Forfatter: heidi

Kvoteportefølje og uutnyttede kvoter
Forfattere: Bent Dreyer¹, Anastasia Henriksen¹, Egil Hogrenning² og John R. Isaksen¹

1 Nofima AS, Muninbakken 9-13, Breivika, 9019 Tromsø
2 Tidligere ansatt i Nofima AS

Økonomisk fiskeriforskning, 34:1-2025, pp. 44-60
Referanse: Dreyer, B., Henriksen, A., Hogrenning, E. og Isaksen J.R. (2025), Økonomisk fiskeriforskning, 34:1-2025, pp. 44-60

Sammendrag

Et sentralt mål for global fiskeriforvaltning de siste 50 årene har vært å unngå overfiske. Sentrale virkemiddel har vært å begrense fisket til totalkvoter og å fjerne kapasitetsdrivende subsidier. Til tross for disse anbefalingene melder FAO om at det i verdens fiskerier fortsatt er mange – og til dels et økende antall – fiskerier hvor bestandene er overfisket (FAO, 2024).

Samtidig er det noen bestander som årlig produserer store biomassevolum, og som har gitt rom for nye fiskerier med totalkvoter innenfor bærekraftige rammer, uten at disse fiskes. En godt etablert økonomisk forklaring på dette fenomenet er at fisket på slike bestander er ulønnsomt fordi fangstverdien ikke dekker fangstkostnadene. I denne artikkelen vil vi analysere nærmere hvorfor fartøyene ønsker en bred kvoteportefølje og hvilke konsekvenser dette får for fangst på marginale arter. Gjennomgangseksempelet som benyttes i denne artikkelen er fiske etter raudåte.

Abstract in english

A key goal of global fisheries management over the past 50 years has been to avoid overfishing. Key measures have been to limit fishing to total allowable quotas and to remove capacity-driving subsidies. Despite these recommendations, FAO reports that in the world’s fisheries there are still many – and in some cases an increasing number – of fisheries where stocks are overfished (FAO, 2024).

At the same time, there are some stocks that produce large biomass volumes annually, and where there are room for new fisheries with total allowable quotas within a sustainable framework, and where vessels with licenses are inactive. A well-established economic explanation for this phenomenon is that fishing on such stocks is unprofitable because the catch value does not cover the catch costs. In this article, we will analyse in more detail why the vessels want a broad quota portfolio and what consequences this will have for catches of marginal species. The case chosen is fishing for Calanus finnmarcicus.

Her kan du laste ned artikkelen i pdf Last ned
Innhold
Fra åpne til kvoteregulerte fiskerier

I moderne fiskeriforvaltning er det etablert en begrensning på hvor mye som kan fiskes årlig av de ulike artene. I tillegg er fisket ofte lukket – og kun fartøy med kvoterettigheter får lov til å fange arten. I de mest avanserte forvaltningssystemene er disse rettighetene fordelt mellom fartøyene som har fått eksklusive fartøykvoter – og slike kvoter er omsettelige på markedsarenaer.

I slike fiskerier, i motsetning til åpne fiskerier, vil gjerne enkeltfartøyer ha en kvoteportefølje med kvote i flere fiskerier som gir dem mulighet til å fiske i et sett av fiskerier. Fiskerne har altså gått fra å konkurrere om en gitt ressurs med sine yrkesbrødre i åpne fiskerier, til å bli porteføljeforvaltere i lukkede fiskerier. Denne transformasjonen kan blant annet leses i fartøyenes verdisetting av egne aktiva og i markedet for ulike omsettelig fartøykvoter. I 2003 var under 1 % av totale aktiva i et gjennomsnittlig norsk fiskefartøy fisketillatelser, 20 år etter var fisketillatelsene nær 60 % av de totale aktiva til gjennomsnittsfartøyet (Fiskeridirektoratet, 2024).

Mange fartøy har en kvoteportefølje som består av flere arter som skal fanges i løpet av ett kvoteår. Dermed fanges de artene og kvotene (med den innsats) som til sammen gir den aktiviteten som optimerer lønnsomheten for fartøyet. Fartøy med en bred kvoteportefølje kan møte utfordringer med for eksempel kapasitet; at de som følge av tidsbegrensninger ikke rekker å ta alle kvotene de har. Alternativt kan de si seg fornøyd med årets innsats før alle kvoter er fullt utnyttet og prioritere mer fritid eller vedlikehold av fartøy.

En annen utfordring kan være at tidspunktet på året hvor lønnsomheten/fangsteffektiviteten er høyest, sammenfaller for flere av artene. Dersom ett fiskeri må prioriteres bort som følge av dette, oppstår en alternativkostnad – hvor fangstverdier kan gå tapt, eller at kostnadene ved å forskyve fangsten til et annet tidsrom øker.

Det siste eksempelet kan også indikere ei forvaltningsutfordring. Dersom kvoter på arter med marginal lønnsomhet er «låst» til fartøy med en bred kvoteportefølje av arter med høy lønnsomhet, kan resultatet bli at marginalt lønnsomme arter ikke blir fanget fordi fartøy med fangstrettighetene er opptatt i fiskerier med høyere lønnsomhet. I norsk fiskeriforvaltning ser vi gjerne resultatet av dette når myndighetene stiller krav om aktivitet i gitte fiskerier for å beholde konsesjon eller deltakeradgang, eller «truer» med å trekke inn tillatelser som over tid ikke er utnyttet (Stortinget, 2022).

For fiskeflåten representerer en bredt sammensatt kvoteportefølje en diversifiseringsstrategi hvor sårbarheten for kvotenedgang reduseres. I Norge er vi i dag i en situasjon med stor kvotenedgang for en rekke arter, mens kvotene er relativt stabile for andre arter. Dette gjelder for eksempel nordøstarktisk torsk, som alene utgjør om lag 30 % av total førstehåndsverdi. Totalkvoten (TAC) for denne arten vil i 2026 utgjøre under 30 % av nivået i 2021 (270 000 vs. 910 000 tonn). Fartøy med en smal kvoteportefølje og kun hvitfisk, som opplever reduserte kvoter, er langt mer sårbare enn fartøy som også har kvoter på pelagiske arter.

En annen forklaring på hvorfor fartøyene søker å øke bredden i kvoteporteføljen er å utnytte ledig fangstkapasitet bedre. Det indikerer at alternativkostnadene vil endres når kvoteporteføljen endres, enten gjennom nye rettigheter eller ekstra rettigheter som legges til eksisterende (strukturkvoter). Strukturkvoter er kvoter som tillegges fartøyets opprinnelige (grunn-)kvote for arten eller artene, gjennom at andre fartøys kvoter er tilegnet og det avgivende fartøy fjernet fra registrene. Ofte skjer dette i et marked der omsetteligheten og varigheten er begrenset. Markedet er gjerne også begrenset av hvilke aktører som kan delta på denne markedsarenaen. I dagens situasjon, der torskekvotene har falt over flere år, ser vi for eksempel at mange torsketrålere velger å benytte ledig kapasitet (i fisket etter hvitfisk) til å øke innsatsen i reketrålfisket. Også i den konvensjonelle kystflåten ser vi at fartøy i større grad utnytter andre arter enn torsk i perioder med lave torskekvoter. Dette gjør de både i kvoteregulerte fiskerier etter hyse og sei og i åpne fiskerier etter arter som for eksempel brosme, lange, kveite og blåkveite. En tredje forklaring på at fartøyene søker å øke sin kvoteportefølje, kan være mulighetene for fremtidig endring i verdien av marginale fiskerier, og en posisjonering for å ta del i fremtidig verdiutvikling. Dette kan for eksempel skyldes bioteknologiske skift – som endring i vandringsmønster og/eller teknologiske eller markedsmessige skift som reduserer fangstkostnadene og/eller øker fangstverdien. Det kan også skyldes at inngangskostnadene er lave når et fiske etter nye arter åpner, og at rederne vet at dersom et slikt fiske blir lønnsomt vil markedsverdien og inngangskostnadene av slike rettigheter øke fordi myndighetene da må lukke fisket for å øke lønnsomheten. Dette ser vi ofte ved at interessen er stor når det åpnes for fiske etter nye arter, selv om det i utgangspunktet kan være lav lønnsomhet og stor usikkerhet om fremtidig lønnsomhet. Dette har vi sett i Norge i mange fiskerier som for eksempel fiske etter leppefisk, krill i Antarktis, snøkrabbe og raudåte.

Artikkelen er organisert på følgende måte. I neste avsnitt presenterer vi et overordnet teoretisk perspektiv som er egnet til å analysere hvorfor det er gunstig for fiskefartøy å ha en bred kvoteportefølje, og hvordan forvaltning av fiskefartøys kvoteporteføljer påvirker driftsmønster og kan forklare hvorfor kvoter ikke blir fullt utnyttet.

Med utgangspunkt i litteraturgjennomgangen, og et teoretisk perspektiv egnet til å studere kvoteporteføljen som en verdifull strategisk ressurs for et fiskefartøy, blir det utviklet hypoteser om denne sammenhengen. Med disse hypotesene som utgangspunkt blir et empirisk tallmateriale fra en tidligere analyse av raudåtefisket benyttet til å forstå bedre i hvor stor grad uutnyttede kvoter i norske fiskerier kan forklares med bredden på kvoteporteføljen til de fartøyene som har rettigheter i disse fiskeriene.

Artikkelen avsluttes med en diskusjon der det drøftes hvilke forvaltningsmessige og næringsmessige konsekvenser funnene får. I tillegg drøftes både metodiske og teoretiske implikasjoner av funnene.

Teoretisk perspektiv

Hensikten med denne analysen er å forstå hvordan bredden på kvoteporteføljen kan påvirke utnyttelsesgrad av en disponibel kvote. I vår analyse har vi tatt utgangspunkt i at fiskeriene baserer seg på å høste fra et komplisert økosystem. Myndighetene regulerer hvor mye som kan fiskes gjennom å fastsette en totalkvote for å unngå overfiske. Lukking av fiskeriene gjennomføres for å sikre lønnsomhet og redusere sannsynligheten for overutnyttelse av kvoten. Dette skjer gjennom tildeling av adgang til å fiske. Som følge av dette har fartøy enten blitt tildelt fartøykvoter, eller tilegnet seg kvoter (eller strukturkvoter) i norske fiskerier gjennom markedsmessige transaksjoner med andre fiskere. Kvotene kan variere både med hensyn til art og størrelse, og kan i tillegg være låst til bestemte redskaper, geografiske områder eller tidsperioder for når fisket kan foregå.

I vår analyse har vi behov for et teoretisk perspektiv som tar høyde for at en kvoteportefølje er et aktiva som en bedrift anvender til å maksimere sin profitt – på lik linje med en investors aksjeportefølje. Samtidig har vi behov for et perspektiv som tar høyde for at det er knyttet stor usikkerhet til verdien av kvoten på den enkelte art over tid, og at denne usikkerheten (aggregert sett) kan reduseres ved å sette sammen en bred portefølje av kvoter på ulike arter. Dette perspektivet må altså gi rom for å analysere hvordan kvoteporteføljen på aktørnivå kan bidra til å forstå variasjon i lønnsomhet blant aktører i samme næring. Samtidig må perspektivet være egnet til å bidra til kunnskap om hvordan kvoteporteføljen påvirker lønnsomheten til et fartøy. Perspektivet må også ta høyde for at et gode – eller en ressurs – ikke er fritt omsettelig i et åpent marked, og derfor ikke nødvendigvis er fritt tilgjengelig for alle aktører i en bransje.

Vi har derfor i vår analyse tatt utgangspunkt i et teoretisk perspektiv som kombinerer to hovedpilarer i strategilitteratur (Dreyer, 1999; Dreyer & Grønhaug, 2004; Nilssen et al., 2014). En pilar tar utgangspunkt i at bedriftene i en bransje er eksponert mot ulike former for usikkerhet (Barney, 1991; Porter, 1985). Den andre pilaren bygger på at det fins ulike former for fleksibilitet som er egnet til å håndtere ulike former for usikkerhet, og at bedrifter i ulik grad har kontroll og tilgang til de ressursene som skal til for å utvikle de nødvendige formene for fleksibilitet som trengs (Barney, 2013; Dreyer & Grønhaug, 2004). Dette perspektivet legger vekt på at bedrifter i en bransje er forskjellige og forklarer hvordan dette er mulig. I den norske fiskeflåten er det stor variasjon i kvoteporteføljen til fartøyene. Den viktigste forklaring på dette er at fartøy har vært ulikt posisjonert ved store endringer i reguleringsregimet. Noen fartøy har for eksempel fått tildelt en fartøykvote fordi de har vært aktive før et fiskeri har blitt lukket. I andre fiskerier kan de ha blitt valgt ut blant mange søkere i en åpen konkurranse om nye tillatelser. I dag er mange kvoter på fartøy kjøpt i et marked for omsetning av kvoter. I det ressursbaserte bedriftsperspektivet kan fartøyenes kvoteporteføljer derfor være en viktig strategisk ressurs som gir fartøyene mulighet til å tilpasse seg endringer i økosystemet de skal høste fra.

Ved å kombinere de to perspektivene, se figuren over, er det mulig å forstå hvorfor noen bedrifter i en bransje presterer bedre enn andre over tid. De bedriftene som presterer best, har utviklet de former for fleksibilitet som er vitale for å håndtere de viktigste formene for usikkerhet som bransjen er eksponert mot over tid.

Med dette overordnede perspektivet vil vi analysere om kvoteporteføljen anses som en viktig bedriftsspesifikk ressurs som fartøyet benytter til å håndtere sentrale former for usikkerhet som de ofte utsettes for.

Dette perspektivet vil samtidig gi oss et grunnlag for å analysere om aktørenes forvaltning, også kalt orkestrering (Johnsen, 2025), av egen kvoteportefølje kan bidra til å forstå bedre hvorfor tildelte kvoter i perioder ikke blir utnyttet. Flere studier av fleksibilitet påpeker at dette er en egenskap som er vanskelig å måle fordi den ikke blir synlig før det blir behov for den. Samtidig påpeker ofte økonomer at dersom for eksempel en utnyttet kvote har vært dyr, vil det bidra til å øke kapasitetskostnadene i et fiskefartøy (Dreyer, 1999).

Perspektivet gjør det også mulig å bedre forstå om orkestreringen av kvoteporteføljen er en viktig forklaringsfaktor for at noen fartøy over tid presterer bedre enn andre (Johnsen, 2025).

Bransjemessige former for usikkerhet

For et fiskefartøy vil usikkerheten først og fremst være knyttet til at næringsaktiviteten er å høste fra et økosystem. Det innebærer naturlige svingninger i biomassestørrelsene til ulike arter som de har tillatelse til å fiske. Hermansen & Dreyer (2010) kombinerer økologi og økonomi til å utvikle en modell som forklarer hvorfor mange fiskerier har intensive sesonger i tid og rom hvor de årlige kvotene blir fisket. Dette blir begrunnet med at artene har vandringsmønstre, for eksempel gyte- eller næringsvandringer, som gjør at tilgjengelighet varierer i løpet av et kvoteår. I tillegg er det en kompleks samvariasjon mellom biomassene til de ulike artene. For eksempel er noen arter hovedkilden til mat for andre arter. For et fiskefartøys lønnsomhet vil kvoteporteføljen være viktig for å utnytte fangstkapasitet godt gjennom et helt fangstår. For lønnsomhet vil også fangstverdien være viktig. Den påvirkes også av økologiske faktorer som bestandssammensetningen (størrelse på fisken), kvalitet, men også systematiske sesongmessige variasjoner. Lønnsomheten for et fiskefartøy oppnås ved at det har høyest mulig fangstverdi med lavest mulig fangstkostnad. Den sentrale indikatoren for å måle dette er derfor fangst per innsatsfaktor – CPUE (catch per unit of effort).

Fiskeriene i Norge var inntil nylig – i et historisk perspektiv – åpne for alle. En kvoteportefølje var derfor irrelevant – fordi alle som ønsket kunne delta og fiske ikke var begrenset av andre forhold enn kunnskap, teknologi, tilgjengelighet og lønnsomhet. Utvikling av fangstkapasiteten gjorde det imidlertid nødvendig å innføre totalkvoter (TAC) og fordele totalkvotene på ulike fartøygrupper. Etter hvert ble fiskeriene lukket, en utvikling som fant sted i perioden fra 1973 til i dag, der ulike fartøygrupper fikk tildelt eksklusive fartøykvoter gjennom deltakeradganger og konsesjoner (Iversen et al., 2016). Ved lukkingen fikk de fartøy som historisk hadde deltatt i fisket fortsette, mens nye aktører ikke kom inn. For å styrke lønnsomheten, har det over tid vært gjennomført flere tiltak, som kondemneringsordning og offentlige oppkjøpsordninger, for å redusere antall aktører i næringen. Ordninger som viste seg ineffektive siden det ikke stoppet tilveksten av aktører eller kapasitetsøkning blant eksisterende. Fra1990-tallet ble det derfor innført strukturkvoteordninger som ga anledning til fartøy å kjøpe ut andre fartøy, for deretter å overta kvoten fra de som velger å selge seg ut av næringen. Disse strukturkvotene har en bestemt levetid, 20 år for de fleste, og vi nærmer oss i dag at de første utløper, for så å fordeles på de gjenværende i fartøygruppen (Meld. St. 7 (2023–2024)).

Historikken rundt norske fangstreguleringene er svært sammensatt. Et hovedprinsipp er imidlertid fast – uansett hvor sofistikert kvotesystemet er: Fartøy som skal delta i norske fiskeri må være registrert i fiskefartøyregisteret. For å få et fartøy inn i merkeregisteret, må majoritetseieren som hovedregel være aktiv fisker og norsk statsborger. Fortsatt fins det enkelte arter hvor det ikke er satt totalkvote for fisket gjennom året, typisk arter av begrenset interesse og såkalte datafattige arter. Det er fiskerier med TAC som er organisert som åpne fiskerier, der alle kan fiske etter artene i et olympisk fiske, og fisket stenges når totalkvoten er tatt. For andre fiskerier er det satt en TAC, hvor kvoten er fordelt på fartøygrupper, men ikke på enkeltfartøy i gruppen. Historikken rundt utviklingen av kvotesystemet har ført til at forvaltningen av kvoteporteføljen har blitt en stadig viktigere del av drift og lønnsomhet i fiskeriene.

Myndighetene har bidratt til å lukke fiskeriene for nye aktører. Kvoteordningene har bidratt til å gjøre noen kvoter omsettelig – som innebærer at kvoterettighetene har blitt til et verdifullt finansielt verktøy på en markedsplass. Inngangsprisen som fartøyene har betalt for kvotene varierer – fra de som fikk kvotene gratis, siden de allerede var etablert/inne da fiskeriene ble lukket, til de som har kjøpt kvoter til en historisk høy pris i perioder med svært god lønnsomhet i et fiskeri som allerede har blitt lukket. I så måte er et fartøys kvoteportefølje etter hvert blitt både et viktig finansielt aktivum og en viktig bedriftsintern strategisk ressurs. Sammensetningen av kvoteporteføljen har selvfølgelig også betydning for fartøyets utforming og utrustning, for å ivareta den produksjonskapasitet kvoteporteføljen utgjør. Sammensetningen av porteføljen reflekterer sentrale trekk ved ressursbaserte perspektiv, som tar utgangspunkt i at bedriftene utvikler seg ulikt som følge av historiske valg de har tatt (Barney, 1991), som er bygd opp rundt en generell observasjon om at bedrifter er forskjellig fordi de har ulike historiske stier som de har fulgt. Det innebærer at de ressursene de besitter er ervervet på tidspunkt som gjør at de hverken er omsettelige eller lett tilgjengelig for andre i bransjen. Ikke minst har den historiske prisen på slike rettigheter variert mye.

I fiskeriene i Norge har vi ofte et mer eller mindre fast sesongmønster for fangsten av de viktigste artene. Det innebærer blant annet at fangsten ofte foregår i intense sesonger – i både tid og rom. Det meste av torsken, for eksempel, fanges nært kysten i løpet av vinteren, i området fra Lofoten til Finnmark. NVG-silda fanges på sen høst og tidlig vinter. Makrellen er kanskje det beste eksempelet på en kort sesong, der om lag 90 % av fangsten ble tatt i løpet av september og oktober i perioden 2009–2019. Andre nasjoner og andre arter har tilsvarende fangstmønster. Dette er først og fremst knyttet til fiskens biologi, vandringsmønster, tilgjengelighet, værforhold og markedsforhold (Hermansen & Dreyer, 2010). Den største torskebestanden som vi høster fra her til lands – nordøstarktisk torsk – har et vandringsmønster som er slik at den vokser og blir stor ute i havet – langt fra land. På vinteren, når den blir stor og gytemoden, kommer den voksne delen av bestanden i mer eller mindre store mengder på vinteren inn til kysten for å gyte. Da er den mest verdifulle delen av bestanden – store individer med høy kondisjonsfaktor – lett å fange. Tilsvarende forklaring finner vi på andre viktige fiskebestander, men da ofte med en sesongtopp på andre deler av året og i andre områder.

Verdien av kvoten vil variere avhengig av størrelsen på kvoten og prisene i førstehåndsmarkedet, og også mellom sesonger og år. Om vi holder verdisiden utenfor, så vil et fiskefartøy – for å utnytte den enkelte fiskekvote best mulig (gjennom lavest mulig fangstkostnader) – søke å fange sin kvote i perioder og områder som gir høyest mulig CPUE (Hermansen & Dreyer, 2010). Utfordringen med en slik strategi er selvsagt at det krever høy fangstkapasitet i en kort periode av året. Derfor vil fartøyet – for å utnytte kapasiteten bedre resten av året – søke å finne alternativ aktivitet. Løsningen blir da å legge til kvoter av andre arter som har høy CPUE i andre deler av året.

I figuren over har vi illustrert dette med et fartøy som har en kvoteportefølje med fire arter, som gir muligheten til å utnytte sin fangstkapasitet hele året og samtidig dra nytte av at alle artene fanges i perioder med høy CPUE.

Et annet usikkerhetsmoment ved å høste fra et økosystem, er at det er komplekst og sammensatt av mange arter som påvirkes av ytre forhold som blant annet sjøtemperatur, strømforhold og vær. Samtidig har artene ulike roller i næringskjeden hvor de kan være byttedyr for enkelte arter og samtidig rovdyr som ernærer seg på andre arter. I dette nettverket befinner artene seg på ulike nivå – ofte kalt trofiske nivå. På den måten strømmer energien gjennom i et komplekst økologisk nettverk (food web) – fra primærprodusentene i havet (planteplankton) via ulike nivå helt opp til toppredatorene som for eksempel torsken eller fiskeren.

Aktører som skal høste fra dette systemet kan redusere usikkerheten ved å fiske på mange arter. En åpenbar strategi er å redusere usikkerhet ved å tilpasse seg kunnskap om sykliske svingninger mellom ulike arter. Over har vi demonstrert hvordan ulike arters tilgjengelighet varierer i løpet av året. En annen tilnærming kan være samspillet mellom artene i økosystemet. Det er et velkjent fenomen i ethvert økosystem at bestandsstørrelsen til en predatorart øker med god tilgang på en art som er en viktig del av maten til denne arten. Biomassen til arter i et slikt samspill vil derfor tendere til å svinge systematisk – som vist i figurene under på to ulike tidspunkt.

Måten artene i kvoteporteføljen er koblet sammen i det økologiske nettverket, gjør at fartøy med denne type kvoteportefølje, bestående av overlappende byttedyr og predatorer, reduserer usikkerhet knyttet til naturlig og systematisk variasjon mellom artene. En slik portefølje vil over tid gi mindre negative økonomiske konsekvenser for fartøyet, enn dersom kvoteartene befant seg på samme trofisk nivå. Et aktuelt eksempel i dag er torsketrålere som har muligheter for å fange både predatoren (torsk) og viktig mat for torsken (reker). I en situasjon med en sterk torskebestand, konsentrerer trålerne seg om torsken. I dagens situasjon kan lønnsomhet og kapasitetsutnyttelse bedres ved å fiske reker når en historisk lav fartøykvote for torsk er oppfisket.

Selvsagt er det også slik at en bred kvoteportefølje kan innebære utfordringer. I vår analyse har oppmerksomheten vært rettet mot hvorfor noen kvoter ikke blir fisket. I perioden forut for dagens (2013–2022) valgte torsketrålerne bare i begrenset grad å utnytte sin anledning til å fiske reker. Dette har først og fremst sammenheng med at rekefisket var mindre lønnsomt enn torskefisket, og at kvotene på bunnfisk (torsk, hyse og sei) var svært høye. Myndighetene varslet derfor om at de ville trekke inn reketråltillatelsene dersom disse ikke ble benyttet. I 2015 ble tre passive reketråltillatelser tilbakekalt som følge av at de ikke var benyttet i de tre foregående år (NFD, 2018). Det er en indikasjon på en situasjon som er illustrert i figuren under.

Her ser vi at fartøyet har to fiskerier å velge mellom i første halvår og to i siste halvår. Utfordringen er imidlertid at de to alternativene kolliderer med hverandre i form av at tidsperioden for høyeste CPUE i fiskeriene overlapper – og fartøyet kan være nødt til å velge bort fangst på to av sine kvoter. Alternativet er å ta to av kvotene utenfor hovedsesongen. Det vil innebære langt høyere fangstkostnader, eller at den alternative arten som prioriteres ned, ikke lenger er tilgjengelig når den prioriterte kvoten er oppfisket. Det oppstår med andre ord en alternativkostnad for fartøyene. Med alternativkostnaden kan man forstå den kostnaden som oppstår når en beslutningstaker må velge mellom gjensidig utelukkende alternativ (Buchanan, 1991; Hermansen & Dreyer, 2010). Når fartøyeier velger å fiske etter en art, kan dette medføre at fiske etter andre arter må velges bort. Alternativkostnaden kan tolkes som den verdien som fartøyeier kunne oppnådd ved alternativ bruk av ressursene. Verdier som antas å kunne oppnås ved å fiske andre arter kan dermed påvirke aktivitetsnivået i for eksempel et fiske etter raudåte (Hogrenning, 2023).

I en perfekt økonomi – med et komplekst økosystem – er det mulig å tenke seg at markedet kunne ha hjulpet dette fartøyet til å få en mer egnet portefølje. I scenarioet som er beskrevet i Figur 4, vil en åpenbar løsning være å selge de to minst lønnsomme kvotene og investere i andre kvoter som har fangstoptimum på vinteren og på sommeren, for å unngå tidsmessig overlapp i sesongene. Med andre ord søke en portefølje lik den i vårt første eksempel i Figur 2.

Med vår tilnærming er det mulig å avlede en rekke hypoteser som kan testes empirisk. For eksempel er en åpenbar prediksjon at fartøy med en bred kvoteportefølje ønsker;
- Prioritere det fisket som til enhver tid er mest lønnsomt.
- Å dempe de negative effektene av kvotenedgang på enkeltarter.
- Delta i nye fiskerier for å utnytte ledig kapasitet.
- Å etablere seg i nye fiskerier med lav inngangsbillett.
Samtidig vil en bred kvoteportefølje innebære at fartøyet får et økende behov for å prioritere mellom sesonger som overlapper hverandre med fare for høye alternativkostnader når bredden på kvoteporteføljen øker.

Vårt perspektiv er altså godt egnet til å analysere om kvoteporteføljen kan bidra til å forklare hvorfor enkelte kvoter ikke blir utnyttet. Hovedforklaringen kan være tredelt;
- Fisket etter arten er ulønnsomt. Da velger fiskerne å avstå fra å fiske.
- Kvotene er plassert på fartøy som prioriterer å fiske mer lønnsomme arter i den perioden av året hvor fisket etter den ufiskede arten må foregå.
- Fartøyet har for mange kvoter og for store kvoter, og har ikke kapasitet til å fange alle.
I det følgende vil vi redegjøre for vår metodiske tilnærming i analysen.

Valg av eksempel

En sentral metodisk utfordring i denne analysen har vært å finne en forvaltning og en art som har vært egnet til å belyse vår problemstilling; hvorfor kvoter ikke blir utnyttet. I vår analyse har vi valgt å basere oss på fisket etter raudåte. Årsaken er at det nylig er etablert en forvaltningsplan for kommersielt fiske etter arten. Planen innebærer blant annet at det fastsettes en totalkvote og at et begrenset antall fiskefartøy har fått en eksklusiv rett til å fiske raudåte. Tillatelsene ble gitt etter at myndighetene inviterte aktører å søke om slik tillatelse. Det gir oss mulighet til å studere hvordan etablerte aktører opptrer i forbindelse med åpning av nye fiskerier.

En viktig premiss i vårt valg av fiskeri var selvsagt at de tildelte kvotene for fiske etter raudåte ikke har blitt utnyttet til fulle. Utnyttelsesgraden har ikke vært i nærheten av én prosent av TAC siden tillatelsene ble delt ut. Vår metodiske tilnærming tar utgangspunkt i analysen av raudåtefiske som ble gjennomført i 2023 (Hogrenning, 2023). Hogrenning hadde en noe bredere tilnærming i sin analyse – hvor blant annet teknologisk utforming av fartøyene var en sentral del. I vår analyse vil vi først og fremst benytte oss av Hogrennings detaljerte tall knyttet til fartøyenes kvoteportefølje og landinger som er hentet fra henholdsvis konsesjons- og deltakerregisteret og sluttseddelregisteret til Fiskeridirektoratet (Fiskeridirektoratet, 2023). Det har ført til at vi har hatt tilgang til et allerede etablert datasett og analyser som er et godt utgangspunkt for vårt perspektiv og analyse. Samtidig har vår analyse vektlagt å utvikle et teoretisk perspektiv for å forstå bedre hvorfor og hvordan bredden på fartøyenes kvoteportefølje påvirke fangstmønster og lønnsomheten til fiskefartøy.

Raudåtefisket

Raudåte (Calanus finnmarcicus) er et dyreplankton som tilhører gruppen kopepoder eller hoppekreps. Den har stor utbredelse i Nord-Atlanteren, og er anslått til å være en av de største biomassene i Nord-Atlanteren. Arten spiller derfor en nøkkelrolle i biomasseproduksjonen og energiflyten mellom ulike arter i dette økosystemet.

Raudåte er en viktig føde for mange viktige fiskebestander, særlig NVG-sild, makrell og kolmule (Broms et al., 2016). I tillegg er raudåta en viktig førstegangsføde for fiskelarvene til andre arter som befinner seg i de øvre vannmassene når raudåta er lett tilgjengelig. Den er derfor ansett å være en energimessig motor i dette økosystemet.

I perioden mellom 2003 og 2018 ble det utført forsøksfiske for å kartlegge bestanden og evaluere økologiske konsekvenser av fiske før en kommersiell høsting av arten kunne igangsettes. Basert på resultater fra forskningen og data fra prøvefisket, utarbeidet Fiskeridirektoratet i samarbeid med Havforskningsinstituttet en forvaltningsplan for arten (Fiskeridirektoratet, 2016) og åpnet for kommersielt fiske i 2019. Fangstkvoten ble satt til 254 000 tonn basert på en biomassestørrelse på om lag 33 millioner tonn i Norskehavet (Havforskningsinstituttet, 2019).

I 2020 ble det gitt et avgrenset antall raudåtetråltillatelser med trål. Figur 5 viser de årlige landingene av raudåte.

Foruten om TAC, består forvaltningsplanen av en rekke elementer knyttet til utøvelse av fisket. Blant annet inneholder den områdebegrensninger, redskapsspesifikasjoner, bifangstregler og krav til fartøyets egnethet. For å tilpasse raudåtefiske til fiskerilovgivningen, ble det gitt en særskilt tråletillatelse for raudåtefiske og krav til fartøy gitt i deltakerloven. Usikkerhet knyttet til lønnsomheten i dette fisket gjorde at det i forvaltningsplanen ble understreket at slike tråltillatelser burde gis til fartøy som allerede hadde tillatelse for trålfiske.

I perioden fra 2004 til 2013 var årlige landinger ofte i størrelsesorden av omtrent 100 tonn, men enkelte år ble det ikke landet eller landet svært lite raudåte. Fra 2013 til 2018 økte landingene markant, og i 2018 ble hele 1362 tonn raudåte landet. I 2019 ble det derimot landet langt mindre raudåte, mens det i 2020 ikke ble landet raudåte (Hogrenning, 2023). Både i 2021 og 2022 ble det landet over 1000 tonn. Etter dette har den årlige fangsten vært under 400 tonn. Vi ser altså at de årlige landingene ikke har vært i nærheten av 1 % av totalkvoten (se Figur 5). I hovedsak er det tre fartøy som har fisket raudåte de fire siste årene.

I vår- og sommermånedene står raudåta mer konsentrert og nærmere havoverflaten enn resten av året, noe som gjør at et kommersielt fiske er antatt å foregå i denne perioden (Fiskeridirektoratet, 2016) med kostnadsminimering for øye.

Utviklingen av raudåtefiske er et svært relevant eksempel for vår analyse av hvilken rolle fartøyenes kvoteportefølje har for å forstå bedre hvorfor kvoter ikke blir fisket. Med basis i forsøksfiske og raudåtens biologi er det antatt at et fremtidig fiske etter raudåte vil være sesongbasert og foregå i løpet av vår- og sommermånedene. Her har vi åpenbart et fiskeri hvor kvotene er satt godt innenfor det nivået som bestanden tåler. Det er et nylig åpnet fiske, hvor inngangsbilletten (prisen på kvoter) er lav og fartøy med en etablert kvoteportefølje blir oppfordret til å søke. Vi har et tallmateriale som viser hvilke fartøy som søkte om de utlyste lisensene og hvilke kvoteporteføljer de hadde fra før. I tillegg har vi god dokumentasjon på hvilken aktivitet de enkelte fartøyene har hatt i raudåtefiske etter at de fikk tildelt konsesjonene. Det gir oss blant annet muligheter til å teste den teoretisk utledede utfordringen knyttet til prioriteringer mellom ulike alternative aktiviteter og alternativkostnader. Samtidig gir det oss muligheter til å teste hvordan bredden på kvoteporteføljen til de fartøyene som har raudåtetillatelser påvirker hvor aktive de er i fiske av raudåte.

Med utgangspunkt i problemstilling, teoretisk perspektiv og valg av eksempel har vi derfor i vår analyse følgende arbeidshypoteser;

H1: Fartøy som har en bred kvoteportefølje vil ønske å utvide denne med en raudåtetillatelse.

H2: Bredden på kvoteporteføljen vil øke sannsynligheten for tidsmessig overlapp mellom et raudåtefiske og alternative fiskerier hos fartøy med raudåtetillatelse.

H3: Fartøy med en bred kvoteportefølje vil prioritere de mer lønnsomme fiskerier i den delen av året hvor raudåte er tilgjengelig.

H4: Fartøy med en kvoteportefølje som gir tidsmessig overlapp med raudåtefiske vil kunne hemme utviklingen av raudåtefisket.

Resultater

Våre resultater er basert på samme utvalg av aktive fartøy i fisket etter raudåte som Hogrenning analyserte (Hogrenning, 2023). Til sammen 11 fartøy som har fått tillatelse i raudåtefiske ble inngående analysert. Fartøyenes tekniske utrustning, kvoteportefølje og fangst av ulike arter – inkludert raudåte – ble analysert.

Søker fartøy med bred portefølje flere rettigheter?

En rask opptelling viser at 2 av de 11 fartøyene hadde kun 2 andre målarter, mens 7 av fartøyene hadde 5 eller flere målarter allerede før de fikk raudåtelisensen. Dette støtter etter vårt syn opp under H1 om at fartøy som har en bred kvoteportefølje, søker å utvide denne til nye arter. I tolking av dette resultatet er det viktig å vektlegge at kvotene var gratis og at det i utlysingen var understreket at fartøy som fikk tillatelsen måtte vise til annen fiskeriaktivitet og egnethet til å fiske med flytetrål.

Kvoteportefølje og alternativkostnad

I vårt perspektiv har vi utviklet tre arbeidshypoteser om at bredden på kvoteporteføljen øker sannsynligheten for overlapp mellom perioder av året hvor fartøyene må velge mellom fiskerier. En basisanalyse for å studere dette er å finne hvilke deler av året CPUE er størst for ulike arter som et fartøy kan fiske på.

Figur 6 viser fangsten av raudåte i årene 2021 og 2022 på ukesbasis. Som vi ser av figuren, er sesongprofilen både markert og i tråd med forventningene. Med utgangspunkt i vårt teoretiske perspektiv har vi avledet at sannsynligheten for at fartøyene vil komme i en situasjon hvor de må prioritere mellom målarter avhenger av hvilke arter de har tillatelse til å fiske og sesongprofilen i fisket etter disse artene.

I tabellen under har vi videreutviklet Tabell 2 og markert med rødt hvilke arter som har en sesongprofil som kan komme i konflikt med raudåtefisket.

Tabellen viser at samtlige fartøy som fikk tillatelse for å fiske etter raudåte har alternative målarter i sin kvoteportefølje som kan fiskes i samme periode som raudåtefisket foregår. Tabellen bekrefter vår H2 om at tidsmessig overlapp mellom ulike fiskerier øker med bredden på kvoteporteføljen til fartøyene. Vi ser også at slike konflikter øker med bredden på kvoteporteføljen til fartøyene. Det indikerer at en alternativ forklaring for lav interesse for å delta i raudåtefiske kan være at fartøyene har mer lønnsomme fiskerier de kan delta i.

I vår analyse har vi sett på hvilke av de fartøyene som har fått lisens til å fiske raudåte som faktisk har fisket raudåte. Med vårt perspektiv utledet vi at sannsynligheten for å delta i raudåtefiske vil avta når bredden på kvoteportefølje øker og når lønnsomheten til alternative fiskerier er høy i hovedsesongen for raudåtefisket.

Blant de 11 identifiserte fartøyene, hadde 4 deltatt i raudåtefiske i 2021 og/eller 2022, og 3 av fartøyene hadde 4 eller færre andre målarter i sin kvoteportefølje. Av de fartøyene som har 5 eller flere andre arter, deltok bare 1 fartøy i raudåtefiske disse årene. Det antyder at H3 om at fartøy vil prioritere de mest lønnsomme artene i en bred kvoteportefølje, er korrekt. På den andre siden har heller ikke fartøyene C og G, de fartøyene med smalest portefølje, fisket raudåte. Disse har begge snøkrabbe i sin portefølje som burde være en god sesongmessig kombinasjon med raudåtefiske. En forklaring kan være at disse to målartene fiskes med ulike redskaper, og at det derfor kan være krevende å bytte mellom disse fiskeriene.

Hemmer kvoteportefølje utvikling i nye fiskerier?

Utviklingen av nye fiskerier skjer på arter som tidligere ikke har hatt kommersiell interesse. Dette kan skyldes flere forhold. Fisket kan bli interessant fordi biomassen har vokst, teknologiske skift kan ha endret CPUE og/eller at produkter fra arten har fått påvist attributter som er høyt priset i markedet. I et nytt fiske vil det derfor være barrierer knyttet til kartlegging av utbredelse, utvikling av fangststrategier, produktutvikling og markedsstrategier.

I vår utvikling av arbeidshypoteser i raudåtefiske ble dette koblet til kvoteporteføljen til fartøyene. Vår hypotese var at fartøy med bred kvoteportefølje vil delta i de til enhver tid mest lønnsomme fiskeriene i porteføljen. Et fartøy med mange og mer lønnsomme fiskerier i raudåtesesongen vil være mindre motivert for å utvikle raudåtefiske enn et fartøy med få lønnsomme alternativer i raudåtesesongen.

Våre funn bekrefter delvis denne hypotesen. I raudåtefisket har 2 av de mest aktive fartøyene – B og D – få alternativer. Samtidig er det 2 fartøy – F og I – som har en bred kvoteportefølje, men samtidig er aktive i raudåtefiske.

Vår analyse har primært benyttet fangsttall fram til 2022. Vi har imidlertid også sett nærmere på fangsttallene for raudåtefisket i 2023, 2024 og hittil i 2025. For disse årene ser fangstene av raudåte ut til å være dominert av fartøy som har en smal kvoteportefølje med lite overlapp med andre fiskerier i raudåtesesongen. I så måte har de siste årenes fangst vært en bekreftelse på H4.

Våre funn indikerer at det også er andre faktorer enn bredden på kvoteporteføljen som påvirker viljen til å ta risiko knyttet til å utvikle nye fiskerier. I raudåtefiske kan dette for eksempel være effektivitet i andre fiskerier som gir ledig kapasitet til raudåtefiske, tilgang til utviklet fangstteknologi og/eller organisering mot marked. I tillegg kan det selvsagt være en genuin interesse for å utvikle dette fisket. Samtidig kan også utviklingskostnadene som pionerene har, være motivert av å øke lønnsomheten i fiskeriet og på lang sikt øke verdien på en lisens med lav inngangsbillett.

Diskusjon

Vi har valgt å studere inngående fisket etter raudåte – et fiske som nylig er åpnet for et fåtall fartøy som har fått gratis tillatelser. Fisket er begrenset til en kort periode i sommerhalvåret, og fartøyene som har fått lisensen har en rekke andre arter de kan fiske etter i denne delen av året.

Aktiviteten i raudåtefisket er svært lav. Vi har i vår analyse tatt utgangspunkt i årsaken til at tildelte kvoter ikke blir benyttet kan være at kvoteinnehaver har flere og mer lønnsomme alternativer i en begrenset periode som kolliderer med fiske etter arter som ikke blir fisket.

Våre funn indikerer at fartøyene som fikk lisenser hadde en svært bred kvoteportefølje før de fikk raudåtetillatelsen. Dette bidrar til tidsmessig overlapp mellom raudåtefiske og andre fiskerier i porteføljen, noe som gjør at fartøyene velger bort det nye fiskeriet til fordel for mer lønnsomme alternativer. Flere av fartøyene har derfor mange alternative aktiviteter i sommerhalvåret. Ved å se på valgene disse gjør, bekrefter våre funn at fartøyene velger bort raudåtefiske til fordel for andre aktiviteter. Dette er en sterk indikasjon på at økt fiske etter raudåte er avhengig av at lønnsomheten til dette fisket blir bedre enn fisket etter alternative arter som fartøyene i dag kan fiske etter.

Myndighetenes intensjon med forvaltningsplanen for raudåte har vært å få til et lønnsomt fiske og samtidig utnytte en kommersielt stor uutnyttet biomasse. Hovedforklaringen for den lave aktiviteten er sannsynligvis svak lønnsomhet. For å øke aktiviteten i raudåtefiske, indikere våre analyser at kvoteporteføljen til de fartøyene som fikk lisens er så bred at raudåtefiske må være mer lønnsomt enn alternative fiskerier på sommerhalvåret.

For å øke lønnsomheten og dermed interessen og aktiviteten i raudåtefiske, kan myndigheten bidra på en rekke måter. Erfaringen fra forsøksfiske viste at tilgang på områder med høy konsentrasjon av raudåte nær kysten ga høyest fangstrater. Lisensene som ble utstedt er gitt under forutsetning om at fangstene må foregå lenger ut fra kysten for å unngå konflikt med andre fiskerier og for høy innblanding av uønsket bifangst. En revidering av områdebegrensningen kan bidra til å øke fangstratene, men samtidig øke konflikten med øvrige fiskerier og gi økt uønsket bifangst. En annen strategi er å utvikle teknologi som gir høyere fangstrater lengre til havs. Ved å tildele tillatelser til fartøy som ikke har overlappende fiskerier i sine kvoteporteføljer, kan man redusere risikoen for å bli nedprioritert.

Utvikling av nye fiskerier er en tid- og kostnadskrevende prosess. Til tross for flere tiår med forsøksfiske og forskning på raudåte, er fiskeriet fortsatt komplisert og teknisk umodent. Som alle andre bedrifter har fiskefartøyene lønnsomhet som hovedmål, og de søker å oppnå dette blant annet gjennom en bred kvoteportefølje som reduserer risiko. Det kan derfor være fornuftig å prioritere dem som gjennom utvikling av nye fiskerier kan styrke sin egen lønnsomhet. Oppdrettsnæringen fremstår som spesielt interessant, da de har behov for nye fôrkilder og er sterkt motivert for å utvikle løsninger som gir mer effektiv og bærekraftig fôrproduksjon. Det kan imidlertid være vanskelig å gi de mest motiverte aktørene lisenser på grunn av lovverket, som krever at aktørene må være aktive fiskere for å kunne delta.

Det teoretiske perspektivet som er anvendt i denne analysen har vært verdifullt. Kvoteporteføljen er åpenbart et strategisk verktøy som er egnet til å håndtere ulike usikkerhetsfaktorer knyttet til å høste fra et marint økosystem. Et sentralt mål i dette perspektivet er å bidra til økt forståelse av hvorfor noen bedrifter presterer bedre enn andre sammenlignbare bedrifter. I vår analyse er imidlertid ikke lønnsomheten til bedriftene målt. Vi har heller ikke hatt tilgang til lønnsomheten i fisket etter ulike arter for det enkelte fartøy. En metodisk svakhet er derfor at vi har benyttet fartøyenes strategiske valg som en proxy på lønnsomhet. I arbeidet med å forstå sammenhengen mellom kvoteportefølje og fiskefartøyenes lønnsomhet bør det derfor gjennomføres flere studier av denne sammenhengen.

Når det gjelder forvaltningsmessige implikasjoner av vår analyse, er en relevant problemstilling hvordan kvoteportefølje blir forstått og forvaltet av myndighetene. Særlig i diskusjonen om hvem som skal få slike tildelinger og betingelsene for å få dem. I vårt eksempel er en åpenbar utfordring hvilke muligheter myndighetene skal ha for å trekke inn lisenser som ikke blir brukt. En annen utfordring – som ofte nevnes i det offentlige ordskiftet – er hvilke regler som skal gjelde for omsetning av slike lisenser. Foreløpig er det lite som tyder på at verdien av raudåtelisensene har høy markedsverdi. Heller synes ikke faren stor for at det vil bli nødvendig å lukke fisket for å beskytte bestanden for på den måten øke lønnsomheten i raudåtefisket. Vi vet imidlertid fra det offentlige ordskiftet at dette kan endres raskt. Snøkrabbefisket er et godt eksempel på det. Her er lukking, hvem som skal få lisenser og omsettelighet av disse blitt heftig debattert. Selv om det har liten relevans for vårt gjennomgangseksempel med raudåteforvaltningen, er det påfallende at hverken hva som skal skje med inaktive lisenser eller betingelsene for omsettelighet er særlig drøftet i en nylig etablert forvaltningsplan.

Referanser
- Barney, J. (1991). Firm resources and sustained competitive advantage. Journal of management, 17:1, 99–120.
- Barney, J.B. (2013). Gaining and sustaining competitive advantage. Addison-Weseley Publishing Company, 4th edition.
- Broms, C., Strand, E., Utne, K.R., Hjøllo, S., Sundby, S. & Melle, W. (2016). Vitenskapelig bakgrunnsmateriale for forvaltningsplan for raudåte. Havforskningsinstituttet.
- Buchanan, J.M. (1991). Opportunity Cost. In: Eatwell, J., Milgate, M., Newman, P. (Red.) The World of Economics. The New Palgrave. Palgrave Macmillan, London. https://doi.org/10.1007/978-1-349-21315-3_69.
- Dreyer, B. (1999). Kampen for tilværelsen – et studium av overlevelsesstrategier i fiskeindustrien. Avhandling for graden Dr. Scient, Universitetet i Tromsø, Norges Fiskerihøgskole, januar.
- Dreyer, B. & Grønhaug, K. (2004) Uncertainty, flexibility and sustained competitive advantage. Journal of Business Research, 57:5, s. 484–494.
- FAO (2024). The State of World Fisheries and Aquaculture 2024 – Blue Transformation in action, Rome.
- Fiskeridirektoratet (2016). «Forvaltningsplan for raudåte». Rapport. Fiskeridirektoratet, Bergen, 9. mai, 48 s.
- Fiskeridirektoratet (2023). Åpne data. https://www.fiskeridir.no/Tall-og-analyse/AApne-data
- Fiskeridirektoratet (2024). Lønnsomhetsundersøkelse for fiskeflåten. Fiskeridirektoratet. https://www.fiskeridir.no/statistikk-tall-og-analyse/data-og-statistikk-om-yrkesfiske/lonnsomhetsundersokelsen-for-fiskeflaten
- Forskrift om høsting av rødåte i 2020 (2019). Forskrift om regulering av høsting av rødåte i 2020 (FOR2019-12-17-1884). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/LT
- Forskrift om regulering av høsting av rødåte i 2023 (2022). Forskrift om regulering av høsting av rødåte i 2023 (FOR-2022-12-15-2238). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2022-12-15-2238?q=r%C3%B8d%C3%A5te
- Havforskningsinstituttet (2019). Kan fiske mye raudåte før bestanden påvirkes. https://www.hi.no/hi/nyheter/2019/april/fiske-raudate
- Havforskningsinstituttet (2022). Modellstudie: Fisket etter raudåte er berekraftig. https://www.hi.no/hi/nyheter/2022/januar/modellstudie-fisket-etter-raudate-er-berekraftig
- Hermansen, Ø. & Dreyer, B. (2010). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – The experiences from rural community quotas in Norway. Marine Policy, 34, 567–574.
- Hogrenning, E. (2023). En studie av det norske fisket etter raudåte. Kan aktivitetsnivået i fisket påvirkes av forhold i andre fiskeri? Rapport 14/2023, Nofima, Tromsø, juni.
- Iversen, A. (red) et al. (2016). Fisken og Folket. Orkana, august.
- Johnsen, J. (2025). Motstandsdyktighet i kystflåten – En studie av prestasjonsforskjeller i møte med gjentatte kvotekutt. Mastergradsoppgave i økonomi og administrasjon, Handelshøgskolen ved UiT, juni.
- Meld. St. 7 (2023–2024). Folk, fisk og fellesskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling, Melding til Stortinget fra Nærings- og fiskeridepartementet, 12.01.
- NFD (2018). “Høyring – alternative tiltak for å auke fisket etter reker med trål i Barentshavet”. Høyringsbrev, Nærings- og fiskeridepartementet, Oslo. 22. jan., 7 s. Se: Høyring – moglege tiltak for å auke rekefisket i Barentshavet. Se: https://www.regjeringen.no/contentassets/5e2a0bbd243943c7905b3a58751247b7/hoyringsbrev.pdf
- Nilssen, J., Bertheussen, B. & Dreyer, B. (2015). Sustained competitive advantage based on high quality input. Marine Policy, 52, 145–154.
- Porter, M.E. (1985). The Competitive Advantage: Creating and Sustaining Superior Performance. NY: Free Press.
- Stortinget (2022). Stortingets spørretime – spørsmål fra representanten Terje Hansen – besvart av fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran, Dokument nr. 15.: 1937 (2021-2022), 09.05. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qnid=70268
8. oktober 2025

•

heidi

•

Utgave 2025-1
Skiftende allianser i forvaltningen av makrell i Nordøst-Atlanteren
Forfattere: Ingrid Kvalvik (1), Nils Arne Ekerhovd (2), Kjell Rong Utne (3),Silje Steinsbø (1) og Audun Iversen (1)

1 Nofima AS, Muninbakken 9-13, Breivika, 9019 Tromsø
2 SNF – Samfunns- og næringslivsforskning, Helleveien 30, 5054 Bergen
3 Havforskningsinsituttet,Nordnesgaten 50, 5005 Bergen

Økonomisk fiskeriforskning, 34:1-2025, pp. 23-43
Referanse: Kvalvik, I., Ekerhovd, N.A., Utne, K.R., Steinsbø, S. & Iversen, A. (2023), Økonomisk fiskeriforskning, 34:1-2025, pp. 23-43

Sammendrag

Makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren har ikke vært forvaltet på en bærekraftig måte på 15 år, med et fiske langt over vitenskapelig råd. En gjennomgang av forhandlinger, inngåtte avtaler og fangstmønster fra 2001 til 2024 beskriver utfordringene knyttet til en felles forvaltning av vandrende bestander. Utviklingen kan forklares ut fra endringene i bestandens størrelse og utbredelse, som har ført til at flere land deltar i fisket og uenighet om sonetilhørighet og kvoterettigheter. Havretten angir kriterier for fordeling, men disse gir rom for fortolkning og forhandling. Fiskeriforhandlinger har et utpreget distributivt preg, det dreier seg om fordeling av verdier, men gjennomgangen viser også mer integrative sider hvor samarbeidsviljen kommer til syne og noen allianser er inngått. Likevel har landene som deltar i fisket ikke klart å bli enige om en felles forvaltning.

Abstract in english

The mackerel stock in the northeast Atlantic has not been sustainably managed for 15 years, with catches far beyond scientific advice. An analysis of negotiations, agreements and catch patterns from 2001 to 2024 describes the challenges associated with the joint management of straddling stocks. The development can be explained by changes in the size and distribution of the stock, which has led to more countries participating in the fishery and disagreements over zonal attachment and quota rights. Fisheries negotiations have a distinctly distributive character, but the analysis also shows more integrative aspects where alliances have been entered into. Nevertheless, an agreement including all parties fishing for the mackerel has not yet been reached.

Last ned artikkelen som pdf Last ned
Innhold
Innledning

Makrell er den kommersielt viktigste pelagiske arten i Nordøst-Atlanteren, etterfulgt av sild og kolmule. Dette er vandrende bestander som etter folkeretten skal forvaltes gjennom kyststatsavtaler og regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. Siden årtusenskiftet har det imidlertid bare i fire år vært internasjonale avtaler om forvaltningen av alle disse tre bestandene, fra 2006 til 2009. Endringer i bestandsstørrelse og utbredelse har ført til uenighet om fordeling av kvoteandeler og reforhandlinger av inngåtte avtaler (Baudron et al., 2020; Bjørndal & Ekerhovd, 2014). Når forhandlingene om kvotefordelingen ikke har ført fram, har statene satt egne kvoter, som har resultert i et fiske langt over vitenskapelige kvoteanbefalinger, som vist for makrell i Figur 1. Et vedvarende overfiske fører til overbeskatning og på sikt reduserte bestander. Likevel har statene ikke klart å bli enige om en felles forvaltning, og et fiskepress som ikke er vurdert som bærekraftig fortsetter.

I denne studien undersøker vi utfordringene knyttet til en felles forvaltning av makrell i Nordøst-Atlanteren og analyserer ulike forvaltningsløsninger i lys av teorier om allianser i forhandlinger. For å belyse problemstillingen, vil vi først gi en beskrivelse av makrellens utbredelse og vandringsmønster de siste 25 årene, noe som gir grunnlag for å forstå landenes posisjoner og uenigheten om forvaltningen. Deretter beskriver vi de institusjonelle rammene for forvaltning av vandrende bestander og redegjør for hvordan forvaltningen av slike bestander kan analyseres ved hjelp av forhandlingsteori. Etter dette følger en gjennomgang av de ulike forvaltningsavtalene og unilaterale kvotefastsettelser siden 1999, og fangstmønsteret i samme periode. Basert på dette analyserer vi avtaler og allianser i makrellkonflikten, som avslutningsvis gir grunnlag for noen oppsummerende betraktninger rundt skiftende allianser og forhandlingsløsninger i forvaltningen av vandrende bestander.

Studien er basert på en litteraturgjennomgang av vitenskapelige vurderinger av makrellens størrelse og utbredelse, vitenskapelige råd fra ICES og fangstatistikk fra Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC – North East Atlantic Fisheries Commission), supplert med tall fra Fiskeridirektoratet. Ulike kilder til fangststatistikk gir litt ulike totalfangster per år (eks. NEAFC og ICES). Til denne studien er fangststatistikk fra NEAFC brukt da den skiller totalfangster på både fangstnasjon og fangstsone. Selv om det er noe usikkerhet knyttet til tallene fra begynnelsen av 2000-tallet, er de tilstrekkelige til å vise trender og mønster. Det er også benyttet en del kvalitative data knyttet til forvaltningen av makrell, hvor referater fra årsmøter og forvaltningstiltak fra NEAFC (tilgjengelig på www.NEAFC.org) og de årlige norske stortingsmeldingene om fiskeriavtaler med andre land (tilgjengelig på www.regjeringen.no/no/dokumenter/) har vært sentrale. I tillegg er det foretatt intervjuer med lederen for den norske forhandlingsdelegasjonen og norske næringsaktører for å få ytterligere informasjon og oversikt over sakskomplekset.

Makrellens størrelse og utbredelse

Siden den første forvaltingsavtalen for fiske etter nordøst-atlantisk makrell ble inngått i 1999, har både bestandsstørrelse og utbredelsesområde endret seg mye. Hovedtrekkene i vandringsmønsteret til makrellen er likevel det samme. Etter gytingen, som i hovedsak foregår vest for de britiske øyer i perioden februar-juni, beveger makrellen seg nordover på beitevandring (Iversen, 2004). På 90-tallet og tidlig på 2000-tallet vandret noe makrell inn i de sentrale og nordlige delene av Norskehavet (opp til ca. 70˚ N), men hoveddelen av bestanden holdt seg i sørlige deler av Norskehavet, i Nordsjøen og rundt de britiske øyer om sommeren (Iversen, 2002), illustrert i kartet til venstre i Figur 2.

I 2003 var gytebestanden av makrell i overkant av 2 millioner tonn, som var den laveste gytebestanden i perioden 1980–2023 og en nedgang fra ~4 millioner tonn i 1985 (ICES, 2023). I årene etter tok gytebestanden seg gradvis opp, mye takket være sterk rekruttering i årene 2001 og 2002. En rekke sterke årsklasser fra og med 2005 førte til at gytebestanden nådde en topp på ~7,3 millioner tonn i 2015 (ICES, 2024). Etter dette har gytebestanden blitt gradvis redusert til ~2,8 millioner tonn i 2024 (ICES 2024). Med en økende bestandsstørrelse utvidet makrellen sitt beiteområde i perioden 2007–2014 både nordover i Norskehavet til ~78˚ N (Berge, 2015) og vestover inn i Islands og Grønlands økonomiske sone til ~42˚ Ø (Nøttestad et al., 2016), som vist i det midterste kartet i Figur 2.

Årsaken til den store geografiske utvidelsen av beiteområdene er sammensatt og enda ikke fullt ut forstått. Økningen i bestandsstørrelse var en viktig årsak, men bestandsstørrelsen kan ikke forklare hele endringen i utbredelse (Olafsdottir et al., 2019). For eksempel var ikke makrellbestanden i 2010 nevneverdig større enn i 1985 (ICES, 2023), men utbredelsesområdet var mye lengre nord i 2010. Temperaturen i havet har betydning, og med global oppvarming og generelt sett høyere overflatetemperaturer om vinteren vil makrell kunne overvintre lengre nord (Jansen et al., 2012). Videre gjør høyere temperaturer det også mulig for makrellen å gradvis benytte beiteområder lengre nord om sommeren. Men økende havtemperatur var ikke en direkte årsak til de store endringene i makrellens utbredelse etter år 2007, da makrellen kun i liten grad vandret inn i det nordlige beiteområdet med akseptable temperaturer for makrellen før år 2007 (Olafsdottir et al., 2019). En mulig hypotese er at redusert næringstilgang på grunn av redusert innstrømming av kaldt arktisk vann fra 2004 har redusert mengden byttedyr for pelagisk fisk i Norskehavet (Vollset et al., 2022; Homrun et al., 2022; Utne et al., 2022), og at denne endringen i havstrømmene, sammen med økende bestandsstørrelse, var en viktig årsak til makrellens ekspansjon vestover mot Grønland (Pacariz et al., 2016; dos Santos Schimdt, 2024). Da innstrømming av arktisk vann igjen økte på i 2017 og påfølgende år (ICES, 2024) sammenfalt det med en reduksjon i mengden makrell som vandret vestover fra Norskehavet (ICES, 2023), se høyre kart i Figur 2. Gitt dagens situasjon med en reduksjon i gytebestanden siden 2015, og mer næringsrikt arktisk vann inn i Norskehavet, er det mindre sannsynlig at større mengder makrell vil vandre vestover mot Island og Grønland om sommeren de nærmeste årene, og man forventer at utbredelsen igjen vil være lengre øst som på begynnelsen av 2000-tallet, men også lengre nord enn tidig på 2000-tallet.

Fisket av makrell de siste 25 årene har altså funnet sted under stadige endringer i bestandens vandringsmønster. Makrellen har sitt utbredelsesområde i flere lands eksklusive økonomiske soner og i internasjonalt farvann, som det framgår av Figur 2. På det meste har den oppholdt seg i EUs, Færøyenes, Grønlands, Islands og Norges økonomisk soner, og etter Brexit også i Storbritannias sone. I tillegg oppholder den seg i lengre perioder i det såkalte Smutthavet, som er det internasjonale havområdet mellom Norges, Islands og Færøyenes økonomiske soner (Figur 2), hvor den også fiskes på.

Havretten

FNs havrettskonvensjon (1982) gir kyststatene rett til å forvalte fiskeressursene i sine eksklusive økonomiske soner som strekker seg 200 nautiske mil ut fra grunnlinjen. Samtidig slår den fast at grenseoverskridende fiskebestander som deles mellom to eller flere kyststater skal forvaltes i fellesskap av de aktuelle statene, og i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner mellom alle relevante stater når bestanden også fiskes i internasjonalt farvann. Dette inkluderer blant annet fastsettelse av en total tillatt kvote (TAC – total allowable catch) og deling av TAC mellom de relevante partene. Mens TAC endres fra år til år på grunn av endringer i estimert bestandsstørrelse, vil vanligvis den relative (prosentvise) kvotefordelingen holdes konstant. Et svært viktig spørsmål er da hvordan kvoteandelene fastsettes.

Kriterier for fordeling er nedfelt i Havrettskonvensjonen (1982) og FN-avtalen om fiske på det åpne hav (1995), hvor to sentrale fordelingsprinsipp er sonetilhørighet og historisk fiske. Andre kriterier er avhengighet av fiske og bidrag til forskning og forvaltning. Hvordan kriteriene skal operasjonaliseres er imidlertid ikke fastslått, heller ikke vektingen mellom dem. Kriteriene gir dermed ikke klare retningslinjer for kyststater og relevante fjernfiskestater (dvs. stater som ikke har bestanden i sin økonomiske sone, men som fisker på bestanden), og de gir stort rom for fortolkning og forhandling (Hoel & Kvalvik, 2006; Henriksen & Hoel, 2011).

Sonetilhørighetsprinsippet eller konseptet “biomasse over tid” innenfor sonene (bestandsstørrelse innenfor et bestemt lands eksklusive økonomiske sone multiplisert med varigheten av oppholdet innenfor ett år) (Hamre, 1993) er på mange måter kjernen i makrellkonflikten. Sonetilhørighet er i stor grad styrende for hvor stor andel hver kyststat kan forvente å få av den totale fangstkvoten av makrell. Utregningen av sonetilhørighet påvirkes av hvordan man vekter de ulike livsstadiene og muligheten for å fiske i ulike områder. Eksempelvis har sonetilhørighetsprinsippet blitt lagt til grunn i forvaltning av delte fiskebestander mellom EU og Norge (Hannesson, 2013).

Endringer i bestandsstørrelse og vandringsmønster fører til at etablerte fordelingsavtaler basert på sonetilhørighet ikke lenger avspeiler dagens situasjon og kan føre til krav om reforhandling og brudd i eksisterende avtaler. Et eksempel er da Norge og EU i mars 2023 undertegnet bilaterale kvoteavtaler for Nordsjøen og Skagerrak, og den norske delegasjonen framhevet at ad hoc-delingsordningen for 2023 er sterkt ubalansert i Norges disfavør og at Norge derfor vil invitere EU til konsultasjoner med det formål å etablere en deleordning nærmere sonetilhørighet av flere arter (Anon, 2023). Dette illustrerer også motsetningen mellom fordelingsprinsippene sonetilhørighet og historisk fiske, hvor man for historisk fiske baserer seg på hvor mye, eller hvor stor andel av totalfangsten, et land tradisjonelt har fisket, gjerne basert på fisket over et definert tidsrom. Historikken rundt forvaltningen og spørsmålet om fordeling av kvoteandeler av alle de pelagiske bestandene i og rundt Norskehavet er eksempler på denne motsetningen (Bjørndal & Ekerhovd 2014, Toumasatos & Steinshamn 2018).

Spenningen mellom historisk eller faktisk fiske på den ene siden, og sonetilhørighet på den andre, illustreres også i fiskerisamarbeidet etter at Storbritannia gikk ut av EU i 2021. Under EUs felles fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy – CFP) tildeles kvoter til medlemslandene etter såkalt “relativ stabilitet”, som hensyntar historiske fangstnivåer av hver art for medlemslandene. EU ønsker at dette fortsatt skal ligge til grunn for fiskerisamarbeidet med Storbritannia, som på sin side argumenterer for at EU-systemet fører til en fordeling som ikke reflekterer mengden fisk i britiske farvann. «Skilsmisseavtalen» (Trade and Cooperation Agreement – TCA) mellom EU og Storbritannia avspeiler et kompromiss hvor det skjer en stegvis kvoteoverføring over flere år fra EU til Storbritannia.

En «svakhet» med å bruke sonetilhørighetsprinsippet som grunnlag for fordeling av kvoteandeler er at det ikke gjenspeiler hvor mye det er mulig å fiske mens bestanden oppholder seg i en bestemt sone. Et lands fiskeflåte er ofte i stand til å forholdvis enkelt fiske en betydelig større andel av landets TAC innenfor sin sone enn sonetilhørighetsprinsippet tilsier. Et land kan fiske mer i sin sone for å dokumentere sonetilhørighet og underbygge sitt krav om en større kvoteandel basert på faktiske fangster. Dette forsterkes når det er endringer i vandringsmønsteret som rokker ved etablerte fordelingsnøkler. Hvordan et land blir påvirket av endring i vandringsmønster, og slik sonetilhørighet, kan påvirke deres kvotekrav i en forhandlingssammenheng, og når noen vil ha mer, må noen få mindre. Spørsmålet blir da hvordan man blir enige om en ny fordeling, og hvordan man forhandler for å finne en fordelingsløsning.

Forhandling og allianser

Kjernen i forhandlingsteori er at man må ha en kombinasjon av konflikt og et behov for samarbeid for å starte forhandlinger. Det må være både distributive og integrative aspekt med både et fordelingsspørsmål og en søken etter gjensidig lønnsomme alternativer (Zartman, 2002). Minst tre betingelser må være oppfylt i en forhandlingssituasjon for at en samarbeidsavtale skal foretrekkes fremfor ikke-samarbeid. For det første må løsningen være Paretooptimal, som betyr at ingen kan få mer uten at det går på bekostning av noen andre. Det vil si at alle ressurser i utgangspunktet er utnyttet eller fordelte. For det andre må gevinsten fra samarbeid være minst like stor som under ikke-samarbeid. Med andre ord, alle må tjene på samarbeid. For det tredje må insentivene til å ville samarbeide være sterke for å over tid å oppfylle de to første betingelsene (Kvamsdal et al., 2022). Når partene har ulike standpunkter, utfordres vilkårene om Pareto-forbedring og gevinst for alle ved samarbeid. Utfallet av å inngå en avtale blir dermed høyst usikkert. Makrellfisket bryter så langt med forutsetningene for å oppnå fullt samarbeid.

Man forutsetter at hvert land ønsker å maksimere sin del av nytten av et samarbeid. I makrellforhandlingene vil det si å få størst mulig kvote og å kunne fiske når og hvor det er mest lønnsomt (både kvalitet på fisken og kostnadene ved fiske varierer gjennom året og geografisk). Makrellkonflikten er derfor i stor grad et spørsmål om fordeling (distribusjon). Samtidig har forhandlingene integrative aspekt, ved at alle er tjent med et samarbeid som sikrer et ordnet fiske, forhindrer overbeskatning og gjør at mest mulig av makrellen kan fiskes når kvalitet (og dermed pris) er best. I makrellforhandlingene har det vært vanskelig å finne en balanse mellom fordeling og det langsiktige behovet for en bærekraftig forvaltning, og det har ikke vært mulig å opprettholde eller inngå nye forvaltingsavtaler som binder alle parter som tar del i fisket.

I en slik situasjon kan det å se på forhandlinger som et tilfelle av konflikt med blandede motiver være nyttig. Her kan man oppnå løsning for deler av konflikten (Schelling, 1960). I utgangspunktet ønsker man en avtale som binder alle relevante parter. Hvis dette ikke går, står partene i en situasjon hvor de må vurdere hvem som er viktige å få med, og hvem som er mulig å få med på en avtale. Noen parter kan ha større behov for, eller ønske om et samarbeid enn andre. Man kan også ha større nytte av samarbeid med noen land enn andre. Dette gir rom for allianser mellom enkelte av partene i konflikten. Premisset må være at man gjennom en del-avtale ikke kommer dårligere ut enn stillstand som opprettholdes av dagens situasjon uten noe samarbeid.

Det at partene er nødt til å forholde seg til hverandre gjennom årlige forhandlinger gjør at man får det som betegnes som gjentatte spill, hvor man er opptatt av allianseforhold og ny forhandlingsadferd (Axelrod, 1984). Denne tilnærmingen kan bidra til å analysere makrellkonflikten. I gjentatte spill er det utstrakt bruk av konsultasjoner, utveksling av informasjon, diskusjoner om byrdefordeling og felles prinsipper for problemløsning (Kremenyuk, 2002), noe man også ser i forhandlinger om forvaltning av felles fiskebestander. Samtidig ligger det som premiss gjennom havrettens forpliktelser og praksis at det kan bli refordeling av avtaler grunnet endringer i en bestands utbredelse. Allianser blir derfor inngått eller splittet gjennom aktørenes skiftende interesser på kort og mellomlang sikt, mens de prøver å tilpasse seg en omskiftelig kontekst. Med dette som bakteppe analyserer vi insentiver og skiftende allianser i forvaltningen av nordøst-atlantisk makrell.

Regionalt fiskerisamarbeid i Nordøst-Atlanteren

Makrellen og de andre vandrende bestandene i dette havområdet forvaltes av kyststatene og gjennom Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC). Det var lenge fem parter som var med i NEAFC: EU, Island, Norge og Russland og Danmark, på vegne av Færøyene og Grønland. Selv om Færøyene og Grønland er en del av kongeriket Danmark, er de ikke medlemmer i EU. De har en stor grad av selvstyre, de har en egen fiskeripolitikk og begge forhandler om egne kvoter i internasjonale forhandlinger. Etter Brexit ble Storbritannia selvstendig part. Det er dermed bare stater som omkranser Nordøst-Atlanteren som er parter i NEAFC og som fisker på de vandrende bestandene i dette området.

De pelagiske bestandene reguleres gjennom en to-trinns forvaltning, hvor de relevante kyststatene for hver art først forhandler om forvaltningen av bestanden for områdene under nasjonal jurisdiksjon. Her forhandler de om kvoteandeler seg imellom og avsetter en viss kvoteandel til fiske i internasjonalt farvann, i NEAFC sitt forvaltningsområde (området markert i oransje i Figur 3). I praksis gjelder dette Smutthavet, som er området utenfor statenes eksklusive økonomiske soner i Norskehavet hvor fisket blir forvaltet av NEAFC. Kvoteandelen i internasjonalt farvann er vanligvis avsatt til ikke-kyststater med en tradisjonell deltakelse i fisket, men nykommere vil også bli plassert i denne «andre» kategorien. Kyststatene kan også fiske sine kvoteandeler i internasjonalt farvann. Denne to-trinnsordningen gjør at det har stor betydning å delta i kyststatsforhandlingene, fordi det er her de reelle diskusjonene om fordelingsprinsipper og kvoteandeler foregår (Kvalvik, 2010). Hvis man ikke blir anerkjent som kyststat til en art, har man mye mindre innflytelse på forvaltningen. Sonetilhørighet har derfor betydning utover argument om kvoteandeler. Endringene vi har sett i makrellens utbredelse de siste 25 årene viser imidlertid at spørsmålet om hvem som har tilstrekkelig makrell i sin økonomiske sone til å bli regnet som kyststat ikke er likefrem å avgjøre, og spørsmålet om sonetilhørighet er et sentralt element i forhandlingene.

Fisket og forvaltningen av makrell

En gjennomgang av forhandlinger, avtaler og fangst av makrell fra 2001 til 2024 beskriver utfordringene knyttet til en felles forvaltning og viser skiftende allianseforhold. I denne perioden har det blitt forhandlet fram tre trilaterale avtaler og tre bilaterale, som vist i Tabell 1. Samtidig med forhandlingen av disse avtalene har mange av partene ensidig endret sine kvoteandeler, og det har kommet nye land med i fisket. Det har også vært en endring i fangstmønsteret til de fleste landene, både på grunn av endringer i bestandens utbredelse, samt endrede og brutte forvaltningsavtaler og nye aktører som deltar i fisket.

Fangsten av makrell i Nordøst-Atlanteren siden 2001 er vist i Figur 4. Den viser en enorm økning i fangstmengde. De samlede fangstene lå fra 2001–2009 på mellom 400 og 600 tusen tonn, men har siden vært det dobbelte med en topp på nesten 1,4 millioner tonn i 2014, i perioden bestanden var på sitt største. De siste ti årene har den totale fangsten vært over 1 million tonn, med unntak av 2019 og 2024. Figuren viser også økningen i antall land som deltar i makrellfisket. I 2001 var det fire land/parter som fisket makrell (EU, Færøyene, Norge og Russland). Siden 2021 har det vært sju (i tillegg til de fire: Island, Grønland og Storbritannia). Island startet sitt fiske i 2007, Grønland i 2012, mens Storbritannia ble en selvstendig part i 2021. Fra å være tre kyststater og Russland som fjernfiskestat i Smutthavet, er det nå sju parter med større eller mindre andel makrell i sine soner (jfr. sonetilhørighet) og/eller historisk fiske som deltar i fisket og må inngå avtaler og bli enige om fordeling av kvoteandeler.

Av figuren kan vi også lese at størrelsen på partenes fangst og andel av totalfangsten har endret seg. EU har i hele perioden fram til 2020 hatt den største andelen av fangsten, med opp mot 60 % de første årene. Etter Brexit i 2021 da EUs kvoteandel ble delt mellom EU og Storbritannia er Norge og Storbritannia de største fangstnasjonene. Færøyene og Russland har hele tiden deltatt i fisket, men har siden 2010 hatt en mye større andel av totalfangsten. Færøyene har gått fra å fangste 4 % av totalfangsten til 17 % i 2023. Russland tok lenge rundt 7–8 %, med en topp på 15 % i 2019 og har de siste årene har tatt rundt 10 % av totalfangsten. Det islandske fisket har siden 2008 utgjort en stor andel, med hele 23 % av den totale fangsten i 2008, men har siden lagt på 13–14 %. Grønlands andel av totalfangsten er relativt liten, rundt 3 %, men med andeler opp mot 6 % de første årene. Og altså til slutt Storbritannia i 2021 som fisket på «sin andel» av EU-andelen som utgjør rundt 20 % av totalfangsten. Norge har hele tiden vært et av de landene som har fisket mest, men hvor andelen av totalfangsten har variert. Fra å ha fisket rundt 30 % tidlig på 2000-tallet, til rundt 20 % fra 2011–2020, har de norske fangstene de siste årene vært mellom 25–30 %, som vist i Figur 4. (Den store variasjonen i Norges andeler de siste årene skyldes at Norge overførte rundt 30 000 fra 2023 til 2024, om man ser bort fra denne overføringen ville Norges andeler i 2023 og 2024 lagt på 23–24 %).

Det er viktig å merke at figuren viser andel av totalfangsten, altså summen av alle lands fiske, og ikke den prosentandelen av TAC hver part mener de har krav på. På det meste, i 2013 og 2018, lå fangsten 70–80 % over vitenskapelig råd for TAC. I årene 2010–2019 ble partene ikke enige om en TAC, og landene satte kvoter ut fra vitenskapelig anbefalt kvote. De siste årene har fangsten lagt rundt 35 % over anbefalt fangstmengde, som illustrert i Figur 1. I 2024 var fangsten bare 21 % over kvoterådet. Når summen av alle lands unilaterale kvoter er større enn TAC, blir også partenes fangstandel av TAC høyere enn den faktiske andelen de fisker. For eksempel utgjorde det norske fisket i 2023 20 % av fangsten, men 27 % av TAC (øvrige land er vist i Tabell 2). I forhandlingene er det andel av TAC partene skal bli enige om. I over et tiår har altså totalfangstene oversteget anbefalt TAC uten at bestanden har kollapset. Dette har vært mulig fordi rekrutteringen, altså antallet ungfisk som når gytemoden alder, var spesielt god i perioden 2005–2014 (ICES, 2024). Påfyllet av ungfisk inn i bestanden kompenserte dermed til en viss grad for det svært høye fiskepresset. Men de påfølgende årene har rekrutteringen i snitt vært noe lavere og med en avtagende trend, noe som i kombinasjon med høye totalfangster har ført til en raskt avtagende gytebestandsstørrelse.

I tillegg til at fangstmengde, og den relative andelen av fangsten har variert, har også fangstmønsteret endret seg siden 2001. For å forstå dette, kan det være nyttig å se det i sammenheng med endringer i bestandssituasjonen og uenigheten om fordelingen av kvoteandeler.

Landene har som nevnt en lang forvaltnings- og forhandlingshistorikk gjennom inngåelse av kyststatsavtaler og samarbeidet i NEAFC. Det første initiativet til en felles regulering av makrell ble tatt av EU og Norge i 1999, hvor også Færøyene ble invitert inn som kyststat. De fremmet også et forslag i NEAFC om en felles regulering i internasjonalt farvann, i Smutthavet. Island og Russland stemte mot dette forslaget. De tre kyststatene (EU, Færøyene og Norge) som på den tiden var landene som hadde makrell i sine økonomiske soner (jfr. Figur 2) inngikk da en kyststatsavtale fra år 2000 hvor de ble enige om en fordeling av kvoteandeler mellom seg, samt avsatte en andel av kvoten (5,20 %) til tredjelandsfiske i Smutthavet. Denne ble i all hovedsak tildelt Russland (4,78 %), som allerede drev et fiske der, mens Island fikk en liten andel (0,31 %) knyttet til bifangst i andre fiskerier. I denne avtalen hadde EU 61,78 % av totalkvoten, Norge 28,1 % og Færøyene 4,92 %. Sonetilhørighet var et sentralt tema i forhandlingene og la grunnlaget for fordelingen av kvoteandeler.

Kyststatene hadde gjensidig soneadgang, men EU og Norge fisket hovedsakelig i egen sone, dog med et lite EU-fiske i norsk sone fram til 2009. Færøyene, som hadde en liten kvoteandel i forhold til EU og Norge, har et mer variert fangstmønster og fisket i veldig liten grad i egen sone, med unntak av de to første årene. De fisket hovedsakelig i norsk sone, og etter hvert i EUs sone. Russland fisket som nevnt i Smutthavet, med en liten andel tatt i færøysk sone gjennom en bilateral avtale.

Utover 2000-tallet utvidet som nevnt makrellen sitt utbredelsesmønster vest og nordover. Dette endret det norske fangstmønsteret. I 2008 startet Norge å fangste makrell i EU-sonen utenfor Skottland og fangstene her utgjorde opp mot 50 % av den norske fangsten de neste årene, som vist i Figur 5. Grunnen var at makrellen nå befant seg i EU-sonen i hovedfangstsesongen, når kvaliteten er best og fisken står tett og slik er mest lønnsom å fiske.

Da makrellen midt på 2000-tallet vandret inn i Islands økonomiske sone, krevde Island plass ved forhandlingsbordet som kyststat og en andel av kvota. Samtidig krevde Færøyene en større kvoteandel fordi det nå var mer makrell i deres sone. Ingen av kravene førte fram hos EU og Norge, som ikke var enige i at endringen i bestandsutbredelsen var permanent og avviste det bestandsmessige grunnlaget for økte færøyske og islandske kvoter. Island satte derfor en egen kvote og startet å fiske makrell i egen sone i 2007, som vist i Figur 4.

I disse årene var det mange konsultasjoner mellom partene uten at man oppnådde enighet. EU og Norge anerkjente ikke Island som kyststat og mente også at det færøyske kravet ikke avspeilte sonetilhørigheten. Samarbeidet, både mellom de tre etablerte kyststatene og i NEAFC brøt derfor sammen i 2009, og fra 2010 ble det ikke satt en TAC. EU og Norge inngikk en 10-årlig bilateral prinsippavtale om en relativ fordeling mellom dem, hvor EU skulle ha 2,19 ganger Norges kvoteandel, samt gjensidig soneadgang. Dette opprettholdt fordelingsnøkkelen mellom EU og Norge fra trepartsavtalen, men fisket var ellers uregulert. Island satte en ensidig kvote på 130 000 tonn, som utgjorde over 20 % av vitenskapelig kvoteråd. Færøyene økte også sin kvoteandel betydelig. Begge landene fisket i egne soner. Som et svar på den ensidige økningen i fisket innførte EU og Norge sanksjoner mot Færøyene, med et landingsforbud av makrell (Iversen et al., 2014).

De neste årene økte fangstene, både som et resultat av vekst i bestanden, men også fordi partene ikke kom til enighet om en fordeling og satte ensidige kvoter som til sammen langt oversteg kvoterådene. EU og Norge opprettholdt sine kvoteandeler, mens Færøyene og Russland økte sine, samtidig som Island og Grønland som nykommere satte kvoter. Deres krav på kvoteandeler var til sammen over 30 %. I 2013 utgjorde det færøyske, islandske og grønlandske fiske 36 % av den totale fangsten og nesten 62 % av anbefalt kvote (det var ikke enighet om en TAC).

Etter flere års forhandlinger kom EU, Færøyene og Norge i 2014 til enighet om en ny trepartsavtale. Den innebar en refordeling av kvoteandeler, hvor Færøyene fikk en betydelig økning i sin kvoteandel fra snaue 5 % til 12,6 % av TAC. Den relative fordelingen mellom EU og Norge ble videreført i avtalen, og de reduserte sine andeler til henholdsvis 49,3 % og 22,5 %. I tillegg ble det avsatt 15,6 % til de andre landene (Island, Grønland og Russland). Island og Grønland deltok nå i kyststatsforhandlingene, men de tre gamle kyststatene kom ikke til enighet med de to nye landene. De satte ensidige kvoter på henholdsvis 12 % og 8 %, mens Russland fisket omtrent samme andel som tidligere år, på rundt 8 % av totalfangsten. Avsetningen til tredjeland avspeilet derfor ikke kravene eller fisket fra de tre landene som ikke var med i den nye avtalen, og makrellen ble i praksis fortsatt overfisket med den nye avtalen, med en totalfangst på nesten 36 % over anbefalt kvote. Avtalen skulle i utgangspunktet gjelde for fem år, til og med 2018, men ble senere forlenget ut 2020 og opphørte da Storbritannia ble en selvstendig part i forhandlingene.

Både EU og Norge fisket hovedsakelig i egen sone de første årene, men i 2018–2020 tok Norge igjen store fangster i EU-sonen, som vist i Figur 5, også denne gangen fordi bestanden oppholdt seg her i den beste fiskesesongen. Sonetilgangen til EU-sonen var derfor viktig for Norge.

Fangstmønsteret til Island og Grønland endret seg også. Fram til 2014 var andelen av fangsten som ble tatt i Smutthavet liten og det var stort sett bare Russland som fisket der, se Figur 6. Dette endret seg nå. Russland økte sine fangster, samtidig som Island fra 2015 tok store deler av sin fangst i Smutthavet, parallelt med at fangstene i islandsk sone gikk ned da makrellen i mindre grad oppholder seg der. Det samme gjaldt det grønlandske fisket. Fra en situasjon hvor det meste av fisket foregikk i landenes eksklusive økonomiske soner ble nå stadig større fangster tatt i Smutthavet. Da trepartsavtalen, og den gjensidige sonetilgangen, mellom EU, Norge og Færøyene opphørte i 2020, begynte også Færøyene å ta store deler av sin fangst i Smutthavet. Antall land som fisker og andelen tatt i Smutthavet har derfor økt betraktelig, og utgjorde i 2021 hele 29 % av totalfangsten. Dette fisket er basert på partenes ensidige kvotefastsettelser.

I 2020 ble partene enige om en TAC. Det var likevel ingen enighet om fordeling av kvoteandeler og de totale fangstene fortsatte å overstige TAC, og vitenskapelig råd. I «skilsmisseavtalen» i forbindelse med Brexit ble EU og Storbritannia enige om en stegvis kvoteoverføring på makrell over 5 ½ år (til juni 2026) hvor Storbritannia skal ende opp med rundt 2/3 av EUs kvoteandel i 2026. Som andel av TAC ble EUs andel fordelt med 22,37 % til EU og 26,93 % til Storbritannia i 2021. EU har hele tiden fisket i egen økonomisk sone, men hovedsakelig i det som i dag er britisk sone. Med Brexit ble deres fiskeområde for makrell betraktelig redusert. EU fikk imidlertid tilgang til å fiske i Storbritannias farvann, og mellom 60 og 70 % av EU sin makrellfangst tas i britisk sone. EU og Storbritannia inngikk også en avtale om et fast fordelingsforhold mellom sine kvoteandeler for makrell (relativ stabilitet) i en eventuell kyststatsavtale.

Trepartsavtalen mellom EU, Færøyene og Norge ble ikke videreført som en firepartsavtale etter Brexit. Grunnen var at Storbritannia ikke ønsket å videreføre delen om soneadgang, som de andre statene ønsket. I årene før Brexit ble hele 80 % av de norske og halvparten av de færøyske fangstene tatt i EUs sone, i det som i dag er britisk sone. Uten avtale om soneadgang kunne ikke Færøyene og Norge lengre fiske i dette området. Færøyene økte fra 2021 sitt fiske i Smutthavet, mens norske fartøy tok så godt som hele fangsten i egen sone. Det var nå bare en kvoteavtale mellom EU og Storbritannia, som var en fordeling av EU sin kvoteandel fra trepartsavtalen fra 2014. For 2021 satte Norge også en ensidig kvote på 35 %, en stor økning fra en kvoteandel på 22,5 % i trepartsavtalen (men ikke så langt over den historiske andelen fra tidlig på 2000-tallet). Med nye aktører inne i fisket, og «gamle» aktører som fisker etter gamle andeler, fortsetter dermed overfisket på makrell.

I juni 2023 kom Norge og Storbritannia til en ettårig bilateral avtale for 2023. Forhandlingene mellom alle partene hadde ikke ført fram, men Norge og Storbritannia fortsatte samtalene. Denne avtalen inneholder en fordelingsnøkkel hvor Norge og Storbritannia får en kvoteandel på til sammen 59 % (31,95 % til Norge og 26,96 % til Storbritannia). De resterende 41 % gjenstår til fordeling mellom de andre landene. Gjennom denne avtalen fikk Norge igjen tilgang til å fiske i britisk farvann. I motsetning til tidligere, må denne sonetilgangen betales med kvoteandeler. Norge må derfor avstå 3,15 % (av totalkvoten) i bytte mot tilgang til å fiske opp til 60 % av norsk kvote i britisk farvann. Det vil i praksis si at Norge betaler 10 % av den norske kvoteandelen på 31,95 % til Storbritannia, slik at Norge får 28,8 og Storbritannia i praksis får en kvoteandel på 30,11 % av TAC. 60 % av den norske fangsten i 2023 ble fisket i britisk sone.

I juni 2024 ble en ny avtale signert. Denne gang mellom Færøyene, Norge og Storbritannia. Man har igjen en trepartsavtale, som inntil videre gjelder for tre år. Avtalen inneholder en kvotefordeling mellom de tre landene (31 % til Norge, 27,48 % til Storbritannia og 13,35 % til Færøyene). Færøyene har sonetilgang i norsk sone vederlagsfritt, men både Færøyene og Norge må betale for sonetilgang i britisk farvann mot overføring av kvoteandeler på samme måte som den bilaterale avtalen fra 2023. Færøyene overfører 1,35 % av TAC (eller 10,11 % av egen kvoteandel) for å fiske inntil 35 % i britisk sone, mens Norge overfører 3,2 % av TAC (eller 10,3 % av egen kvoteandel) for å fiske opp til 60 % i britisk sone. Det «gjenstår» 28,17 % av TAC til de andre partene. Landene som står utenfor avtalen, setter som tidligere unilaterale kvoter. Russland og Grønland fisker i Smutthavet, Island i egen sone og Smutthavet, mens EU fisker i egen og britisk sone. Summen av alle lands fiske overstiger fortsatt TAC.

Forhandlinger og allianser i makrellforvaltningen

Innledningsvis stilte vi spørsmålet om hva som er utfordringen knyttet til en felles forvaltning av makrellen i Nordøst-Atlanteren. De havrettslige rammene gir ikke presise anvisninger. Prinsippene for fordeling av kvoter er uklare og gir et stort rom for fortolkning og forhandling. Den beste avtalen for å sikre bærekraftig forvaltning, er å få en avtale med alle som fisker på bestanden. Det er den eneste måten å forplikte alle til at det totale fisket ikke overstiger TAC og sikrer et langsiktig, bærekraftig fiske. Forhandlingene om forvaltningen av makrell viser at dette er en konflikt hvor partene har ulike behov og ulik nytte av en avtale. I en situasjon hvor man ikke har oppnådd enighet om TAC eller om fordeling av kvoteandeler, blir det et spørsmål om hvilke løsninger som best kan sikre hver parts interesser, på kort og lengre sikt.

Som gjennomgangen viser, har det vært store endringer i fisket og fiskemønsteret, og i avtaler og fordelingsnøkler for makrellen i Nordøst-Atlanteren. Utviklingen i fisket kan i stor grad forklares ut fra endringene i bestandens størrelse og utbredelse, som igjen har ført til brudd i inngåtte avtaler og forhandlinger om nye. Her er gamle allianser brutt og nye etablert. NEAFC sin rolle i denne situasjonen er begrenset, fordi det er i forhandlingene mellom kyststatene konflikten utspiller seg. NEAFC sin rolle er likevel viktig, både fordi landene som fisker makrell er parter i NEAFC og NEAFC regulerer fisket i Smutthavet, hvor de har en viktig rolle i å overvåke fisket. I 2015 etablerte NEAFC ei arbeidsgruppe med representanter fra alle medlemslandene for å utarbeide forslag til et rammeverk for kyststatsforhandlinger (Working Group on a Framework for Coastal State Negotiations). Bakgrunnen var den manglende evnen til NEAFC-partene å oppnå enighet om kvotetildelinger seg imellom som kyststater og fordi NEAFC anser dette som det største enkeltstående problemet NEAFC står overfor (NEAFC, 2015). Mandatet var å definere kriteriene for kvotetildelinger på bestander som forekommer i Nordøst-Atlanteren, fastsette den aktuelle referanseperioden, vektingen som skal gis til hvert av disse kriteriene, samt forslå minimumsperioden som tildelingskriteriene skal gjelde for og det påfølgende tidspunktet for en ny gjennomgang (NEAFC, 2015a). Etter to år, 5 møter og 2 seminarer, hadde man ikke kommet til enighet om et omforent innspill på noen av punktene og arbeidet opphørte. NEAFC framstår derfor som handlingslammet av partenes strategiske interesser i de ulike pelagiske fiskeriene.

De økonomiske verdiene av makrellen, og dermed interessene som står på spill, har etter hvert blitt store. Makrellen har de siste 30 årene steget mye i pris, fra rundt 2 kroner tidlig på 1990-tallet til over 20 kroner de siste årene, og nå med nærmere 40 kroner tidlig i 2025-sesongen. For en samlet fangst på 800 000 tonn (om vi antar at det er et realistisk langsiktig utbytte) snakker vi om verdier på rundt 20–25 milliarder årlig. For små nasjoner som Færøyene, Island og Grønland utgjør selv noen ganske få prosenter av dette mye av eksporten fra disse landene, og de pelagiske fiskeriene er viktige for britisk, norsk og EUs fiskerinæring.

Partene klarte å bli enige om en TAC i lange perioder, selv om de ikke var enige om fordelingen, som vist i Tabell 3. Fram til 2010 og siden 2020 har det vært satt en TAC. Landenes fangst lå da også innenfor TAC under den første trepartsavtalen fra 2001–2009. Andelen av fangsten et land tar er imidlertid ikke avhengig av om landet er part i en avtale, og det har ikke vært en avtale mellom alle partene som fisket makrell siden 2007. Fisket har dermed siden 2009 vært høyere enn TAC (eller høyere enn vitenskapelig råd for de årene man ikke kom fram til TAC). Det eneste unntaket er i 2019, hvor fisket lå nært vitenskapelig anbefaling. Dette viser at delvise avtaler ikke gir en bærekraftig forvaltning. Analysen av allianser i forhandlingene viser at muligheten for å fiske makrell for de landene som står utenfor en avtale er stor, og slik ikke tvinger noen til å samarbeide. Landene kan enten fiske i egne soner, som Island og Norge har gjort, eller de kan fiske i Smutthavet, som andre stater gjør.

Ifølge forhandlingsteori (Kvamsdal et al., 2022) er forutsetningen for at en part vil inngå en samarbeidsavtale at den gir parten en bedre situasjon enn man ville hatt uten en avtale. Siden fiskeriforhandlinger har et utpreget distributivt preg, hvor ingen kan få en større del av kvoten uten at noen får mindre, gir dette tilsynelatende lite rom for gjensidig nyttige kompromisser. Det mer integrative aspektet er knyttet til nytten av å høste av en bærekraftig bestand, hvor avtaler gir en nytte på lang sikt, men hvor man ikke får en umiddelbar nytte i form av kvoteandeler og lønnsomhet på kort sikt. Men makrellfiskeriet har også et integrativt aspekt knyttet til soneadgang, hvor det å ha tilgang til å fiske i bestemte områder (og perioder) når kvalitet og fangstbarhet er best og dermed mest lønnsomt gir et forhandlingsrom ut over forhandling om kvoteandeler. Med enighet om kvotefordeling ligger det godt til rette for å få i stand avtaler om sonetilgang mellom land. For makrellen finnes det imidlertid også et betydelig fiske i internasjonalt farvann som kan gjøre spørsmålet om sonetilgang mindre nødvendig. Det å utøve et omfattende fiske i internasjonalt farvann utenfor en samarbeidsavtale kan også for noen land være mer lønnsomt enn å inngå en avtale om en kvotefordeling.

Den mest sentrale komponenten i forhandlingene er likevel kvoteandeler. Forutsetningen for å få en kvoteandel er at man kan vise til en rettighet, først og fremst sonetilhørighet, men også historiske rettigheter, avhengighet av fiske og bidrag til forskning og forvaltning. Det er imidlertid stor uenighet om hvordan dette skal beregnes. Den første forvaltningsavtalen som ble inngått ble forhandlet fram mellom de tre partene som da hadde makrell i sin sone EU, Færøyene og Norge. EU og Norge var klart aktørene med mest makrell i sine økonomiske soner. De fikk til sammen 90 % av kvoten gjennom avtalen, og de fisket hovedsakelig i egne soner. Russlands kvoter i internasjonalt farvann var begrunnet i et historisk fiske, mens andelen mellom de tre kyststatene tok utgangspunkt i sonetilhørighet.

Da spørsmålene om omfordeling av etablerte kvoteandeler, kyststatsstatus og deltakelse i kyststatsforhandlingene ble reist midt på 2000-tallet, brøt den etablerte kyststatsalliansen sammen. Grønland, Færøyene og Island fremmet til sammen kvotekrav på over 30 %, som de underbygde med et tilsvarende fiske i egne soner. EU og Norge argumenterte for at makrellens utbredelse vest- og nordover var midlertidig og at dens tilstedeværelse i Grønlands og Islands sone ikke ville vare. De to største kyststatene til makrell, EU og Norge, inngikk da en bilateral avtale uten Færøyene hvor de opprettholdt sine kvoteandeler, som i praksis betød at det ikke var rom for å øke noen av de andres andel. Avtalen bandt posisjonene til EU og Norge sammen ved at den relative fordelingen av deres kvoteandeler skulle holdes fast. I en eventuell ny flerpartsavtale skulle EU og Norge avstå relativt like mye til Færøyene og de nye partene i fisket. Avtalen gav også gjensidig soneadgang. Endringen i makrellens vandringsmønster med lite makrell i norsk sone sent på høsten gjorde at norske fartøy ønsket å fiske innenfor EUs sone (ved Shetland). For Norge var derfor en avtale med EU viktig i denne perioden (fra 2008 til 2014).

Da Island og deretter Grønland ble invitert inn i kyststatsforhandlingene hadde man fått nye allianser mellom de to store makrellaktørene EU og Norge på den ene siden og de tre landene som ønsket en refordeling på den andre. Tross mange forhandlingsrunder kom partene ikke til enighet om en ny fordelingsnøkkel og i 2014 inngikk Færøyene igjen avtale med EU og Norge. Da sto Island utenfor sammen med Grønland. Begge fisket i egen sone, mens Færøyene igjen kunne fiske i EUs sone, hvor kvaliteten og tilgjengeligheten var best og dermed også lønnsomheten i fisket. Færøyene hadde også fått en betydelig større kvoteandel enn i forrige avtale. Island og Grønland opprettholdt sitt fiske i Smutthavet utenfor en felles avtale. Russland har hele tiden fisket i Smutthavet. De er som nevnt ikke kyststat til makrellen og har ikke deltatt i kyststatsforhandlingene (men bare i forhandlingene i NEAFC som skjer etter kyststatsforhandlingene). De har derfor aldri vært en alliansepartner. Da forvaltningen brøt sammen ut over 2010-tallet og det ikke ble satt en TAC, økte også Russland sine kvoter. Summen av landenes fangst lå betydelig over vitenskapelig anbefaling. På et tidspunkt forsøkte man å forhandle samtidig om alle de tre pelagiske bestandene som forvaltes gjennom NEAFC (makrell, sild og kolmule). Tanken var at dette gav ulike kyststatskonstellasjoner og større mulighet til å «gi og ta». Det førte imidlertid ikke fram, og man gikk tilbake til å forhandle for hver art i de ulike kyststatsgrupperingene.

Brexit førte til en endring i allianseforholdet da Norge inngikk etter Brexit en avtale med Storbritannia. For Norge er det viktig å ha sonetilgang i britisk sone. Prinsippet om å betale for soneadgang med kvoteandeler har et integrativt aspekt ved til britisk farvann. Storbritannia sitter på mange måter med de beste forhandlingskortene. De har stor grad av sonetilhørighet, de har makrell i sin sone når kvaliteten er god og makrellen står tett og er lettere å fiske. Den er derfor billigst å fiske og gir best priser. I norsk sone er det mer usikkert i hvor stor grad makrellen samler seg i fangbare tettheter og om den gjør det når kvaliteten er på topp. Den britiske forhandlingsstrategien, hvor tilgang til britisk farvann skal kompenseres med økt kvoteandel til Storbritannia, er en måte å få en større del av kvota uten å reforhandle sonetilhørighetsspørsmålet. Sonetilgang forklarte mye av Norges motivasjon for å inngå en ny avtale med EU, og senere med Storbritannia, hvor man kan kompensere for mindre kvote med et mer lønnsomt fiske. Samtidig forsterkes det distributive aspektet i forhandlingene fordi det blir mindre rom for å refordele til de nyere aktørene i fisket. Like fullt, en manglende felles forvaltning av bestanden har omkostninger i form av overfiske og overbeskatning, som på sikt gir økonomiske tap for alle parter. I 2022 nedsatte derfor kyststatene (Storbritannia, EU, Færøyene, Grønland, Island og Norge) ei arbeidsgruppe med mandat til å gi en oversikt over tilgjengelig vitenskapelig kunnskap om makrellens geografiske utbredelse (over år, månedlig, i ulike livsstadier), samt detaljert fangststatistikk (Anon., 2022). Denne har blitt oppdatert med ny data, men gir ikke nok informasjon til å kvantifisere andel biomasse per livsstadium og per sone (Anon., 2023), og har derfor ikke klart å fastslå sonetilhørighet.

Et interessant spørsmål er hvorfor EU ikke ble med i den siste avtalen. Innad i EU er det den felles fiskeripolitikken og prinsippet om relativ stabilitet som gjelder. Etter at Storbritannia forlot EU hadde EU en forventning om at den relative stabiliteten mellom EUs og britiske fiskere skulle ligge til grunn for et videre samarbeid. Storbritannia ønsket på sin side å fordele kvoteandeler etter dagens sonetilhørighet. I så måte er Storbritannia sin avtale med Norge i 2023 et brudd med EUs relative stabilitet og uttrykk for Storbritannias ønske om å følge sonetilhørighetsprinsippet og legge mindre vekt på historisk fiske. EU har i dag lite å bringe til forhandlingene. De har en mye mindre kvote enn de hadde før Brexit og sonetilgang til irsk farvann er lite attraktivt for de andre landene. EU-fartøy fangster også selv store deler i britisk sone gjennom den bilaterale handels- og samarbeidsavtalen med Storbritannia, hvor de ikke betaler for soneadgang med kvoteandeler. Deres mulighet til å oppnå en løsning i en felles avtale er derfor mindre enn Norges og Færøyenes nytte av en avtale.

Vi ser at sonetilgang kan være like viktig som kvoteandeler. Å fiske i egen sone er viktig for å underbygge argumentasjon om sonetilhørighet og krav om å delta i kyststatsforhandlingene. Å kunne vise til sonetilhørighet forklarer nye aktørers fiske i egen sone, og også det norske «demonstrasjonsfisket» i 2021 da kvoten ble ensidig økt til 35 %. Samtidig er sonetilgang sentralt for lønnsomheten i fisket. Ønske om å optimalisere lønnsomhet forklarer avtalen Norge, og senere Færøyene har inngått med Storbritannia der kvoteandeler byttes mot sonetilgang. Norge ga (for årene 2024–2026) 3,2 % av kvoten til Storbritannia for å få tilgang til å fiske 60 % av norsk kvote i britisk sone.

Kjøp av sonetilgang med kvoteandeler er en helt ny måte å inngå avtaler på, og spørsmålet er hvem som egentlig «betaler» for denne tilgangen fordi statene som inngår en avtale kan sette en høyere kvoteandel enn de antakelig ville fått gjennom en avtale hvor alle parter er med. En avtale om soneadgang kan åpenbart ha stor verdi i de årene man ellers hadde hatt problem med å ta makrellkvoten i norske farvann. Men hvilken verdi en avtale har avhenger også av eventuelt økt pris eller reduserte kostnader flåten oppnår ved å fiske i britisk sone. I 2024 fikk norsk flåte høyere priser for makrell tatt i britisk sone enn for makrellen de fisket i norsk sone. Med bare 60 % tilgang ble likevel denne fordelen spist opp av høyere fangstkostnader; uten sikkerhet for å kunne fange hele kvoten i britisk sone agerte norsk flåte i 2024 som om de ikke skulle hatt soneadgang i det hele tatt: de startet fisket tidlig i august, og satset på å ta så mye som mulig mens fisken var i norsk sone. Resultatet ble en rekordlang sesong (16 uker, opp fra 6–10 uker i årene fram til 2020) og en fangstinnsats som var nesten tre ganger så stor som i årene før Brexit (Iversen et al., 2025). Det ser derfor ut som dagens avtale (med adgang til å fiske 60 % i britisk sone) ikke gir norsk flåte nok forutsigbarhet til å kunne fiske kostnadseffektivt, slik at avtalen dermed blir dyr for Norge. Iversen et al. (2025) peker imidlertid på en mulig (ikke tallfestet) gevinst for norsk konsumindustri av bedre tilgang på makrell av topp kvalitet.

Island og Grønland som nå har mindre eller ingen makrell i egne soner, har de siste årene fisket tilsvarende andel i internasjonalt farvann som de noen år tidligere tok i egen økonomisk sone for å understøtte argumentet om sonetilhørighet. Vi ser derfor en trend hvor stadig mer av fangstene tas i Smutthavet. Dette skjer dels fordi varierende tilgjengelighet og kvalitet i nasjonale soner gjør at fiskere finner det opportunt å fiske i internasjonalt farvann. Det gjør at deres rett til å sitte ved forhandlingsbordet som kyststat, og å kreve kvoteandeler på bakgrunn av sonetilhørighet trekkes i tvil av andre kyststater. Det har gitt seg utslag i alliansebygging mellom land med stabil tilgang til makrell i sine soner mot land som har makrellen midlertidig eller i varierende utstrekning i sine soner. Norge, EU/Storbritannia og Færøyene er «gamle» kyststater som har funnet sammen i ulike allianser. Islands «perifere» stilling som makrell-kyststat, med varierende tilstedeværelse av makrell i islandsk sone, og kun om sommeren når makrellen er relativ mager, gjør de andre kyststatene tilbakeholdne med å gi Island en for stor del av makrellkvoten. Island kan heller ikke «lokke» med soneadgang for å fiske høykvalitets fisk. Island og Grønland vil med dagens størrelse og utbredelse av makrellbestanden ikke kunne forhandle seg til kvoteandeler på nivå med det de har fisket i Smutthullet de siste årene. Islandske fiskere, på sin side, er i stand til å fiske relativt mye makrell den tid den oppholder seg i islandsk sone eller i Smutthavet.

Muligheten for å komme fram til en omforent kvotefordeling mellom alle parter er ikke blitt større når partene må betale for sonetilgang. Sonetilgang kan kompensere for en lavere kvoteandel, fordi det kan gi et mer lønnsomt fiske. Men hvis sonetilgang må betales med kvoteandeler etter at man har forhandlet om kvotefordelingen i en situasjon hvor alle parter er med i en fordelingsavtale (kvoten er fordelt), vil dette bety en enda lavere kvoteandel. Sonetilgang som integrativt aspekt vil derfor være svekket i en situasjon med en avtale med alle parter.

Oppsummering

Analysen av avtaler og allianser i makrellkonflikten gjennom 25 år viser utfordringen med de institusjonelle rammene forvaltningen og forhandlingene finner sted innenfor. Endring i bestandsstørrelse og utbredelse skaper usikkerhet og en uenighet om hva som er en rettferdig fordeling av adgangen til å fiske makrell. Dette har gitt gjentatte krav om refordeling av kvoteandeler, ensidige kvotefastsettelser og reforhandlede avtaler. Ensidige kvoteøkninger har blitt gjort av alle parter, foruten EU, i en situasjon hvor alle ønsker å opprettholde, øke eller få kvoteandeler. Allianser blir inngått eller splittet gjennom endring i statenes interesser og påfølgende strategier for å fremme disse interessene, som å dokumentere sonetilhørighet, få sonetilgang og få et mest mulig lønnsomt fiske.

Vi ser noen tydelige trender. Norge har vært med i alle avtaler (bortsett fra skilsmisseavtalen mellom EU og Storbritannia). Avtalene er inngått mellom de tradisjonelle kyststatene, hvor Storbritannia har overtatt EUs rolle som den mest sentrale aktøren. Dette handler om sonetilgang. Det viktigste forhandlingsspørsmålet er kvoteandeler, knyttet opp mot vurderingen av varigheten i makrellens endrede vandringsmønster. Men selv om det er spørsmålet om sonetilhørighet som har skapt konflikten, er spørsmålet om sonetilgang sentralt og påvirker noen lands nyttebetraktninger. Dette har gitt et forhandlingsrom og mulighet for avveiing av kvoteandeler opp mot sonetilgang for å få et mer lønnsomt fiske. For noen land har tilgangen til å fiske i internasjonalt farvann utenfor en felles avtale blitt foretrukket framfor det som har vært mulig å oppnå i en avtale. Tilgangen på makrell i Smutthullet bidrar til at land kan opprettholde omfanget av fisket selv om de ikke lenger har like mye makrell i sine soner. Dette gjør det vanskeligere å bli enige om en kvotefordeling. Hverken fordelingsprinsippene i havretten eller rammene gitt av NEAFC har klart å bidra til å løse denne floken.

Situasjonen i dag, med en avtale mellom de tre kyststatene (Storbritannia, Færøyene og Norge) og et stort fiske i Smutthavet av land med lite eller ingen makrell i egen sone (Island, Grønland og Russland), illustrerer de relativt stabile alliansene og avtalene om forvaltningen av makrellen i Nordøst-Atlanteren. Den store endringen er at EU ikke lenger er en del av en større avtale. Selv om trepartsavtalen gir noen fordeler for landene som er part i den gjennom sonetilgang (Færøyene og Norge) og økt kvote gjennom salg av sonetilgang (Storbritannia), maksimerer de tre landene som fisker i Smutthavet sin nytte ved å stå utenfor en avtale.

Kunnskap om bestandens utbredelse og vandringsmønster kan være nøkkelen til å løse fordelingsspørsmålet, men konklusjonen er foreløpig at man ikke har tilstrekkelig kunnskap til å gjøre dette. Forsøket i NEAFC på å løfte temaet om sonetilhørighet ut av kyststatsforhandlingene lyktes ikke. Løsningen på konflikten synes derfor å være politisk. Da kreves det mer samarbeidsvilje enn det vi har sett så langt. Kanskje kan en vedvarende nedgang i makrellbestanden gi en kriseforståelse som bidrar til en større politiske vilje til å oppnå enighet?

Referanser
- Anon (2023). Report of the Coastal States Working Group on the Distribution of Northeast Atlantic Mackerel. https://assets.publishing.service.gov.uk/media/6555fe39046ed400148b99f5/Coastal_States_WG_Report_Mackerel_20231013.pdf
- Anon (2023). Norge har inngått fiskeriavtale med EU for 2023. Pressemelding fra Regjeringen 18. mars 2023.https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-har-inngatt-fiskeriavtale-med-eu-for-2023/id2967130/
- Axelrod, R. (1984). The Evolution of Cooperation. New York: Basic Books.
- Baudron, A.R., Brunel, T., Blanchet, M.-A., Hidalgo, M., Chust, G., Brown, E.J., Kleisner, K.M., Millar, C., MacKenzie B.R., Nikolioudakis, N., Fernandes, J.A. & Fernandes, P.G. (2020). Changing fish distributions challenge the effective management of European fisheries. Ecography, 43:4, 494–505.
- Bjørndal, T. & Ekerhovd, N.A. (2014). Management of pelagic fisheries in the North East Atlantic: Norwegian spring spawning herring, mackerel, and blue whiting. Marine Resource Economics, 29:1.
- Berge, J., Heggland, K., Lønne, O.J., Cottier, F., Hop, H., Gabrielsen, G.W., Nøttestad, L. & Misund, O.A. (2015). First Records of Atlantic Mackerel (Scomber scombrus) from the Svalbard Archipelago, Norway, with Possible Explanations for the Extension of Its Distribution. ARCTIC, 68:1, 54–61 http://dx.doi.org/10.14430/arctic4455
- dos Santos Schmidt, T.C., Slotte, A., Olafsdottir, A.H., Nøttestad, L., Jansen, T., Jacobsen, J.A., Bjarnason, S., Lusseau, S.M., Ono, K., Hølleland, S., Thorsen, A., Sandø, A.B. & Kjesbu, O.S. (2024). Poleward spawning of Atlantic mackerel (Scomber scombrus) is facilitated by ocean warming but triggered by energetic constraints, ICES Journal of Marine Science,81:3, 600–615.
- FN-avtalen om fiske på det åpne hav (1995). Avtale om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, FN, New York.https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1995-08-04-1
- Hamre, J. (1993). A model of estimating biological attachment of fish stocks to exclusive economic zones. ICES CM Documents D:43.
- Hanneson, R. (2013). Sharing the Northeast Atlantic mackerel. ICES Journal of Marine Science, 70:2, 259–269. doi:10.1093/icesjms/fss134.
- Havrettskonvensjonen (1982). De forente nasjoners havrettskonvensjon, FN, New York. https://lovdata.no/sok?q=havrettskonvensjonen
- Henriksen, T. & Hoel, A.H. (2011). Determining allocation: From paper to practice in the distribution of fishing rights between countries. Ocean Development & International Law, 42:1-2, 66–93. doi.org/10.1080/00908320.2011.542106
- Hoel, A.H. & Kvalvik, I. (2006). The allocation of scarce natural resources: The case of fisheries. Marine Policy, 30, 347–356. doi.org/10.1016/j.marpol.2005.04.003
- Homrum, E., Oskarsson, G.J., Ono K., Hølleland, S. & Slotte, A. (2022). Changes towards stable good somatic condition and increased gonad investment of Norwegian spring-spawning herring (Clupea harengus) after 2005 are linked to extended feeding period. Frontiers in Marine Science, 10.3389/fmars.2022.803171
- ICES (2024). Working Group on Widely Distributed Stocks (WGWIDE). ICES Scientific Reports. 6:81. 913 pp. https://doi.org/10.17895/ices.pub.26993227
- ICES (2023). Working Group on the Integrated Assessments of the Norwegian Sea (WGINOR, outputs from 2022 meeting). ICES Scientific Reports. 5:15. https://doi.org/10.17895/ices.pub.22110260
- Iversen, A., Johansen, O., Bendiksen, B. I., Kvalvik, I., Steinsbø, S., Sone, I, Utne, K.R., Melchior, A. & Ekerhovd, N.A. (2025). Makrellens utfordringer – fra regulering og soneadgang til kvalitet og markedsadgang: Faglig sluttrapport for prosjektet «Konsekvenser av makrellregulering og markedsadgang for makrell». Rapport 21/2025, Nofima, Tromsø.
- Iversen, A., Svorken, M. & Bendiksen, B.I. (2014). Makrellkonfliktens konsekvenser. Rapport 15/2014, Nofima, Tromsø.
- Iversen, S.A. (2004). Mackerel and horse mackerel. In The Norwegian Sea Ecosystem, 289–300. Ed. by H.R. Skjoldal. Tapir Academic Press: Trondheim, Norway.
- Iversen, S.A. (2002). Changes in the perception of the migration of Northeast Atlantic mackerel during the last 100 years. ICES Marine Science Symposia, 215, 382–390.
- Jansen, T., Campbell, A., Kelly, C., Ha´tu´n, H. & Payne, M.R. (2012). Migration and Fisheries of North East Atlantic Mackerel (Scomber scombrus) in Autumn and Winter. PLoS ONE, 7:12, e51541. doi:10.1371/journal.pone.0051541
- Kremenyuk, V.A. (2002). The Emering system of International Negotiation, i V.A. Kremenyuk (red.) International Negotiation. Analysis, approaches, issues., San Francisco: Jossey-Bass Wiley Company, 22–38.
- Kvalvik, I. (2010). The North East Atlantic Fisheries Commission and the Implementation of Sustainability Principles: Lessons to be Learned?. i D.A. Russel & D.L. VanderZwaag (red.) Recasting Transboundary Fisheries Management Arrangements in Light of Sustainability Principles. Canadian and International Perspectives. Brill Academic Publishers, kapittel 10.
- Kvamsdal, S.F., Dankel, D.J., Ekerhovd, N.A., Hoe,l A.H., Renner, A.H.H., Sandø, A.B. & Steinshamn, S.I. (2022). Multidisciplinary perspectives on living marine resources in the Arctic. Polar Research, 2022, 41.
- NEAFC (2015a). 34th Annual Meeting of the North-East Atlantic Fisheries Commission 9-13 November 2015 Report, C-0118.pdf
- NEAFC (2015b). Terms of Reference for a NEAFC Working Group on a Framework for Coastal State Negotiation, Annex O, AM-2015_Annexes_M-P_0.pdf
- Nøttestad, L., Utne, K.R., Óskarsson, G.J., Jónsson, S. Þ, Jacobsen, J.A., Tangen, Ø. & Anthonypillai, V. (2016). Quantifying changes in abundance, biomass and spatial distribution of Northeast Atlantic (NEA) mackerel (Scomber scombrus) in the Nordic Seas from 2007 to 2014. ICES J. Mar. Sci., 73, 359–373.
- Olafsdottir, A.H., Utne K.R., Arge, J., Jansen, T., Óskarsson, G.J. & Nøttestad, L. (2019). Geographical expansion of northeast Atlantic mackerel (scomber scombrus) in the Nordic seas from 2007 to 2016 was primarily driven by stock size and constrained by low temperatures. Deep Res. Part II 159, 152–168. doi: 10.1016/j.dsr2.2018.05.023
- Pacariz, S.V., Hátún, H., Jacobsen, J.A., Johnson, C., Eliasen, S. & Rey, F., (2016). Nutrientdriven poleward expansion of the Northeast Atlantic mackerel (Scomber scombrus) stock: a new hypothesis. Elem. Sci. Anthr., 4, 000105. http://dx.doi.org/10.12952/ journal.elementa.000105.
- Schelling, T.C. (1960). The Strategy of Conflict. Cambridge, Mass: Harvard University Press.
- Toumasatos, E. & Steinshamn, S.I. (2018). Coalition Formation with Externalities: The Case of the Northeast Atlantic Mackerel Fishery in a Pre- and Post-Brexit Context. International Game Theory Review, 20:2, 1850001.
- Utne, K.R., Skagseth, O., Wennevik, V., Broms, C.T., Melle, W., & Thorstad, E.B. (2022). Impacts of a Changing Ecosystem on the Feeding and Feeding Conditions for Atlantic Salmon During the First Months at Sea. Frontiers in Marine Science, 9. doi:10.3389/fmars.2022.824614.
- Vollset, K.W., Urdal, K., Utne, K., Thorstad, E.B., Sægrov, H., Raunsgard, A., Skagseth, O., Lennox, R.J., Ostborg, G.M., Ugedal, O., Jensen, A.J., Bolstad, G.H., & Fiske, P. (2022). Ecological regime shift in the Northeast Atlantic Ocean revealed from the unprecedented reduction in marine growth of Atlantic salmon. Science Advances, 8:9. doi:10.1126/sciadv.abk2542.
- Zartman, I.W. (2002). The Structure of Negotiation, i V.A. Kremenyuk (red.) International Negotiation. Analysis, approaches, issues. San Francisco: Jossey-Bass Wiley Company, 71–84.
23. september 2025

•

heidi

•

Utgave 2025-1
The business of exiting: How a fishing firm optimized its departure from an ITQ-regulated industry
Author: Bernt Arne Bertheussen

School of Business and Economics, UiT – The Arctic University of Norway, Tromsø

Økonomisk fiskeriforskning, 34:1-2025, pp. 1-22
Referanse: Bertheussen, B.A. (2025), Økonomisk fiskeriforskning, 34:1-2025, pp. 1-22

Abscract

This study investigates the economic trajectory of a small Norwegian fishing vessel company (the exit firm; EF) operating in an Individual Transferable Quota (ITQ) regulated fishery over 24 years, culminating in its sale. The paper addresses three research questions: investment and financing strategies, financial performance, and factors influencing the exit’s timing. The study shows that EF’s conservative investment and financing strategies contrast sharply with the industry average (the average firm; AF), which was more aggressive in quota, vessel, and gear investments. Despite this, EF performs at least as well as AF in key financial metrics. This finding challenges the conventional expectation that a firm exiting an ITQ industry does so primarily due to poor financial or operational performance. Instead, other factors—such as regulatory rules, ownership age, vessel age, generational considerations, and a strategic exit opportunity—may have played a more significant role in EF’s decision to leave the industry at the chosen time. The paper ends by discussing the findings and their implications.

Sammendrag på norsk

Denne studien undersøker den økonomiske utviklingen til et lite norsk pelagisk rederi (exit-firmaet; EF) som opererte i et system med individuelt omsettelige kvoter (ITQ) over en periode på 24 år. Til slutt valgte rederne å selge selskapet med kvoter. Artikkelen forsøker å svare på tre forskningsspørsmål: 1) hvilke investerings- og finansieringsstrategier fulgte rederiet, 2) hvor godt presterte rederiet økonomisk og 3) hvilke faktorer kan ha påvirket beslutningen om å «kaste inn årene». Studien viser at EFs konservative investerings- og finansierings-strategier står i sterk kontrast til bransjegjennomsnittet (gjennomsnittsfirmaet; AF), som investerte mer agg-ressivt både i kvoter, fartøy og redskap. Til tross for dette presterte EF minst like godt som AF på sentrale finansielle mål. Dette funnet utfordrer den konvensjonelle forventningen om at en bedrift som forlater en ITQ-regulert industri, primært gjør dette på grunn av dårlige økonomiske prestasjoner. I stedet kan andre faktorer – som regulatoriske regler, eiernes alder, fartøyets alder, generasjonsskifte og en strategisk exit-mulighet – ha spilt en mer avgjørende rolle i EFs beslutning om å forlate bransjen på det valgte tidspunktet. Artikkelen avsluttes med en diskusjon av funnene og mulige implikasjoner av disse.

Keywords: ITQ fishery, exit strategy, exit timing, vessel’s financial performance

Download the publication as pdf Download
Innhold
Introduction

ITQ systems are designed to promote sustainable fishing practices and economic efficiency (see, e.g., Arnason, 2008; Grafton, 1996, 2005; Grafton et al., 2006). Extensive research has been conducted on the profitability of vessels participating in ITQ fisheries (see, e.g., Bertheussen & Vassdal, 2023, 2021, 2019; Bertheussen, 2021; Flaaten et al., 2017; Hannesson, 2013) and the investment behavior of the Norwegian pelagic fishing fleet has been studied thoroughly (Abe et al., 2023; Bertheussen et al., 2020; Hannevig & Bertheussen, 2020; Nøstbakken et al., 2011; Nøstbakken, 2012).

Also, market entry, often referred to as the threat of new entrants, has been the subject of research (Bertheussen et al., 2021). However, the theoretical and empirical foundation for exit strategies in ITQ-regulated fisheries remains considerably less developed (Park & Jang, 2009; Vestergaard et al., 2005). However, understanding exit strategies is equally vital for a balanced view of market dynamics. Entry and exit behaviors collectively determine the number of active participants in the fishery, affecting competition, quota prices, and the industry’s overall financial health (Porter, 2008).

Fisheries are subject to environmental fluctuations and regulatory changes (Vatn, 2007). How participants choose to exit in response to these changes can provide insights into the adaptability and resilience of the fishery under different scenarios. Understanding why and how fishery participants exit can inform policymakers and managers in refining ITQ systems and other regulatory mechanisms. This knowledge can help design policies that ensure a fishery’s long-term sustainability (Asche et al., 2018). Psychological factors like risk tolerance and decision-making biases may also influence exit strategies. Exploring these aspects can contribute to the broader field of behavioral economics (Nøstbakken et al., 2011; Nøstbakken, 2012).

In summary, a study on exit strategies in ITQ fisheries could fill a crucial gap in understanding the complete economic lifecycle of fishery participation. Understanding exit strategies is essential to assess how well the goals of ITQ systems are met. If exit strategies are inefficient or problematic, it could indicate underlying issues in the economic viability of the fisheries management system.

The following research and research sub-questions are raised in this study:

The present study focuses on a specific firm in the Norwegian pelagic harvesting industry, “the exiting firm,” hereafter abbreviated EF, and its economic behavior before exiting the industry. EF’s strategic choices and outcomes are compared to those of an industry-average firm, the AF. To my knowledge, this study represents a rare longitudinal empirical investigation rigorously assessing the disinvestment behavior of a Norwegian fishing boat firm holding a valuable pelagic quota. The analysis spans from the initial quota allocation at no cost through the years of active utilization to its ultimate sale. A focal point of this research is the detailed examination and analysis of the exit strategies employed by the quota seller. Thus, hopefully, this study will contribute to the literature on exit strategies of fishing vessel firms, enhancing our understanding of the dynamics involved.
- RQ 1: How did the investment and financing strategies of the exiting firm (EF) differ from those of the average industry firm (AF) throughout the study period?
  - RQ 1a: Did EF invest less in quotas than AF?
  - RQ 2b: Did EF replace its vessel as frequently as AF?
- RQ 2: How did the operational performance of EF compare to AF in the years leading up to the industry exit?
  - RQ 2a: Did EF have lower profitability than AF?
  - RQ 2b: Did EF have lower profitability AF?
- RQ 3: Which factors may have influenced the timing of the exit?
The paper proceeds as follows. The following section provides a literature review of exiting strategies in small family businesses. A chapter follows on how institutions can influence the competitive dynamics within Norway’s pelagic harvesting industry. This analysis will explore the implications of these institutional impacts on the financial performance of firms, which in turn is directly mirrored in the valuation of their quota holdings. The paper then briefly examines the industry’s economic performance over the past few decades. This is followed by an outline of the methodology used in the study. Next, the findings are presented and discussed in depth. Finally, the study ends by pointing out its limitations and proposing directions for future research.

Literature on exit strategies in small family businesses

Exit strategies in small family businesses are multifaceted and influenced by financial objectives, emotional ties, and generational considerations (Chirico et al., 2020; Symeonidou et al., 2022). Understanding these strategies requires an examination of both the unique characteristics of family-owned enterprises and the broader market dynamics they navigate (see next chapter).

A critical concept in family business literature is socioemotional wealth (SEW), which encompasses the non-financial aspects of the business that family members value, such as identity, legacy, and emotional attachment. DeTienne and Chirico (2013) argue that SEW significantly influences exit strategies in family firms. Their research suggests that family owners may prioritize the preservation of SEW over financial gains, leading to exit decisions that differ from non-family businesses. For instance, a family might choose to sell the company to a buyer who aligns with their values to ensure the continuation of the family’s legacy, even if it means accepting a lower offer.

Succession planning is a pivotal aspect of exit strategies in family businesses. The process involves preparing the next generation to take over leadership roles, ensuring business continuity. A study by Gilding et al. (2015) highlights that effective succession planning secures the firm’s future and fosters innovation. The study emphasizes the importance of early planning, clear communication, and developing a family constitution to outline roles and responsibilities. Family businesses risk internal conflicts and potential failure during transition without a well-structured succession plan.

Beyond succession, family businesses may consider various exit strategies (De Tienne et al., 2015): Selling to an external buyer can maximize financial returns but may lead to cultural shifts within the company. Owners must weigh the economic benefits against potential company direction and value changes. Another exit strategy involves selling the business to a trust that benefits the employees. This can preserve the company’s legacy and ensure employee welfare. However, the success of this strategy depends on a motivated workforce capable of running the business without the original owner and that they have trust has the required financial means (ibid.). Selling the company to the existing management team is a third exit strategy that can ensure continuity. This requires the team to have sufficient financial resources and managerial expertise to sustain operations.

Despite the availability of various exit options, many small family businesses face challenges when exiting. Owners often have deep emotional ties to their companies, and deciding to exit is difficult (Gilding et al., 2015). This attachment can lead to delays in planning and hinder objective decision-making. A significant number of family businesses lack formal exit or succession plans. This weakness can result in rushed decisions during crises, potentially jeopardizing the business’s future (Hsu et al., 2016).

Economic conditions, industry trends, and regulatory changes can impact the feasibility and timing of exit strategies. Owners must stay informed and adaptable to navigate these external factors effectively.

Market dynamics in an ITQ-regulated fishery industry

Porter’s five forces framework (Porter, 1980, 2008) aims to analyze the competitive dynamics of an industry. It emphasizes that the structure of an industry plays a crucial role in determining incumbent firms’ long-term profit potential. Porter identified five competitive forces that shape industry structure: rivalry among competitors, the bargaining power of suppliers, the bargaining power of buyers, the threat of entry, and the threat of substitutes. He argued that industry structure significantly impacts a firm’s ability to retain profits compared to what is distributed to customers and suppliers or limited by substitutes and potential new entrants.

Porter’s main focus was understanding the relationship between industry structure and firm performance. However, some critics have argued that this approach neglects essential factors such as context, history, and the influence of institutions on firm performance (North, 1990). These critics highlight the need to consider institutions and their impact on industry performance rather than assuming a free market-based institutional framework where laws and regulations are seen as background elements applicable to most industries.

Commercial fish harvesting industries are subject to sector-specific institutional frameworks implemented to avoid overfishing and protect the fishers from devastating internal rivalry (Bertheussen, 2021, 2022a). The specific institutions that impact the fish harvesting industry include TAC regulations, license requirements, and fish quota systems that provide institutional protection of the raw material market share of the fishers (also see Table 1). Furthermore, government policies in Norway favor cooperative fisher-owned sales unions (Hersoug et al., 2015).

These institutions are expected to impact the structure and competitiveness of the fish harvesting industries. A favorable industrial framework can spill over into the firm’s ability to create ongoing returns on fishery operations while simultaneously building up the asset values of quotas.

Table 1 provides an overview of sector-specific institutions expected to impact the structure and competitiveness of the Norwegian pelagic fish harvesting industry.

North (1990) and Peng et al. (2009) contend that institutions such as public regulations significantly influence the competitive dynamics within an industry, thereby shaping the profit-making capabilities of incumbent firms. As a result, firms operating within a sector-specific institutional environment are anticipated to demonstrate superior financial performance relative to those in industries governed by a more generalized institutional framework (Bertheussen, 2021; Bertheussen & Vassdal, 2021).

Fish represents an attractive form of seafood, naturally pre-processed by nature itself. Historically, the Norwegian population has collectively owned fish resources, a tradition that continues today (e.g., Arntzen, 2023). However, the act of harvesting has been delegated to professional fishers. Unlike other industries, fishers do not incur costs for the input factor of fish, which is evident in the “cost of goods sold” line item in shipping company’s financial statements. This expense is negligible compared to sales revenue. Operating margins exceeding 30% have not been uncommon among shipping companies in recent years, even after crew members have received an approximately equal share of the turnover as wages (“lott” in Norwegian) (also, see Appendix 3).

The competition among fishers to capture the largest possible share of the total quota has been eliminated through vessel-specific quotas. As a result, the historically intense internal rivalry within the industry has been eradicated. For sound historical reasons, fishers have also established a collective sales organization, which grants them significant bargaining power vis-à-vis fish buyers (Hersoug et al., 2015).

Fishers are also shielded from external entrants through practical barriers to entry (Bertheussen et al., 2021). In addition to legal requirements, a significant financial burden is associated with purchasing vessels and quotas for those wishing to establish themselves as fishing vessel owners. Furthermore, the potential threat from the processing industry to purchase quotas themselves—known as vertical integration—is precluded by legislation (Isaksen, 2007). Another consequence of this regulatory framework is the near absence of new entrants among larger pelagic fishing vessels in the past decades (Bertheussen et al., 2021).

Industry performance

It took approximately twenty-five years for the Norwegian pelagic fishery to recover after the collapse in the early 1970s (Bertheussen, 2022a), that is to say, in the years preceding the commencement of this study. Table 2 indicates that revenue per vessel increased from 7 million NOK in 1985 to 23 million NOK in 1997. Operating profit rose from 0 million to 5 million per vessel during the same period. Meanwhile, the operating margin improved from 2% to 23% per vessel. Concurrently, vessels declined from approximately 140 in 1985 to 100 in 1997 (Bertheussen et al., 2021).

I have not found any empirical studies that systematically examine the characteristics of the exiting vessels in this period. However, after many years of economic hardship for the pelagic fleet due to an overfished herring stock (see, for example, Bertheussen, 2022a, 2022b), the market, through bankruptcies, forced some pelagic vessels out of business. Additionally, actors may have been incentivized to take advantage of public decommissioning schemes designed to reduce excess capacity in the fleet (Flaaten, 2021).

Figure 1 shows the overall catch volume, catch value, and price per kilo development in the Norwegian pelagic fishery during 1998-2021. The total catch value increased from 3.3 billion NOK to 8.5 billion NOK, a 158% increase. This development occurred despite a 36% decrease in catch volume from approximately 2.1 million tons in 1998 to just over 1.3 million tons in 2021. The increase in value is thus due to a 300% rise in the price of pelagic products during the study period. In contrast, the Norwegian Consumer Price Index increased 72% over the same timeframe. A weak Norwegian Krone is relative to the US dollar, and the euro has also contributed to increased vessel revenues in recent years.

Mackerel is the most valuable pelagic species (accounting for over 50% in 2021), followed by herring (nearly 40%). In 2021, the first-hand value of pelagic fish, demersal fish, and shellfish was 22 billion NOK. Pelagic fish accounted for 39% of Norway’s total first-hand value of wild-caught seafood this year.

The offshore pelagic fleet accounts for approximately 60% of the total catch volume. The dataset includes the following species: Atlantic Mackerel, Atlantic Herring, Blue Whiting, Capelin, Norway Pout, Sand eels, Atlantic Horse Mackerel, European Sprat, and Other Pelagic Species. Left axis: catch volumes in tons and catch value in 1,000 NOK. Right axis: average price per kilo. Source: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Tall-og-analyse/Statistiske-publikasjoner/Noekkeltall-for-de-norske-fiskerienehttps://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Tall-og-analyse/Statistiske-publikasjoner/Noekkeltall-for-de-norske-fiskeriene

A significant number of studies have examined the profitability of the Norwegian pelagic fish harvesting industries, as evidenced by works such as Bertheussen & Vassdal (2023, 2021, 2019), Bertheussen (2021), Bertheussen et al. (2020), Flaaten et al. (2017), and Hannesson (2013). The Norwegian Directorate of Fisheries also annually publishes profitability surveys for various fleet segments and boat sizes (see fdir.no). The National Audit Office’s examination of the Norwegian quota system also indicates lucrative and increasing profitability in most Norwegian fisheries (NAO, 2020).

Method and data

This study employs a longitudinal, quantitative approach to examine and contrast the investment and disinvestment strategies and economic performance of a purse-seine fishing vessel nearing the end of its operational lifecycle with a representative sample of ships from the broader industry. Within this industry benchmark group, most vessels are at varying lifecycle stages compared to the boats phasing out. The industry landscape is diverse: some vessels are scaling their operations by acquiring additional quotas, necessitating investment in larger boats to handle increased catch capacity. Others maintain their current quota allocations but are compelled to invest in new vessels as their existing ones approach the end of their economic viability. A smaller subset of vessels refrains from further investment in quotas or new boats as they intend to exit the fishery, adopting an exit-oriented business strategy.(Hannevig & Bertheussen, 2020)

Sample and data collection

This study covers 24 years, from 1998 to 2021. It began just two years after Norway introduced transferable quotas (Hersoug, 2005) and after governmental support for Norwegian fisheries had been reduced to a minimum (Flaaten, 2021). The final year of the study is particularly significant, as it marks the year immediately preceding the sale and subsequent exit of the exit firm (EF) from the fishery.

The data about the company under investigation is derived from audited annual financial statements, which are publicly accessible and deemed reliable sources of economic information. Additionally, details about the vessel’s quota composition and size are publicly available, as they are published by the Norwegian Directorate of Fisheries (2023). Notably, Norway lacks a formal public registry that tracks the trading of fishing quotas (NAO, 2020). Consequently, the company’s terminal value upon its sale was sourced from an article by journalist Engø (2022, 2023) in the online magazine Kystmagasinet (The Coastal Magazine), which reported a company sale value of 478 MNOK. According to Kystmagasinet, the buyer explicitly stated this valuation in their application to Norwegian authorities for acquisition approval. For this dataset, the sale amount is incorporated into the company’s final fiscal year, 2021, despite the transaction taking place a few months into 2022.

While fishery management’s primary goals often encompass improving economic performance, there is frequently no data on vessel profitability to assess this metric adequately. This shortfall is generally attributable to the sporadic collection of such data or its limited scope across various fisheries (Pascoe et al., 2019). In contrast, the Norwegian Directorate of Fisheries (2023) mandates the annual submission of detailed income and cost data for most fishing vessels, providing a more comprehensive dataset for analysis.

The financial information for the industry is based on weighted average figures that the Norwegian Directorate of Fisheries has collected from a sample of companies in the industry as part of its annual profitability survey of the Norwegian fishing fleet. These surveys are publicly available with summaries in English (Norwegian Directorate of Fisheries, Profitability survey of the Norwegian fishing fleet, n.d.).

The sample of vessels constitutes 70-80% of the total population. Companies that are excluded from the survey are considered to be non-representative.

Units of analysis

In the profitability surveys conducted by the Norwegian Directorate of Fisheries (n.d.), the primary unit of analysis is the individual vessel. Conversely, in the public financial statements, the focus shifts to the company as the unit of study. As Vassdal & Bertheussen (2020) highlighted, these units are not inherently comparable. A company may engage in vertical or horizontal integration with other business segments. In such instances, the consolidated financial statements could encapsulate the economic performance and status of the entire business conglomerate. However, the case company (EF) in the present study is streamlined, consisting solely of one strategic business unit focused on fishing operations. As a result, the financial statements of the case company closely mirror those of a single-vessel account, rendering a comparison of the units of analysis in this study both relevant and meaningful. This argument gains additional credence from the characteristic low ownership concentration within the purse seine vessel group; independent shipowners own most of these vessels, which is a requirement under the Participation Act.

Measuring financial performance

Performance is a complex construct that can be evaluated through various metrics, ranging from a firm’s current value creation and profitability to its growth trajectory and market share. Moreover, performance assessment can transcend financial indicators to encompass non-financial objectives (Dreyer & Grønhaug, 2004). This highlights the intricacy of performance measurement and underscores the need for a holistic approach to accurately gauge a firm’s strengths and weaknesses.

Investment and disinvestment behavior manifest in a company’s balance sheet, while its economic performance is captured in the income statement. Table 3 delineates the business economic metrics utilized in this study for evaluation. By differentiating between balance sheet and income statement metrics, this study facilitates a nuanced understanding of the investment and disinvestment strategies employed and their consequent economic outcomes.

Empirical findings

This section details the empirical results obtained from the current study.

Findings in response to Research Question 1

The first research question and its subquestions were formulated as follows:
- RQ 1: How did the investment and financing strategies of the exiting firm (EF) differ from those of the average industry firm (AF) throughout the study period?
  - RQ 1a: Did EF invest more or less in quotas than AF?
  - RQ 1b: Did EF invest more or less in vessel and gear than AF?
Comparative analysis of investment strategies

Appendix 1 presents a compilation of key financial metrics from the balance sheets of EF and AF spanning the 24-year study period from 1998 to 2021. Historically, EF predominantly operated on everlasting base quotas, which were initially allocated at no cost upon introducing the vessel quota system (see Appendix 1a). Yet, in 2008, EF augmented its quota holdings by 14%, purchasing 50 base tons of time-limited structural quotas (SQs) for 30 million NOK (refer to Appendix 1a). By 2021, about 66% of these recorded SQs had been written down. In contrast, AF’s recorded quota holdings surged by 158% between 2008 and 2021, thus more than doubling its initial holding. Therefore, in response to RQ 1a, it is reasonable to conclude that EF invested significantly less in quotas than AF.

During the analysis period, EF made negligible investments in the fishing vessel (see Appendix 1b). Initially constructed in 1966 (see Table 5), the ship underwent a significant refurbishment as far back as 1980 (Wisth & Sivertsen, 2023). It has been primarily depreciated throughout the analysis period. The shipping company’s investments in other operational assets, such as fishing gear, have also been modest, especially compared to AF (refer to Appendix 1c). Accordingly, the response to RQ 1b is that EF invested significantly less in its vessel and gear than AF.

Comparative analysis of financing strategies

As detailed in the preceding sections, EF had minimal quotas, vessel, and equipment investments. Consequently, the company only needed to incur long-term debt in association with its quota purchase in 2008 (refer to Appendix 1i). AF’s long-term debt nearly doubled, increasing by 171% during the period data is available from the Norwegian Fisheries Directorate (2022). AF’s net equity rose from 18 MNOK in 2003 to 131 MNOK in 2021. Meanwhile, EF’s net equity surged 230% over the same timeframe (see Appendix 1f). Both AF and EF have accumulated significant current assets during the analysis period (refer to Appendix 1d). In 2021, these accounted for 95% and 80% of the turnover, respectively (Appendix 1d divided by Appendix 2a).

During the analysis period, EF distributed dividends totaling 79 million (refer to Appendix 2d). This amounts to an average of 3.3 MNOK annually. The average dividend rate stands at 56% of the annual profit. Dividend payouts were particularly high in the years leading up to the company’s purchase of structural quotas (1998-2007) and before the company was sold (2014-2018). In the latter of these two periods, 100% or more of the annual profit was distributed as dividends. The company had profitability (see Appendix 2d) and liquidity (refer to Appendix 1d) to support these substantial dividend distributions. There was no need to retain large cash reserves in a balance sheet that wasn’t actively invested in. Therefore, it is likely that these funds could yield a higher economic return outside the company than within it.

Findings in response to Research Question 2

The second research question, along with its subsequent subquestions, was formulated as follows:
- RQ 2: How did the operational performance of the exiting firm compare to the industry average in the years leading up to the exit from the industry?
  - RQ 2a: Did EF have higher or lower profitability than AF?
  - RQ 2b: Did EF operate more or less efficiently than AF?
Comparative analysis of revenues, profitability, and operational efficiency

Appendix 2 presents a compilation of key financial metrics from the income statements of EF and AF spanning the study period, while Appendix 3 contains economic key ratios.

The rise in nominal annual revenues during the analysis period is primarily influenced by increased prices for pelagic products (see Figure 1), annual variations in the catch volume of various pelagic species, and currency exchange rate fluctuations. The Norwegian Krone has in recent years experienced a depreciation relative to the USD and EUR. It is reasonable to assume that EF and AF have been similarly affected by these changes.

Nonetheless, the revenue growth (Appendix 2a) of EF (+156%) has been significantly less than for AF (+230%). This is likely related to the fact that the quota holdings have grown less for the former vessel than the average vessel over the period (Appendix 1a).

Regarding RQ 2a (Profitability)

At the beginning of the period (1998), EF’s operating profit (Appendix 2c) was 2 MNOK compared to AF’s 5 MNOK, constituting 40%. By the end of the period (2021), this proportion had increased to 50%, even though the absolute gap had expanded to 11 MNOK. AF has more significant depreciations than EF (Appendix 2b minus Appendix 2c) due to more extensive investments in time-limited quotas (Appendix 1a) and vessels (Appendix 1b).

Despite EF’s lower revenue growth compared to AF (+156% vs. +230%) and its relatively smaller quota holdings, EF maintained a competitive level of profitability. While its absolute operating profit was consistently lower than AF’s throughout the study period, the proportionate gap narrowed. Moreover, EF’s operating margin averaged 30%, surpassing AF’s 23%, indicating that EF managed to maintain strong profitability despite its smaller scale and fewer investments in quota and vessels.

Regarding RQ 2b (Operational efficiency)

Even though EF’s vessel appears outdated throughout the analysis period and the firm’s relatively small quota holding, it has operated with remarkable operational efficiency. This is reflected in its EBITDA margin, which on average was as large as AF’s (i.e., 36%, see Appendix 3a) and in its operating margin (refer to Appendix 2c), which averaged 30% in the study period compared to 23% for AF. The ability to sustain such efficiency suggests that EF effectively optimized its operations, countering the assumption that exiting firms necessarily operate less efficiently than industry averages.

Findings in response to Research Question 3

Below, I present the third and final research question of this study:

RQ 3: Which factors may have influenced the timing of the exit?

Since this study relies solely on publicly available information, Table 5 provides detailed information about the case firms, their names are, however, anonymized.

Table 5 underscores significant variations in the historical contexts between the EF and AF firms, notably emphasizing EF’s smaller-scale activities.

Regarding the timing of the exit decision, it is worth noting that the eldest shipowner had already exceeded the age limit for holding a commercial fishing quota, while the youngest had just reached this limit of 75 years. Moreover, the families had not carried out a generational transition. Additionally, the vessel was so old that it was due for replacement. It is likely that these three factors combined influenced the timing of the exit decision (also see Subchapter 7.5).

The state would have revoked the quota if the exit had been further delayed. According to rough calculations, this could have resulted in the shipowners losing a quota value of up to 431 MNOK in the worst-case scenario (see Table 5, Note 6).

Discussion

This study tracks the economic evolution of a small fishing vessel company in Norway participating in an ITQ-regulated fishery over 24 years until the company, including its quotas and an ancient vessel, was sold for a staggering amount compared to its book value (see Table 5). The study commences roughly around when Norwegian authorities permitted shipowners to trade fishing quotas, subject to certain regulatory constraints. To gain deeper insight into what differentiates a firm with an exit strategy from firms intending to continue their operations, the investment and financing behavior and economic performance of the case company (EF) are compared with the industry average firm (AF).

Investment and financing strategies

The first research question examined how the investment and financing strategies of the exiting firm differed from those of the average firm in the industry. Within commercial fishing, where products are highly sought-after and command premium prices, quotas emerge as a vessel’s principal revenue and profit driver (Bertheussen et al., 2020). EF exclusively fished on free quotas until 2008 (see Appendix 1a). However, in 2008, EF increased its quota holding by purchasing time-limited structural quotas for 30 MNOK. By the end of the study period, 2/3 of these quotas had been written down (see Appendix 1a). Conversely, AF’s recorded quota values experienced a 158% increase from 2008 to 2021, more than doubling its starting amount (see Appendix 1a). In summary, AF operated far more aggressively in the quota market than EF.

EF’s investments in the vessel were minimal throughout the analysis, as indicated in Appendix 1b. In contrast, AF’s vessel investments increased 72% during the same period, as shown in Appendix 1b. EF’s investments in other operational assets like fishing gear have been relatively minimal, particularly compared to AF, as detailed in Appendix 1c. However, despite minimal investments in vessel and gear, EF has effectively leveraged its quota basis to secure a stable and growing revenue stream, as evidenced in Appendix 2a.

One unique characteristic of the Norwegian quota market is that quotas and vessels are indivisible. Consequently, any transaction must include the associated vessel, which could result in considerable transaction costs for a buyer tasked with decommissioning the purchased vessel (Williamson, 1979). In this study, the seller mitigated these potential costs by forgoing investments in the ship over 24 years, thereby depreciating its value—and the associated transaction costs—to zero by the time of sale (see Appendix 1b).

As expected, the financing behaviors of EF and AF closely align with their respective investment strategies. EF’s conservative investment approach led the company to incur long-term debt only for its 2008 quota purchase (refer to Appendix 1i). In contrast, AF’s near doubling of its long-term debt signifies a more aggressive investment posture. Both companies experienced substantial and sustained increases in equity throughout the analysis period, indicative of the notable economic profitability during this time (also, see Bertheussen & Vassdal, 2023, 2022, 2021, 2019). Economically prosperous times are further accentuated by the considerable unrecorded values inherent in their quota holdings, which are received for free.

During the analysis period, EF distributed dividends totaling 79 million, averaging 3.3 MNOK per year and constituting 56% of annual profit. Dividend payouts were especially high before purchasing structural quotas and before the company’s sale, some years exceeding 100% of yearly profits. The firm’s profitability and liquidity were sufficient to support these substantial dividends, negating the need for large cash reserves given the lack of investments in the old vessel and moderate quota base. However, the quota investment made in 2008 was partly financed with paid-in equity of 13 MNOK (6 MNOK in 2005 and 7 MNOK in 2008) (see Appendix 1h).

Operational performance

The second research question posed in this study was about the operational performance of EF compared to AF in the years leading up to the industry exit.

In 1998, EF’s revenues were 11 MNOK less than AF’s, a gap that widened to 45 MNOK by 2021 (see Appendix 2a). The primary reason for this disparity is that EF has purchased relatively fewer structural quotas than the rest of the industry. Moreover, EF refrained from acquiring quotas to fish for other pelagic species, such as blue whiting. This might be attributed to the older vessel not being equipped for demanding fishing operations in the extremely harsh weather conditions found far west of Ireland, where blue whiting fishing occurs.

Despite the vessel appearing outdated throughout the analysis period, it has operated remarkably efficiently. This is reflecte d in its EBITDA and operating margins (refer to Appendix 3a and 3b). Over the 24-year analysis period, the EBITDA margin averaged 36%, the same as for AF. The average operating margin stood at 30%, significantly higher than the industry average of 23%. This is remarkable because AF operated with larger quotas and more modern vessels in the study period.

Due to these modern assets, the industry’s more significant depreciations reduced their operating margin. This point is further emphasized when considering the return on total assets (ROA), which was 7% for the industry and 30% for EF during the analysis period. AF’s ROA is weighed down by relatively higher recorded values of structural quotas (see Appendix 1a), higher recorded vessel values (refer to Appendix 1b), and also the higher value of fishing gear investments (refer to Appendix 1c).

Despite fishing with a relatively small quota and using an old and seemingly outdated vessel unable to reap scale and scope economics (i.e., fishing blue whiting), EF performs at least as well as AF in key financial metrics during the study period (see Appendix 3). This result is surprising and does not support the theoretical hypothesis that the least efficient vessels are the ones that will exit an ITQ-regulated fishery in favor of more efficient vessels, thus increasing the overall efficiency of the industry. This finding supports Nøstbakken’s (2012) claim that the efficiency gains theoretically expected to benefit the sector due to transferable quotas may not necessarily be realized in practice.

Timing of the exit

The timing of an exit decision can be influenced by numerous economic and non-economic factors (Nøstbakken, 2012). Buyers and sellers may hold different expectations about the future (Barney, 1986), for instance, regarding stock development, market conditions, regulatory uncertainty surrounding the structural quota system (such as reversion and quota ceilings), or other unpredictable factors.

At the time of the exit decision, it may be difficult to determine whether the timing of the sale was economically optimal. For example, could the company have achieved a higher return on capital if it had sold its entire quota at that point instead of purchasing structural quotas in 2008 and investing the proceeds in a global investment fund?

However, it is equally plausible that the timing was driven by non-economic factors, such as the fact that both shipowners were of advanced age at the time of the sale. Perhaps they were compelled to sell because no individual can own a Norwegian fishing quota beyond the age of 75 without risking it being confiscated by the state without compensation. This regulatory constraint and the possibility that no heirs were interested in taking over the company may have played a decisive role.

For the heirs, inheriting a significant financial sum might have been more attractive than taking over an outdated purse seiner despite its valuable fishing quota. If a pair of siblings wished to continue operating the company, they would have to obtain substantial loans to buy out the other siblings (Bertheussen et al., 2021; Iversen et al., 2018). It is, therefore, possible that none of the heirs had the desire nor the financial capacity to take over the business (Bertheussen et al., 2021).

Not only were the owners of advanced age at the time of sale but so was the vessel. It was 56 years old compared to the average vessel age of 17 (see Table 5). According to the Norwegian Maritime Authority (2015) (in Norwegian: Sjøfartsdirektoratet), a vessel is expected to have an economic lifespan of several decades before wear and the need for expensive repairs render further operation uneconomical. Furthermore, the National Audit Office (NAO, 2020) suggests that the average age of a vessel in the purse seine group ranges between 13 and 18 years.

Implications

The present study challenges several theoretical assumptions and adds nuance to our understanding of ITQ-regulated fisheries’ operation. Contrary to the theoretical expectation that less efficient vessels will exit the industry in favor of more efficient ones (e.g., see Arnason, 2008; Grafton, 1996), the study found that the exiting firm was at least as efficient as the average firm. This suggests that efficiency is not the sole driver for exiting an ITQ-regulated industry. Factors like the age of owners and vessels, family ownership, geographical location, and cluster affiliation can also play a significant role (Nøstbakken, 2012), a finding that adds complexity to economic models that often assume rational, profit-maximizing behaving actors.

This study offers several managerial implications for firms operating in ITQ-regulated fisheries and similar industries. The study shows that even a firm with an older, depreciated asset can stay profitable and capture substantial accumulated resource rent upon exiting the industry. This suggests that fishing vessel firms should consider long-term exit strategies, including asset depreciation schedules, as part of their business planning.

The case company in the present study could distribute substantial dividends without jeopardizing its operational efficiency or exit strategy. Thus, managers should consider how dividend policies can align with their long-term business goals. Managers need to be acutely aware of regulatory constraints, including those that might make transferring the business to the next generation challenging. This could influence both daily operations and long-term strategies. The study highlights the importance of effectively managing tangible and intangible assets like quotas. For example, the case company operated efficiently despite having an older vessel, partly because it managed its quota assets so effectively.

Limitations

In this study, the unit of analysis is a fishing vessel, and my focus has been on the strategic maneuvers undertaken by the vessel’s owners to maximize their wealth. However, other perspectives might be equally intriguing for future research endeavors. Fisheries often play a significant role in local economies. Regulations in Norwegian fishery policy frequently reflect social considerations, striving to harmonize the economic advantages of fishing with the necessity to safeguard the well-being of fishing communities and to guarantee the sustainable utilization of fishery resources (NAO, 2020; Soliman, 2014). Future studies on exit strategies can elaborate on the socioeconomic impact on communities when participants leave the fishery, including effects on employment, local income, and social structure (Edvardsson et al., 2018; Olson, 2011). The exit firm in this case study would hardly have been able to reestablish itself without the municipality’s active involvement in the bankruptcy in 1989 (see Table 4).

Due to the inability to conduct interviews, this study faces limitations in understanding buyers’ and sellers’ motivations behind quota trading. A common issue in this sector, highlighted by Nøstbakken (2012), involves the continuity of shipping companies within families as founders near retirement. This challenge stems from substantial quota values being tied up within the company. In scenarios involving several heirs, there may be a divide between those wanting to maintain the company and those inclined to cash out their shares. Such situations require considerable financial means to facilitate the buyout of some stakeholders in a highly valued shipping enterprise.

Whether the company owners’ exit strategy was a long-considered plan or a decision influenced by impending retirement remains ambiguous. This lack of clarity arises from the owners’ preference for keeping details of their quota transactions private. Lastly, caution is advised when attempting to extrapolate findings from this singular case study to broader contexts.

The empirical analysis demonstrates that neither weak profitability nor inefficiency in relation to other actors within the same industry can explain the case firm’s strategic decision to exit the ITQ-based industry. However, whether this finding is context-dependent or more general remains an open question. The economic dynamics of an ITQ-based industry are distinct, as quotas constitute a significant portion of a firm’s value, and ownership structures and regulatory frameworks constrain the decision-making options for buyers and sellers. This may make exit decisions less dependent on traditional economic factors such as profitability and efficiency.

Nevertheless, factors such as family ownership, regulatory regimes, and the value of intangible assets like quotas may also be relevant in other industries with high exit barriers. Against this backdrop, I will emphasize the need for further studies that examine exit strategies in different contexts, for example, by comparing the fisheries sector with other capital-intensive industries where similar or alternative mechanisms may drive exit decisions.

Furthermore, both national and international fisheries management measures have the potential to shape exit patterns. For example, uncertainty surrounding quota systems, reversion rules for quotas, and other political changes can incentivize early or delayed exit. These are factors that should receive greater attention in future research.

Acknowledgments

I want to express my sincere gratitude to the anonymous reviewer for providing insightful and constructive feedback, which has significantly improved this paper. Their thoughtful comments and suggestions have helped refine the analysis and strengthen the theoretical contributions. I also appreciate their encouragement to explore additional perspectives, particularly regarding the strategic timing of exit decisions. Finally, I sincerely appreciate the editor’s professional and prompt handling of my paper submission.

References
- Abe, K., Nøstbakken, L. & Wold, M.F. (2023). Quota consolidation in Norwegian coastal fisheries. SNF Working Paper No. 05/23. Centre for applied research at NHH.
- Arnason, R. (2008). Iceland’s ITQ system creates new wealth. The electronic journal of sustainable development, 1:2, 35–41.
- Arntzen, S.K. (2023). Kvotesystemet 2022. En rettslig analyse av kvotesystemet i de ervervsmessige saltvannsfiskeriene [Quota System 2022: A Legal Analysis of the Quota System in Commercial Saltwater Fisheries]. Oslo: Universitetsforlaget.
- Asche, F., Garlock, T.M., Anderson, J.L., Bush, S.R., Smith, M.D., Anderson, C.M., … & Vannuccini, S. (2018). Three pillars of sustainability in fisheries. Proceedings of the National Academy of Sciences, 115:44, 11221–11225.
- Barney, J.B. (1986). Strategic factor markets: Expectations, luck, and business strategy. Management Science, 32:10, 1231–1241.
- Bertheussen, B.A. (2023). Perspectives on Rent Generation and Rent Appropriation in Fisheries. Arctic Review on Law and Politics, 14, 4–20.
- Bertheussen, B.A. (2022a). The role of path-dependent institutions during the collapse and rebuilding of a fishery. Marine Policy, 136, 104944.
- Bertheussen, B.A. (2022b). Gjenoppbygginga og omfordelinga av inntekter etter den store sildekollapsen. Økonomisk fiskeriforskning: Ledelse, marked, økonomi, 32:1, 14–33.
- Bertheussen, B.A. (2021). Sustained competitive advantage based on industry-specific institutional frameworks. Frontiers in Marine Science, 8, 697936.
- Bertheussen, B.A. & Vassdal, T. (2023). Appropriation of economic values in a rights-based fishery. Ocean & Coastal Management, 237, 106537.
- Bertheussen, B.A. & Vassdal, T. (2022). Rent generation under the Norwegian rights-based pelagic fishery. Frontiers in Marine Science, 9, 841505.
- Bertheussen, B.A. & Vassdal, T. (2021). Institution-based roots to fishing vessels profitability. Marine Policy, 123, 104286.
- Bertheussen, B.A., & Vassdal, T. (2019). Strategic sources of superprofit in a well-regulated fishery. Marine Policy, 106, 103551.
- Bertheussen, B.A., Dreyer, B.M., Hermansen, Ø. & Isaksen, J.R. (2021). Institutional and financial entry barriers in a fishery. Marine Policy, 123, 104303.
- Bertheussen, B.A., Dreyer, B.M., Dreyer, S. & Evenseth, S. (2020). Performance differences between nations exploiting a common natural resource: The Icelandic–Norwegian mackerel case. Marine Policy, 122, 104269.
- Bertheussen, B.A., Xie, J. & Vassdal, T. (2020). Strategic investments in catch capacity and quotas: How costly is a mismatch for a firm? Marine Policy, 117, 103874.
- Chirico, F., Gómez-Mejia, L.R., Hellerstedt, K., Withers, M. & Nordqvist, M. (2020). To merge, sell, or liquidate? Socioemotional wealth, family control, and the choice of business exit. Journal of Management, 46:8, 1342–1379.
- DeTienne, D.R. & Chirico, F. (2013). Exit strategies in family firms: How socioemotional wealth drives the threshold of performance. Entrepreneurship Theory and Practice, 37:6, 1297–1318.
- Dreyer, B., & Grønhaug, K. (2004). Uncertainty, flexibility, and sustained competitive advantage. Journal of Business Research, 57:5, 484–494.
- Edvardsson, K.N., Păstrăv, C. & Benediktsson, K. (2018). Mapping the geographical consolidation of fishing activities in Iceland during the maturation of the ITQ fisheries management system. Applied geography, 97, 85–97.
- Engø, T. (2023). Snurper strippet for kvoter til salgs for småpenger [Purse Seiner Stripped of Quotas for Sale at a Bargain Price], Kystmagasinet: https://www.kystmagasinet.no/brukt-fartoy-skipsmegler-snurper-/-trawler/snurper-strippet-for-kvoter-til-salgs-for-smapenger/1543446
- Engø, T. (2022). Ble solgt for flere hundre millioner [Sold for Several Hundred Million], Kystmagasinet: https://www.kystmagasinet.no/brukt-bat-kvoter-kvotesalg/ble-solgt-for-flere-hundre- millioner/1122677
- Flaaten, O., Heen, K. & Matthíasson, T. (2017). Profit and resource rent in fisheries. Marine Resource Economics, 32:3, 311–328.
- Flaaten, O. (2021). The rise and decline of fishing industry support–with a translation from Norwegian of Bjørn S. Brochmann’s 1981 article ‘long-term effects of government support to the fisheries’. Marine Policy, 126, 104112.
- Gilding, M., Gregory, S. & Cosson, B. (2015). Motives and outcomes in family business succession planning. Entrepreneurship Theory and Practice, 39:2, 299–312.
- Grafton, R.Q. (2005). Social capital and fisheries governance. Ocean & Coastal Management, 48:9-10, 753–766.
- Grafton, R.Q. (1996). Individual transferable quotas: theory and practice. Reviews in Fish Biology and Fisheries, 6, 5–20.
- Grafton, R.Q., Arnason, R., Bjørndal, T., Campbell, D., Campbell, H.F., Clark, C.W., … & Weninger, Q. (2006). Incentive-based approaches to sustainable fisheries. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, 63:3, 699–710.
- Hannesson, R. (2013). Norway’s experience with ITQs. Marine Policy, 37, 264–269.
- Hannevig, H. & Bertheussen, B.A. (2020). The exploitation-exploration dilemma of fishing vessels with institutionally protected quota shares. Frontiers in Marine Science, 7, 436.
- Hersoug, B., Finstad, B.P., & Christensen, P. (2015). The system of Norwegian fish sales unions–An anachronism or a successful adaptation to modern fisheries? Acta Borealia, 32:2, 190–204.
- Hersoug, B. (2005). Closing the Commons: Norwegian Fisheries from Open Access to Private Property. Eburon Uitgeverij B.V.
- Hsu, D.K., Wiklund, J., Anderson, S.E. & Coffey, B.S. (2016). Entrepreneurial exit intentions and the business-family interface. Journal of Business Venturing, 31:6, 613–627.
- Isaksen, J.R. (2007). Upstream vertical integration and financial performance: the case of the Norwegian fish processing industry, Ph. D. thesis, Tromsø: Norwegian College of Fishery Science, University of Tromsø.
- Iversen, A., Isaksen, J.R., Hermansen, Ø., Henriksen, E., Nyrud, T., & Dreyer, B. (2018). Strukturering i fiskeflåten-Drivkrefter og konsekvenser. Rapport 8/2018, Nofima, Tromsø.
- NAO (National Audit Office) (2020). Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket [The Investigation of the National Audit Office of the Quota System in Coastal and Marine Fisheries]. Riksrevisjonen: Dokument 3:6 (2019–2020).
- North, D.C. (1990). Institutions, institutional change, and economic performance. Cambridge: Cambridge University Press.
- Norwegian Directorate of Fisheries (2023). Kvotefaktorer og strukturgevinst, andre fartøygrupper [Quota Factors and Structural Gains, Other Vessel Groups]:https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Tall-og-analyse/Fangst-og-kvoter/kvotefaktorer-strukturkvoter-og-strukturgevinst/kvotefaktorer-og-strukturgevinst-andre-fartoygrupper
- Norwegian Directorate of Fisheries (2022). Fartøygrupper, 2003-2021, Ringnotsnurpere, [Vessel Groups, 2003-2021, Purse Seiners]: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Tall-og-analyse/Loennsomhet/Tidsserier
- Norwegian Directorate of Fisheries, Profitability survey (n.d.): About the Statistics – Profitability in the Fishing Fleet: https://www.fiskeridir.no/English/Fisheries/Statistics/Profitability-survey-of-the-fishing-fleet
- Norwegian Maritime Authority (2015). Opphugging av skip: fakta om skipsopphugging [Ship Scrapping: Facts About Ship dismantling] https://www.sdir.no/sjofart/fartoy/miljo/opphugging-av-skip/
- Nøstbakken, L. (2012). Investment drivers in a fishery with tradable quotas. Land Economics, 88:2, 400–424.
- Nøstbakken, L., Thébaud, O. & Sørensen, L.C. (2011). Investment behaviour and capacity adjustment in fisheries: a survey of the literature. Marine Resource Economics, 26:2, 95–117.
- Olson, J. (2011). Understanding and contextualizing social impacts from the privatization of fisheries: An overview. Ocean & Coastal Management, 54:5, 353–363.
- Ostrom, E. (1990). Governing the commons: The evolution of institutions for collective action. Cambridge: Cambridge University Press.
- Park, H. & Jang, H. (2009). Fishery Exit Model under Individual Transferable Quota System: An Inquiry into the Economic Efficiency Achievement in Fishery. Environmental and Resource Economics Review, 18:1, 1–22.
- Pascoe, S., Giles, N. & Coglan, L. (2019). Extracting fishery economic performance information from quota trading data. Marine Policy, 102, 61–67.
- Peng, M.W., Sun, S.L., Pinkham, B. & Chen, H. (2009). The institution-based view as a third leg for a strategy tripod. Academy of management perspectives, 23:3, 63–81.
- Porter, M.E. (2008). The five competitive forces that shape strategy. Harv. Bus. Rev. 86, 25–40.
- Porter, M.E. (1980). Competitive Strategy: Techniques For Analysing Industries And Competitors. New York: Free Press.
- Soliman, A. (2014). Using individual transferable quotas (ITQs) to achieve social policy objectives: A proposed intervention. Marine Policy, 45, 76–81.
- Symeonidou, N., DeTienne, D.R. & Chirico, F. (2022). The persistence of family firms: How does performance threshold affect family firm exit? Small Business Economics, 59:2, 477–489.
- Vassdal, T. & Bertheussen, B.A. (2020). Methodological issues in estimating the profit of the core catch business unit of a fishing vessel firm. MethodsX, 7, 100990.
- Vatn, A. (2007). Institutions and the Environment. Edward Elgar Publishing.
- Vestergaard, N., Jensen, F. & Jørgensen, H.P. (2005). Sunk cost and entry-exit decisions under individual transferable quotas: why industry restructuring is delayed. Land Economics, 81:3, 363–378.
- Williamson, O.E. (1979). Transaction-cost economics: the governance of contractual relations. The Journal of Law and Economics, 22:2, 233–261.
- Wisth, A.W., & Sivertsen, V. (2023). Fartøy eller kvoter: Hva skaper verdi? [Vessels or Quotas: What Creates Value?]. Master Thesis, UiT School of Business and Economics, UiT The Arctic University of Norway.
13. mars 2025

•

heidi

•

Utgave 2025-1