1 Høgskulen i Sogn og Fjordane, Postboks 133,6851 Sogndal
Vi takker Audun Iversen for nyttige innspill i skriveprossesen
Sammendrag
I denne artikkelen presenteres bedrifts- og samfunnsøkonomiske data om lakseoppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane. De er basert på utdrag og analyse av kapasitetsdata fra Akvakulturregisteret, øko-nomidata fra Regnskapsregisteret i Brønnøysund og data fra kundereskontroene til et utvalg matfisk-produsenter i Sogn og Fjordane.
Granskinga dokumenterer produksjon og verdiskaping i produksjon av matfisk laks, totale brutto ringvirkninger, regionale ringvirkninger og verdiskaping samt selvforsy-ningsgrad i viktige underleverandørbransjer. Presentasjonen er ledsaget av løpende kommentarer til metodeproblemer og konkrete funn, og tar sikte på å være et deskriptivt bidrag til diskusjoner om framtida til denne viktige næringa.
Abstract in English
This article presents a study of business and public economics of salmon farming in the Norwegian County “Sogn og Fjordane”. Official statistics from Directorate of Fisheries on number and distribution of licenses, and production and sale of farmed salmon are combined with business information about the contributors from The Register of Company Accounts at The Brønnøysund Registers. The compu-tations cover the total sales revenue of Farmed Salmon in the County, the total cost of components, materials, and services purchased from other firms, and the value added in different branches of the value chain.
Regionalt ansvar for næringsutvikling og kon-troll med næringsvirksomhet medfører økt interesse for kartlegging av etablert nærings-virksomhet blant annet med sikte på målret-tet næringspolitikk og likeverdig behandling av aktørene. Dette krever innsyn i lokalt nærings-liv, hvem som produserer hva, hvor, med hvilken ressursinnsats og med hvilket resultat. Næringspolitikere og byråkrater på ulike geo-grafiske nivå ønsker å vite hvilke ressurser og verdiskaping det er tale om.
Vårt arbeid med temaet ble initiert og støttet økonomisk av Sogn og Fjordane fylkeskommune og er allerede rapportert (Dahl & Idsø, 2014). Denne artikkelen har en strammere resultatrapportering, men går dypere inn i både metodiske og substansielle spørsmål. Artikkelen er ajourført med data for 2013 og 2014.
Interessen for regional verdiskaping og analyser av regional arbeidsdeling har en relativt kort historie, men griper om seg. Edvardsen, Mønnesland & Sørensen (1997) gjorde en relativt tidlig innsats på feltet ved å rette søkelyset mot Sogn og Fjordane og gjøre rede for tilgjengelige metoder og datagrunnlag. Både faglige og politiske perspektiver og posisjoner er like relevante og påtrengende i dag, ikke minst knyttet til havbruksnæringa.
Verdiskaping er avledet av nasjonaløkonomiske størrelser som brutto og nettonasjonalprodukt, summen av all produksjon i en nasjon målt i en eller annen pengeenhet. Regional verdiskaping er avledet av markedsverdien av alt som blir produsert i regionen. Den regionale verdiskapinga vil dermed variere med endringer i markedsprisene på det som blir produsert. Produksjonen målt i tonn kan være konstant, men verdiskapinga kan ha store svingninger. Nasjonal- og regionalprodukter må kalkuleres ved summering av produksjonen i enkeltbedrifter. Verdiskapinga til en bedrift er lik omsetningen minus vareinnsatsen.
Om en er ute etter produksjonen i flere næringer eller en ønsker å skille verdiskapinga i den undersøkte næringa fra produksjonen i næringer som leverer produktinnsatsen i sluttproduktet, må en gjøre fradrag for kjøp av varer og tjenester. Disse underleveransene vil så bli sett som ringvirkninger av primærproduksjonen. Når disse blir summert og justert for vareinnsatsen kan vi legge dem til i bransjeproduktet totalt og regionalt i den grad underleveransene blir produsert innen regionen. I neste omgang må en så sjekke hva pro-duktinnsatsen i underleveransene består i og hvor den blir produsert. I denne prosessen vil kompleksiteten og arbeidsmengdene stige kraftig når en går nedover i verdiskapingskjeden mens avdekket verdiskaping synker tilsvarende. Begge deler på grunn av at det blir involvert mange bedrifter i stadig flere bransjer og stadig større geografisk spredning på hvert nivå i verdiskapingskjeden. Det er i prak-sis uråd å kartlegge fylkesvise verdiskapingskjeder fullstendig.
Metode og datagrunnlag
Over mange år har det blitt lagt ned mye arbeid for å dokumentere hvilken betydning enkeltbransjer har for økonomi og sysselsetting innen avgrensede områder av landet. Det er utviklet metoder og data til bruk i slike prosjekt. Forskere ved Sintef publiserte i 2012 resultatene fra et omfattende arbeid om verdiskapinga i 2010 i de fire enkeltnæringene som utgjør norsk sjømatnæring (Henriksen et al., 2012) og en rapport der “kjerneaktiviteter” og “underleveranser” ble splittet på fire landsdeler og med sikte på å gi informasjon om regional verdiskaping det samme året (Sandberg et al., 2012). Selskapet har også publisert en studie av havbruksnæringa i Møre og Romsdal der en kombinerer bedriftsøko-nomisk informasjon med data og metoder utviklet i nasjonale og regionale ringvirknings-analyser (Olafsen et al., 2012).
Robertsen, Andreassen & Iversen (2012) rapporterer en studie av havbruksnæringas ringvirkninger i Troms i 2011. Denne går i mindre grad enn de overnevnte arbeidene inn på indirekte verdiskaping og overrisling i form av økt kjøpekraft og ligger i så måte nærmere det ambisjonsnivået vi har måttet legge oss på: Vi har avgrenset oss til kjerneaktivitet som foregår innen fylket og de økonomiske ringvirkninger denne har medført, i fylket, og utenfor, samme hvor. Når det gjelder produksjonsdata, produktinnsats, verdiskaping og fordeling av verdiskapinga, har vi gått fram på samme måte som i kartlegging på nasjonalt og regionalt nivå. Det vil si at vi baserer oss på regnskapsdata for produsentenhetene understøt-tet av informasjon om underleveranser i verdikjeden.
Arbeidet er i all hovedsak basert på omfattende registerdata og statistikk samlet inn av Fiskeridirektoratet gjennom mer enn 30 år og på data fra Regnskapsregisteret i Brønnøysund med årsregnskap fra, på det meste, år 2000, for så godt som alle aktive fiskeoppdrettere. Vi har tatt utgangspunkt i Akvakulturregisteret til Fiskeridirektoratet for å finne fram til hvilke bedrifter som har tillatelse til å produsere matfisk i fylket og hentet inn regnskapsdata for alle unntatt en. Årsregnskapene gir grunnlag for helt presis kartlegging av verdiskapinga i de involverte bedriftene og hvordan denne blir fordelt på de ulike innsatsfaktorene. Vi måtte gjøre noen grep for å relatere data fra to store selskap som produserer i flere fylker til virksomheten i Sogn og Fjordane, men mener det er grunn til å hevde at vi har gode data for verdiskapinga i matfiskproduksjonen.
Underleveransene er det som nevnt verre å kartlegge. Fiskeridirektoratet gjennomfører årlige lønnsomhetsundersøkelser som gir gode, detaljerte og anvendbare kostnads- og innkjøpsdata, men leveransene er ikke knyttet til spesifiserte bedrifter, bransjer eller regioner og det er svært vanskelig å finne realistiske tall for produktinnsatsen på leverandørleddet på dette grunnlaget. Dermed blir det også vanskelig å avklare verdiskapingsspørsmål knyttet til underleveransene.
Da var det svært nyttig at et utvalg oppdrettere lot oss få tilgang til detaljerte data om innkjøpene sine. Ved å samle og bearbeide det materialet kunne vi kartlegge direkte ringvirkninger av oppdrettsaktiviteten, og, til en viss grad, klarlegge den regionale verdiskapinga knyttet til næringa. Det sammensatte datagrunnlaget ga også grunnlag for studier av økonomiske relasjoner og vertikale bytteforhold i bransjen som kanskje er vel så spennende som regionaldimensjonen. Med utgangspunkt i konkret informasjon om leveranser og leverandører har vi laget omfattende analyser av alle viktige leverandørbransjer både med hensyn på «lokal» selvforsyning, verdiskaping og fordelinga av den, men altså ikke noe om produktinnsatsen i de aktuelle bransjene.
Oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane
Dersom en skal sette et starttidspunkt for oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane, må det bli 29. januar 1962 da Erling Osland fra Bjordal i Høyanger kommune bestilte 100.000 regnbueørretrogn fra Brødrene Nissen Jøker i Danmark. Så fulgte et ti-år preget av prøving og feiling, med bruk av jorddammer og senere sjøinnhegninger langs strendene. Først fra 1972 kan en si at det begynte å vokse fram noe som en kan betegne som ei næring.
Aktører og produksjon
Fra 1972 har oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane har hatt den samme utviklinga som i resten av landet. Det har blitt færre bedrifter, men produksjonen har økt. I 1999 var det 45 bedrifter som produserte laks eller aure i Sogn og Fjordane, i 2012 var det bare 15 bedrifter igjen. Til tross for nedgangen i antall bedrifter, har både produksjon og verdiskaping vist en sterk vekst. I 1992 ble det produsert 13.252 tonn laks og aure i Sogn og Fjordane. I 2013, 21 år senere, var produksjonen 115.000 tonn. I 2013 ble 9,3 % av den norske produksjonen av laks og aure produsert i Sogn og Fjordane. Figur 1 viser utviklingen i produsert mengde i Sogn og Fjordane. Mens tillatt kapasitet har flatet ut de siste 25 åra, har produksjonen vokst eksponentielt.
Tillatelser og lokaliteter
Det er bygd opp ganske omfattende og sinnrike systemer for å regulere hvem som skal drive fiskeoppdrett, hvor oppdrettsnæringa skal være lokalisert og hvor omfattende produksjonen skal være, både lokalt og i landsmålestokk.
Her står “tillatelsene” sentralt. Ingen har anledning til å drive fiskeoppdrett uten tillatelse. De første ble bokstavelig talt delt ut. I 1973 og fram til og med 1977 fikk alle som søkte om tillatelse til fiskeoppdrett oppfylt ønskene sine, uten at de trengte å betale noe for det, men ingen fikk mer enn én. Senere har tildelinger, og etter hvert salg, av nye oppdrettstillatelser blitt kombinert med politiske målsettinger om tallet på oppdrettere, lokalisering av oppdrettsanlegg og kapasiteten i næringa.
Etter 1985 har hensynet til fiskehelse og forurensningsproblemer fått stadig mer å si, blant annet ved at det ble stilt krav til lokalise-ring, størrelse og utforming av oppdrettsanleggene. I mange år ble det satt grenser for hvor stort volumet i anleggene kunne være. Opprinnelig var opplegget at en eier skulle få ett løyve til å drive oppdrett på en lokalitet. Størrelsen på løyvet og med det kapasitets-grensa for lokaliteten, ble regulert i form av maksimalt merdvolum i m3. Denne grensa ble gjennom flere omganger regulert opp fra 3.000 m3 til 12.000 m3. Dette systemet var problematisk fordi det hindret oppdretterne stordriftsfordeler som internasjonale konkur-renter hadde oppnådd. Videre kunne syste-met friste til utsetting av mer fisk enn det som var forsvarlig for fiskehelse og rømmingsfare. I 2004 ble det så innført et annet prinsipp for regulering av kapasiteten. Det ble fastsatt ei øvre grense for hvor mye biomasse som kan holdes for hvert oppdrettsløyve. I Troms og Finnmark er maksimalt tillatt biomasse (MTB) satt til 950 tonn per tillatelse mens det i resten av landet tillates bare 780 tonn.
I gjennomgangen av kapasitetsutviklinga i matfiskproduksjonen i Sogn og Fjordane har vi valgt å regne om til MTB-tall også for åra før 2004. Havbruksnæringa i Sogn og Fjordane rådde tidlig i 2014 over en samlet kapasitet på 69.000 tonn MTB til matfiskproduksjon av laks og regnbueørret. Hele 53.000 tonn (77 %) av dette er tildelt før 1990. Dette innebærer at kapasiteten rent formelt bare er utvidet med 16 000 tonn de siste 25 åra. I virkeligheten er det snakk om store utvidelser av tillatt kapasi-tet, men det skyldes endringer i reglene for hvordan løyvene kan utnyttes og at produsentene har klart å utnytte gjeldende MTB-reglene bedre opp gjennom åra. Dette går tydelig fram av Figur 1. I 2004 var produsert volum og MTB-kapasitet på samme nivå. Det ble tatt ut ett tonn fisk per tonn MTB per år. Etter 2007 har forholdstallet mellom uttak av fisk og MTB-kapasitet økt betydelig. I 2013 lå tallet på 1,67. Det året ble det levert 1,67 tonn matfisk (rundvekt) per tonn MTB.
Mange spør seg naturlig nok om hvor mye fisk det er mulig å produsere uten å bryte MTB-reglene, men det er vanskelig å finne et helt entydig svar. Næringa hevder at den stanger i taket og vil ha lempninger i en eller annen form for å utnytte svært gunstige markedsvilkår, men det foregår også endringer i produksjonsopplegget som ser ut til å gi rom for fortsatt ekspansjon innenfor de gitte rammene. Det er neppe noe problem å øke produksjonen i fylket til 140–150 tusen tonn i året uten å utvide MTB-rammene.
I 2013 hadde Sogn og Fjordane hadde ganske nøyaktig 9 % av MTB-løyvene til kommersielt oppdrett av laks og regnbueørret i Norge. 38.000 tonn MTB, 55 % av kapasiteten, er eid av selskapene Marine Harvest Norway og Erko Seafood med hovedkontor i Hordaland.
I 2013 var i alt 83 lokaliteter godkjent for bruk i fylket og det var matfiskproduksjon i 11 kommuner. Tabell 1 viser at Ytre Sogn hadde 37 godkjente lokaliteter og Ytre Sunnfjord 31 lokaliteter mens de resterende 15 lokalitetene lå i Ytre Nordfjord.
På kommunenivå er Gulen, Askvoll og Flora de overlegent største med 13 lokaliteter hver, men også Solund med 10 lokaliteter kan karakteriseres som en stor oppdrettskommune. Tabellen viser hvordan kystkommunene dominerer i havbruksnæringa. Av 15 fjordkommuner i fylket er det bare Gloppen og Høyanger som har sjøbaserte lokaliteter til matfiskoppdrett. De 83 lokalitetene som er godkjente for drift i Sogn og Fjordane er godkjente for en langt høyere produksjon enn hva det er gitt løyve til i form av “tillatelser”. I 2013 hadde 83 godkjente lokaliteter tillatelse å holde nær 235.000 tonn MTB. Det innebærer at lokalitetskapasiteten ligger på 3,3 gangar aktuell sum MTB for fylket. Når vi så tar i betraktning at det er mulig å ta ut mer enn to tonn matfisk per tonn MTB per år, kan vi slå fast at produksjonen kan økes mye før lokalitetskapasiteten blir en flaskehals.
Verdiskaping i oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane
Begrep og data
Det skapes store verdier i laksefiskoppdrett i Sogn og Fjordane. I 2013 ble det omsatt matfisk for 3,6 milliarder kroner, settefisk for 300 millioner og fiskefôr for knappe 2,6 milliarder kroner, for å nevne noen viktige aktører i produksjonssyklusen. Om vi summerer disse tallene og bruker dem som mål på regional verdiskaping kommer vi imidlertid feil ut. Fôr og settefisk blir ikke omsatt i sluttmarkedet og inngår derfor bare indirekte i verdiskapinga, som nødvendige ingredienser i matfiskproduksjonen. I tillegg kan deler av disse og andre innsatsfaktorer være produsert i andre regioner slik at verdiskapinga ligger utenfor fylket og skal regnes inn der. Import er ikke verdiskaping. På den andre sida vet vi at fiskefôr produsert i fylket blir eksportert til andre fylker. Det er nærliggende å spørre om slike leveranser skal telles inn som et resultat av havbruksproduksjonen. I det hele er det mange metodeproblem knyttet til kartlegging av regional bransjespesifikk verdiskaping.
Med utgangspunkt i offentlige regnskapsdata fra så godt som alle enkeltbedrifter i bransjen lokalisert i fylket summerer vi “fylkesproduktet” for lakseoppdrett i Sogn og Fjordane styrt av regler utviklet for beregning av “nasjonalproduktet” på nasjonsnivå.
I nasjonalregnskapet er brutto verdiskaping (brutto nasjonalprodukt “BNP”) definert som sum produksjon til markedspris inklusive alle avgifter minus vareinnsats. Netto verdiskaping (NNP) finner en ved å trekke kapitalslit fra bruttoproduktet.
Her er det viktig å merke seg at all produksjon blir registrert på bedriftsnivå. Det innebærer at produksjon som inngår i annen produksjon blir regnet med to eller flere ganger. Dette løses ved at alle kjøp av varer og tjenester blir trukket ut ved estimering av verdiskapinga.
Vi har valgt å bygge kartlegginga av verdiskapinga i havbruket på data fra regnskapsregisteret til Brønnøysundregistrene.
Det knytter seg visse problem til å bruke forretningsregnskap som grunnlag for analysene våre, blant annet på grunn av endringer i bedriftspopulasjonen, men vi kan ikke se at dette har mer enn helt marginal innvirkning på presisjonen i analysene.
Et annet problem ligger i at forretningsregnskapet skiller mellom innkjøpte varer og tjenester som blir ført direkte i kostnadsregnskapet (“utgiftsført”) og innkjøp av store poster som blir ført i balansen (“aktivert”) med sikte på å bli kostnadsført som “avskrivinger” over 5–20 år. Med tanke på at store innkjøp medfører ringvirkninger på linje med innkjøp av varer og tjenester til daglig drift, vil vi undervurdere ringvirkningene om vi unnlater å kartlegge alle innkjøp. Det gjør vi om vi henter kostnadsdata fra forretningsregnskapet. Her har vi imidlertid innhentet betalingsdata som også omfatter betaling for store innkjøp/investeringsanskaffelser og dermed blir vi i stand til å regne på ringvirkningene av slike innkjøp også, men her er det vanskeligere å kontrollere at vi virkelig har fått med oss “alt”. Utgiftsførte innkjøp går fram av kostnadspostene i forretningsregnskapet og her er det kurant å avstemme innkjøpsdata med kostnadspostene i regnskapssammendraget.
Verdiskaping i matfiskproduksjonen i Sogn og Fjordane
Vi har regnskapsdata for 11 bedrifter som var registrerte i fylket i 2013 og som rådde over til sammen 31.000 tonn MTB. Det året ble det ifølge vår sammenfatning av matfiskproduksjonen i fylket utnyttet en MTB-kapasitet på 69.000 tonn. To bedrifter med forretningsadresse i Hordaland, Marine Harvest Norway og ERKO Laks, har til sammen tillatelse til 38.000 tonn MTB i fylket. Marine Harvest har 17 % av sin kapasitet i fylket og ERKO har 30 % av sin kapasitet lokalisert her.
Vi prøvde ut to ulike framgangsmåter for å estimere regnskapstall for virksomheten til de selskapene i Sogn og Fjordane. Den første tar som utgangspunkt at de to selskapene har samme inntekts- og kostnadsstruktur som de fylkesbaserte produsentene. Det gjør at vi kan nytte et pro rataprinsipp på regnskapstallene til de to selskapene både til å estimere alle nødvendige økonomiske størrelser på inntekts- og kostnadssida og når det gjelder resultater og disponering av verdiskaping og overskudd. Dette alternativet gir resultater som sprenger offentlig lønnsstatistikk. Selskapene har for få ansatte i fylket til at pro-rata av lønnsregnskapet kan stemme. Hvis vi alternativt går ut fra at de to selskapene har samme produktivitet som de lokale produsentene og “blåser” opp de lokale driftsregnskapene til å gjelde hele produksjonskapasiteten får vi realistiske anslag for alle poster i driftsregnskapet. På den andre sida er det ganske urealistisk at forretningsførselen til de to selskapene ligner særlig på de lokale når det gjelder finansiering og resultatdisponering. Derfor har vi på disse postene valgt å bruke pro-rata-prinsippet. Det innebærer at vi har “overført” 17 % av finansinntekter, finanskostnader og selskapsskatter pålagt Marine Harvest Norway fra Hordaland til Sogn og Fjordane og 30 % av tilsvarende for Erko laks. Dette får ingen konsekvenser for estimert produksjon, og bare ubetydelig virkning for ringvirkninger og verdiskaping, men det kan gjøre fordelingsspørsmålene mer diskutable.
Vi har i alle fall estimert regnskapstall for hele matfiskproduksjonen i fylket for åra 2009–2013 som vi mener det er god grunn til å stole på (Tabell 2).
Driftsregnskapet viser hvordan omsetningen som et produkt av salgsvolum og salgspriser danner brutto verdiskaping mens kostnader i form av innkjøpte varer og tjenester og “kapitalforbruket” i form av avskrivinger avkorter verdien direkte.
I første omgang vil vi peke på at totalinntektene i matfiskproduksjonen langt på veg representerer brutto verdiskaping i havbruksnæringa. Matprodusentene er de eneste som henter inn verdier i markedet. De andre aktørene leverer verdiskapinga si gjennom matfiskleddet. Dette gjelder absolutt for yngel- og settefiskprodusentene og for slakte- og foredlingsbedriftene. Også salgs- og eksportaktivitet er så dedikert til eller integrert i matfiskproduksjonen at det ville vært rimelig å se den som en del av en helhet. Dette betyr at vi mener at verdiskapinga på matfiskleddet i realiteten er større enn det som går fram av driftsregnskapet. Underleveranser fra yngel- og settefiskproduksjon burde ikke, eller trengte ikke, å komme til fradrag som del av “varekostnader”, og “foredling” i form av slakt og filetering og salg og eksport burde vært lagt til, som en ordinær integrert del av matfiskproduksjonen.
Også mange andre viktige kostnadselement som for eksempel fôr, vaksiner og medisiner, for ikke å snakke om leveranser av driftsutstyr, dykker- og brønnbåt-tjenester, er alle så ensidig knyttet til havbruksnæringa at det er nærliggende å definere alt som fiskeoppdrett. Her vil vi imidlertid, i tråd med vanlig kutyme, prøve å lage oversikter for underleverandørbransjene yngel- og settefiskproduksjon og slakting og foredling for seg, og se på andre viktige leverandørbransjer som “ringvirkninger”. Dette er heller ikke uproblematisk, for mange store oppdrettsselskap operer på mange ledd i verdikjeden, selv ringvirkningsbransjer er integrert i matfiskproduksjonen. Mye av dette kan vi få en viss kontroll på ved å bygge på data fra de omfattende granskingene som Fiskeridirektoratet gjør årvisst av lønnsomheten i havbruket og ved hjelp av innkjøpsdata som er stilt til rådighet av matprodusentene i fylket.
Som det går fram av Tabell 2 var det store svingninger i verdiskapinga de fem åra mellom 2009 og 2014, og oppnådd salgspris står for så godt som all variasjon ved å gå fra 21,94 kr per kg fisk på det minste i 2012 til 33,25 kr per kg fisk på det meste i 2014 mens den lå mellom kr 22,09 og kr 31,39 de andre åra. Statistikken viser for øvrig at lakseprisen har variert mye opp gjennom åra med store svingninger i lønnsomhet og verdiskaping som resultat (se Figur 2).
Det andre vi kan merke oss i Tabell 2 er at driftsresultat og verdiskaping er direkte knyttet til salgsvolumet og at dette ekspanderte kraftig i perioden 2009–2012, mens det bare var ubetydelig vekst (2,5 %) mellom 2012 og 2013. I landet som helhet gikk for øvrig salgsvolumet ned med 5 % i denne siste perioden. Volumutviklinga i fylket er framstilt i Figur 3 og viser en formidabel vekst fra 13.000 tonn i 1992 til 115.000 tonn matfisk i 2013. Salgsandelen til produsentene i fylker ligger like under 10 % av landstotalen, ganske konstant i hele perioden etter krakket på 1990-tallet. Før det var salgsandelen til fylket noe høyere.
Den siste faktoren som påvirker lønnsomhet og verdiskaping er kostnadsutviklinga. Kostnadene per kg solgt fisk har steget nokså jevnt siden bunnen i 2005, men med en markert økning fra 2012 til 2014. Det er tale om en oppgang i kostnader på om lag 35 % på fem år, fra kr 17,64 per kg laks (rundvekt) i 2009 til kr 23,81 i 2014. Tall fra Fiskeridirektoratet viser at kostnadsveksten er størst på posten fiskehelse, men også forkostnadene bidrar mer enn andre kostnadsposter. Denne utviklinga er for øvrig helt på linje med tallene på landsnivå, se Figur 4.
Her er det viktig å være oppmerksom på at tallene gjelder for lakseoppdrett i hele landet. Granskingene til Fiskeridirektoratet gjør det enkelt å følge verdiskapinga i matfiskproduksjonen år for år fra 1986. Vi finner verdiskapinga direkte ved å legge estimerte lønnskostnader til driftsresultat etter avskrivinger, altså EBITW (resultat før renter, skatter og lønn).
Figur 5 er basert på nominelle priser og kostnader og avspeiler både nedgangen i prisene fram til 1990 og de svært lave prisene de første åra etter 2000, men også den markante nedgangen på kostnadssida slår selvsagt ut, fram til midt på 1990-tallet.
I og med at vi har benyttet regnskapsdata for å finne fram til verdiskapinga i Sogn og Fjordane kan det være av interesse å sammenholde resultatene med tallene fra granskingene til Fiskeridirektoratet. Vi ser av Figur 6 at verdiskapinga i Sogn og Fjordane ligger litt høyere enn tallene på landsbasis i tre av fire år, med til dels betydelig margin, men vi er ikke i stand til å avgjøre om det er realiteter eller granskingsmetodene som ligger bak.
På den andre sida er avvikene så små at vi må kunne hevde at verdiskapingsdata fra Fiskeridirektoratet gir et realistisk bilde av forholdene også i Sogn og Fjordane.
Verdiskaping i settefiskproduksjonen
Produksjonen av yngel og smolt er en viktig del av oppdrettsnæringa, biologisk og organisatorisk. Det finnes kun to bedrifter i Sogn og Fjordane som har stamfisk og klekkeri. Det er Osland Havbruk i Bjordal i Høyanger kommune og Svanøy Havbruk på Svanøy i Flora kommune. Konsesjonene gjelder for stamfisk av ørret. Denne produksjonen vil i det følgende inngå som en del av settefiskproduksjonen til de to selskapene. Det foreligger ikke tillatelser til oppdrett av stamfisk av laks i fylket. All settefiskproduksjon av laks baserer seg derfor på import av lakseyngel fra andre fylker.
I mange tilfeller er settefiskproduksjonen en integrert del av virksomheten til de største matfiskprodusentene og ellers i form av langsiktige samarbeids- og underleverandørforbindelser mellom settefisk- og matfiskprodusenter. En viktig forklaring på den dårlige lønnsomheten i settefiskproduksjonen er at vi i stor grad snakker om internhandel og internprising, slik at matprodusentene ikke betaler mer enn det som skal til for å sikre at settefiskproduksjonen går i balanse.
Når det gjelder settefiskproduksjonen i Sogn og Fjordane vet vi strengt tatt ikke om lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet er helt representativ. Det er ikke lagt fram separate kostnadsdata for produsenter i fylket. På den andre sida viser omsetningsstatistikken at prisen på levert smolt fra settefiskprodusentene i fylket ligger på nivå med landstallene.
Vi har ikke sikrere tall å by på, men regner med at det vi har er godt nok for vårt formål.
Vi ser at regnskapstallene for smoltproduksjonen i Sogn og Fjordane ligger svært nær det Fiskeridirektoratet har kommet fram til i sine granskinger for åra 2009–2012: Gjennomsnittspriser på 10–11 kr per smolt, driftskostnader på 9–10 kr per smolt og altså resultatmargin på om lag 1 kr per smolt. Trekker vi fra kapitalkostnadene viser det seg at produsenter med separate regnskap for smoltproduksjonen sto igjen med vel 10 % av omsetningen på det høyeste (i 2009) og at de var helt nede i 0,0 % i 2012 og 1 % i 2013.
Verdiskaping i slakting og foredling
Det finnes tre lakseslakterier i Sogn og Fjordane. Ett i Florø med en avdeling i Brekke samt ett på Byrknesøy. Slakteriet på Byrknesøy startet sin virksomhet i 2013. I slakteriene er det totalt 75 ansatte, men svært mange av de ansatte er utlendinger som heller ikke har meldt flytting til Norge. Dette gjelder i stor grad det nye slakteriet på Byrknesøy. Om de tilsatte utlendingene etterhvert vil melde flytting til Norge, gjenstår å se. I så fall vil det ha en viss betydning for lokalsamfunnet siden både Byrknesøy og Brekke er små lokalsamfunn som sliter med å opprettholde folketallet.
På grunnlag av regnskapstall og produksjonstall har vi estimert verdiskapinga i slakteriene til om lag 83 millioner kroner per år. 53 % av verdiskapinga går til de ansatte. Det offentlige får om lag 27 % mens eier og långiver får de resterende 20 %. Tallene virker å være noenlunde stabile over flere år.
Når det gjelder videreforedling, så er det nesten fraværende i Sogn og Fjordane. På Svanøy i Flora kommune finnes bedriften Svanøy Røykeri as. Bedriften har 4 ansatte, går med overskudd hvert år og har en årlig verdiskaping på om lag 1,3 millioner kroner. Tre slakterier og et lite røkeri er alt som finnes av foredlingsvirksomhet Sogn og Fjordane.
Verdiskaping i salgsbedrifter
Salgsbedriftene selger både oppdrettsfisk og villfisk. Vi har ikke gjort noe for å skille ut villfisken. Det er 16 bedrifter med i alt 71 ansatte som driver salg av fisk i engros i Sogn og Fjordane. 7 av salgsbedriftene finner vi i Måløy (Vågsøy kommune) og disse har i alt 41 ansatte. Ellers finner vi fire salgsbedrifter i Florø og to i Førde.
Salgsbedriftene skaper store verdier i Sogn og Fjordane, men dette har nok størst betydning i Måløy og Florø hvor mesteparten av salgsvirksomheten befinner seg. I 2012 hadde salgsbedriftene i Sogn og Fjordane 183 millioner i verdiskaping. Det tilsvarer om lag 2,6 millioner kroner per tilsatt.
Ringvirkninger
Så langt har vi behandlet de primære aktivitetene i verdiskapingskjeden. Nå vil vi se nærmere på virksomhet og verdiskaping som blir utløst i andre bransjer, de som leverer varer og tjenester til primæraktivitetene. I prinsippet skal all verdiskaping knyttet til underleveranser til primærproduksjonen regnes som ringvirkninger. Verdiskaping knyttet til leveranser til primærprodusenter er direkte ringvirkninger. Verdiskaping knyttet til leveranser lenger nede i verdiskapingskjeden, det vil si leveranser til underleverandører, er klassifisert som indirekte ringvirkninger. Disse har vi ikke hatt ressurser til å trekke inn i analysene. En kan også regne på virkninger i form av økt forbruk lokalt og/eller i et videre område, i den grad verdiskapinga fører til økt kjøpekraft i markedet i form av utbetalt lønn, utbytte og, mer indirekte, økt skatteinngang til det offentlige. Disse ringvirkningene kalles induserte virkninger. De er langt mer omdiskuterte enn leveranser som kan knyttes direkte eller indirekte til primærproduksjonen. De induserte virkningene inngår heller ikke i denne granskinga.
Kartlegging av direkte ringvirkninger
Det er relativt komplisert å estimere regionaliserte ringvirkninger, selv om vi ikke går lengre enn til leveranser til primærproduksjonen. Vi kan rett nok finne tall for leveranser til løpende drift i regnskapssammendraget og statistikk for store innkjøp, investeringer og aktivert vedlikehold, i egen statistikk fra Fiskeridirektoratet, men vi er avhengig av finfordeling av kostnadene og geografisk fordeling av leverandørene for å komme videre.
Dette fikk vi ved å be matfiskprodusentene rapportere hvem de hadde handlet ulike varer og tjenester av i 2012. Så godt som alle sendte elektronisk kopi av leverandørsaldo som blir laget for bruk ved årsoppgjøret, og ga oss med det et vell av informasjon om virksomheten til så vel oppdrettere som leverandører. Vi fikk både en langt mer spesifisert kostnadsoversikt og kunne danne oss svært detaljerte bilder av de viktigste leverandørnæringene, hvilke bedrifter som er involvert og hvor store leveranser det er tale om. Det viste seg et temmelig omfattende leverandørsystem.
Tolv matfiskprodusenter i Sogn og Fjordane rapporterte kjøp av varer og tjenester for 1,2 milliarder kroner fra 837 bedrifter i 2012. Dette er omtrent halvparten av innkjøpene. Marine Harvest Norway kostnadsførte innkjøpte varer og tjenester for 6 milliarder kroner i 2012 og med 20 % av virksomheten i Sogn og Fjordane vil det ikke være urimelig å henføre 1,2 milliarder av dette til virksomheten her. I tillegg må vi regne med at selskapet også hadde betydelige innkjøp som er “aktivert”, ført i balansen, ikke som kostnad i driftsregnskapet, men med sikte på å bli ført inn i kostnadsregnskapet som årlige avskrivinger. Tallene for 11 fylkesbaserte bedrifter viser at om lag 150 millioner av et samlet innkjøp på 1.050 millioner kr er holdt utenom resultatregnskapet på denne måten. Dette innebærer at innkjøpene totalt ligger 17 % over det som tillates utgiftsført. Dette indikerer at Marine Harvest Sogn og Fjordane kjøpte inn varer og tjenester for om lag 1,4 milliarder kr i 2012. I tilfelle lå de totale innkjøp fra bransjen på 2,5 milliarder kroner det året. Om vi alternativt baserer oss på tallene i Tabell 5, som viser at det ble utgiftsført varer og tjenester for 2 milliarder kroner knyttet til drift i matfiskproduksjonen i fylket og går opp 17 % på dette, kommer vi til at samlede innkjøp kom opp i 2,35 milliarder kroner.
Det er en ganske omfattende jobb å avklare hva hver enkelt leverandør har bidratt med gjennom året, hvilke leveranser det er tale om, og hvor mye av leveransene som medfører verdiskaping i fylket, men vi kommer langt i disse fordelingene i løpet av noen timers arbeid med oppslag i nettbasert leverandørinformasjon. Verre blir det når vi skal estimere hvor mye verdiskaping som er knytt til en leveringsenhet på for eksempel 1.000 kr. Da må vi inn i regnskapene til leverandørene og gjennomføre slike regnskapsanalyser som de vi brukte for å finne verdiskapinga i matfisk- og settefiskproduksjonen. Vi måtte innse at det var for krevende å få full oversikt over leverandørbasen og valgte å prioritere grundig gjennomgang av de viktigste bransjene med de største enkeltleverandørene. Vi har konsentrert oss om de største leverandørene, og reduserte dermed tallet på forbindelser som ble undersøkt. Dekningen omfatter 93 % av leveransene til oppdrettere med postadresse i Sogn og Fjordane. De resterende 7 % av leveransene er mindre sentrale i virksomheten og i større grad knyttet til små mer lokale leverandører enn til de tunge sentraliserte og spesialiserte leveransene. Tabell 4 viser hvordan 51 store leverandører i 11 bransjer leverte varer og tjenester for til sammen 1,2 milliarder til 11 matfiskprodusenter med forretningsadresse i Sogn og Fjordane i 2012. Vi må doble tallene for å få et estimat på de totale leveransene knyttet til den totale produksjonen i fylket, men vil i første omgang bruke tall for registrerte leveranser og sette dem opp mot produksjonen og kostnadene til kjøperne, for å finne indikasjoner på hvilke innkjøp som er sterkest knyttet til “lokale” leverandører og hvilke bransjer som synes å være sterkest knyttet til “lokale” matfiskprodusenter. Begge perspektiv kan avleses i tabellen.
I venstre del av tabellen finner vi alle identifiserte leveranser til de 11 matfiskprodusentene. Leveransene fra de ulike typer leverandører framgår av kolonne 2 – “leveranseverdier”. Disse tallene er basert på rapportene fra matfiskprodusentene.
Høyre del av Tabell 4 går på lokal forsyning. Her har vi skilt ut “lokale”, det vil si fylkesbaserte, innslag i de ulike leverandørbransjene. Vi viser antall lokale leverandører i kolonne 3, leveransene deres til lokale oppdrettere i kolonne 4 og den totale produksjonen deres i kolonne 6. Ved å sammenholde lokale leveranser med identifiserte leveranser (i kolonne 2) kan vi beregne hvilken andel av leveranser til laksefiskoppdrettere i Sogn og Fjordane som kommer fra lokale leverandører (se kolonne 5). Dette er et direkte mål på “lokal selvforsyning” av underleveranser og viser tall fra 0 % for brønnbåttjenester og maskinleveranser til 100 % for bygg og anlegg og dykkertjenester og gjennomgående høye andeler for de fleste andre leveransebransjene. Totalt leverte 25 lokale bedrifter 73 % av det de fylkesbaserte matfiskprodusentene kjøpte inn av varer og tjenester i 2012.
Når vi snur på flisa og ser på hvor viktig det lokale lakseoppdrettet er for lokale underleverandører, finner vi resultatene i kolonne 7 i Tabell 4. Totalt utgjør leveransene til lokale matfiskoppdrettere bare 24 % av produksjonen til de lokale underleverandørene, men innenfor dykkertjenester og smoltproduksjon er avhengigheten påfallende, med leveranseandeler på 60–70 % av produksjonen, og i andre bransjer er det tale om andeler på opptil 50 % av produksjonen. Den lave totalandelen skyldes at det produseres svært mye fôr ved EWOS sin fabrikk i Florø, som i hovedsak selges utenfor fylket. Men lave andeler også for andre leverandørkategorier viser at det i Sogn og Fjordane har vokst fram en leverandørnæring som har en stor del av sine markeder utenfor fylket.
Verdiskapinga i leverandørbransjene
Når vi har kartlagt leveransene til matfiskproduksjonen så detaljert, vil det være nærliggende å søke svar på hvor stor verdiskaping disse direkte ringvirkningene representerer. Dette krever at vi gjennomfører samme type regnskapsanalyse som vi gjorde for matfiskproduksjonen, men kan selvsagt ikke kartlegge alle leverandører like nøyaktig. Vi har gjort et skjønnsomt utvalg og hentet inn og oppsummert resultatregnskapene til 23 av de 39 selskapene som leverte varer og tjenester i de viktigste leverandørbransjene i 2012. Vi har redegjort for 12 smoltprodusenter allerede. I tillegg har vi unnlatt å se på regnskap knyttet til Bygg og anlegg, Maskininnkjøp og Båtinnkjøp. Vi fant ingen leverandører som kunne være tilstrekkelig spesialiserte på leveranser til havbruket til å kunne representere disse leverandørgruppene. Det innebærer at vi nøyer oss med å estimere leveranser fra disse bransjene samlet på 80 millioner kroner og at det er tale om en samlet verdiskaping på 20 millioner kroner knyttet til leveransene.
Det er grunn til å merke seg at underleverandørene har rimelige, men langt fra gode vilkår. Dette har vi alt kommentert i samband med gjennomgangen av kostnadsutviklinga i matfiskproduksjonen. Underleverandørbransjene har gjennomgående måttet tåle prisnedgang og har med få unntak (fiskehelse og brønnbåter) hatt stabilt svake regnskap de siste åra. Dermed blir også verdiskapinga moderat til svak.
Her har vi kombinert data som viser hva matfiskprodusentene i Sogn og Fjordane har kjøpt inn av varer og tjenester med data fra regnskapsregisteret som viser verdiskapinga i de viktigste leverandørsektorene. Dermed får vi helt konkrete og svært pålitelige data for ringvirkningene av matfiskproduksjonen i fylket. Her er det tale om all matfiskproduksjon, også den som er registrert i regnskapene til selskap registrert i andre fylke. Leveranser omfatter også leveranser fra bedrifter utenfor fylket. Verdiskapinga av ringvirkningene på 343 millioner kroner i 2012 er dermed å forstå som den totale verdiskapinga avledet av matfiskproduksjonen i fylket, også den som skjedde i andre fylker.
Samlet verdiskaping i laksefiskoppdrettet i Sogn og Fjordane
Basert på data for verdiskapinga i leverandørsektorene i 2012 har vi estimert tall også for nærliggende perioder slik at vi kan lage følgende sammenstilling av verdiskaping knyttet til oppdrett av laks og regnbueørret i Sogn og Fjordane.
Gjennomsnittlig verdiskaping ligger på knapt 1 milliard kroner per år, men variasjonene er store, fra 500 millioner i 2012 til 1,6 milliarder i 2013. Variasjonen skyldes i all hovedsak variasjoner i oppnådde priser. Omsatt volum økte ganske mye, men inntektsveksten ble begrenset av dårlige priser. Fra og med 2013 har gode priser og høye volumtall sikret rekordhøye inntekter og verdiskaping. Produktiviteten har endret seg lite.
Fordelinga mellom sektorene varierer også mye, i takt med variasjonene i verdiskapinga i matfiskproduksjonen. Leverandørsektorene står for en verdiskaping på 140–235 millioner kroner per år, men matfiskproduksjonen varierer voldsomt, fra knappe 250 millioner kroner i 2012 til fem ganger så mye i 2013. Gjennomsnittlig sto matfiskproduksjonen for 74 % av verdiskapinga og leverandørsektorene for 26 % av verdiskapinga.
Sammenfatning og noen synspunkt
Hensikten med dette prosjektet var å forbedre grunnlaget for vurderinger av situasjonen til oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane fylke. Vi har i all hovedsak basert oss på det svært omfattende materialet som er samlet av offentlige instanser gjennom mange tiår. Oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane har gjennomgått mange utviklingsfaser og store strukturelle, operasjonelle, organisasjonsmessige og økonomiske endringer siden en sped start i 1970-åra.
Produksjonen har vokst kraftig de siste åra og var i 2013 kommet opp i hele 115.000 tonn. Omsetningsverdien var på 3,6 milliarder kroner, da gjennomsnittsprisen kom opp mot 31 kr per kg. Om lag 350 ansatte la ned 250 årsverk og produserte dermed for 14 millioner kroner per årsverk. Verdiskapinga (omsetning minus kjøp av varer og tjenester) lå på 1,2 milliarder kroner eller 5 millioner kroner per årsverk. Dette viser at matfiskproduksjonen er meget produktiv og tilsvarende lite arbeidskraftintensiv. På den andre sida har næringa store underleveranser, 2,4 milliarder i 2013. Vi gjorde grundige undersøkelser av underleveransene i 2012 og fant at de var på om lag 2,2 milliarder kroner med beregnet verdiskaping på 350 millioner kroner. Av dette var 135 millioner kroner nettolønn. Det innebærer at det ble utført nær dobbelt så mange årsverk i underleverandørbransjene som i matfiskoppdrettet, noe som synes å være representativt for situasjonen nå for tida (se f.eks. Olafsen, Sandberg og Henriksen, 2012). I Sogn og Fjordane vil 2/3 av sysselsettinga i sektoren (cirka 500 årsverk) ligge i leverandørbransjene og 1/3 (250 årsverk) i matfiskoppdrett. I verdiskaping er det omvendt, med 2/3 i matfiskproduksjonen og 1/3 i underleveransene. Dette innebærer at arbeidsinnsatsen i matfiskproduksjonen var fire ganger så produktiv som gjennomsnittet for arbeidsinnsatsen hos underleverandørene i denne perioden. Likevel er produktiviteten samlet sett svært høy, med bruttoomsetning på 3,5 millioner kroner kr per årsverk og 1,4 millioner kroner i verdiskaping per årsverk, i perioden. Dette er langt over det som trengs for å forsvare distriktsarbeidsplasser, og næringa kunne følgelig gitt grunnlag for mange flere årsverk. På den andre sida er tallene gledelig informasjon for alle som er bekymret for produktiviteten i samfunnet.
Referanser
Dahl, R. & J. Idsø (2014). Ringvirkningsanalyse av oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane. HiSF Rapport 1/14. Høgskulen i Sogn og Fjordane, Sogndal Edvardsen, H. M., J. Mønnesland & K. Ø. Sørensen (1997). Regional arbeidsdeling: Sogn og Fjordanes plass i norsk verdiskaping. Notater 97/49, Statistisk Sentralbyrå, Oslo. Henriksen, K., T. Olafsen, H. Bull-Berg, U. Johansen & A. Stokka (2012). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring 2010 – en ringvirkningsanalyse. Rapport A 23098. Sintef, Trondheim Olafsen, T., M.G. Sandberg & K. Henriksen (2012). Havbruksnæringen i Møre og Romsdal. En verdiskapingsanalyse. Rapport A 22785. Sintef, Trondheim. Robertsen, R., O. Andreassen & A. Iversen (2012). Havbruksnæringens ringvirkninger i Troms. Rapport 28/2012. Nofima, Tromsø. Sandberg, M. G., K. Henriksen, T. Olafsen, H. Bull-Berg, U. Johansen & A. Stokka (2012). Regional verdiskaping i norsk sjømatnæring 2010. Rapport A23113. Sintef, Trondheim. Statistikk og informasjon fra Fiskeridirektoratet og Statistisk Sentralbyrå.
Forfattere: Patrick B. Sørdah1,2, Edgar Henriksen1 og Nils Aarsæther2
1 Nofima AS, Muninbakken 9-13 Breivika, 9291 Tromsø 2 UiT Norges arktiske universitet Inst. for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Hansine Hansens vei 18, 9037 Tromsø
Vi takker; Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) som finansierer «Torskeprogrammet» hvor denne artikkelen hører inn under, Universitetet i Tromsø v/Nils Aarsæther som har finansiert deler av arbeidet og to anonyme reviewere for vesentlige bidrag til ferdigstillingen av artikkelen.
(NB – Fete tall i teksten refererer til sluttnoter)
Sammendrag
Pliktsystemet til de industrieide trålerne, opprinnelig ment for å sikre landing av råstoff og dermed aktivitet og bosetting i kystsamfunn, fungerer dårlig og er satt under press. Dette fordi driftskonseptet dras mellom rollen som sesongutjevnende råstoffleverandør med et uttalt samfunnsansvar, og rollen som en konkurransedyktig eksportnæring.
Nasjonale og globale utviklingstrekk i økonomi og politikk, teknologiske endringer og endrede markedsbetingelser, danner sentrale rammebetingelser for lønnsom næringsvirksomhet og derigjennom en desentralisert kystbosetting. Kommunene har tiltatt seg, og fått, en nøkkelrolle; de har gjort ulike forsøk på å gripe inn i det som har vært et lukket anliggende mellom private næringsaktører, et statlig forvaltningsapparat og skiftende rikspolitiske strategier.
Vi setter i denne artikkelen industrieide tråleres plikter inn i en teoretisk ramme som spenner fra næringspolitisk analyse til kommunal innovasjonsteori. Vi viser hvordan endringer i regelverket rundt pliktregimet har gjort “rettens vei” nytteløs i kommuners arbeid med å sikre at råstoff landes etter de opprinnelige intensjonene lagt til grunn for pliktsystemet. Innovative grep i enkeltkommuner har derimot gitt lokale resultater i form av kompensasjon for uteblitte råstoffleveranser. Noe som har ført til spredning av strategier og tiltak. Samtidig har kommuner på denne måten bidratt til at reguleringssvikten i et stivt og utdatert industrikonsept kan fjernes. Vi drøfter også både «Sjømatindustriutvalgets» og «Sjømatmeldingens» forslag til avvikling av pliktene. Imidlertid, så lenge den etablerte fordelingen av kvoter ligger fast (“trålstigen”), åpner ikke løsningene for å øke kvotegrunnlaget for kystflåten, noe som kunne sikret en større spredning av aktivitet langs kysten. En bør også være oppmerksom på ordningens effekt på geografisk refordeling av rettigheter i kystflåten, og risikoen for at det som anses som gode løsninger lokalt, kan føre til at prisen på rettigheter drives opp.
Abstract in English:
The industry owned trawlers land-lock obligation, originally intended to ensure both greater seasonal distribution of raw material as well as settlement in coastal communities, function poorly and has been put under pressure. This is due to the industrial trawler concept being torn between its role as a raw material supplier with a social responsibility, and its role as profitable actor on a competitive global arena. National and global trends in economics and politics, technological change and changing market conditions, forms a central framework for profitable businesses and which in turn help secure decentralized coastal settlements. Municipalities have obtained a key role by intervening in what is regarded as a closed system made up by private industry actors, a state administrative apparatus and shifting policy strategies.
In this paper, we examine one of many fisheries policy regulations – industry owned trawlers land lock obligations – through a theoretical framework including industrial policy analysis to municipal innovation theory. We show how changes in regulations concerning the trawler land-lock obligations have made appeals to the judicial system unsuccessful as an effort to ensure that the catch is landed according to the original intentions. However, innovative measures in individual municipalities has produced local results, mainly in the form of economic compensations for missed raw material landings. This has also led to the proliferation of strategies among municipalities in similar situations. In this way, local authorities may contribute to the removal of a regulatory failure underpinning an outdated industrial concept. However, as long as the established allocation of quotas remains fixed (the “trawl ladder”), this solution will not increase the quota basis for the coastal fleet, something that could secure a greater diversification of activities along the coast. One should also be aware of the possible impact on the geographic redistribution of fishing rights in the coastal fleet, and the risk that prices of such rights might increase.
Nærings- og Fiskeridepartementet foreslår omfattende endringer i pliktene knyttet til trålere som tidligere var eid av fiskeindustribedrifter, i den nylig framlagte stortingsmeldingen “En konkurransedyktig sjømatindustri” (Meld. St. 10 (2015–2016)) (heretter kalt “Sjømatindustrimeldingen”). Med begrunnelse av at det som engang var en leveringsplikt, ikke lenger fungerer etter hensikten, foreslår departementet (ibid 50–55) store endringer. Reaksjonene på forslagene har vært sterke, både fra opposisjonen (Kvile, 13.11.15; Jensen, 13.11.15), ordførere (Horn, 13.11.15; Fenstad, 13.11.15) og næringsaktører (Pedersen, 13.11.15). Dette kan tyde på at Stortingsbehandlingen av meldingen ikke nødvendigvis vil sammenfalle med Regjeringens forslag. Dreyer et al. (2006) har evaluert pliktsystemet og konkluderer med at det er kommet under sterkt press på grunn av strukturelle, teknologiske og markedsmessige endringer.
De foreslåtte endringene som er lagt fram i både Sjømatindustriutvalgets utredning og «Sjømatindustrimeldingen» vil, om de blir vedtatt, føre til store endringer i situasjonen for kommuner begunstiget gjennom pliktsystemet. Debatten rundt pliktregimets framtid reiser sentrale spørsmål som vi vil adressere: Hvordan har spenningene mellom hensynet til en viktig eksportnæring og distriktspolitiske mål etter hvert ført til et dysfunksjonelt system? Og hvordan responderer kystkommuner for å kompensere for endringer i fiskerinæringens rammebetingelser herunder fiskeripolitikken?
Et relevant bakteppe for å diskutere problem¬¬stillingene er foreslåtte endringer i pliktregimet og at staten i fem enkelttilfeller har godtatt en avvikling av leverings-/tilbudsplikter og aktivitetsplikt mot ulike former for kompensasjon. Forutsetningen har vært at trålrederi, fiskeindustribedrift og kommunen har kommet til enighet om dette. I denne artikkelen vil vi presentere og diskutere de avviklingene av plikter som har blitt foretatt i seks nordnorske kommuner. Dette vil også bli holdt opp imot de forslagene til endringer og avvikling av plikter som er beskrevet i stortingsmeldingen. Vi vil også drøfte følgende spørsmål: Kan et storstilt utkjøp av plikter, der kompensasjonen anvendes til kjøp av kystfiskefartøy med kvoter føre til uønskede effekter?
Først redegjør vi for artikkelens teoretiske grunnlag, som innebærer samfunnsøkonomisk teori om endring i statlig tilnærming til næringspolitikk og teori om kommunal innovasjon. Artikkelen fortsetter med en beskrivelse av etableringen av pliktregimet, og hvilke endringer i fiskerinæringen og dens omgivelser som senere har satt systemet under press. Vi vil og diskutere spenningene som har ført til at et pliktsystem, med så svake økonomiske resultater, har kunnet bli videreført i mer enn 20 år, og på tvers av en ellers liberalisert næringspolitikk. Deretter beskriver, og diskuterer vi, i lys av kommunal innovasjonsteori, hvordan endringer i trålernes leveransemønster har blitt møtt i seks nordnorske kommuner. Fire kommuner har inngått avtaler om økonomisk kompensasjon fra trålrederi mot bortfall av plikter. Den første utkjøpsavtalen, med Hasvik kommune i en “front runner”-rolle får spesiell oppmerksomhet. Til slutt diskuterer vi hvordan ordninger med frikjøp kan påvirke pris på fiskefartøyer med kvote, kvotefordeling mellom havfiskeflåte og kystflåte, og mellom ulike kommuner og regioner.
Teorigrunnlaget
Analysen av det statlig regulerte “pliktregimet”, trålernes og fiskeindustriens tilpasninger til dette regimet, samt kommunenes intervensjon for å sikre lokal sysselsetting, tilsier at vi anvender et teoretisk tilfang fra flere fagtradisjoner for å belyse våre forskningsspørsmål. Statlige reguleringer av næringer lar seg analysere innenfor en samfunnsøkonomisk teoriramme, men vil ikke dekke private aktørers tilpasninger eller kommunenes respons som følge av manglende etterlevelse av plikter. Grunnlaget for analysen av næringspolitikk knytter an til en forståelse av overgangen fra en politisk og samfunnsøkonomisk begrunnet intervensjonspolitikk, til en mer tilbaketrukket stat som i større grad definerer sin rolle som tilrettelegger. I statens aktive periode var inngrep ved markedssvikt vanlig (jfr. Hope, 2002:16–26).
Den statlige satsingen på en fiskeindustri forsynt av trålere, som leverte ferskt råstoff for filetering og frysing, ble etablert under andre næringspolitiske betingelser enn dagens. Ifølge Søylen (2002:243–345) var etterkrigstiden preget av troen på en aktiv stat som styrte på grunnlag av en vitenskapelig begrunnet planøkonomi. Dette gjorde at statsapparatet i Norge fikk større innflytelse over samfunnsutviklingen enn det som var tilfelle i de fleste andre land. Politikken var preget av et direkte engasjement i næringsvirksomhet, med bruk av virkemidler som både kunne utvide eller innskrenke det private næringslivets handlingsrom. Mot slutten av 1970-tallet kom positivismedebatten som reiste alvorlige innvendinger mot det vitenskapelige grunnlaget for styringsregimet. Debatten førte til at det ble slått fast at økonomisk vitenskap ikke kunne bidra med objektive kriterier for næringspolitisk intervensjon. Det var ikke lenger mulig å se bort fra at statlige inngrep hadde en kostnadsside i form av tapt frihet/fleksibilitet for markedsaktørene og en mindre effektiv ressursbruk. I følge Lie (2012:123–141) var det imidlertid ikke før på slutten av 1980-tallet at dette styringssystemet viste tegn til forvitring. Det samfunnsøkonomiske teorigrunnlaget for dagens næringspolitikk finnes i velferdsteoriens grunnsats om at en markedsøkonomi under frikonkurranse vil gi en effektiv bruk av samfunnets ressurser og en likevektssituasjon med maksimal verdiskapning. Til tross for at dette bygger på forutsetninger som sjelden vil være oppfylt, danner disse egenskapene ved en markedsøkonomi viktige referansepunkter som markedsutfall relateres til. Avvik fra forutsetningene for en frikonkurranseløsning samles gjerne i begrepet markedssvikt, og det er korrigering av markedssvikt som danner grunnlaget for dagens økonomisk politikk, spesielt næringspolitikk og konkurransepolitikk (Hope, 2002:16–26). I følge Søylen (2002:247) definerte nå staten sin viktigste oppgave som å sikre tilstrekkelig konkurranse, makroøkonomisk stabilitet, sunne statsfinanser og et sunt finansielt system. Politikken skulle være mest mulig nøytral i forhold til enkeltpersoners og foretaks tilpasninger. En mer næringsnøytral politikk har også forandret distriktspolitikken, spørsmål om lokalisering fikk med dette en ny dimensjon og kapital og råvarer ble i større grad gjenstand for kjøp og salg i internasjonale markeder.
Politikken etter årtusenskiftet har holdt denne kursen og har blitt tydeliggjort (Lie, 2012:184). Når store bedrifter (for eksempel Norske skog, Union Skien) har stått foran nedlegging, har det ikke nyttet å mobilisere mot dette gjennom tverrpolitiske protester. Det viste seg at den “næringspolitiske verktøykassen” var tom, og at tiltak man kunne tenke seg å iverksette ville støte mot EØS-reglene om likebehandling og ikke-diskriminering.
Men mens staten over tid har trukket seg tilbake som næringspolitisk aktør, har kommunene på mange måter gått motsatt vei. Fra å være opptatt med utbygging av velferds- og utdanningstjenester i etterkrigstida, fikk norske distriktskommuner fra 1970-tallet et stadig sterkere fokus på lokal jobbskaping og næringsutvikling. Riktignok hadde kystkommuner allerede fra 1960-tallet gått inn sammen med fiskeindustrien og banker som eier i trålselskaper, men innsatsen var her begrenset til minoritetsposter (se blant annet Enoksen, 19.12.89; Henriksen, 12.01.90; Jacobsen, 1996:162; Finstad, 2005: 231). Utviklingen av lokale næringspolitiske tiltak i kommune-Norge kom for alvor i gang med 1970-tallets tiltaks- og næringskonsulenter, og på 1980-tallet ble denne innsatsen forsterket gjennom at også mindre kommuner fikk ordførere i heltidsbetalte verv (Angelsen et al., 2015). Kommunenes innsats i næringsutvikling er beskrevet i en rekke rapporter og artikler (jfr. Larsen & Aarsæther, 1985; Ringholm et al., 2009), og er teoretisk sett beskrevet som kommunal innovasjonsaktivitet (Teigen et al., 2013). Den kommunale intervensjonismen er beskrevet som innovativ fordi den i liten grad opererer gjennom standardiserte arbeidsformer eller retter seg inn mot bestemte fokusområder. Den tar sitt utgangspunkt i kommuneorganisasjonens tverretatlige og tverrfaglige struktur, det tydelige innslaget av lokalkunnskap i overordna styringsorgan (formannskap, kommunestyre), samt evner til å utnytte “appellmuligheter” oppover til regionale og sentrale myndigheter. Næringspolitiske utfordringer i kommunesamfunnet – uavhengig av næringsmessig sektor – blir raskt brakt inn på den lokalpolitiske dagsorden. Dette gjelder særlig i kommuner der økonomiske transformasjons- og diversifiseringsprosesser hemmes gjennom skalaulemper og et ensidig næringsgrunnlag. Her vil vi typisk finne mindre fiskerikommuner, der konkurser og personalreduserende omstillinger ikke lett kan kompenseres for gjennom nyetableringer i vekstnæringer. Det som det politiske lederskapet kan gjøre i slike kommuner, er å engasjere kommunen i tiltak som kan sikre jobbstabilitet i fiskerinæringen – i fangstleddet, på mottaks/foredlingssiden, i tilrettelegging for støttefunksjoner/service og gjennom investeringer i næringsfremmende infrastruktur. Det er i lys av denne forståelsen av kommuners virkemåte vi kan se forsøkene på intervensjoner og forhandlingsutspill.
Filetindustriens tidsalder
Den storstilte oppbyggingen av filetindustri i Nord-Norge i etterkrigstiden kan i henhold til overstående teori og ifølge Fulsås (1996: 61–66) og Søylen (2002:59–77) best forstås som et statlig tiltak for å løfte landsdelen inn i en moderne industrialisert økonomi. Staten var også aktiv som eier i filetindustrien i Finnmark og Nord-Troms (Finotro‘1′) og i Vesterålen (Melbu og Myre). Den bærende ideen var muligheten til å forsyne voksende vestlige markeder med fryste fiskeprodukter, samtidig som satsingen skulle legge grunnlag for å løfte arbeidslivet på hav og land til nasjonale standarder og å styrke grunnlaget for bosetting og sysselsetting i utsatte kystsamfunn. Oppbyggingen av filetindustrien kom imidlertid ikke i stedet for, men i tillegg til, konvensjonell salt- og tørrfiskproduksjon i fiskeindustrien. Selv om det var en viss opposisjon mot ideen, ble kystfiskerne stilt i utsikt bedre priser på fisken og bedre muligheter for levering, og den fikk bred oppslutning (Finstad et al., 2012; Søylen, 2002:63–77).
Det privateide Findus‘2’ ble etablert som en vertikalt integrert filetbedrift med de facto kontroll på trålere helt fra etableringen, mens det statseide Finotro skulle produsere filet basert på leveranser fra kystflåten (Søylen, 2002:59–77). Finotro og andre filetprodusenter fikk imidlertid raskt problemer med tilførsel av råstoff på helårsbasis. Sesongmønsteret i leveransene fra kystflåten medførte økonomiske problemer for bedriftene og dermed vansker med å innfri ambisjonen om å tilføre landsdelen moderne og stabile industriarbeidsplasser. I henhold til teorien vi anvender, kompenserte staten for markedssvikt i råstoffmarkedet. Filetindustribedrifter ble gitt tillatelser til å eie havgående trålere som kunne forsyne industrien året rundt. Dette var (og er) et brudd med regelen om at fiskefartøy skal eies av selvstendige fiskere‘3’. Ordningen møtte betydelig motstand, men den ble gjennomført. I de tilfellene der det ble tildelt tråltillatelser til industrien uten leveringsplikt, noe som forekom i ordningens startfase, kan det antas at myndighetene tok det for gitt at fangstene ville bli landet ved eget anlegg. Lover og konsesjonsregelverk for de industrieide trålerne er utviklet i ettertid og blitt tilpasset øvrige lovendringer og utvikling i teknologi og økonomi (se Dreyer et al., 2006; Finstad, 2005; 2007 og 2010; Finstad et al., 2012).
På steder der en fikk til en sameksistens mellom industrieide trålere, kystflåte og landanlegg ble det på 1960- og 1970-tallet befolkningsvekst, stabile arbeidsplasser og grunnlag for utbygging av offentlige tjenester og kommunikasjoner. Kommunene “overvåket” sine respektive “systemers” virkemåte, i den forstand at ordførere og rådmenn gjerne opptrådte som lobbyister i forhold til sentralt politisk nivå, for å sikre kvote- og konsesjonstildelinger. Kommunene bidro også med egen innsats ved for eksempel aksjetegning i trålselskap med leveringsplikt til landanlegg i kommunen. Kystfiskerne kunne nok tidvis føle seg fortrengt, men opplevde filetindustrien som stabil avtaker også av råstoff fra kystflåten. Geografisk sett førte filetindustrimodellen til en desentral konsentrasjon av bosettingen langs kysten. Mellomstore fiskevær ble vinnere, mens småbygder og fiskevær uten filetindustri ble tapere (Brox, 1984).
Endring i trålernes pliktregime
På tross av større stabilitet i råstoffleveranser ble det etter hvert tydelig at lønnsomheten i filetproduksjonen var sterkt fallende, og produksjonen av frossen filet så vel som antall filetbedrifter ble derfor kraftig redusert. Fra 1980-tallet har denne industrien erfart varierende kvoter, bortfall av subsidier, nye internasjonale konkurransebetingelser og økende forskjeller mellom norsk kostnadsnivå og kostnadsnivået til våre handelspartnere. Økt konkurranse i markedet for blokkfryst filet førte til at singelfryste filetprodukter og fersk filet etter hvert ble alternativene for norsk filetindustri. Men tilgangen på ferskt trålråstoff, spesielt fra de første fangstdøgnene, er problematisk for denne typen produksjon, og norsk filetindustri har heller ikke kunnet levere produkter av denne typen med lønnsomhet. Resultatet har vært en rekke eierskifter, ofte i etterkant av konkurser eller økonomiske problemer (se Arbo & Hersoug, 1997; Finstad et al., 2012; og Henriksen, 2013 for beskrivelser og forklaringer).
I 1989 skjedde det to uavhengige begivenheter som i ettertid skulle få konsekvenser for utviklingen for filetindustrien og torsketrålerne – sammenbruddet i torskebestanden og Berlinmurens fall. Sviktende tilførsel av torsk fra norske fartøy kunne erstattes av leveranser fra “fristilte” russiske trålere og etter hvert ble Fiskerigrenseloven speilvendt‘4’. Industrien kunne på denne måten kjøpe rikelig med råstoff og drive en kostnadseffektiv produksjon. På midten av 1990-tallet leverte russiske trålere over 100.000 tonn fersk torsk i norske havner (i tillegg til noe fryst torsk).
Når russiske trålere stod for ferske leveranser av torsk, kunne norske trålere, også de industrieide, legge om til ombordfrysing av fangsten uten at dette ble særlig bemerket. Dette skjedde i en periode da en sterkt aldrende trålerflåte hadde stort behov for fornyelse og effektivisering. Manglende lønnsomhet i ferske leveranser, sammen med et økt marked og gode priser for fryst fisk, førte til at det ble investert i utstyr for ombordfrysing. Istedenfor å levere fangsten til industriell foredling havnet fangsten på såkalte nøytrale fryseterminaler, etablert med investeringsmidler fra blant annet Norges Råfisklag. På den måten ble det etablert et globalt marked for norsk fryst hvitfisk i norske havner (Finstad, 2014:230–233). Resultatet var igjen sviktende lønnsomhet i filetproduksjonen. Samtidig var markedet blitt bedre for konvensjonelle produkter (tørrfisk, saltfisk og klippfisk), og denne industrien var bedre i stand til å konkurrere om råstoff. Filetindustrien møtte derfor skjerpet konkurranse både i råstoffmarkedet og i produktmarkedet (Finstad et al., 2012).
Utviklingen bort fra ferske leveranser førte til at “Eierskapsutvalget” (NOU 2002:13), som svar på disse utfordringene, foreslo regelendringer som i 2003 gjorde at trålernes leveringsplikt ble erstattet av en tilbudsplikt for 80 % av fangsten av torsk og 60 % av hysefangsten. Samtidig ble antall “begunstigede” bedrifter utvidet ved å definere leveringsregioner i Nord-Norge, og prisene ble fastsatt ut fra gjennomsnittet for tilsvarende fangster i samme område i siste 14-dagerspeiode (Dreyer et al., 2006). Det ble dessuten innført enhetskvoteordninger‘5’ som medførte strukturering og fornying av trålerflåten, med det resultat at antall fartøy ble redusert fra cirka 100 til cirka 40. Selv justert for økte torskekvoter i samme tidsrom har reduksjonen i antall fartøyer medført en tredobling av fangstproduktiviteten. I gjennom¬snitt steg også driftsmarginen fra 2 % til 11 % og arbeidsgodtgjørelsen per fisker fra 280 til 440 tusen kroner. Men i 2010/11 ble kun 17 % av trålerflåtens samlede fangster levert ferskt (Larsen & Dreyer, 2012), det vil si i samsvar med den tradisjonelle filetindustrimodellens krav.
Fra 2007 ble det stilt krav til bearbeiding‘6’ av fangsten – bearbeidingsplikt – for bedriftene som ville kjøpe tilbudsfangstene. Dersom bedriften som eier fartøyet ikke kjøper den tilbudte fangsten, skal den tilbys andre i definerte regioner (Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Nord-Troms, og Sør-Troms og Nordland). Dersom ingen innenfor disse regionene kjøper fangstene, står fartøyeier fritt til å selge fangstene til høystbydende. Forskriften stiller krav om at minst 70 % av torskeråstoffet kjøpt av bedrifter innenfor de definerte regionene skal bearbeides. Med en stadig større andel av fryst råstoff, og manglende lønnsomhet i produksjon av dette råstoffet, har en vesentlig del blitt solgt ubearbeidet ut av de begunstigede regionene. I enkelte torsketråleres konsesjonsdokumenter er det også satt krav om aktivitetsplikt. Dette innebærer at det i regi av en bestemt bedrift skal drives fiskeforedlingsvirksomhet på bestemte steder. Aktivitetsplikten har sitt opphav i at ervervstillatelse er gitt en bedrift i henhold til dispensasjonsadgangen i Deltakerloven; denne plikten er per utgangen av 2015 kun lagt på fartøy eid av Havfisk ASA (NOU 2014:6:105). Se faktaboks i slutten av dokumentet med oppsummering av pliktregimet slik det framstår ved utgangen av 2015.
Å unndra seg leveringsplikt, samtidig som en beholdt de konsesjoner og kvoter som var tildelt på grunnlag av nettopp leveringsplikten, ble av mange opplevd som i strid med vanlig rettsoppfatning (se Finstad et al., 2012; Henriksen, 2014). Samtidig ville en innskjerping av pliktene, med krav om leveranser av ferskt trålråstoff til industrien, komme på tvers av teknologiutvikling og kvalitetskrav i markedet, og umuliggjøre en lønnsom produksjon. Omgjøring av leveringsplikt til tilbudsplikt har lenge vært et fiskeripolitisk debattema. Pliktregimet er behandlet i “Sjømatindustriutvalget” (NOU 2014:16) og har fått et eget kapittel i “Sjømatindustrimeldingen” (Meld. St, 10 (2015–2016):50-55)). I stortingsmeldingen (ibid) foreslås fjerning av bearbeidingsplikten, regionalisering av leveringsplikten på fylkesnivå, og der dette formuleres inn i trålerens konsesjonsdokumenter. Videre foreslås det opprettelse av en kommisjon som skal fastsette en rimelig kompensasjon for fjerning av aktivitetsplikten samt legge til rette for dialog mellom partene.
Spenningene
Rammen rundt de konflikter og løsningsforsøk vi har beskrevet, kan forstås langs to dimensjoner. For det første som en vedvarende spenning mellom hensynet til en viktig eksportnæring – fiskerinæringen, og på den andre siden distriktspolitiske mål om å sikre bosetting i fiskeriavhengige kommuner gjennom næringspolitikken. Teoretisk sett handler dette om hvordan en klassisk, industriell verdikjede i fiskeriene, med sterke bånd mellom fangstledd, foredlingsindustri, markeder og lokalsamfunn/kommune først etableres, men senere settes under press. Aktører i fangstleddet har sett muligheter til langt større lønnsomhet ved å bryte forbindelsen til landanlegg og kommune. I litteraturen beskrives dette først som en generell “exit”-respons (Hirschmann, 1970); senere knyttes slike responser mer tydelig til omstruktureringen i den globale økonomien, gjennom begrep som “secession” (Reich, 1991) og “disembedding” (Giddens, 1991). For det andre kan spenningene spores til statens sterke og vedvarende rolle i filetindustriens historie, som en del av det nordnorske moderniseringsprosjektet. Dette har kommet til uttrykk i form av en massiv statlig innsats i finansiering og tilrettelegging for integrerte industrielle konsepter (Aegisson, 1993; Søylen, 2002; Finstad, 2005; 2011 og 2014). Den statlige involveringen i bygging av nordnorsk filetindustri i etterkrigstiden var ikke enestående; den foregikk samtidig med aktiv medvirkning, blant annet på eiersiden, for å industrialisere landet (gruver, vannkraftutbygging og kraftkrevende industri, treforedling) (Lie, 2012:99–120). Når det etter hvert viste seg at filetindustrien slet med lønnsomheten til tross for sine trålere, førte dette til gjentatte statlige redningsaksjoner. Konvensjonell fiskeindustri, som ikke var gjenstand for den samme massive statlige satsingen, hadde mindre problemer og ble ikke gitt samme oppmerksomhet fra statens side hverken til oppbygging eller krisehåndtering. Finstad et al., (2012) argumenterer for at dette gjør at filetindustrien har gått fra krise til krise, samtidig som staten har blitt oppfattet å ha et særskilt ansvar for sysselsetting og bosetting i de samfunnene der denne industrien har vært lokalisert. Når dette utfordres, utløses protester og kystaksjoner.
Til tross for at det generelle bildet siden slutten av 1980-tallet har vært statlig tilbakeholdenhet med å blande seg inn i hvordan bedrifter organiserte sin produksjon (se teorikapittelet), så ble ordningen med trålerens leveringsplikt beholdt. Endringene som kom i 2003 kunne vært en anledning til å avvikle pliktregimet. I stedet kom endringer i leveringsforskriften uten endringer i vedkommende tråleres konsesjonsdokumenter. Innføring av de nye pliktene; aktivitetsplikt og bearbeidingsplikt representerer en videreføring av statlige reguleringer overfor industrien, noe som må ses som et klart brudd med den mer tilbaketrukne statlige politikken innenfor andre eksportrettede industriområder.
Politisk press, blant annet fra nordnorske kystkommuner førte til at Fiskeri- og kystdepartementet sendte ut forslag om innskjerpinger av pliktsystemet til offentlig høring i 2012 og 2013. Samtlige uttalelser fra kommuner, fylkeskommuner og politiske organer i Nord-Norge uttrykte oppslutning om sterke statlige reguleringer av de trålere og bedrifter som var omfattet av pliktsystemet. På motsatt side var de tyngste næringslivsorganisasjonene, inklusive fiskernes organisasjoner, negative til innskjerpingen (Henriksen, 2014). Endringsforslagene i 2012 og 2013 tyder på at så lenge pliktene beholdes i torsketrålenes konsesjonsdokumenter, kan det være det mulig å reversere tilbudsplikten tilbake til en leveringsplikt, dersom det skulle være politisk vilje til det. I så måte representerer pliktene fortsatt en økonomisk risiko for trålrederiene. Sjømatindustrimeldingen (Meld. St.10 (2015–2016): 50–55) reiser imidlertid spørsmål om slike endringer kan foretas når de er til ugunst for fartøyeier.
Kommunene og leveringsplikten – to spor
Som det er redegjort for i teorikapitlet har detaljerte statlige føringer, av den typen som pliktsystemet (fortsatt) representerer, ikke vært en del av norsk næringspolitikk siden slutten av 80-tallet. Til tross for at systemet lenge har vært modent for omfattende endringer, har staten nølt med å ta de politiske kostnadene det ville innebære å fjerne pliktene. Kystkommuners sterke reaksjoner på en liberalisering er i tråd med innovasjonsteorien presentert foran.
I det følgende vil vi beskrive hvordan kommuner begunstiget av et pliktsystem har agert i en situasjon preget av usikkerhet for lokal sysselsetting og verdiskaping. Vi har sett på responsen på reduserte trålleveranser og bearbeiding i seks kommuner: to i Finnmark, en i Troms og tre i Nordland. Disse kommunene har arbeidet med ulike løsninger som spenner fra å saksøke staten og trålrederier for plikts- og kontraktsbrudd, til å gjøre avtaler om kompensasjon etter forhandlinger med fiskeindustri og trålrederier. Gamvik kommune var først ute; etter at “appellmulighetene” var prøvd saksøkte kommunen staten og trålrederiene for manglende etterlevelse av leveringsplikten (“Gamviksporet”). Hasvik kommune valgte imidlertid en helt annen strategi, basert på en forhandlings- og samarbeidsløsning (“Hasviksporet”). Prosessen i Hasvik som ledet fram til en kompensasjon for bortfall av plikter, skiller seg tydelig fra Gamviks tiltro til rettssystemet; i Hasviks tilfelle kan vi observere tydelige innovative elementer i måten problemene er blitt forsøkt løst på. Hasviksporet har blitt kopiert av fire andre kommuner, og vi beskriver disse i kronologisk rekkefølge: Skjervøy, Øksnes, Bø og Andøy.
Avtalene i Hasvik, Øksnes og Skjervøy ble underskrevet og godkjent i henholdsvis 2008, 2009 og 2010, mens de i Bø og Andøys tilfelle begge ble underskrevet i februar 2014. I og med at de to sistnevnte avtalene er relativt nye sett i forhold til Hasvik, Øksnes og Skjervøy, blir de ikke behandlet i detalj. Selv om deler av kompensasjonsmidlene har blitt benyttet, vil det være vanskelig se noen større effekt etter så kort tid.
Gamviksporet – til sak mot staten for oppfylling av leveringsplikt
Gamvik kommune valgte i 2005 å saksøke staten, for å ha tillatt det kommunen hevdet var et kontraktsbrudd, og to trålredereier for brudd på leveringsplikten‘7’. Saken ble først stevnet inn for Øst-Finnmark tingrett i mai 2005 der Gamvik kommune, Nordkyn Seafood AS og Isanlegget AS saksøkte staten og syv trålrederier for tre forhold: 1) fastsettelsesdom for at de aktuelle fiskefartøyene plikter å levere fangsten i Mehamn, 2) overtredelsesgebyr og mulkt ved brudd på leveringsplikten og 3) erstatning. Tingretten besluttet å avvise krav nr. 1 og 2 mot staten og to av trålrederiene med begrunnelse dels i feil verneting og dels i manglende forliksrådsbehandling. Etter hvert endte dette opp som en sak mot to av rederiene og staten. I desember 2006 ble både staten og trålrederiene frifunnet og saksøkerne ble ilagt saksomkostninger (Øst-Finnmark tingrett 2006). Kun Gamvik kommune gikk videre med anke.
Både dommene og domspremissene har trolig fått betydning for hvordan etterfølgende diskusjoner om trålernes leveringsplikt har blitt håndtert i andre kommuner. En kort gjennomgang han derfor være nyttig for dette formålet.
Når det gjelder leveringsplikten har dommen som premiss at trålfisk ikke kan kreves levert fersk og at frysing av sløyd rund fisk ikke kan regnes som ombordproduksjon. Dette gjelder også selv om det i opprinnelige konsesjonsdokumenter for industrieide trålere var både forutsatt og krevd at fisken ble levert fersk. Ved utskiftinger av fartøy og medfølgende fornyelser av tillatelser hadde kravene blitt “oppdatert”, og samtlige fartøy som rettsaken omfattet var på gjeldende tidspunkt frysetrålere. Tingretten la altså til grunn at tilbud om leveranser av fryst råstoff var tilstrekkelig for å opprettholde tilbudsplikten. Det ble også lagt til grunn at konsesjonærer og rettighetshavere ikke er beskyttet mot konsekvenser av ny lovgivning eller endringer i betingelser knyttet til tillatelser, for eksempel endringer i kvoter. Det ble også slått fast at en kommune (i dette tilfellet Gamvik) ikke gis rettigheter med medhold i deltakerloven og at kommunen derfor ikke kan stilles i en bedre rettslig stilling enn konsesjonærer.
Erstatningskravene som Gamvik kommune reiste mot staten var begrunnet med tap på investeringer og tap av statlige overføringer som følge av nedgang i folketall. Den så kalte “Mehamnpakken”, som ble framforhandlet i 1999, var et felles løft mellom private investorer og Gamvik kommune, Finnmark fylkeskommune og staten. Kommunen bidro med bygging av infrastruktur med tilskudd fra fylkeskommunen, og staten ved Fiskeridepartementet bidro også med ekstraordinære tiltak på kvotesiden for å sikre råstoff til bedriften. Kommunen ønsket å holde staten ansvarlig for tap på investeringer. Argumentet var at unnlatelse av å påse at trålerne opprettholdt leveringsplikten påførte kommunen økonomiske tap ved bortfall av leieinntekter som skulle dekke kostnadene med kommunens investeringer.
Kommunens påstand var at staten var rettslig bundet gjennom Mehamnpakken og følgelig erstatningsansvarlig overfor Gamvik kommune ved å unnlate å påse at råstoff ble levert i henhold til avtalens intensjoner.
Til dette bemerket tingretten at beslutningen om “Mehamnpakken” ble fattet uten ordinær saksbehandling i embetsverket og at den hadde en sterk politisk karakter. Dette fritok nødvendigvis ikke staten for ansvar, men avtalen ble ikke oppfattet av noen som en avtale inngått i vanlig avtalerettslig forstand. Retten oppfattet at staten ikke hadde opptrådt slik at kommunen berettiget kunne forvente at det lå en ytterligere forpliktelse til særskilt å ta i bruk sanksjonsmidler for å følge opp avtalen, ved for eksempel å gi kvotene tildelt som en del av ordningen en særskilt behandling etter at leveringsforskriften ble endret i 2003 (fra leveringsplikt til tilbudsplikt). Lagmannsretten fant ikke at staten kunne bebreides for ikke å ha gjort kommunen oppmerksom på at råstofftilgang til fiskeindustrien var på egen risiko. Det lå derfor ikke en forpliktelse til at framtidig håndhevelse av leveringsplikten i Gamviks tilfelle skulle bero på en annen praksis enn for andre trålere og andre bedrifter i en lignende situasjon.
Medio mars 2008 ble Staten frifunnet i Hålogaland lagmannsrett for Gamvik kommunes krav om erstatning etter brudd på leveringsplikt for torsketrålere, men retten tilkjente staten saksomkostninger (Hålogaland lagmannsrett 2008). Medio juli samme år besluttet Høyesteretts ankeutvalg at anke ikke ble tillatt fremmet for Høyesterett (Høyesterett, 2008). Frifinnelsen var dermed rettskraftig og Gamvik kommune hadde tapt på alle punkter.
Hasviks strategi: Kommunen som fiskeripolitisk innovatør
Tråleren Riston, eid av Riston Fiskeriselskap AS som senere fusjonerte med Giske Havfiske AS på Sunnmøre, hadde en leveringsplikt knyttet opp til landanlegget på Sørvær, daværende Sørvær Holding AS eid av Norwegian Fish Company‘8’, nå Norway Seafoods Sørvær‘9’. I henhold til gjeldende bestemmelser lå det tilbudsplikt på 80 % av torsken og 60 % av hysa, først til Sørvær, så til Vest-Finnmark og Nord-Troms, dernest resten av Nord-Norge på enhetskvoten.
Perioden fra årtusenskiftet fram til 2007 var preget av ustabilitet både når det gjaldt landinger og eierskap i Hasvik/Sørvær, grunnet konkurser og eierskifte på landsiden. Fra rundt 2002 og til 2005 var det stadig minkende landinger fra Riston, landinger som tilslutt opphørte totalt (Kristoffersen, 2014). I 2006 besluttet Giske Havfiske AS å selge Riston og erstatte den med en større frysetråler, Atlantic Viking. Gjennom struktureringsordningen ble Ristons enhetskvote overført til Atlantic Viking’10’ , mens bindingene i form av tilbudsplikten til landanlegget på Sørvær fulgte med. Den nye frysetråleren, Atlantic Viking, viste seg imidlertid å være for stor til å gå inn i havnen, noe som skapte utfordringer for både rederi og landanlegg. At Fiskeridepartementet tillot at kvoten som i sin tid ble tildelt for å sikre råstoff til Sørvær ble overført til et fartøy som ikke hadde mulighet til å legge til kai ble kritisert. På spørsmål om hvorvidt vedtaket var en tabbe, svarte daværende fiskeriminister Helga Pedersen til Finnmark Dagblad at “Det er ikke bestandig man overskuer alle konsekvensene i vedtakene, som ble gjort i beste mening. Og det er jo vanskelig å nekte fartøyutskifting fordi kaia er for liten (…)” (Finnmark Dagblad, 09.06.2008).
At man etter flere år med konkurser, eierskifter og manglende leveringer måtte komme fram til en løsning ble et presserende politisk problem i kommunen. Etter kommunevalget i 2007 ble det vedtatt at Hasvik kommune skulle arbeide for å få Ristonkvoten tilbake til kommunen. Umiddelbart skulle dette tilsi at man i likhet med Gamvik ville gå rettens vei, men erfaringene fra Gamvik-dommene var etter hvert kjent, og levnet lite håp om et positivt utfall i rettssystemet.
Utover våren 2008 ble det derfor, etter initiativ fra kommunens side, innledet samtaler og forhandlinger med rederiet Giske Havfiske og landanlegget Sørvær Holding AS v/Norwegian Fish Company om å komme fram til en avtale som gagnet partene. Fiskeridepartementet og fiskeriministeren ble holdt løpende orientert, men la ikke føringer for hva avtalen skulle inneholde (ordfører, personlig meddelelse). Men det ble fra departementets side stilt som betingelse at det måtte være enighet partene imellom og at den ikke brøt med gjeldende fiskerilovgivning.
Valget om å satse på en omforent løsning mellom de involverte partene framfor rettslige tiltak ble gjort delvis på bakgrunn av resultatet i Gamvik-dommen. Denne ble rettskraftig etter at anke ble avvist av Høyesterett sommeren 2008. Prosessen hadde også vært tidkrevende og hadde påført Gamvik kommune økonomiske tap. Å fremme et rettslig krav overfor staten, og/eller rederiet, ble derfor ansett som en lite fruktbar løsning av Hasvik kommune. Det er verdt å merke seg at Hasvik kommunes valg om å gå inn for dialog med rederi og landanlegg framfor å gå til rettslige skritt kom etter resultatet i lagmannsretten, men før Gamvik kommunes anke til Høyesterett var behandlet og således før den endelige domsavsigelsen i saken. Gjennom vedtak i formannskapet ble ordføreren gitt fullmakt til å føre forhandlingene på vegne av kommunen, samt underskrive en eventuell avtale.
Etter flere forhandlingsrunder, der Hasvik kommune i samsvar med formannskapsvedtaket var representert ved ordfører, ble det løftet fram en mulig modell hvor Giske Havfiske og “Atlantic Viking” kunne bli fritatt fra tilbudsplikten og beholde kvoten, mot at det ble betalt en kompensasjon til eier av landanlegget, Sørvær Holding AS. Det ble fra Giske Havfiske foreslått en sum på 17,5 millioner kroner. Dette ble også størrelsen på den avtalte kompensasjonen til Sørvær Holding AS for å si fra seg tilbudsfordelen. Kvoten til Riston ble etter dette underlagt samme bestemmelser som fiskereide kvoter.
Avtalen mellom kommunen, rederiet og landanlegget ble underskrevet 10.06.08, og 17,5 millioner kroner ble overført fra Giske Havfiske til Sørvær Holding AS. En endelig godkjenning fra Fiskeridepartementet ble gitt med forbehold om at det ble etablert et selskap for å forvalte kompensasjonssummen. Hasvik kommune og Sørvær Holding AS gikk deretter sammen om å etablere “Sørvær Kystfiskeinvest AS” (SKI), hvor kommunen satt med 49 % av aksjene og Sørvær Holding AS med de resterende 51 %’11’.
Kompensasjonen ble, i henhold til rammeavtalen, stilt til disposisjon for SKI fra Sørvær Holding AS som et “langsiktig lån med gunstig rente”. Etter fratrekk av skatt var beløpet redusert til 12,6 millioner kroner. Forvaltningen av kompensasjonssummen, ofte referert til som “Riston-fondet”, er beskrevet gjennom rammeavtalen, underskrevet 18.06.08. Styret består av fire representanter, to fra hver part hvor styreleder utpekes av Sørvær Holding AS. Leveringsplikten i konsesjonsvilkårene ble formelt opphevet 4. februar 2009. Det overordnede målet med fondet er å “sikre stabil råstofftilgang til anlegget på Sørvær gjennom hele året og derigjennom lønnsomhet, aktivitet og sysselsetting”. Dette skal skje gjennom at fondet yter lån til næringsaktører i virksomheter som vil kunne være med på å øke tilgangen på råstoff og dermed kompensere for bortfallet av trålkvoten.
Ved tildelinger fra Riston-fondet har det fortrinnsvis blitt ytt lån eller skutt inn egenkapital (EK)’12’ til fiskere som enten ønsket å starte opp med egen båt eller å utvide sin drift på eksisterende fartøy. Lånene har blitt gitt med prioritet etter lån fra Innovasjon Norges eller bankers lån, og sammen med økt EK styrker dette prosjektenes tilgang på kapital fra andre kilder. Gjennom tilbakebetalingen, med renter og eventuelle innløsninger av eierandeler, skal SKI være sikret vedlikehold av fondskapitalen og dermed muligheter for videre satsing.
Leveringer til Sørvær er ment å sikres gjennom en leveringsplikt bygget inn i de enkelte låneavtalene. Leveringsplikten har senere blitt utvidet til å gjelde anlegg i hele Hasvik kommune, ikke bare anlegget på Sørvær. For å få bistand fra SKI er det også en forutsetning at foretaket er lokalisert i Hasvik kommune.
På et tidlig tidspunkt var det ytret et ønske fra kommunen om å bruke fondet mer strategisk enn ved å stykke tildelingene opp for å imøtekomme flere aktørers søknader. Det ble foreslått å investere midler fra fondet i et større fartøy, på over 28 meter. Det ble derimot klart gjennom møter med fiskere og representanter for fiskemottakene at en satsing på flere fartøyer i størrelsesklasse rundt 15 meter var mer optimalt, både for lokale fiskere og for mottaksanleggene. Dette ble den foretrukne løsningen.
Siden oppstarten av Riston-fondet i 2008 fram til i dag har SKI vært med på å gi lån til, og gått inn på eiersiden (EK) i syv fartøy, hvorav seks ennå er tilhørende i kommunen. Over den samme syvårsperioden har nedgangen i antall fiskefartøy registrert i Hasvik kommune delvis avtatt, selv om det fortsatt er en negativ utvikling perioden sett over ett. Like fullt kan Hasvik vise til en mindre relativ nedgang sett i forhold til geografisk nærliggende kommuner, og har sågar opplevd en minimal vekst i 2014 (Sørdahl, 2015:65). Den samme trenden finner man igjen hva antall fiskere registrert på blad B (med fiske som hovedyrke) angår. Etter en lengre periode med kraftig nedgang har utviklingen flatet litt mer ut, selv om den ennå er negativ. Også her har Hasvik opplevd en prosentvis lavere nedgang enn det de omliggende kommunene Loppa, Skjervøy og Kvænangen har (ibid: 68).
Over samme periode økte mengden råstoff landet ved mottak i Hasvik kommune betraktelig. Dette henger i stor grad sammen med en generell kvoteøkning, men også korrigert for kvoteøkninger har fiskeindustribedriftene i Hasvik hatt vekst i landinger etter 2002, med et toppår i 2010. Hasvik framstår dermed som en av vinner¬kommunene når det gjelder landinger av fisk (Iversen, 2015). Imidlertid er betydning av de seks “Riston-fartøyene” relativt beskjeden, og deres landinger utgjør kun en liten del, rundt 9 %, av det totale kvantumet (Sørdahl, 2015:69). Forklaringen er at bedriftene i Hasvik mottar landinger fra kystfartøyer fra hele regionen og kysten for øvrig. Kommunes gunstige beliggenhet i forhold til fiskefelt er velkjent, så det var nok først og fremst gunstige betingelser for levering av fangst til fiskeindustribedrifter i Hasvik som bidro til å forklare de store landingene fra fartøy som ikke er hjemmehørende i kommunen.
Figur 1 Samlet fangst landet i Hasvik og av fartøy hjemmehørende i kommunen (Hasvik-fartøy). Kilde: Fiskeridirektoratets sluttseddeldatabase.
Det særegne ved kommunale innovasjoner er kollektivt entreprenørskap, evne til å gjøre koplinger på tvers av sfærer og styringsnivå, og en spredningsprosess som starter horisontalt i regionen (Teigen et al., 2013:28–29). I Hasviks tilfelle har ordfører hatt klar fullmakt fra formannskapet til å inngå i forhandlinger, og dermed bidratt til et omforent forhandlingsresultat som forplikter eksterne partnere og som skapte åpning for en bred medvirkning av næringsaktører i en påfølgende strategidiskusjon. Prosessen her har klare innovative trekk, og “produktet” i form av leveranser fra mellomstore båter hjemmehørende i kommunen har bidratt til å sikre arbeidsplasser både på sjø og på land. I tillegg har Riston-fondet hatt gunstige sidevirkninger, både i form av at industriens tilpasning til kystflåtens råstoffleveranser har gjort den mer attraktiv også for fartøyer som kommer utenfra, og ved at de store leveringene fra fremmedflåten sannsynligvis har skapt ringvirkninger i lokalsamfunnet, avlesbart i form av en positiv befolkningsutvikling i en kommune som er sterkt fiskeriavhengig.
Forhandlinger er alltid spørsmål om og gi og ta: Kommunen kunne sikkert ha ønsket seg en større kompensasjonssum, og også ønsket seg flertall i styret for Riston-fondet. På den andre siden har industribedriften en nøkkelrolle her, og den aksjemajoriteten bedriften er tildelt kan ses på som en understrekning av forpliktelsen til å forvalte fondet forsvarlig og i henhold til formålet. At kommuner i en lignende situasjon har sett til Hasvik heller enn til Gamvik for å finne inspirasjon til å utvikle egne løsninger, er også noe som kan fortolkes innenfor teorien om kommunale innovasjoners spredningsmønster.
I likhet med mange andre tilfeller hvor det dreier seg om kompensasjon for bortfall av leveringsplikt har også Riston-avtalen kommet under kritikk. Lokalt har det blitt stilt spørsmål både ved prosessen rundt avtalen og ved den endelige løsningen som ble forhandlet fram. Kritikken har dreid seg om feil i saksbehandlingsprosedyrer og påstand om at ordfører har handlet uten fullmakter. Kritikken toppet seg i en politianmeldelse for korrupsjon (Storaunet & Sollied Møller, 2014). Korrupsjonssaken ble henlagt av politiadvokaten, men ble anket til statsadvokaten. Vest-Finnmark politidistrikts vedtak om henleggelse ble her opprettholdt med den begrunnelse at det ikke var sannsynlig at det har forekommet brudd på straffeloven. Anklagene om brudd på prosedyrer og handlinger uten fullmakt er også tilbakevist (Kristoffersen, 2014)’13’,’14’ .
Skjervøy
Tråleren “Kågtind” med to trålkonsesjoner, eid av konsernet Nergård gjennom datterselskapet Ytre Rolløya AS, var knyttet til Skjervøy kommune med tilbudsplikt på 1/6 av fangsten til anlegget i Årviksand. Til trålkonsesjonene var det også knyttet aktivitetsplikt ved ett anlegg i Skjervøy havn, organisert under Skaretfisk AS.
På grunn av svake økonomiske resultater hos Skaretfisk AS, kom det i 2009 nyheter om at Nergårds anlegg i Skjervøy stod i fare for å bli stengt eller lagt ned (Myreng & Skeie, 2009). Høsten samme år ble det, etter lange forhandlingsrunder, inngått en avtale mellom Skjervøy kommune og Nergård om nedleggelse av drift ved de to nevnte fiskemottakene. Nergård, som tok initiativ til forhandlinger, skulle beholde trålkonsesjonene og aktivitetsplikten bortfalt mot en godtgjørelse til Skjervøy kommune. Godtgjørelsen bestod av en engangsutbetaling på 15 millioner kroner, en vederlagsfri overdragelse av Nergårds landanlegg i Skjervøy havn til et fiskeriutviklingsselskap opprettet av kommunen, samt en endring i tilbudspliktavtalen som tidligere gjaldt 1/6, til en tilbudsplikt i tråd med gjeldende forskrifter (Fish, 2009).
Pengene ble satt i et fond administrert av Skjervøy kommune gjennom det nyetablerte kommunale selskapet Skjervøy Fiskeriutvikling AS, etablert i 2010. Selskapets vedtekter (§2) slo fast at “Midlene skal i hovedsak benyttes til infrastrukturtiltak i fiskerisektoren i hele kommunen, rekrutteringstiltak i fiskerinæringen og tiltak som har betydning for fiskeri- og havbruksnæringen i kommunen og regionen”. I første styremøte ble det disponert rundt 11,6 millioner kroner, hvorav store deler gikk til avtaler knyttet til anlegg i Skjervøy Havn og Årviksand samt Industriparken (Møteinnkalling kommunestyre 05.05.10; Solvang, 2014).
Avtalen har blitt utsatt for kritikk fra flere hold (Jørgensen, 2009). Overdragelsen av fiskebruket i Skjervøy havn ble møtt med skepsis; selv om anskaffelsen var vederlagsfri var bygningsmassen i dårlig forfatning og produksjonsutstyret hadde allerede blitt flyttet ut. Restaureringskostnadene ble av enkelte anslått til å være i millionklassen (ibid). Det har også blitt stilt spørsmål rundt enkelte tildelingsvedtak. Dette har i hovedsak dreid seg om hvorvidt det var klarhet i om tildelinger ble gitt som lån eller tilskudd og om den endelige bruken av midlene som ble tildelt (Solvang, 2014).
Da det ble vedtatt å avvikle fondet gjenstod det kun omkring en halv million kroner av de opprinnelige 15 millionene, men noe av kapitalen var bundet opp i form av utestående lån (Bjørkli, 2013). Grunnet renteinntekter på omkring 400.000 kroner ble avviklingen utsatt, og den endelige beslutningen om avvikling tatt i oktober 2014. Etter nedleggelsen av Skjervøy Fiskeriutvikling AS ble den gjenværende kapitalen samt utestående lån overført til kommunen. Samlet sett utgjorde dette et beløp på rundt 3,6 millioner kroner, hvorav 800.000 kroner var bundet opp i rente- og avdragsfrie lån som etter ti år omgjøres til tilskudd (i praksis var dette rene tilskuddsmidler). Ideen om å benytte de resterende midlene til oppstart av et kommunalt flåtefond har vært luftet, men det er per dags dato ikke gjort noen konkrete vedtak i saken om hvorvidt midlene skal øremerkes spesifikke formål (Skog, 2014).
Ettersom det hersket uklarhet om flere forhold knyttet til enkelte av tildelingene, ble det samme år bevilget midler til en gransking av Skjervøy Fiskeriutviklings disponeringer av Nergård-pengene. Granskingen, utført av KomRev NORD’15’ , slo fast at tildelingene gjort av Skjervøy Fiskeriutviklings styre var blitt gjort i henhold til selskapets vedtekter, og rapporten rettet ikke særlig kritikk mot verken styre eller styreleder (Haug & Skog, 2015).
Rapporten ble ikke ansett for å være dekkende nok på enkelte punkter. Den ble derfor ikke behandlet i Kontrollutvalget, men først sendt tilbake til KomRev Nord. Etter en ny gjennomgang av saken, utført av K-Sekretariatet IKS’16’ , ble granskingen sluttbehandlet i Kontrollutvalget. Det ble her vedtatt å anbefale ovenfor kommunestyret at rapporten med eventuell relevant dokumentasjon skulle bli oversendt til påtalemyndigheten. Dette for å få en avklaring hvorvidt det burde bli tatt rettslige skritt vedrørende tildelingene fra fiskerifondet, og for å avklare et eventuelt skyldspørsmål. 21. oktober 2015 besluttet kommunestyret i Skjervøy å følge rådet fra kontrollutvalget.
Øksnes
Tråleren “F/T Sunderøy”, eid av Prestfjord AS, hadde en leveringsplikt på to kvotefaktorer til Myre i Øksnes kommune. Prestfjord AS, en del av det Sortlandbaserte fiskeri og oppdrettsselskapet Holmøy Maritime AS, inngikk i 2009 samtaler med Øksnes kommune hvor målet var å forhandle fram en avtale hvor denne plikten falt bort. Motivasjonen bak avtalen lå i at tilbudsplikten, sett fra rederiets ståsted, representerte betydelige administrative kostnader i den forstand at den blant annet innebar et krav om en leverings og driftsplan. I henhold til §3 i forskrift for fartøy med torsketråltillatelse skal det fra fartøyeiers side legges fram en halvårlig plan som redegjør for når det tas sikte på å bedrive fiske, samt til hvem eventuell fangst tenkes tilbudt. Denne leverings- og driftsplanen skal legges fram innen mai og november. Kommunen og rederiet kom til enighet om vilkårene og avtalen ble så godkjent fra departementshold.
Avtalen om bortfall av plikter i Øksnes skiller seg fra de øvrige avtalene. Den er den eneste som ikke involverer en økonomisk kompensasjon til verken eier av landanlegg eller kommunen. I motsetning til avtalen i Hasvik innebærer den heller ikke at konsesjonene forsvinner ut av regionen’17’, da det har vært rederiets intensjon å fortsette driften i samme område og levere fangsten til Myre Fryseterminal AS. Fryseterminalen er et heleid datterselskap i konsernet. Avtalen representerer dermed en forenkling av driftssituasjonen for rederiet. Selskapets trålere fanger cirka 16.000 tonn hvitfisk i året og landinger i Myre havn gir betydelig aktivitet knyttet til håndtering av fangst og utrusting og service til tre moderne trålere.
Bø i Vesterålen
Trålrederiet Nergård disponerte en trålkvote med en kvotefaktor på 1,35 med tilhørende tilbuds- og aktivitetsplikt knyttet opp til et anlegg i Steinesjøen i Bø i Vesterålen.
Som følge av sviktende sildekvoter og dårlig lønnsomhet besluttet Nergård å legge ned sildeproduksjonen ved anlegget i Bø i 2012, et anlegg der det få år tidligere hadde blitt gjort betydelige investeringer (Budalen, 2012). Nergård tok initiativ til forhandlinger og i den vanskelig situasjonen for både kommune og bedrift ble det i desember 2012 presentert et avtaleutkast. Aktivitetsplikten knyttet til anlegget skulle bortfalle mot en økonomisk kompensasjon på 19 millioner til kommunen, samt et samarbeid om tilrettelegging for alternativ drift ved anlegget (Jenssen, 06.12.12). Avtalen innebar ikke at leveringsplikt til Bø ble tatt ut av konsesjonsdokumentet.
Etter å ha blitt nedstemt i første runde, ble saken tatt opp igjen i kommunestyret i mars 2013 der avtalen, slik som den ble beskrevet over, ble akseptert. Når det gjaldt spørsmålet om drift ved landanlegget, ble det vedtatt å satse på levendelagring av hvitfisk. Satsingen på levendelagring er ment å gi den lokale industrien bedre forutsetninger for drift ved at tilførselen av råstoff i større grad kunne bli spredd utover året. Det endelige vedtaket ble godtatt av Nærings- og fiskeridepartementet februar 2014 med den begrunnelse at Bø kommune støttet opp om Nergårds søknad om bortfall av aktivitetsplikt. Fiskeriministeren la samtidig vekt på at “Regjeringen er opptatt av å legge til rette for innovasjon og nyskaping som kan sikre økt lønnsomhet og aktivitet på kysten” (Fiskeriminister Elisabeth Aspaker sitert i Leonhardsen 2014).
Disponeringen av midlene fra avtalen, kalt “Nergård-pengene”, skapte diskusjon da det ble besluttet å føre midlene som driftsinntekter og dermed dekke tidligere års underskudd med det mål å få kommunen ut av ROBEK-listen (Jenssen, 28.01.14). I overkant av 10 millioner gikk med til å dekke tidligere driftsutgifter, mens de resterende midlene, rundt 8 millioner, har blitt satt inn i et kommunalt næringsfond. I motsetning til de andre avtalene beskrevet her, er ikke de resterende “Nergård-midlene” øremerket spesielle tiltak, verken innenfor fiskerinæringen eller andre områder. Anlegget for levendelagring av hvitfisk er per dags dato (oktober 2015) ikke startet opp.
Andøy
Etter et oppkjøp av Ytterfisk & Co i 2011, overtok Prestfjord Havfiske AS tråleren “Andøy-buen” samt trålkvote og tilhørende tilbudsplikt. “Andøybuen” ble senere solgt, og kvoten med leveringsplikten ble overført til tråleren “Langøy”. Forpliktelsen gjaldt overfor to bedrifter; JM Nilsen Fisk og Jangaard Export AS’18’, hvor begge var tilkjent en like stor del (Aune, 02.12.13). Ettersom JM Nilsen Fisk slet økonomisk kom det i november 2013 forslag om oppheving av konsesjonsvilkåret mot en økonomisk kompensasjon fra Prestfjord Havfiske. Denne avtalen ble imidlertid ikke godkjent av Andøy kommune, og derfor heller ikke av Fiskeri- og kystdepartementet. Begrunnelsen for avslaget fra departementets side var at i de tilfeller hvor slike avtaler har blitt gjennomført har det vært enighet mellom kommune, landanlegg og rederi (Aune, 26.11.13).
Kommunens avgjørelse om å ikke godkjenne den opprinnelige avtalen kom som følge av at de ikke var anerkjent som en part i avtaleutkastet. I spørsmålet om hvem som regnes som involverte aktører når det gjelder leveringspliktforbindelsene er ikke kommunene ansett som en juridisk part. Til tross for dette har kommunene hevdet at selv om de ikke er direkte tilgodesett gjennom konsesjonsvilkårene, så har leveringsbetingelsene den hensikt å skape arbeidsplasser og aktivitet i kommunene.
I februar 2014 ble en revidert avtale til en verdi av til sammen 5 millioner godkjent og gjennomført. Avtalen sikret JM Nilsen Fisk en kapitaloverføring på 4 millioner kroner samtidig som Andøy kommune fikk 1 million. Midlene gitt til kommunen ble øremerket tiltak relatert til fiskerisektoren i kommunen, og har blant annet blitt brukt til å finansiere flytebryggefasiliteter for fremmedflåten.
Tilbudsplikten til JM Nilsen Fisk ble med dette slettet, mens plikten knyttet til Jangaard Export bestod (Jenssen, 13.02.14). Kommunens valg om å gå inn for en avtale som opphevet konsesjonsvilkåret og ga bedriften på Nordmela en “redningsplanke” ble gjort av hensyn til fiskerinæringen og flåten i kommunen. En eventuell konkurs for ett av fiskemottakene i kommunen ville potensielt sett hatt store negative følger for Andøy og i særdeleshet for stedet anlegget er lokalisert (Nordmela). Samtidig hadde bedriften et driftsmønster som ikke var forenelig med trålråstoffet som ble tilbudt, men som var bedre tilpasset kystflåtens leveranser.
Diskusjon
Hasviksporet: Når kommunerforhandler om utkjøp av plikter
Det er grunn til å anta at Gamvikdommene, sammen med den forutgående endringen av “leveringsplikt” til “tilbudsplikt”, måtte oppleves som et klart tilbakeslag for kystkommuner som kjempet for å beholde leveringsmuligheter for fiskeflåten, industrijobber og befolkningsgrunnlag for å kunne tilby gode offentlige tjenester. På denne bakgrunnen tok den politiske ledelsen i flere kommuner kontakt med, eller responderte positivt på henvendelser fra, de aktuelle landanleggene og trålrederiene. Det viste seg at trålrederiene var positive til slike forhandlinger – til tross for at politiske vedtak og rettssystemet (jfr. Gamvik-dommene) i praksis hadde fritatt trålerne fra å videreføre det som kommunene fortsatt anså for å være bindende leveringsforpliktelser. Resultatet av slike forhandlinger var at flere kommuner, åpenbart inspirert av avtalen som Hasvik oppnådde, inngikk avtaler om kompensasjon med de aktuelle trålrederiene. Når kommuner, rederier og begunstigede bedrifter har kommet til enighet, har departementet godkjent avtalene og slettet angjeldende plikt fra trålernes konsesjonsdokumenter.
Avtalene skiller seg fra hverandre på visse punkter, men har grunnleggende likheter. I Hasvik, Øksnes og Andøys tilfelle har avtalene medført bortfall av tilbudsplikten, mens de i Skjervøys og Bøs tilfeller innebar bortfall av aktivitetsplikten. Kompensasjonsmidlene har blitt forvaltet av kommunen i Andøy, Skjervøy og Bøs tilfelle, mens kommune og landanlegg i Hasvik forvalter fondet sammen. Avtalen i Øksnes innebar som nevnt ingen økonomisk kompensasjon, og således ingen forvaltning av midler.
Som det er vist til i case-gjennomgangen, dreier det seg om svært komplekse saksforhold, og om særegne lokale omstendigheter. Felles var kommunenes ambisjoner om å opptre som næringspolitiske aktører og statens vilje til godkjenne avtalene. Et privatrettslig anliggende mellom landanlegg og trålrederier basert på betingelser i trålernes konsesjonsdokumenter, ble utvidet til å omfatte også kommunene som lokalpolitiske institusjoner. Men kommunenes rolle var ikke begrenset til å godkjenne inngått avtale mellom rederi og landanlegg. Kommunene tar på seg og får bekreftet rollen som nærings- og fiskeripolitiske aktører av departementet. Dette gjorde at de inngikk i forhandlinger og med forventing om å overta kontrollen over kompensasjonsmidlene (Skjervøy, Bø, Andøy). Det var i utgangspunktet ikke selvsagt at kommunene hadde motivasjon, kompetanse og kapasitet til å initiere og styre prosesser av denne typen. Men faktisk har norske kommuner vært “innovatør frå alders tid” (Teigen et al., 2013:15). Motivasjonen for å delta i lokal samfunnsutvikling er et kjennetegn ved norske (og nordiske) kommuner. Det var også tilfelle når filetindustrien med tilhørende trålere ble etablert og spesielt når staten trakk seg ut av Finotro (Finstad, 2005). I fiskeriavhengige kommuner vil det være både folkevalgte og administrativt ansatte med innsikt i fiskerinæringen. Og selv den minste kommune vil ha en næringsansvarlig ansatt samt en ordfører som i små kystkommuner forventes å arbeide for lokalsamfunnets ve og vel, og som er gitt mulighet til det ved at de er ordførere på heltid. Det handler altså om det lokalpolitiske lederskaps rolleforståelse, motivasjon og kompetanse i en setting der fiskerinæringa er en vesentlig del av privat sektor.
Det ville ikke være uventet å oppleve motløshet og en følelse av avmakt, når det har vist seg svært vanskelig å erstatte fiskerirelatert virksomhet med andre typer næringsaktiviteter. Likevel ser vi at det lokalpolitiske lederskapet viser innovativ kraft for å oppnå en slags kompensasjon, og at kommunene ønsker å ha en hand på rattet når det gjelder bruken av kompensasjonsmidlene. Kommunalt styrte fond av betydelig størrelse ble opprettet i Bø og i Skjervøy, men det synes å være Hasvik som kom best ut med hensyn til resultater ved bruk av kompensasjonsmidlene. Og nettopp i Hasviks tilfelle var det et partnerskap med landanlegget i forvaltningen av midlene, samt involvering av også mindre næringsaktører, heller enn politisk enekontroll med midlene, som har gitt et positivt utfall.
Utkjøpsavtaler; En mulighet til å kvitte seg med et utdatert virkemiddel
Figur 2 Forholdet mellom fiskeindustribedrift, trålrederi, begunstiget kommune og departementet i de tilfellene der plikter i trålerens konsesjonsdokumenter eller ervervstillatelser er opphevet.
Utkjøpsavtalene, som beskrevet i Figur 2, er kommet til under to ulike regjeringskonstellasjoner, regjeringene Stoltenberg (rød/grønn) og regjeringen Solberg (blå/blå). Dette gjør det rimelig å anta at det lenge før “Sjømatindustriutvalget” (NOU 2014:16) og “Sjømatindustrimeldingen” (Meld. St 10 (2015–2016)) var en klar oppfatning i politisk- og administrativ ledelse at pliktregimet ikke fungerte og at man har sett etter måter å avvikle dette på. Pliktregimet framstår etter hvert som en kuriositet i næringspolitikken (se teorikapittelet), en ordning som ikke fungerer etter de opprinnelige intensjonene og som heller ikke har gjort det de siste 20 årene (se Arbo & Hersoug, 1997; Dreyer et al., 2006; Finstad et al., 2012; Henriksen, 2014). Hope (2002:18) definerer “et system som er karakterisert av reguleringsmessige ufullkommenheter og svakheter av ulik art” som reguleringssvikt. To regjeringskonstellasjoner har benyttet alle anledningene der kommunene har stilt seg bak utkjøpsavtaler til rette opp i reguleringssvikten.
Gamvikdommen fastslår at kommuner ikke er part i disse sakene i avtalerettslig forstand. Gjennom at staten har stilt som forutsetning at kommunene måtte godkjenne avtalene for å fjerne leveringsplikt fra trålerens konsesjonsdokument eller aktivitetsplikten fra ervervstillatelsen, har kommunene blitt tildelt en avgjørende rolle. Om den praksisene vi har beskrevet fortsetter, har kommunene stor frihet til å sette betingelser for å godkjenne avtalene, noe som spennet i Hasvik- og Øksnes casene illustrerer. Uten kommunenes aktive rolle kunne den politiske belastningen for departementet ved å rette opp i reguleringssvikten, forhindret at den ble gjennomført. I det følgende vil vi diskutere ulike aspekter ved utkjøpsavtalene og de forlagene som ligger i “Sjømatindustrimeldinga” (Meld. St 10 (2015–2016)).
Muligheter og begrensninger ved Hasvik-modellen
Hasvik-modellen framstår som et tilsynelatende godt alternativ til pliktsystemet. “Sjømatindustriutvalget” tar i til orde for å avvikle hele pliktsystemet, men foreslo at det gjøres på en akseptabel måte, sett opp mot de krav som ble stilt da ordningen ble innført (NOU 2014:16, p 107).
De fem avtalene som er inngått viser mangfoldet i både samarbeidsløsninger og forvaltningsstrategier. Kommunene har valgt ulike strategier, og oppnådd ulike utfall. Riston-fondet forvaltes av Hasvik kommune og Norway Seafoods i fellesskap, men sistnevnte sitter med majoritet og styreleder. I tillegg til samarbeid om forvaltningen i fondet, har satsingen blitt til gjennom dialog med lokale næringsutøvere. Gjennom folkemøte med deltakelse fra lokale fiskere ble man enige om å satse på lån til innkjøp av fartøy rundt 15 meter. Dette var et stort steg vekk fra en foreslått strategisk satsing fra kommunens side om å gå inn i ett større prosjekt, der fonders midler ville blitt bundet opp gjennom støtte til et kombinert snurrevad/kystnotfartøy på rundt 28 meter.
Kompensasjonene i seg selv gir de involverte kun et verktøy for å drive lokal næringsutvikling. Det kritiske ligger i hvordan man benytter seg av dette verktøyet. Her kan manglende kapasitet og kompetanse i småkommuner være en utfordring. Kompetanseutveksling gjennom samarbeid kan bøte på dette; en samarbeidsløsning mellom det offentlige og det private kan bidra til en “forretningsmessig sunn” involvering i foretak, samtidig som det tas hensyn til den lokale konteksten. Likevel er tverrsektorielt samarbeid ikke nødvendigvis en fruktbar løsning i seg selv. Det forutsetter tillit og god dialog mellom partene. Manglende felles forståelse om hvor man står og hvor man vil, og uklare roller kan resultere i løsninger som kun ivaretar hensynet til en av partene. Dette kan igjen øke det lokale konfliktnivået og kan føre til at man går glipp av den potensielt varige effekten av slike fond. Satsingen på flere mindre kystfartøy gir muligens en lavere mengde råstoff enn det et større havgående fartøy kan levere, men fangsten fra kystflåten er potensielt av langt høyere kvalitet enn trålfisk og er langt bedre egnet til dagens filetproduksjon (Nilssen et al., 2014). Det er også større sannsynlighet for at fangst fra mellomstore kystfartøy landes lokalt. For å overleve i en konkurranseutsatt næring hvor man i Norge har et betydelig høyere kostnadsnivå enn i andre konkurrerende land, er det nødvendig at bedriftene satser på det som gir best lønnsomhet. Ved å erstatte den opprinnelige trålkvoten med kvoter til kystfartøy som fortrinnsvis satser på linefangst, framfor å kjempe for at trålfangsten blir levert, tilrettelegger man for lønnsom produksjon.
I tillegg til betydningen av økt fangst fra kystflåten, bør man heller ikke undervurdere den symbolske effekten det å ta et “endelig oppgjør” med “pliktregimet” kan ha. I mange kommuner med en lignende problematikk kan spørsmålet rundt hva man skal foreta seg i forhold til de ulike pliktene når de driftsmessige forutsetningene endres, ligge som en hemsko. Kompensasjonsavtaler gir i så måte et større rom for nytenking, samtidig som man må tilpasse seg den endrede situasjonen. Lokale bedrifter må jobbe for å gjøre seg attraktive i forhold til flåtesida, men som vi ser for Hasviks del, er det mulig å innføre bindinger for de kystfartøy som blir finansielt begunstiget gjennom Riston-fondet. Disse bindingene er imidlertid knyttet til en privatrettslig avtale om finansiering og ikke til fartøykvoten eller til ervervstillatelsen. Det gir fiskeren mulighet til å selge fartøyet ut av kommunen eller flytte, men da må egenkapital og lån tilbakeføres fondet.
I forvaltningen av Riston-fondet spres risikoen gjennom mange små lån framfor en større satsing. Konsekvensene av at enkeltfartøy misligholder lån, eller taper sin egenkapital, blir dermed mindre. Gjennom et samarbeid mellom kommune og næringsliv har partene utnyttet den kunnskapen som de sitter med om både fiskerinæringen og om lokale forhold (ringvirkninger for arbeidsmarked og bosetting). Involveringen av lokale næringsutøvere i prosessen med å legge en strategi for fondet har også vært med på å bedre det lokale samarbeidsklimaet og å gi ordningen større legitimitet lokalt.
En satsing rettet mot å styrke/øke den lokale kystflåten vil ikke kun ha betydning for leveringer til landanlegget, men vil også kunne ha betydning for sysselsettingen og verdiskapingen i kommunene. Kystflåten sysselsetter ofte flere lokalt enn det et større havgående fartøy gjør, samtidig som en styrking av industrien også gir økt verdiskaping på landsiden. Dette vil kunne ha en positiv effekt på andre områder i kommunene, da i form av for eksempel økt innbyggertall, økte skatteinntekter og barn/ungdom i barnehage/skole.
Denne effekten har vist seg i Hasvik i årene etter at fondet ble opprettet. Flere større fartøy (11–14,99m) i den lokale flåten innebærer flere jobber om bord, samtidig som økt fangst har gitt mer arbeid på land. For Hasviks del har den største økningen i antall arbeidsplasser ikke vært på flåtesiden, men på nettopp landanleggene. Denne økningen henger i stor grad sammen med økte leveringer fra fremmedflåten. Disse arbeidsplassene har i stor grad blitt fylt av personer med utenlandsk opprinnelse, hovedsakelig personer fra Litauen og Polen, og en betydelig andel av dem bosetter seg i kommunen (Sørdahl, 2015:76)’19’ .
Lar Hasvik-modellen seg implementere som nasjonal modell?
Som allerede nevnt, en kontinuerlig problematisk situasjon når det kommer til å oppfylle leveringsplikten har skapt et presserende problem, og flere tar nå til orde for at det trengs nye løsninger. “Sjømatindustriutvalget” har foreslått at “det nedsettes en kommisjon med juridisk og økonomisk kompetanse som får som oppgave å komme fram til en samfunnsmessig forsvarlig løsning på saken [pliktsystemet] som hensyntar alle parter, eksempelvis gjennom en økonomisk kompensasjon” (NOU 2014:6 p. 107). “Sjømatindustrimeldingen” (Meld. St 10 (2015–2016)) legger fram forslag, som om de blir vedtatt, kan endre på forhandlingsstyrken til kommunene. Dersom tilbudsplikt endres til fylkesnivået og bearbeidingsplikten fjernes, vil kommunenes posisjon i forhandlinger svekkes i forhold til de avtalene vi har beskrevet foran.
Mange kommuner kan føle seg marginalisert i spørsmålet om hvem som er involverte parter og hvem som er berettiget. Likevel, gjennom både praksis i de tidligere inngåtte avtalene samt ordlyden i utredningen (“(…) en samfunnsmessig forsvarlig løsning (…) som hensyntar alle parter”) (NOU 2014:6 p.107) anbefaler “Sjømatindustriutvalget” i praksis at kommunene gjøres til part i saken. Dette er i så fall en fortsettelse av den praksis som er etablert og som er beskrevet i Figur 2, begrunnet med den store samfunnsmessige betydningen pliktsystemet opprinnelig hadde for mange av fiskerikommunene. Dersom forslagene i “Sjømatindustrimeldingen” (Meld. St 10 (2015–2016)) går igjennom er det fare for at antall kystkommuner i forhandlingsposisjon blir redusert til kun å gjelde kommuner som har lokalisert fiskeindustri med aktivitetsplikt.
Frikjøp av plikter fra konsesjoner eller ervervstillatelser kan innebære store verdier til alternativ anvendelse i fiskeriavhengige kommuner. Hvor store verdier det dreier seg om er det ikke enighet om og det vil også avhenge av hva Stortinget beslutter i behandlingen av forslagene i “Sjømatindustrimeldingen” (ibid). Det er uansett betydelig sprik mellom anslagene. Spriket kommer av ulike oppfatninger av hva utkjøpssummene skal baseres på, hvilke plikter det gjelder og kanskje også om posisjonering i forhold til kommende forhandlinger.
De lavere anslagene for leveringsplikt baserer seg på at rederiene betaler differansen i verdi mellom en pliktig og en ubunden trålkonsesjon. En leveringspliktig konsesjon anslås til å være verdt omkring 90 millioner, mens en konsesjon uten tilhørende plikter verdsettes litt høyere, rundt 100 millioner. Årsaken til at det er så vidt liten differanse er effekten av overgangen fra leveringsplikt til tilbudsplikt. Den gir langt på veg trålere med tilbudsplikt samme økonomiske betingelser som fiskereide trålere. Dersom dagens regime med sikkerhet vil være uendret, evtuelt ikke blir endret til ugunst for rederiene, er det ikke et presserende behov for trålrederier til å kjøpe seg fri fra avtalene. Det er imidlertid en risiko for forverrede vilkår knyttet til endrede betingelser, som vist med forslagene som ble sendt ut på høring fra Fiskeri- og kystdepartementet i 2012 og 2013 (Henriksen 2014). Avhengig av faktorer som vurdering av risiko og viljen til å betale seg ut, regner “Norsk Fiskerinæring” (2015:45–52) med mellom 2 og 10 millioner per konsesjon når det gjelder leveringsplikten. I følge Fiskeridirektoratet er det ved slutten av 2015 46,5 trålkvotefaktorer med tilknyttede plikter’20’. Utkjøp av de resterende leveringsplikter vil i så fall generere kompensasjoner på samlet mellom 93 og 465 millioner.
Når det gjelder den gjenværende industriplikten, ligger den kun på trålere eid av Havfisk ASA og plikten omfatter 29,6 enhetskvoter’21’. Norsk Fiskerinæring (ibid) har anslått at frikjøp av aktivitetsplikten fra anleggene vil komme på 250 millioner kroner. Dette anslaget er basert på samtaler med næringsaktører og er langt høyere per anlegg, enn hva som er oppnådd så langt (Skjervøy og Bø). Dette tyder på at aktivitetsplikten føles mest tyngende av de næringsaktørene som et intervjuet. Dersom Norsk Fiskerinærings antakelser og forutsetninger holder, vil det være snakk om mellom 343 og 715 millioner for et totalt frikjøp fra alle plikter.
Legger man kompensasjonen i de tidligere inngåtte avtalene til grunn tilsier praksis en sum nærmere de mer moderate anslagene. Basert på Riston-avtalen kan man se for seg omkring 17,5 millioner for frikjøp av de tidligere leveringspliktige konsesjoner. Hva angår aktivitetsplikten lå det tilleggsytelser’22’ i avtalen med Skjervøy kommune. Det er derfor best å legge avtalen med Bø kommune til grunn for prisnivået, men det finnes to alternative måter å forstå utkjøpet. Den ene er utkjøp av aktivitetsplikten fra enhetskvoter og den er 14 millioner’23’ per kvote. Med 46,5 kvoteenheter med leveringsplikt vil et frikjøp komme på 814 millioner kroner, og med 29,6 enhetskvotermed aktivitetsplikt vil et frikjøp komme på kr 414 millioner. Det andre alternativet er å betrakte utkjøpet som frikjøp av plikten som ligger på industribedriften. Med fem bedrifter’24’og “Bø-pris” kan verdien fastsettes til 95 millioner. Et utkjøp av samtlige plikter etter disse to alternativene vil ligge mellom 909 og 1.228 millioner.
Det høyeste anslaget har tatt utgangspunkt i totalverdien av en konsesjon omsatt på det frie markedet, og ikke kun differansen mellom pliktbelagte og frie konsesjoner. Denne vurderingen er gjort i et notat som skal være presentert for politisk ledelse i Nærings- og fiskeridepartementet (Ludvigsen’25’, 2015). Ideen er at man kjøper ut hver enhetskvote til markedspris og derigjennom får slettet alle plikter. Dermed blir utkjøpssummen etter gjeldende markedspris 100 millioner/enhetskvote. Med 46,5 enhetskvoter med plikter er det dermed snakk om totale verdier 4,65 milliarder kroner. I nevnte notat anslås det realistiske beløpet å ligge mellom 2,5 og 3,5 milliarder, uten at det redegjøres nøye for hvordan man kommer fram til anslaget. Det kan for eksempel være at rederiene ikke kjøper seg ut eller at det ikke vil være snakk om full markedspris.
Det laveste anslaget vil komme om Stortinget slutter seg til forslagene i “Sjømatindustrimeldingen” (Meld. St. 10 (2015–2016)). Tilbudsplikt på fylkesnivå, som i tillegg skrives inn i konsesjonsdokumentene, vil trolig stille trålrederiene i en gunstig situasjon’26’ som de ikke er villige til å kjøpe seg ut av. Uansett vil fylkeskommunene måtte bli forhandlingsmotpart, og man kan bli stilt ovenfor fordelingspolitiske spørsmål i bruken av eventuelle kompensasjonsmidler. I tråd med overstående resonnementer vil det være resonnementene rundt “Bø-prisene”, og “Norsk Fiskerinæring” (2015:45–52) sine overlegninger, som gir spennet for utkjøp/kommisjonsfastsettelse. I og med at “Norsk Fiskerinæring” sin vurdering av utkjøp av aktivitetsplikt havner innenfor Spennet i “Bø-priser” vil anslaget ligge mellom 95 og 414 millioner.
Tabell 1 gir et øvre og nedre anslag over størrelsene på de verdiene som kan frigjøres til alternativ anvendelse. Spriket er stort og, følger staten den praksis som er etablert og illustrert i Figur 2, skal det uansett gjennomføres forhandlinger eventuelt en kommisjonsvurdering. Ut fra etablert praksis anser vi det som lite trolig at rederiene vil akseptere å kjøpe fri leveringspliktene i enhetskvoter som de allerede eier, til full markedspris. Tidligere utkjøpsavtaler har skapt en referanse for eventuelt nye forhandlinger. Det store spriket, spesielt i verdisetting av aktivitetsplikten er verd å merke seg. Det realistiske nivået kan være cirka 1 milliard kroner, men dette forutsetter at Stortinget legger til grunn Sjømatindustriutvalgets forslag (NOU 2014:6) istedenfor “Sjømatindustrimeldinga” (Meld. St 10 (2015–2016)). Det kan uansett være snakk om potensielt store verdier frigjort til alternative formål. Den totale verdien på investeringene gjort via Riston-fondet anslås til å være omkring 25–30 millioner (Sørdahl, 2015:39), altså har fondet generert dobbelt så store investeringer som inngangsverdien. Samme effekt kan forventes i lignende fond.
Så langt har det ikke blitt lagt føringer fra departementet på innholdet i eventuelle nye avtaler ut over at partene må være enige og avtalene må være innenfor gjeldende fiskerilovgivning. Forhandlingsresultatene har fastlagt størrelse på kompensasjonene, føringer for bruk av midlene, herunder selskapsform og eierforhold. Skulle forslagene i stortingsmeldingen bli vedtatt, vil det derimot bli lagt visse premisser for kompensasjonssummene det forhandles om.
Flere sammenfallende forhold har vært med på å sikre et godt resultat i Hasvik i årene etter innføringen av modellen. Nærhet til gode fiskefelt er dog en konstant, men en positiv utvikling i ressursene og en aktiv fiskeindustri bør ikke undervurderes. Likevel kan man peke på graden av samarbeid og dialog som involverer riks- og lokalpolitikere, fiskeindustri og fiskere som sentrale faktorer, noe som andre kommuner også kan lære av. Tatt i betraktning den relativt beskjedne andelen av landingene fartøyene finansiert med Riston-midler står for, kan en lærdom også være at modellen har bidratt til å skape en langt mer positiv giv i samarbeidet mellom kommunen og næringslivet, enn Gamviksporets “tapsfortelling” om forsømte plikter.
Bruk av midlene til finansiering av den lokale kystflåten i Hasvik gir SKI en varig karakter, under forutsetning at fondet ikke må ta tap og at det drives på forretningsmessige vilkår. Lokale forhold kan tilsi at det for andre kommuner kan være utfordringer som kan være viktigere enn satsing på lokal kystflåte, noe som var tilfelle for både Skjervøy og Andøy. Flere kommuner har allerede etablert kommunale flåtefond enten i egen regi eller i samarbeid med fylkeskommunen og Innovasjon Norge. Eventuelle føringer fra departementets eller Stortingets side, bør åpne for løsninger som gir fleksibilitet og mulighet for lokale tilpasninger, basert på den type samarbeid og involvering som SKI og Hasvik kommune er et eksempel på.
Tabell 1 Spennet i vurderinger over verdier av frikjøp (verdier i millioner kr)
En viktig ting å være klar over med de løsningene som er valgt så langt, er at de ikke har medført økt kvotegrunnlag for kystflåten. Trålerne har beholdt sine kvoter, og selv om kystfartøyer i Hasvik har utvidet sine kvoter ved hjelp av lån og EK fra SKI, har det skjedd innenfor rammen av den samlede kvotegrunnlaget for kystflåten. Dermed har kompensasjonsavtalene vært tilpasset den interne enigheten i Norges Fiskarlag om fordeling av kvoter mellom kystflåten og havfiskeflåten, den så kalte trålstigen. Storting og Regjering har godtatt denne som en fordelingsnøkkel, og det er lite som tyder på at det er politisk vilje til å endre den. Dette betyr i så fall at kvotegrunnlaget er gitt, og at det er de eksisterende fartøyene med kvoter i lukket kystgruppe (gruppe 1) som vil bli objekter for eventuelle kvoteutvidelser i “fondskommuner”.
En rask avvikling av pliktsystemet har potensiale til å stille store midler til rådighet både fra eventuelle fond direkte og fra kapitalmarkedet. Dersom fondene bidrar med egenkapital og lån, med prioritet etter kredittinstitusjoner, så vil tilgjengelig kapital for å kjøpe fartøy og kvoter i kystflåten øke betraktelig. Dersom alle velger SKI-modellen, med investeringer på flåtesida, kan dette gi to effekter:
De kommunene som fra før var begunstiget med trålere med leveringsplikt vil bli bedre stilt i konkurransen om kvoter, og en vil kunne få geografisk refordeling av rettigheter der “fondskommunene” vil bli vinnere og alle andre tapere, deriblant sårbare fiskerikommuner.
Når tilgang på billig kapital øker, med en gitt og definert kvotemengde, er det overveiende sannsynlig at prisene på fartøy med kvoter presses opp.
Valg av et nasjonalt fond, som alle vil kunne få finansiering fra, vil kunne dempe refordelingseffekten, men ikke priseffekten. Det er fare for at oppslutningen om en slik løsning fra kommuner som er begunstiget av pliktregimet, ikke vil være spesielt stor. Løsninger som kompenserer kommunene, men der midlene må brukes til å styrke relevant infrastruktur eller den kommunale økonomien, vil kunne få lokal oppslutning, men ikke ha de overfor nevnte refordelings- og prisvirkningene.
Konkluderende bemerkninger
Innledningsvis stilte vi tre spørsmål: Hvordan har spenningene mellom hensynet til en viktig eksportnæring og distriktspolitiske mål etter hvert ført til et dysfunksjonelt system? Og hvordan responderer kystkommuner for å kompensere for endringer i fiskerinæringens rammebetingelser herunder fiskeripolitikken? Og sist, kan et storstilt utkjøp av plikter, der kompensasjonen anvendes til kjøp av kystfiskefartøy med kvoter føre til uønskede effekter?
Filetindustrien, som etter hvert fikk trålere, ble etablert som del av etterkrigstidens korporative næringspolitikk. Industrieide trålere representerte imidlertid et brudd av hovedpilarene i norsk fiskeripolitikk, nemlig at fiskefartøy skal eies av aktive fiskere. (Aegisson, 1993; Søylen, 2002; Finstad, 2005; Lie, 2012). Til tross for at strukturelle, teknologiske og markedsmessige endringer har gjort at konseptet ikke fungerer (Dreyer et al., 2006) har det ikke blitt avviklet. Dette til tross for at den korporative politikken ble erstattet med en liberal næringspolitikk i løpet av 1980-tallet (Lie, 2012). Selv om pliktsystemet ikke har fungert etter intensjonene har det blitt tilpasset (tilbudsplikt, bearbeidingsplikt og aktivitetsplikt) og beholdt heller en avviklet. Markedsmessige forhold har ført til at stadig større andeler av fisken har blitt landet fryst og foredlet utenfor de begunstigede regionene. Dette har skapt store spenninger mellom de distriktspolitiske intensjonene bak ordningene og hva de er i stand til å levere i form av sysselsetting og bosetting.
Etter at det ble klart at rettssystemet ikke gav medhold i at opprinnelige distriktspolitiske intensjoner skal gjelde over senere tilpasninger i politikken, valgte fem begunstigede kommuner strategier som har ført til avvikling av plikter, fire av disse mot økonomisk kompensasjon. Systemet har vist klare tegn på reguleringssvikt (Hope, 2002). Det gjør det rimelig å anta at staten har lett etter måter å avvikle pliktsystemet på, og at kommunenes initiativ har vært velkomne blant annet fordi det har dempet den politiske belastningen ved avvikling.
Kystkommunenes respons på reguleringssvikten og statens tilbaketrukne rolle, har vært å tre inn på arenaen som næringspolitisk aktør. Kommunene har i tråd med kommunal innovasjonsteori (Teigen et al., 2013) søkt løsninger som har enten direkte sikret lokal aktivitet (Øksnes), eller har gitt økonomisk kompensasjon til næringsliv og/eller kommuner. Kommunene har involvert ulike deler av lokalt næringsliv i etablering av ny virksomhet så vel som i tilrettelegging av infrastruktur.
I vår drøfting av konsekvensene av at Hasvik-modellen gjøres til en nasjonal modell, har vi kommet til at så lenge fordeling av kvoter mellom kystflåten og havfiskeflåten ligger fast, vil bruk av eventuelle kompensasjoner til kjøp av kystfiskefartøy (noe som er sterkt ønskelig lokalt) kunne få to uønskede effekter: En geografisk refordeling av kvoter i favør av de begunstigede kommunene og at prisene for kvoterettigheter vil presses opp. Bruk av kompensasjoner til generell styrking av kommunal økonomi, eller infrastruktur, vil imidlertid ikke ha slike effekter.
Referanser
Aegisson, G. (1993). Industrial Change and Development form Macrolevel Organizational Perspectives. Doctoral Dissertation. Department of Industrial Management and Work Science. The Norwegian Institute of Technology. University of Trondheim. Angelsen, E., T. Ringholm & J. Bro (2015). Brikker som mangler. Kunnskap om næringsrettet samfunnsutvikling og kommunestørrelse. Rapport 2015:4, Norut, Alta. Arbo, P. & B. Hersoug (1997). The globalization of the fishing industry and the case of Finnmark. Marine Policy, 21: 2. Aune, J. (26.11.13). Vesterålen Online: Tilbyr 1 million for å slippe leveringsplikt. http://www.vol.no/nyheter/andoy/article8691621.ece Aune, J. (02.12.13). Vesterålen Online: Vil ha halvparten. http://www.vol.no/incoming/article8746249.ece Bjørkli, V. (04.05.13). Folkebladet: Bare 500.000 igjen av Nergård-pengene. http://www.folkebladet.no/nyheter/article7510407.ece Budalen, A. (27.11.12). NRK Nordland: 22 personer mister jobben ved fiskeanlegg. http://www.nrk.no/nordland/nergard-legger-ned-i-bo-1.8834498 Brox, O. (1984). Nord-Norge – fra allmenning til koloni. Troms-Oslo-Bergen-Stavanger: Universitetsforlaget, kap. 18 “Fiskerinæringa reorganiseres”, pp. 176–190. Dreyer, B., J.R. Isaksen, B.I. Bendiksen & S.A. Rånes (2006). Evaluering av leveringsplikten. Rapport 1/2006, Fiskeriforskning, Tromsø. Enoksen, R. (19.12.89). Nordlys: Trålerederi på Skjervøy. Atekst/Retriever. Fenstad, A. (13.11.15). Fiskeribladet Fiskaren: Dette betyr at trålerne kan gjøre som de vil. http://fiskeribladetfiskaren.no/nyheter/?artikkel=43806 Finnmark Dagblad (09.06.08). Får 17,5 millioner for Sørvær-kvote. http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article3595752.ece Finstad, B.-P. (2005). Finotro – statseid fiskeindustri i Finnmark og Nord-Troms – fra plan til avvikling. Doktoravhandling, Universitetet i Tromsø. Tromsø. Finstad, B.-P. (2007). Fra moderne storvær til seinmoderne utkant. Kiberg 1945–2000. I Niemi, E. (red.): Partisanbygda. Fiskeværet mellom øst og vest, Kiberg. Bygdelag: Vadsø. Finstad, B.-P.(2010). Parti, konsern, stat. Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge, Arbeider-historie 2010. Årbok for arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Oslo. Finstad, B.-P.(2014). Markedstilpasning og globalisering. I Kolle N. og Christensen p. (red.) Havet, fisken og oljen. 1970–2014. Norges fiskeri- og kysthistorie, bind IV. Fagbokforlaget. Finstad, B.-P., E. Henriksen & P. Holm (2012). Fra krise til krise – forventninger og svik i norsk fiskerinæring. Økonomisk fiskeriforskning, 22:1, pp. 33–54. Fish.no (21.07.09). Nergård beholder trålkvotene. http://www.fish.no/fiskeri/1082-nergard-beholder-tralkvotene.html?tmpl=component&print=1&layout=default&page= Fulsås, N. (1996). Kvifor fekk ikkje industrikapitalismen fotfeste i Nord-Norge? Utsyn over nordnorsk økonomi fra merkatilisme til velferdsstat. I Eriksen, E.O. (ed.). Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord. Bergen:Fagboklaget. Giddens, A. (1991). The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity Press. Haug, I. & K.N. Skog (21.05.15). Framtid I Nord: Får ikke alle svarene. http://www.framtidinord.no/pluss/article10987581.ece Henriksen, E. (2014). Bedrift og virkemiddel – Om den nordnorske fiskeindustrien med trålere. Praktisk økonomi & finans, 30:2, pp.130–142. Oslo: Universitetsforlaget. Henriksen, E. (2013). Lønnsom foredling av hvitfisk i Norge – hva skal til? Oppsummering av foredragsserie holdt for LO, supplert med relevant litteratur. Rapport 44/2013, Nofima, Tromsø Henriksen, H. (12.01.90) Nordlys: Skjervøy har kjøpt. Atekst/Retriever. Hirschmann, A.O. (1970). Exit, voice and loyalty. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Hope E, (2002). Kapittel 1: Næringspolitikk for en ny økonomi. Noen problemstillinger og utfordringer. I Hope E. (red) Næringspolitikk for en ny økonomi. Fagbokforlaget. Bergen Horn, K-S. (13.11.15). NRK Finnmark: Mister rett til fisken: -En krigserklæring mot kysten. http://www.nrk.no/finnmark/mister-rett-til-fisken_-_-en-krigserklaering-mot-kysten-1.12651548 Hålogaland lagmannsrett (2008). Øst-Finnmark tingrett TOSFI-2005-66463 – Hålogaland lagmannsrett LH-2007-50902. Høyesterett (2008). Øst-Finnmark tingrett TOSFI-2005-66463 – Hålogaland lagmannsrett LH-2007-50902 – Høyes-terett HR-2008-1280-U, (sak nr. 2008/953), sivil sak, anke over dom. Publisert: HR-2008-1280-U Jacobsen, A.R. (1996). Fra brent jord til Klondyke: Historien om Findus i Hammerfest og norsk fiskeripolitikks elendighet. Universitetsforlaget. Jensen, T.J. (13.11.15). Bladet Vesterålen: -Arroganse, judaspenger og belønning til svikere. http://www.blv.no/hadsel/nyheter/fiskeri-og-havbruk/arroganse-judaspenger-og-belonning-til-svikere/s/5-9-77575 Jenssen, E. (06.12.12). Vesterålen Online: Legger 19 millioner på bordet. http://www.vol.no/incoming/article6774853.ece Jenssen, E. (28.01.14). Vesterålen Online: Mener Nergård-millionene er ført riktig. http://www.vol.no/nyheter/bo/article9031331.ece Jenssen, E. (13.02.14). Vesterålen Online: Opphever leveringsplikt til Andøy. http://www.vol.no/nyheter/andoy/article9146509.ece Jørgensen, M. (27.10.09). Framtid i Nord: Ikke selg Skjervøys framtid! http://www.framtidinord.no/nyheter/article304220.ece Kristoffersen, T.K. (19.07.14). Finnmark Dagblad: Ikke morsomt å være anmeldt. http://www.finnmarken.no/finnmarkdagblad/nyheter/article7484778.ece Kvile, K. (13.11.15). Fiskeribladet Fiskaren: En krigserklæring mot Nord-Norge. http://fiskeribladetfiskaren.no/nyheter/?artikkel=43800 Larsen, H.O & N. Aarsæther, red. (1985). Kommunalt tiltaksarbeid. Oslo: Universitetsforlaget, Tromsø. Leonhardsen, M. (12.02.14) Bladet Vesterålen: Sletter industriplikt. http://www.blv.no/lokalsider/bo/article7165592.ece Lie, E. (2012). Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget. Ludvigsen, S. (2015). Fiskeripolitikk/ressursforvaltning/tilpasning til markedets ønske om kvalitetsprodukt. Upublisert arbeidsnotat. Myreng, K-E. & T. Skeie (10.02.09). NRK Nordnytt: Tolv mottak og fiskebruk legger ned. http://www.nrk.no/nordnytt/tolv-mottak-og-fiskebruk-legges-ned-1.6474718 Meld. St. 10 (2015–2016). En konkurransekraftig sjømatindustri. Meling til Stortinget. Tilrådning fra Nærings- og fiskeridepartementet 13. november 2015. Nilssen, J., B.A. Bertheussen & B. Dreyer (2014). Hvilken råstoffstrategi er mest lønnsom for norske filetbedrifter. Økonomisk fiskeriforskning, 1-2014, pp. 1–17. Norsk Fiskerinæring (2015). Plikter til besvær. Norsk fiskerinæring nr. 4–2015, pp 45–52. NOU (2002:13). Eierskap til fiskefartøy. Avgitt til Fiskeridepartementet 21. juni 2002. NOU (2014:6). Sjømatindustrien. Utredning av sjømatindustriens rammevilkår. Avgitt til Nærings- og fiskeridepartementet 16. desember 2014. Pedersen, G. (13.11.15). Nordlys: -Største ran av Nord-Norge siden nazistene brente Finnmark. http://www.nordlys.no/storste-ran-av-nord-norge-siden-nazistene-brente-finnmark/s/5-34-287370 Regjeringen.no (2012). Strammer inn leveringsplikten for torsketrålerne. Pressemelding Fiskeri- og kystdepartementet nr. 80. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/strammer-inn-leveringsplikten-for-torske/id707079/ Reich, R. (1991). The Work of Nations. A Blueprint for the Future. London: Simon & Schuster. Ringholm, T., H. Teigen & N. Aarsæther (2013). Innovative kommuner. Oslo: Cappelen-Damm Akademisk. Roaldseth, S.L. (25.10.13). NRK Møre og Romsdal: Giske Havfiske satser for fullt. http://www.nrk.no/mr/giske-havfiske-satser-1.11317556 Skog, K.N. (27.02.14). Framtid i Nord: Har fått pengene tilbake. http://www.framtidinord.no/nyheter/article9228577.ece Solvang, O. (08.05.14). Nordlys: Kommune bruker 600.000 til gransking av tidligere ordfører. http://www.nordlys.no/nyheter/article7341431.ece Storaunet, A. & S.S. Møller (23.04.14). NRK Nordnytt: Anklages for korrupsjon etter kvotesalg. http://www.nrk.no/nordnytt/anklages-for-korrupsjon-1.11678996 Søylen E. (2002). Hvorfor gikk det galt? Statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945. Gyldendal Akademisk. Sørdahl, P.B. (2015). Hasvik og Riston-modellen: en studie av innovative løsninger på problematikk knyttet til trålernes leveringspliktavtale. Masteravhandling, Universitetet i Tromsø. Tromsø. Teigen, H., T. Ringholm & N. Aarsæther (2013). Innovatør frå alders tid. I Ringholm et al., (red.). Innovative kommuner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, pp. 15–30. Øst-Finnmark tingrett (2006) TOSFI-2005-66463-2.
Faktaboks
Vedlegg: Oversikt over kompensasjonsavtaler i Hasvik, Skjervøy, Bø, Andøy og Øksnes kommuner
Consumers segments based on innovativeness and convenience orientation were identified and described based on known buying motives and barriers for fish consumption and sociodemographic factors. How well three different fish fillet product types (tray packed, vacuum packed and sold in fish counter) fit to the different segments and buying criteria were described. Three segments; Involved consumers, Convenience orientated and Modern consumers were found. The most important buying criteria’s was quality and value for money. Finally suggestions for how to target the different segments are made.
Sammendrag på norsk
Basert på hvor innovative og bekvemmelighetsorienterte forbrukere er ble forskjellige segmenter identifisert og beskrevet basert på kjente kjøpsmotiver og barrierer for konsum av fisk, samt sosiodemografiske faktorer. Videre så man på hvor godt forskjellige produkttyper av fiskefilet (skålpakket, vakuumpakket og i fiskedisk) passer til de forskjellige segmentene og kjøpskriterier. Tre segmenter; Involverte, Bekvemmelighetsorienterte og Moderne forbrukere ble funnet. De viktigste kjøpskriterier for alle segmentene var kvalitet og verdi for pengene. Artikkelen gir praktiske forslag til hvordan produkter kan tilpasses til de ulike segmentene.
Norwegian and international authorities recommend that fish should be consumed at least two times per week (Advice on fish consumption: Benefits & Risks, 2004; Vitenskapskomiteen for mattrygghet, 2006). Even though fish consumption is high in Norway compared to other European countries, the scientific advice is still to increase consumption due to low consumption levels, particularly in youth, which does not reach the recommended two servings of fish per week.
A considerable amount of research has shed light on consumer’s motives and barriers to fish consumption. Identified barriers to fish consumption are poor availability, perceived difficulty in preparing and cooking fish, low quality and freshness, the belief that it is expensive and perceived unpleasant properties such as smell (Leek et al., 2000; Sveinsdottir et al., 2009; Verbeke & Vackier, 2005; Verbeke, 2007). On the other hand fish has positive hedonic properties and health benefits, which consumers find attractive (Roininen et al., 2000).
One way of increasing fish consumption is to introduce new products designed to meet consumer preferences. In order to succeed with new products it is recommended that innovative consumers, that is consumers that are open to trying new products, are targeted first. The reasons for this is that innovative consumers may help establishing the new product in the market and thus make it easier to introduce to less innovative consumers (Goldsmith & Flynn, 1992). New products should also fit to important food trends such as convenience. A general lack of time, knowledge, skills and abilities to prepare home meals (Gofton, 1995) influences consumer attitudes and choice toward more convenient food (Olsen et al., 2007). Thus, identifying market segments based on consumer convenience orientation might help targeting evolving consumer needs for new products.
Using empirical measures based on a questionnaire, this paper identifies and describes innovative and convenience oriented consumer segments which has substantial opportunities for increasing seafood consumption. The segments are described based on known buying motives and barriers for fish consumption and sociodemographic factors. We also demonstrate how these results can be applied to a realworld product category and assess how well different fish fillet product types fit to the revealed segments and buying criteria.
Theoretical background
Consumer innovativeness has been defined as the tendency to buy new products more often and more quickly than other people (Midgley & Dowling, 1978). Two types of consumer innovativeness has been identified, innate and domainspecific innovativeness (Goldsmith & Hofacker, 1991). Innate innovativeness refers to innovativeness as a dimension of individuals’ personality (Steenkamp et al., 1999) and domainspecific innovativeness refers to consumer innovativeness for a specific product category (Goldsmith & Hofacker, 1991). As this study focuses on a specific product category, we focus on domainspecific innovativeness.
Convenience orientation refers to a person’s general preferences for convenience goods and services (Berry et al., 2002). Empirical studies indicate that consumers differ in their temporal orientation, including perceived time scarcity, the degree to which they value time, and their sensitivity to timerelated issues in general (see Berry et al., 2002 for a recent review). The convenience construct is also related to different stages of buying, using and discarding of a product or service (Berry et al., 2002; Yale & Venkatesh, 1986). Various conceptual aspects of food convenience have been discussed in recent years, including the different stages in the consumption process (Candel, 2001; Gofton, 1995; Scholderer & Grunert, 2005): planning, acquisition/purchasing, preparation, cooking, consumption/eating and disposal. At each stage, convenience may have a different role and importance. For example, purchasing ingredients for an ordinary meal may focus on which shop is cheapest (convenience not the most important factor), whereas deciding what to eat can depend on how time consuming the preparation process is (focus on convenience).
Research design and data
In order to shed light on our research questions we conducted a survey study that focused on identifying segments of consumers with a varying degree of innovativeness and convenience orientation for a given product category.
One of the fastest growing categories in the Norwegian retail segment is fresh fish fillets. In the last few years several new products have been introduced in this segment. The segment consists of 3 different product types, including two types of prepacked fillets (vacuum packed and tray packed fillets) and fish fillets sold from the fish counter in supermarket, which is the more traditional product type.
In order to measure domainspecific innovativeness an adapted scale originally developed by Goldsmith & Hofacker (1991) and applied in the food sector by for example Huotilainen et al. (2005) was used. To measure convenience orientation we used the CONVOR scale originally developed by Candel (2001) and adapted by Olsen et al. (2007). Buying criteria for fresh fillets was measured on two levels. First general importance of the different factors was measured on a seven point interval scale ranging from “not important at all” to “very important”. Then the three different products were measured on how well they fit to the buying criteria on a seven point interval scale ranging from “very bad” to “very good”.
Participants (N=738) representative of the Norwegian population form the basis of the present analysis. The recruitment, fieldwork and pretesting was subcontracted to a market research agency. An online survey was used. The inclusion criteria for our respondents were that they were between 18 and 74 years old, and were responsible for at least 50 % of the households’ food shopping. All respondents bought fish on a regular basis.
A hierarchic cluster analysis based on Ward’s method was performed first in order to identify the appropriate number of clusters. The hierarchic cluster analysis was followed by a Kmeans cluster analysis to reveal segment differences and characteristics. The internal reliability and consistency of the resulting factors was assessed by Cronbach’s alpha. Finally bivariate analysis including OneWay ANOVA comparison of means were used to profile the clusters in terms of sociodemographics and to compare the products’ fit to consumer buying criteria within each cluster.
Results and discussion
Consumer segmentation based on innovativeness and convenience parameters led to three groups (clusters), described in Table 1. The consumer segments were named based on the results of factor analysis on the innovativeness and convenience parameters that indicated two dimensions in the data.
Segment 1 (34.4 % of the sample) can be described as the “Involved consumers”. These consumers report the lowest convenience orientation. This means that they spend time and effort preparing meals, involving themselves in food preparation. Their general innovativeness is around the midpoint of the scale indicating that they are not the first to adapt new products, but neither the last.
Segment 2 (32.1 % of the sample) is very “Convenience Oriented”, but at the same time not very innovative. They know which meals that are convenient, and they are reluctant try something new.
Segment 3 (33.4 % of the sample) is labelled the “Modern consumers”. These consumers report both the highest convenience orientation and innovativeness and they are willing to try new food products, as long as they are convenient.
Table 1 Profile of consumer segments on dimensions of convenience orientation and innovativeness
The clusters were profiled using sociodemographic factors. Significant differences were found for household size and whether there were children or not in the household.
There were significantly more consumers without children in the Involved segment, which also had the highest percentage of households in a relationship without children living at home. With less children in the household, these consumers could have more time available for food preparation (Altintzoglou et al., 2010).
The Modern consumer segment had the highest percentage of children living in the household. These consumers seem very involved in new food products. At the same time most of them have children in the household and may not have the time to do a lot of food preparation. (Anderson, 1971; Verlegh & Candel, 1999).
The Convenience Oriented segment has the highest percentage of both single consumers with no children living at home and parents with children. Single consumers have been found to be more convenience orientated than other consumers (Candel, 2001), and parents with children have less time available for food preparation. Both groups are not very involved in new food products. No significant differences were found for age, gender, living area and income between the segments.
The fresh fish fillet market segment is one of the fastest growing in the Norwegian retail sector. When consumers consider buying fish filets, they are influenced by several criteria, which need to be take into account when developing new products and adapting the products for different segments. To keep focus on the most important buying criteria, only factors with a mean rating above 5 were reported (Table 2). Lower ratings were considered to be too close to the midpoint of the scale and therefore not very important for the consumers. Quality and value for money were the most important criteria for all the segments. Quality factors were most important for the Involved and the Modern consumers. The reason for this might be that the involved consumer spend more time preparing food, and thus are more aware of the quality of the fish. The modern consumers are more open to try new food products, and thus are more exposed to different products. This can lead to a higher awareness on quality.
The Involved consumers found the three product types similar in terms of fit to the most important buying criteria. The only factor that was significantly different between product types was the perceived lower availability in shops for the fish counter fillets. This is not surprising given that there are a limited number of shops in Norway that actually have a fish counter. The Convenience oriented segment were most concerned about quality and value. Surprisingly, buying criteria concerning convenience (i.e. easy to prepare, available in shops) was not very important to these consumers. This might have to do with the focus on fish fillets, which was quite convenient compared to other fish products. Fish counter fillets had the best fit to the most important buying criteria, whereas the tray fillets were perceived to have lower quality and the vacuum packed products less value for money.
The modern consumers used by far the highest number of buying criteria for fresh fillets. Additionally, convenience factors, health and sustainability is important for these consumers. Vacuum packed and fish counter fillets were the best suited products to these consumers. However vacuum packed products were perceived to have less value for money and right size of packaging than fish counter fillets. Fish counter fillets were less available in shops and perceived to have more smell than vacuum packed products. Tray products scored significantly lower on the two most important buying criteria, good quality and high freshness.
Table 2 Most important buying criteria for each segment and product fit to the different criteria
Conclusion and implications
This study revealed three distinct segments of consumers based on innovativeness and convenience orientation. Furthermore the segments have been profiled using sociodemographic variables and buying criteria, indicating the high importance of quality and value for money, in addition to factors that can be used for targeted strategic marketing and product development of fresh fish fillet products in Norway. The study also demonstrates the benefits of applying consumer segmentation methods in order to understand the target population for new and existing products in a welldefined market landscape. Ignoring consumer segments and treating a target population as a whole would have missed out on important implications for both research and practice.
The first segment was the Involved segment that spend time and effort preparing food, and is neither early nor late adopters of new food products. More of the consumers have no children, which implies that they are able to spend more time on food preparation. When buying fish fillets, quality factors are the most important ones. These consumers generally don’t distinguish between different product types of fish fillets. To target these consumers high quality, and the opportunity for spending time in the kitchen when preparing the different fish fillet products, should be emphasised.
The Convenienceoriented segment focuses on fast and effortless preparation of food. A possible reason for this is that this segment have more single consumers and families with children. The convenience oriented are not very interested in new products. The most important buying criteria was quality and value for money. The fillet type with the best fit for this group was fish counter fillets. Fish counter fillets are the most traditional fillet product in Norwegian supermarkets, and this fits with the low innovativeness of this segment. These consumers should be targeted with decent quality, but not too expensive fish fillets from the counter that is easy to prepare. This could be done by providing traditional ingredients with the fillets either as a partial or whole meal solution (fish fillets with vegetables, spices and sauce in a package) or that ingredients that can be used are sold separately but in close proximity to the fish counter.
The modern consumers are both innovative and convenience oriented. A probable reason for the convenience orientation is that this segment has the highest number of children, which indicates less time for food preparation. They have the highest number of buying criteria, and want high quality, value for money, availability and healthy products that are easy to prepare, sustainable, and with little smell. Vacuum packed fish fillets and fish counter fillets seems to be the best product types for this segment. This is the most promising segment to target when developing new products. These consumers are among the first to adopt new products, and given the long list of buying criteria’s, several opportunities for product differentiation may exist.
Acknowledgements
The Norwegian Ministry of Fisheries is gratefully acknowledged for financial support.
References
Advice on fish consumption: Benefits and Risks (2004). In: Office, T.S. (Ed.). Scientific Advisory Committee on Nutrition. Committee on Toxicity of Chemicals in Food, London, p. 222. Altintzoglou, T., K.B. Hansen, T. Valsdottir, J.Ø. Odland, E. Martinsdóttir, K. Brunsø & J. Luten (2010). Translating barriers into potential improvements: the case of new healthy seafood product development. Journal of Consumer Marketing, 27:3, pp. 224–235. Anderson Jr, W.T. (1971). Identifying the convenience-oriented consumer. Journal of Marketing Research, pp. 179-183. Berry, L.L., K. Seiders & D. Grewal (2002). Understanding service convenience. Journal of Marketing, 66:July, pp. 1–17. Candel, M.J.J.M. (2001). Consumers’ convenience orientation towards meal preparation: conceptualization and measurement. Appetite, 36, pp. 15–28. Gofton, L. (1995). Convenience and the moral status of consumer practices. In D.W. Marshall (Ed.), Food Choice and the Consumer. London: Blackie Academic and Professional, pp. 152–181. Goldsmith, R. & L. Flynn (1992). Identifying innovators in consumer products markets. European Journal of Marketing, 26, pp. 42–55. Goldsmith, R. & C. Hofacker (1991). Measuring consumer innovativeness. Journal of the Academy of Marketing Science, 19, pp. 209–221. Huotilainen, A., A.-M. Pirttilä-Backman & H. Tuorila (2006). How innovativeness relates to social representation of new foods and to the willingness to try and use such foods. Food Quality and Preference, 17:5, pp. 353–361. Leek, S., S. Maddock & G. Foxall (2000). Situational determinants of fish consumption. British Food Journal, 102:1, pp. 18–39. Midgley, D. & G.R. Dowling (1978). Innovativeness: the concept and its measurements. Journal of Consumer Research, 4, pp. 229–242. Olsen, S.O., J. Scholderer, K. Brunso & W. Verbeke (2007). Exploring the relationship between convenience and fish consumption: a cross-cultural study. Appetite, 9, pp. 84–91. Roininen, K., L. Lähteenmäki & H. Tuorila (2000). An application of means‐end chain approach to consumers’ orientation to health and hedonic characteristics of foods. Ecology of food and nutrition, 39:1, pp. 61–81. Scholderer, J. & K.G. Grunert (2005). Consumers, food and convenience: the long way from resource constraints to actual consumption patterns. Journal of Economic Psychology, 26, pp. 105–128. Steenkamp, J-B.E.M., F. Hofstede & M. Wedel (1999). A Cross-National Investigation into the Individual and National Cultural Antecedents of Consumer Innovativeness. Journal of Marketing, 63:2, pp. 55–69. Sveinsdóttir, K., E. Martinsdóttir, D. Green-Petersen, G. Hyldig, R. Schelvis & C. Delahunty (2009). Sensory characteristics of different cod products related to consumer preferences and attitudes. Food Quality and Preference, 20, pp. 120–132. Verbeke, W. & I. Vackier (2005). Individual determinants of fish consumption: application of the theory of planned behaviour. Appetite, 44:1, pp. 67–82. Verbeke, W., I. Vermeir & K. Brunsø (2007). Consumer evaluation of fish quality as basis for fish market segmentation. Food Quality and Preference, 18:4, pp. 651–661. Verlegh, P.W. & M.J. Candel (1999). The consumption of convenience foods: reference groups and eating situations. Food Quality and Preference, 10:6, pp. 457–464. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2006). Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold. www.vkm.no/dav/a2805d6a8c.pdf Yale, L. & A. Venkatesh (1986). Toward the construct of convenience in consumer research. In R.J. Lutz (Ed.). Advances in Consumer Research, 13, pp. 403–408. Provo, UT: Association for consumer research.
Authors: David Bragi Björgvinsson1, Bernt Arne Bertheussen1& Bent Dreyer2
1 School of Business and Economics, UiT The Arctic University of Norway, NO-9019 Tromsø, Norway 2 Norwegian Institute of Food, Fisheries and Aquaculture Research (Nofima), NO-9291 Tromsø, Norway
Abstract in English
For decades, whitefish industries in Iceland and Norway have produced similar products and have exported to the same global markets. Nevertheless, there are indications that the Icelandic industry has been more profitable than the Norwegian industry over the same time period. Therefore, this study aims to determine if the two competing industries pursue different marketing and harvesting strategies to maximise their take of one of the region’s most valuable natural resources.
To test the hypotheses, raw material supply data and product sales data were collected and analysed. The results revealed that Iceland was pursuing a differentiation strategy by exporting more high-priced, fresh whitefish fillets. This marketing strategy was aligned with a procurement strategy that focused on obtaining fresh, high-quality raw materials caught by hook. In contrast, the Norwegian industry was following a low-price strategy by catching more fish with gillnets and selling the unprocessed fresh or frozen fish at a low price. It has been argued that the superior harvesting and marketing strategies of the Icelandic industry may be rooted in factor conditions that are difficult to duplicate and a rigid institutional framework in Norway. This framework is related to the freedom to organise the value chain (i.e. by vertical integration) and the transfer of licences to vessels that can continously supply high-quality raw materials. However, to adopt the Icelandic institutional framework, Norwegian authorities must take pivotal steps.
Sammendrag på norsk
Norge og Island har lenge vært konkurrenter. De fanger mange av de samme artene og produserer like produkter som eksporteres til et globalt marked. Flere forhold tyder på at islandsk fiskeindustri har hatt bedre lønnsomhet enn den norske. Denne analysen retter derfor oppmerksomheten mot om industrien på Island og i Norge har valgt ulike høstings- og markedsstrategier. I analysen benyttes data fra fangst og produksjon av hvitfisk i de to landene. Resultatene i analysen viser at islandsk fiskeindustri har valgt en annen markedsstrategi enn den norske. Islendingene produserer langt mer høyt priset ferske filetprodukter enn nordmennene. Denne markedsstrategien er godt koordinert med høstingsstrategien som er valgt. Særlig påfallende er det at en langt større andel av fisken fanges med krokredskaper enn i Norge. I Norge er det valgt en lavprisstrategi. Her fanges fisken i en intens vintersesong og garn er et effektivt og dominerende fangstredskap. Den norske produktporteføljen er da også dominert av konvensjonelle produkter. I tillegg eksporteres det en stor andel ubearbeidet rund hvitfisk – både fersk og rundfrossen. I analysen diskuteres det om nordmenn kan kopiere islendingenes fangst – og produksjonsstrategi. Det konkluderes med at det er mulig å kopiere islendingens forvaltning av fiskeressursene og regler for økonomisk organisering. Islendingene har imidlertid bestander med et annet vandringsmønster enn de norske. Det vil derfor være vanskelig for nordmenn å kopiere islendingens suksess – selv om det blir gjort forsøk på å kopiere islandsk forvaltning.
The Nordic countries of Iceland and Norway have in common the control over extremely valuable fishing grounds. Geographically, Iceland is an island situated in the North Atlantic Ocean, while Norway is a part of continental Europe. In addition, Iceland pursues fishing in its surrounding waters, while Norway practices fishing off its western and northern coasts. Both countries harvest the same type of natural resources, with the most valuable whitefish species being cod, haddock and saithe, which are processed and primarily exported to the same global markets. In Iceland, fishing has been the most prominent industry for decades (Knutsson, 2001). However, the importance of the fishing industry in Norway has diminished since the 1970s when valuable oil fields were discovered. The revenue from exporting fish from Iceland contributes to approximately one-third of the total value of exports, while in Norway, the proportion is around 5% (Björgvinsson, 2014). Therefore, it seems reasonable to state that the fishing industry is more important to Icelanders than Norwegians.
Firms within the whitefish industry in Norway and Iceland have both been through substantial structural changes over the past few decades. In Norway, the whitefish fillet industry, characterised by weak profitability, has been forced to close its plants. According to Finstad et al. (2012), the number of plants has decreased from approximately 100 in the 1970s to a total of 10 in 2010. Conversely, in Iceland, the fishing industry as a whole has been relatively profitable since the early 1990s (Knútsson et al., 2011). This is mainly because of deregulations and other legislative changes, which have resulted in a more consolidated industry. Many firms in the fishing industry have been acquired or merged primarily using the Icelandic Stock Exchange as their funding source (Einarsson, 2003; Knútsson et al., 2008; Pétursson, 2013). Moreover, Björgvinsson (2014) found that his sample of 10 Icelandic firms outperformed the entire Norwegian whitefish fillet processing industry.
This study is motivated by the question of why sustainable performance differences occur among the same type of industry located in different countries. This study continues by reviewing strategy literature and developing working hypotheses. Subsequently, the research design and results are presented, followed by the discussion and conclusion.
Theory and hypotheses
Strategy theory, which explains why some firms in a particular industry are more profitable than others in the same industry, often asserts that firms that achieve higher or superior returns have some type of advantage over their competitors. According to Porter (1979; 1980; 2008), strategy refers to making choices that lead to sustainable superior performance. A firm’s strategy is also shaped by external forces and firms that are more capable of minimising external threats (e.g. the entrance of a new competitor) and exploiting opportunities may achieve competitive advantages.
Barney (1991), on the other hand, claimed that internal resources can explain the performance differences between firms that operate in the same industry. Barney also argued that firms that repeatedly achieve superior returns utilise a resource portfolio, which is heterogeneous and immobile between firms. In addition, if such a portfolio cannot be matched or surpassed by competing firms, then the firms holding this unsubstitutable resource portfolio are said to have a sustained competitive advantage. Furthermore, empirical studies have indicated that both industry- and company-specific attributes may influence firms’ financial performance (Rumelt, 1991; Schmalense, 1985). Consequently, it can be argued that the industry perspective of Porter and the firm perspective of Barney are complementary.
Firms can also gain competitive advantages by adapting to dynamic changes in the environment (Teece et al., 1997), cooperating with other firms in different industries (Lavie, 2006) or possessing knowledge that is considered more valuable than the knowledge within competing firms (Grant, 1996). All of these theories are almost without exception based at the firm level.
However, when comparing industries at the national level, certain approaches must be adapted to national differences. For industries based on natural resources, the resources in terms of accessibility, quality and volume obviously differ. In addition, the cost of input factors, such as labour and capital, may differ between nations (Hunt & Morgan, 1995). Furthermore, the competitive climate may differ due to, for example, legislative dissimilarities and how intermediate markets are organised.
In general, all firms that strive for a profit by selling their products in global markets must base their strategies on resources and capabilities that give them sustainable competitive advantages. Even though organisational-specific advantages are important, a competitive advantage in a global context may depend on country-specific or geographical advantages.
According to Porter’s diamond theory (1990), the recipe to gain a national competitive advantage in an industry is through searching for innovative ways to keep the industry upgraded with the best production processes available compared to competing nations. However, in order to gain a competitive advantage at a broad national level, it will take a significant amount of time. Thus, if the innovation processes slow down or even stop in an industry, then the competing nations will take advantage of this gap.
Advantages related to factor conditions at the national level can be a source of sustained competitive advantages for national firms in global markets (Porter, 1991). In regard to the present paper, access to abundant marine resources maintained under national control can be a source of competitive advantages.
Another important issue for understanding the national differences between firms’ performance is the capability differences that impact the way strategies are chosen. For example, in this paper, both nations have access to the same fish species, but attributes, such as fish migration patterns or national infrastructure and logistics, may impact strategic capability alignment (Luo et al., 2011). In addition, governments are responsible for making laws and regulations that all firms in an industry must comply with on a continuous basis (Joshi & Dixit, 2011). The government will therefore always have a significant impact on the conditions that create competitive advantages at the national level (Porter, 1991).
Finally, national environmental differences (i.e. economic, institutional, sociocultural and industrial) have an impact on the strategic alignment of firms and their performance (Luo et al., 2011). The present study examines how two competing industries exploit a renewable resource. More specifically, it focuses on how they harvest and process a common national wild fish resource when access is limited by a number of institutional barriers. The licenses to harvest are, for example, allocated differently in the two nations along with the degree of freedom in terms of organising the value system both horizontally and vertically.
Working hypotheses
Since the turn of the millennium, the Icelandic whitefish processing industry has provided higher margins (EBIT/Revenue) than the Norwegian industry (NOU 2014:16). After the financial crisis in Iceland, which occurred in 2008, this difference has been substantial (Iceland > 12% vs. Norway < 2%). Previous studies regarding the profitability of the fishing industry in Iceland and Norway have pointed in the same direction. According to a report by Íslandsbanki (2012), the profitability of the fishing industry in Iceland was described as ‘increasing’ from the year Iceland implemented its quota system. The report further stated that the average EBITDA margin for the fishing industry as a whole was 29% in 2010, compared to 16% in 2004. A possible explanation for this increasing margin is due to the dramatic fall in the exchange rate as one of the consequences of the financial crisis. Conversely, in Norway, there was a different story in regard to profitability in the whitefish industry (Grimsmo & Digre, 2012).
As stated earlier, Björgvinsson (2014) found that his Icelandic sample of 10 firms outperformed the entire Norwegian whitefish fillet processing industry. His Icelandic sample included one global firm, four diversified and vertically integrated firms, two specialised and vertically integrated firms and three specialised firms that were comparable to the firms in the Norwegian population. Moreover, the performance differences decreased when less relevant strategic groups were removed from the Icelandic sample, since the large vertically integrated and diversified companies were the better performers in Iceland. The performance differences also decreased when financial matters, such as depreciation, amortisation, interests and taxes were considered.
Now that all of the performance differences have been disclosed, we will continue by developing working hypotheses related to the industries’ strategic orientations and factor conditions in order to explain the variations in profitability between the two nations.
The research questions in this study are as follows:
Does the Icelandic whitefish industry have superior factor conditions and/or superior marketing and harvesting strategies over the Norwegian industry?
If so, are the advantages duplicable?
Working hypotheses related to these research questions will be presented and connected to this study’s theoretical framework, as illustrated in Figure 1.
Figure 1 Working hypotheses
We will continue by first developing working hypotheses related to factor conditions (see H1 and H2 in Figure 1).
Access to whitefish resources
Both Iceland and Norway have introduced 200-nautical-mile zones to protect their fish stocks against overfishing by foreign vessels. Moreover, they have introduced a quota system based on the total allowable catch (TAC) in order to prevent overfishing. However, the migration patterns of the species have created an uneven access to the wild fish resources for the industries in both countries. This resource access is based on biological factors as well as other factors that are beyond the companies’ control (Milliken, 1987).
The main input required to keep the whitefish processing firms in operation is the sufficient supply of whitefish. However, one problem that both of these nations face is that whitefish is a resource that lives wild in the ocean. In order to supply it onshore, it must be harvested offshore, given the rules and regulations of the fisheries management system. The processing industry in the nation that catches the most whitefish is expected to have the largest throughput and with it, an economics of scale advantage over its rival. Therefore, the following hypothesis is posited:
Hypothesis 1: The best performing industry has access to the largest total volume of whitefish on a yearly basis. Supply patterns throughout the year
The variation in production volumes over the year is one of the greatest challenges for fillet companies (Lorentzen et al., 2006). In Norway, there is a distinct seasonal landing pattern throughout the year (Nilssen et al., 2015; Dreyer & Grønhaug, 2004), whereas there is less seasonal variation in the whitefish species in Iceland, although there is a seasonal peak in the winter (Knutsson et al., 2011). In Norway, approximately 63% of the cod is landed during the first four months of the year, compared with 42% for Iceland (see Table 2 for detailed information on the monthly landing of raw fish in Iceland and Norway).
If the supply varies from month to month, then the production capacity will not be utilised efficiently given that the capacity is fixed (as usual over the short term). It is also problematic for companies to continuously supply the market if the supply of raw materials varies widely (Dreyer & Grønhaug, 2004; Ottesen & Grøn¬haug, 2003). It is especially important to be able to deliver fresh fish in the fall when the supply is limited and the prices are higher (Björgvinsson, 2014). An even supply throughout the year would be more optimal for the industry, both from a cost and price perspective. The present study expects that the best performing industry will have a more evenly distributed and stable supply of whitefish throughout the year. Therefore, the following hypothesis is posited:
Hypothesis 2: The best performing industry is located in the nation where the supply of whitefish throughout the year is less volatile.
Marketing strategies
Historically, the unique access to whitefish resources has been the primary competitive advantage for Iceland and Norway. However, the raw material market for fish has gradually become globalised, partly due to new freezing and thawing technology as well as cheaper transportation. As a result, international players with low labour costs and access to frozen whitefish can produce frozen fillets and outstrip Iceland and Norway on price (Egeness, 2013). Nevertheless, the geographical location of the industry plays a pivotal role for the competition since proximity to valuable fishing grounds makes it possible for the whitefish processing industry in both countries to implement fresh fish strategies and differentiate themselves from the frozen fish produced abroad (Iversen, 2003). A differentiated marketing strategy, such as the production of fresh whitefish fillets, can therefore be adequate to overcome the competition from frozen fillets since such products are difficult to duplicate by countries that cannot harvest whitefish species on their own (Dreyer & Grønhaug, 2004; Lorentzen et al., 2006). Fresh whitefish fillets are more valuable than frozen fillets and fresh whole whitefish. However, producing such differentiated products comes with a cost. Nevertheless, as long as the additional revenue is greater than the cost, it will be profitable to produce fresh fillets. Therefore, the following subhypothesis is posited:
Hypothesis 3a: The best performing industry sells relatively more fresh fillets than frozen fillets.
As discussed in the Introduction, the migration patterns of the whitefish species has resulted in seasonally based fishing in Norway due to economic reasons (Nilssen et al., 2015). The season occurs during the first half of the year when most of the harvesting (of cod at least) takes place. In the second half of the year, the supply is limited, which raises the prices of fresh fillets (Björgvinsson, 2014). This may result in better profits for the producers that are able to supply the market during this time of product shortage. In Iceland in 1990, the quota year was moved from the calendar year to a specific quota year, which lasted from 1 September to 31 August in the following year. One reason for changing the quota year was to motivate more fishing in the second half of the year. Therefore, the following subhypothesis is posited:
Hypothesis 3b: The best performing industry sells more fresh fillets in the second half of the year.
Raw material procurement strategies
A differentiated marketing strategy (high quality/high price) requires the firms in the processing industry to be supplied with high-quality raw fish. In this regard, fishing gear employed to catch the whitefish is important. Studies have shown that high-quality raw materials provide more product options and better prices in the market (Henriksen & Sogn-Grundvåg, 2011; Henriksen & Svorken, 2011; Heide & Henriksen, 2013). In addition, whitefish caught by hook is considered more suitable for processing as fresh fillets than whitefish caught with nets (Heide & Henriksen, 2013), especially since bottom trawling, Danish seines and gillnets are more likely to damage the fish (Akse et al., 2013; Rotabakk et al., 2011). In the important UK retail market, a recent study showed that the attribute “line-caught” gives cod and haddock price premiums of 18% and 10%, respectively (Sogn-Grundvåg et al., 2013). In some cases, customers demand that whitefish fillets are processed from line-caught whitefish (Hagfræðistofnun, 2011). Therefore, the following hypothesis is posited:
Hypothesis 4: The best performing industry acquires more whitefish that is caught by hook.
Research design
This empirical study with the chosen theoretical perspective requires in-depth knowledge of the marketing and harvesting strategies pursued by the whitefish industry in Iceland and Norway. The industries must be studied over time to determine whether the attributes they possess can be sources of sustainable competitive advantages. Industries that experience a high level of uncertainty in the environment require a shorter time span for analysis than more stable industries. The chosen time period (2003–2012) exemplifies the structural turbulence in the fillet industry in Norway. In such a volatile setting, the prospects are better to uncover which strategic choices may explain the variability in the firms’ performances.
In this study, the Norwegian whitefish industry constitutes one performance group and the Icelandic industry is the other. Data for the supply of raw materials in Norway at the industry level was obtained from Statistic Norway and the Norwegian Directorate of Fisheries. Similar data for Iceland was obtained from Statistic Iceland and the Directorate of Fresh Fish Prices in Iceland. Data regarding the exports of products from Norway was obtained from the Norway Seafood Council, while similar data from Iceland was acquired from the Federation of Icelandic Fish Processing Plants.
Results
In this section, the empirical findings are presented in the same order as in the analytical model (Figure 1).
Supply accessability
Hypothesis 1: The best performing industry has better access to the largest total volume of whitefish on a yearly basis.
As stated in Hypothesis 1, access to whitefish is expected to be an important value driver for the fillet companies.
Table 1 Raw fish catch (in tons) for Iceland and Norway.
Table 1 illustrates the yearly catch of cod, haddock and saithe in the two performance groups during the analysis period. From 2003 to 2006, Iceland caught less cod than Norway, but since 2007, Norway significantly caught more cod than its counterpart. This indicates that Norway had better supply conditions for cod on a yearly basis, while the standard deviation indicates more volatility in Norway. Overall, the cod trend for Iceland slightly decreased, whereas the trend for Norway dramatically increased.
Moreover, Table 1 shows that Iceland caught more haddock than Norway from 2003 to 2008, but since 2009, Norway gradually caught more haddock than Iceland. This indicates that Norway had better supply conditions for haddock on a yearly basis, even though Iceland had a better supply between 2003 and 2008. The standard deviation indicates more volatility in Norway on a yearly basis. As with cod, the total catch of haddock in Norway increased significantly from 2008 to 2012. The standard deviation indicates that the haddock supply in Norway was more volatile than in Iceland. Overall, the trend for Iceland slightly decreased, whereas the trend for Norway sharply increased.
Norway caught up to four times more saithe than Iceland. This indicates that Norway had significantly better supply conditions for saithe on a yearly basis than Iceland, but again, the standard deviation indicates more volatility in Norway. Overall, the trend for both countries decreased, with Norway showing a slightly steeper decrease than Iceland.
Finally, Norway caught significantly more cod and saithe than Iceland (p < 1%). However, in regard to haddock, the difference was not significant. Based on the results in Table 1, it is reasonable to reject Hypothesis 1 since the best performance group was not located in the nation where access to whitefish on a yearly basis was the highest.
Supply volatility
Hypothesis 2: The best performing industry is located in the nation where the whitefish supply throughout the year is less volatile.
Table 2 Monthly landing patterns of raw fish (2003–2012) for Iceland and Norway.
For a fillet business, the regular supply of raw materials is a prerequisite for achieving good capacity utilisation and profitable production (Lorentzen et al., 2006). Table 2 presents the monthly landing patterns of the three main whitefish spices for the two performance groups.
Table 2 indicates that the supply of cod was significantly (p < 5%) more stable in Iceland throughout the year than in Norway. In addition, Norway’s catch of cod mainly occurred in the first half of the year. In fact, approximately 73% of the total catch for the year occurred during this time period. In Iceland, approximately 56% of the total catch was landed in the first half of the year, which supports the indication that Iceland has a more stable supply of cod throughout the year. The standard deviations of the mean supply of cod was roughly 2.5% for Iceland and 6.5% for Norway.
Table 2 does not indicate whether Iceland or Norway had a more stable supply of haddock throughout the year. Iceland’s catch of haddock in the first half of the year was approximately 53% of the total catch, while that for Norway was 48%. The standard deviation of the mean supply of haddock was around 2% for Iceland and approximately 1.8% for Norway.
Morover, Table 2 indicates that Iceland had significantly (p < 10%) more stable supplies of saithe throughout the year. Norway’s catch of saithe in the first half of the year was approximately 60% of the total catch for the year, while for Iceland, it was roughly 44%. The standard deviations of the mean supply of saithe was approximately 1.5% for Iceland and 3.4% for Norway, which might indicate that Iceland had better supply conditions for saithe throughout the year.
Finally, Table 2 shows that both performance groups utilised raw materials according to season-based fishing. However, the firms in the best performance group experienced significantly less seasonal variation for cod and saithe than the weakest performing group, while there was no significant difference for haddock. Based on these results, it is reasonable to affirmatively respond to Hypothesis 2 since the best performance group had a more stable supply of raw materials throughout the year.
Table 3 Annual sales volumes (in tonnes) of fresh and frozen fillets for Iceland and Norway.
Marketing strategy
Hypothesis 3a: The best performing industry sells relatively more fresh products than frozen ones.
Hypothesis 3a expects that the volumes of differentiated fish products sold will be an important value driver for the fillet companies. Table 3 presents the total volume of exported fresh and frozen fillets (in tonnes) on a yearly basis for Iceland and Norway, respectively. The Icelandic industry exported significantly more fresh cod fillets compared to the Norwegian industry (p < 1%). However, it varied when considering the nation that exported the most frozen cod fillets. The Icelandic industry exported significantly more fresh haddock fillets during the study period (p < 1%), while the result for the frozen haddock fillets was not significant. In addition, the Norwegian industry exported significantly (p < 5%) more fresh saithe fillets than the Icelandic industry. However, since 2009, the Icelandic industry exported even more fresh saithe fillets than the Norwegian industry. For the frozen fillets, the Norwegian industry exported significantly more (p < 5%) than Iceland. Based on the results presented in Table 3, it is reasonable to accept Hypothesis 3a since the best performance group sells significantly more fresh products than frozen ones.
Hypothesis 3b: The best performing industry sells more fresh fillets in the second half of the year.
Table 4 shows that the Icelandic industry exported significantly more (p < 1%) fresh cod and fresh haddock fillets in the second half of the year during the study period. However, the Norwegian industry exported more fresh saithe fillets from 2003 to 2008 until the Icelandic industry exceeded Norway in 2009.
Based on the results in Table 4, it is reasonable to accept Hypothesis 3b since the best performance group sold significantly more fresh fillets in the second half of the year than the other performance group.
Table 4 The total volume of fresh fillets exported in the second half of the year for Iceland and Norway.
Table 5 Catch of whitefish supplied by different fishing gears in Iceland (2003–2012) and in Norway (2005–2012). Source: Statistic Iceland and the Norwegian Directorate of fisheries.
Raw material procurement strategy
Hypothesis 4: The best performing industry acquires more whitefish that is caught by hook.
To be able to sell differentiated high-quality fresh fillets to customers, the best performance group is expected to acquire relatively more whitefish caught by hook.
Table 5 presents the catch supplied by various fishing gear for the two performance groups in the study period. Trawling, hand line fishing (possibly jigging) and long line fishing were used significantly more (p < 1 %) in Iceland to catch cod than in Norway. Conversely, gillnets and Danish seines were used more in Norway compared to Iceland (p < 1 %). For haddock, the main fishing gears were used in a similar scale in both nations. For saithe, trawling was primarily used in Iceland, while in Norway, it was more divided between trawling, gillnets and purse seine fishing.
Based on the results in Table 5, it seems reasonable to partially accept Hypothesis 4, which states that the best performance group acquires more whitefish that is caught by hook. The reason being that hand and long lines were used significantly more (p < 1 %) in Iceland to catch cod (the most valuable species). However, in regard to haddock and saithe, the differences are minor.
Discussion
This study examined whether the Icelandic and Norwegian firms pursue different marketing and harvesting strategies in order to maximise their take of one of the region’s most valuable natural resources, namely whitefish, and export their products to the same global markets. This section considers the types of competitive advantages that might exist among the Icelandic firms compared to the Norwegian firms. Moreover, we will consider the imitability of any competitive advantages identified.
The resource accessibility advantage
The Norwegian industry had better access to whitefish than Iceland for all three species examined during the study period (see Table 1). This advantage may be rooted in better biological factors, improved fishery management or the combination of both. Biological factors are not duplicable nor are fishery management (at least in the short term). Therefore, we can conclude that Norway had an accessibility advantage over Iceland in regard to whitefish resources. However, the Norwegian industry failed to convert this sustainable accessibility advantage into better financial performance.
The resource stability advantage
A more even supply of whitefish may lead to increased utilisation of production capacity and also enable the firms to continuously supply the market. The monthly landing pattern of cod and saithe throughout each year deviated significantly less in Iceland (from optimal landing patterns) than in Norway (see Table 2). For haddock, the difference was not significant. These results indicate that Iceland had an advantage when it came to the supply of whitefish throughout the year, although both nations pursued seasonal-based cod fishing during the winter (Nilssen et al., 2015; Knutsson et al., 2011).
This resource stability advantage may also be rooted in biological factors or in improved fishery management. The migration patterns of the different whitefish species are a biological factor that cannot be duplicated, thus indicating that the stability advantage is sustainable. If the landing pattern in Iceland is partly motivated by the Icelandic quota year starting 1 September, this is an administrative decision that can also be initiated in Norway. To conclude, we consider Iceland to have a sustainable stability advantage over Norway when it comes to raw material access throughout the year. However, this advantage is also difficult to duplicate. Moreover, the Icelandic industry managed to convert the resource stability advantage into better profitability by selling more fresh fillets in the second half of the year when the supply was limited and the prices were higher (see Table 4).
The marketing strategy advantage
The best performance group (Iceland) created superior values by pursuing a differentiation marketing strategy. In addition, Iceland had a stronger focus than Norway on selling more fresh fillets (see Table 3), especially in the second half of the year when the supply was limited and the prices were higher (see Table 4).
Fresh fillets are, however, vulnerable to the number of days that they can sit on store shelves until they are consumed (Heide & Henriksen, 2013). In this regard, high-quality raw materials have the potential of a longer shelf life than low-quality raw materials (ibid.). Moreover, by using air transportation, products can arrive faster to the market, but this speed advantage comes at a higher cost (Jónsdóttir, 2011). In general, fresh whitefish fillets from Iceland are mainly exported by air (Hagfræðistofnun, 2011), while fresh whitefish fillets from Norway are primarily exported by lorries (Egeness et al., 2011).
As long as there is a steady or increasing demand for fresh whitefish fillets from customers with high purchasing power, the differentiating strategy is sustainable (Henriksen & Sogn-Grundvåg, 2011; Henriksen & Svorken, 2011; Heide & Henriksen, 2013). As discussed in the following paragraphs, the differentiating strategy will require pivotal managerial and political actions from Norwegian authorities for the industry to duplicate the Icelandic market-oriented approach.
The procurement strategy advantage
In general, whitefish caught by hook is considered to be of higher quality than fish caught with nets (Akse et al., 2013; Heide & Henriksen, 2013). Line-caught cod and haddock also gain substantial price premiums in the important UK retail market (Sogn-Grundvåg et al., 2013). As a result, the performance group that can acquire more whitefish caught by hook is expected to have an advantage when it comes to the quality of the raw materials. This would also be a prerequisite for pursuing a differentiation marketing strategy based upon fresh, high-quality fillets. This argument is in line with Nilssen et al. (2015) who found that the best performing Norwegian firms acquired more fish caught by hook than firms that performed poorly. Moreover, the results reveal that hooks were used on a larger scale to harvest cod in Iceland compared to Norway (see Table 5). In addition, Icelandic firms had significantly better access to cod, which was caught by hook, throughout the year compared to the Norwegian industry (Björgvinsson, 2014).
The Icelandic firms seemed to pursue a procurement strategy that gave indispensable support to their differentiated marketing strategy. However, the procurement strategy and the marketing strategy were also constructively aligned by the Norwegian industry in that a low-price marketing strategy (exporting significant more whole frozen fish than Iceland (ibid.)) was aligned with a procurement strategy mainly based on the use of nets (see Table 5). Nevertheless, Nilssen et al. (2015) disclosed that the best Norwegian firms increasingly acquired more raw materials by hook. Therefore, the quality-focused procurement strategy of Iceland may be duplicable in the long term.
Conclusion
This study was motivated by the question of why sustainable performance differences occur among the same type of industry located in different countries. Based on previous studies (Björgvinsson 2014; Grimsmo & Digre, 2012; Íslandsbanki, 2012; NOU 2014:16), we concluded that the industry of Iceland was the better performer. The profit differences also indicate that the industry in one nation had gained competitive advantages over the industry in the other nation.
The results also revealed that the Icelandic industry had a significant resource accessibility disadvantage in regard to whitefish supplies over the years. This disadvantage was considered as sustainable since it was partly rooted in biological factors. This disadvantage was, however, turned into a significant advantage when it came to the landing patterns of the catches throughout the year (except for haddock). With more stable supply conditions, the foundation may have been laid for better capacity utilisation, which, in turn, paved the way for a more profitable production by the Icelandic firms. Since the stability advantage was at least partly rooted in biological factors (e.g. the migration patterns of the species), it was considered difficult to duplicate.
The Icelandic industry pursued a differentiation marketing strategy that involved processing and selling relatively more fresh whitefish fillets than the Norwegian industry. Moreover, the supply conditions throughout the year enabled the Icelandic industry to supply the market on a more continuous basis. The firms in Iceland did, to a greater extent, pursue a procurement strategy of acquiring high-quality whitefish caught by hook, thus supporting their differentiation marketing strategy. This was true, especially for cod and haddock.
To summarise, in the Icelandic industry, it appears that the firms’ differentiation and procurement strategies were constructively aligned to maximise profits throughout the entire industry. The Icelandic firms’ more complex structures (Björgvinsson, 2014) were supported by an institutional framework, which allowed the industry to vertically integrate to secure the raw materials and diversify in order to reduce the operational risk of only reaping demersal species (ibid.).
Managerial implications
For Norwegian firms, the findings that the Icelandic firms have implemented strategies to process and export more fresh whitefish fillets from lower volumes indicates that it makes sense to pursue a similar differentiated marketing strategy (combined with a high-quality procurement strategy) and reduce the export of fresh and frozen unprocessed whitefish. This view is supported by a detailed study of profitability drivers among Norwegian processing firms (Nilssen et al., 2015). However, the access of fresh cod throughout the year is unfavourable for the Norwegian industry. Therefore, more focus on fresh haddock and saithe fillets during times when cod supplies are scarce could be important for keeping processing plants in operation throughout the year.
Political implications
According to Björgvinsson (2014), the Icelandic firms that had a more complex structure (integrated and/or diversified) were more profitable than firms with a less complex structure, including the Norwegian firms. For the Norwegian industry to become more profitable, they may need to develop similar firm structures that support a more market-oriented approach. This would, however, require pivotal steps to be taken by the Norwegian authorities.
The Participation Act must be changed to allow processing firms to operate their own harvesting vessels with quotas that support their land-based plants. The benefit of such a change would be that the firms will gain more control over their supply chain, which may improve their performance (Prajogo & Olhager, 2012). In addition, better control over the supply chain may make it easier to enter into long-term contracts with buyers of whitefish products abroad (ibid.).
In order to change the Participation Act, it will require political leadership since the Marine Resource Act of 2008 stated that wild living marine resources are owned by the Norwegian fellowship, just as the Fisheries Management Act of 2006 in Iceland stated that wild living marine resources are owned by the Icelandic fellowship. One solution could be to operate an individual vessel quota (IVQ) system, which is currently practised in Norway, instead of changing the IVQ system to an individual transferable quota (ITQ) system, which is practised in Iceland. The Norwegian government had the opportunity to legalise an ITQ system when the IVQ system was presented in 1990, but it rejected the possibility since it believed that the quotas would end up in the hands of the privileged few (Hersoug et al., 2000; Standal & Aarset, 2008). However, if it is a political objective that the Norwegian firms should become more profitable, then a major step could be to allow the firms to operate their own harvesting vessels under an IVQ system in order to control their supply chain through a more market-oriented approach, as seen in Iceland.
Finally, for the Norwegian firms to pursue a differentiation marketing strategy that focuses on processing fresh whitefish fillets in line with what is practised in Iceland, they will need access to fresh, high-quality whitefish harvested by hook (Akse et al., 2013; Heide & Henriksen, 2013; Rotabakk et al., 2011). To support such a strategy, it would be favourable if more quotas were allocated to vessels that use hooks. Moreover, moving the quota year in Norway could lead to more fishing in the second half of the year (when cod fishing is limited) since most of the quotas were already met in the first half of the year (when the fish were easily available due to their spawning season).
Theoretical implications
The results of this study highlight the importance of integrating the perspective of the resource-based view on strategy that focuses on firms’ resources (Barney, 1991) and the comparative view of strategy, which focuses on national resource differences (Luo et al. 2011). The empirical findings indicate that national environmental differences (i.e. how fishing licenses are distributed and the vertical and horizontal coordination of the value system) can impact the chosen strategies and provide performance implications. However, such environmental differences are not sustainable since other nations are able to copy them by developing the same institutional environmental settings.
However, national capability differences might create sustainable competitive advantages since they are difficult to copy, as illustrated by our findings when comparing the strategies chosen in Norway and Iceland. If the success of Icelandic producers is rooted in the migration patterns of the fish (i.e. the fish is accessible close to shore during the entire year), then the Norwegian processors are doomed to be in a weak position when it comes to serving the most valuable customers that demand high-quality fresh fish throughout the year. Our observations indicate that the integration of the resource-based view of the firm (Barney, 1991) and the comparative view of nations (Luo et al, 2011) is an interesting path to follow in order to obtain a better understanding of the relationship between strategy alignment and differences in firm performance.
Limitations and further studies
This empirical study, based on comprehensive research questions, clearly places limitations on what can be examined mainly due to limited data access and other resource constraints. In addition, we have limited our focus to factor conditions and firm strategies, as discussed in the theoretical framework of the competitive advantage of nations (Porter, 1990). Furthermore, no attempt was made to include domestic demand conditions or related industries in this research (see Figure 1). Since most of the fish products from both Iceland and Norway are exported to global markets, domestic demand was not regarded as a significant part of the whitefish fillet industry. Finally, it was concluded that it would be too comprehensive and complex to include related industries in this study.
Literature
Akse, L., S. Joensen, T. Tobiassen & S.H. Olsen (2013). Råstoffkvalitet torsk. Gruppert i kvalitetsklasser basert på fangstskader. Report 36/2013, Nofima, Tromsø, Norway. Barney, J. (1991). Firm resources and sustained competitive advantage. Journal of management, 17:1, pp. 99–120. Björgvinsson, D.B. (2014). The competitive advantage of nations: Has the Icelandic whitefish fillet industry created and sustained superior performance over the Norwegian industry? Master Thesis, Tromsø University Business School, Norway. Dreyer, B., & K. Grønhaug (2004). Uncertainty, flexibility, and sustained competitive advantage. Journal of business research, 57:5, pp. 484–494. Egeness, F.-A. (2013). Kinesisk produksjon av fryste filetprodukter av torsk: Markedskonsekvenser for norske filetbedrifter i det europeiske markedet. Report 26/2013, Nofima, Tromsø. Egeness, F.-A.,B.I. Bendiksen, F. Nilssen & B.H. Nøstvold (2011). Fersk fisk fra Nord-Norge til Europa. Forutsetninger, vareflyt, barrierer og markedsmuligheter. Report 19/2011, Nofima, Tromsø, Norway. Einarsson, Á. (2003). Íslenskur sjávarútvegur–Breytingar síðustu áratugi og afkomumælingar. In I. Hannibaldsson (Ed.), Rannsóknir í Félagsvísindum (IV.). Reykjavík: Félagsvísindastofnun Háskóla Íslands, Háskólaútgáfan. Retrived 14.08.14 from: http://starfsmenn.bifrost.is/Files/Skra_0016974.pdf Finstad, B.P., E. Henriksen & P. Holm (2012). Fra krise til krise– forventninger og svik i norsk fiskerinæring. Økonomisk fiskeriforsking, 1-2012, pp. 33–54. Grant, R.M. (1996). Toward a Knowledge‐Based Theory of the firm. Strategic management journal, 17:S2, pp.109–122. Grimsmo, L. & H. Digre (2012). Teknologibehov for lønnsom bearbeiding av fryst hvitfisk i norsk fiskeindustry. SINTEF-rapport. Retrieved from: http://www.sintef.no/Fiskeri-og-Havbruk-AS/Nyheter/Lonnsom-bearbeiding-av-fryst-hvitfisk-i-norsk-fiskeindustri/ [14.08.14] Hagfræðistofnun, H.Í. (2011). Fjárhagslegur aðskilnaður fiskveiða og vinnslu: Kostir og gallar. Retrieved 14.08.14 from: http://hhi.hi.is/sites/hhi.hi.is/files/C-Series/C11_01.pdf Heide, M. & E. Henriksen (2013). Variabel kvalitet i verdikjeden–Hvordan påvirker kvalitet lønnsomhet? Report 3/2013, Nofima, Tromsø, Norway. Henriksen, E. & G. Sogn-Grundvåg (2011). Linefisk fra kystflåten: Høyt etterspurt i markedet, men kan vi levere? Report 49/2011, Nofima, Tromsø, Norway. Henriksen, E. & M. Svorken (2011). Fangstregulering og råstoffkvalitet i kystflåten. Ferskt råstoff til fiskeindustrien i Nord-Norge. Report 25/2011, Nofima, Tromsø, Norway. Hersoug, B., P. Holm & S.A. Rånes (2000). The missing T. path dependency within an individual vessel quota system – The case of Norwegian cod fisheries. Marine Policy, 24:4, pp. 319–330. Hunt, S.D. & R.M. Morgan (1995). The comparative advantage theory of competition. The Journal of Marketing, 59, pp. 1–15. Íslandsbanki. (2012). Iceland Seafood Market Report. Retrieved 14.08.14 from: http://www.islandsbanki.is/library/Skrar/Seafood-Reports/sjavarutvegsskyrsla-Enska-low%20pdf.pdf Iversen, A. (2003). Globalisering og strategier i norsk fiskerinæring. Økonomisk Fiskeriforskning, 2003, pp. 53–67. Jónsdóttir, A.V. (2011). Compilation and Economic Analysis of the Process of Fresh Fish from Catch to Retailer. Retrieved 14.08.14 from: http://hdl.handle.net/1946/7406. Joshi, M. & S. Dixit (2011). Enhancing Competitiveness of Indian Automobile Industry: A Study Using Porters Diamond Model. Management & Change, 15:1&2. Knútsson, Ö., Valtýsson, H., Sævaldsson, H., Gestsson, H., & Eiríksson, B. (2011). A Comprehensive Overview of the Icelandic Fish Industry. Akureyri: Fisheries Research Science Centre of the University of Akureyri. Knútsson, Ö., Ó. Klemensson & H. Gestsson (2008). Structural changes in the Icelandic fisheries sectora value chain analysis. Presented at the 14th Annual biennal Conference of International Institutes of Fisheries and Economics and Trade, IIFET. Lavie, D. (2006). The competitive advantage of interconnected firms: An extension of the resource-based view. Academy of management review, 31:3, pp. 638–658. Lorentzen, L.T., G.G. Ottesen, K. Grønhaug & M. Svorken (2006). Økt satsing på fersk fisk: Hvilke utfordinger opplever bedriftene? Økonomisk fiskeriforskning, 16, 39–47. Luo, Y., J. Sun & S.L. Wang (2011). Comparative strategic management: An emergent field in international management. Journal of International Management, 17, pp. 190–200. Milliken, F.J. (1987). Three types of perceived uncertainty about the environment: State, effect, and response uncertainty. Academy of Management review, 12:1, pp. 133–143. Nilssen, J., B.A. Bertheussen & B. Dreyer (2015). Sustained competitive advantage based on high quality input. Marine Policy, 52, 145-154. doi: 10.1016/j.marpol.2014.10.011 NOU 2014: 16. Sjømatindustrien — Utredning av sjømatindustriens rammevilkår. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. Ottesen, G.G., & K. Grønhaug (2003). Primary uncertainty in the seafood industry: an exploratory study of how processing firms cope. Marine Resource Economics, pp. 363–371. Pétursson, E.F. (2013). Samrunar sjávarútvegsfyrirtækja í Kauphöll Íslands: Hvað bjó að baki? Retrived 14.08.14 from: http://hdl.handle.net/1946/16542 Porter, M.E. (1979). How competitive forces shape strategy. Harvard Business Review, 57:2, pp. 137–145. Porter, M.E. (1980). Competitive strategy: Techniques for Analyzing Industries and Competitors. New York: Free Press. Porter, M.E. (1990). The Competitive Advantage of Nations. Harvard business review, 68:2, pp.73–93. Porter, M.E. (1991). Towards a dynamic theory of strategy. Strategic management journal, 12:S2, pp. 95–117. Porter, M.E. (2008). The five competitive forces that shape strategy. Harvard business review, 86:1, pp. 25–40. Prajogo, D. & J. Olhager (2012). Supply chain integration and performance: The effects of long-term relationships, information technology and sharing, and logistics integration. International Journal of Production Economics, 135:1, pp. 514–522. Rotabakk, B.T., D. Skipnes, L. Akse & S. Birkeland (2011). Quality assessment of Atlantic cod (Gadus morhua) caught by longlining and trawling at the same time and location. Fisheries Research, 112:1, pp. 44–51. Rumelt, R.P. (1991). How much does industry matter? Strategic Management Journal, 12:3, pp. 167–185. Schmalensee, R. (1985). Do markets differ much? Am Econ Rev, 75:3, pp. 341–351. Sogn-Grundvåg, G., T.A. Larsen & J.A. Young (2013). The value of line-caught and other attributes: An exploration of price premiums for chilled fish in UK supermarkets. Marine Policy, 38, pp. 41–44. Standal, D. & B. Aarset (2008). The IVQ regime in Norway: A stable alternative to an ITQ regime? Marine Policy, 32:4, pp. 663–668. Teece, D.J., G. Pisano & A. Shuen (1997). Dynamic capabilities and strategic management. Strategic Management Journal, 18:7, pp. 509–533.
1 Nordea Bank Norge ASA, Notenesgata 2, Postboks 124 Sentrum, 6001 Ålesund, Norge 2 UiT – Norges arktiske Universitet, Breivika, NO-9037 Tromsø, Norge
(Only available in Norwegian)
Sammendrag
Globaliseringen av råvaremarkedet for fryst torsk og god tilgang på billig arbeidskraft har bidratt til at en stor andel av produksjonen av fryst torskefilet er flyttet til Kina. Norsk filetindustri har ikke klart å konkurrere med Kina på pris og tapt betydelige markedsandeler i det europeiske markedet. Mange norske filetbedrifter har gått konkurs, lagt om produksjonen eller avviklet sin virksomhet. Lønnsvekst truer imidlertid Kinas tilgang på billig arbeidskraft og kan bidra til at deler av produksjonen av fryste filetprodukter av torsk flyttes tilbake til lavkostland i Europa, først og fremst fordi andre asiatisk land allerede møter eller vil møte mange av de samme utfordringene som kinesisk foredlingsindustri.
Filetbedrifter lokalisert nærmere fangstområder og konsummarkedet har større råvare- og produktfleksibilitet, lavere finanskostnader og kortere leveringstider. Dersom en større andel av produksjonen av fryste filetprodukter flyttes fra Kina til Europa, vil det kunne skape enda større konkurranse for de få filetbedriftene som fortsatt er igjen i Norge, fordi mulighetene til å produsere enkeltfryste filetprodukter basert på ferskt råstoff er ett av de viktigste konkurransefortrinnene til norsk filetindustri.
Abstract in English
Modern freezing and thawing technology, combined with cheaper logistic and onboard freezing of wild caught fish have made production of frozen fish fillets a global business. Low labour costs, high yield in production due to manual work and low investment in capital intensive equipment; explains why China has outcompeted Norwegian filleting companies in the important EU market. Frozen filets produced in China and other countries far away from the fishing grounds are however frozen twice, that is, before and after filleting.The industry in Norway has changed their production from frozen to fresh fillets in an attempt to meet the competition from low-cost countries such as China. To compete with China in the frozen fish segment, segmentation of the market, positioning and developing a competitive marketing mix is necessary.
Fryst filet var lenge det største videreforedlede produktet av torsk i norsk fiskeindustri. De siste 10–15 årene har imidlertid filetindustrien møtt stadig sterkere konkurranse både i råvare- og sluttmarkedet og det har blitt stadig færre slike bedrifter i Norge. Økt globalisering er en viktig forklaring på den økte konkurransen. Dreyer (2000) forklarer globalisering med tre dimensjoner; liberalisering, internasjonalisering og teknologiutvikling. Liberalisering er knyttet til at lovverket endres i en retning hvor ulike hinder og barrierer for internasjonal produksjon og handel reduseres eller fjernes. Internasjonalisering innebærer at nasjonalstatens grenser får mindre betydning. Ny teknologi er med på å fjerne eller reduserer geografiske barrierer for organisering av produksjonen. Moderne fryse- og tineteknologi, billigere transportløsninger og lave tollsatser har gjort at fryste filetprodukter av torsk, som tidligere kun ble produsert nært fangststedet, nå kan produseres mer eller mindre uavhengig av fangst- og konsumsted (Egeness, 2013).
Dette har i kombinasjon med Kinas tilgang på billig arbeidskraft bidratt til at en betydelig andel av produksjonen av fryste filetprodukter er flyttet til Kina. Kinas tilgang på billig arbeidskraft gitt et konkurransefortrinn i produktkategorier hvor arbeidskraft¬kostnadene utgjør en betydelig andel av totalkostnadene, slik tilfellet er for fryste filetprodukter av hvitfisk. Norsk filetindustri har ikke klart å konkurrere med Kina på pris og har derfor tapt betydelige markedsandeler i det europeiske markedet. Mange norske filetbedrifter har derfor gått konkurs, lagt om produksjonen, eller avviklet sin virksomhet. Den økonomiske veksten i Kina har imidlertid gitt lønnsvekst i industrien og truer derfor Kinas tilgang på billig arbeidskraft. Dersom dette konkurransefortrinnet forvitrer, kan deler av produksjonen av fryste filetprodukter av torsk flyttes tilbake til Europa. Andre asiatiske land har allerede – eller vil på sikt møte – mange av de samme utfordringene som Kina står ovenfor i dag. Fordi bedrifter lokalisert nærmere fangstfeltene kan bruke både ferskt og fryst råstoff i produksjonen vil en flytting av produksjonen av fryst filet fra Kina til Europa øke konkurransen for norsk filetindustri, både i råstoff- og sluttmarkedet. Dette er kritisk fordi mulighetene til å produsere enkeltfryste eller ferske filetprodukter basert på ferskt råstoff er ett av de viktigste konkurransefortrinnene til norsk filetindustri i en global næring og er en av forklaringene på hvorfor norske filetprodukter betales bedre enn kinesiske produkter. Økt tilbud i denne kategorien vil imidlertid kunne redusere marginene til norsk filetindustri ytterligere og skape enda større utfordringer for en del av hvitfisknæringen som i gjennomsnitt har hatt svært begrenset eller negativ lønnsomhet de siste årene (Bendiksen, 2013).
I denne artikkelen drøftes følgende spørsmål;
1. Vil Kina fortsette å være den største eksportøren av fryste torskefileter til EU? 2. Hvilke forhold bidrar til at filetproduksjon flyttes fra Kina til EU? 3. Hvordan vil en eventuell flytting av produksjonen av fryste filetprodukter fra Kina til EU kunne påvirke; – Fangstleddet i Norge – Foredlingsleddet i Norge
Kunnskap om disse spørsmålene er viktig av flere grunner. For det første gir det et innblikk i konkurranseevnen til arbeidsintensiv norsk fiskeindustri som opererer i konkurranseutsatte globale markeder. Kunnskap og forståelse om hvor den framtidige produksjonen av fryste torskefileter sannsynligvis vil være lokalisert, er avgjørende for å forstå vareflyten for fersk og fryst hel torsk. Slik kunnskap er strategisk viktig både for flåteleddet og fiskeindustrien og dessuten relevant for myndighetene i deres arbeid med næringens rammebetingelser.
Artikkelen er organisert på følgende måte. I neste kapittel redegjøres det for Kinas rolle for norsk fiskerinæring, både som marked og konkurrent. Videre forklarer vi den vitenskapelige metoden som er benyttet for å samle inn data for å besvare problemstillingene som er beskrevet over. Deretter presenteres våre resultater før vi til slutt trekker konklusjoner og diskuterer implikasjoner for både industri, flåteledd og myndigheter.
Kina som marked og konkurrent
Fryst, sløyd og hodekappet torsk passerte i 2013 klippfisk som den største produktkategorien for norsk torsk målt i mengde rund vekt. Totalt gikk 50 prosent av all fryst sløyd og hodekappet torsk som ble eksportert fra Norge i 2014 til Kina (Norges Sjømatråd, 2014). Det kinesiske markedet er derfor avgjørende for omsetningen av torsk fra den norske havfiskeflåten. Torsken foredles til filetprodukter i Kina før den eksporteres til EU og USA, hvor den konkurrerer med blant annet fryste filetprodukter av torsk produsert i Norge. I 2014 gikk 58 prosent av Kinas eksport av fryst torskefilet til EU og 36 prosent til USA målt i mengde. En slik varestrøm gjør at Kina både er et viktig marked og en betydelig konkurrent. Fokuset i denne artikkelen er på Kina som en konkurrent, fordi en større grad av global arbeidsfordeling har redusert både mengden fryste torskefileter som er produsert av norsk industri og antall norske filetbedrifter i en periode med økte torskekvoter (Egeness, 2013; Xie & Myrland, 2013). Konsekvensene for fiskeflåten har primært vært at kundene befinner seg i et annet geografisk området.
Figur 1 Norsk eksport av torsk etter produktgruppe i perioden 2000–2014 (Norges Sjømatråd/Statistisk Sentralbyrå/Nordea Bank Norge ASA)
Metode og data
For å belyse våre spørsmål har vi benyttet flere ulike datakilder. En slik kombinasjon av forskjellige data kalles triangulering (Ringdal, 2001). Triangulering er definert av Jick (1979) som en kombinasjon av ulike metoder i studier av samme fenomen. Triangulering gjør at vi kan være tryggere på resultatene som presenteres, analysene blir mer detaljrike og det er enklere å følge opp overraskende funn underveis i studien (Miles & Huberman, 1994). Triangulering bidrar likeledes til å gi forskningsresultatene større troverdighet (Yin, 1989; Eisenhardt, 1989).
I forbindelse med denne artikkelen har vi gjennomført samtaleintervju med produsenter, eksportører og importører av fryste torskefileter lokalisert i både Norge, Polen, Storbritannia, Tyskland og Kina i perioden fra 2010–2015. Disse respondentene ble valgt ut i samarbeid med norske bedrifter, fordi en mente disse respondentene hadde best forutsetninger for å belyse de problemstillingene vi var ute etter å besvare. Samtaleintervju er en fleksibel datainnsamlingsteknikk som gjør det mulig å følge opp relevante funn underveis i samtalen. Målsettingen med samtaleintervjuene var å oppnå en bredde slik at en får dekket flere relevante problemstillinger og utfordringer, samtidig som en oppnår dybde til å diskutere hver enkelt dimensjon (Keegan & Ward, 2010). Slike intervjuer er ofte beskrevet som en samtale (Lofland & Lofland, 1995) eller en samtale med mening (Webb & Webb, 1932). Totalt hadde vi samtaler med 21 industrielle aktører. Vi så da at de samme elementene gikk igjen og vi valgte derfor å avslutte datainnsamlingen (Yin, 1989). Av disse var ti norske, en polsk, fire engelske, to tyske og fem kinesiske. Intervjuene ble gjennomført på norsk, engelsk og kinesisk. I 2014 ble det også gjennomført samtaleintervju med en norsk og en internasjonal utstyrsleverandør til filetindustrien, hvis hensikt var å få en bedre forståelse for etterspørselen etter innsatsfaktorer i denne industrien globalt.
Vi har også gjennomført markedsobservasjoner av fryste torskefiletprodukter i ulike supermarkeder i det svenske, polske, britiske, franske og spanske markedet. Slike observasjoner gir innsikt i hvordan slike produkter presenteres i dagligvarehandelen, inkludert i hvilken grad informasjon om opprinnelse er gitt. I tillegg har vi gjort analyser av internasjonal handelsstatistikk for å få informasjon om eksporten av fryste torskefileter fra ulike produsentnasjoner i mengde og analysert hvilke priser de oppnår. Norges Sjømatråd sine databasert har vært svært verdifulle i arbeidet med å kartlegge vareflyten til både råvarene og sluttproduktene i filetnæringen. Parallelt har vi fulgt utviklingen i industristrukturen i Norge for å få kunnskap om hvordan globaliseringen av både råvare og sluttmarkedet har påvirket antall filetbedrifter i Norge.
Historisk utvikling i den norske filetindustrien
Utfordringene i den norske filetindustrien startet før markedet for fryst råstoff av torsk ble globalisert. Filetindustrien skulle etter andre verdenskrig være med på å modernisere og industrialisere Nord-Norge (Finstad et al., 2012). Industrien ble derfor bygget opp med sterk statlig finansiering. Filetbedriftene fikk for eksempel tildelt trålkvoter for å redusere sesongvariasjonene i fisket. Fra 1960-tallet til i dag har flere sentrale rammebetingelser endret seg. Nyere økonomisk politikk har en mer liberalistisk retning med klarere rolledeling mellom stat og næringsliv, samtidig som WTO har satt klare kjøreregler for internasjonal konkurranse og statsstøtte. Etablering av nytt havrettsregime med innføring av 200 mils økonomisk sone, med tilhørende nasjonal fordeling av bestander og kvoter, har tatt bort motivene for økonomisk støtte til den norske fiskerisektoren i internasjonal konkurranse om ressursene (Arbo & Hersoug, 1997). Kunnskap om effektene av en globalisert produksjon av fryst torskefilet er en forutsetning for å forstå konkurransesituasjonen for norsk filetindustri i dag. Fokuset i denne artikkelen er derfor på konkurransen fra lavkostland, eksemplifisert gjennom den kinesiske filetindustrien. Foreløpig har prosessen med å automatisere produksjonen i Norge ikke vært tilstrekkelig for å møte konkurransen fra lavkostland. Utfordringene er i første rekke relatert til den store variasjonen i utbyttet mellom manuell og automatisert produksjon og mulighetene til kontinuerlig utnyttelse av produksjonskapasiteten på grunn av sesongvariasjoner i fisket.
Globalisering av råvaremarkedet
Norske fiskeribedrifter er lokalisert nært de største fangst- og gytefeltene til den nordøst-atlantiske torsken. En slik lokalisering har historisk gitt foredlingsbedriftene en unik tilgang på fisk og vært grunnlaget for deres industrielle virksomhet. Industrien har benyttet dette fortrinnet til å produsere ulike torskeprodukter (Sogn-Grundvåg et al., 2008), Fryste filetprodukter var lenge ett av de viktigste produktformatene i norsk foredlingsindustri. I 2001 passerte klippfisk fryst filet som det største produktet i norsk torskenæring målt i rund vekt, slik det er vist i Figur 1. Det skjedde fordi torsken ble tilgjengelig i et globalt marked på slutten av 1990-tallet. Da moderne fryse- og tineteknologi og konkurransedyktige transportløsninger gjorde det mulig å foredle torsken uavhengig av hvor og når den var fanget, mistet norske bedrifter ett av sine viktigste konkurransefortrinn (Arbo & Hersoug, 1997; Bendiksen, 2009; Egeness, 2013). Globaliseringen av råvaremarkedet rammet særlig arbeidsintensiv industri som filetindustrien, fordi kineserne kunne utnytte sine lave arbeidskraftkostnader til å produsere fryste filetprodukter av torsk til et globalt marked til en lavere kostnad enn sine norske konkurrenter.
Kinesiske konkurransefortrinn
Kina er i dag den største eksportøren av fryste torskefileter til det europeiske markedet. Lave lønnskostnader gjør at kineserne kan produsere fryste filetprodukter med manuell arbeidskraft (Egeness, 2013). Det gir et høyere utbytte enn hos konkurrentene som har en mer automatisert produksjon. Kinesisk filetindustri har et filetutbytte på mellom 65–70 prosent fra fryst sløyd og hodekappet torsk. Til sammenligning er utbyttet i norsk industri på rundt 55 prosent (Egeness, 2013; Xie & Myrland, 2013). Kineserne får dermed mer filet igjen for samme mengde råstoff og unngår samtidig investeringer i kapitalkrevende produksjonsutstyr. Et annet fortrinn med manuell produksjon er at det gir større fleksibilitet, slik at kineserne enklere kan tilpasse sine produkter til kundenes ønsker og behov, og dermed levere på nøyaktige spesifikasjoner til en lavere kostnad enn konkurrentene. Manuell produksjon gjør at man raskere kan skifte mellom ulike produktvarianter i produksjonen; uten å måtte endre innstillinger på maskinene. Kina hadde ikke vært den største eksportøren av fryste torskefileter til EU uten at markedet hadde akseptert kvaliteten på filetprodukter produsert av tint råstoff. Kvalitet er, ved siden av pris, kanskje den viktigste egenskapen ved et produkt. Kina er markedsleder for fryste filetprodukter i EU fordi de har de laveste produksjonskostnadene og pris er det viktigste kjøpskriteriet. Det forteller likeledes at kvaliteten på disse produktene oppfattes som tilstrekkelig for flere segmenter i markedet. Egeness (2013) viser at rundt 50 prosent av EUs import av fryste torskefileter er dobbeltfryste produkter fra lavkostland i Asia, nærmere 95 prosent av dette volumet kommer fra Kina.
Sesongvariasjoner
Det norske torskefisket har en betydelig sesongprofil. For fiskeflåten er det rasjonelt å konsentrere sine aktiviteter i tid og rom når inntektene er høye og kostnadene lave (Hermansen & Dreyer, 2010). En usikker og varierende tilgang på råstoff gjennom året skaper problemer for industriell produksjon (Henriksen, 2014) og bidrar til at norske filetanlegg ikke utnyttes optimalt. Figur 2 viser at den uregelmessige tilgangen på råstoff også gir utslag i store variasjoner i eksportvolumet av norsk eksport av fersk og fryst filet (eksklusiv filet i blokk) per måned. Det er kritisk når en har kapitalintensive foredlingsanlegg som bør ha tilgang til tilstrekkelig råstoff for å gi en høy kapasitetsutnyttelse gjennom mesteparten av året (Tveterås & Grimsrud, 2005) for å gi lønnsomhet.
Kineserne kan utnytte sin produksjonskapasitet mer optimalt enn norske bedrifter fordi en bruker fryst torsk som innsatsfaktor i produksjonen. Dermed kan en i større grad kjøpe inn torsk basert på etterspørselen i markedet og utnytte eksisterende produksjonskapasitet bedre enn hva som er tilfellet i norsk industri, hvor det er store sesongvariasjoner i landingene av fersk torsk.
Figur 2 Norsk eksport av fersk og fryst torskefilet etter måned i 2013 (Norges Sjømatråd/Statistisk Sentralbyrå).
I våre intervjuer med representanter for kinesisk filetindustri ble det hevdet at lave lønnskostnader og stor produksjonsfleksibilitet ikke er deres eneste konkurransefortrinn. Ledelsen i kinesiske filetbedrifter peker også på betydningen av industrielle klynger og god infrastruktur og logistikk som andre forklaringer på hvorfor en stor andel av verdens produksjon av fryste filetprodukter av torsk skjer i Kina. Marshall (1890) forteller at industrielle klynger kan gi opphav til reduserte kostnader for industrien som helhet, til tross for at den enkelte bedrift opererte i samme skala som før samlokaliseringen. Årsakene til dette er et felles arbeidsmarked, spesialiseringsmuligheter for leverandørindustrien og kunnskapsspredning. Disse forholdene antyder at lønnskostnader alene ikke er avgjørende for hvor den framtidige produksjonen av fryste torskefileter vil være lokalisert. Lønnskostnadene har imidlertid størst betydning fordi det er den største kostnadskomponenten i kinesisk filetindustri utenom råstoffet (Xie & Myrland, 2013).
Forretningsstrategier
Kina kan tilby de billigste filetproduktene, og har vunnet det europeiske markedet for fryste filetprodukter av torsk med en kostnadslederstrategi basert på billig arbeidskraft og høyt filetutbytte. Porter (1980) viser at en kostnadsleder enten kan prise sine produkter likt eller lavere enn konkurrentene. Hvis det er begrensede muligheter til å implementere en differensieringsstrategi, vil kundene være likegyldig om de kjøper fra en høykosts- eller lavkostprodusent. Hvis kostnadslederen priser sine produkter likt med konkurrentene vil konkurrentene oppnå normal profitt, mens en selv oppnår mer enn normal profitt. En annen strategi er å prise produktene lavere enn hva konkurrentene gjør. Dersom det ikke er grunnlag for produktdifferensiering vil kunden ikke være i tvil om hvor og fra hvem en skal handle. Et slikt valg vil naturlig tiltrekke seg flere kunder og dermed øke den relative markedsandelen til kostnadslederen.
Analyser av internasjonal handelsstatistikk viser at kinesisk fryst torskefilet oppnår lavere pris enn både norsk, russisk og islandsk fryst torskefilet. Til tross for dette hevder representanter for kinesisk foredlingsindustri at de har en fortjeneste på USD 100–200 per tonn foredlet torskefilet (Xie & Myrland, 2013). Filetindustrien lokalisert i Kina har dermed lyktes med å oppnå en lønnsom produksjon med utgangspunkt i en kostnadslederstrategi. Til tross for at det er stor spredning i resultatene og det er enkeltbedrifter som har gått med pluss, har norske filetbedrifter som helhet, kun hatt positiv lønnsomheten i 3 av 13 år i perioden 2000–2013 (Henriksen, 2014).
Figur 3 EUs import av fryste torskefileter fra Norge og Kina 2000–2013 (Norges Sjømatråd/Statistisk Sentralbyrå).
Figur 4 Prisdifferansen mellom norsk og kinesiskprodusert filet til EU i perioden 2000–2013 (Eurostat).
Produktdifferensiering
Produktdifferensiering er en mye brukt strategi for å møte konkurransen fra kostnadsledere (Porter, 1980). Det er en forretningsstrategi hvor bedrifter forsøker å få et konkurransefortrinn ved å øke den oppfattede verdien av sine produkter. En slik strategi krever at en tilbyr noe som oppfattes som unikt og verdifullt for kunden. Hvilke egenskaper som bidrar til å differensiere et produkt begrenses bare av bedrifters evne og vilje til å identifisere og utnytte nye og eksisterende markedsmuligheter (Porter, 1980). Hvis en differensieringsstrategi skal være vellykket, må kundene være villig til å betale en pris som minst forsvarer kostnadene med utviklingen og markedsføringen av det differensierte produktet. Det krever at det finnes heterogene kundepreferanser i markedet. Dersom alle ønsker det samme produktet er det ikke grunnlag for differensiering. Dersom prisforskjellen mellom en enkeltfryst og dobbeltfryst filet blir for stor, kan det bidra til at det ikke lengre er grunnlag for differensiering (Ragnan & Bowman, 1992).
Figur 3 viser at norske filetbedrifter oppnår en prispremie sammenlignet med filetprodukter produsert i Kina. Handelsstatstikken viser en prispremie for norske kontra kinesisk produsert filet på NOK 11,07 per kilo i 2014. Det er imidlertid et begrenset antall segmenter med preferanser for slike produkter. Det er en av årsakene til at mange norske filetbedrifter har gått konkurs eller endret produksjonen på grunn av konkurransen fra Kina. I 1997, som var det første året en fikk eksport av fryste filetprodukter fra Kina til EU, var det 35 filetbedrifter i Norge. Seks år senere var antallet nesten halvert til 18 bedrifter. I dag er det kun 9 filetfabrikker for hvitfisk igjen i Norge (Egeness, 2013).
Figur 4 viser at fryste torskefileter produsert i Norge i gjennomsnitt har oppnådd en prispremie på NOK 11,2 per kilo i gjennomsnitt i perioden fra 2001 til 2011, sammenlignet med torskefileter produsert i Kina. Utfordringen for norsk industri er at prisdifferansen i stor grad tilsvarer merkostnadene i produksjonen av fryst torskefileter. Med utgangspunkt i en råvarepris på NOK 10,50 (minstepris i 2013) koster det omtrent NOK 27 per kilo å produsere en kilo med filetprodukter i Kina og eksportere den til EU. Til sammenligning er kostnadene i Norge NOK 36 per kilo (Xie og Myrland, 2013). Denne prisdifferansen kan forklares med differansen i både utbytte og lønnskostnader. Prisgevinsten som norsk industri oppnår har vært og er en forutsetning for tilstedeværelsen av en norsk filetindustri.
Kina mister fortrinn
Til tross for at de mest effektive filetbedriftene som er lokalisert i Kina tjener penger, overlevde en rekke bedrifter på egenkapital i etterkant av finanskrisen i 2008 (Xie & Myrland, 2013). Fra 2011 til 2012 gikk flere små og lite effektive bedrifter i Kina konkurs. En av Norges største eksportører av fryst torsk til Kina antyder en nedgang på 15–20 prosent i antall filetbedrifter i Kina de siste årene. Markedet er imidlertid langt mer uoversiktlig enn hva tilfellet er i Norge. Våre analyser antyder at kinesisk filetindustri kan miste sitt viktigste konkurransefortrinn fordi lønnskostnadene øker kraftig. De siste årene har lønningene til kinesiske filetarbeidere økt med mellom 20 og 30 prosent årlig. Det er betydelig høyere enn hos konkurrentene. Våre samtaler med kinesisk foredlingsindustri antyder en dobling av lønnsnivået fram mot 2020 sammenlignet med 2010. Det er kritisk siden lønnskostnadene utgjør 70 prosent av kostnadene i den kinesiske filetproduksjonen dersom vi holder råstoffkostnadene utenfor. Filetarbeiderne i Kina tjener i dag mellom NOK 2.600–6.000 i måneden, avhengig av hvilken jobb en utfører. Lønnskostnadene for å produsere ett tonn torskefilet er estimert til USD 650–750 per tonn (Xie & Myrland, 2013). I tillegg til økte lønnskostnader sliter deler av fiskeindustrien med å beholde arbeidskraften, fordi det finnes mer attraktive industriarbeiderplasser enn fiskeforedling, som er preget av kalde og fuktige omgivelser. I framtiden forventer en større etterspørsel etter service og tjenester i den kinesiske økonomien og en større andel av arbeidsstyrken må være sysselsatt innenfor tjenesteytende næringer.
Siden fortrinnet til filetindustrien som er lokalisert i Kina er en unik tilgang på billig arbeidskraft, kan den ikke respondere på økte lønninger med automatisering uten å miste eller i det minste redusere verdien av sitt konkurransefortrinn. Automatisering vil redusere utbyttet og øke kapitalkostnadene og medføre at en mindre andel av den globale produksjonen av fryste torskefileter vil være lokalisert her.
Leieproduksjon
Økte lønnskostnader er ikke den eneste trusselen mot tilstedeværelsen av en foredlingsindustri i Kina. Historisk har det vært kinesiskeide selskaper som i stor grad har kjøpt fryst hvitfisk fra Nordøst-Atlanteren, videreforedlet denne og eksportert fryste fileter tilbake til EU. I 2008 var nesten 70 prosent av produksjonen i Kina «egenproduksjon» og bare 30 prosent var såkalt «leieproduksjon», hvor kinesiske bedrifter produserte filetprodukter uten selv å eie torsken. I 2013 hadde balansen endret seg til 45 prosent egenproduksjon og 55 prosent leieproduksjon (Xie & Myrland, 2013). Samtaler med kinesiske filetbedrifter i 2014 og 2015 antyder at ulike selskaper velger forskjellige strategier. En stor filetprodusent vi møtte hadde økt sin andel av leieproduksjon fra 60 prosent i 2012 til 80 prosent i 2015. Enkelte mindre filetprodusenter hadde gått motsatt vei og forsøker å øke andelen egenproduksjon fordi økt konkurranse har gjort at de ikke har fått stabile og langsiktige kontrakter. En forklaring kan være at de globale filetprodusentene i større grad enn før, tester ut ulike produksjonslokaliteter både i Kina, Vietnam, Thailand og Øst-Europa for å få erfaring med forskjellige produksjonslokalitetene. Siden mer enn halvparten av produksjonen av torskefilet i Kina i dag er leieproduksjon for multinasjonale selskaper, vil deres beslutninger om produksjonssted avgjøre hvor betydelige deler av produksjonen av fryste torskefileter vil være lokalisert.
Stort forbruk av ressurser
En slik «leieproduksjon» generer begrensede inntekter til den kinesiske staten. Skatten på arbeidsinntekt i foredlingsindustrien er beskjeden fordi lønnsnivået er lavere enn i andre deler av det kinesiske arbeidsmarkedet. Importen av råvarer til videreforedling bidrar heller ikke til store tollinntekter. Tollsatsene for import av torsk er to prosent, men en unngår denne tollsatsen når råstoffet videreforedles og eksporteres ut av landet. Produksjonen av fryste filetprodukter krever også betydelig med begrensede ressurser som vann og elektrisitet. Det kan på sikt bidra til at den kinesiske stat ikke ønsker tilstedeværelsen av en filetproduksjon. Kina forventer økt konsum av sjømat nasjonalt. En større andel av sjømatproduksjonen vil derfor kunne konsumeres nasjonalt, heller enn å bli eksportert.
Tollbarrierer
En annen utfordring for filetindustrien lokalisert i Kina er de tariffere handelsbarrierene i EU. Verdens handelsorganisasjons (WTO) bundne tollsatser for fryste torskefileter er på 7,5 prosent. Produkter som er mer foredlet, møter tollsatser opp mot 20 prosent. Kinesiske bedrifter har tilpasset seg tollbarrierene med å eksportere en stor andel av filetene i bulk for ytterligere foredling eller emballering i EU (Xie & Myrland, 2013). I 2014 ble det eksportert nesten 25.000 tonn med fryste torskefileter fra Kina til Storbritannia. Til tross for at Storbritannia er det største markedet for kinesiskproduserte torskefileter, viser markedsobservasjoner i britiske supermarkeder få eksempler på produkter merket med at de er produsert i Kina. Forbrukerne får bare informasjon om at fisken er fanget i Nordøst-Atlanteren (FAO-27) og pakket i EU eller i konsumlandet. Denne informasjon tilfredsstiller imidlertid kravet i EU-reglementet om at hvert ledd i verdikjeden må dokumentere fra hvem de har mottatt råvarene/produktet, og til hvem de har sendt produktet. Flere studier viser at opprinnelse er en av de produktegenskapene som vektlegges mest når forbruker kjøper fisk (Carlucci et al., 2015). Forbruker har klar preferanse for lokale produkter først og fremst på grunn av kvalitet, ferskhet og mattrygghet, sammenlignet med importerte produkter. Handelsbarrierer og kravene til merking av opprinnelse er sentrale forklaringer på hvorfor importen fra Kina domineres av fileter i bulk.
De tariffere handelsbarrierene har gjort at flere av de store filetprodusentene har inngått samarbeid med aktører i EU eller har egen virksomhet der de videreforedler filetene som importeres til EU i bulk. Mange ønsker derfor ikke å konkurrere med sine kunder i EU og har derfor spesialisert seg på å produsere i bulk. Enkelte mindre produsenter som sliter med lave marginer har forsøkt å gå andre veien og produserer ferdige konsumprodukter i et forsøkt på å øke marginene, slik at de kan dekke inn økte lønnskostnader.
Lokalisering
Med bakgrunnen i utviklingen i Kina blir det naturlig å stille spørsmål om hvem som skal produsere fryste filetprodukter av hvitfisk til det europeiske markedet hvis flere kinesiske bedrifter avvikler eller reduserer sin produksjon på grunn av manglende lønnsomhet? Til tross for at hele 77.600 tonn med fryste torskefileter ble eksportert fra Kina til EU i fjor, antyder våre analyser at lavkostland i Europa vil ta over som produsent av fryste filetprodukter av torsk i årene som kommer, dersom lønnsveksten i Kina blir større enn i EU framover. Polen har for eksempel noen av de laveste industriarbeiderlønnene i EU. Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) estimerte at lønnskostnadene i polsk industri i 2011 var NOK 38 per time. Det tilsvarte kun 12 prosent av lønnskostnadene i Norge. Gjennomsnittlige lønnskostnader per arbeidet time var 13,5 prosent av norsk nivå (NoU 3:2014) og våre estimater antyder at Polen og Kina vil få det samme lønnsnivået mellom 2016–2020. Reduserte differanser i lønnskostnadene er ikke det eneste fortrinnet til bedrifter lokalisert i Øst-Europa. Den lange avstanden mellom råstoffbasen, produksjonslokalitetene og konsummarkedet skaper utfordringer for kinesisk filetindustri (Barney, 2002). Utfordringene er i første rekke knyttet til finanskostnader, begrenset fleksibilitet i råvaremarkedet og for sluttproduktet, samt lengre distribusjonstid.
Finanskostnader
Torsken, som er råstoff i den kinesiske foredlingsindustrien, er fanget enten i Nordøst-Atlanteren eller i Stillehavet. Produktene eksporteres til EU eller USA etter foredling. Varestrømmen bidrar til at kapitalen bindes i minst seks måneder fra kjøp av råstoff til salg av sluttproduktet. Dette gir betydelige finanskostnader, stor grad av kapitalbinding og svekket likviditet. Mange kinesiske selskaper opererer imidlertid med 90 dager kredittid når de kjøper inn råvarene, slik at reelle finanskostnader blir noe mindre. Siden bedrifter lokalisert i EU er nærmere både fangstfeltene og konsummarkedet skjer kapitalbindingen over en mye kortere periode. Det er særlig kritisk i perioder med fallende råvarepriser. Da kan kjedene kreve at kontrakter reforhandles på grunn av endrede forutsetninger fra det tidspunktet kontrakt ble inngått.
Fleksibilitet
Filetindustrien i Kina befinner seg langt unna både fangstfeltene og konsummarkedene, og kan derfor bare bruke fryst råstoff som innsatsfaktorer i produksjonen og produsere dobbeltfryste filetprodukter. Filetbedrifter lokalisert i Europa kan produsere ferske, tinte eller fryste produkter avhengig av hva som gir best lønnsomhet. Dette gir en langt større fleksibilitet og skaper grunnlaget for et betydelig fortrinn. Bedrifter lokalisert nærmere fangstområdene har likeledes større råvarefleksibilitet som de kan utnytte for å maksimere profitten. Sesongvariasjonene i det norske torskefisket bidrar til at prisen på ferskt råstoff i perioder faller på grunn av stort tilbud. Prisdifferansen mellom ferskt og fryst råstoff er særlig stor i første halvår, når det er store landinger av fersk torsk i Norge. En kan derfor anta at det i perioder er mer lønnsomt å produsere fryste fileter av ferskt enn tint råstoff. Samtaler med norske utstyrsleverandører antyder likeledes en varierende kapasitet og utstyr for tining av fisk i Polen. Kinas geografiske lokalisering gjør at en kun kan bruke fryst råstoff i produksjonen. Det er kritisk fordi mange segmenter har preferanser for enkeltfryste produkter og betaler derfor mer for slike produkter enn dobbeltfryste filetprodukter.
Distribusjon
En annen ulempe for Kina i konkurranse med lavkostland i EU er at lokalisering nært sluttmarkedet gir muligheter for raskere distribusjon. Det gjør at kunden behøver mindre varelager og enklere kan korrigere bestillingene dersom etterspørselen er større enn forventet. Det kan gi en merverdi i forbindelse med salgskampanjer og være grunnlag for et konkurransefortrinn og gi økt betalingsvilje. Et annet poeng er at kunder i Europa kun kan kjøpe fisk i hele containere fra Kina. Når produsentene er lokalisert i EU kan en kjøpe mindre mengder filet enn en hel container, dermed øker en antall potensielle kunder.
Lokalisering
Kina har fremdeles lavere lønnskostnader enn for eksempel Polen og bruker derfor primært manuell arbeidskraft i produksjonen (Xie & Myrland, 2013). Det gir et høyt utbytte og stor produksjonsfleksibilitet. Til sammenligning er produksjonen i EU mer automatisert fordi lønnskostnadene er høyere her. Fordi lønnskostnadene øker i Kina kan en tenke seg at en får en todeling i produksjonen av fryste filetprodukter av torsk; Standardisert produksjon av faste produkter med store volum vil skje i EU med stor grad av automatisering, mens produksjon av partier og produkter som krever større fleksibilitet vil skje i Kina så lenge lønnsnivået gjør det lønnsomt.
Polen
Til tross for at våre strategiske analyser peker i retning av en større produksjon i EU på lang sikt, viser handelsstatistikk fra Norges Sjømatråd og Eurostat en begrenset økning i eksporten av torskefileter til EU fra både Polen, Litauen og Estland. En forklaring på dette kan være den betydelige økningen i konsumet av blant annet torsk i Polen, hvor konsumet økte med 7.500 tonn fra 2012 til 2013. Vi ser likeledes i Figur 5 at eksporten av fryst torskefilet fra Polen til EU falt fra 2013 til 2014. Siden Polen primært importerer fryst og fersk sløyd og hodekappet fisk har mye av økningen i produksjonskapasiteten i Polen blitt konsumert i hjemmemarkedet. En viktig forklaring på dette er at lavere torskepriser har økt etterspørselen etter torsk i Polen. Dermed er det naturlig å anta at en høyere torskepris vil kunne medføre en økt eksport fra Polen, dersom konsumet innenlands faller.
Figur 5 Polsk, estisk og litauisk eksport av fryst torskefilet til EU i perioden (Eurostat).
Norge oppnår en prispremie sammenlignet med torskefileter produsert i Kina. Handelsstatistikken fra Eurostat viser imidlertid at norsk, polsk og estisk fryst torskefilet oppnår nærmest identiske priser i markedet. I 2013 var snittprisen på fryste torskefileter fra Polen, Litauen og Estland til EU NOK 35,62 per kilo. Kina fikk i snitt NOK 25,66 for sine filetprodukter eksportert til EU. Til sammenligning var snittprisen fra Norge NOK 36,66. Norge fikk dermed en prispremie på NOK 1,04 til lavkostlandene i EU, mot NOK 11 i differanse mot Kina. Det viser at Kina har de laveste kostandene, men også at betalingsvilligheten for filetprodukter produsert i Kina er lavere enn tilsvarende produkter produsert i EU. En viktig forklaring er at en kan produsere enkeltfryste filetprodukter i EU (Egeness, 2013).
Konsekvenser av flytting av produksjon
Hvordan vil en flytting av deler av produksjonen av fryste torskefileter fra Kina kunne påvirke flåteleddet og industrien i Norge? Hvor store konsekvensene blir, vil være avhengig av hvor stor andel av produksjonen som blir flyttet fra Kina til EU. Våre analyser antyder følgende konsekvenser;
o Økt konkurranse om det ferske råstoffet o Økt konkurranse i sluttmarkedet o Redusert etterspørsel etter fryst torsk av små størrelser
I dag produseres det også fryste filetprodukter i andre lavkostland i Asia, som for eksempel Thailand og Vietnam. Produksjonsvolumet i disse landene er imidlertid svært lavt sammenlignet med Kina. Det er derfor urealistisk å tro at disse landene på kort sikt vil kunne ta over rollen til den kinesiske industrien. Disse landene møter også mange av de samme utfordringene som Kina fordi de er lokalisert langt fra både råvare- og sluttmarkedet.
Konkurranse
I perioder av året er det naturlig å anta at ferskt råstoff vil være en mer lønnsom råvare i produksjonen av fryste filetprodukter enn fryst råstoff. Både fordi ferskt råstoff vil være billigere enn fryst og fordi enkelte markedssegmenter har høyere betalingsvilje for enkeltfryste enn dobbeltfryste produkter. En vil da få økt tilbud av enkeltfryste filetprodukter i markedet og påfølgende prisreduksjon. Det vil være kritisk for norsk filetindustri som i dag er avhengig av prisdifferansen mellom enkeltfryst og dobbeltfryst filet for å oppnå lønnsomhet. Samtidig gir tilgang på ferskt råstoff muligheter for å produsere ferske filetprodukter. Det øker konkurransen for norsk filetindustri også i den produktkategorien.
I dag er det tilstrekkelig med ferskt råstoff for foredlingsindustrien i perioder med store landinger av torsk. De siste tre årene har det imidlertid vært en betydelig økning i eksporten av fersk torsk, slik det er vist i Figur 1. Europeisk foredlingsindustri kjøper omtrent 70 prosent av dette råstoffet. I perioder med begrensede landinger av fersk torsk kan utfordringen til filetindustrien bli at de potensielt kan tjene mer på å selge torsken som blankiset til europeisk filetindustri. Det vil skje dersom industrien i EU er mer effektiv enn industrien i Norge og dermed har høyere betalingsevne og -vilje for råstoffet enn norsk industri. I september i 2015 ble det eksempelvis eksportert kun 168 tonn fersk torskefilet, mot 1.418 tonn fersk hel torsk. Dersom en ikke lykkes med å få høyere priser eller redusere kostnadene til det samme nivået som konkurrentene i EU, vil det kunne føre til at produksjonen av fryste torskefileter i Norge vil fortsette å falle.
Redusert etterspørsel etter fryst
Økt produksjon av torskefileter basert på ferskt råstoff vil kunne redusere etterspørselen etter fryst torsk av mindre størrelser. Historisk har fiskerne fått bedre betalt for det fryste råstoffet. En av forklaringene er at markedet for det fryste råstoffet har vært globalt. Økt etterspørsel etter fersk fisk av størrelser tilpasset filetindustrien vil kunne gi mindre prisforskjeller mellom ferskt og fryst råstoff. Havfiskeflåten som fryser fisken om bord prioriterer allerede andre fiskerier enn torskefisket i perioder med store landinger av fersk torsk. En slik fangststrategi reduserer konsekvensene av økt etterspørsel etter fersk torsk, fordi den fryste torsken kommer inn i markedet på et tidspunkt hvor det er lite fersk torsk uansett. For havfiskeflåten og deres eiere vil det imidlertid kunne være hensiktsmessig å investere i markedsutvikling for den fryste torsken av små størrelser, dersom etterspørselen etter disse produktene skulle falle. Et relevant poeng er imidlertid at etterspørselen etter nordøstatlantisk torsk (Gadus Morhua) av mindre størrelser også er avhengig av tilførselen av stillehavstorsk (Gadus Makrocephalus) og Alaska pollock til den kinesiske filetindustrien.
Norske strategier
Mange norske bedrifter responderte på konkurransen fra Kina med å øke andelen ferske produkter (Sogn-Grundvåg et al., 2008). De siste årene har andelen ferske filetprodukter vært stabil på rundt 30 prosent. Ett viktig poeng er at denne andelen aldri vil bli 100 prosent, fordi en gjerne eksporterer de fineste filetproduktene fersk, mens buk og halestykkene gjerne eksporteres fryst. Siden en ikke har evnet å øke andelen ferske produkter må en tjene penger også på fryste produkter, dersom norsk filetindustri skal ha en lønnsom framtid.
Skal norsk industri evne å ha en lønnsom produksjon av fryste filetprodukter er det særlig fire forhold en må arbeide med; o Redusere lønnskostnadene o Effektiv utnyttelse av produksjonskapasiteten til filetmaskinene o Høyere utbytte o Vedlikeholde eller øke prisdifferansen sammenlignet med våre konkurrenter
Økt automatisering er avgjørende for å redusere lønnskostnadene. Skal en lykkes med automatisering er en av forutsetningene råstoff av høy kvalitet flest mulig dager i året. Regelmessig tilgang på råstoff er sentralt for å få en høy kapasitetsutnyttelse av kapitalinvesteringene og dermed tilstrekkelige lave faste kostnader per produsert enhet. Parallelt er høy kvalitet på råstoffet avgjørende fordi variabel råstoffkvalitet gir dårligere produksjonseffektivitet og økte lønnskostnader per produsert enhet. Variabel kvalitet reduserer likeledes utbyttet i produksjonen. En kan for eksempel ikke produsere like mye loins fra en fisk med skader i tykkfisken, sammenlignet med en feilfri fisk. Verditapet som følge av varierende råstoffkvalitet er hele 13 prosent for filetnæringen i Norge (Svorken et al., 2015). Variabel kvalitet øker likeledes sannsynligheten for reklamasjoner som skaper ekstraarbeid og øker kostnadene. Siden variabel kvalitet begrenser produksjonsfleksibiliteten, setter det også begrensninger på mulighetene til å levere de mest etterspurte og best betalte produktene. En annen forutsetning for at automatisering av filetproduksjonen skal være nyttig er at den ikke går på bekostning av utbyttet. Økt utbytte er avgjørende for å oppnå lønnsomhet i filetproduksjonen, og om automatiseringen reduserer utbyttet vil mye av gevinsten være borte.
Prisdifferansen mellom norsk og kinesisk torskefilet har vært avgjørende for å opprettholde en produksjon av fryste torskefileter i Norge. Mye av denne prisdifferansen kan forklares med at norske bedrifter produserer fileter med utgangspunkt i ferskt råstoff. Bedrifter lokalisert i EU har de samme mulighetene. Konkurransefortrinnet til norsk filetindustrien har vært en unik tilgang på fersk fisk (Sogn-Grundvåg et al., 2008). Dette fortrinnet er i ferd med å forvitre fordi eksporten av ferskt råstoff fra Norge til EU har økt dramatisk som følge av økte torskekvoter de siste årene og fordi vi har fått økt foredling i Øst-Europa. Konkurransen fra Øst-Europa er særlig stor i perioder med store landinger av fersk torsk i Norge. Filetindustrien i Øst-Europa kan imidlertid også hente torsk fra andre nasjoner i perioder med lavere landinger i Norge og har således en betydelig fleksibilitet i råvaretilgangen. Skal filetindustrien ha en framtid i Norge må en i tillegg til å redusere kostandene lykkes med en differensieringsstrategi for å oppnå høyere priser i markedet enn våre konkurrenter. Våre analyser viser at differansen mellom markedsprisen på filetprodukter av torsk produsert i Norge og Polen på torskefilet er betydelig mindre enn differansen mellom de samme produktene produsert i Norge og Kina. Dersom en skal kunne oppnå en prispremie i markedet sammenlignet med våre konkurrenter i EU krever det en betydelig markedsinnsats og investeringer i markedsaktiviteter. Skal en lykkes krever det at en tilbyr noe som oppfattes som unikt og verdifullt for kunden. Fryste filetprodukter produsert med utgangspunkt i ferskt råstoff er et av konkurransefortrinnene til norsk industri. Utfordringen for norsk industri er at disse segmentene er begrenset og at en møter betydelig konkurranse fra særlig russisk ombordproduksjon og islandsk landbasert industri, som begge har tilgang på ferskt råstoff og samtidig billigere arbeidskraft.
Avslutning
I denne artikkelen har vi vist at Kina er den største eksportøren av fryste torskefileter til EU. Konkurransefortrinnet til Kina har vært og er en unik tilgang på billig arbeidskraft, som gjør det lønnsomt å produsere filetprodukter av torsk manuelt. Dette gir bedre utbytte, større fleksibilitet og krever færre investeringer i kapitalkrevende utstyr enn bedrifter som har en større grad av automatisering. Globaliseringen av råvaremarkedet for fryst fisk og billig logistikk har gjort det mulig å produsere fryste filetprodukter uavhengig av både fangstfelt og konsumsted. Så lenge det kinesiske lønnsnivået muliggjør en manuell produksjon og en pris på sluttproduktet som er lavere enn hva konkurrentene evner å tilby, vil Kina være den største eksporten av fryste torskefileter til EU.
Lønnsveksten i den kinesiske industrien har bidratt til at flere mindre og lite effektive bedrifter har gått konkurs. Økte lønninger og større kamp om arbeidskraften gjør at deler av produksjonen av fryste filetprodukter kan flyttes fra Kina og tilbake til Europa. Kina kan ikke respondere på økte lønninger med økt automatisering uten at deres konkurransefortrinn forvitrer. Våre analyser antyder at deler av produksjonen av fryste filetprodukter for det europeiske markedet vil kunne flyttes til områder i EU med lave lønninger, nærhet til både råvare- og sluttmarkedet og infrastruktur, og kunnskap om filetproduksjon. Det vil øke konkurransen både i råvaremarkedet og sluttmarkedet for norsk filetindustri, fordi industrien i EU kan bruke både ferskt og fryst råstoff i markedet og skape enda større utfordringer for filetindustrien som fortsatt er igjen i Norge. Andre land i Asia vil på sikt møte de samme utfordringene som Kina. Det er derfor naturlig å anta at en større andel av den globale produksjonen av fryste filetprodukter av torsk flyttes fra Kina til EU i løpet av de neste 10 årene, dersom lønnsveksten i Kina ikke stanser opp.
Litteratur
Arbo, P. & B. Hersoug (1997). Globalization of the fishing industry. Marine Policy, 21:2, pp. 121–142. Barney, J.B. (2002). Gaining and sustaining competitive advantages. Pearson 2002, 3rd Edition. Bendiksen, B.I. (2009). Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien. Oppsummering av lønnsomheten i norsk fiskeindustri i 2008. Rapport 11/2010, Nofima, Tromsø. Bendiksen, B.I. (2013). Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien – Driftsåret 2011. Rapport 30/2013, Nofima, Tromsø. Carlucci, D., G. Nocellab, B. De Devitiisc, R. Viscecchiac, F. Bimbod & G. Nardonec (2015). Consumer purchasing behaviour towards fish and seafood products. Patterns and insights from a sample of international studies. Appetite, 84:1, pp. 212–227. Dreyer, B. (2000). Globalisering av råvaremarkedet – strategiske utfordringer for lokal fiskeindustri. Økonomisk fiskeriforskning, 10, pp. 115–124. Egeness, F-A. (2013). Kinesisk produksjon av fryste filetprodukter av torsk. Rapport 26/2013, Nofima, Tromsø. Eisenhardt, K.M. (1989). Building Theories from Case Study Research. The Academy of Management Review, 14:4, pp. 532–550. Finstad, B.-P., E. Henriksen & P. Holm (2012). Fra krise til krise – forventninger og svik i norsk fiskerinæring. Økonomisk fiskeriforskning, 22:1, pp. 33–54. Henriksen, E. (2014). Bedrift og virkemiddel – om den nordnorske fiskeindustrien med trålere. Praktisk økonomi og finans, 30, pp. 130–142. Hermansen, Ø. & B. Dreyer (2010). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – The experiences from rural community quotas in Norway. Marine Policy, 34:3, pp. 567–574. Jick, T.D. (1979). Mixing Qualitative and Quantitative Methods: Triangulation in Action. Administrative Science Quarterly, 24:4, pp. 602–611. Keegan, J. & K. Ward (2010). Qualitative research practice, Ritchie, J., J. Lewis, C. McN. Nicholls & R. Ormston (eds.). Los Angeles: Sage. Lofland, J.H. & L.H. Lofland (1995). Analyzing Social Settings, 3rd. Edition. Belmont, CA:Wadsworth. Marshall, A. (1890). Principles of Political Economy. New York: Maximillan. Miles, M.B. & HA.M. Huberman (1994). An expanded sourcebook. Qualitative Dataanalysis. 2nd Edition. Sage Publications. Norges Sjømatråd (2014). Tilgjengelig fra http://www.seafood.no/Markedsinformasjon/Statistikk NOU (2014:3). Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Avgitt til Arbeids- og sosialdepartementet 31. mars 2014. Porter, M.E. (1980), Competitive strategy, Free Press, New York. Rangan, V.K. & G. Bowman (1992). Beating the Commodity Magnet. Industrial Marketing Management, 21:3, pp. 215–224. Ringdal, K. (2001). Enhet og mangfold. Samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ metode. Fagbokforlaget. Sogn-Grundvåg, G., B.I. Bendiksen, T. Lorentzen & K. Grønhaug (2008). Når konkurransefortrinn forvitrer; Er det mulig å gjenvinne profitable markedsposisjoner. Magma, 2. Svorken, M., Ø. Hermansen & K.M. Karlsen (2015). Råstoffkvalitet og salgsverdi – estimert tap for torsk i 2013. Rapport 4/2015, Nofima, Tromsø. Tveterås, R. & B. Grimsrud (2005). Strategier for økt verdiskaping i norsk sjømatnæring. Sluttrapport, Universitetet i Stavanger. Webb, B. & S. Webb (1932). Methods of Social Study. London:Longmans Green. Xie. J. & Ø. Myrland (2013). White fish processing in China. Rapport, Universitetet i Tromsø. Yin, R.K. (1989). Case study research. Design and Methods. Newbury Park: Sage Publications.
Vinteren 2013 gikk det mange rykter om «storhundra», det vil si at det ble landet mer torsk enn det som ble registrert. Noe overraskende kom disse ryktene i et år med rekordhøye kvoter. Rykteflommen var også sterk tidlig på 1990-tallet og ved årtusenskiftet, men da i perioder med historisk lave kvoter. Med utgangspunkt i disse observasjonene skal vi her diskutere de underliggende økonomiske motivene for juks og hvordan det jukses.
Artikkelen har ikke ambisjon om å måle hvor mye fangst som ikke registreres. Heller er ambisjonen å forstå – ved hjelp av enkle økonomiske modeller – hvorfor motivene for uredelighet er særlig sterke både i perioder med høye og lave torskekvoter.
De norske torskekvotene økte fra 340 tusen tonn i 2012 til nesten 455 tusen tonn i 2013. Det er derfor overraskende for mange at ryktene om juks var så fremtredende i 2013.
Også i perioder med lave kvoter har ryktene om juks vært mange. Torskekvotene var rekordlave, 113 tusen tonn, i 1990. Samtidig ble det ikke lenger tillatt å fiske mer enn kvotene – heller ikke i fartøygrupper som tidligere hadde fått fiske langt mer enn tildelte kvoter. Rundt årtusenskiftet falt kvotene igjen dramatisk – fra nesten 400 tusen tonn (1997) til 200 tusen tonn (2000). Ettersom kvotene ble oppfisket veldig tidlig på året, og tilgjengeligheten var svært god, var det ikke overraskende at noen aktører ble motiverte til å fiske mer enn sine tildelte kvoter.
Selv om kvotestørrelse ikke er den eneste faktoren som kan forklare juks, er den likevel viktig for å forstå motivene for juks. I torskefiskeriene begrenses en kvote av et kvantum, en art og en tidsramme. Både rykter og rettsaker har vist at uredeligheter når det gjelder registrering av kvantum (hele fangsten blir ikke seddelført), art (torsk blir registrert som en annen art) og tidsramme (tidspunkt for landing blir justert).
Etablering av fiskekvoter er en sterk inngripen i fiskernes frihet til å fiske ubegrenset, men nødvendig for å få på plass et bærekraftig fiskeri. På 1990-tallet var kvotene ofte bare knyttet til en definert fartøygruppe. I dag er kvoten i sterkere grad fordelt på det enkelte fartøy. Dette kan ikke skje uten et sterkt juridisk rammeverk som definerer at det er ulovlig å lande større kvanta enn kvotestørrelsen. Derfor er juks i fiskeriene nært knyttet til at det fiskes mer enn hva som er tildelt. Salgstrikset «3 for 2» blir problematisk i første-håndsmarkedet fordi det bærer bud om ulovlig overfiske.
Rykte = Juks?
Å måle uredelighet, i form av at det landes mer fisk enn det som registreres, er vanskelig. Selv om vektene kontrolleres, er det ikke en nøytral part som veier og registrer fangsten. Det er mange små landinger, og det er bare en brøkdel av fangstene som blir kontrollert. En måte å måle uredelighet på kan være å registrere antall saker som fører til straffeforfølgelse og dom. Mange slike saker indikerer mye uredelighet og omvendt. Svakheten med et slikt mål er imidlertid at antall kontroller påvirker antall saker som tas til retten og antall kontroller varierer – sannsynligvis i takt med ryktene om juks. I så måte er 2013 og 2014 illustrerende. Ryktene om juks var sterkest i 2013, og det førte til økt oppmerksomhet om problemet og at antall kontroller økte i 2014.
En annen svakhet med et slikt mål på uredelighet er at de som setter ut og sprer ryktene kan ha flere motiv for dette. Ett motiv kan være frustrasjon over pris og andre betingelser knyttet til transaksjonen. Det kan enten være knyttet til generelle forhold ved markedsarenaen eller den enkelte transaksjonen. Blant de som ikke jukser kan spredning av rykter selvsagt også være knyttet til frustrasjon over egen konkurranseevne som svekkes av de som jukser.
Selv om rykter ikke nødvendigvis er et presist mål på juks er det likevel det beste målet vi har. I denne artikkelen benyttes derfor omfanget av rykter som en indikasjon på juks. Det vi har gjort er å overvåke i hvor stor grad problemet med uregistrerte landinger diskuteres i fiskeripressen, og hvordan dette varierer over tid. Når rykteflommen er stor i løpet av en sesong, tas det som en indikasjon på at det jukses mer enn i sesonger med lite rykter.
I alle næringer vil det være enkelte aktører som er villig til å begå ulovligheter. Ingen ting tyder på at fiskeriene er et unntak i så måte. Også her ser vi at de fleste aktørene opptrer redelig. Det erkjennes at ulovligheter svekker omdømme og skaper en uheldig konkurransevridning i næringen. Flere forhold utfordrer imidlertid lovlydigheten i denne næringen. Det er knyttet stor usikkerhet til biologi og tilgjengelighet samtidig som store og brå end-ringer i kvotene fra år til år skaper stor usikkerhet knyttet til pris og markedsforhold. Dette kan i perioder skape sterke økonomiske motiver for å unnlate å registrere deler av fangsten både hos selger og kjøper.
Legitimitet
For at noe skal oppfattes som ulovlig, må lovverket ha legitimitet. Etablering av fiskekvoter ga en begrensing som først og fremst berørte dem som høstet fra bestanden. I torskefisket ble det anvendt et prinsipp for tildeling av kvotene som utelukket aktører som ikke kunne vise til historisk fiske. Forståelse av juks var svært avhengig av at ordningen ble oppfattet som nødvendig, og dermed legitim, blant de aktørene som fikk tildelt kvoter og de som ikke fikk slike.
Hovedbegrunnelsen for å innføre kvoter i fiskeriene er at det fanges mer fisk enn bestanden tåler (overfiske). For å redde bestanden, og levebrødet til de aktørene som har sitt virke i å fange og foredle fisken, grep myndighetene inn med fangstbegrensninger (kvoter) som skulle sørge for at det ikke ble fanget mer fisk enn bestanden tålte. I så måte er det ikke tilfeldig at et kvoteregime i torskesektoren først ble gjennomført i alle flåtegrupper fra 1989. Da var bestandsmålingen så urovekkende lav at aktørene var motiverte for strenge reguleringer som kunne bidra til å bygge opp torskebestanden. Det er ikke uvanlig at et kvoteregime først blir implementert når bestanden er truet av utryddelse. I et sånt perspektiv vil det forventes at kvoteregimets legitimitet synker når aktørene ikke opplever at bestanden er truet.
Manglende legitimitet kan derfor være en forklaring på juks. For eksempel i 1990, da kvoteregimet var nytt, var det en viss fare for manglende tillit til kvoteregimet og noen derfor fanget større mengder enn tillatt. Enten fordi de var uenige i behovet (liten tiltro til bestandsestimatene) og/eller uenige i fordelingsnøkkelen (historiske rettigheter). Vi har også sett at legitimitet er viktig for å forstå ulovlig fiske i internasjonale farvann (Smutthullfiske blant aktører uten kvoter).
I dag er omregningsfaktoren svært sentral i diskusjon om juks og legitimitet. Torskekvotene fordeles i rund vekt. Ettersom torsken leveres etter ulik grad av beskjæring, er det en utfordring å finne omregningsfaktorer som gir riktig avregning av torsk i rund vekt. Dette blir fort komplisert fordi omregningsfaktoren påvirkes av biologiske forhold som fiskestørrelse og fiskens kondisjon. Samtidig er produktutbytte avhengig av individuelle ferdigheter og teknologi. På 90-tallet var det store diskusjoner omkring det såkalte «melbukuttet», hvor det ble hevdet at den offisielle omregningsfaktoren premierte sløsing med torskekvoten slik at kvoteavregningen ikke ble riktig i forhold til faktisk fangst. I det siste har oppmerksomheten særlig vært rettet mot omregningsfaktoren mellom rund og sløyd torsk. Ettersom stadig mer av kvantumet leveres usløyd, og at fisken veies både før og etter sløying, har det blitt avdekket at omregningsfaktoren som benyttes ikke er riktig for den delen av bestanden som det fiskes på under vinterfisket.
Fangstøkonomi og juks
Dårlig lønnsomhet kan påvirke tilbøyeligheten til å jukse. I et fiskeri er inntektene avhengig av fangstvolum og pris. I så måte griper kvoter rett inn i inntektene ved at fangstvolum begrenses. Likevel er fiskerne motiverte for kvotebegrensninger fordi det trygger bestanden, fremtidige kvoter og dermed fremtidige inntekter. Utfra et økonomisk perspektiv er det naturlig å tenke seg at motivene for å jukse (fange mer enn kvoten) øker når inntektsbortfallet blir stort. Det skjer ved betydelige kvote- og/eller prisfall.
Det er imidlertid også andre elementer ved fartøyøkonomien som påvirker tilbøyeligheten til å jukse. Fangstkostnadene vil sannsynligvis spille inn. Dersom kostnadene i fangst er store, vil motivene for «storhundre» (større mengde enn registrert) eller å gi bort forringet fisk svekkes. Høye kostnader ved å bringe ny fisk på land vil sannsynligvis innebære lavere tilbøyelighet for juks. Samtidig vil et slikt resonnement innebære at lave kostnader kan øke tilbøyeligheten for juks En annen viktig dimensjon, i fartøyøkonomien, er fangstkapasitet. Et fartøy som har en kvote som ligger tett opp i mot dets fangstkapasitet, vil sannsynligvis være mindre motivert for å jukse med kvantum enn et fartøy som har mye ledig fangstkapasitet. Også fangstkostnadene er viktig i debatten om juks. Særlig er det påpekt at kombinasjonen fall i lønnsomhet og høy gjeldsbelastning kan være med å flytte grensene for høy moral.
Etterspørselsforholdene vil også spille inn. Hovedsakelig vil dette skje gjennom prisingen på første hånd. For eksempel vil lav kvote ofte føre til økte priser. Høy etterspørsel, lav legitimitet og stor ledig fangstkapasitet kan imidlertid også gi økonomiske motiver for å fiske ut over kvoten. På den måten kompenseres det for deler av inntektsbortfallet som den markante kvotereduksjonen normalt medfører. Dette kan bidra til å dempe tilbøyeligheten for juks ved at kvotereduksjonen blir kompensert med prisøkning. Dette var situasjonen rundt 1990. Økende kvoter vil ofte innebære prisfall. Dersom prisfallet er så dramatisk at det ikke kompenseres av kvoteøkningen, kan det motivere for juks. Dette ser ut til å ha vært situasjonen i 2013 hvor torskekvotene økte med 34 %, og prisstatistikken viser at førstehåndsprisen på torsk falt med 21 % i forhold til 2012.
Sannsynligvis er det også en annen viktig mekanisme som slår inn ved kvoteøkning – kjøpemotstand. Det var for eksempel ved inngangen til 2013 stor usikkerhet om hvilke markedsmessige og kvalitetsmessige konsekvenser den store kvoteøkningen ville få. I en slik situasjon kan prisforhandlinger oppstå på kaikanten. For eksempel kan fisk med kvalitetsfeil eller uønsket størrelse «gis» til kjøper mot at den ikke registreres og kvoteavregnes. Flere forhold tyder på denne formen for juks er mest aktuell når kvotene er høye, fangstkostnadene er lave som følge av god tilgjengelighet og en pågående heftig offentlig debatt om minsteprisnivået.
I perioden 2003 til 2008 var den offentlige oppmerksomheten rundt juks lav. Dette var en periode med høye og stigende råstoffpriser og middels store kvoter. Redusert flåtekapasitet sammenlignet med begynnelsen av 90-årene og gode råstoffpriser, kan ha gitt redusert motivasjonen for å jukse med kvantum.
Heleren
For at en handel skal kunne etableres basert på at det fanges mer enn kvoten, må flere ledd i verdikjeden enn fangstleddet være motivert for juks. I situasjoner hvor både selger og kjøper kan oppnå gevinst ved juks, vil sannsynligheten for juks øke. Det er derfor relevant å spørre hva som motiverer kjøpersiden til å bidra til at uregistrert fangst blir omsatt.
Også her er legitimitet viktig. I debatten som ble ført vinteren 2013, var det ikke først og fremst legitimiteten til kvoteregimet som ble nevnt, men legitimiteten til omsetningssystemet. To forhold fikk særlig stor oppmerksomhet; administrerte priser og mangelfull prising av kvalitet. I Norges Råfisklags distrikt fastsettes minsteprisen for hele distriktet, for hele flåten og for en prisperiode som varer i opptil 4 måneder. Målet er at prisen som fast-settes skal være riktig markedspris. Ryktene om juks blir gjerne forsterket i perioder med fallende markedspriser og god tilgjengelighet. Legitimiteten til minsteprisordningen vil være avgjørende for kjøpernes motivasjon for juks. En situasjon med høye kvoter vil ofte innebære prisfall i sluttmarkeder. Dersom ikke minsteprisene fullt ut reflekterer slike prisfall, vil forhandlingsmakten forskyves mot kjøpersiden og minsteprissystemet settes under press. Det kan bidra til å øke tilbøyeligheten for juks. I så måte blir juks en måte å justere pris på gjennom at det leveres større kvanta enn hva som oppgis på sluttseddelen. Legitimiteten for en slik praksis kan for eksempel kobles til kvaliteten på råstoffet. Fangstleddets «tap» blir mindre når det «svarte» volumet ikke blir kvoteavregnet og fangstkostnadene er lave. Fartøy med lave fangstkostnader og mye fisk av dårlig kvalitet, vil være mer utsatt og motivert for slike «forhandlinger», enn fartøy med høye fangstkostnader og fisk av høy kvalitet. Når bestanden er god, som reflekteres i høye kvoter, vil i tillegg legitimiteten til kvoteregimet være svekket (bekymringen for at bestanden skal kollapse er liten).
I en situasjon med lave kvoter, vil forhandlingsmakten være forskjøvet over mot fangstleddet (etterspørselsoverskudd). Ofte bidrar dette til et prisløft. Et slikt løft vil være med på å dempe motivasjonen for å jukse med kvantum. Nivået på minsteprisen vil få mindre oppmerksomhet, ettersom det oftest betales langt høyere priser for torsken.
Naturligvis kan også lønnsomheten være en viktig motivasjonsfaktor for at kjøper skal være med på å jukse med kvantum. Kjøperkorpset i torskesektoren har over tid hatt svak lønnsomhet. Dette viser de årlige regnskapstallene og det store frafallet av bedrifter. Råstoff er den dominerende kostnadskomponenten til disse fiskeprodusentene. De konkurrerer i et tøft internasjonalt matvaremarked hvor konkurrentene ofte har lavere arbeidskraftkostnader. I så måte kan juks med kvantum bidra til å styrke konkurransekraften i et tøft internasjonalt marked.
Ettersom juks er avhengig av to parter, er det nærliggende å tenke seg at tilliten mellom to aktører må være svært sterk, dersom juks skal være mulig. En måte å bygge slik tillit på er gjennom sosiale bindinger. En annen måte er å låse hverandre i et skjebnefellesskap, gjennom høy gevinst for begge parter (store volum) og store kostnader dersom avtalen blir offentlig kjent. Det er i denne sammenheng påfallende at en av de viktigste kanalene for omsetning, rundfrossen råstoff som lagres og selges fra et nøytralt fryselager, ser ut til å gå klar av ryktene om juks. Kanskje bidrar et nøytralt mellomledd, auksjonsbasert prising og åpningen for reklamasjoner til at mulighetene for juks med kvantum reduseres i omsetningen av ombordfrossen fisk.
Straff
Den viktigste barrieren mot å jukse er faren for å bli tatt og straffet. Dersom antall saker som ble ført for retten legges til grunn, er det lite som tyder på at det er hold i ryktene i 2013. Her må det imidlertid vektlegges at det ikke ble satt i verk ekstraordinære kontroller i 2013. Ved inngangen til 2014 var imidlertid oppmerksomheten blitt så sterk at kontrollene ble intensivert vinteren 2014. Denne tidsleggen mellom rykter og antall kontroller ser vi også i tidligere perioder med mye rykter om uredeligheter. Rundt 1990 ble ryktene fulgt opp med en rekke store aksjoner fra kontroll- og tiltalemyndigheter. Flere saker endte med domfellelse, men ofte ble de tiltalte dømt for langt mindre forseelser enn tiltalen. En viktig pådriver i dette arbeidet var Kontrollverket.
Motivene for juks, og måten det ble jukset på ved kvotefall, har en annen karakter enn når kvotene er høye. Ved lave kvoter er det periodisering av fangsten og omskriving av art som er triksene. Ofte ser vi at ryktene om juks reduseres når kvotenivået normaliseres. Sannsynligvis er domfellelser svært viktig av allmennpreventive grunner. Men om det er dette, eller normalisering av torskekvotene som er årsaken, er vanskelig å vite sikkert. Både nivået på rykteflommen og antall retts-saker indikerer imidlertid at problemene med juks blir redusert når kvotenivået normaliseres.
I 2013 var situasjonen annerledes. Kontrollverket var historie. Kvotene var svært høye og metodene som ble brukt for å jukse endret karakter. Dersom rykteflommen avspeilet nivået på juks, er det flere forhold som indikerer at redselen for å bli tatt ikke var tilstrekkelig til å hindre aktørene fra juks. En sentral utfordring for å avsløre juks, er at omsetningen er svært kompleks. Det er mange små fangster som leveres på kort tid, over et stort geografisk område og til mange kjøpere.
En annen viktig dimensjon som demper tilbøyeligheten til å jukse, er faren for omdømmetap. Overfiske av tildelte kvoter blir overvåket av andre næringsaktører. Overfiske er en trussel mot fremtidige kvoter, som på sikt vil gå ut over alle som tildeles kvoter. Samtidig skal hele kjøperkorpset konkurrere om kunder. Dersom noen styrker sin konkurranseposisjon gjennom uredelighet, vil omdømmet bli svekket både i forhold til fangstleddet og innad i kjøperkorpset. Aktører fra både fangstleddet og kjøperkorpset som jukser vil dessuten stå i fare for tap av omdømme i sine lokalsamfunn.
Flere forhold tyder på at uregelmessighetene i 2013 besto i at fisk med dårlig kvalitet ble gitt til kjøper uten at den ble registrert. Dersom dette var tilfelle representerer dette også en markedsmessig utfordring der norsk fisk får et dårlig omdømme hos kundene. Dårlig kvalitet og variasjon i kvalitet er et dårlig utgangspunkt for å bygge langsiktige markedsrelasjoner til krevende kunder. Dårlig omdømme og lav pris er ofte konsekvensen.
Forvaltningsmessig er juks et nederlag, og i internasjonale fora vil det svekke omdømmet til «verdens fremste sjømatnasjon» – både som motpart i internasjonale forhandlinger og som talsnasjon for langsiktig bærekraftig ressursforvaltning.
Hva har vi lært?
Med utgangspunkt i enkle økonomiske resonnement har vi vist at det er mulig å forstå de viktigste driverne for juks og hvilke metoder som anvendes. Samtidig er det et nederlag for alle at ryktene om juks florerer. Manglende tillit blant aktørene, både kjøper og selger, er ødeleggende for den økonomiske utviklingen i en sektor. Det gir også grobunn for en gjennomgående mistanke om at det er uredelighet som skaper vinnere, ikke innovasjon rettet mot å redusere kostnadene og øke markedsverdien av begrensede fiskeressurser. Kunnskap om hva som motiverer for juks er derfor et viktig utgangspunkt for å avdekke og forhindre uredelighet.
Året 2014 ble svært likt 2013 langs mange dimensjoner. Til tross for dette var ikke ryktene om uredelighet like sterke som året før. I vår gjennomgang av hva som motiverer for slik uredelighet finnes flere forhold som kan bidra til å forklare dette. Vi tok utgangspunkt i at store skift i kvotene er en viktig driver for uredelighet. Slike store skift skaper utfordringer i hele verdikjeden. Skiftet i kvotene fra 2014 til 2013 var minimale. I så måte var verdikjeden i langt større grad forberedt på vinteren 2014. Forståelsen av konsekvensene av et så høyt kvantum var dessuten bedre, og i verdikjeden var det etablert kunnskap om hva som måtte til for å håndtere en så høy kvote (på lovlig vis).
Vi har også påpekt at fastsettelsen av minsteprisen er et viktig moment for å unngå kjøpemotstand og derigjennom skape motiv for uredelighet. I så måte var støyen rundt minsteprisfastsettelsen av vinterprisene som en mild bris å regne sammenlignet med situasjonen året før. Prisen var dessuten økt i forhold til 2013 samtidig som kvotene var uendret. Det var altså ikke nødvendig med uredelighet for å opprettholde eller øke inntektene. Fritt fiske for fartøy under 11 meter, som var et nytt reguleringsgrep i 2014, taler også for at motivene for uredeligheter var svekket i denne fartøygruppen i 2014.
Et annet moment som vi har trukket frem er frykten for å bli avslørt. Erfaringene fra 2013, og den oppmerksomheten som uredelighet fikk, gjorde at kontrollmyndighetene var i alarmberedskap og aktørene var veldig bevisst på akkurat det.
Til syvende og sist er imidlertid det viktigs-te, for å bekjempe juks, at aktørene anerkjenner behovet for kvotebegrensninger, og at uregelmessigheter i kvoteregnskapet gjør at det skapes uheldige konkurransevilkår i næringen. I så måte var møtene mellom næring og forvaltning høsten 2013 viktig for å bygge opp holdninger som bidro til å at aktørene i 2014 sto imot fristelsene som et svekket kontrollapparat og «kul på havet» representerte.
This paper explores challenges experienced by three different export companies selling salmon products to Indian consumers. A review of interview data showed that major challenges which according to the companies view explain why the demand for salmon has not developed as expected were as follows:……..
1. Trade regime, 2. Distribution network, and 3. Developing the market. Data also showed that challenges related to developing the market could be described according to the following subjects: 1. Market potential, 2. Relationship with the business partner, 3. Market knowledge, and 4. Promotion activities. A major concern of the companies is that the household sector does not know about their products. To increase sales volumes significantly this sector has to be developed. On the basis of a literature review this paper presents some measures that could be considered by exporters planning to enter or further develop the Indian market for food products. To advance our knowledge on how to develop the Indian market in a successful way, the following two areas could be the focus of future investigation: 1. How could exporting companies proceed to establish their business venture successfully in the Indian market? 2. What kinds of promotion activities would work to make Indians get a taste for a new food product sold in the retail sector?
Abstract in Norwegian:
Denne artikkelen utforsker hvilke erfaringer tre forskjellige eksportbedrifter som selger lakseprodukter har gjort seg i det indiske markedet. Intervjudataene viste at i henhold til bedriftenes oppfatning så kan mangel på vekst i etterspørselen forklares ved hjelp av følgende tre faktorer: 1. Handelsregime, 2. Distribusjonsnettet, og 3. Å utvikle markedet. Dataene viste også at utfordringer relatert til det å utvikle markedet kan beskrives i henhold til tre temaer: 1. Markedspotensialet, 2. Relasjon med forretningspartner, 3. Markedskunnskap, og 4. Markedsføringsaktiviteter. En hovedutfordring er at husholdningssektoren ikke kjenner til produktet. For å kunne øke volumet betydelig må denne sektoren utvikles. Med utgangspunkt i en litteraturstudie presenterer denne artikkelen noen tiltak som kan vurderes av eksportører som planlegger å etablere seg eller ønsker å videreutvikle det indiske markedet. Fremtidig forskning kan fokusere på følgende to områder med det formål å styrke vår kunnskap om hvordan utvikle det indiske markedet: 1. Hvordan kan eksportbedrifter gå frem for å etablere sine forretningsvirksomheter på en vellykket måte i det indiske markedet? 2. Hvilke markedsføringsaktiviteter vil fungere for at indere skal få lyst til å prøve nye matprodukter som selges hos detaljister?
India is one of the emerging economies considered as attractive markets for Western consumer goods (e.g., Choo et al., 2004; Ling et al., 2004; Rahman & Bhattacharyya, 2003; Shukla, 2006). However, companies entering an emerging market must confront a range of unfamiliar conditions and problems (e.g. Arnold & Quelch, 1998; Johansson & Leigh, 2011), and India is no exception. India with its 3 million km2 and a population of 1.2 billion is a heterogeneous country which involves a number of challenges for foreign companies and their marketing people (Banerjee, 2008). The purchasing power is unevenly distributed and the contrast between the affluent and the low income people is large. In addition to the affluent consumer group influenced by Western lifestyle, India also has a large middle class that can be divided into several groups exhibiting various buying behaviours (Rahman & Bhattacharyya, 2003). Evidence shows that tapping into the Indian consumer market is not easy, especially when it comes to food products. While some imported products such as electronics are easily accepted by Indian consumers, they are reluctant to buy food products that they are less familiar with (Ling et al., 2004; Yun & Pysarchik, 2010). Besides, about 40 per cent of Indians are vegetarians (Choo et al., 2004; Ling et al., 2004). Studies also show that reaching the Indian consumers is a challenge because the distribution system is inefficient (e.g., Joshi et al., 2009; Rahman & Bhatta-charyya, 2003; Schmekel, 2005), and the retail sector is underdeveloped (e.g., Goswami & Mishra, 2009; Reardon & Minten, 2011; Srivastava, 2008). Consequently, exporting food products to India is likely to involve some challenges. Hindrances and challenges in export markets may cause unexpected delays and costs, and thus affect export performance. Therefore, it is important for export managers and sales personnel to have a good understanding of the different challenges they may meet in a specific market (Köksal & Kettaneh, 2011). Apparently no research has so far focused on the various challenges an exporting company selling food products may face in the Indian market, including what kinds of strategies that are useful in this market.
This paper is organised around two questions: 1. What kinds of challenges have exporters selling a food product that is new to the Indian consumer experienced in the Indian market? 2. What kinds of measures could exporters consider adopting to develop the Indian market? This study is exploratory and presents the experience of three sales people, each representing one exporting company in Norway selling salmon products to India. The companies included in this study have exported to India 4, 5 and 10 years. The sales reps point out that it is sometimes hard to justify the shipments because the volumes exported are minor and deliveries are taking place on an irregular basis. After several years of export to India, the expected market potential has not yet been realized, in spite of the fact that “…sustained economic growth and increasing urbanization are fuelling a rapid growth in the demand for high values food products like fruits, vegetables, milk, meat, eggs and fish” (Ali et al., 2010, p. 110). This paper provides insights that could be considered by exporters seeking to introduce a food product that is new to the Indian consumers. In addition, this study points out areas that could be studied in future research with the objective to advance our knowledge on how to approach the Indian market in a successful way.
The paper is organized as follows: The next section gives a presentation of the research method, followed by a presentation of the data. A review of literature is then carried out with the objective to offer some views on what exporting companies could do to develop the Indian market. The paper ends with conclusions, managerial implications and limitations, and ideas for future research.
Research method
Norway has exported salmon products to India for more than 20 years, but volumes have been minor throughout the period. India differs from the other three BRIC countries, Brazil, Russia and China, where exported volumes of salmon products have experienced a substantial growth (Lau-ritzen, 2012). India can therefore be viewed as a unique case considered worth of investigation (Yin, 1989). Focusing on one particular market is useful because challenges faced by international companies are different in various markets. Every country has its own individual identity and specific cultural characteristics (Gupta et al., 2011). The selection of the companies was done in cooperation with the Norwegian Seafood Council. A main criterion in selecting the companies was that they have exported to India for some years, and thus gained some experience in this country. The companies have exported to India 4 (company A), 5 (company B) and 10 (company C) years, using Indian importers. The companies export fresh and frozen salmon products. Two of the companies used to export processed salmon, but stopped due to technical standards introduced by the Indian Ministry of Agriculture. The selected companies export seafood products to a large number of countries worldwide. A more detailed description of each company is not presented to ensure anonymity.
The persons responsible for the Indian market were interviewed, and they are referred to as sales rep A, B and C in the text, representing their respective company. The interviews with the key persons responsible for the Indian market are the main sources of evidence in this study (Yin, 1989). Preliminary discussions were carried out on the phone with each of the interviewees. The results of the preliminary interviews were used as inputs in preparing a semistructured interview guide. The following topics were explored: the relationship with the Indian business partner; the interviewees’ knowledge of the market; ambitions in the market; and the business environment, including the trade regime and infrastructure. It was stated introductory that the interviewees should feel free to communicate information considered relevant even if it was not addressed by the interview guide, which they also did. In the end of the interview the interviewee was asked to give a summary of the major challenges experienced by them in the Indian market. The interview data was collected at the companies’ headquarters in Norway. The duration of the interviews was 1.5 to 2 hours. The interviews were recorded and then typed out. The interviewee was asked to read through the manuscript and to give corrections where it would be appropriate. Minor corrections were given.
Interview data was reviewed and issues were plotted into a table. Three main themes emerged as a result of this process, and these themes corresponded with the main points expressed by the sales reps in the in the end of the interview, when giving a summary of major challenges. The main themes were as follows: 1. Trade regime, 2. Distribution network, and 3. Developing the market. The review of the data showed that issues related to developing the market was more extensive compared to the other two areas. Issues related to developing the market were classified according to four subjects as follows: 1. Market potential, 2. Relationship with business partner, 3. Market knowledge, and 4. Promotion activities. A review of literature was carried out with the objective to offer some views and measures on what companies could do to develop the market for a new food product in India.
Presentation of data
Table 1 offers a presentation of the main issues expressed by the sales representatives for each of the three main themes – trade regime, distribution network and developing the market – representing the main challenges experienced by the sales reps in the Indian market. Table 2 presents data expressing issues related to developing the market. The following section presents the data related to the trade regime and the distribution system, then followed by a section which presents the data related to developing the market.
Major challenges in the Indian market
Table 1 Major challenges in the Indian market
1 IMA refers to Indian Ministry of Agriculture
Trade regime
The tariffs on fresh and frozen whole salmon are 10 per cent, and on processed fish 37.18 per cent. The sales reps B and C consider the import tariffs to be too high causing the end price to be unreasonable high. The purchasing power of the middle class in India is low compared with the middle class people in developed countries. Sales reps B and C expect that exported volumes will increase if tariffs are reduced or removed. They maintain that the results of the ongoing negotiations between the EFTA (European Free Trade Association) countries (Switzerland, Liechtenstein, Iceland and Norway) and India are important, and hopefully the final agreement will imply a reduction or elimination of tariffs. Sales rep B states that if Chile achieves better trade terms than Norway the company’s business in India will end.
The exporters are also exposed to non-tariff barriers. The sales reps A and C point out that the customs clearing is too bureaucratic and slow. A licence has to be granted by the Indian customs for each shipment. This involves bureaucratic procedures that may lead to delays, and thus concerns, when it comes to the storage of the shipment while documents are being completed. Chilled and frozen salmon products are temporarily being stored in a cooling warehouse at the port, which the sales reps do not find reliable. Sales rep C maintains that a bilateral agreement would be of great value if it also implies simplified documentation procedures when it comes to customs clearing. A second non-tariff barrier refers to standards set by the Indian Ministry of Agriculture (IMA). IMA requires that the processed fish meets certain standards when it comes to quality and processing procedure, and this has to be documented by a certificate issued by the Norwegian Food Safety Authority. If Norwegian companies apply the standards required by IMA in the processing the product would be spoiled. For this reason, the companies B and C have stopped ex-porting processed salmon to India.
Distribution network
All three sales reps express a concern when it comes to the distribution system, which they find to be unreliable. Perishable food products like salmon need to be protected from degradation and loss of quality, and thus require a distribution network which ensures consistent cooling of the food products. Sales rep B points out that selling to the retailers is risky because most of them do not have facilities such as a proper cold storage system and a refrigerator counter. Similarly, sales rep C states that the retail sector is dominated by small family owned retail stores which lack advanced cooling systems. Sales reps A and C’s view is that the presence of international supermarket chains would promote the development of advanced distribution systems in India. The Indian Government has so far not allowed international supermarket chains like Walmart and Tesco to invest in the retail sector.
Developing the market
Market potential
At present the salmon products are consumed by guests in the fashionable hotels and restaurants visited by foreign tourists and affluent Indians. Smoked salmon, sushi and shashimi are dishes that are consumed across cultures. Sales rep C expects that also Indians will get a taste for salmon dishes, and hotels and restaurants are places suitable for trying new dishes such as sushi and shashimi. However, the potential in the hotel and restaurant sector is limited. A major concern addressed by the three sales reps is that the Indian middle class and the household sector do not know about the salmon products. Moreover, the household sector must be developed in order to increase sales significantly, and an important premise to develop the household sector is the presence of a modern retail sector. The sales reps B and C state that salmon is an expensive product which requires that the target group has a certain level of purchasing power. In addition, Indians do not have a tradition to consume salmon. Sales rep A points out that the consumers in the household sector have to learn to get a taste for salmon, and they have to learn how to integrate it with their cooking. Moreover, the Indian population is very heterogeneous which means that cultural understanding is required to identify and connect with the target group. Because of the limited market and uncertainties, the Indian market is given low priority by company A. Sales rep A states that the company does not have very high expectations with regard to growth of demands for salmon products in the short term. However, the company intends to have a presence in the Indian market and therefore accepts shipping small volumes on an irregular basis. Similarly, sales rep C maintains that it is important to have an export activity in India when the market develops. Company B has a long term perspective in India in spite of the fact that it finds the current situation to be problematic due to unreasonable demands required by the IMA, uncertainties related to the market potential and a disappointing business relationship.
Table 2 Issues related to developing the market
Relationship with the business partner, market knowledge and promotion activities
There are differences between the three companies when it comes to efforts made and what kind of relationship that has been developed with the Indian importer. Company A, which has one importer in India, does not give the Indian market high priority, and the company has a limited knowledge about the market. The sales rep A and the importer lack knowledge about each other: they have never met face-to-face. Besides, sales rep A has not established contacts with partners beyond the Indian importer. The importer has not taken initiatives to develop the market, and the sales representative has not followed up the Indian importer. The Indian importer is viewed as a peripheral customer. Sales rep A explains that you do not spend resources, like paying business visits, when the customer buys small quantities on an irregular basis. The view of the salesperson is that the importer’s lack of engagement could be an indication that the market is not ready for consuming salmon products. Therefore, it is not considered worthwhile making commitments to this relationship. Sales reps A and B’s experience is that their importers do not provide them with important information about what is going on in the market. The information exchanged with the importer is transactionoriented and is primarily related to the delivery. Sales rep B’s experience has been that communication to a large extent has been one-way: from the exporter to the importer. Sales rep A explains that the information exchanged is limited because exchanging other kinds of information requires capacity. Company A is not prepared to invest resources in a business relationship that is not considered very profitable.
Company B, which has one importer, has made some attempts to establish a close and committed partnership with the Indian importer with the intention to develop the market, but has not succeeded. The company has provided the importer with free samples to be used for marketing purpose. The company has experimented with spices and offered products that could match with the Indian taste. The sales rep B has made several business trips to meet the Indian importer, and met once the importer’s customers who are chefs in the hotels and restaurants. The Indian customer has been invited to Norway but has not accepted the offer. The Indian importer has also been offered flexible terms of payments. In spite of various efforts, the sales rep has not succeeded to establish a productive business connection with the Indian importer or other actors in the Indian market. A major concern of sales rep B is to find a new business partner that shows an interest in the product and who is prepared to maintain a two-way communication.
Company C, which has four importers, has spent some time and resources to search for potential importers in cooperation with an Indian consultant. Sales rep C gets important information from the importers each time an order is made. In addition, the sales rep gets useful information about what is going on in the market from the importers and the importers’ customers when making the annual business trip to India. The Indian importers have also visited Norway. Company C and its Indian business partners treat each other as the preferred business partner. The sales rep has also taken part in official arrangements in India that have facilitated promotion of salmon. The sales rep maintains that an important part of the business visits is socialisation. Overall, sales rep C maintains that the company has a good understanding of the today’s market in India, and the foundation in India is good considering the size of the market.
What could exporters do to develop the market? Business contacts Researchers state that a high level of expertise is required to succeed in tapping into the potential food market in India (e.g., Banerjee, 2008; Ling et al., 2004). This implies that the company must be actively seeking local insights into consumers’ characteristics and preferences (London & Hart, 2004; Prahalad & Lieberthal, 1998). To succeed in developing locally acceptable products, your company has to develop relationships with local partners that could provide an awareness of the actual needs of your target market (Chang & Horng, 2010; London & Hart, 2004). Local business partners are considered essential sources of market knowledge since the collectivist nature of India indicates that local businesses are much closer to their consumers than what would be the case in most Western cultures (Ling et al., 2004). Without market-specific knowledge and appropriate customer contacts, it is difficult to promote sales (Li, 2002), and your business is likely to fail (Chang & Horng, 2010; London & Hart, 2004). Consequently, developing a good relationship with the importer is essential to acquire knowledge about the market.
Developing and maintaining business relationships through regular interactions, sharing information and building trust are considered important practices to reduce the lack of knowledge between partners (Agndal et al., 2008). Experience with each other through business activities and business visits, that is, experience gained on the basis of commercial and social activities help develop trust. Experience with each other is a fundament to develop trust: it is through experience that you get to know if your partner is reliable (Anderson & Narus, 1990; Aulakh et al., 1996). The presence of trust also enables the business partners to focus on the long term advantages of the relationship (Zhang et al., 2003; Morgan & Hunt, 1994). It is a challenge for home-based salespeople to develop indepth knowledge and establish customer contacts, especially when the business environment is unfamiliar (Arnold & Quelch, 1998; Li, 2002). Establishing a sales office in one of the promising cities in South India could be a strategy worth considering because it could make the company better prepared to become part of social networks, which is essential in the Indian business community (Dabas et al., 2012).
The big cities in South India
Although the distribution system is under-developed, it is more developed in the largest cities where the middle class is concentrated (Pysarchik et al., 1999). The big cities in the South of India, such as Mumbai, Hyderabad, and Chennai, have a faster growth in organized retailing as compared to the North (Dabas et al., 2012). Moreover, food consumption patterns are changing among urban Indians (Goyal & Singh, 2007; Ling et al., 2004). Middle income and urban consumers spend a greater part of their income on upgrading and diversifying their diet toward high value products (Ali et al., 2010). Besides, the educated younger consumers in the big cities are more open to foreign brands (Gupta, 2011; Pysarchik et al., 1999), and consumers in the big cities are also becoming more conscious in terms of nutritional diet, health, and food safety issues (Ali et al., 2010; Goyal & Singh, 2007). Evidence shows “…that Indians are amongst the top ten buyers of foods with health supplements globally…” (Chakrabarti, 2010, p. 903). Companies selling a food product that has health advantages could emphasize this in the promotion campaigns. Companies selling salmon products could emphasize the health advantages of eating this kind of fish because of its rich content of omega 3.
The innovators/early adopters
In India, social class and reference groups influence the consumers’ wants and the goods and services that consumers buy. India is a collectivist society, which implies that the individual is concerned about group conformity (Banerjee, 2008; Rahman & Bhattacharyya, 2003; Yun et al., 2012). If innovators and early adopters get a taste for new food products, others are likely to “…quickly follow suit to avoid the discomfort of being left out” (Rahman & Bhattacharyya, 2003, p. 364). This suggests that pursuing a marketing strategy that attracts typical early adopters and innovators both among the wealthy elite and the middle class is a way to go to connect the product with the consumers in the household sector. Innovators/early adopters are more responsive to product promotions and advertisements than non-innovators (Ling et al., 2004). Evidence also shows that “…compared to non-innovators, innovators and early adopters in India are more willing to try a new product when it is promoted by providing consumers with free samples or coupons” (Ling et al., 2004, p. 386). Con-sequently, foreign food companies have to identify the innovators and early adopters, get an understanding of who they are, their purchasing behaviour and taste preferences, and their attitudes toward the new food product (Choo et al., 2004; Ling et al., 2004; Yun & Pysarchik, 2010).
Cooperate with retailers
Exporters could enter into cooperation with retailers to create a program that gives consumers experience with the salmon products. Also retailers need to advance their understanding of how to introduce new food products to the Indian consumers (Yun & Pysarchik, 2010). A part of the program could be providing free samples in combination with demonstrations. Showing how to prepare salmon dishes may encourage consumers – innovators and early adopters – to try the product. In this way, the consumers get knowledge about a new product and how it could be used, and thus the risk involved in buying it is reduced (Chakrabarti, 2010; Ling et al., 2004). Moreover, in-shop activities facilitate quick feedback from those consumers that are willing to try the product. Feedbacks may suggest that changes of the product are required in order to match better with the Indian consumers’ tastes and income level. McDonald has, for example, developed a menu that suits the Indians’ taste buds and wallets (Prahalad & Lieberthal, 1998). Besides, the middle class consumers in India prefer single serve packets that allow consumers to buy only what they need, experiment with new products, and conserve cash at the same time. Indians are highly price sensitive (Chakrabarti, 2010; Dabas et al., 2012; Ling et al., 2004), and are willing to replace a brand if the price is lower (Ali et al., 2010; Pysarchik et al., 1999), regardless of the newness of the product (Chakrabarti, 2010; Ling et al., 2004). Consequently, the exporter must thoroughly consider taste preferences and promotion activities as well as packaging and pricing (Goswami & Mishra, 2009; Rahman & Bhattacharyya, 2003).
Conclusions and managerial implications
This study has explored the challenges experienced by three salespeople representing three different exporting companies in selling a food product that is new to the Indian consumers, in this case salmon. Three themes emerged, representing major challenges experienced by the salespeople in the Indian market as follows: 1. Trade regime, 2. Distribution network, and 3. Developing the market. One issue related to the trade regime is the level of the tariffs that are considered high compared with other countries (Chaturvedi & Mohanty, 2010). India is involved in negotiations with a number of trading partners with the aim of finalizing a trade agreement, and elimination of tariffs is part of the negotiations (Government of India. Ministry of Commerce & Industry). Besides, the Indian policy makers have put streamlining of trade documents on the agenda (Chaturvedi & Mohanty, 2010). Establishing good relations with trade partners is a major concern of many Governments, and developing structural connections that go beyond trade agreements are considered to produce beneficial effects. Studies show that companies from home countries that have more structural connections with a focal host country will experience greater success with their business ventures in this country (Ingram et al., 2005; Rangan & Sengul, 2009). Thus, countries that view India as an important trading partner could carry out efforts to expand the structural connections with India also within other areas than business.
A second challenge is the underdeveloped distribution system. However, organized retailing is developing in the largest cities (Dabas et al., 2012). In addition, the quality of the distribution network is expected to improve significantly when foreign multibrand retailers such as Walmart and Tesco enter the retail sector (Bajaj, 2011). The new economic reform that was announced by the Indian Government in September 2012 will allow foreign investors to own up to 51 per cent of multibrand retail outlets. At least half of the total foreign direct investment brought into the country is expected to be spent on developing infrastructure such as distribution, quality control and storage facilities (Jaitly, 2012). Consequently, improvements are taking place when it comes to terms of trade, and the quality of the distribution network in the big cities is advancing. However, improvements may take place at a slower pace than many foreign business managers would prefer, and the speed of these processes are controlled by political processes and institutions.
A third challenge experienced by the sales reps was how to develop the market. The three companies included in this study have adopted different approaches to establish their business in India. Company A has invested insignificant resources because of the small size of the market and the market potential is considered uncertain. The Indian importer is viewed as a peripheral business partner. A major concern addressed by sales rep A is: When would be the right point in time to promote marketing campaigns in the Indian market? In contrast to company A, company B has carried out a number of efforts in order to develop the market but has so far not succeeded. The importer has not performed in accordance to expectations like showing an interest in the product and sharing important information. In other words, the relationship with the Indian partner has been disappointing. A major concern of sales rep B is to find a new partner, and how to proceed to ensure that it connects with the right one. Company C made use of an Indian consultant in the process to find the right business partners. Sales rep C has good relations with the Indian business partners, and has a good knowledge about what is going on in the market considering the limited size of the market. The sales rep acquires important information from its importers and importers’ customers when doing the annual business visits. The Indian importers have also been visiting Norway. Sales rep C maintains that you have to have reliable importers who provide you with important information. The current market is fashionable hotels and restaurants which has a limited growth potential. A major concern of the three sales reps is that the household sector does not know about their product. To increase sales volumes significantly this sector has to be developed.
Banerjee (2008) points out that deeprooted cultural diversity and values in a country like India makes it more difficult for a marketer to carry out a standardized strategy to attract consumers. This means that “…marketers must gain unique dimensions of consumer culture to finalize their strategies relating to segmentation, position and marketing mix” (Banerjee, 2008, p. 369). Having contacts in the market is considered an essential premise to acquire this kind of knowledge (e.g., London & Hart, 2004; Prahalad & Lieberthal, 1998), and it is by actual presence in the market that you can become part of the Indian business community which is crucial to succeed in India (Dabas et al., 2012). Business visits are important to cultivate business relationships because it promotes exchange of information that goes beyond price and product quality and it contributes to trust building. Interactions with the business partner signal strong commitments to the relationship (Johanson & Vahlne, 1990). Establishing a sales office in one of the big cities in South India could be a strategy to make the export company better prepared to establish business contacts, as well as getting a foothold in that part of India where the retailing sector has the fastest growth (Dabas et al., 2012). In addition, exporters could work out a promotion program in cooperation with retailers that attracts the attention of the innovators/early adopters in the household sector, both among the affluent elite and the middle class people. The company has to be prepared to tailor the product to suit the preferences of the Indian consumers in terms of pricing, packaging, and taste (Goswami & Mishra, 2009; Rahman & Bhattacharyya, 2003). However, the competition is considered to be tough. What kinds of new products consumers will add to the “household bundle” is nevertheless uncertain. Salmon products will compete with other luxury food products (Johansson & Leigh, 2011). Developing marketing campaigns that connect with the target market is therefore of critical importance. Finally, Figure 1 offers a summary of the major challenges identified in this study considered to influence the exporting companies’ performance in the Indian market.
Figure 1 Developing the Indian market, factors influencing the performance
Limitations and future research
This study explores the challenges experienced by three Norwegian companies exporting seafood products to India. Thus, the results apply to a narrow range of organizations and should therefore be considered preliminary. Future research could include companies from other industries selling other kinds of food products, not only from Norway but also from other countries. In addition to including exporters with no sales office in India, we may also include exporters that have actual presence in the market, such as a sales office. This could give the researchers the possibility to investigate the significance of the exporter’s presence and non-presence in this market. In this way, theory can be developed and extended to a broad range of organizations. Diverse sampling is required in order to generalize findings (Eisenhardt, 1989; Yin, 1989).
This study brings forward only the exporters’ point of view represented by the salesperson responsible for the Indian market. Because the relationship with the Indian business partner is crucial in order to succeed in developing the market, the importers’ view on the exporters’ business ventures in India could extend our perspective on how to approach this market. China is also one of the larger emerging economies that import Norwegian salmon. This market has developed in a positive way in recent years (Lauritzen, 2012). Investigating why could provide useful insights: In which areas do India and China differ, and in which areas are they similar? Could export managers learn something from the Chinese case and apply the knowledge to the Indian case? To conclude, further investigations are required in order to advance our knowledge on how to develop the Indian market in a successful way, and research problems related to the following two areas could offer important insights: 1. How could exporting companies proceed to establish their business venture successfully in the Indian market? 2. What kinds of promotion activities would work in order to make Indians get a taste for a new food product sold in the retail sector?
References
Ali, J., S. Kapoor & J. Moorthy (2010). Buying behaviour of consumers for food products in an emerging economy. British Food Journal, 112:2, pp. 109–24. Arnold, D. J. & J.A. Quelch (1998). New strategies in emerging markets. MIT Sloan Management Re-view, 40:1, pp. 7–20. Bajaj, V. (2011). Wal-Mart debate rages in India. Available at: http://www.nytimes.com/2011/12/06/business/global/wal-mart-hears-a-familiar-complaint-in-india.html?pagewanted=all (accessed 3 October 2012). Banerjee, S. (2008). Dimensions of Indian culture, core values and marketing implications. An analy-sis. Cross Cultural Management: An International Journal, 15:4, pp. 367–78. Chakrabarti, S. (2010). Factors influencing organic food purchase in India – expert survey insights. British Food Journal, 112:8, pp. 902–15. Chang, H.-C. & D.-J. Horng (2010). The high-quality low-price strategy in penetrating emerging market: a case of Nokia’s business strategy in China. The Journal of International Management Studies, 5: 2, pp. 37–43. Chaturvedi, S. & S.K. Mohanty (2010). Assessing the market openness effects of regulation in India: an overview of emerging trends and policy issues. Journal of World Trade, 44:5, pp. 985–1021. Choo, H., J.-E. Chung, & D.T. Pysarchik (2004). Antecedents to new food product purchasing behav-ior among innovator groups in India. European Journal of Marketing, 38:5/6, pp. 608–25. Dabas, C.S., B. Sternquist & H. Mahi (2012). Organized retailing in India: upstream channel structure and management. Journal of Business & Industrial Marketing, 27:3, pp. 176–95. Eisenhardt, K.M. & L.J. Bourgeois III (1988). Politics of strategic decision making in high-velocity environments: towards a midrange theory. The Academy of Management Review, 31:4, pp. 737–770. Eisenhardt, K.M. (1989). Building theories from case study research. The Academy of Management Review, 14:4, pp. 532–50. Goswami, P. & M.S. Mishra (2009). Would Indian consumers move from kirana stores to organized retailers when shopping for groceries? Asia Pacific Journal of Marketing and Logistics, 21:1, pp. 127–43. Government of India. Ministry of Commerce & Industry. Department of Commerce. Available at: http://commerce.nic.in/trade/international_ta.asp?id=2&trade=i (accessed 3 October 2012). Goyal, A. & N.P. Singh (2007). Consumer perception about fast food in India: an exploratory study. British Food Journal, 109:2, pp. 182–95. Gupta, A.K. & H. Wang (2007). Business insight (a special report); How to get China and India right: Western companies need to become smarter – and they need to do it quickly. The Wall Street Journal, (26 April, special report). Gupta, N. (2011). Globalization does lead to change in consumer behavior. Asia Pacific Journal of Marketing and Logistics, 23:3, pp. 251–69. Halepete, J., K.V.S. Iyer, & S.C. Park (2008). Wal-Mart in India: a success or failure? International Journal of Retail & Distribution Management, 36:9, pp. 701–13. Ingram, P., J. Robinson, & M.L. Busch (2005). The intergovernmental network of world trade: IGO connectedness, governance, and embeddedness. American Journal of Sociology, 111:3, pp. 824–58. Jaitly, S. (2012). India says welcome to Walmart. Available at: http://communities. washington-times.com/neighborhood/indian-journal-seeking-balance-india/2012/sep/20/india-says-welcome-walmart/ (accessed 3 October 2012). Johansson, J.K. (2002). Global marketing: research on foreign entry, local marketing, global manage-ment. In B. Weitz & R. Wensly (eds), Handbook of Marketing, London: Sage, pp. 457–83. Johansson, J. K. & L. Leigh (2011). The rate of penetration by multinationals into emerging markets: evidence from BRIC. The Multinational Business Review, 19:3, pp. 272–89. Joshi, R., D.K. Banwet & R. Shankar (2009). Indian cold chain: modeling the inhibitors. British Food Journal, 111:11, pp. 1260–83. Köksal, M.H. & T. Kettaneh (2011). Export problems experienced by high- and low-performing manufacturing companies. A comparative study. Asia Pacific Journal of Marketing and Logistics, 23:1, pp. 108-26. Lauritzen, J.S. (2012). Statistic Manager, Norwegian Seafood Council, statistics delivered 29 March 2012. Li, L. (2002). Western exporting manufacturers’ channel structure in emerging markets. Health Education, 102:9, pp. 483–92. Ling, S.-S., D.T. Pysarchik & H.J. Choo (2004). Adopters of new food products in India. Marketing Intelligence & Planning, 22:4, pp. 371–91. London, T. & S.L. Hart (2004). Reinventing strategies for emerging markets: beyond the transnational model. Journal of International Business Studies, 35, pp. 350–70. Ministry of Foreign Affairs (2011). Bilaterale forbindelser. Available at: http://www. land-sider.no/land/india/fakta/bilaterale/ (accessed 3 October 2012). Ministry of Trade and Industry (2012). EFTA og India møttes til forhandlinger i New Dehli. Available at: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/tema/frihandelsavtaler/nyheter/efta-og-india-mottes-til-forhandlinger-i.html?id=675061 (accessed 3 October 2012). Mohr, J. & J.R. Nevin (1990). Communication strategies in marketing channels: a theoretical perspective. Journal of Marketing, 54:4, pp. 36–51. Noordewier, T.G., G. John & J.R. Nevin (1990). Performance outcomes of purchasing arrangements in industrial buyer-vendor relationships. Journal of Marketing, 54:4, pp. 80–93. Prahalad, C.K. & K. Lieberthal (1998). The end of corporate imperialism. Harvard Business Review, 76:4, pp. 68–79. Prater, E., P.M. Swafford & S. Yellepeddi (2009). Emerging economies: operational issues in China and India. Journal of Marketing Channels, 16:2, pp. 169–87. Prystay, C. & S. Kumar (1997). Fast-food wars. Asia bites back. Asian Business, 33:1, pp. 58–60. Pysarchik, D.T., J.-E. Chung & L.F. Plank (1999). Western-style prepared foods blaze trail in Indian market. Marketing News, p. 14. Quer, D., E. Claver & L. Rienda (2010). Doing business in China and India: a comparative approach. Asia Pacific Journal of Marketing and Logistics, 2:2, pp. 153–66. Rahman, Z. & S.K. Bhattacharyya (2003). First mover advantages in emerging economies: a discussion. Management Decision, 41:2, pp. 141–47. Rangan, S. & M. Sengul (2009). The influence of macro structure on the foreign market performance of transitional firms: the value of IGO connections, export dependence, and immigration links. Administrative science quarterly, 54, pp. 229–67. Reardon, T. & B. Minten (2011). Surprised by supermarkets: diffusion of modern food retail in India. Journal of Agribusiness in Developing and Emerging Economies, 1:2, pp. 134–61. Schmekel, V. (2005). The strategic importance of retail investment in Asia and its implications for the Metro Group in Asia. Journal of Global Marketing, 18:1-2, pp. 133–50. Sharma, M. & A. MacAskill (2011). Wal-Mart’s India delay means politics “killing” farmers. Available at: http://www.businessweek.com/news/2011-12-13/wal-mart-s-india-delay-means-politics-killing-farmers.html (accessed 3 October 2012). Shukla, P. (2006). Emerging paradigms in the Indian marketplace. Asia Pacific Journal of Marketing and Logistics, 18:4, pp. 249–53. Srivastava, R.K. (2008). Changing retail scene in India. International Journal of Retail & Distribution Management, 36:9, pp. 714–21. Yin, R.K. (1989). Case Study Research. Design and Method. Newbury Park London New Dehli: SAGE Publications. Yun, Z.-S. & D.T. Pysarchik (2010). Indian consumers’ value-based new food product adoption. Journal of Food Products Marketing, 16:4, pp. 398–417. Yun, Z.-S., D.T. Pysarchik & C.S. Dabas (2012). The determinants of retail loyalty of Indian consumers. Journal of Food Products Marketing, 18:4, pp. 268–86.
1 Norwegian Institute of Food, Fisheries and Aquaculture Research – Nofima, Muninbakken 9-13, NO-9291 Tromsø, Norway 2 MATIS, Vínlandsleið 12, 113 Reykjavík, Iceland 3 SIK – the Swedish Institute for Food and Biotechnology, PO Box 5401, SE-402 29 Gothenburg, Sweden
Abstract in English
The food production industry has in recent years had to answer calls for environmentally friendly strategies and methods of communicating these effectively.
This need is seen clearly in the fisheries sector where the concerns regarding the environment, ethical production and economic sustainability are driving forces for greater knowledge about the sustainability impact of a product or company. How these concerns and needs translate into requirements from the industry is poorly described in the literature. This study investigated these requirements within the framework of a theoretical tool which the stakeholders could use in the future. The results of the research carried out here show that stakeholders, through the fisheries supply chain, wish to use sustainability data for marketing purposes, internal benchmarking and improvement of environmental impact. The main challenge reported is to design a measurement tool that can be used in different conditions whilst still maintaining that integrity.
Abstract in Norwegian
Matindustrien har de siste årene møtt krav om mer miljøvennlige produkter og effektive måter å kommunisere dette på. Behovet er åpenbart i sjømatindustrien hvor hensyn til miljø, etisk produksjon og økonomisk bærekraft er pådrivere for økt kunnskap om hvordan produkter og bedrifter påvirker bærekraft. Hvordan disse bekymringene og behovene omsettes til krav fra industrien er dårlig beskrevet i litteraturen. Denne studien ser nærmere på hvordan ulike “stakeholders” i verdikjeden kan bruke data om bærekraft i markedsføringstiltak, intern benchmarking og forbedring av miljømessige påvirkning. Hovedutfordringen er å designe et måleverktøy som kan brukes ved forskjellige betingelser og fortsatt opprettholde integriteten.
Sustainability is the key to being able to provide food for generations to come. Therefore it is crucial to identify areas for improvement. When assessing sustainability it is important to include information from what has been called the triple bottom line or the three pillars of sustainability, Society, Economy and Environment see Figure 1 (Hunkeler & Rebitzer, 2005; Kloepffer, 2008; Remmen et al., 2007).
Life Cycle Assessment (LCA) is a standardized approach to quantify environmental impacts in relation to a product from a supply chain perspective. A weakness is that LCAs are often resource intensive to undertake, which hampers operational day-to-day use and a drawback often pointed out by the industry is that results of different studies are not fully comparable because of different goals and scopes (Parker, 2012; Vázquez-Rowe, Hospido, Moreira, & Feijoo, 2012). Figure 2 demonstrates how an LCA is applied for a consumer product i.e. inputs and outputs from different stages in a product’s lifecycle are considered and given a value.
Figure 1 The three pillars of sustainability modified from Hunkeler & Rebitzer (2005), Kloepffer (2008) and Remmen et al.,(2007)
The life cycle of a product implies a chain of successive events. An LCA quantifies the use of resources and emissions to the environment during the life cycle of a product.
Figure 2 Example of an LCA for a consumer product
Figure 3 LCA Framework
Currently the LCA framework (fig.3) does not extensively include the social and economic aspects of sustainability. A complete Sustainability Impact (SI) tool should include these factors and aim to give consumers and other supply chain actors a more complete and simple manner in which to judge sustainability.
Calculating SI is of particular interest in the whitefish sector because conditions change through the season and the market is increasingly being influenced by the in-creasing presence of farmed fish. This incentive means that the sector is motivated and interested in new ways of assessing sustainability impact.
Currently a number of companies have operated with lifecycle analyses (LCA) or studies of the environmental impact of a product or production in general. What is missing is the ability to differentiate between two examples of the same product which may have a varying sustainability impact due to for example different fuel efficiencies during the catch operation. With regards to dish it will vary according to the gear employed and seasonal changes in the availability of the fish.
Currently there exists no simple tool for carrying out sustainability impact on prod-ucts at a scale smaller than a year nor is there any tool which can be used by multiple entities in the supply chain. Before creating such a tool it is appropriate to find out what those initially using the tool (i.e. stakeholder) are interested and what they expect from it. There is little research, mapping what stakeholders would want in order to be able to assess their own internal sustainability and their attitudes towards this. For example the LCA’s described above are often carried out based on data from one or more years and require a great deal of new data for each calculation.
This research aim to outline what the stakeholders in the wild caught fisheries supply chains involved in the case studies expect from measurements of sustainability and how best they could exploit the latest research as part of their business. Stakeholders in the case of this study are small and medium sized enterprises as well trade associations. The stakeholders are expected to consider an SI tool which could be used independently by one company. The tool could of course cover a whole supply chain if all partners in the chain used the tool.
In order to achieve relevant stakeholder orientated solutions for calculating sustainability the stakeholders need to be motivated to use it and it needs to be appropriate for their needs. Therefore we need to carry out research in this area.
Method/Design
In order to correctly identify what sustainability information is important to stakeholders and how they would expect to use a tool for calculating their sustainability impact in a typical whitefish supply chain, interviews and workshops were carried out. The stakeholders include representatives from all sections of the wild caught fisheries supply chains in northern Europe. The stakeholders were from Iceland, Norway, Sweden and the United Kingdom. These areas were chosen because of their importance and relevance to the fisheries industry across the EU. In addition the stakeholders have connections with processors in countries outside Europe such as China. The types of stakeholder were fishing boats and associations of fishing boat owners, fish processors and environmental certification associations.
Stakeholder workshops were held where the methodologies and possible information that could form the basis of a tool for assessing sustainability impact (SI) were presented. The data collection was carried out using a questionnaire which was completed by a representative of each of the stakeholders and then discussed verbally in order to clarify any uncertainties. A selection of the questions is found in Table 1 below.
Table 1 The questions used as part of the stakeholder analysis
In addition to answer the questions each of the stakeholders were encouraged to discuss opinions expressed.
Findings
The stakeholder responses showed that despite the fact that they were gathered from very varied backgrounds, for example certifying organizations and fishing boats, they had many similar opinions about what should be included in a tool to assess SI, what they would expect to be included and the possible limitations.
The findings presented here are not those shared by all stakeholders but rather an overview of the broad spectrum of responses. Where an opinion was held by the majority of the stakeholders this is clearly stated in the findings. The stakeholders expected to achieve several related goals through the use of a tool for calculating SI. These revolved around documenting the environmental aspects of their products both with regards to provision of information for customers and that of documentation internally within a supply chain. They also expressed the desire to be able to use this as a marketing tool and as a tool for “enhancing (improving) the environmental load of their products” and improving the environmental impact of individual companies.
Through the development of a SI tool the stakeholders hope to gain a better understanding of factors contributing to the environmental impacts of their products. The stakeholders also expressed the desire to understand how actors in the supply chain can affect the environmental burden of their products. In addition the stakeholders would like to be able to quantify the environmental impact.
When the stakeholders were questioned as to what answers the SI tool should supply, one of the dominant responses was that of analysis and calculation of the environmental impact of their current practices. Stakeholders wanted to be able to supply answers to questions regarding sustainability both within supply chains and to end consumers, for example in decision making processes when choosing raw materials. This is in agreement with previous findings about the expected uses of sustainability certification (Gulbrandsen, 2005). Some of the stakeholders would like the tool’s specifications to be applicable in certification settings and other formalized uses. Certain stakeholders expressed the idea that the tool should also clarify the social and economic impacts of sustainability as well as the environmental impacts.
It was clear from the answers to all the questions that an SI tool would be important in a marketing context. Some of the stakeholders believe that the different parts of the supply chain or for example different sizes of boats will use the SI calculation differently. The SI tool could be used to establish industry benchmarks and could be offered as a service within the trade associations as internal web services in addition to external web services. The stakeholders also highlighted the possibility of using the tool to encourage suppliers to improve their environmental performance.
The interviewes repsonses with regards to which elements should be included in the tool where varying and not extensive the collective response is listed below: Fuel usage Emissions Type of gear Kg fuel usage/kg fish Packaging material Different types of transport, e.g. sea or land
The stakeholders also expressed the desire for the calculation method to be universal. The Sustainability Impact (SI) calculations must be seen as fair and comparable by the potential buyers. These expectations of the relevant elements to be included are realistic and in line with current LCA practice, however they are only a small number of the total number of elements currently included in an LCA (Vázquez-Rowe et al., 2012). This illustrates the stakeholders’ desire for a way of calculating SI impact in a simple fashion. The stakeholders had different perspectives with regards to how the tool should be made available dependent upon their posi-tion in the supply chain. There was an expectation that the tool should be easily implemented, easily used and automated. There was an expectation that it could be used as an online tool and as an extension of existing services. The tool should be based on a methodology that provides confidence in the validity of the data created.
With regards to the level of detail expected in the calculations and the tool the stakeholders thought that it should be focused on being at a batch level, which is a smaller division for data acquisition then is currently seen in LCA’s. Beyond this the stakeholders expected the tool to focus on the major contributory factors to their environmental impact. The stakeholders emphasized ease of use as being important. The desire to input only the minimal amount of new data for each new batch was also important. Other values that maybe constant from batch to batch should be able to be preimplemented and “remembered” by the tool. The level of detail should be sufficient to provide credibility but not so complex that mistakes could occur when inputting data into the tool.
The stakeholders expressed a number of concerns regarding both the calculation and publication of the results of such an SI assessment, one of the major concerns being the possibility that it could be used for propaganda by competitors or advocacy groups. Another concern was that of data security, i.e. where data input into the tool may be used and by whom. Concerns were also raised about the acceptability of the outputs from the tool in a wider context, ease of implementation and suitability for a wide variety of companies. There is a fear that the tool will only be able to be used internally within a company when it is most interesting for external purposes. Finally concerns were raised with regards to the “usability” of the tool and the possible need for a further project in order to create a tool which can be used in marketing and not just for internal bench marking.
When questioned about the motivations for taking part in this research (the same motivations as found in uses were identified with the additions of the ability to limit costs related to achieving a desirable environmental impact and the ability to illustrate this for the market.
The stakeholders generally responded that with regards to the three areas of sustainability they were most interested in profiling the environmental sustainability followed by the economic sustainability with social impact being least important. They felt that a tool for assessing sustainability at a batch level would only be widely accept-ed if it is widely used and its potential to create value will be based on its user friendliness and general supply chain perspective.
Conclusions
The results of the investigation into the important aspects from a stakeholder’s point of view with regards to creating as-sessment of SI impact can be summarized as follows; Calculating and reporting environmental impact Marketing (internally and externally) Communication both within supply chain and to final customers
The stakeholders expect the development of a tool for calculating SI will assist them in assessing their internal supply chains and also comparing their products (with other companies) with regards to environmental impact. The stakeholders expressed the greatest interest in environmental sustainability followed by economic and social sustainability. It is unclear whether this is related to their current perception of what is included in “sustainability” or a real desire to focus only upon the environmental aspects. Further work should examine more clearly what is relevant in which context.
With regards to a classical LCA and environmental impact with regards to CO2 emissions fuel usage is the largest contributory factor (Avadí & Fréon, 2013; Tyed-mers, 2001; Tyedmers et al., 2005) suggesting that this impact has been clearly identified by all stakeholders (additionally many of the other elements in the list created as part of this work will contribute towards fuel usage). This points to the fact that an adaptation of classical LCA will be an important contribution from a stakeholder perspective. A tool for calculating sustainability impact at a batch level should be, Easy to use in terms of input of data, Easy to interpret Available through web applications Offer customization options. Detailed enough to be reliable General scientific acceptance is desira-ble.
In futures studies a greater number of stakeholders could be included and end consumers` opinions could be included to give a more complete picture of the most relevant information to be presented.
The stakeholder response indicates an eagerness to not only obtain but also analyse and use information about sustainability impact. Stakeholders highlight the desire not only to use this information as a marketing tool highlighting current practices, but also for internal and supply chain benchmarking. Improvement of internal practices is also a priority. Creating a tool that can fulfill all these needs will be challenging but this research provides a base-line for the creation of a requirement specification for the first generation of such a tool.
This study provides the knowledge of what a tool for internal and supply chain measurements of SI should provide what limitations it may have and who stakeholders from different parts of the white fish supply chain expect to interact with it. The tool should be developed so that it can stand alone in an individual company or be used as part of a supply chain approach. This research has been carried out as part of the WhiteFish project which is a Seventh Framework EU project that will develop a simplified tool for assessing the broad sustainability of North East Atlantic cod and haddock fisheries, based on LCA methodology.
Bibliography
Avadí, A. & Fréon, P. (2013). Life cycle assessment of fisheries: A review for fisheries scientists and managers. Fisheries Research, 143:0, pp. 21–38. Gulbrandsen, L.H. (2005). Mark of sustianability? Challenges for fishery and forestry eco labeling. Environment, 47: 5, pp. 8–23. Hunkeler, D. & G. Rebitzer (2005). The Future of Life Cycle Assessment. The International Journal of Life Cycle Assessment, 10:5, pp. 305–308. Kloepffer, W. (2008). Life cycle sustainability assessment of products. The International Journal of Life Cycle Assessment, 13:2, pp. 89–95. Parker, R. (2012). Review of life cycle assessment research on products derived from fisheries and aquaculture: A report for Seafish as part of the collective action to address greenhouse gas emissions in seafood. In S.F.I. Authority (Ed.). Edinburgh:UK. Remmen, A., A.A. Jensen & J. Frydendal (2007). The Triple Bottom Line – the Business Case of Sustainability. In: Life Cycle Management. A Business Guide to Sustainability. In U.S.L.C. Initiative (Ed.). Tyedmers, P. (2001). Energy Consumed by North Atlantic Fisheries. In Zeller, Watson & Pauly (Eds.), Fisheries’ Impacts on North Atlantic Ecosystems: Catch, Effort and National/Regional data sets. Tyedmers, P.H., R. Watson & D. Pauly (2005). Fueling Global Fishing Fleets. Ambio, 34:8, pp. 635–638. Vázquez-Rowe, I., A. Hospido, M.T. Moreira & G. Feijoo (2012). Best practices in life cycle assessment implementation in fisheries. Improving and broadening environmental assessment for seafood production systems. Trends in Food Science & Technology, 28:2, pp.116–131.
1 Norwegian Agriculture Economics Research Institute 2 Norwegian Agriculture Economics Research Institute/School of Economics and Business, Norwegian University of Life Science, Ås, Norway
Abstract in English
Fish consumption differs with age, over time, across generations, and across socioeconomic groups.
Age effects reflect biological and social processes across the life cycle of an individual, period effects reflect variation over years that influence all age groups simultaneously, and generational effects reflect changes across a group of people who experienced an initial event in the same year. We use Norwegian Monitor Survey data to estimate logistic regression models. The estimated models are used to simulate how the probabilities of eating fish for dinner at least once a week changes as the generations’ age. The probabilities are simulated for four groups: females with and without college education and males with and without college education. The probabilities increase with age for all the groups. Except for males without college education, the older cohorts have lower probabilities of eating fish than the younger cohorts.
Abstract in Norwegian
Forbruket av fisk varierer med alder, over tid, mellom generasjoner og mellom sosioøkonomiske grupper. Alderseffekter reflekterer biologiske og sosiale prosesser over livsløpet til et individ. Periodeeffekter reflekterer variasjoner over år som påvirker alle aldersgruppene samtidig. Generasjonseffekter reflekterer endringer som påvirker en gruppe, som er født i samme tidsrom, og derfor gjennomlevde viktige hendelser når de var på samme alder. Vi bruker data fra Norsk Monitor til å estimere logistiske regresjonsmodeller. De estimerte modellene er deretter brukt til å simulere endringene i sannsynligheten for å spise fisk til middag minst en gang i uken etter hvert som generasjonene eldes. Sannsynlighetene er simulert for fire grupper: Kvinner med og uten høyere utdanning og menn med og uten høyere utdanning. Sannsynlighetene for å spise fisk minst en gang i uken øker med alderen for alle gruppene. Eldre kohorter har også lavere sannsynligheter for å spise fisk minst en gang i uken enn yngre kohorter med unntak for menn uten utdanning.
Fish is an important source of nutrients such as proteins, essential fatty acids, vitamin D, vitamin B12, dietary selenium, and iodine. Sufficient fish consumption is an important part of a healthy diet. There is convincing evidence for the protective effect of fish, especially fish that are rich in omega-3 polyunsaturated fatty acids, against coronary heart disease (e.g., Kris-Etherton et al., 2002). Fish consumption may also reduce the risk of stroke (e.g., Chowdhury et al., 2012) and certain types of cancer (e.g., Szymanski et al., 2010). However, there may be different health effects of fish consumption between males and females. Differences may exist in the general population (Wenneberg et al., 2012), but specific health effects are most likely for females during pregnancy. Maternal fish consumption during pregnancy seems beneficial for the cognitive development of offspring (e.g., Oken et al., 2005). On the other hand, some fish species have a relatively high uptake of contaminants such as methyl mercury, which represents a potential health risk if consumed in excessive quantities (e.g., Marette et al., 2008). However, for most people, the health benefits of fish consumption clearly exceed the potential risks (e.g., Mozaffarian & Rimm, 2006). Thus, food and nutrition authorities typically recommend that adults should eat two or three servings of fish per week (The Norwegian Directorate of Health, 2012). Fish consumption differs with age, over time, and across generations or cohorts. We investigate the gender-specific variation in fish consumption with age, over time, and across generational cohorts to gain further insight into groups that consume fish less frequently than the recommendations established by The Norwegian Directorate of Health (2012). Fish consumption was found to be particularly low among adolescents and young adults (e.g., Olsen, 2003). In general, such age effects in consumption reflect biological and social processes across the life cycle of an individual, such as reduced food intake among older people. Period effects in fish consumption reflect variation over years that influence all age groups simultaneously, such as increased consumption because of new information about the health benefits of eating fish. Cohort effects, in general, reflect changes across a group of people who experienced an initial event in the same years, for example, birth during the Second World War. Substantial cohort effects have been found in the consumption of several food and beverages such as milk (Gustavsen & Rickertsen, 2013), fruits (Mori et al., 2006), vegetables (Stewart & Blisard, 2008), and fish (Mori & Clason, 2004).
Figure 1 Average number of fish dinners in different birth cohorts over time
Figure 1 shows the average annual frequencies of eating fish for dinner among different cohorts of Norwegians over the period 1987 to 2011 identified with the Norwegian Monitor Survey database (Ip-sos-MMI, 2013). We define a cohort as individuals born in the same five-year period. The oldest cohort was born between 1921 and 1925. Over the entire period, the oldest cohort consumed fish for dinner more frequently than other cohorts did, and the frequency increased from 138 days in 1991 to 191 days in 2011. The cohort born between 1931 and 1935 had the second highest frequency. The consumption in this cohort also increased over time from 128 days in 1987 to 173 days in 2011. In general, the frequency of fish consumption increases with the age of the cohort. However, among the younger cohorts there has been no increasing trend in the frequency of consumption. The youngest cohort was born between 1981 and 1985, and this cohort had fish for dinner between 58 and 78 days per year. In Figure 2, the frequencies of fish con-sumption are plotted against the age of the individuals. The upper rightmost curve rep-resents the oldest cohort who was born between 1921 and 1925. The average age of this cohort was 64 years in 1987, 66 years in 1989, and so on. The second oldest cohort is represented by the curve to the left of and below the oldest cohort. The average age of this cohort was 54 year in 1987, 56 years in 1989, and so on. The leftmost cohort was born between 1981 and 1985 and was included in the data for the first time in 1995.Figure 2 shows that older people eat fish more frequently than younger people. Furthermore, when the cohorts overlap, the older generation usually has a higher frequency of consumption than the younger generation. This pattern suggests cohort effects in fish consump-tion. However, there are also other potentially important explanatory variables. Fish are a healthy food and there is a large liter-ature concerning the social gradient in health (e.g., Smith, 2007). Well-educated people live longer, exercise more, and live healthier lives than people with less education. In addition, high income, which is strongly correlated with high education, gives individuals opportunities to buy high-quality food more frequently. Furthermore, marriage is often linked to a healthy life-style, including healthy eating.
Figure 2 Average number of fish dinners in different birth cohorts and average age of cohort
We have three objectives for this article. First, we investigate the effects of age and cohort on the probability of eating fish for dinner at least once per week among males and females. Second, we investigate the effects of social inequality in fish consumption by investigating the effects of income and education on the probability of eating fish for dinner at least once per week among males and females. Third, we investigate future fish consumption by simulating the changes in probabilities of eating fish for dinner at least once a week for different cohorts as they age. To pursue these objectives, we use Norwegian Monitor Survey data (Ipsos-MMI, 2013), estimate logistic regression models, and use the estimated models in the simulations.
Model, estimation, and data
To model the probability of eating fish for dinner at least once a week, we use the binary logit model (Cameron & Trivedi, 2005). This model is specified with the probability function:
where y is a binary variable indicating if an individual has fish for dinner at least once a week (y = 1) or not (y = 0), Λ is the logistic distribution function, x is a vector of explanatory variables, and
is the vector of coefficients to be estimated. This estimation can be done with maximum likelihood and the likelihood function is:
where n is the number of observations. We follow Lynch (2003) and include age as a second-order polynomial, cohort as a first-order polynomial, education as an indi-cator variable of college education, and interaction terms of age, education, and cohort in the logit model:
where Λ(.) is the logistic distribution function,
is a stochastic error term, and the subscripts denoting individuals are deleted for notational simplicity. The outcome variable y = 1 if the individual ate fish for dinner at least once a week, A is the age of the individual (from 30 to 80 years), C is the cohort (year of birth from 1921 to 1985), E = 1 if individual has college education and 0 otherwise, I is income deflated by the consumer price index and the square of number of household members as recommended by OECD (2008), M = 1 if the individual is married, and P1 to P4 are four period dummy variables taking the value of 1 for the periods defined in Table 1. The Norwegian Monitor Survey is a na-tionally representative and repeated cross-sectional survey of adults aged 15 to 95 years. The survey has been conducted biannually since 1985 and is one of Norway’s most comprehensive consumer and opinion surveys. The survey covers a broad range of topics, including demographic and socioeconomic information, political preferences, stands on moral and ethical issues, self-perceived happiness, health, and eating habits including the frequency of fish consumption (Ipsos-MMI, 2013). The model is estimated with the general-ized linear model function (glm) in the statistical program package R (R Development Core Team, 2011).
Results
The model is estimated separately for males and females, and the results are shown in Table 1. For males, the age and the cohort variables have insignificant effects by themselves. However, in interaction with educa-tion they have positive and significant effects. As a college-educated male ages, the more probable is it that he will eat fish for dinner at least once a week. Furthermore, for college-educated males, the probability of eating fish for dinner at least once a week increases for younger cohorts. The higher the income, the more probable it is that a male will have fish for dinner on a weekly basis. Marriage also increases the probability of eating fish among males. All the period dummies are negative relative to the year 2011, but only the dummy for the period 2005 to 2009 is significantly negative. The pattern of results for females is similar, with two exceptions. First, in addi-tion to the positive interaction effect with education, the age variable has a significant and positive effect by itself, and the total effect of age is higher than for males. However, this age effect is somewhat modified by the negative and significant effect of the interaction variable “Age۰Cohort۰Education,” which suggests that the positive effect of education and age is lower in younger cohorts. Finally, we note that the effect of being married, somewhat surprisingly, is higher for females than for males. The empirical results are used to simulate the probabilities of having fish for dinner for five different cohorts. This is done by letting age sequentially increase from 30 to 80 years for the different cohorts, and for each cohort using the average deflated income in the sample. We simulate the outcomes for married males and females with and without college education. The five cohorts included in our simulation were born in 1950, 1960, 1970, 1980, and 1990. The simulations of the consumption proba-bilities were performed for individuals aged from 30 to 80 years. These age groups are likely to have completed their education and still have several more years to live.
Table 1 Parameter estimates from the logit models: Probability of eating fish at least once a week
The results from the simulations are shown in Figure 3. The figure reveals several in-teresting effects of age, cohort, and educa-tion for males and females. In all four gender-education groups, the probability of having fish for dinner at least once a week increases with age. However, the magnitudes of the age and cohort effects are different across the four groups. In all four groups, the probability of eating fish for dinner at least once per week is around 0.4 when the individuals are around 30 years of age. For all groups, except men without college education, the probability increases gradually to above 0.8 at 80 years of age. For men without college education, the probability at the age of 80 years varies between 0.45 and 0.65 in the different cohorts. Also, for all the groups, except men without college education, the oldest cohort has a lower probability of eating fish than the younger cohorts throughout the adult life course. For men without education, the cohort effects are opposite, and the oldest cohort has the highest probability of eating fish for dinner at all ages.
Figure 3 Simulated probabilities of eating fish at least once a week for different groups
Discussion and conclusions
Given time series of repeated cross-sections of different households, it is im-possible to estimate the dynamics of fish consumption in individual households. However, the selected cohort approach uses both the cross-sectional and time-series structure of the data to better predict future fish consumption in Norway. The difference between generations is emphasized, and the consumption over the life cycle of different cohorts is simulated. In Figure 2, the observed age and cohort effects without any control variables were presented, while the simulated age and cohort effects shown in Figure 3 control for gender, education, income, periods, and marital status. Both figures suggest a positive age effect on the probability of eating fish for dinner. Fish is a healthy food, and it is expected that people are more likely to have increasing frequencies of fish consumption when they age as discussed by Olsen (2003) and Pieniak et al. (2010). However, in some respects, the effects of belonging to different cohorts are differ-ent in the two figures. Figure 2 suggests a positive effect on the frequency of consumption of belonging to the older cohorts. This figure also suggests that when older and younger cohorts are shown at the same age, the older cohorts usually have a higher frequency of fish consumption than the younger cohorts. However, the estimation results in Table 1 and the simulation results in Figure 3 indicate that the cohort effects may be confounded with the effects of education. As suggested by the literature concerning returns to education, education is important for good health (e.g., Wolfe & Haveman, 2002; Grossman, 2006). Figure 3 shows that, except for men without college education, younger cohorts have a higher probability of eating fish for dinner than older cohorts when the cohorts are measured at the same age. One possi-ble explanation for this somewhat surprising result may be that the emphasis on nutrition and health, including information about the importance of fish consumption, was higher when the younger cohorts grew up than when older cohorts grew up. Another possible explanation may be product development. In recent years, many new fish products have emerged at the market. These products may appeal more to younger than older cohorts. Finally, we find that being married increases the probability of having fish for dinner. This result is in line with Umberson (1987) who found that mortality rates are higher among unmarried than married individuals. One of the reasons for increased mortality rates may be the lack of social control that exists inside the family and is likely to contribute to regulate healthy behavior. Spouses and children may tell or remind one another to engage in healthy behavior or to avoid taking risks. In addition, the spouse who makes dinner may control the type and quantity of food available. This result is also confirmed by Yannakoulia et al. (2008) who found that married Greeks generally have healthier eating patterns than unmarried Greeks. Figure 3 shows that for three of the four groups, the frequency of fish consumption is higher in younger than older cohorts. Given that new generations continue to behave according to our simulation model, this result suggests that the total number of people who will eat fish for dinner at least once per week will increase as younger cohorts slowly replace older cohorts. Such a development is in accordance with the nutritional goal of the Norwegian food and nutrition authorities.
References
Cameron, A.C. & P.K. Trivedi (2005). Microeconometrics: Methods and Applications. New York: Cam-bridge University Press. Chowdhury, R., S. Stevens, D. Gorman, A. Pan, S. Warnakula, S. Chowdhury, H. Ward, L. Johnson, F. Crowe, F.B. Hu & O.H. Franco (2012). Association between fish consumption, long chain omega 3 fatty acids, and risk of cerebrovascular disease: systematic review and meta-analysis. British Medical Journal, 345: e6698. Grossman, M. (2006). Education and non-market outcomes. In Handbook of the Economics of Education Vol. 1. Hanushek, E. & F. Welch (eds.). Amsterdam, North-Holland: Elsevier Science, pp. 577–633. Gustavsen, G.W. & K. Rickertsen (2013). Consumer cohorts and purchases of nonalcoholic beverages. Empirical Economics, forthcoming. DOI: 10.1007/s00181-013-0688-3. Ipsos-MMI (2013). Norsk Monitor Survey database. Kris-Etherton, P.M., W.S. Harris & L.J. Appel (2002). Fish consumption, fish oil, omega-3 fatty acids, and cardiovascular disease. Circulation, 106, pp. 2747–2757. Lynch, S.M. (2003). Cohort and life course patterns in the relationship between education and health: a hierarchical approach. Demography, 40, pp. 309–331. Marette, S., J. Roosen & S. Blanchemanche (2008). Health information and substitution between fish: lessons from laboratory and field experiments. Food Policy, 33, pp. 197–208. Mori, H. & D.L. Clason (2004). A cohort approach for predicting future eating habits: the case of at-home consumption of fresh fish and meat in an aging Japanese society. International Food Agri-business Management Review, 7, pp. 22–41. Mori, H., D.L. Clason & J. Lillywhite (2006). Estimating price and income elasticities in the presence of age-cohort effects. Agribusiness, 22, pp. 201–217. Mozaffarian, D. & E.B. Rimm (2006). Fish intake, contaminants, and human health: evaluating the risks and the benefits. The Journal of the American Medical Association, 296, pp. 1885–1899. OECD (2008). Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries. Paris: OECD.. Oken, E., R.O. Wright, K.P. Kleinman, et al. (2005). Maternal fish consumption, hair mercury, and infant cognition in a US cohort. Environmental Health Perspectives, 113, pp. 1376. Olsen, S.O. (2003). Understanding the relationship between age and seafood consumption: the mediating role of attitude, health involvement and convenience. Food Quality and Preference, 14, pp. 199–209. Pieniak, Z., W. Verbeke, S.O. Olsen, K.B. Hansen & K. Brunsø (2010). Health-related attitudes as a basis for segmenting European fish consumers. Food Policy, 35, pp. 448–455. R Development Core Team (2011). R: A Language and Environment for Statistical Computing. Vienna, Austria: R Foundation for Statistical Computing. http://www.R-project.org. Smith, J.P. (2007). The impact of socioeconomic status on health over the life course. Journal of Hu-man Resources, 42, pp. 739–764. Stewart, H. & N. Blisard (2008). Are younger cohorts demanding less fresh vegetables? Review of Agricultural Economics, 30, pp. 43–59. Szymanski, K.M., D.C. Wheeler & L.A. Mucci (2010). Fish consumption and prostate cancer risk: a review and meta-analysis. American Journal of Clinical Nutrition, 92, 1223–1233. The Norwegian Directorate of Health (2012). Small actions, big differences – Advice for a more healthy diet. (In Norwegian: Små grep, stor forskjell – råd for et sunnere kosthold.) Report no. IS-2028. Oslo, Norway: The Norwegian Directorate of Health. Umberson, D. (1987). Family status and health behaviors: social control as a dimension of social integration. Journal of Health and Social Behavior, 28, pp. 306–319. Wenneberg, M., A. Tornevi, I. Johansson, et al. (2012). Diet and lifestyle factors associated with fish consumption in men and women: a study of whether gender differences can result in gender-specific confounding. Nutrition Journal, 11, pp. 101. Wolfe, B.L. & R.H. Haveman (2002). Social and non-market benefits from education in an advanced economy. In Education in the 21st Century: Meeting the Challenges of a Changing World. Kodrzyki, Y.K. (ed.). Boston: Conference Series 47, Federal Reserve Bank of Boston, pp. 97–131. Yannakoulia, M., P. Demosthenes, C. Pitsavos, Y. Skoumas & C. Stefanidis (2008). Eating patterns may mediate the association between marital status, body mass index, and blood cholesterol levels in apparently healthy men and women from the ATTICA study. Social Science & Medicine, 66, pp. 2230–2239.
I artikkelen spør vi først om det er forskjeller i lønnsomheten til de få gjenværende filetbedriftene i Norge. Dette får vi bekreftet ved å analysere ti år med regnskapsdata for hele populasjonen. Deretter spør vi om variasjonen i lønnsomheten kan knyttes til bedriftenes valg av råvareleverandører.
Våre resultater viser at bedriftene som har den høyeste andelen ferskt kvalitetsråstoff, oppnår bedre lønnsomhet enn de som bruker mer frossen fisk. Til slutt diskuterer vi mulige forklaringer og implikasjoner av funnene.
Abstract in English
In this article we address the relation between profitability and strategies to cope with input uncer- tainty in the Norwegian filleting industry. By analyzing firms internal financial statements in a period of 10 years we find that some firms perform over average compared to its competitors. These firms are said to have a competitive advantage. We group the firms according to their relative perfor- mance, and we find that the best performing group is supplied with high quality fresh fish. Finally, the article discusses implications of the findings, both on a managerial and theoretical level.
I strategifaget pågår det en kontinuerlig debatt om sammenhengen mellom strategiske valg og økonomisk prestasjon. En bedrift må ha skaffet seg fortrinn skal den prestere bedre enn konkurrentene over tid. I følge Porter (1980;1985) kan en bedrift oppnå konkurransefortrinn ved å tilpasse seg omgivelsene gjennom å minimere eksterne trusler og unytte muligheter. Barney derimot (1991; 2007), legger til grunn at det kan være store prestasjonsforskjeller mellom aktører i samme næring. Årsaken er at hver enkelt aktør sitter på ulike ressursporteføljer (sterke/svake sider), og at det er disse som danner grunnlaget for varige fortrinn.
De siste tiårene har konkurransearenaene blitt utsatt for større usikkerhet. Drivkrefter som globalisering, teknologi og innovasjoner har katalysert utviklingen i en rekke bransjer (Dreyer & Grønhaug, 2004). Endringer i omgivelsene kan skje hurtig, og bedriftenes ressursmessige forutsetninger vil variere. Det noen ser på som trusler, vil for andre kunne være muligheter. Dette gir rom for ulike strategiske tilpasninger.
Et godt eksempel på dette er norsk fiskeindustri, spesielt den delen som produserer filet av hvitfisk, det vil si torsk, hyse og sei. Strukturendringene har vært voldsomme, og mange ser på denne delen av næringen som «en sammenhengende krise» (Finstad et al., 2012). Røde tall og stort frafall har kjennetegnet bransjen. Antall filetbedrifter fra storhetstiden på 1970-tallet og frem til 2012 er redusert fra cirka 100 til 10.
I bunnen ligger naturgitte utfordringer knyttet til fiskens biologi. Artenes vandringsmønster og tilgjengelighet har gjort det lønnsomt med et sesongbasert fiske. Videre har teknologi- og logistikkløsninger endret konkurransebetingelsene for norske filetbedrifter. Internasjonale aktører med lave arbeidskraftkostnader har meldt seg på i kampen om fryst råstoff og løftet det som en gang var et lokalt råstoffmarked til et globalt råstoffmarked (Bendiksen & Dreyer, 2002; Bendiksen, 2009). Endringene i konkurransebetingelsene har vært vanskelige å håndtere for norske filetbedrifter. En oljesmurt økonomi med et høyt kostnadsnivå og en alt for sterk valuta har også bidratt negativt til en allerede presset industri (Holm et al., 2013).
Tidligere studier har likevel vist at blant de gjenværende bedriftene er det noen som leverer bedre økonomiske resultater over tid enn andre (Dreyer, 1999; Isaksen et al., 2004). Med forankring i litteraturen og egen empiri ønsker vi å studere om det fortsatt fins bedrifter i norsk filetindustri som ligger i front med tanke på økonomisk prestasjon. Hvis dette er tilfellet, har vi en intensjon om å avdekke sentrale egenskaper som kan være kilder til konkurransefortrinn hos de beste bedriftene.
Artikkelen fortsetter med en gjennomgang av strategilitteratur som kan belyse hvorfor enkelte bedrifter oppnår bedre økonomiske resultater enn andre. Deretter redegjør vi for forskningsdesignet vårt og valg av empirisk setting. Så følger resultater og diskusjon. Til slutt drøfter vi implikasjoner av funnene våre.
Teori
I artikkelen retter vi altså oppmerksomheten mot om, og i så tilfelle hvorfor enkelte bedrifter presterer bedre enn andre. Ulike teoretiske tilnærminger forsøker å forklare lønnsomhetsforskjeller. En retning leter etter begrunnelser i trekk ved konkurransearenaen (Porter, 1980; 1985), mens en annen hovedretning, vektlegger bedriftsinterne egenskaper (Barney, 1991). Vi vil forsøke å forklare lønnsomhetsforskjeller mellom bedrifter ved å kombinere disse to perspektivene. Samtidig har vi tatt konsekvensen av at et slikt integrert perspektiv er metodisk utfordrende fordi det krever inngående kunnskap både om konkurransearenaen og hvilke egenskaper hver enkelt bedrift i bransjen besitter. Omgivelsesteori, med røtter tilbake til klassisk økonomi og industriell organisering, er én teoriretning som har fått mye oppmerksomhet siden 1980-tallet. Her argumenteres det for at strategiske valg og prestasjoner i stor grad er avhengige av egenskaper ved bransjen bedriften er en del av. En fundamental forutsetning er at den viktigste driveren til lønnsomhet ligger på industrinivå. Vi kan kartlegge lønnsomhetspotensialet til en næring ved å analysere den ved hjelp av fem krefter – 1) rivalisering mellom konkurrenter, 2) trusler fra inntrengere, 3) trusler fra substitutter og forhandlingsmakten til 4) leverandører og 5) kunder (Porter, 1979).
Omgivelsesteori bygger på implisitte forutsetninger i den neoklassiske tradisjo-nen om at bedriftene er homogene med tanke på ressursene de besitter og strategiene de velger. Her vil heterogenitet bare være midlertidig fordi ressurser kan kjøpes og selges fritt i et faktormarked (Barney, 1991). En bedrift kan oppnå ekstraordinær lønnsomhet (superprofitt) enten ved å være kostnadsleder, eller ved å differensiere seg – det vil si produsere varer og tjenester som kundene er villige til å betale en ekstra høy pris for.
Det ressursbaserte perspektivet vokste frem som en rival til posisjoneringsskolen og dens forklaring på konkurransefortrinn. Omgivelsesteorien ble kritisert for å forutsette at bedriftene baserer sine strategiske valg på samme informasjon om konkurransearenaen og at denne informasjon blir tolket likt. Omgivelsesteorien forutsetter dessuten at alle bedriftene i populasjonen har lik tilgang på ressurser (Barney, 1991). En konsekvens av disse forutsetningene er at bedriftene implementerer identiske strategier slik at forskjeller i lønnsomhet vil bli visket ut over tid.
Analysenivået til det ressursbaserte perspektivet er bedriften og dens ressurser. Forskjeller i lønnsomhet avgjøres av hvilke bedriftsspesifikke ressurser som til enhver tid er tilgjengelig (Grant, 1991). Et viktig poeng er altså at bedrifter har ulike forut-setninger til å velge og implementere strategier fordi ressurser kan være heterogene og vanskelige å kopiere. Strategivalg som foretas med utgangspunkt i verdifulle ressurser med begrenset mobilitet, kan derfor være kilder til konkurransefortrinn.
Litteraturgjennomgangen vår har vist at valg av teoretisk perspektiv avgjør hvilke faktorer som blir lagt til grunn for å forklare hvorfor bedrifter presterer ulikt. Tidligere empiriske studier har forsøkt å kaste lys over perspektivenes evne til å forklare fenomenet ved å måle effekten av prestasjonsforskjeller på industri- og bedriftsnivå. Schmalensee (1985) fant i en sammenlignende studie at industrieffekten var viktigst. På den andre siden fant Rumelt (1991) at bedriftseffekten er signifikant og viktig for å forklare lønnsomhetsforskjeller. De empiriske studiene indikerer derfor at både industri- og bedriftsspesifikke egenskaper vil kunne påvirke bedriftenes prestasjoner. Ved å integrere omgivelsesteori og ressursteori vil vi kunne kontrollere for en rekke faktorer som blir utelatt ved bare å benytte ett av perspektivene. I sin aller enkleste form vil det å kombinere perspektivene utgjøre hver sin del av SWOT-rammeverket (se Figur 1).
Figur 1 Sammenhengen mellom den ressursbaserte analysemodellen og industrimodellen for analyse av konkurransefortrinn (Barney, 1991)
De to teoriretningene forklarer prestasjonsforskjeller med utgangspunkt i konkurransefortrinn. Modellen i Figur 1 indikerer at konkurransefortrinn kan skapes internt i bedriften (sterke/svake sider) eller på konkurransearenaen (muligheter/trusler). Perspektivene er komplementære ved at de forsøker å forklare prestasjonsforskjeller ved å benytte ulike analysenivåer. Det ene perspektivet utelukker derfor ikke det andre (Barney, 1991).
Både posisjoneringsskolen og det ressursbaserte perspektivet presiserer at aktø-rene må ta hensyn til usikkerhet i omgivelsene når de utformer strategier (Dreyer, 1999). De to perspektivene gir imidlertid ulike anbefalinger på hvordan usikkerhet kan håndteres. Posisjoneringslitteraturen har en mer proaktiv tilnærming der bedriften aktivt forsøker å kontrollere usikkerhet gjennom koordinering internt i verdikjeden (Porter, 1980). Dette er ikke en like rigid anbefaling i det ressursbaserte perspektivet. Bedrifter må i følge denne teori-retningen velge strategier som balanserer egne forutsetninger opp mot hvilke utfordringer som råder på konkurransearenaen (Isaksen et al., 2004). Her kan andre tilnærminger, som aktiv bruk av markedet, fungere godt.
Isaksen et al. (2004) har vist at det ikke er en direkte relasjon mellom hvordan usikkerhet håndteres og prestasjoner i filetindustrien. Både vertikal integrering og fleksibel bruk av markedet kan gi gode økonomiske resultater. Uansett er det viktig å forstå konkurransearenaen og implementere strategier som utnytter bedriftens sterke sider og beskytter mot svake. Ofte er det avstand mellom hva som ses på som en optimal løsning, og hva som er praktisk mulig å gjennomføre for en bedrift. Dette er et annet viktig poeng. I så fall er strategiske valg et kompromiss mellom det optimale og bedriftens ressursbegrensninger. Med denne erkjennelsen i bakhånd vil vi i denne studien forsøke å svare empirisk på følgende forskningsspørsmål:
Har de beste bedriftene interne sterke sider som bidrar til at de i større grad klarer å utnytte muligheter og unngå trusler i usikre eksterne omgivelser?
Forskningsdesign
Forskningsdesignet til en empirisk studie med vårt teoretiske perspektiv fordrer inngående kunnskap om muligheter og trusler i de eksterne omgivelsene. Designet krever også at vi får til å utvikle gode mål på bedriftenes ressursposisjon, det vil si deres sterke og svake sider. Til slutt trenger vi et datasett med samtlige bedrifter i populasjonen over en periode som dekker begrepet varig.
Industrieffekten (eksterne muligheter og trusler)
Omgivelsesteori krever inngående kunnskap om konkurransearenaen som skal studeres. Det er viktig at omgivelsene er mest mulig like for bedriftene som blir sammenlignet. Dette tar vi hensyn til i studien vår ved å rette fokuset mot én industri (Miller & Shamsie, 1996). Slik kontrollerer vi for industrieffekten som i følge Porter (1980) er avgjørende for bedriftenes lønnsomhet.
Bedriftenes ressursposisjoner (interne sterke og svake sider)
I følge ressursperspektivet er det behov for gode mål på enkeltbedriftenes ressursposisjon (Dreyer, 1999). Tidligere empiriske studier med et slikt perspektiv har ofte vært av casetypen (Barney & Clark, 2007). Litteraturen anbefaler et sammenlignende design for å unngå svakhetene ved case-analyser (Reed & DeFillippi, 1990). I vår studie blir hele populasjonen inkludert for å kartlegge om det fins bedrifter med økonomiske resultater som kan indikere varige konkurransefortrinn. Videre vil vi dele populasjonen i tre grupper etter et økonomisk prestasjonsmål. Når vi deretter sammenlig-ner prestasjonsgruppene, håper vi å kunne forklare hvilke sterke sider de har som skaper ulik lønnsomhet.
«Varig»
Bedriftene må studeres over tid for å kunne avgjøre om egenskapene de besitter kan være kilder til varige konkurransefortrinn. Tidsperspektivet er betinget av industristrukturens dynamikk. Næringer med stor usikkerhet i omgivelsene krever en kortere analyseperiode enn mer stabile industrier. En viktig intensjon med vår studie er å undersøke én industri med hyppige og uforutsigbare endringer i omgivelsene. Vi har funnet at en periode på ti år (2002–2011) er tilstrekkelig til å favne begrepet varig i vår kontekst.
Empirisk kontekst
Vi har forsøkt å etterkomme kravene til et utfordrende forskningsdesign gjennom valg av empirisk kontekst. Settingen vi har valgt er norsk fiskeindustri som driver produksjon av hvitfiskfilet. Aktørene i filetindustrien kjøper, videreforedler og selger fisk i form av filetprodukter (Bendiksen, 2013). Populasjonen er geografisk avgrenset til bedrifter i Norge, og består av få heterogene enheter når det gjelder størrelse, lokalisering og prestasjoner.
Ekstern trussel – biologiske forhold skaper en ujevn ressurstilgang
Industrien baserer produksjonen på et råstoff som er hentet fra en vill fiskeressurs. Ressurstilgangen er basert på biologi og abiotiske faktorer som er påvirket av «state uncertainty» (Milliken, 1987). Det vil si forhold som er vanskelig å styre og kontrollere av bedriftene. Forvaltningstiltak er implementert for å begrense de årlige svingningene i fangstuttaket. For de tre viktigste bestandene – torsk, hyse og sei – er det fastsatt høstingsregler som skal sikre at de årlige kvotene ikke endres mer enn en gitt prosent i forhold til foregående år. Likevel er det knyttet usikkerhet til størrelsen på det årlige fangstuttaket. I analyseperioden 2002–2011 var den største torskekvoten 724 tusen tonn, mens den minste bare var på 435 tusen tonn (Fiskeri- og kystdepartementet, 2012).
De årlige kvotesvingningene er imidlertid ikke det største problemet for bedriftene (Isaksen, 2007). Variasjon i landingene over året er en enda større utfordring for aktørene (ibid.) Figur 2 viser at det er en tydelig fangsttopp i vintermånedene for den viktigste arten torsk. Noe av variasjonen dempes imidlertid av hyse- og seifangster andre perioder i året. Likevel svinger leveransene fortsatt betydelig over året.
Fiskens vandringsmønster (tilgjengelighet), størrelse og biologiske svingninger i kvalitet tvinger fram en sesongbasert logikk (Hermansen & Dreyer, 2010) som skaper økonomiske utfordringer for bedriftene i filetindustrien. Det er vanskelig å få utnyttet produksjonskapasiteten optimalt, og det er også utfordrende for bedriftene å være leveringsdyktige i markedet til en hver tid.
Eksterne trusler – økt global konkurranse både i råvare- og forbrukermarkedene
Med introduksjonen av frysetrålere ble det likevel mulig for filetbedriftene å jevne ut sesongvariasjonene til en viss grad. Utover 1990-tallet og frem til i dag har imidlertid ny teknologi- og logistikkløsninger globalisert råvaremarkedet for frosset råstoff (Dreyer, 2000; Bendiksen & Dreyer, 2002). Internasjonale aktører med lave arbeidskraftkostnader har tilgang til dette markedet og kan utkonkurrere norske filetbedrifter på pris (Iversen, 2003).
Figur 2 Sesongprofil på leveransene av torsk, sei og hyse til filetbedriftene som deltar i denne studien i perioden 2002 til 2011 (Kilde: Fiskeridirektoratet og Driftsundersøkelsen)
Norske filetbedrifter prøver å møte den tøffe internasjonale konkurransen ved å produsere produkter som er vanskelig å kopiere i konkurrentland (Dreyer, 2006). Undersøkelser har vist at ferskt råstoff av høy kvalitet gir flere produktopsjoner og en bedre pris i betalingsvillige markeder (Henriksen & Sogn-Grundvåg, 2011; Henriksen & Svorken, 2011; Heide & Henriksen, 2013). Gjennom en gunstig geografisk lokalisering nært rike fiskefelt vil en ferskfiskstrategi kunne differensiere seg fra frossenfisk. For bedriftene i populasjonen vil derfor lokalisering, fangstmåte, lagring og behandling av fisken være viktig. I følge Heide & Henriksen (2013) er krokfanget fisk mer egnet til produksjon av filet enn fisk fanget i store hal med snurrevad og trål. Det er en utfordring for landanleggene å kunne kjøpe råstoff fra kystflåten. Vær og vind kan gjøre det vanskelig for denne flåtegruppen å sikre kontinuerlige leveranser. Hermansen et al. (2012) fant at kystflåten hadde en langt større variasjon i torskelandinger over året enn trålerflåten.
Også forbrukermarkedet for filet-produkter er i endring. Tinte filetprodukter har seilt opp som en konkurrent til genuint fersk filet. I følge Egeness et al. (2010) kan konsumenter i Storbritannia finne tinte filetprodukter i selvbetjente kjøledisker basert på frosset hvitfisk. Forretninger som selger fisk, ønsker en jevn forutsigbar vareflyt gjennom hele året. Tinte fiskeprodukter kan imøtekomme dette behovet i større grad enn genuint ferske produkter. Dersom forbrukerne opplever at kvaliteten er god nok på tinte fileter, kan disse bli en alvorlig konkurrent og trussel for genuint fersk filet.
Eksterne trusler – institusjonelle rammer begrenser handlingsrommet
Også institusjonelle forhold påvirker bedriftenes muligheter til å skape gode økonomiske resultater. Industrien bærer preg av et rigid institusjonelt rammeverk som reduserer bedriftenes strategiske handlingsrom. Deltakerloven er sentral fordi den begrenser hvem som har tillatelse til å eie fiskefartøy. Hovedregelen er at eier skal være aktiv fisker. En fiskeindustribedrift kan altså i utgangspunktet ikke eie et fartøy selv.
Men det har blitt gitt dispensasjoner fra eierskapsbegrensingene. Noen fiskeindustrianlegg har fått tillatelse til å eie og drive trålere for å sikre en jevn og stabil råvaretilgang (Svorken et al., 2006; Holm et al., 2013). Slike trålere er imidlertid pålagt leveringsplikt. Dette innebærer at det stilles krav til hvor fisken skal leveres, hvordan prisen skal bestemmes og hvordan fisken skal bearbeides.
I strategilitteraturen blir ofte vertikal integrering sett på som et virkemiddel for å redusere usikkerhet knyttet til råvarekvalitet og tilgjengelig volum (Isaksen, 2007). Flere studier viser imidlertid at leveringsplikt i liten grad påvirker bedriftenes lønnsomhet (Flaaten & Heen, 2004; Dreyer et al., 2006; Isaksen, 2007; Hermansen et al., 2012).
Prisen på råvarer avspeiler ofte usikkerhet på tilbudssiden. Gjennom Råfiskloven er fiskerne sikret en minstepris ved salg på første hånd ved at all omsetning av fangster gjøres gjennom salgslag eid av fiskerne, altså leverandørene. Intensjonen er å stabilisere prisene og sikre at fiskerne får sin «rettferdige» andel av fangstverdien.
Vår gjennomgang av den empiriske konteksten illustrerer noen av truslene som bedriftene i norsk filetindustri står ovenfor. Den største usikkerheten kan spores til tilgangen på råstoff hvor variasjon i volum og kvalitet over året er sentral. Men gjennom bruk av ulike fangstredskaper, lokalisering, leveringsplikt, behandling og lagring gir usikkerhet rundt råvaretilgangen rom for strategiske tilpasninger. I neste hovedavsnitt vil vi beskrive datasettet og presentere arbeidshypoteser som kan forklare sentrale egenskaper for økt lønnsomhet.
Prestasjonsmåling
I tråd med vårt teoretiske perspektiv vil vi forsøke å forklare prestasjonsforskjeller med at bedriftene besitter egenskaper (sterke/svake sider) som i ulik grad er i stand til å takle muligheter og trusler på konkurransearenaen (Bharadwaj et al., 1993). Den største usikkerheten i omgivelsene er tilgangen på råstoff – det vil si volum, arter og kvalitet (Ottesen & Grønhaug, 2003; Dreyer & Grønhaug, 2004; Isaksen, 2007). I denne studien har vi derfor valgt å vektlegge koblingen mellom prestasjoner og råstoffusikkerhet.
Vi har benyttet Driftsundersøkelsene i fiskeindustrien (heretter kalt DU) for å finne et tallmateriale som gir presise data om lønnsomhet på bedriftsnivå og dessuten produksjonsstatistikk. DU er en årlig undersøkelse som er gjennomført siden 1977 der produksjons- og regnskapsstatistikk er innhentet på bedriftsnivå. Undersøkelsen er basert på regnskap for samtlige bedrifter i Norge som produserer ulike former for sjømat. I DU blir bedriftene delt opp i underpopulasjoner avhengig av produktporteføljer og hvilke fiskearter som er sentrale råvarekilder. I vår studie har vi rettet oppmerksomheten mot de bedriftene som i hovedsak produserer filetprodukter med utgangspunkt i ville hvitfiskarter (Bendiksen, 2013). I analyseperioden (2002–2011) har den totale populasjonen gått fra 15 bedrifter til seks. 26 ulike bedrifter har vært med i populasjonen. Hver av dem har minst ett registrert driftsår. Utviklingen i industristrukturen er preget av at bedrifter forsvinner fra populasjonen, blir kjøpt opp eller har produksjonsstans i deler av analyseperioden.
Tidsrommet vi har valgt illustrerer godt den strukturelle turbulensen som filetindustrien har vært i og fortsatt er i. Det er særlig interessant å studere varige konkurransefortrinn i slike populasjoner fordi seleksjonsprosessene går hurtig, og de økonomiske effektene av strategiske valg blir raskt synlige. Mulighetene til å avdekke hvilke strategivalg som kan forklare variasjon og prestasjoner i bedriftene er bedre i en slik setting. Mange studier av varige konkurransefortrinn blir kritisert for at de ikke kontrollerer på en overbevisende måte om suksesskriteriene som avdekkes også var til stede blant bedriftene som falt fra (Bendiksen et al., 2005). Dette er en viktig kritikk fordi studier som retter oppmerksomheten mot hvorfor bedrifter oppnår varige konkurransefortrinn, bør velge et design og et tallmateriale som gjør det mulig å måle strategiske valg og prestasjoner over tid i hele populasjonen – også blant de bedriftene som presterer dårlig og faller fra.
Designet som er valgt, fokuserer på om enkelte bedrifter i populasjonen har konkurransefortrinn. Deretter sammenligner vi disse bedriftene med resten av populasjonen for å kunne forklare eventuelle forskjeller. En bedrift med konkurransefortrinn vil være mer lønnsom enn en bedrift uten slike fortrinn. Prestasjonsmålet vi bruker, totalrentabilitet, omfatter den samlede aktiviteten i bedriften og gjør det mulig å sammenligne bedrifter av ulik størrelse (Isaksen, 2007).
Tidsaspektet avgjør om et fortrinn er varig eller ikke. Denne studien strekker seg over en periode på 10 år (2002–2011). Vi forutsetter dermed at varige konkurransefortrinn kan spores ved at enkelte bedrifter har oppnådd høyere totalrentabilitet enn andre i denne perioden.
Med utgangspunkt i totalrentabiliteten har vi konstruert et relativt lønnsomhetsmål som tar høyde for bedriftenes prestasjoner over tid (Dreyer, 1999). Alle filetbedriftene er blitt tildelt en verdi fra 1 til 4 avhengig av hvilket lønnsomhetskvartil de har vært i hvert enkelt år i analyseperioden. Verdien 4 viser at bedriften det spesifikke året er i kvartilet med høyest totalrentabilitet, mens verdi 1 tilsvarer kvartilet med dårligst rentabilitet. Deretter har vi beregnet gjennomsnittet for hver enkelt bedrift for samtlige år. Slik blir det mulig å sammenligne bedriftenes relative lønnsomhet i populasjonen. Vi definerer bedrifter som over tid har et lønnsomhetsmål nær eller lik 4 til å ha varige konkurransefortrinn.
Prestasjonsgrupper
I populasjonen oppnådde tre bedrifter et relativt lønnsomhetsmål nær eller lik 4. Det innebærer at de var blant de mest lønnsomme filetbedriftene nesten hvert år i hele analyseperioden. I motsatt ende av skalaen var det 10 bedrifter som hadde et relativt lønnsomhetsmål nær eller lik 1. Resten av bedriftene (13) havnet i kvartilene 2 og 3. I Tabell 1 under har vi slått disse sammen til én kategori og gitt den navnet Middels. En Single Factor Anovatest viste en signifikant forskjell mellom gruppegjennomsnittene (p <.000).
I studien har vi nå etablert et empirisk grunnlag for å gjøre en systematisk analyse av hvilke egenskaper (interne sterke/svake sider og muligheter/trusler i omgivelsene) som kan forklare prestasjonsforskjellene i populasjonen. I fortsettelsen skal vi utvikle arbeidshypoteser i et forsøk på å forklare variasjonen i lønnsomhet.
Arbeidshypoteser
I dette hovedavsnittet vil vi presentere arbeidshypoteser knyttet til forskningsspørsmålet vårt: Har de beste bedriftene sterke sider som bidrar til at de i større grad klarer å utnytte muligheter og unngå trusler i usikre omgivelser? I drøftelsene vil vi forsøke å koble hypotesene til studiens teoretiske rammeverk slik dette er illustrert i Figur 1.
Gir tilgang på høy råstoffkvalitet en mulighet som kan utnyttes?
I følge Sogn-Grundvåg et al. (2008) er norske filetbedrifters fremste konkurransefortrinn forvitret som følge av at det har blitt etablert et globalt marked for fryst råstoff. Bedriftene vil derfor tape konkurransen mot internasjonale aktører med lave arbeidskraftkostnader dersom de bare baserer produksjonen på fryst filet (Dreyer, 2000; Bendiksen & Dreyer, 2002). For norske filetbedrifter blir det da viktig å differensiere seg i markedet. Ferskt råstoff er en produksjonsform som er vanskelig å kopiere for internasjonale aktører. Forskning viser at det fins betalingsvillige markeder for ferske fiskeprodukter (Lorentzen et al., 2006). Gjennom sin lokalisering nært fiskefelt har norske bedrifter tilgang til slikt råstoff. En ferskfiskstrategi kan derfor være en kilde til konkurransefortrinn for bedrifter som klarer å håndtere utfordringene knyttet til kontinuitet i leveranser og råvarekvalitet (ibid.)
Bedrifter med fokus på råvarekvalitet vil kunne oppnå en høyere salgspris hos kundene (Heide & Henriksen, 2013). Produktutbyttet er svært sentralt. Gjennom høyt produktutbytte øker salgsvolumet (Karlsen et al., 2013). Samtidig vil en større andel av fileten kunne anvendes til de best betalte produktene (ibid). Fersk filet er imidlertid sårbar for antall dager de kan ligge i butikkhyllene før de må konsumeres (Heide & Henriksen, 2013). Produkter av høy råvarekvalitet har et potensiale for lengre hylletid enn råvarer med dårlig kvalitet. Råvarekvaliteten kan også påvirke arbeidskraftkostnadene (ibid.). Et råstoff med få feil og høy ferskhetsgrad, gir lavere lønnskostnader. Høy råvarekvalitet vil altså bidra både til økte salgsinntekter og til reduserte produksjonskostnader.
Tabell 1 Relativ lønnsomhetsindikator og gjennomsnittlig råstoffvolum (alle arter) for prestasjonsgruppene
En viktig driver for råstoffkvalitet er hvilket redskap som er benyttet til å fange fisken. Flere studier indikerer at fisk fanget med krokredskaper har få fangstskader og gir best kvalitet (Akse et al., 2013). Slike redskap er spesifikke med tanke på fiskestørrelse. Dette er viktig siden størrelse bestemmer anvendelsesområdet (Lorentzen et al., 2006; Akse et al., 2013). For filetindustrien er liten og mellomstor fisk det optimale siden filetmaskiner ikke klarer å håndtere for stor fisk (Svorken & Dreyer, 2007).
Vi forventer at bedriftene som gjør det best utnytter muligheten som ligger i geografisk nærhet til rike fiskefelt og at de i stor grad baserer produksjonen sin på ferskt råstoff. En råstoffstrategi basert på fersk fisk kan gi grunnlag for produktdifferensiering. Videre tror vi de beste bedriftene fokuserer på leveranser fra redskap som gir råstoff av høy kvalitet. Vi har målt kvalitet langs to dimensjoner. Først måler vi andelen av ferske leveranser i forhold til totale årlige leveranser. Deretter måler vi andel årlige leveranser fra krokredskap. Vi forventer derfor at:
Hypotese 1
H1a: De beste filetbedriftene har en større andel ferske leveranser enn de øvrige. H1b: De beste filetbedriftene har en større andel leveranser fra krokredskap enn de øvrige.
Er en høy råstoffpris en trussel som kan unngås? Et annet sentralt element for å oppnå god lønnsomhet er prisen på viktige innsatsfaktorer. Råfiskloven demper prissvingningene, men for bedriftene vil råstoffpris være svært avgjørende ettersom råstoffkostnadene utgjør mellom 60 og 85 % av totalkostnadene (Bendiksen, 2013). Prisen på innsatsfaktoren har derfor stor innvirkning på bedriftenes økonomiske resultat. Det er derfor viktig at bedriftene fokuserer på å minimere råstoffkostnadene. Rå-stoffkostnadsvariabelen er operasjonalisert ved å beregne gjennomsnittet av årlig råstoffkostnad per art (torsk, hyse og sei) over årlig kvantum per art. I den sammenhengen antar vi at:
Hypotese 2
De beste filetbedriftene betaler mindre for råstoffet på første hånd enn de øvrige.
Er lav kapasitetsutnyttelse en svakhet som kan reduseres? Et av de viktigste fortrinnene til norsk filetnæring er den unike tilgangen til fisk (Sogn-Grundvåg et al., 2008). Allikevel har man sett at en av de største utfordringene for filetbedriftene er variasjon i volum over året (Lorentzen et al., 2006). Tidligere undersøkelser har dokumentert at kapasitetskostnadene hos filetbedriftene utgjør en større andel av kostnadene sammenlignet med øvrig norsk næringsmiddelindustri (Dreyer, 1992; Bendiksen, 2013). Dette gjør filetbedriftene særlig utsatt for svingninger i råstofftilgangen. For aktørene i næringen vil det derfor være viktig å fremskaffe nok og egnet råstoff for produksjon hele året. Bedrifter som klarer dette uten at det går på bekostning av andre forhold, for eksempel pris og kvalitet, vil kunne oppnå bedre økonomiske resultater.
Vi har målt variasjonen i råstofftilførselen ved å beregne gjennomsnittet av månedlig standardavvik i analyseperioden. På grunn av ferieavvikling er ikke juli måned tatt med. Et stort standardavvik indikerer da en ujevn råvaretilgang, mens et lite tilsier stabile leveranser over året. Vi vil derfor fremme følgende hypotese:
Hypotese 3
De beste filetbedriftene har mer stabile leveranser av råstoff gjennom året enn de øvrige. Figur 3 oppsummerer arbeidshypotesene og hvilke forventninger vi har til de filetbedriftene som presterer best.
Figur 3 Oppsummering av den empiriske analysemodellen med forventede resultater for de beste bedriftene i populasjonen
Resultater
Vi har tidligere beskrevet hvordan vi har målt prestasjoner og hvordan disse målingene har gitt grunnlag for å etablere tre prestasjonsgrupper av filetbedrifter (Tabell 1). Nå er vi opptatt av å måle likheter og forskjeller i leveransemønsteret mellom prestasjonsgruppene for å kunne avkrefte eller bekrefte hypotesene vi har utviklet. I denne delen vil vi presentere empiriske funn i samme rekkefølge som i analysemodellen (Figur 3).
Hypotese 1a: De beste filetbedriftene har en større andel ferske leveranser enn de øvrige
I følge Hypotese 1a forventer vi at ferskt råstoff er en viktig verdidriver for filetbedriftene. Figur 4 illustrerer andelen ferske leveranser i de tre prestasjonsgruppene.
Figur 4 Gjennomsnittlig andel ferske leveranser hos prestasjonsgruppene i perioden 2002–2011 (Kilde: Fiskeridirektoratet og Driftsundersøkelsen), ANOVA Single Factor viste signifikante forskjeller mellom gruppene, p <.000
Figuren viser at de beste filetbedriftene mottok en andel ferskt råstoff som ligger mellom 85 til 100 %. For gruppen Middels ligger gjennomsnittsandelen ferskt råstoff mellom 69 til 84 %. For gruppen Dårlig er det store variasjoner fra år til år, men bortsett fra driftsåret 2005 er andelen ferske leveranser lavere enn i den beste gruppen. Vi ser også av Figur 4 at andelen ferske leveranser er økende for gruppen Best utover i perioden. Basert på resultatene i Figur 4 er det ikke urimelig å svare bekref-tende på Hypotese 1a. De beste filetbedriftene har en større andel ferske leveranser enn de øvrige bedriftene.
Hypotese 1b: De beste filetbedriftene har en større andel leveranser fra krokredskap enn de øvrige
Siden kvalitet på råstoffet er viktig for lønnsomheten i filetproduksjonen, forventer vi at de mest lønnsomme filetbedriftene har lyktes med å skaffe seg det beste råstoffet.
Figur 5 viser at gruppen Best fokuserer på kvalitetsråstoff. Andelen av leveranser fra krokredskap har dessuten økt i løpet av perioden. I 2011 utgjør denne andelen cirka 50 % av alle leveranser i den beste prestasjonsgruppen. For gruppen Middels ser vi den samme tendensen som hos den beste gruppen, men med en betydelig lavere andel krokfanget råstoff. For gruppen Dårlig observerer vi en motsatt utvikling der andelen krokfanget fisk avtar i perioden. Variasjonen i denne gruppen er midlertid påvirket av stor inn- og utgang av bedrifter fra år til år.
Basert på resultatene i Figur 5 finner vi det rimelig å bekrefte Hypotese 1b. De beste filetbedriftene har en større andel leveranser fra krokredskap enn de andre bedriftene.
Hypotese 2: De beste filetbedriftene betaler mindre for råstoffet på første hånd enn de øvrige
Råstoffkostnader utgjør den største kostnadsposten for bedriftene i filetindustrien (Bendiksen, 2013). Råstoffpris vil derfor ha stor betydning for bedriftenes økonomiske prestasjoner. Tabell 2 viser gjennomsnittlig råstoffpris på de viktigste artene for presta-sjonsgruppene.
Figur 5 Gjennomsnittlig andel årlige landinger fra line og andre krokredskaper. Kilde: Fiskeridirektoratet og Driftsundersøkelsen. ANOVA Single Factor viste signifikante forskjeller mellom gruppene, p <.000
Tabell 2 Gjennomsnittlig råstoffpris for torsk, hyse og sei for de tre prestasjonsgruppene i perioden 2002–2011
Tabell 3 Landingsmønsteret til de tre prestasjonsgruppene i perioden 2002–2011
Tabell 2 viser at de beste filetbedriftene i gjennomsnitt betaler mindre per kilo råstoff for artene torsk og hyse enn bedriftene i de to andre prestasjonsgruppene. Prisdifferansene mellom gruppene varierer fra et par øre og opp til 44 øre. For arten sei, var ikke resultatet det samme som for torsk og hyse. Her ble den laveste råstoffprisen observert hos gruppen Middels. Dette kan skyldes at to aktører i denne gruppen mottar notfanget sei av mindre størrelse og som er lavere priset enn sei landet med øvrige redskap. Variasjonen i råstoffprisen er relativt liten mellom gruppene, og en Anova Single Factortest viste at forskjellene ikke var signifikante.
De beste bedriftene betaler mindre per kilo råstoff for artene torsk og hyse, men ikke for sei. Hypotese 2 om at de beste filetbedriftene betaler mindre for råstoffet på første hånd enn øvrige bedrifter, blir altså ikke bekreftet i våre analyser.
Hypotese 3: De beste bedriftene har mer stabile leveranser av råstoff gjennom året enn de øvrige
Jevn råstofftilførsel er en forutsetning for å kunne oppnå god kapasitetsutnyttelse og lønnsom produksjon for en filetbedrift. Tabell 3 viser landingsmønsteret til de tre prestasjonsgruppene.
Tabell 3 viser at alle gruppene har en råstofftilgang som er basert på et sesong-basert fiskeri. Bedriftene i Best-gruppen har imidlertid minst sesongvariasjon med et standardavvik på 4,8 % for artene torsk, hyse og sei samlet. Standardavviket for gruppen Middels er på 5,2 %, mens det er 5,7 % for Dårlig-gruppen. En Anova Single Factortest viste imidlertid at forskjellene mellom gruppene ikke er signifikante.
Alle prestasjonsgruppene demper sesongsvingningene for torsk noe ved å dreie produksjonen mot andre arter (hyse og sei). Resultatene i Tabell 3 viser imidlertid bare marginale forskjeller mellom prestasjonsgruppene. Det er derfor rimelig å avkrefte Hypotese 3 om at de beste filetbedriftene har mer stabile leveranser av råstoff gjennom året enn de øvrige bedriftene.
Diskusjon
Artikkelen er drevet frem av et spørsmål som har vært viet mye oppmerksomhet innen strategifaget – hvorfor oppstår varige lønnsomhetsforskjeller mellom bedrifter som har samme type produksjon? I vår tilnærming har vi vært opptatt av å studere dette fenomenet i en bransje som over tid har slitt økonomisk. Gjennom å studere konkurransearenaen har vi rettet oppmerk-somheten mot en populasjon av bedrifter som henter sitt råstoff fra en vill ressurs som det er knyttet stor usikkerhet til. For det første er det variasjoner i råvarekvaliteten. For det andre kan råvareprisen som bedriftene betaler variere, og for det tredje er det usikkert hvor store kvanta som er tilgjengelig til enhver tid. Vår utgangshypotese har vært at dersom noen bedrifter oppnår varige konkurransefortrinn må de ha klart å handtere både kvalitets-, pris- og volumsvingningene på en bedre måte enn andre filetbedrifter. Designet vi valgte krevde en totrinns tilnærming til å studere fenomenet prestasjonsforskjeller. I trinn 1 målte vi bedriftenes relative prestasjoner over tid. Vi fant at en liten gruppe bedrifter oppnådde bedre økonomiske resultater enn de øvrige til tross for at de opererer i tilnærmet like omgivelser som er preget av stor turbulens. Disse resultatene samsvarer med funn fra andre studier som er gjort i samme industri (Dreyer, 1999; Dreyer & Grønhaug, 2004).
I det neste trinnet av analysen ble oppmerksomheten rettet mot hvilke egenskaper (sterke og svake sider) som var sentrale for å forklare prestasjonsforskjellene. Her sammenlignet vi gruppene langs tre dimensjoner relatert til råstoffusikkerhet – råvarekvalitet, råvarepris og råvarevolum.
De beste klarer å utnytte muligheter og unngå trusler
Et viktig funn var at de beste bedriftene har valgt en råvarestrategi som baserer seg på en stor andel ferskt råstoff levert fra krokredskap som juksa og line. Disse bedriftene klarer å utnytte muligheten som ligger i geografisk nærhet til rike fiskefelt. Samtidig unngår de å bli rammet av trusselen om råstoffkonkurranse fra internasjonale aktører som kjøper frosset råstoff. Dessuten reduserer de trusselen som ligger i råstoffkonkurransen fra konvensjonelle bedrifter ved å kjøpe liten og mellomstor fersk fisk.
Figur 6 Analysemodell og empiriske funn knyttet til verdifulle egenskaper hos de beste bedriftene
Svakheten som ligger i lav kapasitetsut-nyttelse rammer alle bedriftene
Et annet forhold vi studerte var i hvilken grad bedriftene evnet å stabilisere råvaretilførselen gjennom året, og slik oppnå god kapasitetsutnyttelse i produksjonen og dermed bedre lønnsomhet. Her fant vi bare marginale forskjeller mellom de tre prestasjonsgruppene. Det viste seg at alle prestasjonsgruppene fikk til å dempe volumsvingningene for hovedarten torsk ved å skifte mellom ulike arter gjennom året. Slik har bedriftene delvis klart å håndtere variasjon i tilgjengelighet og oppnådd bedre kontinuitet i produksjonen. Men vi vil presisere at forskjellene mellom gruppene var små. Resultatene antyder at de beste bedriftene bevisst styrer unna det dyreste råstoffet. Dette får de til ved å rette oppmerksomheten mot liten og mellomstor fersk fisk.
I Figur 6 oppsummerer vi de empiriske funnene i tilknytning til vår analysemodell om hvilke egenskaper som kjennetegner de mest lønnsomme bedriftene.
Gjennom sine strategiske valg har den beste prestasjonsgruppen vist at de har kunnskap om truslene og mulighetene på konkurransearenaen. Dette er i tråd med Porters (1980) omgivelsesteori. Ved å observere endringene på råstoffmarkedet har de evnet å dreie fokuset mot ferske leveranser fra krokredskap og slik fått til å utnytte lokaliseringsfortrinnet som nærhet til slikt råstoff gir. For bedriftene i en næring preget av hard konkurranse kan dette være avgjørende for lønnsom drift og overlevelse.
Likevel kan det være utfordrende å dreie produksjonen mot ferske leveranser. Lorentzen et al. (2006) nevner to forhold: jevn tilgang på råstoff av høy ferskhetsgrad og kvalitet. I analysen er det observert at enkelte bedrifter som har dreid produksjonen mot ferskt råstoff har forsvunnet fra populasjonen, mens bedrifter som har en økt andel frosset råstoff har overlevd. Valgene som tas må derfor tuftes på hvilke ressurser hver enkelt bedrift har tilgjengelig, samt hvordan den enkelte leder oppfatter og responderer på endringer i omgivelsene. Det å kopiere de beste bedriftenes ferskfiskstrategi er derfor ikke tilstrekkelig for å oppnå lønnsomhet.
Implikasjoner
Vi håper at funnene våre kan gi næringsaktører økt kunnskap om hvordan de kan oppnå bedre lønnsomhet i filetsektoren. Resultatene kan kanskje også bidra som innspill til beslutningsprosesser i forvaltningen med sikte på å bedre filetbedriftenes rammebetingelser.
Ser vi på de næringsmessige implikasjonene av funnene, er de i tråd med forventningene. I så måte gir ikke studien mange overraskelser. Undersøkelsen er imidlertid en systematisk og grundig empirisk dokumentasjon av mulige forklaringer på lønnsomhetsforskjeller i filetindustrien helt siden Driftsundersøkelsen ble gjennomført for første gang for snart 40 år siden.
Ved å rette oppmerksomheten mot ferskt råstoff kan filetbedriftene øke sin lønnsomhet. En slik råstoffstrategi er imidlertid ikke lett å gjennomføre. Mesteparten av ferske landinger kommer fra kystfartøy med krokredskaper – en flåtegruppe som er blitt redusert de siste årene (Henriksen og Svorken, 2011). Dette har sammenheng med at lønnsomheten i dette flåteleddet er langt bedre når andre redskapstyper anvendes og sesongfisket intensiveres. Det stiller blant annet de mest vellykkede filetbedrifter overfor et dilemma: hvordan stop-pe flukten fra krokredskaper uten å måtte heve råvareprisen slik at de mister den knappe marginen de har i dag?
Filetbedriftene har alltid hatt stor politisk legitimitet i Norge (Finstad et al., 2012). Produksjonen er arbeidsintensiv og lokalisert nært fiskefelt med få alternative arbeidsplasser, særlig for kvinner. Den sterke legitimiteten har gitt grunnlag for å utforme særlige virkemidler ikke bare for å kunne øke lønnsomheten i filetproduksjonen, men også for å skape sysselsetting og bidra til bosetting (Henriksen, 2013). Utviklingen i filetindustrien viser at dette ikke har vært en suksess. Nedgangen i antall bedrifter-, sysselsetting- og lønnsomhet viser en industri i hardt vær.
Et sentralt virkemiddel har vært å bruke torsketrålere til å redusere den usikre råvaretilgangen. Dette er gjort mulig ved at landanleggene har fått dispensasjon fra Deltakerloven til å eie trålere. I senere år er dette forsterket ved å pålegge trålerne både leveringsplikt og bearbeidingsplikt. Våre funn viser imidlertid at filetbedriftene som presterer best, i mindre grad mottar råstoff fra slike fartøy enn de øvrige.
Det kan derfor reises spørsmål om effekten av dette virkemidlet. Er de beste filetbedriftene blitt best på tross av at de ikke er begunstiget, eller på grunn av mangelen på et tilsynelatende feilslått virkemiddel? Bruk av torsketrålere og leveringsplikt kan ha gått ut på dato både av teknologiske og markedsmessige grunner.
Kanskje bør oppmerksomheten heller rettes mot hvordan det er mulig å skaffe fersk fisk med høy kvalitet til anleggene jevnt over året. Ferske leveranser fra tråldrift har ikke god nok kvalitet til å hjelpe filetbredriftene. Dessuten tvinger økonomiske drivkrefter trålerne over i et konsept med ombordfrysing. Torsketrål og produksjon av fersk filet ser altså ut til å være to produksjonskonsepter som har vokst fra hverandre.
Våre funn viser altså at råvarestrategien som har gitt best økonomiske prestasjoner de siste årene er satsing på fisk av god og forutsigbar kvalitet, det vil si liten og mellomstor krokfanget fisk. Biologisk skaper fiskens vandringsmønster et sesongbasert uttak. For bedriftene blir det avgjørende å utvikle verdifulle egenskaper som kan sette dem i stand til å møte denne utfordringen. Dette kan skje på flere måter. Kostnadene kan for eksempel reduseres i perioder av året når aktiviteten er lav. Men dette betinger lave oppstartskostnader når aktiviteten tiltar slik at vinningen ikke går opp i spinningen. Videre kan aktiviteten styres basert på hvilke råvarer som til en hver tid er tilgjengelig.
Ny teknologi kan bidra til å gjøre bedriftene mindre sårbare for sesongsvingninger i råvaretilgangen. En strategi kan være å fange, transportere og lagre fisken levende. Dette kan åpne for å redusere usikkerheten knyttet til kvalitet og volum, og bidra til å forsyne markedene kontinuerlig. Et slikt råstoff er også godt egnet til andre produktvarianter, og det vil være tilgjengelig for filetbedrifter nært kundene i mange viktige eksportland.
Selv om teknologiske innovasjoner kan redusere lønnskostnadene, stabilisere råvaretilgangen og heve råstoffkvaliteten, kan den imidlertid ikke fjerne det som alltid har vært hovedutfordringen – bedriftene må prestere økonomisk for å kunne konkurrere både lokalt og globalt om det beste råstoffet. Mye tyder altså på at egenskaper hos filetbedriftens råvareleverandører også i fremtiden vil være en viktig kilde til konkurransefortrinn.
Referanser
Akse, L., S. Joensen, T. Tobiassen & S.H. Olsen (2013). Råstoffkvalitet torsk – Gruppert i kvalitetsklasser basert på fangstskader. Rapport 36/2013, Nofima, Tromsø. Barney, J. B. & D.N. Clark (2007). Resource-based theory: Creating and Sustaining Competitive Advantage (1st ed). New York: Oxford University Press. Barney, J.B. (1991). Firm resources and sustained competitive advantage. Journal of management, 17:1, pp. 99–120. Barney, J.B. (2007). Gaining and sustaining competitive advantage (3rd ed). New Jersey: Pearson Prentice Hall. Bendiksen, B. & B. Dreyer (2002). Technological changes – the impact on the raw material flow and production. European Journal of Operational Research, 144, pp. 237–246. Bendiksen, B.I., B. Dreyer & K. Grønhaug (2005). Entry order, motives and firm performance: The case of a new supply source. Book of abstract from CCSM 2005, Copenhagen, 14.desember. Bendiksen, B.I. (2009). Fiskeindustrien i Nord-Norge og Nord-Trøndelag – endringer i struktur, sysselsetting og produksjon. Rapport 10/2009, Nofima, Tromsø. Bendiksen, B.I. (2013). Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien. Driftsåret 2011. Rapport/Report 30/2013, Nofima, Tromsø. Bharadwaj, S.G, P.R. Varadarajan & J. Fahy (1993). Sustainable competitive advantage in service industries: a conceptual model and research propositions. The Journal of Marketing, 57:4, pp. 83–99. Dreyer, B. & K. Grønhaug (2004). Uncertainty, flexibility, and sustained competitive advantage. Journal of Business Research, 57:5, pp. 484–94. Dreyer, B. (1992). Sammenligning av kapasitetskostnader i fiskeindustri og øvrig nærmingsmiddelindustri – en nøkkeltallsanalyse. Arbeidsnotat 6/1992, Fiskeriforskning, Tromsø. Dreyer, B. (1999). Kampen for tilværelsen – et studium av overlevelsesstrategier i fiskeindustrien. Avhandling for graden Dr. Scient, Universitetet i Tromsø, Norges fiskerihøgskole, Tromsø. Dreyer, B. (2000). Globalisering av råvaremarkedet – strategiske utfordringer for lokal fiskeindustri. Økonomisk Fiskeriforskning, 10:2, pp. 115-125. Dreyer, B., J.R. Isaksen, B.I. Bendiksen & S.A. Rånes (2006). Evaluering av leveringsplikten. Rapport 1/2006, Fiskeriforskning, Tromsø. Egeness, F.A., J. Østli, B.I. Bendiksen, B.H. Nøstvold & M. Heide (2010). Markedsendringer i britiske supermarkedskjeder. Tint blir ferskt. Rapport 41/2010, Fiskeriforskning, Tromsø. Finstad, B.P., E. Henriksen & P. Holm (2012). Fra krise til krise – forventninger og svik i norsk fiskerinæring. Økonomisk fiskeriforskning, 22:1, pp. 114–35 Fiskeri- og kystdepartementet (2013). Forskrift om regulering av fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N i 2013. Flaaten, O. & K. Heen (2004). Fishing vessel profitability and local economic link obligations – the case of Norwegian trawlers. Marine Policy, 28:6, pp. 451–457. Grant, R. M. (1991). The resource-based theory of competitive advantage: implications for strategy formulation. California Management Review, 33:3, pp. 114–135. Heide, M. & E. Henriksen (2013). Variabel kvalitet i verdikjeden – Hvordan påvirker kvalitet lønnsomhet? Rapport 3/2013, Nofima, Tromsø. Henriksen, E. & G. Sogn-Grundvåg (2011). Linefisk fra kystflåten: Høyt etterspurt i markedet, men kan vi levere?. Rapport 49/2010, Nofima, Tromsø. Henriksen, E. & M. Svorken (2011). Fangstregulering og råstoffkvalitet i kystflåten – ferskt råstoff til fiskeindustrien i Nord-Norge. Rapport 25/2011, Nofima, Tromsø Henriksen, E. (2013). Lønnsom foredling av hvitfisk i Norge – hva skal til? Rapport 44/2013, Nofima, Tromsø. Hermansen, Ø. & B. Dreyer (2010). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – the experiences from rural community quotas in Norway. Marine Policy, 34, pp. 567–574. Hermansen, Ø., J.R. Isaksen & B. Dreyer (2012). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – Experiences from vertically integrated trawlers and delivery obligations in Norway. Marine Policy, 36, pp. 206–213. Holm, P., K. Tveiterås, B.P. Finstad & E. Henriksen (2013). Lys i husan? Fisk og petroleum som modernitetsbærere i nord. I Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård, Kjell Arne Røvik (red) Hvor går Nord-Norge? Bind 3: Politiske Tidslinjer, pp. 361–376. Stamsund: Orkana Akademisk. Isaksen, J. R., B. Dreyer & K. Grønhaug (2004). Flere veier fører til Rom. Økonomisk fiskeriforskning, 14, pp. 1–7. Isaksen, J.R. (2007). Upstream vertical integration and financial performance – The case of the Norwegian fish processing industry, Doktorgradsavhandling, Universitetet i Tromsø, Norges fiskerihøgskole, Tromsø. Iversen, A. (2003) Globalisering og strategier i norsk fiskerinæring. Økonomisk Fiskeriforskning, 13, pp. 53–67. Karlsen, K.M., Ø. Hermansen & M. Svorken (2013). Driftsøkonomi og kvalitetsfeil i foredling av fisk. Rapport 29/2013, Nofima, Tromsø. Lorentzen, L.T., G.G. Ottesen, K. Grønhaug & M. Svorken (2006). Økt satsing på fersk fisk: Hvilke utfordinger opplever bedriftene? Økonomisk fiskeriforskning, 16, pp. 39–47. Miller, D. & J. Shamsie (1996). The resource-based view of the firm in two environments: The Hollywood film studios from 1936 to 1965. Academy of Management Journal, 39:3, pp. 519–543. Milliken, F.J. (1987). Three types of perceived uncertainty about the environment: state, effect and response uncertainty. Academy of Management Journal, 12:1, pp. 133–143. Ottesen, G.G. & K. Grønhaug (2003). Strategisk endring i fiskeindustrien: Hvorfor går det ikke alltid som planlagt. Økonomisk Fiskeriforskning, 13, pp.1–11. Porter, M.E. (1985). Competitive advantage: Creating and sustaining superior performance. New York: The Free Press. Porter, M.E. (1979). The Structure Within Industries and Companies’ Performance. The Review of Economics and Statistics, 61:2, pp. 214–227. Porter, M.E. (1980). Competitive strategy. New York: Free Press Reed, R. & R.J. DeFillippi (1990).Causal Ambiguity, Barriers to Imitation, and Sustainable Competitive Advantage. Academy of Management Review, 15:1, pp. 88–102. Rumelt, R.P. (1991). How Much Does Industry Matter?. Strategic Management Journal, 12:3, pp. 167–85. Schmalensee, R. (1985). Do Markets Differ Much?. The American Economic Review, 75:3, pp. 341–51. Sogn-Grundvåg, G., L.T. Lorentzen, B.I. Bendiksen & K. Grønhaug (2008). Når konkurransefortrinn forvitrer: Er det mulig å gjenvinne profitable markedsposisjoner?. Magma, 11:2, pp. 74–82. Spanos, Y.E. & S. Lioukas (2001). An Examination into the Causal Logic of Rent Generation: Contrasting Porter’s Competitive Strategy Framework and the Resource-Based Perspective. Strategic Management Journal, 22:10, pp. 907–934. Svorken, M. & B. Dreyer (2007). Vertikal integrering – en strategi for å kvalitetssikre råstoff?. Rapport 9/2007, Fiskeriforskning, Tromsø. Svorken, M., B. Dreyer & K. Grønhaug (2006). Råstoff til besvær?. Økonomisk fiskeriforskning, 16, pp. 62–75.
