Økonomisk fiskeriforskning, 33:1-2023, pp. 53-68 Referanse: Bjørndal, T., Danielsen, R. & Nesset, E. (2023), Økonomisk fiskeriforskning, 33: 1-2023, pp. 53-68
Sammendrag
Produksjon og eksport av klippfisk er ei viktig distriktsnæring i Noreg med tradisjonar som går fleire hundre år tilbake. Tyngdepunktet for produksjon er på Nordvestlandet, men store delar av råstoffet kjem frå Nord-Noreg, slik at næringa har mykje å seie for verdiskaping og sysselsetjing også der. I denne artikkelen analyserer me verdiskaping i klippfisknæringa for perioden 2009−2020 og vurderer konsekvensane av Covid for næringa. Eksportverdien av klippfisk utgjorde i 2019 kr 4,76 milliardar, den største verdi i næringa si historie, men vart redusert med 9,6 % i 2020 til kr 4,31 milliardar. I artikkelen estimerer ein verdiskaping i heile verdikjeda for klippfisk, det vil si fangst, foredling og eksport. I tillegg gjev ein estimat av ringverknadar.
Abstract in english
Production and exports of salted & dried cod is an important district industry in Norway with traditions that go back for centuries. North-Western Norway is the centre for production, but large parts of the raw material come from Northern Norway. Thus, the industry is important for value creation and employment also in that area. In this article we analyse value creation in the salted & drid cod industry for the period 2009-20 and also consider the impact of Covid on the industry. Exports of salted & dried cod amounted to NOK 4.76 billion in 2019, the highest value ever recorded, but was reduced by 9.6% in 2020 to NOK 4.31 billion. In the article we present estimates of value creation and employment in the entire value chain, in other words, harvesting, processing and exports. Estimates of secondary effects are also given.
Produksjon og eksport av klippfisk er ei viktig distriktsnæring i Noreg med tradisjonar som går fleire hundre år tilbake (Gjærde, 2015). Likevel er kunnskapsgrunnlaget lite når det gjeld dei verdiane denne næringa skapar. I denne artikkelen vil me analysere verdiskaping i klippfisknæringa med grunnlag i rekneskapsdata for alle bedrifter i næringa for perioden 2009−2020.
Eksportverdien av klippfisk auka frå kr 3,065 milliardar i 2009 til kr 4,76 milliardar i 2019, den største verdi i næringa si historie. Deretter vart eksportverdien redusert til kr 4,31 milliardar i 2020, ein nedgang på 9,6 % frå 2019. Eksporten av saltfisk derimot auka frå 1,28 milliardar i 2019 til 1,44 milliardar i 2020. Samla eksportverdi for klippfisk og saltfisk vart redusert frå 6,05 milliardar i 2019 til 5,75 milliardar i 2020. Eksporten av klippfisk og saltfisk utgjorde i 2020 cirka 5,4 % av total norsk fiskeeksport (5,6 % i 2019) som i 2020 representerte omlag NOK 105,7 milliardar og omlag 18,2 % av fiskeeksporten utanom oppdrettsfisk (19,6 % i 2019).
Det er truleg at nedgangen i klippfiskeksporten i 2020 har samanheng med Covid-pandemien. Eksportkvantumet i 2020 var 83 410 tonn mot 91 681 tonn i 2019. I 2021 auka eksporten til 91 102 tonn og verdien til kr 4,53 milliarder, slik at eksportprisen gjekk noko ned. Denne utviklinga har og truleg samanheng med Covid. Fleire faktorar hadde innverknad på den negative utviklinga i 2020. På produksjonssida var det til tider ei stor utfordring å få tilstrekkeleg med arbeidarar. Logistikken, særleg eksport til oversjøiske marknadar, var og krevjande. I tillegg var særleg Horeca-sektoren svekka i fleire av dei viktigaste eksportmarknadane.
Nordvestlandet er i dag tyngdepunktet for norsk klippfiskproduksjon og eksport. Omlag 90 % av klippfisken vert skipa ut frå Ålesundsområdet (Gjærde, 2015). Ei empirisk analyse av Bjørndal, Nesset og Pasquine (2017) viser at det er ei klynge av klippfiskprodusentar i Ålesund-regionen som representerer størstedelen av produksjonen og verdiskapinga i næringa. Som Richardsen m.fl. (2018) viser, er klippfisk den største produktkategorien i norsk kvitfiskindustri. Medan filetindustrien har hatt store problem med lønsemd og kraftig nedgang i talet på anlegg, har klippfiskproduksjon faktisk auka i aktivitet og betydning.
Klippfisk – eller bacalhau som det er kjend som i land som Portugal og Brasil (bacalao i Spania) – er salta og turka fisk i hovudsak produsert av torsk og sei. Verdikjeda innanlands er samansett av fangst, foredling og eksport ettersom meir enn 95 % av produksjonen vert eksportert.
Klippfisk er eit dyrt produkt der ein gjennom produksjonsprosessen må sikre best mogeleg kvalitet. Dette krev faglærd arbeidskraft. Kvalitet kjem an på fleire faktorar inkludert art, kvalitet og storleik på fisken. Ifylgje Rickardsen mfl. (2018), har industrien makta å gjennomføre stadige betringar i kostnadseffektivitet og arbeidskraftproduktivitet, noko som har vore vesentleg for å oppretthalde konkurranseevne mot andre produsentland. Produksjonen kjem likevel ikkje berre an på tilgangen av fisk, men og preferansane i marknaden. Medan Portugal etterspør klippfisk av torsk, er over halvparten av konsumet i Brasil klippfisk av sei, noko som skuldast lågare pris (Raggi mfl., 2016).
Sjølv om tyngdepunktet for produksjon er på Nordvestlandet, kjem store delar av råstoffet frå Nord-Noreg, slik at næringa har mykje å seie for verdiskaping og sysselsetjing også der.
Føremålet med denne analysen er å estimere verdiskaping i verdikjeda for klippfisk for perioden 2009−2020 og vurdere konsekvensane av Covid for næringa. Analysen er ei oppdatering og vidareføring av Bjørndal, Ekerhovd og Bjørndal (2014) og Bjørndal, Bjørndal og Ekerhovd (2017). Ein vil og sjå på ringverknader som næringa gjev opphav til.
Artikkelen er bygd opp som fylgjer. Del ein gjev ei kort oversikt over verdikjeda for klippfisk. Estimat av verdiskaping og sysselsetjing i næringa vert presentert i del to. Det vert og gjeve estimat over ringverknadar i form av bidrag til brutto nasjonalprodukt og sysselsetjing. I del tre vert det gjeve ei oppsummering, inkludert samanlikning med fiskeforedling generelt og Fastlands-Noreg under eitt. Metoden for måling av verdiskaping vert presentert i vedlegg ein, med vedlegg to gjev meir detaljert eksportstatistikk.
Alle verdiar er i nominelle kroner.
Verdikjede og næringsstruktur
Klippfisk vert produsert i Noreg, men omtrent heile produksjonen vert eksportert. Fokus for denne analysen er den innanlandske verdiskapinga, slik at me ikkje ser på kva som skjer etter at ferdigprodukta vert eksportert.
Figur 1 viser den innanlandske verdikjeda for klippfisk. Det er tale om tre ledd. Fyrste ledd er fangst av råstoff, i hovudsak torsk og sei, men òg brosme og lange(1). Denne råvara vert levert som fersk eller frose produkt til foredlingsbedrifter, der fisken vert salta og turka til klippfisk. Ferdigprodukta vert deretter eksportert, noko som inneber sal og transport. Desse tre delane av verdikjeda kan verte utførte av ulike føretak, med kjøp og sal mellom dei ulike ledda. Alternativt kan to eller jamvel alle tre ledda utførast i vertikalt integrerte føretak.
Ei alternativ verdikjede er salting av fisk som så vert eksportert som saltfisk. Dette produktet kan konsumerast meir eller mindre direkte. Alternativt kan det verte turka til klippfisk i utlandet som til dømes er tilfellet i Portugal (Bjørndal mfl., 2016).
Fangst og produksjon
Tabell 1 viser fangst av dei viktigaste fiskeslaga nytta i klippfiskproduksjonen landa frå norske fartøy 2009−2020. Torsk er det klart viktigaste fiskeslaget med sei som nummer to. I samanlikning er fangstane av brosme og lange rimeleg avgrensa.
Bjørndal, Bjørndal og Ekerhovd (2017) gjev anslag over bruk av råstoff til foredling av klippfisk for perioden 2009−2014. Dette er gjort på grunnlag av eksportstatistikken med omrekning til rund vekt. I denne perioden varierer årleg råstoffbruk mellom 294 000–342 000 tonn. Brukar ein same metode(2) finn ein at råstoffbruken i 2019 var 315 000 tonn med ein nedgang til 285 000 tonn i 2020. Estimatet for 2020 kan representere ei undervurdering av næringa sin råstoffbruk, ettersom ein grunna Covid truleg hadde større lageroppbygging enn normalt.
Når ein samanliknar desse estimate av næringa sin råstoffbruk med fangsttala i tabell 1, vil ein sjå at over halvparten av fangsten av desse artane går til klippfisk. Dette er i samsvar med estimat gjort av Norsk Fiskerinæring(3), som viser at i perioden 2004−2015 gjekk nær halvparten av samla landinger av torsk, sei, lange og brosme til klippfiskindustrien, det vil si 3,6 millionar tonn av totalt 7,6 millionar tonn. Likevel kan ein ikkje direkte samanlikne desse estimata med fangststatistikken ettersom ein del av råstoffet kan vere importert, til dømes frå Russland. Uansett er det klart at leveransar til klippfisknæringa representerer ein stor del av fangstane av desse fire artane og særleg av sei, brosme og lange.
Figur 2 viser totaleksport av klippfisk for 2009−2021 og gjennomsnittleg eksportpris. Kvantumet auka frå 87 000 tonn i 2009 til 97−98 000 tonn per år i perioden 2010−2014. I 2017−2019 varierte eksporten mellom 89−92 000 tonn per år med ein nedgang til 83 410 tonn i 2020. Eksporten tok seg opp igjen til 91 102 tonn i 2021. Eksportprisen var kr 51,72/kg i 2020, ein svært liten nedgang frå 2019, men vart redusert til kr 49,72/kg i 2021. I vedlegg 2 vert det gjeve meir detaljert informasjon om eksport av dei ulike råstoffartane for perioden 2009−2021.
Når ein ser på samansetjinga av eksporten, er torsk klart viktigast når det gjeld verdi, medan sei er størst i kvantum. I 2020 vart det eksportert 29 489 tonn torsk til ein verdi av kr 2,46 milliardar mot 35 619 tonn til ein verdi av kr 2,93 milliaradar i 2019. Eksportkvantum auka til 31 624 tonn i 2021, men verdien var uendra ettersom prisen vart redusert. For sei vart kvantumet redusert frå 49 054 tonn i 2019 til 46 022 tonn i 2020, men med ein auke til 50 238 tonn i 2021. Eksportverdien var omlag uendra frå 2019 til 2020, men auka til kr 1,70 milliardar i 2021 – ein auke på 11 % samanlikna med 2020.
Samla eksport vart redusert frå 91 681 tonn i 2019 til 83 410 tonn i 2020, ein nedgang på 9,0 %, men auka so til 91 102 tonn i 2021. Som alt nemnt, skuldast dette truleg Covid. Eksportpris kr 51,72/kg i 2020, omtrent uendra frå kr 51,91/kg i 2019, men med ein reduksjon til kr 49,72/kg i 2021. Dette tyder på at Covid påverka kvantum meir enn pris, og at torsk vart påverka meir enn sei, kanskje fordi torsk er eit dyrare produkt.
Verdiskaping og sysselsetjing i verdikjeda for klippfisk
Verdiskaping innan produksjon
Det er henta inn rekneskapstal frå Brønnøysundregistera for føretak i klippfisknæringa. Det vert her skilt mellom føretak som er produsentar, men kanskje og eksportørar og føretak som er reine eksportørar. Det er stor grad av vertikal integrasjon mellom produsentane og eksportørane slik at eit eksportføretak kan vere eigd av ein produsent. Truleg er det i oversikten berre få «reine» eksportørar(4).
Frå føretaka sine rekneskap er det henta inn driftsresultat og lønskostnader som mål på verdiskaping. I tillegg vert utbetalingar til tilsette, staten og kapitaleigarar estimert. Ettersom denne summen er lik verdiskaping, inneber dette òg ei kontrollrekning av resultatet. Metoden for estimering av verdi¬skaping er forklart i vedlegg ein.
I perioden ein ser på er 31−33 produsentar i næringa (tabell 2). Det er stor stabilitet i næringa over tid med lite entry/exit. Produksjonsverdien (salsverdi) auka over perioden frå 4,4 milliardar kr i 2009 til knapt 7,2 milliardar kr 2020. Dette inneber at produksjonsverdi i tabell 2 inkluderer annan produksjon enn klippfisk, noko me skal kome tilbake til seinare. Talet på tilsette varierer mellom 770−911.
Verdiskapinga til desse føretaka utgjorde 500,7 millionar kr i 2009 eller 11,3 % av produksjonsverdien. Verdiskapinga vart redusert til 359,2 millionar kr i 2012 (6,8 % av produksjonsverdien), det svakaste året for næringa i denne perioden. Dette auka til heile 886,4 i 2014 (14,7 % av produksjons¬verdien). I 2019 var verdiskapinga 752,8 millionar kr (9,5 % av produksjonsverdien) med ein reduksjon på heile 30 % i 2020 til 521,6 millionar kr. Medan verdiskapinga utgjorde 9,5 % av produksjons¬verdien i 2019, vart dette redusert til 7,2 % i 2020. Denne utviklinga skuldast truleg Covid.
Ut frå tabellen kan ein sjå at den relative delen av verdiskapinga til dei tilsette typisk er større når verdiskapinga er mindre. I 2012, året verdiskapinga var på sitt lågaste, gjekk heile 77 % av verdiskapinga til dei tilsette.
Staten får store inntekter frå næringa både i absolutte verdiar og som del av verdiskapinga. I dei fleste åra får staten rundt 30 % av verdiskapinga, med 2009 som eit ytterpunkt då 2/3 av verdiskapinga gjekk til staten.
«Til kapital» varierer med verdiskapinga, både i absolutte og relative verdiar. Einskilde år er «til kapital» negativ, noko som inneber at kapitaleigarane tilfører midlar til føretaket. Dette kan ein særleg observere for 2012, og i noko mindre grad for 2009. I år med positiv «til kapital» er utbyte som regel rimeleg lågt, medan tilbakehalde overskott dei tre fyrste åra er svært stort. Dette medvirkar til å styrke soliditeten til føretaket.
Tabell 3 viser den fylkesvise fordelinga av verdiskapinga. To føretak høyrer heime i Finnmark og to i Troms; alle andre i Møre og Romsdal. Det inneber at det vesentlege av verdiskapinga og sysselsetjing innan foredling skjer i Møre og Romsdal. I 2020 skjedde 87 % av verdiskapinga i Møre og Romsdal.
Når ein ser på enkeltføretak, viser det seg å vere svært stor variasjon mellom bedriftene (tabell 4). Medan gjennomsnittleg sysselsetjing er mellom 23−36, varierer dette mellom eit minimum på null og eit maksimum på 151(5) . Eigenkapitaldelen er i snitt 0,38−0,50, noko som må karakteriserast som høgt samanlikna med norsk næringsliv generelt. Ettersom produksjon av klippfisk er ei konkurranseutsett næring er det viktig med stor eigenkapital.
Verdiskaping innen eksport
Det er registrert 10 eksportføretak for åra 2009 til 2017 og ni sidan 2018 (tabell 5). Verdiskapinga varierer over tid, og ein merkar seg at 2016 var eit svakt år. Det var og sterk reduksjon i verdiskapinga frå 2019 til 2020. Vidare vart talet på tilsette nesten halvert. Alle eksportføretaka høyrer heime i Møre og Romsdal.
Samla verdiskaping i verdikjeda for klippfisk
Samla verdiskaping i verdikjeda har auka frå vel 2 milliardar kr i 2009 til knapt 3 milliardar kr i 2014. Fram til 2019 varierte verdiskapinga mellom 2 500−2 700 millionar kr (tabell 6) med ein reduksjon til 2,2 milliardar kr i 2020. Av dette kjem omlag to-tredelar på fangstleddet og ein-tredel innan foredling og eksport. Ut frå eksportstatistikken er det grunn for å tru at verdiskapinga auka i 2021 samanlikna med 2020.
Samla syttelsetjing har vist ein auke frå 2 820 i 2009 til 3 443 i 2011. Deretter har årleg sysselsetjing variert mellom 3 000–3 400, med ein reduksjon i 2019 og 2020 (tabell 7).
Når det gjeld framtidig konkurranseevne, har næringa råvarefleksibilitet ved bruk av både ferskt og frose råstoff, i tillegg til tilgjenge til fleire ulike råstoffartar. Richardsen mfl. (2018) viser og til klippfiskindustrien sine investeringar i produksjonskapasitet for saltfisk, som gjer industrien godt rusta til å utgjere ein viktig aktør i kvitfisksektoren også i framtida. Framtidig konkurransekraft føreset vidare fokus på prosessautomatisering og effektiv drift, som vanligves også vil innebere vidare konsolidering av næringa.
Som nemnt er klippfisk eit eksportprodukt, noko som gjer at næringa vert påverka av utviklinga i valutakursar. Ein hovudkonklusjon i Nyrud mfl. (2016) er at sjømatsektoren – inkludert klippfisk – er eksponert for langt større valutavariasjonar enn annan norsk eksportindustri. Svekkinga i kursen på norsk krone dei seinare åra mot dollar og euro har virka positivt på næringa, men ein kan naturlegvis ikkje sjå bort frå at denne utviklinga vil endre seg.
Resultata som vert presentert i denne artikkelen tyder på at Covid hadde liten innverknad på næringa. Bertheussen (2023) undersøkjer korleis eksportinntektene til sjømatnæringa generelt har vore påverka av Covid. Det vert konkludert med at eksportinntektene til næringa til og med 2021 ikkje har vore sårbare for Covid – tvert i mot viser rekordinntekter i 2021 at eksporten er svært robust. Ei svak krone virka positiv for næringa, men berre i ein fire måneders periode i 2020 (mars−juni). Det synest difor rimelig å konkludere med at endringar i valutakursane ikkje gav monaleg drahjelp på inntektssida til sjømatnæringa under pandemien. Når det gjeld produktartar, viser det seg at eksportverdien av dei viktigste kvitfiskartane auka med knappe 6 % under pandemien. Ei litt lågare eksportmengde vart meir enn kompensert ved prisauke på alle kvitfiskartane, mest på torsk. Det synest rimeleg å konkludere med at pandemien ikkje ser ut til å ha påverka kvitfiskeksporten negativt. Dette samsvarar med resultata presentert i denne analysen.
Ringverknadar
Verdikjeda for klippfisk skapar og ringverknader. Det er gjennomført ei rekkje studiar av verdiskaping og ringverknadar både i fangst og oppdrett (Henriksen mfl., 2011, 2013; Gisvold Sandberg mfl., 2014; Johansen mfl., 2019, 2022; Richardsen mfl., 2018; Richardsen mfl., 2019). Analysane brukar til dels ulike metodar og data (t.d. bedrifts-, rekneskaps- eller nasjonalrekneskapsdata) og med ulike næringsdefinisjonar som kan gjere ei samanlikning vanskeleg. Dei fleste studiene gjeld fiskeforedling gjenerelt, som omfattar mykje i tillegg til klippfisk. Eit generelt resultat er at det synest som om ringverknadane for oppdrett er større enn fiske (Johansen mfl., 2019). Vidare tyder utviklinga på aukande multiplikatorar over tid, mellom anna større «outsourcing» i produksjonen, der ein i stadig større grad kjøper inn tenester og produkt frå anna næringsliv.
Ifylgje Sandberg mfl. (2014), er næringsgruppene som har størst ringverknadar i form av bidrag til brutto nasjonalprodukt (BNP) for den fiskeribaserte verdikjeda varehandel, utvinning av råolje og naturgass (med rørtransport), finansiell tenesteyting og forsikringsverksemd, omsetnad og drift av fast eigedom, detaljhandel (utanom motorkøyrety), reparasjon og installasjon av maskinar og utstyr og land- og lufttransport. Til saman står desse næringsgruppene for over halvparten av ringverknadane. Sjølv om det vil kunne vere skilnadar mellom ulike verdikjeder i fiskerinæringa, er det all grunn til å rekne med at desse næringsgruppene er viktige også for verdikjeda for klippfisk.
Estimata av ringverknadar som vil verte presentert vil soleis berre vere ein indikasjon på kor store desse verkandane er. Ein legg til grunn at for kvar krone i verdiskaping i produksjonsleddet er ringverknadane som fylgjer(6) :
Fangstleddet 0,30 kr
Foredlingsleddet 1,09 kr
Eksport-/handelsleddet 1,20 kr
Det er med andre ord eksport-/handelsleddet som skapar dei største ringverknadene, og fangstleddet dei lågaste. Det er igjen grunn til å understreke at det knyter seg uvisse til desse multiplikatorane, og at dei kan variere frå år til år.
Me vil leggje desse multiplikatorane til grunn for å estimere ringverknadane til verdikjeda for klippfisk. Dette er gjort for 2020 i tabell 8. For 2020 er samla verdiskaping estimert til knapt 3,3 milliardar kr, med knapt 2,1 milliardar kr innan fangst og knapt 1,2 milliardar kr innan foredling og eksport. Ringverknadene utgjer soleis 34 % av den samla verdiskapinga for klippfisk i 2020, og det er ikkje langt unna resultatet til Johansen mfl. (2019), som fann at ringverknadane i verdikjeda for norsk fiskeri var 31 % i 2017. Ringverknadane i verdikjeda til norsk sjømat samla (fangst og oppdrett) var 34 % i 2017.
ttersom det er større ringverknadar innan eksport enn foredling, kan det og tyde på ei viss undervurdering av samla verdiskaping ettersom mange foredlingsbedrifter sjølve er ansvarlege for eksporten.
Når det gjeld ringverknadar i form av sysselsetjing, vert fylgjande muliplikatorar lagt til grunn(7):
Fangstleddet 0,30 årsverk
Foredlingsleddet 1,45 årsverk
Eksport-/handelsleddet 0,90 årsverk
Ein noterer seg at foredlingsleddet har særskilt stor ringverknad når det gjeld sysselsetjing.
Me vil leggje desse multiplikatorane til grunn for å estimere ringverknadane til verdikjeda for klippfisk i form av sysselsetjing. Dette er gjort for 2020 i tabell 9. For 2020 er samla sysselsetjing estimert til vel 4 800 med knapt 2 900 innan fangst og knapt 2 000 innan foredling og eksport. Ringverknadane er 38 % av den samla sysselsetjinga i verdikjeda for klippfisk i 2020. Johansen mfl. (2019) estimerer at ringverknadane i verdikjeda for fiske var 39 % når det gjeld sysselsetjing i 2017, og men heile 52 % i verdikjeda for norsk sjømat (fangst og oppdrett) (Johansen mfl., 2019). Richardsen mfl. (2019) finn og at verdiskaping per årsverk i oppdrett er myke høgare enn for fiske og fiskeforedling.
Når det gjeld den geografiske fordelinga, skjer brorparten av verdiskaping og sysselsetjing innan foredling og eksport i Møre og Romsdal. Når det gjeld ringverknader, er det og grunn til å rekne med at dei og er konsentrert om dette fylket. Derimot når det gjeld fangstleddet, vil verdiskaping og sysselsetjing vere spreidd langs heile kysten utifrå kvar båtar og mannskap høyrer heime.
Det er igjen grunn til å understreke at desse estimata er usikre, men dei er likevel ein indikasjon på dei store ringverknadane i denne næringa. Alt tyder på at dei faktiske ringverknadane kan vere noko større enn dei tala som er presentert her. Det ville vere av interesse å gjennomføre ei analyse av ringverknadar spesifikt for klippfisknæringa.
Sluttmerknadar
Tabell 10 gjev verdiskaping per årsverk for foredling og eksport av klippfisk, fiskeforedling generelt og for Fastlands-Noreg samla. Ettersom mange føretak som produserer klippfisk også er eksportørar, er det rimeleg å sjå på foredling og eksport under eitt.
Verdiskapinga per årsverk innan foredling og eksport av klippfisk varierer sterkt frå år til år i takt med konjunkturendringar. Reduksjonen frå 2019 til 2020 skuldast truleg Covid, men ein kan observere større endringar frå år til anna tidlegare i perioden ut frå generelle konjunkturendringar, det vere seg på produksjons- eller marknadssida.
Det er vidare interessant å leggje merke til at verdiskapinga i denne næringa i alle år er større enn for fiskeforedling generelt. Vidare ser ein at i åra 2010–2011 og 2014 gav klippfisknæringa meir verdiskaping per årsverk enn gjennomsnittet i Fastlands-Noreg.
I tillegg til ringverknadar, kan ein i tillegg i prinsippet estimere sokalla konsumverknader eller induserte verknader. Slike verknadar oppstår som fylgje av lønsinntekter som vert brukt til varer og tenester i hushaldningane. Som vist ovanfor, er det store inntekter som tilkjem dei tilsette, noko som vil gje grunnlag for privatkonsum som vil kunne skape monalege ringverknadar. Induserte verknadar kan soleis ha eit stort omfang for den lokale og regionale økonomien. Når det gjeld lokaløkonomien, må det og nemnast at sjølv om mesteparten av inntektene går til staten, går ein del av skatteinntektene til kommunane. Desse inntektene vil medvirke til finansiering av kommunale tenester og utbygging av lokal infrastruktur.
Når det gjeld kapitalinntekter, er det viktig å minne om at eigarinteressene i denne verdikjeda hovudsakleg er lokale eller regionale. Dermed vil kapitalinntekter også kunne kome lokaløkonomien til gode.
Induserte verknader grunna lønsinntekter, skatteinngang og kapitalinntekter er ikkje inkludert her. Dei ville ha medført høgare anslag av ringverknadane totalt sett. Difor kan våre estimat av ringverknadar betraktast som ei form for minimumsanslag.
Resultata av denne analysen viser at klippfisknæringa gjev stor verdiskaping per årsverk samanlikna med andre næringar i Fastlands-Noreg. Den samla verdiskapinga til verdikjeda for klippfisk er stor, og verdikjeda har stor betydning for sysselsetjing. Vidare ser ein at dei økonomiske tilhøva i næringa varierer frå år til år, både grunna konjunkturar og som ein konsekvens av Covid. Det vil verte interessant å sjå om verdiskaping og eksport vil auke i 2021 og utover. Uansett er det viktig med stabile og gode rammevilkår for denne næringa som er utsett for store endringar i økonomiske tilhøve frå år til år.
Referansar
Bertheussen, B.A. (2023). Robuste sjømatinntekter også under COVID-19 pandemien. Økonomisk fiskeriforskning, 32:1-2022.
Bjørndal, T., Brasão, A., Ramos, J. & Tusvik, A. (2016). Fish Processing in Portugal: an Industry in Expansion. Marine Policy, 72, 94–106.
Gjærde, A. (2015). UNIDOS. I klippfisken tjeneste. Ålesund: Unidos AS.
Henriksen, K., Gisvold Sandberg, M., Olafsen, T., Bull-Berg, H., Johansen, U. & Stokka, A. (2012). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring 2010 – en ringvirkningsanalyse. SINTEF Rapport A23089.
Henriksen, K., Gisvold Sandberg, M., Olafsen, T., Bull-Berg, H., Johansen, U. & Stokka, A. (2011). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring 2009 – en ringvirkningsanalyse. SINTEF Rapport A19673.
Gisvold Sandberg, M., Henriksen, K., Aspaas, S., Bull-Berg, H. & Johansen (2014). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring – en ringvirkningsanalyse med fokus på 2012. SINTEF Rapport A26088.
Johansen, U., Bull-Berg, H., Vik, L.H., Stokka, A.M., Richardsen, R. & Winther, U. (2019). The Norwegian seafood industry–Importance for the national economy. Mar. Policy, 110, 103561.
Johansen, U., Myhre, M.S., Young, E. & Richardsen, R. (2022). Nasjonal betydning av sjømatnæringen. Rapport 2022:00876, SINTEF Ocean.
Johnsen, P.F., Rognsås, L.L., Erraia, J., Grønvik, O., Fjose, S., Blomgren, A., Fjelldal, Ø., Robertsen, R., Iversen, A. & Nyrud, T. (2022) Nasjonale Ringvirkninger av sjømatnæringen i 2021; Menon-Publikasjon Nr. 126/2022: Oslo, Norway, 2022.
Nyrud, T., Bendiksen, B.I. & Dreyer, B. (2016). Valutaeffekter i norsk sjømatindustri. Rapport 23/2016, Nofima, Tromsø.
Raggi, P.A., Bjørndal, T., de Camargo, R.P.N. & Pincinato, R. (2016). Brazilian demand for salted & dried cod – the 1989 – 2014 period. Upublisert manuskript.
Richardsen, R., Grindvoll, I.L.T., Bull-Berg, H. & Vik, L. (2018). Ringvirknings- og verdiskapingsanalyse for norsk klippfiskindustri. Rapport 2018:00013, SINTEF Teknologi og samfunn.
Richardsen, R., Stoud Myhre, M. & Tyholt, I.L. (2019). Nasjonal betydning av sjømatnæringen.» En verdiskapings- og ringvirkningsanalyse med data fra 2017 og 2018. SINTEF rapport 2019-00469. ISBN 978-82-14-06341-7.
Vedlegg 1. Metode for måling av verdiskaping(8)
Produksjonsverdi er verdien av innsatsvarer i produksjonen pluss den meirverdi som vert skapt. For å finne meirverdi, eller verdiskaping, må ein difor ta omsyn til kostnadar til varer og tenester som går inn i produksjonsprosessen. Enkelt sagt er verdiskaping produksjonsverdi inklusive alle avgifter minus vareinnsats og kapitalslit. Dette er det same prinsippet som vert brukt for å uttrykke verdiskaping som bidrag til brutto nasjonalprodukt (Henriksen mfl., 2012).
I ei verdikjede, som vist i figur 1, vert det skapt verdiar på kvart ledd av kjeda. For å finne netto verdiskaping i eit ledd, må ein korrigere for verdiskaping på tidlegare ledd. Samla verdiskaping i verdikjeda er summen av verdiskaping i dei ulike ledda.
For å finne netto verdiskaping med utgangspunkt i rekneskapstal, kan ein nytte følgjande samanheng:
Denne samanhengen er korrekt dersom avskrivingane er lik kapitalslitet. Verdiskapinga vert delt mellom dei tilsette, staten og kapitaleigarane, dvs. eigarane og långjevarane.
Til dei tilsette
Dei tilsette sin del av verdiskapinga er utbetalt løn etter skatt. For å finne utbetalt løn, må ein gjere føresetnader om skatt på løn og storleiken på arbeidsgjevaravgifta. Arbeidsgjevaravgifta kjem an på kva sone kommunen der føretaket er lokalisert tilhøyrer og varierar frå 0 til 14 %.
Mesteparten av klippfiskproduksjonen går føre seg i Møre og Romsdal der vanleg arbeidsgjevaravgift er 14 %. Vidare går me ut frå ein gjennomsnittleg lønsskatt på 30 %. Med dette som utgangspunkt kjem ein fram til følgjande samanheng(9):
Utbetalt løn = 0,614*Lønskostnaden til føretaket.
For føretak som er lokalisert i kommunar utan arbeidsgjevaravgift eller med 5,1% avgift vert denne formelen justert deretter. Med lågare arbeidsgjevaravgift går meir av føretaket sin lønskostnad til dei tilsette og mindre til staten.
Til staten: Skattar og avgifter
Ettersom praktisk tala all klippfisk vert eksportert, betalar ein ikkje meirverdiavgift. Det offentlege tek dermed inn fylgjande i skattar og avgifter:
Selskapsskatt av føretaket sitt overskot. Heile selskapsskatten går til staten.
Arbeidsgjevaravgift. Staten får òg alt av denne.
Skatt på lønsinntekt. Kommuneskatten er på 28 %; kommunen får 12,8 %, medan fylkeskommunen får 2,65 % og staten får 12,55 %.
Samanhengen vist over mellom lønskostnaden k og netto utbetalt løn n er n = 0,614*k under føresetnad av at arbeidsgjevaravgifta er 14 % og lønsskatten er 30 %. Det betyr at det offentlege under desse føresetnadene får (k – n) = 0,386*k i arbeidsgjevaravgift og lønsskatt. I tillegg får det offentlege selskapsskatt. Dermed vil det offentlege få(10):
Skattar og avgifter = 0,386*lønskostnad + selskapsskatt
Til kapital
Kapitaleigarane får verdiar som i) utbytte, ii) tilbakehalde overskot og iii) finanskostnader, det vil si rentekostnader føretaket må betale långjevar. Tilbakehalde overskott er det som eigarane let vere å hente ut i utbytte. Dette er kapital som går inn i føretaket og medvirkar til å styrke føretaket sin soliditet.
Ein del føresetnader for analysen skal presiserast:
Fleire føretak produserer ikkje berre klippfisk, men og andre fiskeprodukt især saltfisk. For dei aller fleste føretak sitt vedkomande er det ikkje mogeleg å fordele verdiskapinga på ulike produkt slik at analysane her vil omfatte samla verdiskaping for føretaka(11).
Dersom føretaket driv både foredling og eksport, er det ikkje mogeleg å fordele verdiskaping på dei to ledda.
I utrekningane tek ein utgangspunkt i arbeidsgjevaravgift i kommunen der føretaket har sitt forretningskontor. I tilfelle eit føretak er konsern med dotterselskap i andre kommunar med forskjellig arbeidsgjevaravgift, kan ein ikkje ta omsyn til det. Dette vil ha ein viss innverknad på fordeling av verdiskaping mellom tilsette og staten, men ikkje på samla verdiskaping.
Vedlegg 2
Fotnoter
(1) Etter avtalen med Brasil kan hyse og brukast i klippfiskproduksjon, men frå tilgjengeleg statistikk vert lite, om i det heile noko, hyse nytta av denne næringa.
(2) Ein har nytta same omrekningsfaktorar som i Bjørndal, Bjørndal og Ekerhovd (2017): torsk 3,65, sei 3,28, lange og brosme 3,40 (kjelde: Fiskeridirektoratet). (3) Dette er referet i Richardsen mfl. (2018), men utan eksakt referanse til aktuelt nummer av Norsk Fiskerinæring.
(4) Enkelte engrosbedrifter og traderar kan og ha sal av klippfisk til utlandet. Ein har ikkje oversikt over omfanget av det, men ifylgje industrikjelder er det neppe stort.
(5) Eit produsentselskap og to eksportørar har ifylgje årsrekneskapen positiv produksjonsverdi og verdiskaping, men ingen tilsette. For nokre føretak vert det ikkje gjeve informasjon om tilsette. I enkelte tilfelle kan det vere slik at administrasjon mv. for føretak i eit konsern kan verte utført av andre føretak i konsernet.
(6) For fangst, eksport og handel legg ein til grunn data frå Henriksen mfl. (2012), for foredling: Richardsen, R. pers.medd. tufta på grunnlagsdata til rapporten Richardsen mfl. (2019).
(7) For fangst, eksport og handel legg ein til grunn data frå Henriksen mfl. (2012), for foredling: Richardsen, R. pers.medd. tufta på grunnlagsdata til rapporten Richardsen mfl. (2019).
(8) Dette vedlegget er tufta på Bjørndal, Bjørndal & Ekerhovd (2017). (9) La x = brutto løn, n = netto løn og k = total lønskostnad. Samanhengen er, med 14,1 % arbeidsgjevaravgift og n = 0,7*x (30 % skatt), x*1,14 = k. Ein får då at n/k = 0,7/1,14 = 0,614.
(10) Dette vert justert for føretak i kommunar som har null eller 5,1 % arbeidsgjevaravgift. (11) Einaste unntak er Br. Sperre, som gjev sal av klippfisk som del av samla produksjonsverdi (31,1 % i 2017, 27,5 % i 2016, 37 % i 2015, 34,4 % i 2014, 32,6 % i 2013, 32,5 % 2012, 30,3 % i 2011, 28,6 % i 2010 og 29,9 % i 2009). Det er ikkje rapportert i 2018 og 2019, so ein har brukt same fordeling som i 2017. Her vert det gjort føresetnad om at verdiskaping er proporsjonal med produksjonsverdi.
Økonomisk fiskeriforskning, 33:1-2023, pp. 21-52 Referanse: Eriksen, K., Kvalvik I. & Hermansen, Ø. (2023), Økonomisk fiskeriforskning, 33:1-2023, pp. 21-52
Sammendrag
Bruk av rensefisk, spesielt rognkjeks (Cyclopterus lumpus), i norsk lakseoppdrett har økt kraftig som følge av strengere miljøkrav og økende kostnader til lusebekjempelse. Mange oppdrettere opplever en god effekt av metoden, men samtidig skaper den utfordringer. I merden sammen med laks er rensefisk utsatt for stress, sykdommer og skader, noe som fører til høy dødelighet. I tillegg er praksisen med destruering av fisk etter bruk omstridt. Vi bidrar til diskusjon om bruk av rensefisk med en samfunnsøkonomisk analyse gjennomført etter krav i Utredningsinstruksen. Studien viser at det er stor usikkerhet ved kvantifisering av effektene for oppdrettere, miljø, fiskevelferd og leverandører. Velferd av rensefisk er betydelig redusert mens bidrag til lusebekjempelse for hele industrien ikke er bekreftet. Metodiske implikasjoner for måling av samfunnsnytten av tiltak i miljøforvaltningen er drøftet.
Abstract in english
Use of cleaner fish, especially lumpfish (Cyclopterus lumpus) in the Norwegian aquaculture industry has increased significantly following stricter environmental requirements and raising costs of sea lice control. Although a positive effect in form of reducing sea lice levels is achieved on many of the salmon farms, the method itself is not without challenges. Conditions of a salmon sea cage are not optimal for cleaner fish welfare. Exceptionally high mortality of the fish is caused by stress, physical damage and diseases. The common practice of destroying the remaining cleaner fish after the production cycle is controversial. We contribute to the discussion on the use of cleaner fish with a cost-benefit analysis following the procedure established in the official instruction. The study shows that uncertainty of the quantitative estimates of the main effects is large. Welfare of cleaner fish is reduced considerably, while the industry-wide contribution of the cleaner fish use to controlling sea lice levels is not confirmed. Methodological implications for measuring social costs and benefits to inform environmental management are discussed.
Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er en ektoparasitt som i senere livsstadier benytter laksefisk som vert. I utgangspunktet fant man den på vill laksefisk, men den ble observert også på oppdrettet laksefisk da anlegg ble etablert i sjøen på 1960-tallet. Ifølge Brandal & Egidius (1979) ble det et problem for oppdrettsnæringen på midten av 1970-tallet. Siden har den i varierende grad gitt utfordringer for lakseoppdrett og er i dag det største parasittproblemet. Den store økningen i tilgjengelige verter og høy tetthet i laksemerdene har også gitt større belastning på viltlevende bestander.
Ettersom mengden lakselus i oppdrettsanleggene har økt, har luseproblematikken blitt et sentralt tema i havbruksforvaltningen. Høye lusenivåer i fjordene påvirker villaks (Salmo Salar), sjøørret (Salmo trutta) og sjørøye (Salvelinus alpinus) og er kjent som en av de viktigste truslene mot disse bestandene (Forseth et al., 2017). Utslipp av lusemidler har også negativ effekt på andre marine arter (Urbina et al., 2019). I tillegg til selve miljøpåvirkningen kan oppmerksomhet rundt negative miljøeffekter av oppdrettslaks også svekke konkurransedyktigheten til norsk laks i eksportmarkeder. Etter hvert som problemet økte i omfang, ble det klart at videre vekst i lakseproduksjonen var avhengig av at luseproblemet ble løst (Meld. St. 16 (2014-2015)). Den såkalte «forgrønningen» av norsk laksenæring (Hersoug, 2015) kan best beskrives som prøving og feiling av ulike regler og ordninger der grønne- og FoU-tillatelser legger til rette for innovasjon i lusebekjempelse. Fra 2017 legges lusenivået til grunn for reguleringen av tillatt biomasse i ulike geografiske områder (Produksjonsområdeforskriften, 2021). Norskekysten er nå inndelt i 13 produksjonsområder, hvor økning i produksjon (og evt. reduksjon) avgjøres av mengden lakselus i hvert produksjonsområde.
Oppdretterne har historisk benyttet flere metoder for å kontrollere og behandle mot lus. I første rekke har man brukt bad- og oral behandling med kjemikalier. Fôrbehandlingene var lenge svært effektive, men lusa utviklet på 1990-tallet resistens mot disse og man gikk over til badebehandlinger (Grave et al., 1991; Torrissen et al., 2013). Det er nå påvist resistens eller nedsatt behandlingseffekt for alle fem typer medikamenter som har vært i bruk i norsk oppdrett (Aaen et al., 2015). Synkronisert avlusning og brakklegging er en måte å hindre resistens, men den lar seg ikke unngå helt. Resistens har ført til 85–97 % reduksjon i forbruk av ulike kjemiske avlusningsmidler fra 2015 til 2022.
Da de kjemiske metodene mistet effekt økte bruken av andre metoder. Ikke-medikamentelle behandlingsmetoder har blitt stadig oftere tatt i bruk og erstattet kjemiske badebehandlinger. Antall medikamentfrie avlusninger gikk opp fra 2013. Mens 80 % av antall rapporterte behandlinger var kjemisk avlusning i 2013, gikk denne andelen ned til 6 % i 2017. I 2022 rapporteres medikamentfrie behandlinger fire ganger oftere enn medikamentelle tiltak (Sommerset et al., 2023). Mekanisk avlusning (som laser), luseskjørt, fersk- og varmtvannbehandling og andre teknikker brukes nå i ulike kombinasjoner. Ingen av metodene fjerner luseproblemet og alle har sine ulemper, der kostnadene og økt dødelighet er viktigst. Dødelighet og redusert vekst er kostbart for oppdrettere, men er også problematisk med tanke på fiskevelferd. Luseskjørt kan eksempelvis hindre vannutskifting og tilførsel av oksygen i merdene (Stien et al., 2018). Mekanisk avlusning og behandling med varmt vann og ferskt vann kan føre til skader og stress (Overton et al., 2019). Sulting i forbindelse med behandlinger påvirker også veksten hos laksen.
Biologiske kontrollmetoder i form av rensefisk er en mer skånsom metode for laksen (Barrett et al., 2020). Rensefisk (rognkjeks, Cyclopterus lumpus, og flere leppefiskearter) for avlusning av laks ble introdusert allerede på 1980-tallet hvor Havforskningsinstituttet sto bak utviklingen av metoden. Først og fremst ble leppefiskarter som bergnebb (Ctenolabrus rupestris), berggylt (Labrus bergylta) og grønngylt (Symphodus melops) benyttet og disse var fanget i sjøen ved hjelp av teiner og ruser (Blom, 2010). Omfanget var imidlertid lite fordi medisinsk behandling ga bedre resultater (Sveier & Breck, 2018). Interessen og behovet for rognkjeks og leppefisk begynte å øke først da resistensutvikling hos lakselus gjorde medikamenter mindre effektive.
Strengere lusereguleringer kombinert med redusert effekt av kjemisk avlusing har ført til en sterk økning i utsett av rensefisk, fra 26,4 millioner fisk i 2015 til 61 millioner i 2019 (Figur 1). Antallet har gått ned i siste to årene, til 45,5 millioner i 2021. Rognkjeks utgjør i 2021 cirka 28 millioner, der nesten alt kommer fra oppdrett. Tilgangen på villfanget leppefisk er begrenset, og på grunn av sjø-temperaturene er disse artene generelt bare tilgjengelige og aktuelle å bruke i sørlige deler av Norge. Det er derfor etablert flere anlegg som produserer rensefisk i akvakultur, hovedsakelig anlegg for rognkjeks, men også berggylt. Leppefiskene er i hovedsak fangstet.
Bruk av rensefisk bidrar til løsning på flere store problemer i norsk lakseoppdrett: strengere reguleringer av tillatt lusepåslag på laksen, økende kostnader knyttet til lus, velferden til oppdretts-laksen og negative miljøeffekter knyttet til tradisjonelle lusebekjempelsesmetoder. Som følge av dette, kan også konsumenter sine holdninger til norsk oppdrett bedres. Samlet sett bidrar disse positive effektene til at videre vekst i næringen kan tillates.
Samtidig er bruk av rognkjeks og leppefisk ikke uten utfordringer. Det er en kostbar metode for oppdrettere, men de viktigste kostnadene er ikke bedriftsøkonomiske. Oppmerksomheten på velferden til rensefisk har økt betydelig, der høy dødelighet hos rensefisk tyder på at forholdene i laksemerden ikke er optimale. Utfordringene knyttet til bærekraftig ressursutnyttelse og miljørisiko har også vært mye omtalt. Her er mangel på etterbruk av rensefisk en av utfordringene.
Flere bedrifter bruker rensefisk i mindre grad enn før, eller har sluttet helt med rensefisk på grunn av helse- og velferdsutfordringene (Sommerset et al., 2022). Mattilsynet konkluderer i sin rapport (Mattilsynet, 2019) at forbedring av rutinene hos oppdrettere er nødvendig om bruken av rensefisk skal få lov å fortsette. Rapporten fra Ministerrådet og uttalelser fra Rådet for dyreetikk er enige i det (Rådet for dyreetikk, 2020; Tallaksen Halvorsen et al., 2021). Havbruksstrategien lansert i 2021 (Nærings- og fiskeridepartementet, 2021) er også tydelig i formuleringene og peker på nødvendig-heten av å vurdere avvikling av bruken av rensefisk:
«Hvis næringen i årene som kommer ikke kan dokumentere på en tilfredsstillende måte at rensefisken kan leve gode liv i merdene og bidra vesentlig til lakselusbekjempelse, ser regjeringen det som en naturlig konsekvens at bruken av rensefisk må avvikles.» (Nærings- og Fiskeridepartementet 2021, s. 37).
En beslutning om eventuelt forbud eller begrensing av rensefiskbruk vil ha vesentlige effekter for næringen og miljøet og bør derfor utredes ved hjelp av samfunnsøkonomisk analyse (vanligvis i form av nytte-kostnadsanalyse) ifølge gjeldende regelverk (Utredningsinstruksen, 2016). Krav til utforming av en slik analyse er beskrevet i en veileder (Direktoratet for økonomistyring (DFØ), 2018). Kravene er forskjellige fra den vitenskapelige metoden etablert i økonomisk litteratur, da det er nødvendig med tilpasninger når kapasiteten i forvaltningen er begrenset, data ikke er tilgjengelig, og kvantifisering av alle virkninger ikke er praktisk mulig eller ønskelig.
I denne artikkelen gjennomfører vi nytte-kostnadsanalyse av rensefiskbruk slik det er forventet at myndighetene gjør. Målet er å gi et grunnlag til diskusjon om bruk av rensefisk er samfunns-økonomisk lønnsomt. Et delmål er å bidra til diskusjon om hvorvidt en nytte-kostnadsanalyse (NKA) som metode er godt egnet til utredning av miljøspørsmål i offentlig forvaltning.
I neste avsnitt redegjør vi mer detaljert for den teoretiske tilnærmingen og metoden som anvendes. Deretter presenterer vi en grundig kartlegging av positive og negative virkninger av rensefiskbruk, samt fordelingsvirkninger. Avslutningsvis drøfter vi mulige avveiinger og vurderer samfunns-økonomisk lønnsomhet av rensefiskbruk tatt i betraktning ulike forvaltningsprioriteringer, samt noen metodiske implikasjoner av studien.
Metode: Nytte-kostnadsanalyse (NKA) i teori og praksis
NKA har blitt et sentralt konsept i offentlig forvaltning i vestlige land i de siste 50 årene (Sunstein, 2018). Det har bidratt til innføringen av grunnleggende prinsipper for vurdering av kostnader og nytten av alternative tiltak på en rekke områder, fra offentlig infrastruktur og sikkerhet til helse og miljø (Turner, 2007; Andersson, 2018; Organization for Economic Cooperation and Development [OECD], 2018). NKA, som er den vanligste typen samfunnsøkonomisk analyse, er anbefalt brukt i Norge når offentlige organer skal gjennomføre prosjekter og tiltak som kan ha vesentlige samfunnsmessige effekter (Utredningsinstruksen, 2016). Tiltak som påvirker miljøet og matproduksjon berører som regel mange og bør derfor utredes ved hjelp av denne metoden. Utformingen av metoden inneholder flere steg fra identifisering og beskrivelse av virkninger til nåverdiberegning og usikkerhetsanalyse (Boks 1). I en slik analyse skal nyttevirkningene «settes lik det befolkningen samlet er villig til å betale for å oppnå dem, mens kostnadsvirkningene skal være lik den verdien disse ressursene har i beste alternative anvendelse (alternativkostnaden)» (DFØ, 2018 s. 41).
Det teoretiske utgangspunktet til NKA er hentet fra økonomisk teori og bygger på en forutsetning at prosjektet skal gjennomføres hvis netto nåverdi (differansen mellom positive negative virkninger over tid) er positiv. Kvantifisering og prissetting av alle effekter er nødvendig for å gjøre en slik analyse. Monetær verdi av goder og tjenester som ikke omsettes i markeder (e.g., enkelte miljøgoder) skal estimeres ved hjelp av spesielle metoder og teknikker, der betalingsvillighetsstudier er en av de mest brukte i akademisk litteratur (se Boks 2 for oversikt av verdsettingsmetoder). Et eksempel er en NKA av vekst i oppdrettsnæringen i Nord Norge av Aanesen & Mikkelsen (2020), der betalingsvillighet for å unngå mer akvakultur ble brukt som kostnadsestimat. Verdsettingsstudier og kvantifisering av spesifikke effekter er vanligere i økonomisk litteratur enn en full NKA av omfattende tiltak.
Metoden brukes imidlertid sjeldent i forvaltningspraksis. En undersøkelse av kvaliteten på statlige utredninger (DFØ, 2020) konkluderer at NKA burde vært brukt i langt flere høringssaker enn hva som faktisk var tilfelle fordi den gir et godt grunnlag for beslutninger som fattes av ansvarlige myndigheter. Blant vanlige årsaker til manglede utredninger nevnes stramme tids- og ressursrammer, politiske føringer og høye kompetansekrav. Det departementene opplever som mest utfordrende er å identifisere og beskrive virkninger. Det presiseres ikke hvilke konkrete utfordringer med beskrivelse av virkninger det er snakk om, men en del av dem er sannsynligvis knyttet til kvantifisering og prissetting av miljøgoder og andre ikke-markedsverdier.
Bruk av NKA, spesielt i miljøforvaltninghar blitt et omdiskutert tema i samfunnsøkonomisk litteratur internasjonalt, hvor utfordringer med verdsetting av økosystemtjenester står sentralt (e.g., Feuillette et al., 2016; Dick et al., 2017; Atkinson et al., 2018). En faktor som ofte framheves som et hinder for bruk av NKA er mangel på kunnskap om relevante virkninger og verdisetting (Carmen et al., 2018), og enklere metoder og teknikker for økonomisk analyse av miljøvirkninger er etterspurt (Guo & Kildow, 2015; Maczka et al., 2016). Kunnskap om økosystemer og miljødata er ofte ikke tilgjengelig (Daily et al., 2009; de Groot et al., 2010; Ruckelshaus et al., 2015; Drakou et al., 2017). En annen utfordring er koplingen mellom naturvitenskaplige og samfunnsvitenskapelige tilnærminger som vanskeliggjør tolkning av miljødata i en økonomisk sammenheng (Collins et al., 2011; Sagoff, 2011), noe som er spesielt viktig for kvantifisering av nytten og kostnader av miljøpåvirkninger (Olander et al., 2017).
I praksis er det derfor vanskelig å utlede nåverdi av tiltak som berører naturen, og dette gjør det vanskelig å følge metoden til punkt og prikke. Norske veiledere for NKA peker imidlertid på at målet ikke er å finne nåverdi (selv om det er ønskelig), men «å klarlegge, synliggjøre og systematisere virkningene av tiltak og reformer før beslutninger fattes» (DFØ, 2018, s. 40). Muligheten til å vurdere virkninger kvalitativt er den viktigste forskjellen fra teoretisk NKA. Prinsippet er klargjort i regelverket (Finansdepartementet 2014, §6.1, §6.1.8):
«Nytte- og kostnadsvirkninger skal verdsettes i kroner så langt det er mulig og hensikts-messig. Kalkulasjonsprisene som benyttes til dette skal reflektere verdien av de ressursene eller innsatsfaktorene som inngår i tiltaket i deres beste alternative anvendelse. Nytte- og kostnadsvirkninger som ikke lar seg verdsette i kroner, skal også vurderes […] Dersom det er virkninger av tiltaket som ikke lar seg verdsette i kroner, skal disse kartlegges og omtales på en måte som gir grunnlag for å vurdere hvordan virkningene påvirker samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Dette kan gjelde kvalitet, sikkerhet, miljø, personvern, trygghet m.m. Disse virkningene kan ofte beskrives kvantitativt, men der dette ikke er mulig bør en tilstrebe en best mulig kvalitativ beskrivelse. Informasjonen må presenteres slik at det gir beslutningstakeren grunnlag for å ta hensyn til dette i vurderingen av ulike alternativ.»
En mer filosofisk diskusjon om NKA i akademia og blant brukere er om metoden som sådan er godt egnet til vurdering av miljørelaterte tiltak. Her utfordrer en del økonomer og samfunnsvitere den normative siden ved metoden og beslutningsregelen basert på samfunnsøkonomisk nytte. Dette har blitt beskrevet som NKAs normative, positive og kognitive rolle. Den «normative rollen» til NKA anser metoden som den viktigste faktoren i en beslutning. Den positive rollen, derimot, framhever at NKA er et av flere elementer i beslutningsgrunnlaget (Hammitt, 2013; Nyborg, 2014). Den kognitive rollen framhever NKA som en modell for strukturering av kunnskap. Struktureringen som kreves av metoden gjør at forvalteren er nødt til å stille relevante spørsmål og vurdere alle sider av problemet, og skal sikre at beslutninger som er basert på holdninger og subjektive vurderinger unngås (Sunstein, 2000; Sunstein, 2018). Sett fra det positive og spesielt fra det kognitive perspektivet, trenger man ikke å ha full informasjon eller kvantifisert netto-nytte for å gjennomføre eller ha nytte av en NKA, i tråd med de norske veilederne.
Det finnes andre metoder og beslutningsmodeller som har samme formål som en NKA. Multikriterie-analyse (MKA) bruker andre måter, basert på relative vekter, til å kvantifisere effekter (Lindfors, 2021). Denne metoden hevdes å gi en mer detaljert vurdering av økosystemtjenester (Saarikoski et al., 2016). Samtidig har vektleggingen i prinsippet de samme utfordringene som verdsetting der ulike effekter er forsøkt målt opp mot samme skala for å kunne sammenlikne dem og resultatet av avveiningen må tolkes med hensyn til forutsetningene. Metoden er heller ikke like godt integrert i krav til offentlig forvaltning som NKA, men er godt beskrevet i samfunnsøkonomisk litteratur (e.g., Greco & Munda, 2017).
I denne artikkelen bruker vi NKA som en etablert og anbefalt metode i Norge, også når det gjelder miljøtiltak. Her vurderes bruk av rensefisk som et prosjekt som vurderes avviklet. Situasjonen uten dagens omfattende bruk av rensefisk er dermed nullalternativet i denne sammenheng.
Innledningsvis har vi definert problemstillingen og nevnt positive og negative effekter av rensefiskbruk. Nedenfor presenterer vi en grundigere kartlegging av disse effektene og kvantitative vurderinger er gjort der det er mulig og relevant. Vi vurderer positive og negative effekter knyttet til bedriftsøkonomisk lønnsomhet, fiskevelferd, miljø og ressursbruk. Vitenskapelige publikasjoner og rapporter relatert til bruk av rensefisk i oppdrett brukes som datagrunnlag. I tillegg er fordelingseffekter drøftet. Samlet danner disse vurderingene et grunnlag for diskusjon av samfunnsøkonomisk lønnsomhet fra ulike perspektiver, noe som gjenspeiler en reell utrednings- og beslutningsprosess i forvaltningen. Avslutningsvis, drøfter vi begrensninger av analysen og metodiske implikasjoner.
Positive og negative effekter av rensefisksbruk
Rensefisksbruk fører til et mangfold av direkte og indirekte effekter og påvirker ulike verdier i samfunnet. Figur 2 skisserer de viktigste (men ikke alle) effektene og sammenhengene, som vi har gruppert i fire temaer:
1) Fiskevelferd i oppdrett (laks og rensefisk)
2) Økonomiske effekter knyttet til oppdrett og fiskeri
3) Miljøeffekter
4) Ressursutnyttelse
De ulike effektene henger sammen. Dette gjelder for eksempel fiskevelferd og økonomi. Den direkte effekten av rensefiskbruk er på lusenivå i merdene. Rensefisk skal spise lus av laks og dermed redusere smittepåslag. Videre påvirker lusenivået vekst og velferd til oppdrettslaks, dens kvalitet og dermed kostnader og inntekter til oppdretterne. Lønnsomheten til oppdrettsselskapene påvirker slik verdiskapingen i samfunnet. Videre kan økende etterspørsel etter rensefisk ha negative effekter på ville bestander (spesielt for leppefiskarter), men positive økonomiske effekter for fiskerinæring. Samtidig har etterspørselen etter rensefisk skapt den nest største oppdrettsaktiviteten i landet med sine inntekter, ringvirkninger og sosiale effekter. I tillegg er bærekraftig bruk av ressurser er et tema som er direkte knyttet til bruk av rensefisk. Det diskuteres om dette er den beste bruken av bioressurser både med tanke på økonomisk effektivitet og etiske/dyrefelferdsmessig. Fiskeri og oppdrett utgjør også en belastning på miljøet i form av klimagassutslipp og andre eksternaliteter. Dette kan føre til motstand til disse næringene i samfunnet.
Mengden utslipp av luselarver i miljøet er påvirket av mengde lus i merder, og påvirker velferden og overlevelsen til vill laksefisk. Bruk av rensefisk har positive miljøeffekter når antall kjemiske behandlinger blir redusert og lusetallet på laksen går ned. I tillegg bidrar den til bedret fiskevelferd hos oppdrettslaksen. Det er også knyttet en mulig miljørisiko til overføring av smitte fra rømt rensefisk, genetisk påvirkning på villfisk og potensiell resistensutvikling hos lus. Miljøeffektene har en økonomisk dimensjon (som ikke er visst i figuren). For eksempel er bedre overlevelse av vill laksefisk og andre arter positivt for aktiviteter og næringer som utnytter disse ressursene, som sportsfiske etter laks og kommersielt rekefiske. En god bestand og kvalitet på disse ressursene gir økt verdiskaping og er viktig for å bevare kulturelle verdier og kan videre gi økt betalingsvillighet for produktene.
Alle disse effektene må vurderes med hensyn til fordeling av kostnader og nytte mellom ulike grupper i samfunnet. Nedenfor følger en mer systematisk gjennomgang av tilgjengelige data om de fire temaene og de vurderingene som er gjort av direkte og indirekte effekter på samfunnet.
Fiskevelferd i oppdrett (laks og rensefisk)
Oppdrettslaks
Rensefisk sin evne til å spise lus av laks og dermed redusere smittepresset på oppdrettslaksen er den viktigste positive effekten og grunnen til bruk av fisken i oppdrett. Den samlede effekten av rensefisk for hele næringen er per i dag ukjent. I kontrollerte forsøk i kar og små merder ble det registrert fra 28 % til 100 % reduksjon av lus, men resultatene er så langt ikke replisert i store kommersielle anlegg (Overton et al., 2020). Rensefisk har ikke lus som sin primære føde. Tilgang på annen mat og ulike miljøfaktorer påvirker dens spisemønster, og mange av disse faktorene kan ikke påvirkes av oppdrettere. I tillegg har ulike lokaliteter forskjellige rutiner når det gjelder rensefisk. Derfor er det vanskelig å forutsi effekten på lusenivå ved hvert utsett.
Barrett et al. (2020) analyserer data om forekomst av lus, lusebehandlinger og utsett av rensefisk i 488 lokaliteter mellom 2016–2018 og finner at antall rensefisk ikke var korrelert med lusenivået. Selv om dette ikke betyr at rensefisken ikke hadde effekt, tyder resultatet på at nytten er betinget og svært variabel. Utsett av rensefisk tidlig i produksjonen førte til litt lengre tid før første lusebehandling. Det ble også funnet en positiv effekt av tidlig utsett av rensefisk med reduksjon av lusenivåer i 12 uker. Effektene var imidlertid små og varierte mye mellom lokalitetene. I tillegg gjaldt disse kun i produksjonsområdene 2–8 i sør der en kombinasjon av rensefiskarter er brukt. I områdene 9–13 i nord der kun rognkjeks er brukt var ikke effektene signifikante. Det ble også registrert nedgang i vekstrate hos lus etter utsett av rensefisk, men veksten var i gjennomsnitt fremdeles positiv. Den samlede effekt for næringen kan antas å være null, hvis man konkluderer fra denne studien. Man må imidlertid ta hensyn til usikkerheten som beskrevet i Barrett et al. (2020). I studien analyseres det faktiske lusenivåer og mengde rensefisk i en statistisk modell. Resultatene viser at i mange tilfeller førte ikke store mengder rensefisk til mindre lus. Samtidig, vet vi ikke hva lusenivåene ellers skulle ha vært. Det er mulig at utsett av store mengder rensefisk faktisk har en signifikant effekt i den forstand at det holder lusenivået nede. En annen tilnærming kan være å bruke modellerte lusenivåer, som predikerer mengde lus utfra utsett av rensefisk og relevante miljøparameterne, slik som tettheten mellom lokalitetene, temperatur, strøm, spredning av lus og annet. Effekten kan også bli tallfestet på et lokalt nivå for å gi et bilde av variasjon og eventuelt sette opp en NKA for ulike områder. Dette forutsetter tilgang til detaljerte data om produksjon og miljø, samt avansert registrering av rensefisk utover pålagte rutiner. Dette er ressurskrevende aktiviteter som øker kostnadene og er ikke utført.
Å verdsette effekten på velferd av laks som følge av lavere lusenivåer er heller ikke enkelt fordi det er en ikke-bruksverdi som ikke observeres direkte i markedet. For matproduserende husdyr er det ofte konsumenten sin holdning som benyttes for å bestemme denne type verdi. Den estimeres gjerne som betalingsvillighet (WTP) for produkter som er sertifisert med hensyn til dyrevelferd. Clark et al. (2017) finner at WTP for fiskevelferd generelt er mindre enn for andre husdyr, men man finner som regel en positiv WTP i slike studier.
I en studie som bruker en betinget verdsettingsmetode, var 48 % av respondentene villige til å betale 25 % prispremie for oppdrettet ørret som er sertifisert for god velferd (Solgaard & Yang, 2011). Ved hjelp av et valgeksperiment fant forskere at norske konsumenter i gjennomsnitt ville betale over 50 NOK/kg over standardpris på 100 NOK/kg for filet av laks hvis den var produsert med god velferdsstandard (Ellingsen et al., 2015). Et tidligere eksperiment av Olesen et al. (2010) dokumenterer en prispremie på 2 euro/kg (15 %) for økologisk og velferd-sertifisert laks. I et annet valgeksperiment i Norge (Grimsrud et al., 2013) ble ikke bare konsumenter, men også et utvalg av husholdninger spurt om de ville betale en skatt for bedre velferd hos laks. Den gjennomsnittlige husholdning hadde her en positiv betalingsvillighet for bedre helse på 613 kr per år og for mindre lus på 951 kr per år hos laks. For en NKA er husholdningenes betalingsvillighet mest relevant. Korrigert for dagens priser tilsvarer det sistnevnte estimatet 1202 NOK per år. Antall husholdninger i Norge er i dag 2,5 millioner ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB, 2022). Samlet betalingsvillighet for mindre lus er derfor over 3 milliarder NOK per år om man bruker resultatene fra Grimsrud et al. (2013). Hvor stor nedgang i lusenivå denne summen tilsvarer er uspesifisert, men ofte har respondenter i slike studier den samme betalingsvillighet for små og store endringer. Dette er en av begrensningene i verdsettingsmetode basert på uttalte preferanser (Carson, 1997). For et mer nøyaktig estimat av betalingsvilje for effekten av rensefisk, kan en egen studie gjennomføres med et design tilpasset forskningsspørsmålet, hvor man spør om betalingsvillighet for en spesifisert nedgang i lusenivå og velferdsplager hos laks som følge av bruk av rensefisk. Slike studier er relativt ressurskrevende, men ganske vanlige .
En annen effekt knyttet til bruk av rensefisk er at den kan overføre sykdom til oppdrettslaks, men denne risikoen er vurdert som liten for de fleste kjente laksesykdommer (Murray, 2016). Vi velger derfor å se bort fra denne effekten her.
Rensefisk (med fokus på rognkjeks som et eksempel)
Mens bruk av rensefisk som regel har positiv effekt på laksens velferd, får selve lusespiserne ofte dårlig velferd. Dette har ikke vært et stort tema i norsk samfunnsliv, forvaltning eller forskning inntil nylig. Veterinærinstituttet sin årlige undersøkelse samler data om sykdom hos oppdrettsfisk og villfisk og den inkluderte spørsmål om rensefisk først i 2016. I 2018 startet Mattilsynet sin rensefiskkampanje som resulterte i den første systematiske datainnsamling og kartlegging av rensefiskens velferdssituasjon (Mattilsynet, 2019).
Oppdrettere bruker ofte en blanding av flere rensefiskarter. Når vi ser på en av artene som brukes oftest, rognkjeks, er statistikken tydelig. Resultatene fra spørreundersøkelsen fra Mattilsynet viser omfattende dyrevelferdsutfordringer hos rognkjeks i sjøanleggene, ofte som resultat av kunnskaps-mangel og dagens teknologiske begrensninger. Det er estimert høy dødelighet hos oppdrettet rognkjeks; i gjennomsnitt dør 46 % mellom utsett og utslakting i laksemerd. De laveste tallene er i Nord-Norge (21 % i gjennomsnitt) og de høyeste i Sør-Norge (57 % i gjennomsnitt) (Stien et al., 2020). Årsakene er ugunstig næring, stress, skader, høye temperaturer, sterk vannstrøm og sykdom (Garcia de Leaniz et al., 2022; Grefsrud et al., 2019; Mattilsynet, 2019). Veterinærinstituttet (Sommerset et al., 2022) viser til at det er lite forskning på dette området med kun seks registrerte dyreforsøk i 2020 med formål å bedre velferden til rensefisk. Noe innsikt har man imidlertid fått de siste årene.
Det stilles krav om å sortere ut all rensefisk før hver lusebehandling og før laksen skal slaktes (Akvakulturloven, §20). I praksis fungerer dette dårlig ettersom det ikke finnes en god metode for rask og effektiv utfisking. Ikke-medikamentell avlusing er derfor en av de hyppigste dødsårsakene for oppdrettet rognkjeks. På den andre siden representerer utfisking en annen form for håndtering som kan påføre unødvendig stress på rensefisken. Data fra rensefiskkampanjen viser at de som praktiserer utfisking ikke nødvendigvis har lavere dødelighet (Stien et al., 2020).
Håndteringen etter bruk er også problematisk. Den gjenværende rognkjeksen er som regel for stor til å kunne gjenbrukes i neste lakseutsett og avlives derfor enten på lokaliteten eller på slakteriet. I noen tilfeller er det ingen rognkjeks eller annen rensefisk igjen ved slaktetidspunktet (Størkersen & Amundsen, 2019). Tilbakemeldinger fra oppdrettere viser at registrering av antall tapte rensefisk er teknisk utfordrende, og ofte vet man ikke hvor rognkjeksen og leppefisken blir av og hva som forårsaker svinn. Et ukjent antall rognkjeks rømmer, noen blir spist av laks, andre dør og går fort i oppløsning uten at det blir registrert.
Rognkjeks er sårbar for sykdom og spesielt utsatt for bakterielle infeksjoner som atypisk furunkulose. I Mattilsynet sin undersøkelse vurderte 35 % av respondentene sykdom som en svært hyppig årsak til dødelighet. Det pågår et arbeid med å utvikle, men det finnes fortsatt ikke effektive vaksiner mot de fleste sykdommene. Tilstanden for rognkjeks med hensyn til sykdom vurderes derfor som «langt fra ønsket» (Grefsrud et al., 2021).
Når det gjelder fôr og ernæring, skjer det mye utprøving på lokalitetene. Oppdrettere bestemmer selv hvilken type fôr, -teknologi og -regime som skal brukes på lokalitetene. Oppdrettere praktiserer også forskjellige rutiner for sulting av rognkjeks for å fremme lusespising. Det er imidlertid funnet at sulting er positivt korrelert med dødelighet (Stien et al., 2020).
I matfiskanlegg lever rognkjeks i et miljø som i utgangspunktet er spesialtilpasset laks. Til tross for tilrettelegging med skjul, spesialfôr og overvåkning, stilles det spørsmål om et slikt fremmed miljø gir forutsetninger for god velferd for rognkjeks. Ifølge oppdrettere er sterk strøm en stor utfordring for rognkjeksen, men ikke nødvendigvis knyttet til høyere dødelighet. Høy vanntemperatur rapporteres som et større problem for rognkjeks i sør enn i nord. Stress, skader, lav salinitet og lite oksygen under håndtering på lokaliteten og transport, utfisking og lusebehandling påvirker også velferden negativt viser en nyere studie (Stien et al., 2020).
I tillegg til tilsynelatende dårlig velferd under livsfasen, vet man ikke om rognkjeksen alltid blir avlivet på en human måte. Eksisterende bedøvelse- og avlivningsmetoder for laks viser seg ikke å fungere veldig bra for rognkjeks (Foss et al., 2021). I tillegg viser Mattilsynets spørreundersøkelse at bare 58 % av oppdretterne alltid bedøver fisken før avlivning på lokaliteten, mens resten ikke gjør det hver gang. Noen (4 %) bedøver aldri rensefisk ifølge undersøkelsen (Størkersen & Amundsen, 2019). Mesteparten av rensefisken følger med laksen til slakteriet og blir avlivet der. Her benyttes det ofte el-bedøvning. Fiskehelseeksperter påpeker at el-bedøver ikke er godkjent for rognkjeks (Sommerset et al., 2022).
Hvordan kvantifiserer man omfanget og endringen av dette dyrevelferdsproblemet? Det finnes ingen tall som dekker alle sider av dette, men dødelighetstall, sykdomsforekomst og andre fysiske parametere kan brukes. I likhet med laksevelferd, er velferden til rognkjeks i oppdrett en ikke-bruksverdi, og det skal brukes samme verdsettingsmetoder for å utrykke denne verdien i kroner. Tidligere ble det referert til studier for matfisk av laks og ørret. Vi kjenner imidlertid ikke til noen studier som estimerer verdien eller undersøker holdninger til situasjonen for rensefisken sin velferd i befolkningen. Verdiene for matfisk kan bli brukt som et estimat i en NKA, men usikkerheten er stor ved slik verdioverføring. Eventuell egen studie for å estimere betalingsvillighet er mulig å gjennomføre gitt at nødvendige ressurser er tilgjengelige.
Økonomiske effekter knyttet til oppdrett og fiskeri
Lønnsomheten og verdiskapingen i lakseoppdrett, rensefisksoppdrett og fiskeri endres som følge av økende rensefiskbruk. Mindre lus betyr ikke bare bedre miljøtilstand og fiskevelferd for laksen, men som følge av dette også bedre tilvekst og kvalitet på oppdrettslaksen. Denne effekten gjenspeiles i høyere salgspriser og lavere produksjonskostnader. Samtidig er det vesentlige kostnader forbundet med holdet av rensefisk. Netto nytte kan estimeres ved hjelp av bioøkonomiske modeller eller en statistisk analyse. Databehov for en slik analyse representerer imidlertid en stor utfordring ettersom dette krever svært detaljerte data fra et representativt utvalg av bedrifter.
Kostnadssiden av rensefisksbruk er analysert i flere vitenskapelige studier i Norge. Ifølge Iversen et al. (2017) er de største postene knyttet til innkjøp av fisken, ekstra notvask og arbeidsbehov. Prisen på rensefisk har vært økende og er i dag på cirka 19 NOK per stk for rognkjeks, og opp mot 90 NOK/stk for oppdrettet berggylt. I tillegg gir transportkostnader, ekstra utstyr som skjul og fôringsautomater og spesialfôr for rensefisken oppdretteren økte utgifter. Modellert kostnad per kilo laks var beregnet til 1,25 NOK basert på data frem til 2016. Foss et al. (2021) peker i en nyere rapport på ekstra kostnader knyttet til vaksinering av fisken og utsortering og bedøving ved slakt. I en modell utviklet for rognkjeks i denne rapporten ble samlede kostnadene estimert til 0,68 kr/kg produsert laks. Variasjon i estimatene skyldes forskjellene i modellforutsetningene og utviklingen i rensefiskbruk over tid. Det er likevel klart at rensefiskhold gir betydelig økte kostnader, mens den samlede nytten er udefinert.
Bruk av rensefisk kan også ha betydning for bedriftenes omdømme. Rensefisk som metode for luse-bekjempelse har vært vurdert av myndighetene som bærekraftig. Flere «grønne» tillatelser ble tildelt på grunnlag av at aktørene skulle bruke rensefisk og ha færre medikamentelle behandlinger. Rensefisk bidro slik til å fremme selskapenes status som bærekraftig, noe som kan ha en økonomisk verdi gjennom blant annet økt aksjeverdi og tilgang til markeder (Brooks & Oikonomou, 2018). Når velferdsutfordringene knyttet til rensefisk blir stadig mer omtalt, kan det gi en motsatt effekt siden negativ informasjon om miljøeffekter påvirker investorene og selskapenes verdi synker (Bouzzine, 2021). Størrelsen av denne effekten kan likevel være beskjeden for store oppdrettere.
Etterspørsel etter rensefisk fra lakseoppdrett skaper mer aktivitet hos leverandører. Mens innkjøp av rensefisk, fôr og utstyr er en kostnad for lakseoppdrettere, er det inntekter for det som har utviklet seg til å bli en rensefisksindustri. Over 17 tonn rognkjeks og rognkall er fisket i 2020 til stamfisk for oppdrett, mens i 2021 gikk fangstene ned til 13,5 tonn (Fiskeridirektoratet, 2022). Pris for rognkjeks (hunn) var i snitt 327 kr/kg i 2020 og 501 kr/kg i 2021 ifølge Norges råfisklag. Dette tilsvarer en fangstverdi på henholdsvis 5,6 og 6,8 millioner NOK. Leppefiskkvoten i 2020–2022 var 18 millioner dyr. Bergnebb og grønngylt utgjør nesten 90 % av villfanget leppefisk, mens berggylt utgjør de resterende 10 % av fangstene. I 2021, fisket 490 fartøy leppefisk ifølge Fiskeridirektoratet (2022a). Figur 3 viser utviklingen av fangst og verdi de siste årene. Etter en økning fra 2013 til 2017, er tallene synkende med samlet verdi på rundt 300 millioner NOK i 2021.
Antall oppdrettsselskaper i rensefiskssektoren har vært økende med rundt 30 registrerte aktører og 44 tillatelser for rensefisksoppdrett per 2021. Det ble solgt 27 millioner oppdrettet rognkjeks i 2021, til en verdi av 510 millioner NOK (Fiskeridirektoratet, 2022b). I samme periode var det omsatt 2,6 millioner oppdrettet berggylt til en verdi av 181,5 millioner NOK.
Økende aktivitet på leverandørsiden skaper ringvirkninger, sysselsetting og skatteinngang. Det finnes ikke noen estimater på verdiskaping spesielt for rensefisksoppdrett, men for en grov tilnærming kan man sammenlikne med smoltproduksjon. Ifølge Lønnsomhetsundersøkelse for laks og ørret (Fiskeridirektoratet, 2021) er kostnader per produsert smolt 15,52 NOK. Kostnadene innebærer innkjøp av rogn, fôr, fiskehelsetjenester (vaksinasjon), lønn, avskrivning, energi og annen driftskostnad. De fleste av kostnadene (utenom avskrivning, finanskostnader og lønn) reflekterer utbetalinger til leverandører. Det betyr at direkte ringvirkninger per produsert smolt er cirka 11 NOK. Antar vi den samme kostnadsstrukturen i rensefisksproduksjon, kan vi regne med rundt 325,6 NOK millioner i direkte ringvirkninger fra 29,6 millioner oppdrettet rensefisk solgt i 2021.
Miljøeffekter
Flere miljøeffekter, positive og negative, knyttet til bruk av rensefisk er aktuelt å vurdere i en NKA. Bedring av forhold for villaks, sjøørret og røye grunnet tilsynelatende mindre lus i miljøet er en av de forventede effektene. Marine arter som er sårbare for kjemikalier brukt i lusebehandling kan også få bedre miljø når rensefisk brukes av de fleste oppdrettere i stedet for kjemikalier. Muligheten for overfiske av rensefisk, rømming av rensefisk og klimaeffekter av rensefiskoppdrett og fiskeri skal også vurderes. En annen mulig miljøeffekt knyttet til rensefiskbruk er at lus kan utvikle resistens mot rensefisk gjennom tilpasning av farge og størrelse (Coates et al., 2021).
Ville laksebestander
En stor utfordring i en økonomisk analyse av disse miljøeffektene er at vi ikke har skadefunksjon, det vil si et kvantitativt utrykk av sammenhenger mellom bruk av rensefisk og konsekvenser. For eksempel er sammenhengen mellom bruk av rensefisk på lusenivå hos laks i oppdrett og videre på villaks og til slutt på overlevelse av ville laksebestander ukjent. Disse sammenhengene er komplekse , de er dynamiske og trolig også lokalspesifikke. Det er utviklet modeller for å estimere lusepåslag på utvandrende smolt basert på data om luseutslipp fra oppdrett som kan gi innsikt (Johnsen et al., 2021; Sandvik et al., 2020), men det finnes ingen modeller som kobler alle ledd sammen og predikerer bestandseffekt for villaks som en funksjon av rensefiskutsett. Uten konkrete tall kan ulike scenarioer av påvirkning på villaks fungere som grunnlag for verdsetting av effekter på villaks i en NKA. Selve verdsettingen kan blant annet gjøres ved hjelp av WTP-studier.
Folk i Norge bryr seg om villaks – både rekreasjonsfiskere og samfunnet ellers. En av de viktigste økosystemtjenestene forbundet med god tilstand av villaks, sjøørret og sjørøye er kulturelle tjenester knyttet til lang historie med laksefiske i Norge (Liu et al., 2019). Vi kjenner ingen vitenskapelige studier som undersøker velferdsverdien for villaks spesielt. Den inngår sannsynligvis i en «miks» av verdier der både vår egen (fiskerens) nytte og laksens egenverdi vurderes. Ikke-bruksverdier i lokale norske studier på 1990-tallet varierer mellom 10–130 NOK per person (Navrud, 2001). Verdien av rekreasjonsfiske var målt ved hjelp av reisekostnadsmetoden og betinget verdsetting, og varierer mellom 40 og 600 kroner per fiskedøgn, men disse tallene er utdaterte. Nyere økonomisk forskning ser vanligvis bort fra eksistensverdi, velferd og andre ikke-bruksverdier av villaks. I stedet estimeres det verdier for påvirkning av miljøendringer, på etterspørsel hos rekreasjonsfiskere og inntekter for turistindustrien. Disse verdiene kan lettere måles. Flere analyser er gjort på bestandsnivå i forbindelse med behandling av elver mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris (Andersen et al., 2019). Analysene beregner verditap som følge av infeksjon i form av direkte virkninger for grunneiere og øvrig næringsliv. For eksempel var det estimert at verdien av Driva-bestanden falt 241 millioner NOK som følge av G. salaris-infeksjon. Kvantifisering og økonomisk verdsetting av effekten var mulig i dette tilfellet fordi parasitten fører til nesten total utryddelse av villaksen om den ikke behandles.
Lakselus er ikke like farlig for laks som G. salaris, men det er påvist at høye lusenivåer påvirker villaks, sjøørret og røye negativt og at vedvarende belastning kan true laksebestanders eksistens (Anon., 2012). Siden det ikke har vært mulig å tallfeste den bestandsregulerende effekten av lus på villaks presist, har bioøkonomiske modeller blitt brukt. Et eksempel er en analyse av Olaussen et al. (2015) som viste at det er en relativt liten nedgang i nytte for fritidsfiskere (12–16 %) som følge av 60 % økning i dødelighetsrate hos smolt. Ikke-bruksverdier påvirkes først når bestanden er på et veldig lavt nivå og tilgangen til å fiske reduseres betydelig eller fjernes.
Lakselus påvirker også sjøørret og røye, og for disse artene er datagrunnlaget ikke like omfattende som for laks. Men i utgangspunktet, skulle også disse artene verdsettes i en NKA.
Effekt av lusemidler på marine dyr
Når det gjelder marint miljø, er det flere dyrearter som er påvirket av lusemidler når oppdretter bruker det i stedet eller i tillegg til biologisk kontroll. I en gjennomgang av vitenskapelige resultater (Urbina et al., 2019) konkluderes det med en negativ effekt av vanlige lusemidler på det marine miljøet nær merdene. Påvirkningen er avhengig av art og lokale miljøforhold.
Det finnes en del studier som kvantifiserer dødeligheten i kontrollerte eksperimenter og ved hjelp av modeller. Diflubenzuron (DFB) er et av de vanlige lusebehandlingsmidlene som er testet på marine dyr. Moe et al. (2019) predikerer en nedgang i en hypotetisk påvirket rekebestand på mellom 8 %–99 %, avhengig av scenario. Flere eksperimenter er gjort med et annet lusemiddel – hydrogenperoksid (H2O2). I kontrollerte forsøk med reker (Pandalus borealis), ble det registrert 50 % dødelighet etter 2 timer i vannet med en H2O2 konsentrasjon på 15 mg/L (Bechmann et al., 2019). Escobar-Lux et al. (2019) registrerer 100 % dødelighet hos voksen Calanus av ulike arter etter 1 time i vannet med en H2O2 konsentrasjon på 170 mg/L (10 % av det som er anbefalt for lusebehandling). Det er påvist at stoffet blir lenge nok i miljøet til å påvirke dyrene i nærheten av anlegget (Carlsson et al., 2021). Alger er også følsomme mot middelet. Refseth et al. (2019) konkluderer at det sannsynligvis vil oppstå effekter på lokale samfunn etter utslipp.
Kvantifisering av effektene av lusemidlene er utfordrende: «Siden dynamikken i økosystemer ikke er helt forstått, er det komplisert å ekstrapolere påvirkninger til større områder, f.eks. hele norskekysten. Kompensasjons-mekanismer eller kaskade-virkninger er vanskelig å forutsi» (Refseth et al. 2019, s. 7).
Der bruk av rensefisk medfører reduksjon i utslipp av lusemidler, vil sannsynligvis miljøkvaliteten bedres og påvirke forholdene for kommersiell aktivitet (som rekefiske) positivt. Ikke-bruksverdier blir også spart. Det er imidlertid nærmest umulig å tallfeste disse sammenhengene i et økosystem med mange miljøfaktorer som påvirker ville bestander og fangst. Velferdseffekter på villfisk og andre dyr er derfor også ukjente. Holdningene til dyrevelferd i befolkningen kan derfor være viktige for å vurdere denne type effekt. Men vi vet dessverre også lite om disse holdningene. På et overordnet nivå er nordmenn positive til vern og restituering av marine økosystemer og har positiv betalingsvillighet for det (Ankamah-Yeboah et al., 2020; O’Connor et al., 2021), men det trenges egne studier for å få frem holdninger til og verdier av arter og økosystemer som er påvirket av oppdrett.
Når det gjelder mulig resistensutvikling hos lus mot rensefisk, gir ikke dagens kunnskap mulighet til å estimere sannsynlighet og eventuelle effekter av dette. Økonomisk effekt knyttet til resistensutvikling hos lus kan finnes ved å vurdere kostnader for alternative lusebehandlinger.
Villfanget rensefisk
Vill rensefisk påvirkes også av økt bruk i oppdrett. I produksjonen av rognkjeks-yngel benyttes villfanget stamfisk. Det er behov for tilgang på stamfisk hele året. I 2021 ble det fisket 13,5 tonn levende rognkjeks (og rognkall) til stamfisk. Dette kvantumet inngår i totalkvoten og medfører sannsynligvis ikke noe risiko for overfiske. Kvoten var 400 tonn utilvirket rogn, og det ble tatt 136 tonn av kvoten til rognproduksjon. Det er få båter som fisker kvoten sin og i 2021 leverte kun 30 % av deltagere fangst over 100 kg.
Mens rognkjeksfiske for oppdrett ikke utgjør stor risiko for overbeskatning, kan levendefangst være problematisk med hensyn til fiskevelferd. En ny forskrift (Forskrift om fangst av fisk som skal holdes levende, samt restitusjon og mellomlagring, 2021) som trådte i kraft i 2022 har som mål å sikre god fiskevelferd av fisk som leveres levende.
Fisket etter leppefisk er regulert med totalkvote, geografiske kvoter, kvoter på fartøynivå, i lukket og åpen gruppe. I 2020 og 2021 var totalkvoten 18 millioner leppefisk og var fullt utnyttet. I reguleringen skilles det ikke mellom de ulike leppefiskartene og redskapen som benyttes i fisket selekterer ikke på art.
Når det gjelder leppefisk, har artene ulike livstrategier, utbredelse og bestandsstørrelse, og fisketrykket kan påvirke artene på forskjellig måte. Lokale bestander kan bli utsatt for stort fiskepress. Havforskningsinstituttet (Halvorsen et al., 2021) vurderte berggylt som mest utsatt for å bli overfisket. Den lever lengst og kjønnsmodnes senest, noe som gjør den attraktiv for bruk i oppdrett, men disse egenskapene samt små naturlige bestander gjør at denne fisken ikke kan hente seg raskt inn igjen etter å ha blitt redusert. Selv om berggylt bare utgjør rundt 10 prosent av fangstene av rensefisk, er fiskepresset høyt og HI anbefaler å innføre tiltak for å redusere risikoen for overfiske. Bergnebb og grønngylt utgjør nesten 90 % av leppefiskfangstene i antall. En totalvurdering av bergnebb tilsier at fiskerier i dag ikke utgjør stor risiko for bestanden. Grønngylt er sårbar for overfiske, men bestanden har vært i positiv utvikling de siste årene. Gressgylt (Centrolabrus exoletus) og rødnebb (Labrus mixtus Linnaeus) brukes i begrenset grad som rensefisk og er tallrike. Derfor er det ingen risiko for overfiske av disse (ibid.). Konsekvenser av eventuelt overfiske av leppefiskarter for miljøet er ikke kjent, mens økonomiske konsekvenser for fiskeindustrien er at inntekter fra fiskeriet faller bort. En bioøkonomisk modell kan brukes som en standardløsning for å estimere optimal fiskeinnsats gitt at bestandsdata av sårbare arter er tilgjengelige.
Overføring av sykdom og genetisk påvirkning er en annen risiko som følger med bruk av rensefisk i oppdrett. Oppdrettet rognkjeks kan føre med seg smitte ved rømming og er vurdert som en trussel for vill rognkjeks (Herrmann et al., 2021). Genetisk påvirkning på villfisk som følge av rømming har blitt rapportert for leppefisk (Blanco Gonzalez et al., 2019; Faust et al., 2018). Usikkerheten i de rapporterte rømmingstallene er som nevnt stor på grunn av urapporterte hendelser og utfordringer knyttet til estimering av antall rømte fisk. Erfaringer tilsier at rømming av leppefisk er vanlig (Rueness et al., 2019). Selv om omfanget av rømming ikke er kjent, kan man få et anslag ved å se på rømming av laks. Fiskeridirektoratet oppgir et rømmingstall på cirka 74 tusen laks og ørret i 2021. Regner vi 1–5 rensefisk av ulike arter per 100 laks/ørret, får vi mellom 1 500–7 400 rømt rensefisk.
I en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (Rueness et al., 2019) understrekes det at risikoen for genetisk påvirkning og sykdom som regel er større når fisk flyttes over store avstander. Komiteen har vurdert at genetiske endringer forårsaket av krysning med importert rensefisk kan ha betydelig negativ innvirkning på lokale bestander av grønngylt og berggylt. Hos rognkjeks kan slik kryssing føre til redusert overlevelses- og tilpasningsevne. Genetiske endringer kan bestå og akkumuleres i bestander over tid mens graden av negativ innvirkning er uforutsigbar. Blant sykdommer som kan overføres med fisk, bifangst og vann er både parasitter, virus og bakterier. For leppefisk er det gjelleparasitt Microcotyle donavini og flatormer Macvicaria alacris og Gaevskayatrema perezi som har størst risiko. Nodavirus, VHSV (viral hemorrhagic septicemia) og salmonid alphavirus utgjør en viss risiko ved flytting av leppefisk, mens ranavirus og VHSV er risikofaktorer for rognkjeks. Bakteriell sykdom som er aktuell for vurdering ved håndtering av leppefisk er Aeromonas salmonicida. Når det gjelder rognkjeks, er det Pasteurella skyensis og Piscirickettsia salmonis som er aktuelle bakteriesykdommer.
Økonomisk verdsetting av konsekvenser av genetisk påvirkning og smitte på villfisk har samme utfordringer som vi har omtalt ovenfor i forbindelse med utslipp og overfiske.
Klimaeffekter, påvirkning på kjemisk tilstand i vann, arealbruk og energibehov
Disse effektene varierer mye mellom ulike scenarioer av rensefiskbruk. Philis et al. (2021) sammen-ligner effekter av bruken av oppdrettet rognkjeks, oppdrettet leppefisk og villfanget leppefisk i en LCA (life cycle analysis). De finner at bruk av villfanget leppefisk genererer lavest negativ påvirkning, men generelt sett utgjør verdikjeder knyttet til rensefiskbruk en liten del av samlet påvirkning av lakseoppdrett. Ifølge Philis et al. (2021) bidrar disse verdikjedene i gjennomsnitt med 8,02 kg CO2, 0,1 kg nitrogen og bruker 1,21 kvadratmeter land per år, 0,65 m3 av vann og 0,18 GJ av energi per tonn laks.
Siden klimaeffekter er et globalt fenomen, verdsettes de vanligvis på et overordnet nivå, der eksisterende modeller kobler verdens eller regionale temperaturendringer til verdens eller regional inntekt/BNP (Diaz & Moore, 2017). Et prosjekts/tiltaks bidrag til CO2-utslipp målt i fysiske enheter er derfor en meningsfull måte å presentere klimaeffekter på i en NKA av et lokalt prosjekt. Andre effekter som for eksempel vurderes sammen med klimagassutslipp i en LCA kan ha en lokal påvirkning og kan verdsettes monetært. For eksempel har energi en markedspris, og lokal påvirkning på vannkvalitet kan verdsettes med hensyn til bruk- og ikke-bruksverdier av biologisk mangfold i vannmiljø.
Ressursutnyttelse
Når rensefisken blir kjønnsmoden er den uegnet som lusespiser. Rensefisk som er igjen etter en produksjonssyklus for laks, ensileres og blir brukt i produksjon av fiskemel og -olje. Ressursen går derfor ikke tapt, i hvert fall ikke den som havner i ensilasje. Denne praksisen er omstridt og det kan stilles spørsmål om ressursen utnyttes der den har høyest verdi.
Verdipyramiden er en ofte brukt modell som beskriver prioriteringer ved bruk av bioressurser sett fra et økonomisk, og sirkulært, perspektiv (Figur 4).
Restråstoff som blir igjen etter produksjon av en vare bør brukes så høyt opp i pyramiden som mulig. En generell forutsetning er at produksjon av finkjemikalier gir størst verdi. Produkter for humant konsum og dyrefôr er neste prioritering, og «food first»-prinsippet er et grunnleggende prinsipp for ressursbruk. Om ikke det er mulig å produsere mat fra biomaterialer, kan det gå til produksjon av polymerer, biogass og basiskjemikalier. Forbrenning og bruk av energi og varme er mulighetene som vurderes i siste rekke. Det er selvfølgelig ikke bare verdi av ferdig produkt som avgjør anvendelsen av biomassen. Høye kostnader ved slik produksjon og praktiske utfordringer er ofte årsaken til at biomassen blir til avfall eller ensilasje. Regulering av matproduksjon og veterinære krav kan også hindre effektiv bruk av bioressurser. For eksempel, fisk som dør av sykdom er klassifisert som biprodukt klasse II ifølge EU-reguleringer og kan kun brukes til fôr for ikke-matproduserende dyr, gjødsel, fermentering og tekniske formål. Ensilert rensefisk går i stor grad til biprodukt II i dag. Hvis rensefisk skal inn øverst i pyramiden vil det kreve gode rutiner for utfisking og sortering.
Pharma og finkjemikalier
Opptil 55 % av biomassen i rognkjeks er skinn og hode, og disse delene er spesielt rike på kollagen, hyaluronsyre og andre stoffer som er etterspurt i produksjon av matkomponenter og legemidler (Blanco et al., 2017; Panagos et al., 2014). Kollagenpulver er vurdert som et aktuelt produkt med høy verdi som kan produseres av rognkjeks. Ifølge Dave et al., 2019 er det 19,5 % kollagen i skinnet av rognkjeks (tørrvekt), noe som er høyere enn for torsk (12,5 %), men lavere enn for laks (27,5 %). Hele fisken inneholder litt over 10 % kollagen, noe som kan være for lavt for kommersiell produksjon. Et annet mulig nytteprodukt er biliverdin, som er stoffet som farger fisken blå og kan produseres av både rognkjeks og berggylt. Stoffet kan ha flere anvendelser i medisin og bioteknologi (Brooker et al., 2018). Det er i begge tilfelller behov for en tekno-økonomisk analyse for å anslå lønnsomheten av produksjoner av stoffer fra rensefisk.
Mat
Etterbruk av rensefisk til humant konsum vil være avhengig av fiskearten. Rognkjeks er, på grunn av rogn, etterspurt i flere land, særlig som hovedingrediens i kaviarprodukter. Etterspørselen etter rogn har økt med økende betalingsevne blant ulike grupper konsumenter og utviklingen i akvakultur-sektoren som gjør at kaviar ikke lenger er et luksusprodukt (Sicuro, 2019). Rognkjeksrogn kommer imidlertid fra villfanget fisk, mens oppdrett er utelukkende orientert mot rensefiskmarkedet og fisken lever sjelden til den har utviklet rogn.
I 2021 ble det levert rognkjeks tilsvarende 136 tonn utilvirket rogn (omregnet) i Norge, en nedgang på cirka 86 tonn fra 2020 (Fiskeridirektoratet, 2021). Gjennomsnittlig pris for rogn i 2021 var 52,81 kr/kg ifølge Norges Råfisklaget. Samlet produksjon av rogn på Island, Grønland, Newfoundland, Danmark og Norge har vært rundt 20 000 tønner (1 tønne = 130 l) de siste årene, der Norge produserte rundt 1000 tønner. Norsk eksportstatistikk viser at det meste av saltet rognkjeksrogn går til Sverige der rognen blir brukt i kaviarproduksjon og enten konsumert lokalt eller sendt videre til andre land i EU.
Som hel fisk er rognkjeks egnet til konsum. Selv om proteininnholdet er relativt lavt, er proteinet av god kvalitet. Rognkjeks kan være en god kilde til EPA, DHA og vitaminer. Samtidig har den mye vann i kjøttet og er vanskelig å prosessere, noe som begrenser dens bruk som mat ifølge Ageeva et al., 2021.
Oppdrett av rognkjeks som rensefisk og ensilering etter bruk har en alternativ kostnad, siden det ikke blir produsert noe rogn og selve fisken ikke blir brukt som mat. Det er imidlertid usikkert om oppdrett eller etterbruk av rognkjeks for rognproduksjon vil være kostnadssvarende og om det finnes et marked. Etterspørselen etter rognkjeksrogn har vært stabilt på 20 tusen tønner, basert på villfanget rognkjeks. Det vil derfor neppe være en etterspørsel etter rogn fra oppdrettet rognkjeks.
Etterspørselen etter hel rognkjeks som matfisk i Europa er per i dag beskjeden, med et lite islandsk marked. Island eksporterer også frossen rognkjeks med årlig volum mellom 1 og 2,5 tusen tonn (Statistics Iceland, 2022). Eksportprisene varierte mellom 15 og 35 NOK/kg. Islandsk eksport av rognkjeks er i hovedsak rettet mot det kinesiske markedet (Þórðarson et al., 2018). I Øst-Europa brukes vill rognkjeks på flere måter, eksempelvis varmrøkte produkter og hermetikk. I følge Nøstvold et al. (2016) kunne norsk rognkjeks passet til og eksporteres til asiatiske land som en porsjonsfisk. Markedsforsøk i Sør-Korea viser imidlertid at fisken ikke faller i smak hos lokale konsumenter som syntes at både utseende, smak og tidligere bruk som lusespiser var problematisk (Foss et al., 2021). Lignende kommentarer ble gjort for berggylt i samme undersøkelse. Leppefisk er ikke etterspurt som menneskemat i europeiske land på grunn av størrelsen og en filet som har mye bein.
Mens det er problematisk å finne et marked for rensefisk for humant konsum, er høye kostnader ved slik etterbruk også en utfordring. En undersøkelse av Foss et al. (2021) viser at etterbruk har ganske høye kostnader per kilo rognkjeks og veldig høye kostnader for annen rensefisk. Modellerte kostnader per kilo rognkjeks eksportert til Asia var i størrelsesorden 34 NOK. Kostnadsmodellen i studien forutsetter at rognkjeks fiskes ut og plasseres i egen merd for oppfôring til markedsstørrelse (ca. 600 gram). Det er imidlertid en del praktiske utfordringer ved dette scenarioet. For eksempel må man finne et slakteri som er godkjent for slakting av rognkjeks, har frysemuligheter, ikke ligger for langt unna lokaliteten og har kapasitet til å ta imot en viss mengde rognkjeks. Det vil også kreve omfattende omstilling både på lokaliteten og slakteriet å sikre riktig håndtering av rognkjeks. Tilleggskostnadene man pådrar seg gjennom produksjonsprosessen er betydelige. En stor del av disse kostnadene vil også være faste – slik som røkting, utstyr og transport til slakteriet og vil i liten grad endres om mengden fisk endres.
For berggylt var de estimerte kostnadene for fryst vare til Asia på om lag 78 NOK/kg. I modellen er det antatt at man kan selge all berggylten, også den som er svært liten. Det er rimelig å anta at små fisk vil være vesentlig mindre attraktiv og oppnå lavere priser, om den kan selges i det hele tatt. Dersom man kunne sende berggylten direkte til slakting uten noen ekstra røkte- og fôrkostnader etter uttak av laksen, ville kostnadene blitt redusert til 44 NOK/kg. Med tanke på etterbruk vil berggylt ha de høyeste tilleggskostnadene per kg, fordi mengden fisk som kan selges er relativt liten og kostnadene som påløper stort sett er faste, spesielt knyttet til arbeidskraft og transport til slakteri. Det vil også være betydelige kostnader til slakting og pakking, mens transporten av fryst fisk til markedet ikke er så kostbart. Så til tross for at det kan være et visst potensial i bruk av rensefisk for humant konsum, vil det per i dag ikke være lønnsomt.
Samfunnsøkonomisk lønnsomhet
Utgangspunktet for studien var den økende erkjennelsen av dyrevelferdsutfordringer ved bruk av rensefisk i lakseoppdrett og regjeringens krav om at både rensefiskens dyrevelferd og dens «vesentlige bidrag» til lakselusbekjempelse må kunne dokumenteres hvis bruk av rensefisk skal fortsette (Nærings- og fiskeridepartementet, 2021, s. 37).
Analysen i denne artikkelen har som mål å gi et grunnlag til en diskusjon om nytten av rensefisk i lakseoppdrett oppveier de samlede negative effektene. Valget på å gjennomføre en NKA var DFØs (2020) konstatering av at bruken av samfunnsøkonomiske analyser i forvaltningen er begrenset og burde vært anvendt oftere. Vi ønsket å bidra til en systematisk kartlegging og evaluering av effektene av bruk (og ikke-bruk) av rensefisk. Effektene ble gruppert i fire temaer: fiskevelferd, økonomiske effekter for næringen, miljøeffekter og alternativ ressursutnyttelse. Effektene er sammensatte og påvirker ulike verdier, hensyn og grupper både positivt og negativt, direkte og indirekte. Tabell 1 oppsummerer vår vurdering av nytten av rensefiskbruk og fordelingseffekter. Som tabellen viser finnes det for de fleste av effektene ikke konkrete tall og monetære verdier som kvantifiserer effekten presist. Dette er en utfordring som er svært vanlig for en NKA av prosjekter og tiltak knyttet til natur og miljø, og er en utfordring for ansvarlige myndigheter som gjennomfører NKA. Konsekvensene baseres derfor på subjektive vurderinger av nytten og kostnaden av de ulike virkningene basrt på tilgjengelig informasjon. Situasjonen uten dagens omfattende bruk av rensefisk er satt som nullalternativet for vurderingene.
Det er viktig å påpeke usikkerheten ved alle kvantitative og kvalitative vurderinger gitt i tabellen. Alle verdsettingsmetoder har sine svakheter, som er beskrevet i detalj i publikasjoner som det refereres til i teksten. Pluss-minus metoden (DFØ, 2018) brukes for ikke-prissatte effekter og er subjektiv siden vurdering av virkningsgrad som «stor», «liten», «middels», osv. er avhengig av type virkning. Stor usikkerhet i kunnskapsgrunnlaget for NKA er også en vanlig hindring i forvaltningspraksis.
Den viktigste forventede effekten av rensefisksbruk (i kombinasjon med andre metoder for luse-bekjempelse) er mindre lus i oppdrett. Dette skulle spare produksjonskostnader og gi næringen vekst-muligheter. I dag kan vi ikke si sikkert at utsett av rensefisk vesentlig reduserer lusepåslag i næringen samlet sett, selv om man ser en positiv effekt på enkeltlokaliteter i en begrenset tidsperiode. Den ene analysen som er tilgjengelig (Barrett et al., 2020) finner at samlet effekt av rensefisk ikke er forskjellig fra nullalternativet. Flere undersøkelser trengs imidlertid for å kunne konkludere med høyere sikkerhet om fravær av effekten med høyere sikkerhet, for eksempel gjennom en analyse basert på modellerte lusenivåer. Det er mulig å verdsette effekten monetært for de områdene der effekten kan bekreftes.
Samtidig er det ingen tvil om at rensefisk i oppdrett generelt har svært redusert velferd i laksemerden. Den høye dødeligheten er en tydelig indikator. Verdsetting av denne effekten er også mulig ved hjelp av blant annet uttalte preferanser (Boks 2). Med dagens kunnskap er det ikke mulig å konkludere om den viktigste nytteeffekten oppveier den største negative effekten fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, dvs. for hele næringen samlet sett.
Fra et bedriftsøkonomisk ståsted kan det stilles spørsmål ved om investering i rensefisk lønner seg for den enkelte oppdretter. Ifølge Barrett et al. (2020) er det for mange anlegg registrert nedgang i lusenivå etter utsett av rensefisk, men det var også flere anlegg hvor det ikke er funnet noen effekt. For de sistnevnte oppdretterne kan motivasjonen for å påta seg kostnader av rensefisk være flere. For noen er det at utsett av rensefisk kanskje hjelper å holde lusenivået stabilt og/eller forebygge eventuell økning. For andre kan det være et rutinemessig tiltak som de gjør uavhengig av det faktiske lusenivået. Dette forutsetter at disse kostnadene ikke påvirker selskapets lønnsomhet i stor grad, med andre ord at oppdretteren har råd til bruk av rensefisk uavhengig av effekten.
Andre effekter oppsummert i tabellen var også vanskelig å prissette eller kvantifisere i fysiske enheter. Vurderingen om bidrag til lønnsomhet er derfor udefinert for noen eller vurdert kvalitativt. Pluss-minus metoden gir overordnede kriterier for vurdering av effekt, og den er derfor subjektiv. Det er tydelige positive effekter for leverandører av rensefisk. Det gir også ringvirkninger. Flere miljøeffekter kan vi ikke si noe om på grunn av store kunnskapshull. Det viser seg at bruk av rensefisk antageligvis har positiv effekt på det marine miljøet som følge av redusert bruk av lusemidler, men samtidig kan ville bestander av rensefisk bli påvirket negativt. Påvirkning på klima og resistensutvikling hos lus er sannsynligvis ubetydelig per i dag. Når det gjelder ressursutnyttelse viser det seg at dagens praksis med ensilering er den best mulige anvendelsen per i dag. Kostnader ved å fôre opp rensefisk til markedsstørrelse er for store og etterspørselen er for lav. Økonomisk verdi av rensefisk som mat er lavere enn verdien av laks. Samtidig, er det et etisk spørsmål om bruk av en art til å øke produksjon av en annen er akseptabel, og denne diskusjonen kan vurderes utenfor og i tillegg til NKA.
Når det gjelder fordelingsvirkninger som også bør drøftes i tillegg til lønnsomhet, er det klart at kommersielle aktører, spesielt leverandører av rensefisk, er vinnere om rensefiskbruk får lov til å fortsette som i dag. Samtidig vil interessene til andre grupper bli nedprioritert ved fortsatt bruk, særlig den delen av samfunnet som er opptatt av fiskevelferd.
En beslutning angående videreføring av praksisen med bruk av rensefisk basert på en NKA når nåverdi ikke kan kalkuleres vil være avhengig av prioriteringer i forvaltningen. Om nytten til kommersielle aktører er prioritert høyest, kan bruk av rensefisk fortsette som i dag. Hvis velferden til rensefisk i oppdrett og i naturen er prioritert over økonomiske effekter, blir anbefalingen motsatt. En mellom-løsning som kan forventes er å betinge bruk av rensefisk, det vil si å sette tydelige krav til bruken slik at fiskevelferden blir ivaretatt. En sånn type mellomløsning har vært innført i oppdrettsreguleringer tidligere med trafikklyssystemet og grønne konsesjoner. Selv om slike ordninger har vært kritisert av både næringsaktører og miljøorganisasjoner, kan det hende at disse er realistiske og politisk akseptable i dag. Samtidig er det et relevant eksempel at Mattilsynets vedtak om å avslutte utsett av steril laks i norsk oppdrett inntil videre var på grunn av redusert velferd hos denne type fisk. Selv om steril fisk reduserer risiko for genetisk påvirkning ved rømming, og derfor bidrar til vekst i næringen, ville myndighetene først gjøre en grundig vurdering rundt fiskevelferd. Det gjenstår derfor å se om fiske-velferd også blir et vesentlig argument i forvaltning av rensefisk fremover.
Et delmål i denne artikkelen var å drøfte NKA-metodens bidrag som beslutningsgrunnlag for den gitte problemstillingen og i liknende problemstillinger. Vår gjennomgang av effekter viser betydelige utfordringer med anvendelse av NKA og bekrefter funnene i rapporten om NKA-bruk i Norge (DFØ, 2020) og i internasjonale publikasjoner. Vi finner også at kvantifisering av miljøeffekter er mest utfordrende.
Verdier, data og verktøy for NKA er sjeldent umiddelbart tilgjengelig og egne studier er ressurs-krevende. For å vurdere samfunnsnytten av rensefisk kreves det blant annet en egen undersøkelse av betalingsvillighet for økt velferd av rensefisk (kan være unik for hver art), oppdrettslaks og oppdaterte verdier for villaks og ørret. Effektene på det marine miljøet som følge av rensefiskbruk er mange og krever hver sin tilnærming og verktøy for å kvantifisere. Kompleksiteten her er forbundet med variasjon i tid og rom som gjør det vanskelig å ekstrapolere funn fra lokale data og forsøk i lab. Modellering av sammenhengen mellom utsett av rensefisk og lusenivåer kreves også for å estimere den faktiske effekten for næringen, og bioøkonomisk modeller med data på bedriftsnivå må på plass for å estimere netto nytte monetært. I tillegg trengs ringvirkningsanalyser spesielt utviklet for rensefisksektoren. Gitt usikkerheten knyttet til utviklingen av næringen og miljøtilstanden, kan det være aktuelt med ulike scenarioer, herunder et scenario med overfiske av enkelte leppefiskbestander. Scenarioer med gjenbruk av rensefisk til konsum eller produksjon av kjemikalier krever tekno-økonomisk evaluering for å estimere netto nytte.
Hver av disse undersøkelsene kan være et forskningsprosjekt i seg selv. NKA med dette omfanget er sjeldne i forvaltning, der standardiserte løsninger og ferdige verdier foretrekkes. I miljøforvaltningen er problemstillingene ofte unike og det finnes ikke slike standarder. Usikkerheten øker ved bruk av verdioverføring fra ikke-relaterte studier, forenklede teknikker og subjektive vurderinger.
Problemer med måling og tallfesting er vanlig i vurdering av miljøpåvirkning og dyrevelferd. Det kan derfor stilles spørsmål om NKA er egnet til denne typen problemstillinger og om konseptet om kvantifisert samfunnsnytte bør anvendes i forvaltningen av ikke-markedsverdier og spesielt i for-valtning av miljøpåvirkninger og dyrevelferd. Dette spørsmålet har vært mye diskutert i akademia. Vi vil peke på to argumenter fra denne diskusjonen. Det første er at forvaltningsbeslutninger ikke baseres utelukkende på NKA. Samfunnsnytten er et viktig, men ikke det eneste beslutningsgrunnlaget. Føre-var-prinsippet skal legges til grunn, og i tillegg tas politiske, sosiale, kulturelle og etiske vurderinger i betraktning. Det andre poenget er at selv om det er stor usikkerhet knyttet til NKA gir den et bedre grunnlag og oversikt over relevante forhold enn ingen utredning. Det er også en metode som er bedre integrert i forvaltningen enn andre metoder, som for eksempel multikriterieanalyse.
Argumentet for å benytte NKA som beslutningsgrunnlag i forvaltningen er dens bidrag til å klargjøre og systematisere sammensatte effekter. Analysen som er gjennomført bidrar til en systematisk kartlegging av positive og negative effekter av bruk/ikke-bruk av rensefisk og det kunnskaps-grunnlaget som foreligger. En slik klargjøring og systematisering gir et bedre grunnlag for beslutninger som fattes av ansvarlige myndigheter. Metodens styrke som grunnlag for forvaltnings-beslutninger som omhandler komplekse problemstillinger knyttet til miljøpåvirkning, dyrehelse og matproduksjon ligger derfor ikke i dens evne til å kvantifisere eller prissette effekter, men i å synliggjøre hvilke effekter en aktivitet eller tiltak har som man må ta i betraktning. Det er heller ikke alle virkninger det er praktisk mulig eller ønskelig å kvantifisere, men som likevel vil være sentrale i en vurdering av videre bruk av rensefisk. En NKA kan derfor bidra til å synliggjøre og underbygge hvilke avveiinger som er foretatt av offentlige beslutningstakere.
Referanser
Aaen, S.M., Helgesen, K.O., Bakke, M.J., Kaur, K. & Horsberg, T.E. (2015). Drug resistance in sea lice: a threat to salmonid aquaculture. Trends in Parasitology, 31:2, 72–81. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.pt.2014.12.006
Aanesen, M. & Mikkelsen, E. (2020). Cost-benefit analysis of aquaculture expansion in Arctic Norway. Aquaculture Economics & Management, 24:1, 20–42.
Ageeva, T.N., Lorentzen, G., Nilsen, H.A. & Lian, K. (2021). Lumpfish (Cyclopterus lumpus) used as cleaner fish: Characterization and suitability for human consumption. Applied Food Research, 1:2, 100008.
Akvakulturloven. (2005). Lov om akvakultur (LOV-2005-06-17-79). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-79
Andersen, O., Stensland, S., Aas, Ø., Olaussen, J. O. & Fiske, P. (2019). Lokaløkonomiske virkninger av laksefiske i elver infisert med og behandlet mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris – et forprosjekt. NINA Rapport 1594.
Andersson, H. (2018). Application of BCA in Europe – experiences and challenges. Journal of Benefit-Cost Analysis, 9:1, 84–96, https://doi.org/10.1017/bca.2018.5
Ankamah-Yeboah, I., Xuan, B.B., Hynes, S. & Armstrong, C.W. (2020). Public Perceptions of Deep-Sea Environment: Evidence From Scotland and Norway [Original Research]. Frontiers in Marine Science, 7. https://doi.org/10.3389/fmars.2020.00137
Anon. (2012). Lakselus og effekter på vill laksefisk – fra individuell respons til bestandseffekter. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3.
Atkinson, G., Groom, B., Hanley, N & Mourato, S. (2018). Environmental valuation and benefit-cost analysis in U.K. policy. Journal of Benefit-Cost Analysis, 9:1, 97–119, https://doi.org/10.1017/bca.2018.6
Barrett, L.T., Overton, K., Stien, L.H., Oppedal, F. & Dempster, T. (2020). Effect of cleaner fish on sea lice in Norwegian salmon aquaculture: a national scale data analysis. International Journal for Parasitology, 50:10, 787–796. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.ijpara.2019.12.005
Bechmann, R.K., Arnberg, M., Gomiero, A., Westerlund, S., Lyng, E., Berry, M., Agustsson, T., Jager, T. & Burridge, L.E. (2019). Gill damage and delayed mortality of Northern shrimp (Pandalus borealis) after short time exposure to anti-parasitic veterinary medicine containing hydrogen peroxide. Ecotoxicology and Environmental Safety, 180, 473–482.
Blanco Gonzalez, E., Espeland, S.H., Jentoft, S., Hansen, M.M., Robalo, J.I., Stenseth, N.C. & Jorde, P.E. (2019). Interbreeding between local and translocated populations of a cleaner fish in an experimental mesocosm predicts risk of disrupted local adaptation. Ecology and Evolution, 9:11, 6665–6677. https://doi.org/https://doi.org/10.1002/ece3.5246
Blanco, M., Vázquez, J.A., Pérez-Martín, R.I., & Sotelo, C.G. (2017). Hydrolysates of Fish Skin Collagen: An Opportunity for Valorizing Fish Industry Byproducts. Marine Drugs, 15:5, 131. https://www.mdpi.com/1660-3397/15/5/131
Blom, G. (2010). Fiskeristatistikk for leppefisk–1998–2010 (Fishery Statistics for Wrasses–(1998–2010). In: Fiskeridirektoratet, Bergen, Norway.
Bouzzine, Y.D. (2021). Stock price reactions to environmental pollution events: A systematic literature review of direct and indirect effects and a research agenda. Journal of Cleaner Production, 316, 128305. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.jclepro.2021.128305
Brandal, P. & Egidius, E. (1979). Treatment of salmon lice (Lepeophtheirus salmonis Krøyer, 1838) with Neguvon®—description of method and equipment. Aquaculture, 18:2, 183–188.
Brooker, A.J., Papadopoulou, A., Gutierrez, C., Rey, S., Davie, A., & Migaud, H. (2018). Sustainable production and use of cleaner fish for the biological control of sea lice: recent advances and current challenges. Veterinary Record, 183:12, 383–383.
Brooks, C., & Oikonomou, I. (2018). The effects of environmental, social and governance disclosures and performance on firm value: A review of the literature in accounting and finance. The British Accounting Review, 50:1, 1–15. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.bar.2017.11.005
Carlsson, P.M., Bamber, S.D., Umar, M., Bechmann, R.K., Garmo, Ø.A., Bahr, G., Tassara, L., Gomiero, A., Nøst, O.A., & Refseth, G.H. (2021). Neutralisation of hydrogen peroxide after delousing events; technology development and environmental risk assessment. NIVA-rapport.
Carmen, E., Watt, A., Carvalho, L., Dick, J., Fazey, I., Garcia-Blanco, G., Grizzetti, B., Hauck, J., Izakovicova, Z. & Kopperoinen, L. (2018). Knowledge needs for the operationalisation of the concept of ecosystem services. Ecosystem services, 29, 441-451.
Carson, R.T. (1997). Contingent Valuation Surveys and Tests of Insensitivity to Scope. In R.J. Kopp, W.W. Pommerehne, & N. Schwarz (Eds.), Determining the Value of Non-Marketed Goods: Economic, Psychological, and Policy Relevant Aspects of Contingent Valuation Methods (127-163). Springer Netherlands. https://doi.org/10.1007/978-94-011-5364-5_6
Clark, B., Stewart, G.B., Panzone, L.A., Kyriazakis, I., & Frewer, L.J. (2017). Citizens, consumers and farm animal welfare: A meta-analysis of willingness-to-pay studies. Food Policy, 68, 112–127. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.foodpol.2017.01.006
Coates, A., Phillips, B.L., Bui, S., Oppedal, F., Robinson, N.A. & Dempster, T. (2021). Evolution of salmon lice in response to management strategies: a review. Reviews in Aquaculture, 13:3, 1397–1422. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/raq.12528
Collins, S.L., Carpenter, S.R., Swinton, S.M., Orenstein, D.E., Childers, D.L., Gragson, T.L., Grimm, N.B., Grove, J.M., Harlan, S.L., Kaye, J.P., Knapp, A.K., Kofinas, G.P., Magnuson, J.J., McDowell, W.H., Melack, J.M., Ogden, L.A., Robertson, G.P., Smith, M.D. & Whitmer, A.C. (2011). An integrated conceptual framework for long-term social–ecological research. Frontiers in Ecology and the Environment. 9:6, pp.351–357, https://doi.org/10.1890/100068
Daily, G.C., Polasky, S., Goldstein, J., Kareiva, P.M., Mooney, H.A., Pejchar, L., Ricketts, T.H., Salzman, J. and Shallenberger, R. (2009). Ecosystem services in decision making: time to deliver. Frontiers in Ecology and the Environment. 7:1, 21–28, https://doi.org/10.1073/pnas.0804960105
Dave, D., Liu, Y., Clark, L., Dave, N., Trenholm, S. & Westcott, J. (2019). Availability of marine collagen from Newfoundland fisheries and aquaculture waste resources. Bioresource Technology Reports, 7, 100271. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.biteb.2019.100271
de Groot, R.S., Alkemade, R., Braat, L., Hein, L. and Willemen, L. (2010). Challenges in integrating the concept of ecosystem services and values in landscape planning, management and decision making. Ecological Complexity. 7:3, 260–272, https://doi.org/10.1016/j.ecocom.2009.10.006
Dick, J., Turkelboom, F., Woods, H., … & Zulian, G. (2017). Stakeholders’ perspectives on the operationalization of the ecosystem service concept: Results from 27 case studies. Ecosystem Services.
Direktoratet for økonomistyring. (2018). Veileder i samfunnsøkonomiske analyser. https://dfo.no/fagomrader/utredning-og-analyse-av-statlige-tiltak/samfunnsokonomiske-analyser/veileder-i-samfunnsokonomiske-analyser
Diaz, D. & Moore, F. (2017). Quantifying the economic risks of climate change. Nature Climate Change, 7:11, 774–782.
Drakou, E.G., Kermagoret, C., Liquete, C., Ruiz-Frau, A., Burkhard, K., Lillebø, A.I., … & Peev, P. (2017). Marine and coastal ecosystem services on the science–policy–practice nexus: challenges and opportunities from 11 European case studies. International Journal of Biodiversity Science, Ecosystem Services & Management, 13:3, 51–67.
Ellingsen, K., Grimsrud, K., Nielsen, H.M., Mejdell, C., Olesen, I., Honkanen, P., Navrud, S., Gamborg, C., & Sandøe, P. (2015). Who cares about fish welfare? A Norwegian study. British Food Journal.
Escobar-Lux, R.H., Fields, D.M., Browman, H.I., Shema, S.D., Bjelland, R.M., Agnalt, A.-L., Skiftesvik, A.B., Samuelsen, O.B. & Durif, C.M. (2019). The effects of hydrogen peroxide on mortality, escape response, and oxygen consumption of Calanus spp. Facets, 4:1, 626–637.
Faust, E., Halvorsen, K.T., Andersen, P., Knutsen, H. & André, C. (2018). Cleaner fish escape salmon farms and hybridize with local wrasse populations. Royal Society Open Science, 5:3, 171752.
Feuillette, S., Levrel, H., Boeuf, B., Blanquart, S., Gorin, O., Monaco, G., Penisson, B. & Robichon, S. (2016). The use of cost–benefit analysis in environmental policies: Some issues raised by the Water Framework Directive implementation in France. Environmental Science & Policy. 57, 79–85, https://doi.org/10.1016/j.envsci.2015.12.002
Fiskeridirektoratet. (2021). Lønnsomhetsundersøkelse for laks og regnbueørret: matfiskproduksjon https://www.fiskeridir.no/Akvakultur/Tall-og-analyse/Loennsomhetsundersoekelse-for-laks-og-regnbueoerret/Matfiskproduksjon-laks-og-regnbueoerret
Fiskeridirektoratet. (2022). Regulering av fisket etter rognkjeks i 2023 (Sak 7/2022 til reguleringsmøte november 2022) https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Dokumenter/Reguleringsmoetet2/november-2022
Fiskeridirektoratet (2022a). Regulering av fisket etter leppefisk i 2023 (Sak 14/2022 til reguleringsmøte november 2022) https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Dokumenter/Reguleringsmoetet2/november-2022
Forseth, T., Barlaup, B.T., Finstad, B., Fiske, P., Gjøsæter, H., Falkegård, M., Hindar, A., Mo, T.A., Rikardsen, A.H. & Thorstad, E.B. (2017). The major threats to Atlantic salmon in Norway. ICES Journal of Marine Science, 74:6, 1496–1513.
Forskrift om fangst av fisk som skal holdes levende, samt restitusjon og mellomlagring. (2021). FOR-2021-12-23-3891. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2021-12-23-3891
Foss, A., Bjelland, R., Skiftesvik, A.B., Voldnes, G., Ageeva, T., Heide, M., Hermansen, Ø., Hogrenning, E., Kvalvik, I., Nikitina, E., Stormo, S.K., & Roth, B. (2021). Gjenfangst, bedøvelse, avliving og etterbruk av rensefisk (CleanCatch). Sluttrapport FHF-prosjekt 901560.
Garcia de Leaniz, C., Gutierrez Rabadan, C., Barrento, S.I., Stringwell, R., Howes, P.N., Whittaker, B.A., Minett, J. F., Smith, R.G., Pooley, C.L., Overland, B.J., Biddiscombe, L., Lloyd, R., Consuegra, S., Maddocks, J.K., Deacon, P.T.J., Jennings, B.T., Rey Planellas, S., Deakin, A., Moore, A. I., . . . Pavlidis, M. (2022). Addressing the welfare needs of farmed lumpfish: Knowledge gaps, challenges and solutions. Reviews in Aquaculture, 141, 139–155. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/raq.12589
Grave, K., Engelstad, M., & Søli, N. (1991). Utilization of dichlorvos and trichlorfon in salmonid farming in Norway during 1981–1988. Acta Veterinaria Scandinavica, 32:1, 1–7.
Greco, S., & Munda, G. (2017). Multiple criteria evaluation in environmental policy analysis. In Routledge Handbook of Ecological Economics, 311–320. Routledge.
Grefsrud, E.S., Karlsen, Ø., Kvamme, B.O., Glover, K., Husa, V., Hansen, P.K., Grøsvik, B.E., Samuelsen, O., Sandlund, N., Stien, L.H. & Svåsand, T. (2021). Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2021 – risikovurdering.
Grefsrud, E.S., Svåsand, T., Glover, K., Husa, V., Kupka Hansen, P., Samuelsen, O., Sandlund, N. & Stien, L. H. (2019). Risikorapport Norsk Fiskeoppdrett 2019. Miljøeffekter av lakseoppdrett.
Grimsrud, K.M., Nielsen, H.M., Navrud, S. & Olesen, I. (2013). Households’ willingness-to-pay for improved fish welfare in breeding programs for farmed Atlantic salmon. Aquaculture, 372–375, 19–27. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.aquaculture.2012.10.009
Guo, J. & Kildow, J. (2015). The gap between science and policy: Assessing the use of nonmarket valuation in estuarine management based on a case study of US federally managed estuaries. Ocean and Coastal Management. 108, 20–26, https://doi.org/10.1016/j.ocecoaman.2014.09.017
Halvorsen, K., Skiftesvik, A.B., Larsen, T., Otterå, H. & Chacón, A.F. (2021). Kunnskapsstøtte og råd for regulering av fisket etter leppefisk i 2022. Rapport 2021-54, Havforskningsinstituttet, Bergen.
Hammitt, J.K. (2013). Positive versus normative justifications for benefit-cost analysis: Implications for interpretation and policy. Review of Environmental Economics and Policy, 7:2, 199–218.
Herrmann, B., Sistiaga, M. & Jørgensen, T. (2021). Size-dependent escape risk of lumpfish (Cyclopterus lumpus) from salmonid farm nets. Marine Pollution Bulletin, 162, 111904. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.marpolbul.2020.111904
Hersoug, B. (2015). The greening of Norwegian salmon production. Maritime Studies, 14:1, 1–19.
Iversen, A., Hermansen, Ø., Nystøyl, R., & Hess, E.J. (2017). Kostnadsutvikling i lakseoppdrett – med fokus på fôr- og lusekostnader. Rapport 24/2017, Nofima, Tromsø.
Johnsen, I.A., Harvey, A., Sævik, P.N., Sandvik, A.D., Ugedal, O., Ådlandsvik, B., Wennevik, V., Glover, K.A., & Karlsen, Ø. (2021). Salmon lice-induced mortality of Atlantic salmon during post-smolt migration in Norway. ICES Journal of Marine Science, 78:1, 142–154.
Lindfors, A. (2021). Assessing sustainability with multi-criteria methods: A methodologically focused literature review. Environmental and Sustainability Indicators, 12, 100149. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.indic.2021.100149
Liu, Y., Bailey, J.L., & Davidsen, J.G. (2019). Social-Cultural Ecosystem Services of Sea Trout Recreational Fishing in Norway [Original Research]. Frontiers in Marine Science, 6. https://doi.org/10.3389/fmars.2019.00178
Maczka, K., Matczak, P., Pietrzyk-Kaszyńska, A., Rechciński, M., Olszańska, A., Cent, J. & Grodzińska-Jurczak, M. (2016). Application of the ecosystem services concept in environmental policy—A systematic empirical analysis of national level policy documents in Poland. Ecological Economics. 128, 169–176, http://dx.doi.org/10.1016/j.ecolecon.2016.04.023
Mattilsynet. (2019). Sluttrapport: Nasjonalt tilsynskampanje 2018/2019: Velferd hos rensefisk.
Meld. St. 16 (2014-2015). Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Nærings- og fiskeridepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-16-2014-2015/id2401865/
Moe, S.J., Hjermann, D.Ø., Ravagnan, E. & Bechmann, R.K. (2019). Effects of an aquaculture pesticide (diflubenzuron) on non-target shrimp populations: Extrapolation from laboratory experiments to the risk of population decline. Ecological modelling, 413, 108833.
Murray, A. (2016). A modelling framework for assessing the risk of emerging diseases associated with the use of cleaner fish to control parasitic sea lice on salmon farms. Transboundary and emerging diseases, 63:2, e270–e277.
Navrud, S. (2001). Economic valuation of inland recreational fisheries: empirical studies and their policy use in Norway. Fisheries Management and Ecology, 8:4–5, 369–382. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/j.1365-2400.2001.00267.x
Nyborg, K. (2014). Project evaluation with democratic decision-making: What does cost–benefit analysis really measure? Ecological Economics, 106, 124–131.
Nærings- og fiskeridepartementet. (2021). Havbruksstrategien – Et hav av muligheter. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/havbruksstrategien-et-hav-av-muligheter/id2864482/
Nøstvold, B., Kvalvik, I., Voldnes, G., & Jentoft, A.R. (2016). Etterbruk av rognkjeks – Fra lusespiser til middagsmat. Rapport 43/2016, Nofima, Tromsø.
O’Connor, E., Hynes, S., Chen, W., Papadopoulou, N. & Smith, C. (2021). Investigating societal attitudes toward marine ecosystem restoration. Restoration Ecology, 29:S2, e13239. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/rec.13239
OECD. 2018. Cost-benefit analysis and the environment: further developments and policy use. Paris: OECD Publishing, https://doi.org/10.1787/9789264085169-en
Olaussen, J. O., Liu, Y. & Skonhoft, A. (2015). Conservation versus harvest of wild Atlantic salmon. The cost of sea lice induced mortality. Fisheries Research, 168, 63–71.
Olander, L., Polasky, S., Kagan, J.S., Johnston, R.J., Wainger, L., Saah, D., Maguire, L., Boyd, J. & Yoskowitz, D. 2017. So you want your research to be relevant? Building the bridge between ecosystem services research and practice. Ecosystem Services. 26,170–182, https://doi.org/10.1016/j.ecoser.2017.06.003
Olesen, I., Alfnes, F., Røra, M.B. & Kolstad, K. (2010). Eliciting consumers’ willingness to pay for organic and welfare-labelled salmon in a non-hypothetical choice experiment. Livestock Science, 127:2–3, 218–226.
Overton, K., Barrett, L.T., Oppedal, F., Kristiansen, T.S. & Dempster, T. (2020). Sea lice removal by cleaner fish in salmon aquaculture: a review of the evidence base. Aquaculture Environment Interactions, 12, 31–44.
Overton, K., Dempster, T., Oppedal, F., Kristiansen, T.S., Gismervik, K. & Stien, L.H. (2019). Salmon lice treatments and salmon mortality in Norwegian aquaculture: a review. Reviews in Aquaculture, 11:4, 1398–1417. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/raq.12299
Panagos, C.G., Thomson, D., Moss, C., Bavington, C.D., Ólafsson, H.G. & Uhrín, D. (2014). Characterisation of hyaluronic acid and chondroitin/dermatan sulfate from the lumpsucker fish, C. lumpus. Carbohydrate Polymers, 106, 25–33. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.carbpol.2014.01.090
Philis, G., Ziegler, F., Jansen, M.D., Gansel, L.C., Hornborg, S., Aas, G.H. & Stene, A. (2021). Quantifying environmental impacts of cleaner fish used as sea lice treatments in salmon aquaculture with life cycle assessment. Journal of Industrial Ecology.
Produksjonsområdeforskriften. (2021). Forskrift om endring i forskrift om produksjonsområder for akvakultur av matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret (FOR-2021-03-24-1001). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2021-03-24-1001
Refseth, G.H., Nøst, O.A., Evenset, A., Tassara, L., Espenes, H., Drivdal, M., Augustin, S., Samuelsen, O. & Agnalt, A.L. (2019). Risk assessment and risk reducing measures for discharges of hydrogen peroxide (H2O2). Ecotoxicological tests, modelling and SSD curve. Oceanographic modelling. Report APN-8948. Akvaplan-niva.
Ruckelshaus, M., McKenzie, E., Tallis, H., Guerry, A., Daily, G., Kareiva, P., … & Bernhardt, J. (2015). Notes from the field: lessons learned from using ecosystem service approaches to inform real-world decisions. Ecological Economics, 115, 11–21.
Rueness, E.K., Berg, P.R., Gulla, S., Halvorsen, K.A.T., Järnegren, J., Malmstrøm, M., Mo, T.A., Rimstad, E., de Boer, H. & Eldegard, K. (2019). Assessment of the risk to Norwegian biodiversity from import of wrasses and other cleaner fish for use in aquaculture. Opinion of the Panel on Alien Organisms and Trade in Endangered Species of the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment. VKM Report. https://hdl.handle.net/11250/2685682
Rådet for dyreetikk. (2020). Er det mulig å bruke rensefisk på en etisk og velferdsmessig forsvarlig måte i norske oppdrettsanlegg? www.radetfordyreetikk.no
Saarikoski, H., Mustajoki, J., Barton, D. N., Geneletti, D., Langemeyer, J., Gomez-Baggethun, E., … & Santos, R. (2016). Multi-Criteria Decision Analysis and Cost-Benefit Analysis: Comparing alternative frameworks for integrated valuation of ecosystem services. Ecosystem services, 22, 238–249.
Sagoff, M. (2011). The quantification and valuation of ecosystem services. Ecological Economics. 70:3, 497–502, https://doi.org/10.1016/j.ecolecon.2010.10.006
Sandvik, A.D., Johnsen, I.A., Myksvoll, M.S., Sævik, P.N., & Skogen, M.D. (2020). Prediction of the salmon lice infestation pressure in a Norwegian fjord. ICES Journal of Marine Science, 77:2, 746–756.
Sicuro, B. (2019). The future of caviar production on the light of social changes: a new dawn for caviar? Reviews in Aquaculture, 11:1, 204–219. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/raq.12235
Solgaard, H.S. & Yang, Y. (2011). Consumers’ perception of farmed fish and willingness to pay for fish welfare. British Food Journal, 113:8, 997–1010.
Sommerset, I., Wiik-Nielsen, J., Oliveira, V.H.S., Moldal, T., Bornø, G., Haukaas, A. & Brun, E. (2023). Fiskehelserapporten 2022. Veterinærinstituttets rapportserie nr. 5a/2023.
Sommerset, I., Walde C.S., Bang Jensen, B., Wiik-Nielsen, J., Bornø, G., Oliveira, V.H.S., Haukaas, A. & Brun, E. (2022). Fiskehelserapporten 2021. Veterinærinstituttets rapportserie nr. 2a/2022.
Statistics Iceland (2022). Export of marine products. https://www.statice.is/statistics/business-sectors/fisheries/export-of-marine-products/
Statistisk Sentralbyrå (2022). Familier og husholdninger. https://www.ssb.no/befolkning/barn-familier-og-husholdninger/statistikk/familier-og-husholdninger
Stien, L.H., Lind, M.B., Oppedal, F., Wright, D.W. & Seternes, T. (2018). Skirts on salmon production cages reduced salmon lice infestations without affecting fish welfare. Aquaculture, 490, 281–287.
Stien, L.H., Størkersen, K.V., & Gåsnes, S.K. (2020). Analyse av dødelighetsdata fra spørreundersøkelse om velferd hos rensefisk. Rapport fra Havforskningen 2020-6.
Størkersen, K.V. & Amundsen, V. S. (2019). Rensefiskens ve og vel i merdene. Resultat av spørreundersøkelse til matfisklokaliteter med rensefisk. NTNU Samfunnsforskning AS.
Sunstein, C.R. (2000). Cognition and cost-benefit analysis. The Journal of Legal Studies, 29:S2, 1059–1103.
Sunstein, C.R. (2018). The cost-benefit revolution. London: The MIT Press.
Sveier, H. & Breck, O. (2018). Cleaner fish application in Norway. Cleaner fish Biology and Aquaculture applications, 370–385.
Tallaksen Halvorsen, K., Skiftesvik, A.B., Durif, C.M., Faust, E., Wennhage, H., André, C., Linnemann Rønfeldt, J., Moller, P.R., Carl, H., & Jørgensen, T. (2021). Towards a sustainable fishery and use of cleaner fish in salmonid aquaculture. Publication no. 2021:545, Nordic Council of Ministers.
Þórðarson, G., Pálsson, P.G., Vang, J., & Schoenemann-Pau, L.D. (2018). West Nordic Fisheries: Utilization of rest raw material. Nordic working papers.
Torrissen, O., Jones, S., Asche, F., Guttormsen, A., Skilbrei, O.T., Nilsen, F., Horsberg, T.E., & Jackson, D. (2013). Salmon lice–impact on wild salmonids and salmon aquaculture. Journal of fish diseases, 36:3, 171–194.
Turner, R.K. (2007). Limits to CBA in UK and European environmental policy: retrospects and future prospects. Environmental and Resource Economics, 37:1, 253–269, https://doi.org/10.1007/s10640-007-9119-2
Urbina, M.A., Cumillaf, J.P., Paschke, K. & Gebauer, P. (2019). Effects of pharmaceuticals used to treat salmon lice on non-target species: Evidence from a systematic review. Science of The Total Environment, 649, 1124–1136. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2018.08.334
Utredningsinstruksen. (2016). Instruks om utredning av statlige tiltak (FOR-2016-02-19-184). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2016-02-19-184
Vamza, I., Kubule, A., Zihare, L., Valters, K. & Blumberga, D. (2021). Bioresource utilization index – A way to quantify and compare resource efficiency in production. Journal of Cleaner Production, 320, 128791. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.jclepro.2021.128791
