Forfatter: Gnist Design

  • Lab scale sustainable extraction of components from snow crab (Chionoecetes opilio) co-products, and estimation of processing costs based on a small-scale demonstration plant (Biotep)

    Forfattere: Diana Lindberg1, Runar Gjerp Solstad1, Jan Arne Arnesen1, Anita Kaupang Helmers1 & Ragnhild Dragøy Whitaker1


    Nofima AS – Norwegian Institute of Food, Fisheries and Aquaculture Research, Muninbakken 9-13, NO-9019 Tromsø, Norway (www.nofima.no)


    Referanse: Lindberg, D., R.G. Solstad, Arnesen, J.A., Helmers, A.K. & Whitaker, R.D. (2021). Økonomisk fiskeriforskning, 31: 1-2021, pp. 42-57.

    Abstract

    An evaluation of value-creation starting from snow crab (Chionoecetes opilio) side streams into various products, utilizing different processing regimes, has been performed. A maximum recovery of 43.7% protein and 37.4 g/kg oil were achieved using proteolysis on shells with entrails. From empty shells, 23.8 mg/kg recovery of carotenoids was achieved, and approximately 100 g/kg of chitin was recovered. The developed processes were evaluated for scalability and avenues for industrial production in order to evaluate commercial opportunities, as well as illustrate the use of demonstration plants in the commercialization phase.

    Sammendrag

    Ved bruk av forskjellige prosesseringsmåter ble en evaluering av verdiøkningspotensialet av snøkrabbe (Chionoecetes opilio) sidestrømmer utført. Flere produkter er blitt produsert. Basert på hydrolyse av skall med innvoller ble et maksimalt utbytte på 43,7 % protein og 37,4 g/kg fett fra råstoffet oppnådd. Studiet viser videre at prosessering av skall muliggjør en utvinning av 23,8 mg/kg av karotenoider og cirka 100 g/kg kitin. For å vurdere kommersielt potensiale er prosessene som er utviklet blitt evaluert for oppskaleringspotensiale og måter for industriell produksjon. I tillegg ble muligheter for å benytte eksisterende demonstreringsanlegg i kommersialiseringsfasen vurdert.

    Introduction

    Snow crabs are an abundant and commercially important species in Bering Sea, East Canada, and West Greenland (Lorentzen, 2018). Snow crab fisheries have been rapidly increasing in Norway since 2013. The landings in Norway increased rapidly with a peak in 2016 with a total landing of about 11 000 tons before these numbers sharply declined in 2017 (SSB Norway, 2020). The decline was due to most of the Barents Sea loop hole being closed for Norwegian fishing vessels, and the national quota was set at 4000 tons (Nærings- og fiskeridepartementet, 2019) In 2019, the quota was again set to 4000 tons while in 2020, the quota was increased to 4500 tons (Hjelset, 2019).

    Many investments have been made in order to catch, process, and introduce the Norwegian snow crab to the domestic and international market (Lorentzen, 2018). To make the fisheries as profitable as possible, it is important to maximize the value of all the biomass that is caught. When processing snow crabs into the conventional product, i.e. processed clusters (Lorentzen, 2020), much of the biomass can be lost as waste. This biomass is the body of the crab, which is often discarded when the crab is taken on board at sea, after the legs and claws are separated from the body, cooked and then frozen. As the fisheries is conducted far from shore, the crab is commonly processed directly on the fishing vessel, as keeping the crabs alive and in good quality back to land for processing is complicated due to snow crab behaviour and environmental requirements (Lian, 2018; Siikavuopio, 2019). If the catches are done closer to shore, the crabs can be brought live to shore or exported live to selected markets (Lorentzen, 2018). The main reasons this waste biomass is discarded is that there are no established processes to collect and handle the bodies, and processes designed to recover high value products from the entire biomass are not established. In addition, the markets for products derived from co-products from snow crab are not established (Lorentzen, 2018).

    From a commercial perspective, the component groups of interest in crustacean shell co-products are proteins (including enzymes), carotenoids, lipids, and chitin. Various studies have been published aiming at investigating extraction and characterization of these components from snow crab co- and by-products. These studies has been aimed at characterising these components extracted from both soft and hard snow crab carapace, without hepatopancreas and haemolymph (Shahidi & Synowiecki, 1991), snow crab carapace with hepatopancreas and haemolymph (Beaulieu, 2009), and snow crab shells only (Asunción Lage-Yusty, 2011). Studies has also been aimed at investigating amino acid and protein quality of snow crabs and its co-products (Vilasoa-Martínez, 2007), characterization and extraction of proteolytic enzymes (Souchet & Laplante, 2011), and bioactive peptides extracted from the snow crab co-products (Beaulieu, 2010; Alain Doyen, 2011; A. Doyen, 2012; El Menif, 2019). In general, two kinds of biomasses have hence been investigated, carapaces with or without intestines. The most industrially accessible coproduct is the carapaces without intestines. This is because in the industrial process of removing the clusters, the remainder crab carapace is separated from the clusters in a process using excess water such that the content is commonly washed out, resulting in an available biomass mostly consisting of shells with little contents. One can argue that this co-product the most relevant for chitin and carotenoid extraction as the relative concentration of chitin and carotenoids, being bound in the carapace structure, would be higher in a co-product consisting of crab carapace only.

    Several protocols for extraction of astaxanthin involves the use of toxic solvents (Honda, 2019), such as acetone, a highly flammable organic solvent. However, in the Shahidi & Synowiecki study, an interesting extraction protocol based on use of the then inexpensive cod oil was utilized, and a concomitant maximum 74% yield in extraction of carotenoids was achieved (Shahidi & Synowiecki, 1991). This could provide a more sustainable process from the viewpoint of removing the need for use of highly flammable organic solvents. Since then, the price for cod oil has increased, but evaluation of more inexpensive oils could be of interest as a sustainable alternative in carotenoid extraction.

    Extraction protocols for chitin extraction from crustacean shells involves at least a demineralisation and a deproteinisation step, which can be used in any which order, and many times also a bleaching step. It is preferable to perform the extraction in a way as to utilize the other components in the shells at the same time (Synowiecki & Al-Khateeb, 2003). A deproteinisation aimed at extracting valuable proteins before chitin extraction performed by use of strong alkaline solutions, as performed by Shahidi & Synowiecki (Shahidi & Synowiecki, 1991), can lead to racemization of L-amino acids to undesired D-amino acids and partly destroys amino acids such as arginine, tyrosine, lysine, cysteine and threonine (Kristinsson & Rasco, 2000). Beaulieu and co-workers investigated the chitin yield after hydrolysis, but rather as a starting point for chitin extraction than performing a full extraction including demineralisation and deproteinisation.

    On the other hand, the use a co-product based on carapace with both haemolymph and hepatopancreas intact allows for extraction of both a protein and an oil fraction, as well as the use of the hepatopancreas endogenous proteases for hydrolysis (Eisen, 1973; Klimova, 1990; Souchet & Laplante, 2011). Indeed, Beaulieu and co-workers performed enzymatic protein hydrolysis with a commercial protease in pilot scale to extract and characterize the protein, ash, oil, and mineral fraction starting from filled carapace (Beaulieu, 2009). However, the activity of the endogenous proteases in this process were not investigated. This could be interesting from a commercial perspective, as commercial proteases often are considered as one of the important economic variables in enzymatic protein hydrolysis-based processes (Aspevik, 2017).

    In this context, the aim of this study was to evaluate if use of the two classes of snow crab biomass now considered as waste can be utilised in production of valuable products for one or more plausible markets. Several processes aimed at recovery of single components has been performed. The protocols were aimed at either improving, provide a more sustainable alternative to, and/or reduce the cost of processes as described in earlier publications. Focus was placed on using green chemistry and simple processes, meaning that harsh solvent and solvent that require explosion proofing in processing plants were avoided. These restrictions were made to enable the products to be cleaner and facilitate implementation in existing production plants, including the demonstration plant Biotep. Based on yield, process time required to perform these processes to isolate the different products, calculations aiming at estimations on processing costs in a demonstration phase through use of an accessible demonstration plant, Biotep, has been performed. Lastly, evaluations on if the products could be processed in large scale and if there could be a market for such products has been conducted.

    Materials & Methods

    The experimental animal

    In September 2016, male snow crabs were harvested using snow crab pots in the Barents Sea and transported live to the Aquaculture Research Station in Tromsø, Norway and immediately placed in 6 m3 tanks of seawater. After a week, the crabs were transported in a dry state, in polystyrene boxes covered with gel ice from the Research Station to Nofima in Tromsø, live stored at 4 ˚C over night, and slaughtered the day after.

    Co-products

    For the protein and oil extraction from full snow crab carapaces, including haemolymph and hepatopancreas, the average snow crab size was approximately 740 g. Co-products from 41 animals were comminuted in a UM12 grinder (Stephan Machinery GmbH, Hameln, Germany), aliquoted and flushed with N2, whereafter the single packages were frozen at -20 ˚C until the day of experiment.

    For carotenoid extraction and the trial combining protein hydrolysis and chitin extraction, snow crabs were caught in the Barents Sea in October 2018 and transported on land. Crab shell without viscera were collected directly after slaughter, frozen at -20 ˚C, transported to Tromsø and stored at the same temperature until further use. Approximately 45 kg of frozen crab shells were thawed overnight and comminuted in a meat mincer (Kilia). Crushed shells were further homogenized in a Waring blender. After grinding, the shells were aliquoted into smaller packages and stored at -20 ˚C until the day of experiment.

    Protein and oil extraction by enzymatic protein hydrolysis

    In both protein and oil as well as chitin extraction, hydrolysis was performed in a Symphony 7100 system (Distek, North Brunswick, NJ). In the protein and oil extraction, 450 g of ground snow crab co-products from full shells were mixed with an equal amount of water. After reaching a temperature of 50 ˚C, 0.5% (w/w) of protease was added. The following proteases were used: Endocut 01 (Tailorzyme, Herlev, Denmark), and Protamex (Novozymes, Bagsvær, Denmark). After running the hydrolysis for 120 min, the reaction mixture was heated to 90 ˚C for protease inactivation and the reaction mixture was then kept at this temperature for 10 min. In the next step, the insoluble shell fractions were separated from the liquid phase with a commercial sieve. The liquid was further centrifuged (Jouan KR4i, VWR, Norway) at 7000 x g for 20 min, resulting in three fractions: water, fat, and sediment. The water phase was stored frozen at -20 ˚C for further analysis.

    The snow crab material for enzymatic protein hydrolysis was analysed for water using an internal method at TosLab (Tromsø, Norway), Kjeldahl protein content according to NMKL 6 (NMKL, 2003) and ash content using ISO 5984:2002. The full snow crab co-product was analysed for amino acid composition based on the method ISO 13903:2005, as stated by Commission Regulation EC 152/2009.

    Carotenoid extraction

    Four different oils with different fatty acid composition, namely soybean, palm, olive, and cod liver were used for carotenoid extraction. Olive oil, palm oil and soybean oil were purchased from Sigma Aldrich whereas cod liver oil was bought at a local pharmacy. The differences in fatty acid composition of saturated, mono-unsaturated fatty acids (MUFA) and poly-unsaturated fatty acids (PUFA) are found in Table 1 (source Matvaretabellen.no, Norwegian food safety Authority, 2020).

    The extraction was performed in the Symphony 7100 system described in “Protein and oil extraction”. Two different carotenoid extraction procedures were tried: use of 1:1 oil:carapace (w/w), and use of three extractions with 1:3 oil:carapace (w/w), all rounds with a duration of 30 min, at 60 ˚C. Since three extractions meant a higher level of energy applied (3 × 30 min), the former extraction procedure (1:1) was performed once with the same amount of time spent under heating as the latter experiment (1:3), but without removing and adding oil between experiments. Reference value extractions were carried out using acetone instead of oil with dried carapace, using the dried equivalent of the wet weight of carapace, at the same ratios, as for oil extractions.

    The method used for establishing the amount of free astaxanthin and astaxanthin esters in snow crab shells, oils, and acetone extracts are the in-house validated methods A23 and A101, respectively, performed at the accredited commercial analysis lab Biolab (Bergen, Norway).

    Chitin extraction from shells after enzymatic protein hydrolysis

    The same material used for astaxanthin extraction was also used for chitin extraction. The enzymatic protein hydrolysis was performed using the same equipment and methodology as described in ”Protein and oil extraction by enzymatic protein hydrolysis”. However, the amount of water and snow crab shells used in this subtrial were 400 g (w/w), the temperature during hydrolysis was 60 ˚C using a stirring rate of 100 rpm. 0.75% (w/w) Alcalase 2.4 L was added at t = 0, and after 30 min, the same amount of Flavourzyme was added. Both enzymes were produced at Novozymes (Bagsværd, Denmark). The reaction was run for 60 min, before being terminated using the same protocol as earlier described. After inactivation, a separation of hydrolysate and remaining crab shells was performed. The crab shell remains were washed using 200 ml water and stored at 2 ˚C until chitin extraction.

    Washed shells from two identical enzymatic protein hydrolysis treatment were pooled for isolation of chitin. The isolation of chitin was performed in two steps, either by first performing a deproteinization, or first performing a demineralization. Deproteinization was performed as described earlier (Gildberg & Stenberg, 2001), but with small changes to shorten the process. The protocols are presented in Table 2. 180 g shell was used in each treatment. For each step during the protocols, solids were separated from solvents by a sieve.

    The chitin yield was calculated by the equation: (w dry chitin/w shells) x 100%. Ash content was determined by gravimetry on the remains of a determined mass after heating at 540 ˚C for 24 hours.

    Estimation of production costs for the various components if produced at Biotep

    Nofima owns and operate a demonstration plant, Biotep. This plant has been operational since 2014 and has been used to process a large variety of biomasses, including various shellfish and biomass from snow crab.

    The demonstration plant can be rented on an hourly basis, and commonly productions are performed renting the plant for one week. In the calculations, established prices for Biotep and the expected throughput in this demonstration plant together with the yield obtained on a laboratory scale were used to estimate how much it would cost to produce one kilo of the different isolated products. The expected throughput from productions at Biotep are not published in scientific reports, but the cost structure and throughput estimates are available on the web (Biotep, 2020). At Biotep, the plant is rented at 2800 NOK per hour, in addition, the producing entity covers the variable costs, including steam and electricity which is the largest expenditure of variable costs. An average work week with continuous production is 104 hours including rigging of the production and cleaning post-production (Biotep, 2020). Steam and electricity usage depend on the temperature employed during processing, as well as how much drying is required. Some products are dried to a powder while other products are dried to a semi-dry product (Vega-Mercado, 2001). The dried powder takes longer time and requires more energy to produce but is commonly cheaper to transport and store than the semi-dried compounds. Some products like oils are kept and shipped in liquid form. The format of the finished product will depend on the further use and must be evaluated for each product (Petrova, 2018).

    Based on the capacity at Biotep, the estimated throughput was 500 Kg per hour. This amount is based on an average of comparable productions and is the throughput that is used when estimating production costs. These estimates are performed when a production contract is signed with Biotep (Biotep, 2020). Other production plants will have different throughput capacity and cost structures, and this will affect the production cost (Frishammar, 2015; Hellsmark, 2016). The estimated throughput for Biotep was used in these investigations because it enables the usage of established rental costs at Biotep, having the right infrastructure in place to process the biomass. Based on empirical numbers at Biotep, out of one work week (104 hours) 6 hours are estimated with no productivity for preparation and cleaning, which results in a theoretical maximal throughput of 49 tons per week.

    Experience shows that throughput per week varies between 20 to 46 tons, however, in the processes described here, the estimates at the low end is set to 30 tons biomass in per week and at the high end to be the maximal throughput of 46 tons per week (personal communication with production team at Biotep). The variable costs for products that are evaporated or dried are set to 60 000 NOK per week, and to be about 20 000 NOK per week with no drying and little heating (personal communication with production team at Biotep). Thus, the total price for one week of production is 104*2800 NOK = 291 200 NOK per week, plus variable costs. The cost per kilo product is then dependent on biomass throughput on one week (between 30 and 46 tons) and the output of product, for example the percent output of proteins. This forms the basis for the kilo prices given in the results section.

    Results and discussion

    Protein and oil recovery from full snow crab shells

    A trial to investigate use of endogenous and three exogenous proteases for hydrolysis on snow crab shells containing haemolymph and hepatopancreas was performed.

    Raw material characteristics

    The amount of protein, fat, and ash in the raw material, given in g/100 g of both wet and dry weight is presented in Table 3. Earlier protein values reported on co-products from snow crabs as determined by Kjeldahl method, i.e. %Nitrogen x 6.25, are 17.79% (dry weight) after KOH hydrolysis on empty soft shell snow crab carapace (Shahidi & Synowiecki, 1991), 33.0% on empty shells (Vilasoa-Martínez, 2007) and 42.9% (dry weight) in filled snow crab shells (Beaulieu, 2009). The latter raw material mostly resembles the co-product in this study, although the fat content of the snow crab shells was reported to be 14.8% instead of the current co-product containing 25% of fat on a dry weight basis. As noted in the Beaulieu article, the actual proximate distribution will vary with small changes within the biomass from experiment to experiment.

    The hydrolysis products

    The percentage of protein and ash of the hydrolysates are given in Table 4. As seen, there were no differences in protein amount in the hydrolysates, all reaching values over 60%. However, the ash content of the dried hydrolysates differed more, with the hydrolysates resulting from endogenous proteases resulting in the lowest levels. Endocut-01 hydrolysis resulted in the highest overall ash content, and a relatively low protein yield. Earlier work on the protease resulting in the highest yield, Protamex, on hydrolysis of snow crab shells reported on hydrolysates containing 57.7% proteins, 20.8% ash, and 11.1% lipids (Beaulieu, 2009). It is reasonable to expect the lipid content of the hydrolysates in the present study to be approximately the same as the sum of protein and ash contents were equal to that seen in the Beulieu study (Beaulieu, 2009).

    As seen in Table 4, results suggest that the best overall protein recovery was seen after Protamex digestion, resulting in a 47% protein recovery from the proteins in the start material. After hydrolysis, the sediment and oil fraction were separated from the water-phase and the weight recovery of the oil was noted. The isolated protein and oil fraction recovery given in g/kg of snow crab co-products after hydrolysis and oil separation are given in Figure 2.

    Although the best protein recovery seem to result from the Protamex reaction, the large errors resulting from hydrolysis using only endogenous proteases, or use of Flavourzyme suggest that for being able to conclude on the best protease, further trials need to be conducted. In the work by Beulieu (Beaulieu, 2009), the protein recovery resulting from hydrolysis of full snow crab shells using 0.1% Protamex was 51%, in a hydrolysis reaction were a temperature of 40 ˚C was used. The protein recovery after the current study was lower, 47%, using five times the Protamex concentration (0.5% (w/w)) at a temperature of 50 ˚C. One explanation for the difference in protein recovery could be the fact that there was raw material variation between the different trials. Beaulieu reports on 42.9 ± 4% proteins and the presence of small amounts of left-over meat (Beaulieu, 2009) , while the protein content of the current study material was 40% based on a material sans left-over meat. Protamex is stated to have an optimum temperature at 60 ˚C, and based on use of both a higher concentration and running the reaction at a temperature closer to the optimum temperature in the current study, the higher yield resulting from the Beulieu study is still surprising. One additional explanation might be the contribution of the endogenous proteases. From the current study, it is clear that the endogenous proteases contribute significantly to the protein recovery. Proteases from hepatopancreas of cold-adapted crabs such as snow crab but also red king crab, could be expected to have an optimum temperature closer to the 40 ˚C used in the Beaulieu study. As an example, a study by Semanova and co-workers (Semenova, 2008) on red king crab hepatopancreatic proteases, showed that at one isozyme of the king crab serine proteases had an optimum temperature range between 38 ˚C–40 ˚C. If that is true also for snow crab proteases remains to be investigated, but if verified, implies that process optimization by use of endogenous only might result in acceptable protein recoveries without the addition of oftentimes costly commercial proteases.

    Carotenoid extraction

    In the present investigation, snow crab carapace without fill was prepared for carotenoid extraction, as these showed it to contain the highest relative amounts of carotenoids of all parts of the snow crab co-products (Shahidi & Synowiecki, 1991). Further, the extraction was performed without pre-treatment to avoids decomposition of carotenoids (Shahidi & Synowiecki, 1991). One well-recognized method to extract astaxanthin and its derivates in the carotenoid family is by acetone extraction (Gimeno, 2007), and this was used as the standard method. In this study, both the more expensive cod liver oil and three different and inexpensive plant oils with varying fatty acid profiles (Table 1) were used, namely olive, palm, and soybean oil. Two alternative extraction protocols were investigated, aiming at comparing if a 1:1 ratio (oil:shell) extraction at 60 ˚C, 30 min, was equally effective as a 3 times 1:3 ratio (oil:shell) extraction using the same temperature and time. The latter 1:3 ratio protocol involved the use of comparatively more energy than the 1:1 ratio protocol, with the crab shells being warmed three times to 60 ˚C. Therefore, a test where a 1:1 ratio of olive oil:shell was heated three times to 60 ˚C, 30 min, with a cooling period in between was performed. The results are presented in Figure 3, A-B.

    Using two methods of analysis, one giving the amount of free astaxanthin, and one resulting in the sum of astaxanthin esters, it was established that the amount free astaxanthin in all cases were less than 10% of the sum of astaxanthin esters extracted from the crab shells. Among astaxanthin esters, the sum of diesters were in all cases higher than the sum of monoesters.

    The maximum sum of astaxanthin esters extracted in the current study was achieved using the reference acetone method, yielding a recovery of 45 mg/kg snow crab co-product using the 1:3 protocol. When comparing the extraction yield in mg/kg resulting from the two protocols, the 1:3 extraction protocol clearly resulted in higher overall yields for both oils and acetone. There was no clearly preferred oil for extraction based on the current study results, however, results indicate that the palm oil was least efficient and olive oil most efficient. Interestingly, the 3 x 1:1 protocol investigated on the olive oil, marked with an asterix in Figure 3 (A and B), resulted in approximately the same yield as the 1:3 protocol. This indicates that a more easily facilitated heating of oil:crab shells in 3x 1:1 extraction might be as efficient as the 1:3 extraction protocol.

    This study resulted in a relatively lower sum of free astaxanthin relative to the total amount of carotenoids extracted, as compared to the extracted amounts of free astaxanthin in the Shahidi & Synowiecki study, namely 21% in hard shell and 31% in soft shell. The lower values seen in the current study could be a result of astaxanthin degradation due to oxidative reactions during extraction and freezing, or due to reactions with oxidative species within plant and marine oils themselves. The same distribution of a relatively higher sum of diesters to monoesters, however, was also observed in the mentioned study (Shahidi & Synowiecki, 1991).

    The obtainable yield of carotenoids is likely affected by the amount of carotenoids in the shells, in turn dependent on feed and season (Daly, 2013). This makes absolute comparisons harder, but higher yields of carotenoids than achieved in the current study are likely to be obtained by process-related factors, such as use of more oil, higher temperature, and longer mixing time (Sachindra & Mahendrakar, 2005). Use of a 2:1 protocol (oil:snow crab shell co-product) at 60 ˚C resulted in 74% carotenoid extraction (Shahidi & Synowiecki, 1991). When it comes to finding the most suitable oil, several studies have been conducted aiming at finding the most suitable oil for astaxanthin extraction of carotenoids from other crustaceans than snow crab, and many have concluded that vegetable oils are preferable to marine oils. A study including different marine oils (herring, menhaden, salmon) and vegetable oils for recovery of carotenoids from crawfish by-products concluded that soybean oil resulted in the highest carotenoid recovery (Chen & Meyers, 1984). However, the plant oil resulting in the highest yield vary. Studies on extraction of carotenoids from shrimp by-products using seven different plant oils, including soybean oil, shows that it is sunflower oil that yields the highest recovery of 26.3 mg/kg shrimp by-product using a 2:1 ratio of oil/by-product (Sachindra & Mahendrakar, 2005). The current results indicate no clear preference in choice of oil, as both cod liver as well as soybean and olive oil resulted in almost the same yields. Clearly, as seen from the other studies mentioned that also performed a screening of several oils for carotenoid extraction, the factors contributing to the most successful oil in extraction are complex and warrant further investigations. On the other hand, having the choice of several oils with approximately the same yield allows for product optimisation for different markets interested in different oils. Also, when it comes to process optimisation and the use of for example higher oil-to-by-product ratios, longer extraction time, and higher temperatures, this will come at the expense of concomitantly higher production costs.

    Chitin/chitosan extraction

    Chitin extraction was performed on the solid phase of snow crab shells after enzymatic protein hydrolysis using a combination of Al-calase and Flavourzyme. After protein hydrolysis, 67.5% (dry weight) of the shell fraction remained. The remains were pooled and subjected to chitin extraction. To investigate if the order of demineralisation and deproteinisation mattered in respect of yield and ash content, an important quality parameter, extraction using either of these two options was performed. The processing is likely to deacetylate parts of the chitin into chitosan, but no attempts has been made to investigate the distribution of the two components in the product. The yield of dried chitin/chitosan product extracted from crab shells was 10.5% of the total wet weight for demineralisation first, and 10.6% for deproteinisation first. This correspond to ca 100 g chitin-derived product extracted per kg snow crab shell. The ash content was 0.87% for demineralisation first, and 0.11% for deproteinisation first. Based on the dry weight of the shells, the weight yield of the chitin-derived product was 25.1% or 26.9% for demineralisation or deproteinisation first, respectively.

    Earlier studies have reported on different amounts of chitin in the snow crab shell material. Working with full snow crab shells, Beaulieu and co-workers (Beaulieu, 2009) reported a chitin content of 16% of the total dry weight. Shahidi & Synowiecki determined chitin content in empty snow crab shells, concomitantly reporting on a higher percentage of 26.6% in the dried shell material (Shahidi & Synowiecki, 1991). Based on the latter amount, also based on use of empty shells, the results from the current study indicates that most of the chitin from the snow crab shells were extracted using either protocol. However, it is important to note that the chitin percentage in crustacean shells vary over the year (Lian, 2021; Rødde, 2008), which means that the current recovery estimate from the start chitin amount could be overestimated.

    There are numerous protocols published on how to extract chitin from crustaceans (Arbia, 2013; Hamed, 2016; Synowiecki & Al-Khateeb, 2003). The purpose of the current study was to use a simple method for extraction of a crude product, rendering the basis for recovery estimates which can be used for estimations on the economics in production at an existing processing plant. It was also important to utilise a process enabling extraction of valuables from a previous step, in this case protein hydrolysis. An estimated recovery of close to 100%, based on the Shahidi & Synowiecki chitin content in snow crab shells indicates both methods performing adequately. However, the higher ash amount of the protocol involving demineralisation first suggests that a protocol involving a deproteinisation first is preferable. To be able to draw further conclusions on product quality and hence market possibilities however, deeper studies on product characteristics linked to processing e.g. degree of deacetylation, molecular weight, as well as for example colour must be performed (Arbia, 2013). To investigate the feasibility of extraction of chitin, protein, and astaxanthin from snow crab shells in a stepwise process, further and deeper studies are underway.

    Estimation of processing costs and the use of demonstration plants in an early commercialisation phase

    Many articles indicate the potential usage of crab shell for value creation (Beaulieu, 2009; Su, 2019; Tremblay, 2020), however in order to proceed in this work there is a need to evaluate whether the products can be made at scale in a cost effective way, and whether there is any market interest, it would be valuable to test production and estimate some production costs for industry in Norway. To evaluate the processing costs of the side streams from snow crab estimates, previous processes performed at Biotep have been used, described in materials and methods. The cost structure for Biotep is based on a non-profit operation of the demonstration plant. At Biotep, similarly to many demonstration plants, the infrastructure is flexible and thus designed to be adaptable to many processes. This is beneficial in the testing of processes as it allows for scaling of many different productions in a demonstration phase, however, it also leads to a larger biomass loss than in processing plants that are designed to run very specific processes (Frishammar, 2015; Hellsmark, 2016; Nordqvist & Frishammar, 2019; Whitaker, 2021).

    However, using a demonstration plant will allow the producers to test the process, and evaluate the kind of infrastructure that should be used in the processing of various biomasses, and it allows for testing of a prototype of a product in the market. The prototype testing in the market allows for both evaluating market entry as well as getting B2B and B2C feedback in order to optimize the product. This kind of prototype testing in the market will allow for investigation of the type of customers that can be targeted, labelling or communication around the product, as well as the willingness to pay for the customers in the targeted market.

    Initial investigations of proteins and isolation of proteins in crab shells including the intestines were performed. While this is not the form the shells are commonly collected at the plants, the contents of proteins and oils from the empty shells are very low, and in order to create value from these constituents, the shells with contents was evaluated to be more likely to have a commercial potential. Collecting the contents would typically require a form of sieve or grating and containers that could collect intestines in the slaughter process. The possibilities for value creation from collecting and processing the shells and side streams must be evaluated together with the possible marketable products. Protein products from snow crab can for example be introduced as a healthy ingredient in products or as a marine protein nutraceutical. The largest addition to the market from marine proteinaceous sources in later years are marine collagen preparations from marine sources, but marine proteins that are not pure collagen has also attracted interest in many fields, including sports nutrition (Mjøs, 2019). One specific example of this in Norway, is a product made from salmon hydrolysate (Framroze, 2016) which is produced by both Hofseth Biocare and Biomega in Norway. Marine proteins can be used towards both food and feed applications, with the nutraceuticals and cosmeceutical markets being markets with high paying customers (Pleym, 2019; Svorken & Pleym, 2019). Another segment in the high end of the market are bioactive compounds, where the market is in rapid growth (Coherent market insight, 2020; Daliri, 2018). For bioactive peptide products, a demonstrated bioactivity that is approved by a regulatory body, which in the EU would be recommended EFSA and approved by the commission would likely attract a much higher price. However, the developmental costs and market entry strategy carries a significant cost and work efforts (Altintzoglou, 2021; Calado, 2018; Whitaker, 2021). Bioactive claims are relevant for functional food, functional beverages, nutraceuticals, animal nutrition and personal care products. For all functional protein products, the market drivers has been indicated, including an increased awareness of nutrition in an aging population and a population with increased health focus (Coherent market insight, 2020). In addition, an increased awareness for sustainable food sources and reduction of food waste can be seen among consumers (Altintzoglou, 2021), Thus products from biomass that is commonly wasted can be attractive based on being sustainable. The sales prices for marine proteins vary greatly based on product, but in personal communication with industry and food producers, the authors have experienced that a bulk protein product sold as an ingredient to human consumption is more likely to net between 100-300 NOK per kilo depending on product. If the protein is used as ingredient for petfood, the price is likely between 25 and 40 NOK per kilo. Therefore these are indicative numbers, and the price obtained from a marine product is likely to be better estimated if a prototype product can be presented to producers and producers are allowed to evaluate possibilities for the protein to be incorporated in a specific product. This is possible when using a demonstration plant, and thus the Biotep estimates have been included in this study.

    The extraction of protein has not been performed in industrial scale, but we used the cost estimates described in Material and Methods which is based on the experience from operation of the Biotep plant, average production throughput at this plant, established production costs at the this plant, and knowledge that the demonstration plant has the appropriate infrastructure to scale and produce the different products (Biotep, 2020). With the production capacity described in material and methods, the price per kilo at Biotep is estimated to be between 167 NOK per kilo and 255 NOK per kilo. As mention above, these are only production costs and do not include other parts of the supply chain, including collection, transportation, further refining and sales/distribution of the product (Hobbs, 2002). When planning a production, these estimates indicate that the margins can be small if the production were to be run at that volume in a demonstration plant on a regular basis. A thorough evaluation of possible market entry and sales channels must be made before embarking on production. Ideally a test production at scale will give valuable input to the commercial potential, then the producer needs to evaluate how much the process can be optimized, if other products can be included, and how much production costs can be reduced or if sales income can be increased. The role of a demonstration plant is to test the technology and the product in a market, and help the industry move past the demonstration phase (Fletcher & Bourne, 2012; Frishammar, 2015; Hellsmark, 2016; Nordqvist & Frishammar, 2019).

    Production costs can be reduced by optimizing the process, but also through isolating more than one product in the same production. With regards to process optimization, this can be achieved by reducing time, temperature and/or increasing yield. It can be seen from Beaulieu et al that a shorter hydrolysis time at lower temperature than used in the current study (40 ˚C versus 50 ˚C) with Protamex resulted in a higher yield (Beaulieu, 2009). As discussed above this can possibly be attributed to an increasing activity of the endogenous enzymes at the lower temperature, as Protamex is expected to have very low activity at that temperature. One challenge with autolysis (breakdown using endogenous enzymes) is that it is a less controlled process as the activity and levels of endogenous enzyme vary with feeding status, weight, age etc of the snow crab (Hardy, 2000).

    Another way of increasing the value of the side streams is by isolating more than one product during the process. It can be seen from the results that in addition to proteins, the hydrolysis process results in oil from the crab intestines and a small portion from the shells. This oil fraction is generated at the same time as the protein product and is thus coisolated. By also valorising this fraction, the commercial potential of the production is increased. A large variety of omega 3 arctic marine products are available on the market, commonly sold in 250-500 mL bottles (Marketsandmarkets, 2019) with a large price range. From Norwegian websites an average of about 1000 NOK per litre was observed. With a density of about 0.9 kg per litre, the price per Kg oil is estimated at 1100 NOK. The composition of marine omega-3 oils on the market is similar to oil from snow crab, with just under 20% of the oil being EPA and DHA fatty acids in the oil (Beaulieu, 2009). By accounting for the oil yield using the hydrolysis process, an estimated 36 Kg oil can be expected from each ton of processed wet biomass. Using the same estimated processing amounts as for the proteins, the cost per Kg of oil is estimated to be between 200 and 315 NOK per litre at Biotep. It is expected that this oil will need to be processed further in order to remove any pollutants and heavy metals, however with the expected sales prices, there is room for value creation from collection of the proteinaceous and the oil phase from processing of snow crab side streams in the same production. Thus, from a hydrolysis process and a one week of production, the result can be a protein and oil prototype product that can be tested in the market. As the fisheries is expected to increase in the next several years, the production volume of side stream can also increase, and the costs can go down. But in an initial phase, the costs at the demonstration plant Biotep and possible market prices can be an attractive commercial avenue (Frishammar, 2015; Hellsmark, 2016; Nordqvist & Frishammar, 2019; Whitaker, 2021).

    Another possible value creation that has been evaluated is using empty shells, where the contents are rinsed off in the slaughter process as described earlier, which is the way they commonly arise in processing facilities. Another already mentioned possibility is to use the shell left over after hydrolysis, where the protein contents are hydrolysed away as described, which makes it suitable for chitin and astaxanthin isolation from these biomasses.

    Chitin was extracted from the crab side streams as described above. Chitin has a wide variety of applications in the market, from ingredients in food and feed stuffs, to cosmetics, medical devices, biodegradable and antibacterial packaging and agricultural causes (Heide, 2020). The prices vary greatly depending on molecular mass, degree of acetylation, crystalline structure, colour and purity (Arbia, 2013). Deep characterization of these properties will assist in determining a more likely market price, however that is beyond the scope of the initial investigations of commercial application of the side streams. The current study results show that about 10% of the total mass of the crab shells can be recovered. Prices for chitin products range from 140–400 NOK per Kg for the very low range to 1200 NOK per gram (Heide, 2020; Arbia, 2013). Using the throughput estimates at Biotep as described above, the cost per kilo of production chitin at Biotep is between 300 and 1000 NOK per kilo, highly varying depending on how much shells are being put through in one week of production and the time consumed. The processes are initial and cost estimates are only indicative. If crab shells should be used for chitin production, a thorough characterization of the product as well as commitment from the market for a verified volume above the total costs including production, logistics and sales. However, with a high throughput, there is a potential for value creation from the chitin. The large differences between low and high throughput is due to the large percent composition of chitin in the biomass.

    In addition to isolation of chitin, various oils were employed to extract carotenoids from the shells. The highest amount of astaxanthin that was isolated was about 25 mg/kg. The astaxanthin is dissolved in the oil, thus this can be a product being sold as it is directly, as an enriched oil. Shiahidi & Synowiecki suggested that fish oils with carotenoid pigments to have the added advantage of offering feeds rich in omega-3 fatty acids (Shahidi & Synowiecki, 1991). It can also be used it as any oil with antioxidants to feed (Chen & Meyers, 1982). With the latter, however, in order to get the real value from the astaxanthin, further processing and clean-up will be required, thus a processing price is difficult to estimate at the Biotep. The carotenoids can also be used in high end marine oil with sustainable marine antioxidants, replacing synthetic antioxidants (Olatunde & Benjakul, 2020). The prices for astaxanthin range significantly depending on purity from as high as 6000 NOK per gram to about 1000 NOK per Kilo (Heide, 2020). From a week of production at Biotep, the extraction of on average 25 mg astaxanthin per kilo crab shell has the potential to yield over a kilo of pure astaxanthin, with the cost per gram being about 280 NOK per gram on the high end of throughput as can be expected in this type of method where no drying is applied. Astaxanthin has been more successfully extracted from crustacean side streams using supercritical carbon dioxide (Ahmadkelayeh & Hawboldt, 2020). As described below, this can be a more relevant and sustainable technique in the future.

    Conclusion

    The aim of this study was to evaluate whether the biomass that is now waste from the snow crab industries can be used for production of valuable products in one or more plausible markets. The evaluation was based on use of protocols aimed at recovery of single components. Focus was placed on using green chemistry and simple processes, implementable at the small industrial scale demonstration plant, Biotep. The practical production in demonstration scale was estimated using empirical numbers from previous productions at Biotep of comparable biomasses and the pricing structure at Biotep. The authors concluded that proteins and oil from intact crab housing could be extracted in scalable processes with processing costs that could result in a profitable product. In addition, astaxanthin and chitin could be isolated from empty crab shells, however the processes needs optimization before being scaled. Processes should be well demonstrated in smaller scale before the cost of demonstration production is invested in. In addition, the prototype resulting from a demonstration production should be well tested in market.

    Further work

    Although optimisation work on extraction of protein, oil, carotenoids, and chitin could result in higher yields and lower production costs, and in the case of proteins, more refined products, the highest potential could lay in being able to extract more than one component at the time.

    In addition, as mentioned, supercritical carbon dioxide has been identified as a more sustainable future technique for lipid soluble components, including carotenoids. These techniques will be further evaluated in new equipment being installed in accessible laboratories and is intended to be installed for larger scale productions.

    In addition to the process development, other important elements also need to be investigated to get a good basis for the commercial use of side streams from snow crab. To mention a few, these include knowledge about competitors activities, the status and activities in other snow crab fishing nations, identification of competitors in the endmarket and their activities, and how these ingredients can meet the needs and demands of the endcustomer/user. In addition, in production of new products, one must identify how the candidate products can be differentiated from similar ingredients already present in the market.

    Acknowledgements

    Financial support from the Research Council of Norway “SnowMap” (no. 267763), through RFFNORD “SnøRest” (no. 248229), and internal financing from Nofima through the project “Peptek” is greatly acknowledged.

    References

    Ahmadkelayeh, S., & K. Hawboldt (2020). Extraction of lipids and astaxanthin from crustacean by-products: A review on supercritical CO2 extraction. Trends in Food Science & Technology, 103, pp. 94–108.
    Altintzoglou, T., P. Honkanen & R.D. Whitaker (2021). Influence of the involvement in food waste reduction on attitudes towards sustainable products containing seafood by-products. In review In N. AS (Ed.). Journal of cleaner production. (Accepted 2020-12-08).
    Arbia, W., L. Arbia, L. Adour & A. Amrane (2013). Chitin Extraction from Crustacean Shells Using Biological Methods – A Review. Food Technology & Biotechnology, 51:1, pp. 12–25.
    Aspevik, T., Å. Oterhals, S.B. Rønning, T. Altintzoglou, S.G. Wubshet, A. Gildberg, N.K. Afseth, R.D. Whitaker & D. Lindberg (2017). Valorization of Proteins from Co- and By-Products from the Fish and Meat Industry. Topics in Current Chemistry, 375:3, p. 53.
    Asunción Lage-Yusty, M., M. Vilasoa-Martínez, S. Álvarez-Pérez & J. López-Hernández (2011). Chemical composition of snow crab shells (Chionoecetes opilio) Composición química del caparazón del cangrejo de las nieves (Chionoecetes opilio). CyTA – Journal of Food, 9:4, pp. 265–270.
    Beaulieu, L., J. Thibodeau, P. Bryl & M.E. Carbonneau (2009). Characterization of enzymatic hydrolyzed snow crab (Chionoecetes opilio) by-product fractions: a source of high-valued biomolecules. Bioresour Technol, 100: 13, pp. 3332–3342.
    Beaulieu, L., J. Thibodeau, M. Desbiens, R. Saint-Louis, C. Zatylny-Gaudin & S. Thibault (2010). Evidence of Antibacterial Activities in Peptide Fractions Originating from Snow Crab (Chionoecetes opilio) By-Products. Probiotics Antimicrob Proteins, 2:3, pp. 197–209.
    Coherent market insight (2020). BIOACTIVE PROTEIN & PEPTIDES MARKET Global Industry Insights, Trends, Outlook, and Opportunity Analysis, 2020–2027. Available at: https://www.coherentmarketinsights.com (Accessed: 5 December 2020).
    Biotep (2020). www.biotep.no
    Calado, R., M. Costa Leal, H. Gaspar, S. Santos, A. Marques, M.L. Nunes & H. Vieira (2018). How to Succeed in Marketing Marine Natural Products for Nutraceutical, Pharmaceutical and Cosmeceutical Markets. Cham, Switzerland: Springer
    Chen, H.-M. & S. Meyers (1984). A rapid quantitative determination of astaxanthin pigment concentrate in oil extraction. JAOCS, Journal of the American Oil Chemists’ Society, 61, pp. 1045–1047.
    Chen, H.-M. & S.P. Meyers (1982). Extraction of Astaxanthin Plgment from Crawfish Waste Using a Soy Oil Process. Journal of Food Science, 47:3, pp. 892–896.
    Daliri, E.B.-M., B.H. Lee & D.H. Oh (2018). Current trends and perspectives of bioactive peptides. Critical Reviews in Food Science and Nutrition, 58:13, pp. 2273–2284.
    Daly, B., J.S. Swingle & G.L. Eckert (2013). Dietary astaxanthin supplementation for hatchery-cultured red king crab, Paralithodes camtschaticus, juveniles. Aquaculture Nutrition, 19:3, pp. 312–320.
    Doyen, A., L. Beaulieu, L. Saucier, Y. Pouliot & L. Bazinet (2011). Demonstration of in vitro anticancer properties of peptide fractions from a snow crab by-products hydrolysate after separation by electrodialysis with ultra-filtration membranes. Separation and Purification Technology, 78:3, pp. 321–329.
    Doyen, A., L. Saucier, L., Beaulieu, Y. Pouliot & L. Bazinet (2012). Electroseparation of an antibacterial peptide fraction from snow crab by-products hydrolysate by electrodialysis with ultrafiltration membranes. Food Chem, 132:3, pp. 1177–1184.
    Eisen, A.Z., K.O. Henderson, J.J. Jeffrey & R.A. Bradshaw (1973). Collagenolytic protease from the hepatopancreas of the fiddler crab, Uca pugilator. Purification and properties. Biochemistry, 12:9, pp. 1814–1822.
    El Menif, E., C. Offret, S. Labrie & L. Beaulieu (2019). Identification of Peptides Implicated in Antibacterial Activity of Snow Crab Hepatopancreas Hydrolysates by a Bioassay-Guided Fractionation Approach Combined with Mass Spectrometry. Probiotics and Antimicrobial Proteins, 11:3, pp. 1023–1033.
    Pleym, I.E., M. Svorken & B. Vang (2019). Verdifulle rester. Muligheter for norsk marint restråstoff. Report 9/2019, Nofima, Tromsø, p. 26).
    Fletcher, A.C., & P.E. Bourne (2012). Ten Simple Rules To Commercialize Scientific Research. PLOS Computational Biology, 8:9, e1002712.
    Framroze, B., S. Vekariya & D. Swaroop (2016). A Placebo-Controlled, Randomized Study on the Impact of Dietary Salmon Protein Hydrolysate Supplementation on Body Mass Index in Overweight Human Subjects. Journal of Obesity & Weight Loss Therapy, 06.
    Frishammar, J., P. Söderholm, K. Bäckström, H. Hellsmark & H. Ylinenpää (2015). The role of pilot and demonstration plants in technological development: synthesis and directions for future research. Technology Analysis & Strategic Management, 27:1, pp. 1–18.
    Gildberg, A. & E. Stenberg (2001). A new process for advanced utilisation of shrimp waste. Process Biochemistry, 36:8, pp. 809–812.
    Gimeno, M., J.Y. Ramírez-Hernández, C. Mártinez-Ibarra, N. Pacheco, R. García-Arrazola, E. Bárzana & K. Shirai (2007). One-Solvent Extraction of Astaxanthin from Lactic Acid Fermented Shrimp Wastes. Journal of Agricultural and Food Chemistry, 55:25, pp. 10345–10350.
    Hamed, I., F. Ozogul & J. Regenstein (2016). Industrial applications of crustacean by-products (chitin, chitosan, and chitooligosaccharides): A review. Trends in Food Science & Technology, 48, pp. 40–50.
    Hardy, D., J.-D. Dutil, G. Godbout & J. Munro (2000). Survival and condition of hard shell male adult snow crabs (Chionoecetes opilio) during fasting at different temperatures. Aquaculture, 189:3, pp. 259–275.
    Heide, M., T. Altintzoglou & R.D. Whitaker (2020). The market for marine ingredients for food and agricultural Application – Coldwater prawn (Pandalus boralis), Blue mussels (Mytilus edulis) and Brown crab (Cancer pagurus). Report 32/2020, Nofima, Tromsø, p. 9.
    Hellsmark, H., J. Frishammar, P. Söderholm & H. Ylinenpää (2016). The role of pilot and demonstration plants in technology development and innovation policy. Research Policy, 45:9, pp. 1743–1761.
    Hjelset, A.M., C. Hvingel, H.E.H. Danielsen, J.H. Sundet, O.-B. Humborstad, T. Jørgensen & S. Løkkeborg (2019). Snøkrabbe på norsk sokkel i Barentshavet – Bestandsvurdering og kvoterådgivning 2020. Available at: (Accessed: 5 December 2020) https://www.hi.no/resources/Snokrabbe-pa-norsk-sokkel-i-Barentshavet-Bestandsvurdering-og-kvoteradgivning-2020.pdf (Accessed: 5 December 2020) In Havforskningsinstituttet (Ed.).
    Hobbs, J.E. (2002). Evolving Supply Chains in the Nutraceuticals and Functional Foods Industry. Canadian Journal of Agricultural Economics/Revue canadienne d’agroeconomie, 50:4, pp. 559–568.
    Honda, M., H. Kageyama, T. Hibino, Y. Zhang, W. Diono, H. Kanda, R. Yamaguchi, R. Takemura T. Fukaya & M. Goto (2019). Improved Carotenoid Processing with Sustainable Solvents Utilizing Z-Isomerization-Induced Alteration in Physicochemical Properties: A Review and Future Directions. Molecules, 24:11.
    Klimova, O.A., S.I. Borukhov, N.I. Solovyeva, T.O. Balaevskaya & A. Strongin (1990). The isolation and properties of collagenolytic proteases from crab hepatopancreas. Biochemical and biophysical research communications, 166:3, pp. 1411–1420.
    Lian, F., I. Måge, G. Lorentzen, S.I. Siikavuopio, K. Øverbø, B. Vang & D. Lindberg (2018). Exploring the effect of inhibitors, cooking and freezing on melanosis in snow crab (Chionoecetes opilio) clusters. Food Control, 92, pp. 255–266.
    Lian, F., S.I. Siikavuopio, A. Hustad, T. Thesslund, S.-K. Lindberg & G. Lorentzen (2021). Comparative quality evaluation of processed clusters obtained from red king crab (Paralithodes camtschaticus) typical of spring and autumn harvests in the Barents Sea. In. Submitted to Food Control.
    Lorentzen, G., F. Lian & S.I. Siikavuopio (2020). Live holding of snow crab (Chionoecetes opilio) at 1 and 5 °C without feeding — Quality of processed clusters. Food Control, 114, 107221.
    Lorentzen, G., G. Voldnes, R.D. Whitaker, I. Kvalvik, B. Vang, R.G. Solstad, M.R. Thomassen & S.I. Siikavuopio (2018). Current Status of the Red King Crab (Paralithodes camtchaticus) and Snow Crab (Chionoecetes opilio) Industries in Norway. Reviews in Fisheries Science & Aquaculture, 26:1, pp. 42–54.
    Marketsandmarkets. (2019). Omega-3 Market by Type (DHA, EPA, and ALA), Application (Dietary Supplements, Functional Foods & Beverages, Pharmaceuticals, Infant Formula, and Pet Food & Feed), Source (Marine and Plant), and Region – Global Forecasts to 2025.
    Mjøs, I., E. Thorsen, T. Hausken, E. Lied, R.M. Nilsen, I. Brønstad, E. Edvardsen & B. Frisk (2019). The effect of low dose marine protein hydrolysates on shortterm recovery after high intensity performance cycling: a double-blinded crossover study. Journal of the International Society of Sports Nutrition, 16:1, p. 48.
    NMKL. (2003). Nitrogen, Determination of foods and feed according to Kjeldahl. NMKL method no 6, 4th Ed. In: Nordic Committee on Food Analysis, Oslo.
    Nordqvist, S. & J. Frishammar (2019). Knowledge types to progress the development of sustainable technologies: a case study of Swedish demonstration plants. International Entrepreneurship and Management Journal, 15:1, pp. 75–95.
    Norwegian Food Safety Authority (2020). Matvaretabellen.no, access date 2020-11-18
    Nærings- og fiskeridepartementet (2019). “Snøkrabbekvoten øker i 2020”, Regjeringen.no.
    Olatunde, O.O., & S. Benjakul (2020). Antioxidants from Crustaceans: A Panacea for Lipid Oxidation in Marine-Based Foods. Food Reviews International, pp. 1-31.
    Petrova, I., I. Tolstorebrov & T.M. Eikevik (2018). Production of fish protein hydrolysates step by step: technological aspects, equipment used, major energy costs and methods of their minimizing. International Aquatic Research, 10:3, pp. 223–241.
    Rødde, R., A. Einbu & K. Varum (2008). A seasonal study of the chemical composition and chitin quality of shrimp shells obtained from northern shrimp (Pandalus borealis). Carbohydrate Polymers, 71, pp. 388–393.
    Sachindra, N.M. & N.S. Mahendrakar (2005). Process optimization for extraction of carotenoids from shrimp waste with vegetable oils. Bioresource Technology, 96:10, pp. 1195–1200.
    Semenova, S.A., G.N. Rudenskaya, L.V. Lyutova & O.A. Nikitina (2008). Isolation and properties of collagenolytic serine proteinase isoenzyme from king crab Paralithodes camtschatica. Biochemistry (Moscow), 73:10, pp. 1125–1133.
    Shahidi, F. & J. Synowiecki (1991). Isolation and characterization of nutrients and value-added products from snow crab (Chionoecetes opilio) and shrimp (Pandalus borealis) processing discards. Journal of Agricultural and Food Chemistry, 39:8, pp. 1527–1532.
    Siikavuopio, S.I., G.S. Johansson, P. James & G. Lorentzen (2019). Effect of starvation on the survival, injury, and weight of adult snow crab, Chionoecetes opilio. Aquaculture Research, 50:2, pp. 550–556.
    Souchet, N. & S. Laplante (2011). Recovery and characterization of a serine collagenolytic extract from snow crab (Chionoecetes opilio) by-products. Appl Biochem Biotechnol, 163:6, pp. 765–779.
    SSB Norway (2020). “12846: Fangst, etter fangstart og nasjonalitet på fiskefartøyet 2014 – 2019”. In. ssb.no.
    Su, W., S. Yu, D. Wu, M. Xia, Z. Wen, Z. Yao, J. Tang & W. Wu (2019). A critical review of cast-off crab shell recycling from the perspective of functional and versatile biomaterials. Environmental Science and Pollution Research, 26:31, pp. 31581–31591.
    Svorken, M. & I. E. Pleym (2019). Waste not, want not – an analysis of the marine ingredients industry in Northern Norway. In KBBN – Konjunkturbarometeret for Nord-Norge. https://www.kbnn.no/.
    Synowiecki, J. & N.A. Al-Khateeb (2003). Production, Properties, and Some New Applications of Chitin and Its Derivatives. Critical Reviews in Food Science and Nutrition, 43:2, pp. 145–171.
    Tremblay, A., R. Corcuff, C. Goulet, S.B. Godefroy, A. Doyen & L. Beaulieu (2020). Valorization of snow crab (Chionoecetes opilio) cooking effluents for food applications. Journal of the Science of Food and Agriculture, 100:1, pp. 384–393.
    Vega-Mercado, H., M. Marcela Góngora-Nieto & G.V. Barbosa-Cánovas (2001). Advances in dehydration of foods. Journal of Food Engineering, 49:4, pp. 271–289.
    Vilasoa-Martínez, M., J. López-Hernández & M.A. Lage-Yusty (2007). Protein and amino acid contents in the crab, Chionoecetes opilio. Food Chemistry, 103:4, pp. 1330–1336.
    Whitaker, R.D., T. Altintzoglou, K. Lian & E.N. Fernandez (2021). Marine Bioactive Peptides in Supplements and Functional Foods – A Commercial Perspective. Current Pharmaceutical Design, 26, pp. 1–12.

  • Alt på land*

    Forfattere: Marianne Svorken1, Maria Alfredsen Høgstad2, Margrethe Esaiassen2 og Bjørg Helen Nøstvold1


    (1) Nofima, Muninbakken 9-13, Postboks 6122 Langnes, NO-9291 Tromsø
    (2) UiT Norges arktiske universitet, Breivika, Postboks 6050 Langnes, NO-9037


    Referanse: Svorken, M., Høgstad, M.A., Esaiassen, M. & Nøstvold, B.H. (2020). Alt på land. Økonomisk fiskeriforskning, 2020, pp. 1-14.

    *Denne artikkelen er basert på masteroppgaen Økt utnyttelse av restråstoff i hvitfisknæringen. Hva skal til for at fangstleddet skal bringe alt restråstoffet på land? En undersøkelse av flaskehalser og mulige løsninger. Maria Alfredsen Høgstad, UiT Norges arktiske universitet.

    Sammendrag

    Mye av restråstoffet som oppstår om bord på norske torsketrålere blir ikke ført til land. I denne artikkelen drøfter vi hvorfor fartøy i akkurat denne gruppen ikke utnytter restråstoffet bedre. Gjennom en kvalitativ tilnærming supplert med tallanalyser fra landingsstatistikken diskuteres mulige forklaringsvariabler og løsninger. Våre resultater viser at ivaretakelse av restråstoff forbindes med økte kostnader og et marked med lav betalingsvilje. Teknologi fremstår som viktig for utviklingen fremover, mens flåtestrukturen gjør lasteromkapasitet og tid til knapphetsfaktorer. Videre diskuteres praktiske og teoretiske implikasjoner av disse funnene.

    Abstract

    In this article we investigate why a large proportion of Norwegian cod trawlers do not take care of the residuals from their fishery. Possible explanatory variables and solutions are discussed through a qualitative approach supplemented with numerical analyzes from the landing statistics. Our results show that safeguarding residuals is associated with increased costs and a market with low willingness to pay. Technology appears to be important for future developments, while the fleet structure makes load capacity and time scarcity factors. Implications, both managerial and theoretical, are discussed in the end section.

    Innledning og bakgrunn

    Utnyttelse av naturressursene er en viktig del av FN’s bærekraftsmål (FN-sambandet, 2019). Rask befolkningsvekst har økt forventningen om bedre utnyttelse av verdens naturressurser fordi det anslås at verden må øke matproduksjonen med hele 60 % innen 2050. Begrenset areal for matproduksjon på land gjør at en større andel av matproduksjonen må komme fra sjømatindustrien. Denne utviklingen gjør at sjømat, med sin høye næringsverdi, vil være en viktigere kilde til næringsrik mat globalt (NOU 2014:16). Full ressursutnyttelse er også sentralt i EU sin strategi for den blå bioøkonomien, der et av budskapene er at uutnyttet marin biomasse ikke skal sees på som avfall, men heller som en ressurs som kan benyttes til flere formål (Blue Bioeconomy Forum, 2019).

    Norge har et mål om optimal utnyttelse av de marine ressursene og er kjent for god forvaltning og effektivt fiske. Samtidig bearbeides fisken på en slik måte at det gjerne oppstår rester som ikke kan benyttes i hovedproduktet. Restråstoff defineres gjerne som alt som ikke går direkte til kjente matprodukter som hel fisk, filet, koteletter eller lignende. Avskjær som hoder, ryggben, spoler, buklist, samt innvoller, skinn og finner faller dermed inn i denne kategorien (Aspevik et al., 2017). Selv om dette betegnes som rester, er det også verdifulle ressurser med ulike anvendelsesområder som det er ønskelig å utnytte på en best mulig måte.

    Tilgjengeligheten på restråstoff i Norge ble i 2018 estimert til å være rundt 953 000 tonn, der rundt 173 000 tonn ikke ble utnyttet (Richardsen et al., 2019). For pelagiske fiskerier og for havbruk blir det meste av restråstoffet i Norge utnyttet. Når det gjelder hvitfisk, er dette også tilfellet for det restråstoffet som kommer på land, men en stor andel blir aldri ilandført. Selv om utnyttelsesgraden på restråstoffet også fra denne delen av fisket steg i 2018, var det fortsatt om lag 40 % som ikke ble utnyttet (ibid). Ettersom det har blitt mer og mer vanlig for de mindre kystfartøyene å levere hele fangsten, inkludert hoder, slo og lever til landanlegg, er det fortrinnsvis de store havgående fartøyene som fortsatt ikke bringer alt på land. Rundt 66 % av marint restråstoff går til ensilasje og fôranvendelse i form av fiskeolje eller fiskemel. I tillegg går noe til humankonsum, enten indirekte som proteinekstrakter, tran, marine oljer til helsekost eller direkte som ferske/fryste sjømatprodukter som torsketunger, hoder, rogn, lever, rygger eller buklister (ibid). Det finnes ingen fullstendig oversikt over bedriftene som utnytter det marine restråstoffet, men det har etter hvert vokst frem en industri som gjerne omtales som marin ingrediensindustri. Denne industrien består av om lag 60 bedrifter som enten produserer ingredienser basert på marint råstoff eller ferdige produkter basert på marine ingredienser. Industrien er svært fragmentert med tanke på bedriftenes produksjon, størrelse, lønnsomhet og sluttmarkeder og derfor vanskelig å studere (Pleym et al., 2019). Den er likevel viktig med tanke på økt verdiskaping og utnyttelse av restråstoff, ettersom bedriftene i stor grad baserer sin produksjon på marint restråstoff. Det restråstoffet som ikke går direkte til konsum gjennom fiskeforedlingsbedrifter eller nøytrale fryselagre, havner sannsynligvis inn i denne delen av sjømatnæringen.

    Når det gjelder restråstoffstrategien til de norske myndighetene, er det et klart mål om best mulig utnyttelse. Det er blant annet ikke ønskelig at restråstoff som er en ressurs både til fôrindustrien og humant konsum blir dumpet på havet (Meld. St. 10 2015-2016). Det er regjeringens mål å oppnå best mulig verdi for restråstoffet, ved at det benyttes til godt betalte anvendelser (Meld. St. 32 2018-2019). I regjeringens strategi for restråstoff blir det vektlagt at dette er viktig for økt verdiskaping i sjømatnæringen, noe som også innebærer en bedre utnyttelse av ressursene. Når det gjelder restråstoff, er det to områder som gjerne nevnes i forbindelse med dette. Et av disse områdene er å utnytte restråstoffet til produksjon av mer høyverdige produkter enn det som er tilfellet i dag. Det andre er at det sees på som et stort potensial at også den havgående flåten bringer mer av restråstoffet på land (ibid.). Den potensielle verdiøkningen ved å ta i land alt som i dag kastes over bord har blant annet vært drøftet i et nordisk perspektiv, der Norge skiller seg ut som landet med det største potensialet til å utnytte mer av restråstoffet på hvitfisk (Laksá et al., 2016). Den havgående flåten er fartøy over 28 meter og består av trålere og autolinebåter som opererer i havområder langt fra land, fortrinnsvis i norsk økonomisk sone og i Svalbardsonen.

    I denne artikkelen retter vi oppmerksomheten mot hvorfor enkelte fartøy har valgt en strategi der de ikke utnytter alle tilgjengelige ressurser. Vårt perspektiv for analysen bygger på at dette enten kan forklares av forhold utenfor rederienes kontroll eller interne prioriteringer. Artikkelen analyserer sentrale elementer på bedriftenes konkurransearena i tillegg til interne forhold og prioriteringer i det enkelte rederi. Ettersom det først og fremst er torsketrålere som har en utfordring med å ta vare på alt restråstoffet, diskuterer vi i denne artikkelen årsaker og mulige løsninger for fartøy i denne gruppen.

    Teoretisk tilnærming

    For å belyse artikkelens problemstilling er det behov for et teoretisk rammeverk som kan forklare hvorfor så mange fartøy ikke tar vare på restråstoffet. Hvilke prestasjoner og resultater en virksomhet er i stand til å oppnå er basert på implementering og valg av strategi (Barney & Clark, 2007). Ettersom full ressursutnyttelse er et mål både nasjonalt og internasjonalt, er prestasjonsmålet i denne studien knyttet opp mot andelen restråstoff som utnyttes. Som Richardsen et al. (2019) viser, er det fortsatt mye restråstoff som ikke utnyttes som følge av at det ikke landes. Fartøyene i fangstleddet har altså tilpasset seg ulikt med tanke på ivaretakelse av denne ressursen. Dette er først og fremst gjeldende for fartøy som tilhører torsketrålergruppen, noe som betyr at årsakene sannsynligvis er knyttet til særtrekk innenfor akkurat denne gruppen. Med bakgrunn i disse observasjonene er det naturlig å analysere forklaringsfaktorene i lys av strategilitteraturens syn på prestasjonsforskjeller innad i en bransje.

    Sammenhengen mellom strategiske valg og økonomiske prestasjoner er mye omtalt i strategilitteraturen. Det er særlig to teoretiske rammeverk som står sterkt: posisjoneringsskolen og det ressursbaserte perspektivet. Posisjoneringsskolen, også kalt omgivelsesmodellen, er en retning som er viet mye oppmerksomhet siden 1980-tallet. Den fundamentale forutsetningen for denne retningen er at lønnsomheten ligger på industrinivå (Lado et al., 1992). Porter (1980;1985) argumenterer for at overlegne prestasjoner og konkurransefortrinn oppstår dersom virksomheter klarer å identifisere og utnytte de fordelaktige egenskapene ved bransjen den opererer i. Videre argumenterer Porter for fem konkurransekrefter som påvirker konkurransesituasjonen i enhver industri: potensielle nye aktører, trusler fra substitutter, kundens forhandlingsmakt, leverandørens forhandlingsmakt og rivalisering blant eksisterende kunder.

    Videre presenterer Porter tre strategier en virksomhet kan anvende for å oppnå ekstraordinær profitt: kostnadslederstrategi ved å produsere varer/tjeneste til en lavere kostnad, differensieringsstrategi ved å tilby unike varer/tjenester og fokusstrategi ved å fokusere på et bestemt segment. Implisitt har modellen en forutsetning om at bedriftene i en bransje er identiske med hensyn til ressurstilgang (ressurshomogenitet), og at det er høy grad av ressursmobilitet. Dersom ressursheterogenitet likevel skulle oppstå, vil dette være svært kortvarig ettersom ressursene kan kjøpes og selges i et åpent faktormarked (Barney & Clark, 2007).

    Som en motvekt til omgivelsesmodellen fikk det ressursbaserte perspektivet sitt gjennombrudd på 1990-tallet ved Jay B. Barney (1986; 1991). Dette perspektivet bygger på at den interne variasjonen innad i en bransje kan være stor, ofte større enn variasjonen mellom ulike bransjer (Schmalensee, 1985; Rumelt, 1991; Roquebert et al., 1997). I motsetning til omgivelsesmodellen bygger det ressursbaserte perspektivet på ressursheterogenitet og ressursimmobilitet. Bedriftenes strategiske tilpasning vil derfor avhenge av de interne ressursene, og ikke omgivelsene. En viktig kilde til konkurransefortrinn kan være strategivalg som foretas med verdifulle ressurser som er vanskelig å imitere.

    En vesentlig forskjell mellom modellene er at førstnevnte analyseperspektiv skaper en forventning om at bedriftene implementerer identiske strategier som på sikt gir lite forskjeller i lønnsomhet, mens det forventes en større variasjon av strategivalg med utgangspunkt i det ressursbaserte perspektivet. Felles er følgelig at de har ambisjoner om å forklare hvorfor noen bedrifter presterer bedre enn andre når de tilhører samme bransje. En klassisk tilnærming er derfor å koble perspektivene sammen. Denne tilnærmingen viser at bedrifter kan oppnå varige konkurransefortrinn ved å implementere strategier som utnytter bedriftenes interne styrke ved å ta i bruk omgivelsene på en slik måte at mulighetene utnyttes samtidig som eksterne trusler og interne svakheter nøytraliseres. På denne måten er perspektivene komplementære ved at de forsøker å forklare strategiske tilpasninger ut fra ulike analysenivåer.

    Figur 1  Sammenhengen mellom den ressursbaserte analysemodellen og industrimodeller av attraktive bransjer (Barney, 1991).

    Ut fra dette perspektivet kan valget om å ikke bringe alt råstoffet på land både knyttes til særtrekk ved driftsmønsteret til disse fartøyene og de interne ressursene de rår over. Dette betyr at så vel regelverket knyttet til fangst og kvoter som fartøyutforming, driftsform og markedsutfordringer kan være sentrale forklaringsfaktorer. For eksempel vil et fartøy som drifter langt til havs og har god kapasitetsutnyttelse, sannsynligvis prioritere annerledes når det gjelder restråstoffhåndtering, enn fartøy som fisker nært kysten, uten fryseri om bord og har flere dager ved kai.

    Metode

    For å studere prestasjonsforskjeller i utnyttelse av restråstoff har vi valgt å se nærmere på fartøy som tilhører torsketrålerguppen. Som gruppe presterer disse fartøyene dårligere enn de øvrige gruppene med tanke på utnyttelse av restråstoff. Samtidig har det vært en forbedring også innenfor denne gruppen, noe som betyr at det finnes prestasjonsforskjeller også mellom de ulike trålerne. Fartøyene i denne gruppen er derfor godt egnet til å studere hvilke utfordringer, men også muligheter, som finnes i uutnyttet restråstoff. Ved å studere akkurat denne delen av fiskeflåten har vi mulighet til å få en bedre innsikt i hva som hindrer fartøy i å ta vare på restene, men også hvilke faktorer som kan gi økt utnyttelse.

    Utfra vårt teoretiske perspektiv kan forklaringsfaktorene sannsynligvis knyttes til både eksterne og interne forhold. Ettersom fokuset på økt utnyttelse av restråstoff er relativt nytt fra dette perspektivet, og har vært lite forsket på, har vi valgt en kvalitativ og eksplorerende tilnærming for å belyse problemstillingen. Det har derfor vært gjennomført en spørrende undersøkelse der resultatene underbygges og analyseres i lys av analyseenhetenes kontekst.

    For å kartlegge fangst, pris og utnyttelse av restråstoff innad i torsketrålergruppen, ble det gjort en analyse av trålernes fangsttall fra Fiskeridirektoratets Landings- og Sluttseddelstatistikk i årene 2016, 2017 og 2018. For å få en oversikt over spekteret av variabler som kan bidra til å forstå fenomenet, ble det så benyttet kvalitative dybdeintervju. Dette er en god metode for å få en slik oversikt, og egner seg godt for tema som er lite forsket på og lite kunnskap om (Johannessen et al., 2004). Tilnærmingen er særlig egnet for denne problemstillingen da det er ønskelig med en fyldig beskrivelse for å få frem et nyansert bilde av temaet (Jacobsen, 2015). Videre er metoden egnet når man vil oppnå en helhetlig forståelse for situasjonen fra individets eget perspektiv (Hawkes & Rowe, 2008) og utdype deres oppfatning av problemstillingen (Das, 1983; Silverman, 2013). I tillegg vil intervju sannsynligvis være den eneste metoden å skaffe seg informasjon fra rederne for å forstå hvordan de tenker, oppfatter risiko og hva som driver deres avgjørelser med tanke på hvorfor de anvender/ikke anvender restråstoffet om bord (Jacobsen, 2015).

    Alle intervjuene ble gjort personlig og individuelt hos rederiene. Det ble benyttet en semistrukturert intervjuguide som inneholdt en liste over temaer som skulle diskuteres, som var utviklet basert på bakgrunnskunnskap fra sekundærdataanalysen. Områdene som ble dekket av guiden var innledende spørsmål om intervjuobjektet sin stilling i bedriften, og informasjon om selve bedriften. Deretter ble det stilt spørsmål om praktiske forutsetninger rundt interne forhold knyttet til fartøyets egenskaper og drift av fartøyet. Med utgangspunkt i dagens situasjon for restråstoffhåndtering, ble de også spurt om økonomien i dette. Til slutt ble det stilt spørsmål om hva som var flaskehalsene for at det ikke ble tatt vare på mer restråstoff og hva som må på plass for å utnytte denne ressursen bedre i framtiden; hva kan staten bidra med, hva ligger i praktisk hensyn til fartøyet og hva ville de gjort om de skulle bygge nytt fartøy (for de som har eldre fartøy i dag).

    Respondentene besto av en eller to personer fra ledelsen i rederiene til fartøy med konsesjoner og deltakeradgang til å fiske med torsketrål. I alt ble det gjennomført 5 intervjuer som representerer 19 av totalt 36 torsketrålere (www.fiskeridir.no). Respondentene representerte både små og store rederier og hadde en spredt geografisk fordeling.

    Empirisk kontekst – den norske torsketrålergruppen

    Fiskeflåten er det første leddet i verdikjeden og består av alt fra mindre fartøy til større havgående fartøy. Fiskeriforvaltningsregimet i Norge er i hovedsak basert på fartøykvoter, adgangsreguleringer og tekniske reguleringer som sikrer en bærekraftig utnyttelse av fiskebestandene (Richardsen et al., 2017).

    Når det gjelder torsketrålerne, er dette store fartøy som gjerne er flere uker i strekk på havet. De er regulert med fartøykvoter der de viktigste artene er torsk, hyse og sei. I 2018 utgjorde torsk 35 % av totalfangsten til denne gruppen, og hele 48 % av den totale fangstverdien. Den høye prisen på torsk kombinert med de store fangstene, gjør dermed denne arten til den viktigste delen av trålernes driftsgrunnlag. Trålerne kontrollerer 33 % av den norske totalkvoten på torsk og har de siste årene hatt en meget god lønnsomhet (Fiskeridirektoratet, 2019). Dette gjør dem til en stor og viktig gruppe innenfor dette fiskeriet.

    Torsketrålerne kan deles inn i tre grupper ut fra produksjon og produkter som landes: ferskfisktrålere, frysetrålere og fabrikktrålere. Den generelle utviklingen i lønnsomhet og etterspørsel har imidlertid gjort at det meste av råstoffet fryses om bord sløyd uten hode. I 2018 ble om lag 82 % av råstoffet landet med denne tilstanden. Ettersom det meste av råstoffet fra torsketrålerne landes fryst, har det et relativt lite bruksområde i Norge da det blant annet er vanskelig å få til en lønnsom filetproduksjon basert på fryst råstoff. Fryst fisk med jevn og høy kvalitet er imidlertid veldig attraktivt for den norske klippfiskproduksjonen og for filetproduksjon i eksempelvis Kina, Polen og Baltikum og dermed høyere betalt enn fersk (Iversen et al., 2016).

    I Norge er det i utgangspunktet ikke lov til å kjøpe og selge kvoter, og overføring av kvoter mellom fartøy er sterkt begrenset. Samtidig har det til tider vært stor overkapasitet i deler av flåten, blant annet som følge av den teknologiske utviklingen som har gjort fisket mer effektivt (NOU 2006:16). Enhetskvoteordningen som kom på 80-tallet innebar imidlertid at dersom et fartøy ble tatt ut av fiske kunne kvoten overføres til et annet fartøy, med en tidsbegrensning. Ordningen ble i 2005 avløst av strukturkvoteordningen (NOU 2016:26). Det ble knyttet permanent eierskap til kvotene og bestemt at hvert fartøy kunne ha opptil tre kvoter. Dette ble imidlertid opphevet i 2007, og fikk en tidsbegrensning på 20 år. I dag er antallet kvoter per fartøy satt til fire (J-33-2019). Torsketrålerne har benyttet seg av disse ordningene i stor grad og antallet fartøy har gått ned fra rundt 100 ved årtusenskiftet til 33 i 2018 (CRISP, 2019). De fleste fartøyene har etter hvert et kvotegrunnlag tett opp mot begrensningen og regnes som fullstrukturerte. I kraft av dette, og de siste års høye torskekvoter, har også kapasitets¬utnyttelsen økt. Fra 2002 til 2017 økte gjennomsnittlig antall driftsdøgn fra 244 til 335 i 2017. Fartøyene er altså mer eller mindre kontinuerlig ute på havet og utøver fiske.

    I tillegg til at antall fartøy har gått ned, har trålergruppen også vært gjennom en fornyelsesbølge ved at mange av de eldre fartøyene er skiftet ut med nybygg. Fra 2011 til 2018 er det kommet inn 14 nye fartøy i gruppen. Dermed er rundt 40 % av dagens fartøymasse under 10 år. De fleste fartøyene i gruppen er mellom 16 til 25 år, mens kun to fartøy er over 30 år gamle.

    Når det gjelder restråstoff, har flere av de nye fartøyene posisjonert seg for å ta vare på dette. De har gjerne bygget mel- og/eller oljefabrikker om bord for å ha mulighet til å utnytte en større andel av råstoffet. Dette vises også i landingsstatistikken ved at det landes mer mel og olje enn tidligere, utelukkende fra de nyeste fartøyene. Åtte av disse har levert mel og/eller olje de siste tre årene. Når det gjelder ombordfrosset restråstoff, som hoder og avskjær er det imidlertid ingen stor endring. Det er kun hoder av blåkveite som synes å være av interesse å føre til land. Og selv om det ser ut til at flere av fartøyene har åpnet for, og benyttet seg av, muligheten til å ta vare på restråstoffet, er det fortsatt slik at den største andelen drifter som før.

    Den største forskjellen på torsketrålerne og de andre fartøygruppene som fisker etter torsk, er at trålerne er større fartøy som har lengre avstand til sine fiskefelt. I tillegg fryser de fleste fisken ombord. Dette betyr at hver fangst som leveres består av en større mengde fisk som er fanget i en lengre periode enn i kystflåten. De har heller ikke mulighet til å levere fisken rund, men må bearbeide den om bord til ønsket tilstand. I kystflåten har det blitt mer vanlig å levere fisken rund, slik at fiskemottaket kan sløye fisken selv. Det er ikke lov å dumpe restråstoff i havet for et industrianlegg på land. Dette gjør at landindustrien får direkte tilgang på restråstoffet og kan sortere det ut fra eget ønske om videre håndtering. Samtidig er dumping av råstoffet ikke et alternativ. Muligens kan trålernes lange avstander, store fangster, sløying og innfrysing ombord gjøre at det blir ekstra utfordrende å ta vare på restråstoffet.

    Når det gjelder prestasjonsforskjeller innad i torsketrålergruppen, ser vi at det er et skille mellom fartøy bygd før og etter 2011 med tanke på utnyttelse av restråstoff. Dette kan tyde på at interne ressurser som fartøyutforming og teknologi er viktig. Videre ser vi at antallet driftsdøgn er høyt og lønnsomheten god. Slik sett har ikke fartøyene et umiddelbart behov for å utvide sin produksjon, da de allerede har en helårlig, lønnsom drift. Ut fra disse observasjonene forventes det at teknologi, alder på fartøy og kapasitet (driftsdøgn) er viktige forklaringsfaktorer for hvorfor restråstoffet ikke blir tatt vare på.

    Resultater

    I dette kapitlet ser vi nærmere på fartøyenes tilpasning med tanke på utnyttelse av restråstoff. Ifølge vårt teoretiske perspektiv vil deres strategi avhenge både av omgivelsene som de opererer i, driftsmønster og av de interne ressursene som det enkelte rederi eller fartøy rår over. Vår analyse retter oppmerksomheten mot om våre teoretiske forventninger blir bekreftet i vårt datamateriale. Samtidig har vi en intensjon om å avdekke de viktigste flaskehalsene for ivaretakelse av restråstoff, for derigjennom å peke på hvilke tiltak som kan bidra til økt utnyttelse av restråstoff fra denne flåtegruppen.

    Utnyttelse av restråstoff

    Både analysene av torsketrålere og resultatene fra intervjuene, viser at ivaretakelse av restråstoff absolutt står på agendaen også til denne fartøygruppen. Tre av fem rederi som er intervjuet har ett eller flere fartøy som er anlagt for å produsere mel, olje eller ensilasje. Når det gjelder nye fartøy som er under bygging, skal tre av fem båter ha fasiliteter for å produsere ensilasje. Landingstall fra Fiskeridirektoratet i årene 2016, 2017 og 2018 viser også at blant 14 fartøy som er bygd etter 2011 har 9 landet enten mel eller olje disse årene, mens ett fartøy har landet ensilasje. Innfrysing av restråstoff ser derimot ikke ut til å skje. Bortsett fra fryste hoder fra blåkveite, har ingen av fartøyene i nevneverdig grad landet restråstoff i denne tilstanden. Rederiene ser heller ikke på dette som en spesielt aktuell mulighet. Det hender at de fryser inn lever og rogn i perioder, men i hovedsak blir alt fra mager til melke og hoder kastet på havet. Det vil si at det restråstoffet som utnyttes fra trålerne i hovedsak kommer på land som mel og olje, og det er her de ser for seg at fremtiden for økt utnyttelse også ligger.

    Lønnsomhet

    Lønnsomhet regnes uten tvil som den avgjørende faktoren for at restråstoffet ikke blir tatt vare på. Alle respondentene svarer at de i utgangspunktet ønsker å ta vare på mer av restråstoffet, spesielt om det blir økonomi i å ta vare på dette. En av dem utrykker seg slik:

    “Jeg ønsker å ta vare på hele fisken når jeg allerede har tatt den om bord. Jeg ønsker å gjøre butikk utav det restråstoffet (…). Kunne man ha utnyttet det på noe slags vis, rent økonomisk sett, så klart vi ønsker det”.

    Lønnsomheten avhenger av ulike forhold, og respondentene oppgir mange grunner til å ikke ta vare på restråstoffet. Grovt sett ser vi at grunnene enten kan knyttes til kostnader eller til et vanskelig marked.

    Det kommer tydelig frem at respondentene forbinder økt utnyttelse av restråstoff med økte kostnader. Å ta vare på restråstoffet innebærer flere turer, og ettersom det gjerne er lange avstander til fiskefeltet innebærer dette økte bunkerskostnader. Investeringskostnader for produksjon av mel og olje trekkes frem for de eldre fartøyene som rett og slett ikke er utformet for å ta vare på restråstoff. Samtlige rederi trekker også frem høye lønnskostnader som en utfordring. En av respondentene trekker frem følgende:

    “De tjener så godt på en fiskebåt, i gjennomsnitt kanskje 1 million kroner. Og da betale en mann 1 million kroner for å sortere ut lever og rogn samt fryse det inn – det er ikke økonomi i det da (…). Det er i hvert fall dyr arbeidskraft”.

    Høye lønnskostnader i fangstleddet kan altså gjøre det ekstra utfordrende å finne det regningssvarende å utnytte restråstoffet, som ifølge respondentene er altfor dårlig betalt i utgangspunktet. For det er utelukkende enighet om at prisen er viktig for at det skal være attraktivt å ta vare på restråstoffet.

    “Hadde det vært godt betalt hadde vi selvsagt gjort det. Da hadde alle gjort det automatisk. Problemet er jo at, når det ikke er godt betalt, så har man ikke den motivasjonen av seg selv”.

    Det er imidlertid ingen av respondentene som faktisk har regnet på lønnsomheten og gjort seg opp en klar formening om hvor mye de egentlig må ha betalt for at det skal være aktuelt.

    For å få et mer helhetlig og oversiktlig bilde av hvilke forhold som gjør det særlig utfordrende å øke utnyttelsen av restråstoff, ble respondentene bedt om å rangere utvalgte faktorer etter hvor avgjørende de er for å øke utnyttelsen av restråstoff (1–8, fra lite viktig til svært viktig).

    Figur 2 Rangering av de utvalgte faktorene, etter hvor avgjørende respondentene mener de er for utnyttelse av restråstoff.  Skalaen er basert på gjennomsnittlig poengscore med standardavvik

    Figur 2 viser at også ved denne rangeringen er markedet forespeilet som den største flaskehalsen. Det er imidlertid noe spredning på dette synet, sannsynligvis som følge av rederienes interne ressurser. Rederiet som avviker mest fra gjennomsnittet utnytter 100 % av restråstoffet ved å produsere mel og olje. De har i tillegg en forutsigbar markedssituasjon ved faste avtaler for salg og vet med sikkerhet at de får solgt råstoffet. I tillegg produserer de filet om bord, og får derfor et høyere proteininnhold i melet enn de som kun sløyer fisken vil ha. Ettersom prisen på mel gjerne er avhengig av proteininnholdet, kan det argumenteres for at fabrikktrålerne har mulighet til å oppnå en høyere økonomisk gevinst enn rene frysetrålere. Dette vises også i landingsstatistikken ved at kiloprisen på melet fra fartøyene som har filetproduksjon er rundt 2 koner høyere enn for de resterende.

    Andre respondenter mener imidlertid at myndighetene og sentrale aktører i næringen må ta ansvar for markedsarbeid, og antyder at den lave prisen skyldes et for dårlig etablert marked. I tillegg er de lei av at søkelyset rettes utelukkende på flåteleddet, og mener at det bør utvides til å fokusere på utvikling av markedet.

    Teknologi og kapasitet

    Markedet og den lave prisen vies mye oppmerksomhet, men også fartøyenes interne ressurser er avgjørende. I figur 2 kommer blant annet investeringskostnader høyt opp på listen over flaskehalser. Respondentene argumenterer for at det kreves store investeringer for å produsere mel- og olje, mens det er noe rimeligere for utstyr til produksjon av ensilasje. Dersom det i tillegg krever at man må bygge om eksisterende fartøy eller bygge helt nye båter, vil de totale investeringskostnadene bli svært høye.

    Videre nevnes fartøyets utforming som en viktig flaskehals. Spesielt de eldre fartøyene er ikke bygd for å ta vare på restråstoffet og ombygging kan være vanskelig å få til. Dette er fortrinnsvis med tanke på produksjon av mel, olje eller ensilasje. Når det gjelder ombordfrysing, vil dette gå utover både innfrysningskapasitet og plassen i fryserommet. Da vil fartøyene heller prioritere å ta vare på det bedre betalte hovedproduktet i stedet for å måtte legge inn en ekstra tur til fiskefeltet, noe som vil bety tapt fisketid og bruk av bunkers for en dårlig betalt ressurs. En annen utfordring for innfrysing av for eksempel lever og rogn, er at det vil være en kapasitetskrevende produksjon som også medfører ekstra kostnader.

    Generelt virker det som at den største utfordringen er at restråstoffet vil ta opp plass i lasterommet som kunne vært utnyttet til et bedre betalt produkt og dermed kunne redusere kostnaden per tur. I denne sammenhengen kommer det også frem at fartøyenes kvotegrunnlag allerede gjør at kapasiteten utnyttes fullt ut og at en innfrysning av restråstoffet vil måtte gå på bekostning av fisk.

    “8 000 tonn fisk + 4 000 tonn restråstoff = 12 000 tonn i året. Jeg vet da f*** om vi hadde hatt mulighet til å fiske det, med de kvotestørrelsene vi har i dag. Så da måtte vi ha gjort noe med båten, eller solgt noe av kvotene.”

    Kvotestørrelse ser altså ut til å spille en sentral rolle til hvorvidt rederne stiller seg positive eller negative til å øke utnyttelsen. Kvotene per fartøy har etter hvert blitt så pass store at fartøyene heller har kapasitetsproblemer enn overkapasitet, og at de av denne grunn ikke prioriterer restråstoffet. I så tilfelle kan det diskuteres hvorvidt strukturkvoteordningen, som en utilsiktet konsekvens, har gjort det særlig utfordrende å øke utnyttelsen. Både kvoteutnyttelse og antall driftsdøgn viser at fartøyene har en helårlig aktivitet. I snitt har antall driftsdøgn økt fra 244 døgn i 2002 til 335 døgn i 2017 (CRISP, 2019).

    Mulige løsninger

    Alle i utvalget mener, direkte eller indirekte, at pris er den avgjørende faktoren for at flåteleddet skal utnytte mer restråstoff. En av respondentene presenterer det som følgende:«Man kan ha så gode løsninger som bare det, men gir det ikke cash i lommeboka, da gjør man det ikke».Pris trekkes frem i alle sammenhenger og er gjennomgående i alle diskusjonene. Det sies at prisen er for lav til at rederiet finner det regningsvarende å fryse inn restråstoffet. Prisen er for lav til at investeringene som kreves for å installere mel- og oljefabrikker kan forsvares. Ensilasje er den mest aktuelle løsningen ettersom investeringskostnadene tjenes inn på relativt kort tid, selv om det er det minst betalte produktet av restråstoff. Skal man ta vare på restråstoff må man ifølge respondentene øke mannskapet, men det er ikke aktuelt fordi prisen er for lav. For å øke prisen på restråstoffet, trekker respondentene frem at myndighetene og markedsføringsorganene må jobbe med å skape et marked hvor prisen på restråstoffproduktene er mer realistiske.

    Utover pris og marked blir ny teknologi nevnt som en mulig løsning. Teknologien rundt mel- og oljefabrikker trekkes frem som et eksempel. En av respondentene ønsker seg teknologiske løsninger som er tilpasset havfiskeflåtens fartøyutforming, som er mer automatisert og som minsker den fysiske arbeidsinnsatsen. En annen trekker frem næringsrettet forskning som en mulig løsning. Rederen ønsker at næringen utover å forske frem teknologi som er mer brukervennlig om bord i et fartøy, bør fokusere på forskning knyttet til kvalitet, prosesseringsmuligheter og anvendelsesmuligheter.

    Når det gjelder myndighetenes rolle, er det enighet blant rederne om at dagens reguleringer/lov¬verk ikke utgjør noen flaskehals når det gjelder utnyttelse av restråstoffet. Det er heller slik at rammebetingelsene myndighetene har forespeilet flåteleddet er tilrettelagt for dette. Det er derfor ikke et ønske om at det gjøres endringer i denne delen av verdikjeden, men tvert imot en skepsis til at det for eksempel skal innføres et ilandføringspåbud. Det er altså et ønske om at myndighetene bidrar ut mot markedet og mot teknologiutvikling, men lar fangstreguleringene stå.

    Oppsummering av hovedfunnene

    Alle respondentene i denne undersøkelsen uttrykker at de føler et visst ansvar for å ta vare på restråstoffet på en eller annen måte. Ansvarsfølelsen er mye betinget i at rederiene høster av en felles ressurs, at verden må øke matproduksjonen og at det ikke er optimalt å kaste en næringsrik ressurs på havet. Samfunnsansvar og etikk er følgelig en innfallsvinkel til hvorfor man bør ta vare på mer restråstoff. Samtidig ser vi at holdninger og atferd ikke nødvendigvis henger sammen. Argumentene for å ikke ta i land alt restråstoffet er mange og sammenfallende blant de ulike respondentene, og det er stor enighet om at den lave prisen og markedet er en utfordring.

    Generelt er rederne svært samkjørte i sine svar omkring utnyttelse av restråstoff, men vi ser at det har oppstått et teknologisk skille mellom nye og eldre fartøy. Det er fartøy bygd etter 2011 som står for den økte utnyttelsen vi har sett de senere årene, i form av mel- og oljeproduksjon. I intervjuene er det også de eldre fartøyene det henvises til når det snakkes om fartøyutforming og teknologiske utfordringer.

    “Båtene er ikke bygd for å ta det her med seg på land, da de er 20 år gamle snart. Ombygging er vanskelig å få til (…). Eller så må man ta av lasterommet rett og slett.”

    Utover dette ser vi at respondentene gjerne knytter de ulike forklaringsvariablene tett sammen og fremmer slik sett både det eksterne og det interne analyseperspektivet. Tabell 1 oppsummerer hovedfunnene i et SWOT-rammeverk basert på sammenhengen mellom den ressursbaserte modellen og industrimodeller av attraktive bransjer som vist i figur 1.

    Tabell 1  Hovedfunnene fra datainnsamlingen oppsummert i SWOT-rammeverk (styrker og svakheter internt, samt muligheter og trusler eksternt)

    Diskusjon

    Det teoretiske grunnlaget for denne artikkelen er knyttet til to ulike tilnærminger omkring strategivalg, bedriftenes omgivelser og deres interne ressurser. Våre empiriske observasjoner viser viktigheten av begge disse perspektivene for å forstå bedre hvorfor torsketrålerne i liten grad bringer på land restråstoff. Omgivelsesmodellen har vært viktig for å analysere ulike forhold ved driftsmønsteret til denne flåten, mens det ressursbaserte perspektivet har gjort det mulig å kartlegge ulikhetene mellom de ulike rederiene og forstå viktigheten av de interne forholdene.

    Fartøyene i denne gruppen opererer under svært like omgivelser, og selv om de er noe ulike med tanke på teknologisk utrustning, er det naturlig å anta at denne ressursheterogeniteten ikke vil være varig ettersom de fleste på et eller annet tidspunkt velger å fornye fartøyet sitt og da gjerne med de nyeste teknologiske løsningene.  Når det gjelder Porters fem konkurransekrefter, vil vi først og fremst trekke frem kundens forhandlingsmakt og trusler fra substitutter. Dette fordi det er nettopp disse kreftene som ligger nærmest markedet, og som trekkes frem av rederne som en vesentlig årsak til at restråstoffet ikke blir med til land. Riktignok skjer alt førstehåndssalg i hvitfisknæringen gjennom salgslag, og minstepriser gjør det vanskelig å differensiere prisen i særlig grad. Ved å se på de som faktisk har levert mel og olje, ser vi heller ikke at det er store prisforskjeller for samme kvalitet. Kundene kan slik sett ikke sette bedriftene i bransjen opp mot hverandre, men ettersom de ikke er villige til å betale en høyere pris viser de at de ikke er avhengige av at dette restråstoffet føres til land. Tallene fra landindustrien viser oss at alt restråstoff kan brukes til noe, men betalingsviljen viser at det ikke nødvendigvis er til godt betalte produkter som igjen kan forsvare den prisen som trålerne må ha for å motiveres til å ta det på land. Dette leder oss over til trusler fra substitutter. Disse er basert på kundens oppfatning av pris kontra nytte. Løfter vi blikket utover førstehåndsmarkedet i Norge, vil kundene kunne få substitutter for restråstoff fra lavkostland som Russland og Kina. I tillegg kan det argumenteres for at alle typer proteiner kan være substitutter for dette restråstoffet. Blant annet er markedet for proteinpulver til trening og helse i Norge sterkt dominert av myse fra osteproduksjon, og det er usikkert hvorvidt marint proteinpulver vil kunne konkurrere med dette, spesielt ikke hvis førstehåndsprisen må opp. Et annet eksempel er ensilasje til fôr. Det kan virke som om betalingsviljen for dette er svært lav, noe som også vises i Fiskeridirektoratets sluttseddelstatistikk. Til tross for at produktet er etterspurt av fôrprodusenter, viser den lave prisen at det også finnes andre alternativer.

    Omgivelsene er altså viktige med tanke på prisutfordringen og konkurransen utenfra og fangstleddet bør følgelig jobbe for å skaffe seg en god markedsposisjon. Omgivelsesmodellen skisserer tre generiske strategier som kan implementeres ut fra konkurransesituasjonen i bransjen. Her mener vi at teorien kommer til kort ved at ingen av disse strategiene er spesielt anvendbare for torsketrålergruppens utnyttelse av restråstoff. Fangstleddet er en svært regulert næring med adgangsbestemmelser, minstepriser i førsthåndssalget samt gitte totalkvoter fra år til år, som legger begrensninger for råstofftilgang. Slike forhold gjør at flåteleddet på mange områder har de samme forutsetningene for å oppnå gode prestasjoner. De har stort sett tilgang på den samme teknologien og utstyret, og det vil for eksempel være vanskelig å implementere en kostnadslederskapsstrategi og forvente overlegne prestasjoner. Likeså vil det være vanskelig å implementere en differensieringsstrategi der de skal produsere unike produkter i en bransje hvor plass er en knapphetsfaktor. Det vil følgelig ikke være mulig for flåteleddet, i hvert fall slik fartøyutformingen er i dag, å produsere svært avanserte produkter av restråstoff om bord. På den måten vil det være begrensede muligheter for å differensiere restråstoffproduktene.

    Selv om rederiene har nokså identiske forutsetninger eksternt i forhold til konkurransesituasjonen, vil det nødvendigvis oppstå ulikheter med tanke på de interne ressursene. Dette vises blant annet ved at fartøyene er noe ulike med tanke på plass og prosesseringsutstyr for å kunne ta vare på og lagre restråstoff. Generelt har fartøyene i denne gruppen god lønnsomhet og den finansielle styrken bør derfor ikke være til hinder for utnyttelsen av restråstoff. Da er nok de andre ressursene viktigere. Menneskelige ressurser som vurderingsevne, erfaring og kunnskap vil alltid være viktige ved valg av strategi, kanskje spesielt med tanke på nye satsningsområder. Her vil det være store forskjeller i risikovillighet og innovasjonsevne. Fra undersøkelsen kan det virke som om enkelte av rederiene har noe manglende innsikt angående restråstoff, mens andre har testet ut flere ulike prosesserings¬muligheter for å utnytte restråstoffet, fra produksjon av mel, olje og ensilasje til innfrysing av komponenter som hoder, lever, rogn og samfengt restråstoff. Dermed har nok noen bedre innsikt i hva som fungerer og ikke fungerer, mens de andre ikke har noe særlig innsikt ettersom de ikke har valgt å utforske disse mulighetene. Det er nettopp disse som kanskje mangler noe kunnskap rundt utnyttelse av restråstoff, og det kan diskuteres om at de har valgt den «enkle» løsningen med å kaste restråstoffet på havet.

    Når det gjelder fysiske ressurser, er plass og kapasitet en knapphetsfaktor som vies mye oppmerk¬somhet. Spesielt for de eldre fartøyene da det er vanskelig å omorganisere logistikken og bygge om produksjonsfabrikken i etterkant. I dagens flåte er det 19 fartøy som er eldre enn 15 år og som ikke har fasiliteter for å ta vare på restråstoff. I 2018 landet disse rundt 117 000 tonn hvitfisk, sløyd uten hode. Det indikerer at disse fartøyene kastet nærmere 50 000 tonn restråstoff på havet, dersom en legger til grunn den samme prosentvise andel restråstoff som Richardsen et al. (2019) gjør i sin analyse. For disse vil det være vanskeligere å installere anlegg for å ensilere eller produsere mel og olje, enn for fremtidige nybygg. Likevel har alle fartøyene fasiliteter om bord for å fryse restråstoffet inn, men denne kapasiteten benyttes til det bedre betalte hovedproduktet, og ingen av rederne oppgir at det er aktuelt å prioritere annerledes. Dette henger også sammen med de organisatoriske ressursene, og her vil vi spesielt trekke frem flåtestrukturen. Blant annet ser vi at høyt proteininnhold i melet gir bedre pris, men dette avhenger også av kvaliteten på restråstoffet. Ved filetproduksjon om bord vil det være mulig å øke prisen på melet, men den generelle utviklingen i denne flåten har vært en nedprioritering av filetproduksjon til fordel for rundfrosset fisk. Muligens gjør denne utviklingen det enda mindre attraktivt å ta vare på hele fisken. Videre fremstår også tid som en knapphetsfaktor. I denne sammenhengen kan det argumenteres for at strukturkvote¬ordningen har gjort det særlig vanskelig for fangstleddet å inkludere restråstoff i strategien sin. Med dagens høye kvotegrunnlag har alle fartøyene en helårlig drift og overkapasitet er ikke en utfordring. Selv om det hadde vært ønskelig å legge inn ekstra turer for å få med alt restråstoffet, hadde de ikke hatt tid til dette. Dersom rederiene skal ta vare på restråstoffet, må det skje på bekostning av annen fisk, eller medføre at rederiene må selge deler av kvoten.

    Implikasjoner

    Det er ingen tvil om at det er et felles ønske fra både næring og myndigheter om å utnytte hele fisken. Samtidig ser vi at det ikke finnes noen klare og tydelige løsninger for hvordan dette målet skal oppnås. I den nye markedsstrategien fra myndighetene viser de også at de er noe rådville. De vil gjerne legge til rette for både økt utnyttelse og verdiskaping, samtidig som det er få konkrete tiltak.  Fartøyene selv peker på markedet og pris og at myndigheter bør ta del i dette arbeidet. I denne sammenhengen er det imidlertid legitimt å stille spørsmål ved hvem som faktisk har ansvaret for markedsutviklingen. I en markedsøkonomi er det i utgangspunktet aktørene selv som har ansvaret for vareflyten, og prisen bestemmes ut fra tilbud og etterspørsel. At myndighetene skal drive rent markedsarbeid er derfor ikke å forvente, og kanskje heller ikke ønskelig.

    Det er også noe usikkert om hva som faktisk er markedet. Som studiet viser er det mest aktuelle for disse fartøyene å utnytte restråstoffet ved egen produksjon av mel, olje eller ensilasje. Det er imidlertid uvisst hvilken kvalitet disse produktene har og hvem som kjøper det. Sannsynligvis selges det til videreforedling til marin ingrediensindustri, men også her er det usikkert hvordan betalingsviljen kan økes og hvem som sitter igjen med gevinsten. Om myndighetene skal ta tak i markedet er det nok mer i retning av tilrettelegging for videreforedling på land eller utfordringer knyttet til markedsadgang ved eksport.

    En løsning er at myndighetene griper inn med et påbud. Dette er imidlertid ikke populært blant næringsaktørene, og hittil har det vært et ønske om å unngå dette også fra myndighetenes hold. Et påbud kan blant annet føre til hasteløsninger, slik at tilpasningen med tanke på hva restråstoffet benyttes til og verdiskapingen ikke maksimeres. Det vil også virke konkurransevridende for fartøyene som ble bygd før ivaretakelse av restråstoff ble løftet frem som et viktig mål. Ny og moderne teknologi fremstår nemlig som en god løsning på problemet, men også kostbar. Dessuten er det vanskelig å innføre på de fartøyene som ikke allerede har tatt høyde for produksjon basert på restråstoff. Å bytte ut fartøy tar både tid og er kostbart, og sannsynligvis ikke aktuelt for alle i nær fremtid. På den andre siden kan et påbud gjøre at flåten tenker annerledes, og kanskje finner de gode løsninger som også gjør dette lønnsomt for dem.

    Videre vil et påbud om at all ombordfrossen fisk skal landes med hode bidra til at rundt 40 tusen tonn hoder kommer på land fra den havgående flåten (Richardsen et al., 2019). Det vil samtidig føre til at antall turer og drivstofforbruk øker. Da vil det bli en utfordring at fartøyene mangler ledige driftsdager, og at markedsverdien på hodene ikke er tilstrekkelig til å dekke det økte drivstofforbruket som et slikt påbud nødvendigvis gir.

    Andre alternativer er å benytte seg av premieringsordninger som i større grad kan motivere, som for eksempel bonusordninger. Uavhengig av hvilke virkemidler som vurderes, er det en utfordring at fartøyene oppgir at de ikke har kapasitet. Hvis ivaretakelse av restråstoff går på bekostning av etablert matfisk, som for eksempel sei, oppstår det nok et dilemma med tanke på full ressursutnyttelse og FN’s bærekraftsmål. For å utnytte alle ressursene, kan det bli nødvendig å se på kvotefordelingen eller gjøre noen vurderinger av prosesseringen om bord. Kanskje er det mest hensiktsmessig at fisken fryses inn rund uten at den sløyes eller at filetproduksjonen øker. Førstnevnte vil gi landindustrien mulighet til å videreforedle restråstoffet mens det andre alternativet kan gi fartøyene selv mulighet til å produsere mel av bedre kvalitet til høyere pris.

    Ifølge respondentene vil økt utnyttelse føre til økt drivstofforbruk, noe som ikke er ønskelig med tanke på klimagassutslipp. Videre må restråstoffstrategien ses i sammenheng med fartøyenes øvrige rammebetingelser. Eksemplet med strukturering viser at det er viktig å dra inn full ressursutnyttelse også i andre sammenhenger ettersom reguleringer og tilpasninger fort kan ha utilsiktede konsekvenser.
    Vår analyse har også noen metodiske og teoretiske implikasjoner. Resultatene fra denne studien baserer seg på intervju i en begrenset del av den norske fiskeflåten og er analysert ut fra et teoretisk perspektiv som ikke nødvendigvis omfavner alle aspekter. Blant annet er ikke institusjonelle rammevilkår viet stor oppmerksomhet. For eksempel vil myndighetenes rolle, både når det gjelder fangstreguleringer og organisering av førsthåndsmarkedet, ha betydning for aktørenes adferd. Påbud om å bringe restråstoff på land og bruk av strukturkvoter er viktige institusjonelle rammer som åpenbart påvirker incentivene til å ta vare på restråstoffet. Det samme er regimet for avgift på drivstoff. Biologiske faktorer som vandringsmønster og bestandssituasjon er også av betydning. Disse påvirker fangstratene og valg av fangstområder, som igjen påvirker driftsmønsteret og incentiver for å utnytte restråstoffet. Også på dette området legger institusjonelle rammer føringer for driften gjennom for eksempel områdebegrensninger for bruk av torsketrål.

    Når det gjelder den metodiske tilnærmingen er spørreundersøkelsen gjennomført i en begrenset del av bransjen i et begrenset ledd av verdikjeden. For å få et bredere perspektiv, kan det tenkes at også landindustrien burde inkluderes. Da vil vi få et bedre innblikk i hva markedet krever og hva som skal til for at de kan betale en god nok pris for restråstoffet. Det er også mulig å se nærmere på de fartøyene som har posisjonert seg for å ta vare på restråstoffet. Teknologi ser ut til å ha stor betydning, men det kan likevel være nyttig å undersøke hvilken motivasjon de hadde for å satse på dette området og i hvor stor grad de presterer bedre enn resten av flåten, både økonomisk og utnyttelsesgrad på restråstoffet. Selv om produksjon av mel og olje om bord har økt de siste årene, vet vi ikke hvor stor andel av restråstoffet som faktisk benyttes til denne produksjonen. Videre utpeker kapasitet seg som en viktig faktor. For å vurdere viktigheten av dette aspektet, kan det være interessant å undersøke hvorvidt antall driftsdøgn gjenspeiles i hvor stor andel av restråstoffet som utnyttes.

    Konklusjon

    Selv om nye teknologiske løsninger og flåtefornying har økt utnyttelsen av restråstoff fra torsketrålerne, viser denne studien at det fortsatt er en vei å gå før alt utnyttes. Rederne har riktignok et ønske om å utnytte felleskapets ressurser på en best mulig måte, og føler et visst ansvar for å ta vare på mer av restråstoffet. Samtidig er det en del utfordringer, fortrinnsvis knyttet til lønnsomheten.

    Denne studien viser at lønnsomheten knyttet til restråstoff kan relateres til følgende faktorer:

    • Økte kostnader som følge av økt bunkersforbruk og økt bemanning.
    • En pris på restråstoff som ikke kan forsvare de økte kostnadene.
    • Flåtestrukturen som gjør lasteromkapasitet og tid til knapphetsfaktorer.

    Med dagens høye kvoter, som sikrer en helårlig drift, har trålerne god lønnsomhet. Ytterligere utnyttelse av ressursen, i form av landing og prosessering av restråstoff, er i så måte ikke nødvendig ut fra økonomiske hensyn. Denne situasjonen kan imidlertid endre seg dersom bestanden går ned, og behovet for alternative inntektskilder blir mer aktuelt. Med dagens fokus på økt utnyttelse av ressursene, er det liten tvil om at presset om ilandføring heller vil øke enn minke i årene som kommer. For å sikre en fremtidig konkurranseposisjon, og være forberedt på samfunnets forventninger og sannsynlige krav, bør fangstleddet skaffe seg en god markedsposisjon allerede nå. Før dette gjøres, er det imidlertid viktig å kartlegge hva som er det faktiske markedet. Resultatene fra denne studien tilsier at det mest aktuelle for fartøyene er å produsere mel og olje eller ensilasje om bord. Dette betyr at kundene sannsynligvis tilhører marin ingrediensindustri, og at det er denne delen av markedet som er mest aktuelt.

    Videre vil vi trekke frem at rederiene i større grad bør vurdere alle aspektene i næringen når de legger strategien for drift og fangsthåndtering. Selv om kvotegrunnlaget allerede tilsier helårlig drift, bør de prøve å finne kapasitet til å utnytte restråstoffet bedre. Å peke på dårlig lønnsomhet kan fort bli en noe lettvint løsning. Her bør det gjøres en grundig økonomisk analyse av forholdene som påvirker lønnsomheten til fartøyene dersom de hadde tatt vare på alt restråstoffet. Ytterligere, hvilke konsekvenser det vil ha for de andre ressursene, som for eksempel fisket etter reker, dersom restråstoffet opptar kapasitet i fryserommene som eventuelt kunne blitt benyttet til et hovedprodukt.

    En overordnet konklusjon er at maksimering av lønnsomhet per tur er det rådende beslutningsgrunnlaget for fartøyene. For å øke andelen restråstoff som bringes på land må verdien av rest¬råstoffet økes, og/eller så må kostnadene ved å kaste på havet øke. Samtidig ser vi at bakgrunnen for strategiske valg kan være komplekse. Selv om prisen skulle gå opp, er kapasiteten, i hvert fall på kort sikt, fortsatt en utfordring. Rederne er klare på at myndighetene ikke utgjør en flaskehals for dem så lenge det ikke er påbud om å bringe restråstoffet på land. Det kan imidlertid se ut til at strukturkvoteordningen og bestandsutviklingen har gjort at restråstoffet nedprioriteres. Dette viser at også myndighetenes rolle er viktig og at reguleringer kan gi utilsiktede konsekvenser. I et internasjonalt perspektiv er det uansett i alles interesse å legge til rette for den forskningen som må til for å skape et marked for restråstoffprodukter, slik at det på sikt blir lønnsomt å innfri FN´s bærekraftsmål om å fremme bærekraftig utvikling av marine ressurser.

    Referanser

    Aspevik, T., Å. Oterhals, S.B. Rønning, T. Altintsoglou, S.G. Wubshet, A. Gildberg, N.K. Afseth, R. Whitaker & D. Lindberg (2017). Valorization of proteins from co- and by-products from the fish and meat industry. Topics in Current Chemistry, 375:3 p. 53.
    Barney, J.B. (1986a). Strategic factor markets: Expectations, luck and business strategy. Management Science, 42, pp. 1231–1241.
    Barney, J.B. (1991). Firm recourses and sustained competitive advantage. Journal of management, 17 :1, pp. 99–120.
    Barney, J.B. & D.N. Clark (2007). Resource-based theory: Creating and Sustaining Competitive Advantage. Oxford, New York: Oxford University Press.
    Blue Bioeconomy Forum (2019). Roadmap for the blue bioeconomy. European Comission.
    CRISP (2019). Sluttrapport. Center for Research-based Innovation in Sustainable fish capture and Processing technology (CRISP).
    Das, T.H (1983). Qualitative research in organizational behavior. Journal of management studies, 20:3, pp. 301–314.
    FN-sambandet (2019, 10. april). FNs bærekraftsmål. Hentet fra: https://www.fn.no/Om-FN/FNs-baerekraftsmaal
    Fiskeridirektoratet (2019). Lønnsomhetsundersøkelse for fiskeflåten.
    Hawkes, G. & G.  Rowe (2008). A characterisation of the methodology of qualitative research on the nature of perceived risk: trends and omissions. Journal of Risk Research, 11:5 pp. 617–643.
    Iversen, A. (ed.) (2016). Fisken og folket.  Stamsund: Orkana
    J-33-2019. Forskrift om strukturkvoteordningen mv. for havfiskeflåten.
    Jacobsen, D.I. (2015). Hvordan gjennomføre undersøkelser? Oslo: Cappelen Damm akademisk.
    Johannessen, A., P.A. Tufte & L. Kristoffersen (2004). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode. Oslo: Abstrakt forlag
    Lado, A.A., N.G. Boyd & P. Wright (1992). A competency-based model of sustainable competitive advantage: Toward a conceptual integration. Journal of management, 18:1, pp. 77–91.
    Laksá, U., M. Laksáfoss, O. Gregersen, J.R. Viðarsson, R. Danielsen, A. Jónsson & A. Iversen (2016). Everything Ashore: A Feasibility Study.
    Meld. St. 32 (2018-2019). Et kvotesystem for økt verdiskaping – En fremtidsrettet fiskerinæring. Vedlegg: Regjeringa sin strategi for auka verdiskaping frå marint restråstoff.
    Meld. St. 10 (2015-2016). En konkurransekraftig sjømatindustri.
    NOU 2016:26 (2016). Et fremtidsrettet kvotesystem. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning.
    NOU 2014:16 (2014). Sjømatindustrien: Utredning av sjømatindustriens rammevilkår. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning.
    NOU 2006: 16 (2006). Strukturvirkemidler i fiskeflåten. Utredning fra utvalg Fiskeri- og kystdepartementet. (Vedlegg Meld. St. 32 2018-2019)
    Porter, M.E. (1980). Competitive strategy. New York: The Free Press.
    Porter, M.E. (1985). Competitive advantage: Creating and sustaining superior performance. New York: The Free Press.
    Pleym, I.E., M. Svorken & B. Vang (2019). Verdifulle rester. Muligheter for norsk marint restråstoff. Rapport 9/2019, Nofima, Tromsø.
    Richardsen, R., M. Myhre, R, Nystøyl, G. Strandheim & A. Martinussen (2019). Analyse marint restråstoff, 2018. SINTEF Ocean AS.
    Richardsen, R., S. Sønvisen, H. Bull-Berg & I.L.T. Grindvoll (2017). Betydningen av fiskeflåten: fiskeflåtens bidrag til samfunnsøkonomisk verdiskapning, tall fra 2014–2016. (SINTEF-rapport OC2017A-120).
    Roquebert, J.A., R. L. Phillips & P.A. Westfall (1997). Markets versus management: What “drives” profitability. Strategic Management, 17:8, pp. 653–664.
    Rumelt, R.P. (1991) How much does industry matters? Strategic Management Journal of Economics, 103 (May), pp. 345–356.
    Schmalensee, R. (1985) Do markets differ much? American Economic Review, 75:3, pp.341–350.
    Silverman, D. (2013). Doing Qualitative Research: A Practical Handbook. SAGE Publications Ltd.

  • Markedssvikt i førstehånds-omsetningen i vinter- og vårtorskefisket i Nord-Norge*

    Forfattere: Edgar Henriksen1 og Thomas Nyrud1


    1 Næringsøkonomi, Divisjon Sjømat, Nofima, Muninbakken 9-13, 9291 Tromsø


    * Forfatterne takker for gode innspill fra vår leder, Bent M. Dreyer, og redaktør i Økonomisk fiskeriforskning, Geir Sogn-Grundvåg. Vi takker også to anonyme fagfeller for nyttige forslag til forbedringer. Vi takker også våre kolleger på avdeling for Sjømatindustri for velvillig å ha stilt data til rådighet. Arbeidet er delvis finansiert med interne midler fra SIS; «Sjømatkvalitet fra fjord til bord» og FHF prosjektet; «Fangsthåndtering, volum og kvalitet» (FHF-prosjekt nummer 901500).

    Sluttnoter finnes med tall i (…)

    Sammendrag

    Kystflåten lander cirka 90 % av sine torskekvoter under det hektiske vinter- og vårtorskefisket i Nord-Norge. Registreringer viser at kvaliteten på landingene varierer sterkt, og når kvaliteten relateres til fangstredskap så finner vi følgende rangering; juksa har best kvalitet, line nest best, snurrevad nest dårligst og garn dårligst. Samtidig øker andelen dårlig fisk når fangstene blir større.

    Når vi kontrollerer for fiskestørrelse finner vi at torsk tatt på snurrevad fikk best førstehåndspris, og at prisen øker med økende fangst. Torsk tatt på garn fikk dårligst førstehåndspris, men også her økte prisen når fangstene ble større og av dårligere kvalitet. Det er tydelig at kjøperne av torsk ikke bruker mulighetene som ligger i Råfisklagets forretningsregler til å foreta kvalitetstrekk. Dette gir et sterkt grunnlag for å hevde at det er fravær av en fungerende sammenheng mellom pris og kvalitet, og at det er en markedssvikt i førstehåndsmarkedet for vinter- og vårfisket fersk torsk. Når det gjelder eventuelle grep for å bedre kvalitet, påpekes at bruk av auksjon fungerer i markedene for henholdsvis fryst torsk og pelagisk fisk, og at dette bør forsøkes på nytt også for fersk torsk. Organisasjoner i næringen vil ha forslag på bordet som kan lede til at det iverksettes offentlige reguleringer rettet mot fangstoperasjon, fangstkapasitet, utrustning og råstoffkvalitet for å bøte på markedssvikt. Gjennom dette arbeidet er det blitt klart at det er mulig å koble Nofimas målinger av kvalitet med Fiskeridirektoratets sluttseddeldatabase. En slik kobling vil øke presisjonsnivået i analysene og muliggjøre estimering av en hedonisk prismodell for fersk torsk. Fremtidige analyser vil også studere nærmere betingelser, metoder og begrensinger ved et auksjonssystem for fersk hvitfisk.

    Abstract

    The coastal fleet lands approximately 90% of their cod quotas during the hectic winter and spring seasons in northern Norway. Ratings show that the quality of cod landings varies significantly. When quality is related to fishing gear, we find the following ranking; Jigging has the best quality, long-line the second best, Danish seine scores the second poorest and gillnets the poorest. At the same time, the proportion of poor fish increases with increased catch quantity. When we adjust for the size of fish, we find that cod taken on Danish seine achieves the best first-hand price. Moreover, the price increases with increasing catch quantity. Cod taken on gillnets received the lowest firsthand price, but also here the price increased, and the quality dropped, as catches became larger. Obviously, the buyers of cod do not seize the opportunity to reduce prices due to poor quality, as provided by the business rules of the sales organization (Norges Råfisklag). This provides a strong basis for claiming that a functioning relationship between price and quality is absent, and that it therefore seems to be a market failure in the first-hand market in the seasonal fishery for cod in winter and spring. In order to improve quality, we point to the use of auction works in the markets for frozen cod and pelagic fish, respectively, and that this again should be utilized for fresh cod. Industry organizations has inquired for proposals on public regulations aimed at catch operations, catch capacity, equipment and raw material quality in order to remedy this market failure. Through this work it has become clear that it is possible to link Nofima’s quality ratings with the Directorate of Fisheries’ tripnote database. Such a coupling will increase the precision level in the analyzes and enable estimation of a hedonic price model for fresh cod. Future analyzes will also study conditions, methods and limitations of a future auction system for fresh demersal fish.

    Innledning

    Høsting fra ville fiskebestander foregår ofte i hektiske sesonger. De er ofte karakterisert ved at store mengder av den mest verdifulle delen av bestanden er lett tilgjengelig korte perioder i et avgrenset geografisk område (Hermansen et al., 2010; 2012). Den norsk-arktiske torsken har en biologi og et vandringsmønster som gjør at den om vinteren og våren er tilgjengelig kystnært i store konsentrasjoner. Dette gir grunnlag for de viktigste sesongfiskeriene i Norge og gir sterke økonomiske incentiv for et intensivt høstingsmønster. Sesongfiskerier gir lave fangstkostnader sammenlignet med fiske utenfor sesong når fisken er mindre tilgjengelig. Effektiviteten i fisket kan imidlertid gå på bekostning av kvaliteten på fangsten (Dreyer & Bertheussen, 2019).

    I en tidligere undersøkelse fant Henriksen & Svorken (2011) at de redskapstypene som gir dårligst råstoffkvalitet (garn, snurrevad) over tid hadde økt sine andeler av kystflåtens landinger, mens redskapene som gir best kvalitet (juksa og line), hadde redusert sine andeler. Undersøkelsen viste også en utvikling mot større fangster. Samtidig viser andre undersøkelser at spesielt store fangster fra store fartøy medførte redusert råstoffkvalitet (Joensen et al., 2017, Anon, 2017).

    Sammenhengen mellom pris og kvalitet ble ikke nærmere undersøkt i noen av de ovennevnte arbeider. Det har imidlertid vært lagt til grunn at en sterkt medvirkende årsak til den observerte omleggingen innen redskap og fangstørrelser, har vært jakten på lave fangstkostnader. Det ble også antatt at de økonomiske incentivene for kostnadsfokus ble forsterket av manglende eller svak sammenheng mellom pris og kvalitet. I denne artikkelen spør vi om det er fravær av en fungerende prismekanisme i markedet for fersk torsk, og om det i så fall fører til at effektivitet prioriteres på bekostning av kvalitet.

    Kvalitet skal normalt ha betydning for prisdannelsen i førstehåndsmarkedet for fisk, og den har betydning for verdiskaping og lønnsomhet i resten av verdikjeden (McConnel & Strand, 2000; Sogn-Grundvåg et al., 2013; Heide & Henriksen, 2013; Asche & Guillen, 2012; Asche et al., 2015). Dersom det er manglende sammenheng mellom kvalitet og pris, er dette et avvik fra hvordan et marked forutsettes å fungere, og betegnes i økonomisk litteratur som en markedssvikt (se for eksempel: Pindyck & Rubinfeld, 2001).

    Bertheussen & Dreyer (2019) konkluderte med av de institusjonelle rammene rundt torskefiskeriene i Norge bidrar til et betydelig verditap som skyldes intensiteten i fisket. De fant at rammene bidrar til å låse aktørene i en kostnadslogikk som går på bekostning av en verdilogikk.

    I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i to datasett; Nofimas egne kvalitetsregistreringer og Fiskeridirektoratets sluttseddelregister. Nofima har registrert kvaliteten på torsk landet fra kystflåten i Nordland, Troms og Finnmark over flere år. Fiskeridirektoratets sluttseddelregister omfatter all fangst levert av norske fartøy og dokumenterer blant annet pris, mengder, art og størrelse. Dette gir oss muligheten til å studere sammenhengen mellom registrert kvalitet for et representativt utvalg av torskefangster under vinter- og vårtorskefisket, og pris oppnådd i samme tidsrom, for å kunne svare på om vi har en markedssvikt. Vi vil også diskutere følgene av en eventuell svikt, og om det i så tilfelle finnes gjennomførbare tiltak som enten kan forsterke prismekanismen eller forbedre kvaliteten gjennom andre mekanismer.

    Artikkelen er bygd opp på følgende måte: Først gis en kort oversikt over torskefiskets sesongpreg, utviklingen av torskefangst fordelt på redskap i perioden 2008 til 2017, og hvordan førstehåndsmarkedet er organisert. Deretter presenteres datagrunnlaget og hvordan data for fangstkvalitet sammenstilles med fangstdata (redskap, pris og mengder). Et sett med statistiske tester gjennomføres på disse dataene, hvor resultatene presenteres i tabeller som viser sammenhengen mellom kvalitet, pris, fangstredskap og mengder. Avslutningsvis diskuteres resultatene i lys av forskningsspørsmålet reist innledningsvis. Detaljerte resultater fra de statistiske testene presenteres i vedlegg.

    Sesongfisket etter norsk-arktisk torsk
    Den norsk-arktiske torskebestanden (heretter kalt torsk) forvaltes av Russland og Norge i samarbeid. Den norske andelen av den årlige totalkvoten fordeles mellom hav- og kystfiskeflåten, der kystfiskeflåtens andel er på cirka 2/3. Denne fordeles i sin tur på fartøygrupper og enkeltfartøy. Kystflåtens landinger har et sterkt sesongpreg, der cirka 90 % av landingene skjer i første halvår. Det mest intensive fisket foregår fra februar til og med april (Figur 1) utenfor Nordland, Troms og Finnmark (Nord-Norge), og det er i denne perioden Nofimas kvalitetsregistreringer er foretatt.

    Førstehåndsomsetningen av fisk er regulert i lov (1) og skal skje gjennom fiskesalgslag. All bunnfisk og skalldyr, herunder torsk landet i Nordland, Troms og Finnmark omsettes gjennom Norges Råfisklag. Cirka 220 av 260 fiskemottak i lagets region ligger i Nord-Norge (2) og omsetningen skjer i henhold til salgsvilkår fastsatt av styret med medhold i fiskesalgslagsloven og nedfelt i forretningsregler (Anon, 2018). I henhold til forretningsreglene må all fisk som omsettes skje etter lagets regler, etter vedtatte omsettingsformer, til eller over fastsatte minstepris. Dersom fisken som landes har en kvalitet som ikke betinger full pris kan den reduseres etter graden av kvalitetsforringelse. Det skal imidlertid reklameres umiddelbart ved landing på synlige feil og mangler, og for skjulte feil og mangler kan det ikke reklameres senere enn 24 timer etter landing.

    Det er ikke tillatt å fiske torsk med snurpenot, og for å fiske torsk med trål trengs særskilte tillatelser. Bortimot all torsk som landes i Nord-Norge av den konvensjonelle kystflåten tas med garn, snurrevad, eller krokredskapene juksa og line. Figur 2 viser utviklingen i andel fordelt på redskap. Krokredskapene og garn har redusert sine andeler og snurrevad har nærmest doblet sin andel fra 2012 til 2017. Cirka 80 % av landingene er tatt på de redskapene som gir størst andel dårlig fisk (se resultatkapittelet).

    Datagrunnlag

    Måling av kvalitet på fersk torsk

    Nofima har siden 2004 registrert kvaliteten på torsk landet fra kystflåten basert på en fangstskadeindeks utviklet av Nofima (Esaiassen et al., 2013, Akse et al., 2014). Indeksen graderer tilstanden på fisken i tre kategorier; feilfri, moderate- og alvorlige fangstskader. De fangstskadene som vurderes er: Dødfisk-preg (3), redskapsmerker, bloduttredelser, høtt- og krokskader, manglende utblødning, slitasjeskader (i skinnet), klemskader og bitemerker (fra ulike typer åtseletere). Indeksen er bygd opp slik at små feil i buk eller spordområdet defineres som moderate feil. Tydelige og store feil i tykkfisken defineres som alvorlige feil (Joensen et al., 2017; s 6). Senere i dette kapittelet et det gjort rede for prøvestørrelse i hver enkelt registrering og størrelse på utvalget. Ut fra indeksen er det etablert tre kvalitetsklasser:

    • God kvalitet: Feilfri fisk eller fisk med inntil to moderate feil på samme fisk
    • Redusert kvalitet: Fisk med tre eller flere moderate feil på samme fisk
    • Dårlig kvalitet: Fisk med en eller flere alvorlige feil

    Norges Råfisklag avdeling for ressurs og miljø foretar egne kvalitetstilsyn. Resultatene fra dette tilsynet samsvarer i stor grad med Nofima sine funn (Anon, 2017). I det følgende vil vi derfor bruke Nofimas registreringer av kvalitet på torsk.

    Prisdata

    Fiskeridirektoratets landings- og sluttseddelregister er basert på registrering (4) av det enkelte salgsdokument mellom fiskefartøy og fiskemottak, også kalt «sluttseddel». Registeret omfatter salgsdokumentene fra 12 salgslag med enerett på førstehåndsomsetning av fisk. Dataene er innsendt via fiskesalgslagene til Fiskeridirektoratet. I Nord-Norge skjer all førstehåndsomsetning av villfanget fisk, med unntak av pelagiske fiskeslag, gjennom Norges Råfisklag.

    Opplysninger fra sluttsedler samles inn for å skaffe en løpende oversikt over landet fangstmengde av marin fisk og inneholder blant annet opplysninger om art, mengder spesifisert i størrelsesgrupper for hver art, og pris oppnådd på den aktuelle landingen. Dersom det er foretatt pristrekk som følge av redusert kvalitet, blir også dette registrert. Sluttseddelen inneholder i tillegg informasjon om fangstområde, redskap, og registreringsmerke på fiskefartøyet.

    Sammenstilling av kvalitetsdata og prisdata

    I det følgende vil Nofimas registreringer av torsk kategorisert som «dårlig kvalitet» holdes opp imot relevant statistikk om pris og pristrekk hentet fra Fiskeridirektoratets sluttseddelregister. Det er i henhold til Norges Råfisklags forretningsregler (§ 19–§ 21) anledning å foreta pristrekk for kvalitetsmangler, begrenset til 24 timer etter landing (Anon, 2018).

    Nofimas målinger er gjort på et utvalg av fangstene, mens sluttseddelregisteret inneholder hele populasjonen. I 2016 bestod Nofimas utvalg av 5 550 torsk fra 111 fangster og i 2017 6 650 torsk fra 133 fangster (Joensen et al., 2017). 50 tilfeldig utvalgte fisk ble kontrollert i hver utvalgt fangst. Registreringene er gjort hvert år siden 2004 for perioden 1.2–30.6 i fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Samtlige registreringer er gjort innenfor Norges Råfisklags distrikt (5). Nofimas registreringer dekker aktuelle redskapstyper, fartøystørrelser og fangststørrelser, og er basert på et randomisert utvalg slik at systematiske feil (bias) i resultatene unngås. Utvalgsstørrelsen varierer noe på tvers av redskapene: Hvordan dette påvirker representativitet går vi nærmere inn på i resultatkapitelet.

    Minsteprisen på torsk i Norges Råfisklags distrikt varierer etter størrelse, og det er kjent at fiskestørrelsen varierer avhengig av redskap. Når vi sammenligner priser mellom redskap, har vi derfor valgt å sammenligne pris for sløyd og hodekappet torsk i størrelse 2,5–6 kg for å unngå at ulik størrelsessammensetting mellom redskap påvirker resultatene. Prisdata er innhentet fra samtlige fangster der torsk er registrert på sluttseddel for landinger i Nordland, Troms og Finnmark i perioden 1.2–30.6 i 2016 og 2017. Når vi undersøker om størrelsen på garn- og snurrevadfangster har betydning for pris i størrelseskategorien 2,5–6 kg, brukes hele fangsten av torsk for å gruppere fangstene i størrelsesgrupper.

    For å teste om det er statistisk signifikante forskjeller i pris mellom de ulike redskapene, og om størrelse på fangsten påvirker prisen, er det benyttet t-test. Nullhypotesene er at det ikke er forskjell i den aritmetiske gjennomsnittsprisen på tvers av redskap og på tvers av fangststørrelse. De alternative hypotesene er at redskap og fangststørrelse påvirker prisene fartøyene oppnår.

    Resultater

    Tabellene presentert i dette kapitlet er basert på data fra kvalitetsregistreringer og/eller sluttseddelregisteret for størrelsesgruppen, tidsrom og geografisk avgrensing nevnt over. Tabell 1 viser en deskriptiv sammenstilling av Nofimas målinger på et utvalg torsk sammenstilt med kvalitetstrekk registrert på sluttsedler i hele populasjonen, for samme tidsrom og geografiske område. Forskjellene er markerte. Det er imidlertid sammenfall i rangeringen av kvalitet, kun med det unntak at line har et marginalt større kvalitetstrekk enn snurrevad i 2016. Garn gir størst andel kvalitetstrekk og registrering av dårlig fisk. Snurrevad kommer nest dårligst ut, mens krokfanget fisk kommer best ut, og juksa gjør det noe bedre enn line. Når det gjelder Nofimas kvalitetsregistreringer må vi ta hensyn til utvalgsstørrelsen når vi anvender utvalget for å beskrive den totale populasjonen av landingene. Statistisk testing av Nofimas utvalg (se vedlegg) viser at garnfangst har en statistisk signifikant høyere andel av dårlig kvalitet enn juksa og line for begge årene, og høyere enn snurrevad i 2017. I de øvrige sammenligningene mellom redskap blir utvalget for lite og/eller andelene for nære hverandre til å få frem statistisk signifikante forskjeller.

    Tabell 2 viser at snurrevadfartøy i gjennomsnitt har de klart største fangstene. Deretter kommer garnfartøy, fulgt av line og juksa. Det er samtidig stor spredning i fangststørrelsene for alle redskapene, vist med standardavviket. T-testing viser at det er statistisk signifikant forskjell i gjennomsnittlig fangststørrelse mellom alle redskapsgruppene for begge årene. Garn har størst andel av totalfangsten for begge årene. Andel fisk tatt på line og juksa reduseres fra totalt 18,2 % i 2016 til 14,7 % i 2017, en reduksjon på 19,2 %. Nedgangen for krokredskaper samsvarer med tidligere observasjoner (Henriksen & Svorken, 2011).

    Tabell 3 viser aritmetisk gjennomsnittspris per kg landet fersk torsk, fordelt på redskapsgrupper og landingsstørrelse for hele populasjonen slik den er definert over. Resultatene av t-tester for utvalget finnes i vedlegg. Både i 2016 og i 2017 fikk snurrevadfangstene signifikant høyere pris enn torsk tatt med andre redskaper. I samme tidsrom fikk torsk fanget på garn signifikant lavere pris enn torsk fanget på alle andre redskap. Torsk fanget på line fikk marginalt, men signifikant bedre betalt i 2016 enn torsk fanget på juksa. I 2017 er det ikke signifikante forskjeller i oppnådd pris mellom line og juksa. Sammenlignet med torsk fanget på garn, som gir dårligst betalt begge årene, var prispremien, basert på gjennomsnittsberegninger, på 13,3 % og 8,0 % i henholdsvis 2016 og 2017 for snurrevad. For line var tilsvarende tall 6,4 % og 2,3 %, og for juksa 5,3 % og 2,3 %. Snurrevadkvalitet sammenlignet med linekvalitet får en prispremie i førtehåndsmarkedet på henholdsvis 6,5 % og 5,5 %.

    Tabell 3 viser også andelen torsk fra Nofimas målinger av andel dårlig fisk for et utvalg av fangstene. For garnfangst øker gjennomsnittsprisene med økende fangststørrelse, til tross for at den registrerte kvaliteten blir dårligere når fangstene øker. Både i 2016 og i 2017 er det signifikante forskjeller mellom alle prisene for de ulike garnfangststørrelsene.

    Som for garn, så øker også gjennomsnittsprisene for snurrevadfangst med økende fangststørrelse, til tross for at den registrerte kvaliteten blir dårligere når fangstene øker. I 2016 er det kun snurrevadfangster under 10 tonn som oppnår signifikant lavere pris enn øvrige fangster, mens det ikke er signifikante forskjeller på pris mellom fangster større enn 10 tonn. I 2017 er resultatene de samme med ett unntak; forskjellen i gjennomsnittspris mellom fangster under 10 tonn og over 60 tonn er ikke signifikant.

    For linefangst øker også gjennomsnittprisen med fangststørrelse, og alle forskjellene er statistisk signifikante. Her har vi derimot ikke tilgjengelige kvalitetsregistreringer for de to minste fangststørrelsegruppene, og kan derfor ikke si noe om sammenhengen mellom fangststørrelse, pris og kvalitet. For torsk tatt med juksa mangler vi også kvalitetsregistreringer for den minste av gruppene begge årene og den mellomste gruppen i 2017. I 2016 er det ingen forskjell i andelen dårlig fisk mellom juksafangster på henholdsvis 200−500 kg og over 500 kg. Det er derimot en signifikant forskjell i pris mellom disse gruppene, der fangster på 200−500 kg får 20 øre mer betalt per kilo i snitt. Juksa er det eneste redskapet der økte fangstmengder ikke konsekvent gir økt pris.

    Diskusjon

    Hensikten med denne analysen har i første rekke vært å undersøke sammenhengen mellom pris og kvalitet og fangststørrelse i førstehåndsmarkedet for fersk torsk under sesongfisket i Nord-Norge. Analysen har også et mål om å drøfte eventuelle grep i markedet eller når det gjelder regulering av fangstadferd som kan bidra til bedre kvalitet på torsk landet i sesong.

    Prisen på fersk torsk landet under vinter- og vårfisket i de tre nordligste fylkene, når vi kontrollerer for fiskestørrelse, viser en klar korrelasjon med hvilket redskap som er brukt. Det er også en sterk korrelasjon mellom fangststørrelse og pris. Som det framgår av Tabell 1 og Tabell 3, så gir både Nofimas registreringer og det rapporterte kvalitetstrekket på sluttseddel følgende rangering; juksa har best kvalitet, line nest best, snurrevad nest dårligst og garn dårligst. For snurrevad og garn viser Nofimas målinger at når fangstene øker i størrelse, så øker også andelen dårlig fisk. Sammenlignes det store spriket mellom Nofimas registeringer av dårlig kvalitet, som støttes av Norges Råfisklags egne undersøkelser (Anon, 2017), og faktisk gjennomførte kvalitetstrekk, så er det tydelig at kjøperne av torsk ikke bruker mulighetene som ligger i Råfisklagets forretningsregler (Anon, 2018) til å foreta kvalitetstrekk.

    Torsk fanget på snurrevad, som rangeres som nest dårligst når det gjelder kvalitet (Tabell 3), oppnår høyest pris. Videre ser vi at når fangststørrelsen øker, øker gjennomsnittsprisen, mens kvaliteten blir dårligere. Garnfanget torsk, som graderes med dårligst kvalitet, får også dårligst betalt per kg (Tabell 3). Som for snurrevadfangst, så øker prisen for garnfangst når fangststørrelsen øker, til tross for redusert kvalitet. Prisbildet støtter også opp under at det er liten grad av sammenheng mellom pris og kvalitet. Til tross for at økt kvantum gir redusert kvalitet, så øker prisene når kvantum øker. Dette er en klar indikasjon på at kvantum premieres over kvalitet i førstehåndsmarkedet for torsk. Samlet sett gir dette et sterkt grunnlag for å hevde at det er fravær av en fungerende sammenheng mellom pris og kvalitet, og at det er en markedssvikt i førstehåndsmarkedet for vinter- og vårfisket fersk torsk.

    Vår dokumentasjon av økende førsthåndspris med økende fangststørrelse, til tross for at kvaliteten blir dårligere, støtter opp under Bertheussen og Dreyer (2019) sin bekymring for at torskesektoren er låst inn i en verdiødende volumstrategi. Lave fangstkostnader i sesong vil forsterke og ikke dempe denne tilpasningen. Vi deler Bertheussen og Dreyer (op.cit.) sin oppfatning av at en fungerende sammenheng mellom pris og kvalitet vil dempe sløsingen.

    Sogn-Grundvåg & Henriksen (2014) argumenterer for at det er flere forhold som forklarer markedssvikten. Fangststørrelse, og ikke bare på enkelfangster, men også fartøyenes kvotestørrelse og mobilitet, påvirker forhandlingsstyrken. Dette understøttes av våre funn av prispremie på volum. Vegring for å ta imot fangster av dårlig kvalitet kan føre til tap av store kvanta fisk som bedriftene er avhengige av for å holde i gang produksjonen. Juksa- og linefangster er mindre og fartøyene har mindre kvoter. Dette gir fartøyene mindre forhandlingsstyrke og gjør at bedre kvalitet ikke premieres med bedre pris. Dette forsterkes ytterligere av frykt for at en prispremie skal føre til at store og tunge aktører argumenterer for samme høye pris. Dette bidrar til å vedlikeholde og forsterke tendensen til å levere torsk av dårlig kvalitet, og forklarer hvorfor de redskapstypene og det fangstmønsteret som gir dårligst råstoffkvalitet økte sine andeler av kystflåtens landinger (Henriksen & Svorken, 2011).

    Et annet tema som ofte bringes på banen når sammenhengene mellom pris, kvalitet og volum diskuteres, er påstander om underrapportering. I spørreundersøkelser rettet mot fiskebåtredere, fiskere og fiskekjøpere bekrefter næringsaktørene at underrapportering forekommer, men at omfanget ikke er kjent (Svorken & Hermansen, 2014). Problemet ansees tilstrekkelig stort til at regjeringen har satt ned et offentlig utvalg som skal belyse problemstillingen og foreslå tiltak for å redusere ressurskriminalitet (6). Dersom volum er underrapportert i vesentlig grad, kan dette være en av forklaringene bak den tilsynelatende dysfunksjonelle sammenhengen mellom kvalitet og pris.

    Omsetningen av fryst torsk fra nøytrale fryseterminaler skjer i henhold til et auksjonsregelverk (Anon, 2018). Fangster som bys ut på auksjon skal følges av dokumentasjon som inneholder opplysninger om fangsten, herunder kvantum, størrelse og kvalitet, og eventuelle kvalitetsavvik. Fisker er ansvarlig for eventuelle feil og mangler. Mangelfulle eller feilaktige opplysninger kan medføre reklamasjoner fra kjøper. Sogn-Grundvåg et al. (2019) har studert førstehåndsmarkedet for fryst torsk, hyse og sei omsatt på Råfisklagets auksjon i perioden 2009–2017. Resultatene viser at det er en tydelig sammenheng mellom redskap og pris. Krokfanget torsk (autoline) oppnådde en prispremie på henholdsvis 9,5 % og 16,1 % målt mot torsk fanget med henholdsvis trål og snurrevad. Til sammenligning viser analysene gjort i denne artikkelen at snurrevadkvalitet oppnår en prispremie i førstehåndsmarkedet for fersk torsk, og at denne sammenlignet med line var på henholdsvis 6,5 % og 5,5 % for vinteren/våren 2016 og 2017. Dersom vi forutsetter at fryst torsk omsatt på auksjon gir et riktig bilde av kvalitets- og prisforskjeller mellom linefanget og snurrevadfanget torsk, så kan vi gi et anslag over hvor mye mer fersk torsk fanget med line burde ha fått betalt i gjennomsnitt. Med gjennomsnittlig snurrevadpris som referanse, burde linefanget torsk i størrelse 2,5−6,0 kg sløyd vekt henholdsvis fått i gjennomsnitt 4,81 kr/kg og 4,82 kr/kg bedre betalt enn snurrevad i 2016 og 2017. Som vist i Tabell 3 fikk linefanget torsk henholdsvis 1,5 kr/kg og 1,3 kr/kg dårligere betalt i gjennomsnitt enn snurrevad de samme årene. Det vil si at linefanget torsk fikk henholdsvis 6,31 kr/kg og 6,12 kr/kg dårligere betalt enn kvalitets¬forskjellen tilsier, gitt at fryst fisk gir et riktig blide på kvalitetsdifferansen.

    Erfaringen fra auksjon av fryst torsk gjør at det bør vurderes å innføre auksjon som omsettingsform også for fersk torsk. Norges Råfisklag gjorde forsøk med ferskfiskauksjon under vintersesongen i 2005 og 2006 blant annet for å få på plass kvalitetsgraderte priser. Til tross for at erfaringen var at omsetningsformen gjorde at kvaliteten ble bedre, så ble ikke forsøket videreført og auksjon som omsetningsform for fersk torsk ble heller ikke videreført. Begrunnelsene var at geografi og struktur i flåte og fiskeindustri ville kunne påvirkes i retning av færre aktive fiskerihavner. Det ville også bryte opp tilhørende etablerte forretningsforbindelser. Hos enkelte fiskere var det uvant og upopulært å bli trukket i pris. Dette gjorde omsetningsformen vanskelig gjennomførbar (Nøstvold, 2006). En ekspertgruppe nedsatt av Nærings- og fiskeridepartementet (Anon, 2016) diskuterte forslag til forenklinger og forbedringer i førstehåndsomsetningen av fisk. Her diskuteres ulike former for auksjon og omsetningsformen anbefales for å få til et forbedret marked. Vi er kjent med at Norges Råfisklag på nytt er i ferd med å vurdere auksjon for fersk fisk. Om dette skal være obligatorisk eller frivillig, eller kun gjelde for de større mest mobile fartøyene, er under vurdering.

    Organisasjonene i fiskerinæringen erkjenner markedssvikt i markedet for fersk fisk og har tatt initiativ overfor Fiskeri- og havbruksnæringens forskingsfinansiering (FHF) om få fram forslag til tiltak som kan bedre kvaliteten på kystflåtens landinger (7). Det er derfor iverksatt et prosjekt for å utrede en sertifiseringsordning som tar utgangspunkt i fartøyenes systemer for fangstkontroll og kvalitetssikring av råstoff. Det skal også fremmes forslag til kriterier og metoder for måling og gradering av råstoffkvalitet for hvitfisk landet fersk. Det ser ut som om næringen vil ha forslag på bordet som kan lede til at det iverksettes offentlige reguleringer rettet mot fangstoperasjon, fangstkapasitet, utrustning og råstoffkvalitet for å bøte på markedssvikt.

    Videre arbeid

    Gjennom dette arbeidet er det blitt klart at det er mulig å koble Nofimas målinger av kvalitet med Fiskeridirektoratets sluttseddeldatabase. Det er imidlertid ressurskrevende. En slik kobling vil gi oss mulighet til å estimere en hedonisk (8) prismodell for fersk hvitfisk og gi oss mulighet til å utvide datasettet flere år enn i dette arbeidet. Det vil øke presisjonsnivået i våre analyser. Vi vil da få mulighet til å sammenligne kvalitetsvurderinger og pris for de samme fangstene i en lengre tidsserie. I tillegg har en slik modell den fordelen at effekten av hver enkelt variabel på pris kontrolleres for effekten av alle andre variabler i modellen. For eksempel kan effekten av de tre kvalitetsklassene (god, middels, dårlig) på pris estimeres, kontrollert for effekten av andre forhold som sesong, redskap, fiskestørrelse og fangststørrelse.

    Vi vil også studere nærmere betingelser, metoder og begrensinger ved et auksjonssystem for fersk fisk blant annet på bakgrunn av erfaringer gjort med auksjon. Her har vi både med Norges Råfisklag forsøk med ferskfiskauksjon, erfaringer med auksjon av fryst hvitfisk og erfaringer gjort med auksjon av pelagisk fisk.

    Referanser

    Akse, L., S. Joensen & T. Tobiassen (2014). Kvalitetsstatus for råstoff av torsk og hyse. Registrering av fangstskader og kvalitetsfeil i 2014. Rapport 34/2014, Nofima, Tromsø.
    Anon (2018). Forretningsregler. Gjeldende fra 26. februar 2018. Vedtatt styresak 5/2018. Norges Råfisklag.
    Anon (2017). Rapport fra Norges Råfisklag, avdeling for ressurs og miljø, kvalitetstilsyn 2015-2017. Norges Råfisklag. https://www.rafisklaget.no/portal/page/portal/RafisklagetDokumenter/Pressemeldinger/kvalitetstilsyn_2015_2017_rapport_vedlegg_pm_061117.pdf
    Anon (2016) Forenklinger og forbedringer innen førstehåndsomsetningen for fisk. Rapport fra ekspertgruppe nedsatt av Nærings- og fiskeridepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forenklinger-og-forbedringer-innen-forstehandsomsetningen-av-fisk/id2524716/
    Asche, F. & J. Guillen (2012). The importance of fishing method, gear and origin: the Spanish hake market. Marine Policy, 36, pp. 365–369. https://doi.org/10.1016/j.marpol.2011.07.005
    Asche, F., Y. Chen & M.D. Smith (2015). Economic incentives to target species and fish size: prices and finescale product attributes in Norwegian fisheries. ICES Journal of Marine Science, 72, pp. 733–740. https://doi.org/10.1093/icesjms/fsu208
    Bertheussen, B. & B. Dreyer (2019). Is the Norwegian cod industry locked-in in a value-destructive volume logic? Marine Policy, 103, pp. 113–120.
    Esaiassen, M., L. Akse & S. Joensen (2013). Development of a Catch-damage-index to assess the quality of cod at landing. Food Contrl, 29, pp. 231–235.
    Heide, M. & E. Henriksen (2013). Variabel kvalitet i verdikjeden. Hvordan påvirker kvalitet lønnsomhet? Rapport 3/2013, Nofima, Tromsø.
    Henriksen, E. & M. Svorken (2011). Fangstregulering og råstoffkvalitet i kystflåten. Ferskt råstoff til fiskeindustrien i Nord-Norge. Rapport 25/2011, Nofima, Tromsø.
    Hermansen, Ø. & B. Dreyer (2010). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – The experiences from rural community quotas in Norway. Marine Policy, 34, pp. 567–574.
    Hermansen, Ø., B. Dreyer & J. Isaksen (2012). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – experience from vertically integrated trawlers and delivery obligations in Norway. Marine Policy, 36:1, pp. 206–213.
    Joensen, S., B.H. Nøstvold, T. Tobiassen, B.I. Bendiksen & H. Nilsen (2017). Råstoffkvalitet på torsk fra kystfartøy. Evaluering av effekten av kvalitetstilsynet i regi av Norges Råfisklag. Rapport 31/2017, Nofima, Tromsø
    McConnell K.E. & I.E. Strand (2000). Hedonic prices for fish: tuna prices in Hawaii. American Journal of Agricultural Economics, 82, pp. 133–144. https://doi.org/10.1111/0002-9092.00011
    Nøstvold, B. (2006). Evaluering av «Prosjekt OMFAR – omsetning gjennom fersk auksjon i Råfisklagets distrikt.» Internt notat til referansegruppa for prosjektet «Markedsbasert høsting». Fiskeriforskning. Tromsø.
    Pindyck, R.S. & D.L. Rubinfeld (2001). Microeconomics. Prentice Hall, Upper Saddle River, N.J.
    Sogn-Grundvåg, G., T.A. Larsen & J.A. Young (2013). The value of line-caught and other attributes: an exploration of price premiums for chilled fish in UK supermarkets. Marine Policy, 38, pp. 41–44. https://doi.org/10.1016/j.marpol.2012.05.017
    Sogn-Grundvåg, G. & E. Henriksen (2014). The influence of human rationality and behaviour on fish quality. Ocean & Coastal Management, 87, pp. 68–74.
    Svorken, M. & Ø. Hermansen (2014). Urapportert fiske i torskefiskeriene – resultater fra spørreundersøkelse om juks. Rapport 26/2014. https://nofima.no/pub/1134238/

    Vedlegg

    I arbeidet med artikkelen er det gjennomført en rekke t-tester som sjekker for statistisk signifikante forskjeller i gjennomsnittlig pris og fangststørrelse mellom de ulike redskapsgruppene. I tillegg er det sjekket for statistisk signifikante forskjeller i prisoppnåelse mellom ulike fangststørrelser innad i hver enkel redskapsgruppe. Resultatene av disse testene er presentert i det følgende.

    T-test av to utvalg med antatt ulik varians. Nullhypotese: Det er ikke forskjell i aritmetisk gjennomsnittspris mellom redskap og mellom størrelsesgrupperinger av fangst.

    Sammenligning av kvalitetsregistreringer for ulike redskapsgrupper

    Sammenligning av priser mellom redskapsgrupper

    Sammenligning av fangstørrelse mellom redskapsgrupper

    Sammenligning av priser mellom fangststørrelser for garnfangst

    Sammenligning av priser mellom fangststørrelser for snurrevadfangst

    Sammenligning av priser mellom fangststørrelser for linefangst

    Sammenligning av priser mellom fangststørrelser for juksafangst

    Sluttnoter

    (1) Lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar (fiskesalslagslova); LOV-2013-06-21-75
    (2) https://www.rafisklaget.no/portal/page/portal/NR/Salgavfangst/Fiskemottak
    (3) Preget av at fisken har dødd på redskap eller har blitt liggende for lenge før bløgging.
    (4) https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Statistikk-yrkesfiske/Fangst-og-kvoter/Om-statistikken-Landings-og-sluttseddelregister
    (5) https://www.rafisklaget.no/portal/page/portal/NR/Salgavfangst/Fiskemottak
    (6) https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/skal-gi-rad-om-framtidens-fiskerikontroll/id2604600/. Arbeidet skal være ferdig i desember 2019.
    (7) https://www.fhf.no/prosjekter/prosjektbasen/?string=901500&year=2000%3B2023
    (8) I en hedonisk prismodell gjennomføres det en multivariat regresjonsanalyse som tester hvordan gitte variabler sammen påvirker pris og hvordan variablene påvirker hverandre.

  • Hva forklarer sjømatforbruk i Iran?

    Forfattere: Aida T. Ardebili1, Kåre Skallerud2, Kyrre Rickertsen1 og Zara Zamandaraeh2


    (1) Handelshøyskolen ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Ås
    (2) Handelshøyskolen ved UiT – Norges arktiske universitet, Tromsø


    Sammendrag

    Formålet med artikkelen er å kartlegge iranske forbrukeres holdninger til sjømat, deres kjøpsatferd og betalingsvillighet for sjømat. Dette gjøres gjennom to surveyundersøkelser av konsumenter i Teheran. Oppdrettet iransk regnbueørret spises mye, og smak er viktig. Norsk laks oppfattes som god i smak, ernæringsrik og bekvemmelig. Dette kan brukes i markedsføringen av laks, som imidlertid oppfattes som dyr.

    Konsumenter med kunnskap om tilberedning spiser mer sjømat og de har intensjon om å spise mer sjømat. Konsumenter som spiser mer sjømat er også villig til å betale mer for den. Laks er en ny art i det iranske markedet, og konsumenter som er innovasjonstilbøyelige vil spise mer laks. Artikkelen diskuterer markedsføringsmessige implikasjoner.

    Abstract

    The purpose of this article is to study Iranian consumers’ attitudes, buying behavior, and willingness to pay for seafood. Two surveys of consumers are carried out in Tehran. In study 1, consumer attitudes toward eating seafood were investigated. In study 2, consumer attitudes and willingness to pay for Norwegian salmon were examined. Farmed Iranian rainbow trout is one of the most popular species among consumers. Norwegian salmon is ranked highest on taste, health and nutrition, and convenience, but perceived as expensive. In general, taste preferences are an important criterion. When it comes to willingness to pay (WTP) for salmon, focus on taste and nutrition facts on packaging and/or in advertising can make a positive contribution. Consumers who have procedural knowledge consume more seafood and are willing to consume more seafood in the future. Consumers who consume seafood more often are also willing to pay more for seafood. Consumer innovativeness affects their intentions to eat more seafood. Managerial and marketing implications are discussed.

    Innledning

    I begynnelsen av 2016 ble de internasjonale sanksjonene mot Iran formelt avsluttet. Etter dette ble relasjonene til Iran mer normalisert (USA har imidlertid gjeninnført sanksjoner, og det er nå stor usikkerhet rundt handelen med Iran). Dette ser vi også i forholdet mellom Norge og Iran hvor både norske myndigheter og eksportører øyner muligheter i et marked med 80 millioner forbrukere. Også norske sjømateksportører ser et potensial i det iranske markedet for fisk. I september 2016 besøkte en norsk delegasjon Teheran, ledet av tidligere fiskeriminister Per Sandberg. Delegasjonen bestod av over 100 deltagere fra mer enn 60 bedrifter innen sjømat, oppdrett og annen maritim sektor. Delegasjonens formål var å lære mer om det iranske markedet og etablere nettverk mellom norske eksportører og iranske bedrifter som ønsker å importere norsk sjømat og oppdretts- og fiskeriteknologi.
    Eksporten av fisk, hovedsakelig laks, til Iran var på 70 millioner kroner i 2016, noe som er en økning med 40 millioner fra 2015 (Sjømatrådet, 2017). Laks er med andre ord et relativt nytt produkt i Iran. De tidligere sanksjonene har selvsagt hatt en innvirkning på importen, men selv etter at sanksjonene er borte, er eksporten liten. Grunnen til dette kan delvis forklares av mangler ved bank-/betalingsystemet og generell usikkerhet forbundet med å etablere seg i et nytt og ukjent marked (Sjømatrådet, 2017). Det er derfor fortsatt få norske eksportører som handler med iranske aktører. Imidlertid vet vi at iranske myndigheter ønsker å øke det årlige forbruket av fisk med 5 kg per capita, noe som tilsvarer en økning på rundt 450 tusen tonn.

    Vi vet imidlertid fortsatt svært lite om hva iranske forbrukere tenker om sjømat og hvordan de kjøper og konsumerer sjømat. Formålet med denne artikkelen er derfor å bidra til en dypere forståelse av iranske forbrukeres holdninger til sjømat, deres kjøpsatferd og betalingsvillighet for sjømat. Dette gjøres gjennom to studier av konsumenter i Teheran. I studie 1 undersøker vi forbrukernes holdninger og motivasjon til å spise sjømat samt deres forbruk av ulike typer sjømat. Vi ser på norsk laks og lokalt oppdrettet ørret, kaspisk kutum og tilapia. Studien bruker teori om planlagt atferd (Ajzen, 1991). I studie 2 undersøker vi forbrukernes betalingsvillighet (WTP) for norsk laks sammenlignet med iransk oppdrettet regnbueørret og lokalfanget spansk makrell (latin: Scomberomorus commerson, persisk: shir mahi/شیرماهی). Videre studeres hvordan egenskaper ved fisken (smak, sunnhet og ernæring, bekvemmelighet og pris) og forbrukerne (kjønn, alder, utdanning og inntekt) påvirker betalingsvilligheten.

    Bakgrunn

    Iran har 2440 kilometer med kystlinje i sør langs Persiabukta og 740 kilometer med kystlinje i nord langs det Kaspiske hav, i tillegg til innenlandske ferskvannsressurser. I 2013 ble det fanget og oppdrettet 885 tusen tonn sjømat, 53 % fra sør, 5 % fra nord og 42 % fra innland/oppdrett (FAO, 2014). Utviklingen av oppdrett begynte på 1980-tallet og produksjonen har gradvis økt fra 27 tusen tonn i 1990 til 320 tusen tonn i 2014 (FAO, 2015). I 2015 brukte iranske husholdninger tilsvarende USD 2000 på mat. Av dette gikk 20 % til kjøtt og fjærkre, men bare 2,6 % til fiskekonsum. Årlig fiskekonsum per capita var på 9,2 kilo i 2014 (FAO, 2015). To sentrale mål for den nasjonale matpolitikken finner vi i myndighetenes sjette femårsplan (2016–2020). Det ene målet er å øke det årlige forbruket av sjømat til 14,8 kilo i 2020, og det andre målet er å forbedre balansen mellom eksport og import av sjømat (FAO, 2015). Dette betyr økt fokus på fiskerier og oppdrett samt import av sjømat til landet.

    Nedenfor vil vi gi en grundigere bakgrunn om hva vi hittil vet om det iranske sjømatmarkedet med en spesiell vekt på forbrukerne. Åpne markeder har alltid spilt en viktig rolle i omsetningen av mat i Iran (Zamandaraeh, 2017). Fordelen for forbrukerne har vært færre mellomledd fra primærprodusent til forbruker og at utsalgsprisene dermed har vært lavere. Imidlertid har denne omsetningsformen ulemper i form av lange avstander og ineffektiv distribusjon. Salg av sjømat har derfor ikke vært særlig utbredt på åpne markeder sammenlignet med andre matvarer. I tillegg er mange dagligvarebutikker lokalisert i boligområder og derfor er de mer attraktive på grunn av tilgjengelighet. Økning i oppdrettsproduksjonen og import av fiskeprodukter har ledet til at vi finner mye fryst sjømat i for eksempel supermarkedene “Shahrvand” (Shahrvand, 2017) som er lokalisert i alle bydelene i Teheran. Dette er en supermarkedskjede som er eid av myndighetene i Teheran og har etablert rundt 20 butikker i byen. I Teheran og andre større byer finner vi også moderne hypermarkeder hvor forbrukerne kan kjøpe et større utvalg importerte matvarer (Hyperstar, 2017). Her legges det også større vekt på ferskvarer. Det er vanlig med egne ferskvaredisker for fisk i tillegg til disker med et større utvalg prosessert fisk. Det er en tydelig trend at supermarkeder og hypermarkeder tar større andel av dagligvareomsetningen selv om de har et høyere prisnivå enn andre typer butikker. Imidlertid er det små lokale fiskebutikker med et mer begrenset utvalg som fortsatt dominerer omsetningen av fisk og sjømat. Disse er de mest tradisjonelle omsetningskanalene for sjømat og ikke ulik de vi finner i mange andre land. Adeli (2014) viser at fiskebutikker fortsatt er de mest foretrukne utsalgsstedene fordi kundene har tillit til butikken og produktene.

    Det er gjennomført relativt få studier av forbrukernes holdninger til sjømat i Iran generelt. Markedsstudier og forbrukerundersøkelser er et relativt nytt felt i Iran selv om både universiteter og forskningsinstitutter forsker på ulike områder innenfor marine næringer. Iboende egenskaper ved fisk og sjømat som bein og lukt har vist seg å påvirke forbruket negativt (Sheena et al., 2000). Det samme er tilfellet i Iran (Rezaeipandari et al., 2012). Nesten alle husholdninger tilbereder sjømaten hjemme og lukt og bein oppfattes derfor som en barriere mot økt forbruk (Rezaeipandari et al., 2012). Sosial norm eller innflytelse og press fra familiemedlemmer påvirker også forbruket av sjømat generelt (Olsen, 2001; Verbeke & Vackier, 2005). Det samme fant Rezaeipandari et al. (2012). Husmødre opplevde motstand fra barna om å spise fisk oftere. I tillegg påvirker tilgjengelighet forbruket av sjømat. For eksempel selger mange av de små nærbutikkene i liten grad fersk fisk. Rezaeipandari og Keshavarez (2014) viste at forbruket av oppdrettet ørret økte markant i Teheran etter at kundene fikk kjøpe vakuumpakket filet. Disse produktene, som ble introdusert rundt 2007, skilte seg betraktelig fra de tradisjonelle produktene og eksponeringen i butikkene. Samme undersøkelse viste at forbrukerne i stor grad forbandt produkter godkjent av den iranske sjømatrådet (Shilat) som pålitelige produkter. Imidlertid er det fortsatt få produkter og butikker som har slik godkjenning. Pris kan også være en barriere for økt forbruk av sjømat og iranske forbrukere er generelt svært prisfølsomme. Fisk og sjømat oppfattes gjerne som dyrt (Aghili et al., 2010). Mange kjøper billige fiskeprodukter av mindre god kvalitet (Rezaeipandari et al., 2012). Forbrukeren med større kjøpekraft legger mindre vekt på pris og større vekt på kvalitet og forbruket av fisk øker med økende inntekt (Dadgar et al., 2015). Abtahi et al. (2009) viser for eksempel at økonomiske forskjeller mellom forbrukere nord og sør i Teheran er en viktig forklaring på hvorfor forbrukere i nord i større grad kan være kvalitetsbevisst i valg av mat.

    Studiene diskutert over er relativt generelle av natur, og det vil være vanskelig å basere strategier og markedsføringstiltak på disse. Det er derfor behov for flere studier og mer kunnskap om iranske forbrukeres konsum og kjøpsatferd for fisk og sjømat. Teheran er landets viktigste handelssentrum. Selv om kun 11 % av befolkningen bor i Teheran, står de for 25 % av landets BNP, 30 % av landets offentlige sektor og 45 % av landets industribedrifter er lokalisert i Teheran (Wikipedia, 2017). Imidlertid er det store sosioøkonomiske forskjeller mellom innbyggerne i Teheran. Inntektene varierer stort mellom ulike deler av byen (Taranewz, 2015) og følgelig varierer også forbruket. Et moderat anslag på forskjeller mellom bydeler, antyder et gjennomsnittlig forbruk som er 6 ganger høyere i Vest-Teheran sammenlignet med Øst-Teheran (Isnanews, 2017). På samme måte viser Abtahi et al. (2009) at det er store forskjeller i kjøpekraft mellom kvinner nord og sør i Teheran. Forbruket og innkjøp av matvarer med bedre kvalitet er betraktelig større i nord sammenlignet med sør i Teheran. Studiene som ligger til grunn for denne artikkelen er derfor avgrenset til Teheran og dataene er samlet inn fra forbrukere som med størst sannsynlighet vil være potensielle kunder av norsk sjømat.

    Studie 1: Holdninger til sjømat

    Formålet med studien var å undersøke forbruk av sjømat og holdninger og motivasjon som påvirker sjømatforbruk. Studien er inspirert av teorien om planlagt atferd (Theory of Planned Behavior – TPB). I tillegg inkluderer vi involvering i egen helse og hvor innovative konsumentene er målt som innovasjonstilbøyelighet.

    TPB-modellen er en innflytelsesrik modell som benyttes for å forklare menneskelig atferd generelt (Ajzen, 1991). Den relative viktigheten av holdninger til objektet som undersøkes (sjømat i vårt tilfelle), konsumenters subjektive norm og oppfattet atferdskontroll har vist seg å forklare betydelig variasjon i atferd og intensjoner til atferd (Armitage & Conner, 2001). Modellen er ofte benyttet i studier av sjømatforbruk (f.eks. Olsen, 2004; Verbeke & Vackier, 2005; Siddique, 2012). Involvering i egen helse vil også kunne fremme konsum av sjømat da den oppfattes generelt som sunn mat i Iran. Imidlertid er det over 70 % som ikke følger myndighetenes kostholdsråd (Matlabi et al., 2012). Sjømatforbruket er lavt i Iran, men samtidig er stadig mer sjømat tilgjengelig for forbrukerne, både innenlandsk fisk og importert fisk. Derfor inkluderes også konsumenters innovasjonstilbøyelighet i modellen for å undersøke i hvilken grad dette påvirker forbruk av sjømat (Flynn & Goldsmith, 1993).

    Metode

    Utvalg

    Personlige intervju med forbrukere nord, vest og øst i Teheran ble gjennomført i mars 2017 ved at en av forfatterne oppsøkte boliger i disse bydelene og delte ut spørreskjema til respondenter som var ansvarlige for husholdningenes matlagning. Personlige intervju ble valgt for å sikre kvaliteten på dataene ved at formålet med undersøkelsen ble forklart og at riktige respondenter ble utvalgt. Utvalget er basert på bekvemmelighet og formål og er derfor ikke representativt for populasjonen. Til sammen ble det samlet inn 202 svar fra dette formålsbestemte utvalget i løpet av 20 dager, hvorav 98 (48,8 %) er menn og 100 (49,8 %) er kvinner og 3 personer som ikke svarte på spørsmålet om kjønn. Det tok 20 dager å samle inn dataene.

    Gjennomsnittlig alder er 43 år (SD = 14,5 år). Inntekt viser en skjevfordeling i utvalget (n = 130, 72 svarte ikke på dette spørsmålet). Medianinntekten er US$ 715. Gjennomsnittlige inntekt er US$ 1.500 (SD = US$ 2380). Husholdninger på 4 personer utgjør 33 % av utvalget. Husholdninger på 3 og 2 personer utgjør henholdsvis 22 % og 23 % av utvalget. 1-persons husholdninger utgjør 10 % og resterende 12 % er husholdninger med 5 personer eller flere.

    Operasjonaliseringer

    Generell holdning ble målt ved å benytte spørsmål relatert til det å spise fisk. Disse samsvarer med indikatorer benyttet av blant andre Verbeke & Vackier (2005) og Honkanen et al. (2005). Subjektiv norm defineres som forventninger fra viktige personer som kan endre preferanser for valg av måltider. Operasjonaliseringen er basert på målene fra Tuu et al. (2008) og Verbeke & Vackier (2005). I studier av Verbeke & Vackier (2005) ble kunnskap identifisert i form av mestringstro knyttet til tilberedelse og kjennskap til næringsverdier. Den samme operasjonaliseringen er benyttet i dette studiet. Olsen (2004) fant at bekvemmelighet/tilgjengelighet er en av de viktigste faktorene som påvirker forbrukerens kjøp av mat. Dette målet kan også være relevant for kjøp av fisk i Teheran hvor tilgjengelighet noen ganger er en utfordring. Studien bruker samme påstander som er benyttet av Olsen (2004) og Siddique (2011). For å måle respondents innovasjonstilbøyelighet for en spesifikk varekategori, benyttes påstander fra Heide & Altintzoglou (2015). For å måle helsebevissthet benyttes påstander fra Pieniak et al. (2010). Atferd er målt som hvor ofte respondenten spiste fisk basert på spørsmålet: «Hvor mange ganger har du spist fiskemåltid siste år?». Svarsalternativene varierte fra «tre ganger per uke» (= 7) til «aldri» (= 1). Intensjon ble imidlertid ikke målt slik den vanligvis måles innenfor TPB. Vi stilte spørsmålet: «Hvor mange ganger planlegger du å spise fisk til middag de kommende syv dager?” Svarsalternativene varierte fra én gang til syv ganger. Sammenhengen mellom intensjon og atferd i henhold til TPB kan derfor ikke undersøkes i dette studiet.

    Resultater

    Figur 1 viser at 97 % av respondentene spiser sjømat og 60 % spiser sjømat ukentlig eller oftere. Regnbueørret spises av 71 % og 33 % spiser ørret ukentlig eller oftere. Kutum og laks spises av henholdsvis 45 % og 33 %, og tilapia spises av 25 % av respondentene.

    Figur 2 illustrerer kjøpsatferd for sjømat. Fiskebutikker er den viktigste kjøpskanalen for 35 % av respondentene, fulgt av markeder/bazaarer (14 %), hypermarkeder (10 %) og supermarkeder/Sharvand (8,5 %). Fersk fisk foretrekkes av 63 % av respondentene. Med utgangspunkt i TPB-modellen ble det kjørt fire regresjonsanalyser for å identifisere faktorer som påvirker forbruk av sjømat (ganger sjømat ble spist siste år) og intensjon om å spise sjømat (i kommende uke). Operasjonaliseringen av begrepene i modellen er vist i appendikset til artikkelen. Tabell 1 viser at henholdsvis 26 % og 27 % av variasjonen i frekvensen av sjømatkonsum kan forklares av den opprinnelige TPB-modellen og den utvidede TPB-modellen. Holdninger til fisk (negativt fortegn på grunn av operasjonaliseringen av begrepet) og kunnskap (dvs. del av opplevd atferdskontroll) påvirker frekvens signifikant (p < ,001) og subjektiv norm påvirker frekvens på 10 prosentnivået. Verken innovasjonstilbøyelighet eller involvering i egen helse har noen signifikant effekt på frekvensen av sjømatkonsum.

    To regresjonsmodeller ble kjørt for å identifisere respondentens intensjoner til forbruk av sjømat. Tabell 2 viser at 22 % av variasjonen i intensjon kan forklares av den originale TPB-modellen. Den utvidede TPB-modellen forklarer derimot 27 % i variasjonen i intensjon til konsum av sjømat. Igjen er det holdninger til sjømat og kunnskap som påvirker intensjon signifikant (p < ,001). I tillegg ser vi at innovasjonstilbøyelighet bidrar signifikant til å forklare intensjon. Helseinvolvering har ingen signifikant effekt.

    Diskusjon av resultatene i studie 1

    Resultatene viser at sjømat ikke er en sentral del av iranernes diett. Det generelle bildet er at de spiser sjømat sjeldnere enn én gang per uke. Imidlertid er det en betydelig del av iranske konsumenter som spiser fisk jevnlig. Oppdrettet regnbueørret er den mest populære varianten og foretrekkes fersk og hel. Sjømat og fisk kjøpes oftest i tradisjonelle fiskebutikker.

    Subjektiv norm har vist seg i flere studier å ha en moderat effekt på intensjon til atferd (Armitage & Conner, 2001). Denne studien bekrefter at sosialt press (subjektiv norm) er en svak predikator og hadde ingen signifikant effekt hverken på konsumfrekvens eller intensjon til konsum. Positive holdninger til sjømat ser ut til å være et viktig kriterium for iranske konsumenters sjømatkonsum. Kunnskap om sjømat er en viktig ressurs for konsumentene som kan kobles til aspekter som vurdering av kvalitet og tilberedning (Olsen, 2004). Iranske konsumenter som har prosedyrekunnskap, konsumerer mer sjømat og er villig til å konsumere mer sjømat i framtiden. Utvikling av konsumentenes subjektive kunnskap vil sannsynligvis øke konsumet av fisk (Pienak et al., 2008).

    Utover dette viser studien at konsumentenes innovasjonstilbøyelighet påvirker intensjon til å spise sjømat. Shilat (det iranske sjømatrådet) ønsker å øke forbruket av sjømat. Dette betyr at det må importeres mer sjømat som er ny for iranske konsumenter. For å lykkes med nye sjømatprodukter er det derfor viktig å markedsføre seg mot konsumenter som er innovative. Innovative konsumenter kan bidra med å gjøre nye produkter kjent i markedet og sannsynligvis gjøre det lettere å introdusere slike produkter til mindre innovative konsumenter (Goldsmith & Flynn, 1992). Imidlertid kreves det framtidige studier for å identifisere og profilere segmenter av innovative sjømatkonsumenter. I vår studie hadde helseinvolvering ingen signifikant effekt på frekvens eller intensjon. Gjennomsnittskåren på helseinvolvering er høy, noe som kan bety at en ytterligere innsats for å styrke helseinvolvering ikke vil ha ønsket effekt på sjømatkonsumet (Pienak et al., 2008).

    Studie 2: Betalingsvillighet for norsk laks

    I denne studien undersøkte vi iranske forbrukeres preferanser og betalingsvillighet for fisk. Vår primære interesse var norsk laks og nære substitutter i det iranske markedet. Vi gjennomførte en spørreundersøkelse hvor vi kartla betalingsvillighet (WTP) og preferanser for norsk laks, iransk regnbueørret (referert til som ørret under) og flekket kongemakrell (Scomberomorus maculatus, referert til som makrell under). Vi spesifiserte at fisken var fersk og sløyd fordi fisk vanligvis selges slik i Iran. Regnbueørret og flekket kongemakrell er vanlige fiskearter i Iran og er relativt nære substitutter for laks.

    Metode og økonometrisk modell

    Spørreundersøkelsen ble gjennomført i løpet av tre uker i februar 2017 i Teheran. For å fange opp ulike grupper av forbrukere ble undersøkelsen gjennomført fire dager i uka: søndag, tirsdag, torsdag og fredag mellom 10 og 13 og mellom 17 og 20. Fredag er helligdag, men alle matbutikker er åpne. Det er vanlig blant familier hvor begge arbeider å handle matvarer et par ganger i måneden på fredager. Det er derfor ofte mange kunder i butikkene på fredager sammenlignet med andre dager.

    Hver femte kunde som passerte kassa i tre hypermarkeder i tre områder av Teheran ble spurt om å delta. To spørsmål ble brukt for å identifisere målgruppen. De som vanligvis ikke handlet inn mat til husholdningen og de som svarte ‘aldri’ på spørsmålet om hvor ofte de spiste sjømat i husholdningen ble ekskludert fra undersøkelsen. Totalt ble det samlet inn 338 svar.

    Etter noen innledende spørsmål, fikk respondentene utdelt bilder av fiskeartene, og de ble bedt om å angi på en skala fra 1 (veldig dårlig) til 5 (veldig bra) hvordan de vurderte de ulike artene med hensyn til smak, enkelhet i forhold til tilberedning og konsum (referert til som bekvemmelighet under), sunnhet & ernæring og pris. For å redusere deltakernes usikkerhet i forhold til kvalitet, matsikkerhet og pris, ba vi respondentene om å anta at de kjøpte fisken fra en pålitelig matbutikk.

    Deretter delte vi ut en ‘prisliste’ med fem (hypotetiske) priser for hver art. Basisprisen var plassert som det midterste alternativet i prislisten, og den viste den laveste markedsprisen for arten samme dag som surveyen startet. De andre prisene ble beregnet som 20 % og 50 % rabatt og 10 % og 30 % premium. Respondentene fikk imidlertid ikke oppgitt hvordan prisene var beregnet for å unngå eventuelle ankeringseffekter til markedsprisene. Prisene ble oppgitt i iranske rial (IRR).

    Prislistens intervaller gjør at betalingsvilligheten angir intervaller. Dataene har videre en panelstruktur siden vi observerer hver respondents betalingsvillighet for tre arter. Noen respondenter kan ha en generell høy eller lav betalingsvillighet for alle artene (av ulike årsaker), og vi tester for viktigheten av denne panelstrukturen under. Vi bruker en såkalt interval regression model (StataCorp, 2015) som passer for modeller hvor den avhengige variabelen er målt i intervaller (Wooldridge, 2010: 538).

    Vi følger Rickertsen et al. (2017b) og lar

    angi de spesifiserte intervallene for den latente variabelen WTP* for hver art. Respondenter som ikke er villig å kjøpe noen av artene til de tilbudte prisene, plasseres i nullblokken. Respondenter som vil kjøpe fisken gitt 50 % rabatt er i neste blokk og så videre. Sannsynlighetsfunksjonen for WTP for hver art vil dermed bli:

    hvor Φ er den kumulative fordelingsfunksjonen for standard normal, σ er standardfeilen for WTP, β er vektoren av parameterne og x er vektoren av de uavhengige variablene. Den latente betalingsvilligheten, WTP* , er estimert som:

    hvor f = 1, 2, 3 angir de tre fiskeartene og i = 1, …, n angir respondentene. er lik 1 for den relevante fiskearten og 0 for de andre artene. I ligning (1) erstattes med + . Feilleddet representerer respondent-spesifikk feilvariasjon som antas å være iid og invariant mellom artene. Feilleddet er et observasjonsspesifikk feilledd og er antatt å være uavhengig av og . Panelnivå variansen, sin andel av den totale variansen, , er:

    Når ρ er høy så er panelstrukturen viktig og når ρ er liten så er panelstrukturen uten betydning. Vi estimerte først ligning (2) med en ‘random effect interval regression model’. Vi utelot 147 observasjoner hvor vi manglet informasjon om noen av holdningsvariablene og brukte de gjenværende 867 observasjonene. Panelstrukturen viste seg å være insignifikant (p = 0,43), og vi fjernet det respondent-spesifikke feilleddet i ligning (2) (og dermed panelstrukturen). Vi estimerte deretter modellen som en ‘pooled interval regression model’ med robuste standardfeil. Vi rapporterer resultatene fra denne modellen under.

    Resultater

    Vi beskriver først resultatene fra spørreundersøkelsen og deretter resultatene fra den økonometriske modellen.

    Deskriptive resultater fra spørreundersøkelsen

    Tabell 3 viser den prosentvise fordelingen av respondentenes svar om holdningene til de ulike attributtene for hver fiskeart. Noen respondenter svarte ikke for alle fiskeartene fordi de ikke hadde smakt eller tilberedt arten, og derfor var usikre på svaret. Kolonnen til høyre viser gjennomsnittet. Laks vurderes høyest med hensyn til smak (gjennomsnitt 3,8), sunnhet og ernæring (gjennomsnitt 4,3) og bekvemmelighet (gjennomsnitt 4,2), men rangeres lavest med hensyn til pris (gjennomsnitt 2,0). Gjennomsnittene for ørret og makrell er ganske like for smak (gjennomsnitt 3,6 og 3,7) og bekvemmelighet (gjennomsnitt 4,0). Ørret rangeres først på pris (gjennomsnitt 3,4), men lavest på sunnhet og ernæring (gjennomsnitt 3,6).

    En stor andel av respondentene mener at laks har en meget god smak (31,9 %), er meget sunn og ernæringsrik (51,2 %), meget enkel å tilberede og spise (45,9 %), men meget dyr (41,1 %). Holdningen til pris på laks skiller seg ut sammenlignet med ørret og makrell som kun 1,8 % og 11,4 % av respondentene vurderer som meget dyr. Vi undersøkte ikke egenskaper som villfanget versus oppdrettet eller innenlands produsert versus importert fisk. Laks vurderes imidlertid meget høyt selv om den er en ny og importert oppdrettsfisk i det iranske markedet.

    Tabell 4 viser gjennomsnittlig betalingsvillighet og fordelingene av betalingsvillighet for de ulike artene. Respondentene er i gjennomsnitt villig til å betale US$ 15,8 per kilo laks, US$ 4,4 per kilo ørret og US$ 6,7 per kilo makrell. Nesten ni av ti respondenter er villige til å betale minst markedspris for ørret og omtrent to av tre er villige til å betale minst markedspris for makrell. Til sammenligning er bare én av fire villig til å betale minst markedspris for laks, og én av fire er ikke villig å kjøpe laks for noen av de tilbudte prisene.

    Tabell 5 viser gjennomsnittsverdier, standardavvik og antall observasjoner for forklaringsvariablene i den økonometriske modellen. Rundt 60 % av utvalget er kvinner og rundt halvparten er over 40 år. To av tre har høyere utdanning og cirka 40 % har høyere inntekt. Respondentenes holdninger og erfaringer med de ulike artene er representert av dummyvariabler. Dummyvariablene er gitt verdien 1 for dem som svarte 4 eller 5 på vurderingen av de ulike egenskapene og dem som hadde spist arten i måneden før undersøkelsen.

    Resultater fra økonometrisk modell

    Parameterestimatene og tilhørende t-verdier er vist i Tabell 6. De estimerte parameterne viser den marginale effekten av de forskjellige variablene på betalingsvilligheten for ett kilo av arten målt i US$. Konstantleddet kan tolkes som betalingsvilligheten for en hypotetisk respondent. Denne respondenten er en ung mann med lav inntekt og uten bachelorgrad som ikke hadde spist arten den siste måneden og ga arten lav vurdering med hensyn til alle egenskapene. Denne hypotetiske respondenten har en betalingsvillighet på US$ 7,75 for laks, US$ 3,50 for ørret og US$ 4,83 for makrell. Disse verdiene er langt lavere enn de gjennomsnittlige betalingsvillighetene som er rapportert i Tabell 4. Verdiene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare. Tabell 4 viser den gjennomsnittlige betalingsvilligheten for alle respondentene, mens konstantleddene viser betalingsvilligheten for en respondent med spesifikke egenskaper som i tillegg vurdere fisken meget lavt.

    Ingen av de sosioøkonomiske variablene er signifikante for noen av artene. Dette samsvarer godt med Bronnmann & Hoffmann (2018) som også fant små effekter for sjømat. Egenskapene har imidlertid stor betydning. Respondenter som vurderer laks høyt når det gjelder smak eller ernæring er villige til å betale mye mer ($5,51 og $4,60). Smak er også signifikant for både ørret og makrell, mens bekvemmelighet er signifikant for makrell. Betydningen av slike egenskaper er i samsvar med en rekke resultater funnet i andre land (e.g., Sylvia & Graham, 1992; Engle & Kouka, 1995; Gempesaw et al., 1995; Verbeke & Vackier, 2005; Lusk & Briggeman, 2009; Fernández-Polanco et al., 2013; Rickertsen et al., 2017a). Respondenter som hadde spist laks eller ørret i måneden før undersøkelsen er også villige til å betale mer for laks ($3,32), makrell ($0,88), og ørret ($0,33). Dette resultatet kan fortolkes som en positiv effekt av vaner som også tidligere er funnet for sjømat (Verbeke & Vackier, 2005).

    Diskusjon av resultatene i studie 2

    Med dagens priser er omtrent 25 % av respondentene villige til å kjøpe laks. Laks rangeres høyest på egenskaper som smak, sunnhet og ernæring og bekvemmelighet. Imidlertid må prisen bli lavere for å øke salget av laks. Som vist i Tabell 2 så er nesten tre av fire respondenter villige å kjøpe laks dersom prisen reduseres med 50 %. En prisreduksjon på 50 % tilsvarer typiske markedspriser for laks i europeiske markeder. For å redusere prisen, så fordres det større kvanta, men det fragmentariske distribusjonssystemet representerer en utfordring for økt volum. Omtrent 75 % av de mer enn 300 tusen matbutikkene i Iran er små og uavhengige butikker (Innovasjon Norge, 2016), og de fleste iranere kjøper sin mat fra lokale markeder. Ørret og makrell er tilgjengelige både i lokale butikker og i større butikkjeder, men laks er kun tilgjengelig i noen hypermarkeder. Det vil være svært utfordrende å fokusere på alle utsalgskanaler, så fokuset bør rettes mot distribusjon til utvalgte segmenter som husholdninger med høy utdanning og inntekt i mer velstående områder i Teheran. Laks må først etableres som en kjent kategori før den kan distribueres til mindre butikker.

    En komplementær strategi for å øke betalingsvilligheten er å øke graden av produktdifferensiering. Produktdifferensiering skaper fysiske og psykologiske forskjeller mellom produkter som er nære substitutter slik at forbrukerne ikke lengre ser på produktene som identiske (Lipczynski et al., 2005). Dette er en typisk strategi i sjømatnæringen, og den har blitt benyttet med hell for å differensiere norsk laks i andre markeder (Kinnucan & Wessells, 1997). Et nært substitutt til norsk laks i det iranske markedet, er lokalt oppdrettet brunørret (Salmo trutta). Den er ganske lik laks i utseende og smak. Gjennom subsidier av lokalproduksjon av brunørret, produseres og selges den for omtrent halvparten av prisen til laks. Den er også ofte omtalt som ‘laks’. Siden begge artene kan anses som nye i markedet så kan det være vanskelig for konsumentene å differensiere mellom disse artene. Merking og markedsføring av opphavsland kan derfor også bidra til å differensiere laksen og gi høyere betalingsvillighet (Asche & Guillen, 2012; Claret et al., 2012; Sogn-Grundvåg et al., 2014; Zander & Feucht, 2018; Alfnes et al., 2018).

    En synliggjøring av smak og ernæringsfakta på emballasjen og/eller i reklamesammenheng kan også øke betalingsvilligheten for laks (Alfnes et al., 2018). Andre markedsføringsaktiviteter kan være å gi smaksprøver i hypermarkeder eller å samarbeide med restauranter for å få laks på menyen (Kinnucan & Venkateswaran, 1990). Denne type samarbeid vil øke sannsynligheten for at konsumentene prøver laks og utvikler preferanser for arten (Redkar & Bose, 2004) eller skaper en vane med å spise laks (Buason, 2017).

    Generell diskusjon og konklusjoner

    Formålet med denne artikkelen er å bidra til en dypere forståelse av iranske konsumenters holdninger til sjømat, deres kjøpsatferd og betalingsvillighet for sjømat. Dette er gjort gjennom to studier av forbrukere i Teheran. I studie 1 ble konsumentenes holdninger og motivasjon for å spise sjømat samt deres forbruk av ulike typer sjømat undersøkt. Personlige intervjuer med 202 forbrukere i Teheran ble gjennomført i mars 2017. Studien ble gjennomført med konsumenter i Teheran som representerer et viktig segment av velstående og internasjonalt orienterte konsumenter. I studie 2 ble forbrukeres holdninger og betalingsvillighet for norsk laks undersøkt. En spørreundersøkelse ble gjennomført i februar 2017 blant 338 kunder i tre hypermarkeder i Teheran.

    Det viser seg at sjømat ikke er en sentral del av iranernes diett, men det er en betydelig andel som spiser fisk jevnlig. Laks rangeres høyt på smak, sunnhet og ernæring og bekvemmelighet. Imidlertid oppfattes laks som dyrt. Nesten tre av fire konsumenter ville kjøpt laks dersom markedsprisen på undersøkelsestidspunktet hadde vært halvparten, noe som tilsvarer typiske markedspriser for laks i europeiske markeder. Generelt er egenskaper som smak, sunnhet og ernæring og bekvemmelighet viktige kriterier for iranske konsumenters sjømatkonsum, noe som er sammenfallende med de fleste studier av sjømatkonsum. Når det gjelder betalingsvillighet for laks kan fokus på smak og ernæringsfakta på emballasje og/eller i reklamesammenheng bidra positivt. Merking og markedsføring av opphavsland kan derfor også bidra til å differensiere laksen fra ørret og gi høyere betalingsvillighet. Iranske konsumenter som har prosedyrekunnskap (dvs., vurdering av kvalitet og kunnskap om tilberedning), konsumerer mer sjømat og er villige til å konsumere mer sjømat i framtiden. Konsumentenes innovasjonstilbøyelighet påvirker deres intensjoner om å spise mer sjømat. Økt forbruk av sjømat må imidlertid i stor grad tilfredsstilles gjennom økt import.

    For å lykkes med nye sjømatprodukter kan en strategi være å rette markedsføringen mot konsumenter som er innovative. Disse kan i neste omgang bidra med å gjøre nye produkter kjent i markedet. Fokuset bør rettes mot distribusjon til utvalgte segmenter av husholdninger med høy utdanning og inntekt. I tillegg kan betalingsvilligheten økes gjennom produktdifferensiering, noe som er benyttet med hell i andre markeder. Imidlertid kreves det framtidige studier for å identifisere og profilere segmenter av innovative sjømatkonsumenter.

    Disse to studiene er blant de første som studerer sjømatkonsum og betalingsvillighet for fisk i Iran. Studie 1 indikerer at TPB kan være en nyttig modell for å undersøke iranske konsumenters atferd relatert til sjømatkonsum. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i deler av Teheran, men det er ønskelig å replisere studien i andre deler av Teheran og Iran for kartlegge iranske konsumenters holdninger til sjømat i resten av landet. Framtidige studier kan også utvide TPB-modellen med andre variabler som for eksempel vane, produktinvolvering, moralsk norm eller mestringstro (self-efficacy) (Tong & Olsen, 2012). Selv om studiene består av relativt små utvalg av konsumenter i velstående områder av Teheran, representerer utvalgene konsumenter som sannsynligvis vil være blant de mest aktuelle kundesegmentene for norsk sjømat i landet.

    Referanser

    Abtahi, M., S. Jazaieri, M. Eshraghian, A. Dorost-Motlagh, H. Sadrzadeh-yeganeh & H. Pooraram (2009). تھران وبرخی عوامل اقتصادی، اجتماعی مرتبط با آن . Payesh, health monitor. Journal of the Iranian Institute for Health Sciences Research, 8:2, pp. 113–122.
    Adeli, A. (2014). A study of some situational factors on home consuming behavior fishes in Tehran. Journal of Fisheries (Iranian Journal of Natural Economics), 67:2, pp. 251–261.
    Aghili, S.M., R. Safari, B. Shaabanpour & M. Rahmani (2010). Market assessment of aquatic and fishery products in the city of Gorgan. Journal of Fisheries, 4:3, pp. 91–101.
    Ajzen, I. (1991). The theory of planned behavior. Organizational Behavior and Human Decision Processes, 50:2, pp. 179–211.
    Armitage, C.J. & M. Conner (2001). Efficacy of the theory of planned behaviour: A meta-analytic review. British Journal of Social Psychology, 40, pp. 471–499.
    Alfnes, F., X. Chen & K. Rickertsen (2018). Labeling farmed seafood: A review. Aquaculture Economics & Management, 22:1, pp. 1–26.
    Asche, F. & J. Guillen (2012). The importance of fishing method, gear and origin: The Spanish hake market. Marine Policy, 36:2, pp. 365–369.
    Goldsmith, R. & L. Flynn (1992). Identifying innovators in consumer products markets. European Journal of Marketing, 26, pp. 42–55.
    Bronnmann, J. & J. Hoffmann (2018). Consumer preferences for farmed and ecolabeled turbot: A North German perspective. Aquaculture Economics & Management, 22:3, pp. 342–361.
    Buason, A. (2017). Time and money: A study of purchasing decisions. PhD Thesis 2017:54, School of Economics and Business, Norwegian University of Life Sciences, Ås, Norway.
    Claret, A., L. Guerrero, E. Aguirre, L. Rincón, M. D. Hernández, I. Martínez, J. B. Peleteiro, A. Grau & C. Rodríguez-Rodríguez (2012). Consumer preferences for sea fish using conjoint Analysis: Exploratory study of the importance of country of origin, obtaining method, storage conditions and purchasing price. Food Quality and Preference, 26:2, pp. 259–266.
    Dadgar, S., H. Salehi, S. D. Hajimirrahimi & M. Teimoori (2014). Measuring of per capita fish consumption and assessing barriers and development strategies for consumption in Markazi Province. Iranian Fisheries Science Research Institute, 23:4.
    Engle, C.R. & P.-J. Kouka. (1995). Potential consumer acceptance of canned bighead carp: A structural model analysis. Marine Resource Economics, 10:2, pp. 101–116.
    FAO (2015). Fishery and aquaculture country profiles. Iran (Islamic Rep. of). Hentet: FAO Fisheries and Aquaculture Department. Rome. Updated 1 April 2016.
    Fernández-Polanco, J., S.M. Loose & L. Luna (2013). Are retailers’ preferences for seafood attributes predictive for consumer wants? Results from a choice experiment for seabream (Sparus aurata). Aquaculture Economics & Management, 17:2, pp. 103–122.
    Flynn, L.R. & R.E. Goldsmith (1993). A validation of the Goldsmith and Hofacker innovativeness scale. Educational and Psychological Measurement, 53:4, pp. 1105–1116.
    Gempesaw, C.M., R. Bacon, C.R. Wessells & A. Manalo (1995). Consumer perceptions of aquaculture products. American Journal of Agricultural Economics, 77:5, pp. 1306–1312.
    Heide, M. & T. Altintzoglou (2015). Targeting consumers of fish fillets based innovativeness and convenience orientation. Økonomisk fiskeriforskning, 25:1, pp. 37–43.
    Honkanen, P., S.O. Olsen & B. Verplanken (2005). Intention to consume seafood—the importance of habit. Appetite, 45:2, pp. 161–168.
    Hyperstar (2017). Hentet 15.02 fra http://www.hyperstariran.com/store/hypermarket/
    Innovation Norway (2016). Aquaculture in Iran. Hentet 10.12.2017 fra: http://www.akvarena.no/uploads/Ekstern informasjon/Aquaculture in Iran-Market introduction.pdf
    Isnanews (2017). Hentet fra http://www.isna.ir/
    Kinnucan, H.W. & M. Venkateswaran (1990). Effects of generic advertising on perceptions and behavior: The case of catfish. Journal of Agricultural and Applied Economics, 22:2, pp. 137–151.
    Kinnucan, H.W. & C.R. Wessells (1997). Marketing research paradigms for aquaculture. Aquaculture Economics & Management, 1:1-2, pp. 73–86.
    Lipczynski, J., J. Wilson & J. Goddard (2005). Industrial organization: Competition, strategy, policy, 4th edition. Harlow: Pearson Education Limited.
    Lusk, J.L. & B.C. Briggeman (2009). Food values. American Journal of Agricultural Economics, 91:1, pp. 184–196.
    Matlabi, M., G. Sharifi Rad, F. Mostavafi, S. Mohebi & L. Azadbakht (2012). Factors affecting fish consumption based on structures of health education. Isfahan University of Medical Sciences, 8:4, pp. 523–536.
    Olsen, S.O. (2001). Consumer involvement in seafood as family meals in Norway: An application of the expectancy-value approach. Appetite, 36:2, pp. 173–186.
    Olsen, S.O. (2004). Antecedents of seafood consumption behavior. Journal of Aquatic Food Product Technology, 13:3, pp. 79–91.
    Pienak, Z., W. Verbeke & J. Scholderer (2010). Health-related beliefs and consumer knowledge as determinants of fish consumption. Journal of Human Nutrition and Dietetics, 23:5, pp. 480–488.
    Pieniak, Z., W. Verbeke, J. Scholderer, K. Brunso & S.O. Olsen (2008). How do affective health-related and cognitive determinants influence fish consumption? A consumer survey in five European countries. 2008 International Congress, August 26–29, Ghent, Belgium, European Association of Agricultural Economists.
    Redkar, S.B. & S. Bose (2004). Modelling purchasing decisions of seafood products: A case study of Mumbai, India. International Journal of Consumer Studies, 28:1, pp. 75–82.
    Rezaeipandari, H. & M. Keshavarz (2014). Barriers to fish consumption and it’s influencing factors: A comprehensive overview of the relevant evidence in Iran and in the world. Journal of Health in The Field, 2:1, pp. 47–59.
    Rezaeipandari, H., M. Keshavarz, A. Ramezankhani, M. A. Morowatisharifabad & Z. Rahaei (2012). Consumer’s analysis towards fish consumption, and its related factors, barriers of consumption and promotion strategies using social marketing framework among women in Yazd city in 2013. The Journal of Toloo-e-behdasht, 3:45, pp. 19–23.
    Rickertsen, K., F. Alfnes, P. Combris, G. Enderli, S. Issanchou & J.F. Shogren (2017). French consumers’ attitudes and preferences toward wild and farmed fish. Marine Resource Economics, 32:1, pp. 59–81.
    Rickertsen, K., G.W. Gustavsen & R.M. Nayga Jr. (2017). Consumer willingness to pay for genetically modified vegetable oil and salmon in the United States and Norway. AgBioForum, 20:2, pp. 1–11.
    Shahrvand (2017). Hentet 02.10 fra http://shahrvand.tehran.ir/Default.aspx?tabid=172
    Sheena, L., M. Sarah & F. Gordon (2000). Situational determinants of fish consumption. British Food Journal, 102:1, pp. 18–39.
    Siddique, M.A.M. (2012). Explaining the role of perceived risk, knowledge, price, and cost in dry fish consumption within the theory of planned behavior. Journal of Global Marketing, 25:4, pp. 181–201.
    Sjømatrådet (2017). Markedsrapport Iran (23. februar 2017).
    Sogn-Grundvåg, G., T.A. Larsen & J.A. Young (2014). Product differentiation with credence attributes and private labels: The case of whitefish in UK supermarkets. Journal of Agricultural Economics, 65:2, pp. 368–382.
    StataCorp (2015). Stata 15 base reference manual. College Station, TX: Stata Press.
    Sylvia, G. & T. Graham (1992). A comparison of farmed and wild salmon: Consumer preferences, proximal analysis, taste test panel scores. Special report 906. Agricultural Experiment Station, Oregon State University.
    Taraznewz ( آیا حقوق شما متناسب با عرف بازار است؟) (2015). Hentet 01.02 fra http://www.taraznews.com/content/114340
    Tong, N.T. & S.O. Olsen (2012). Attitude toward and consumption of fish in Vietnam. Journal of Food Products Marketing, 18:2, pp. 79–95.
    Tuu, H.H., S.O. Olsen, D.T. Thao & N.T.K. Anh (2008). The role of norms in explaining attitudes, intention and consumption of a common food (fish) in Vietnam. Appetite, 51:3, pp. 546–551.
    Verbeke, W. & I. Vackier (2005). Individual determinants of fish consumption: Application of the theory of planned behaviour. Appetite, 44:1, pp. 67–82.
    Wikipedia. (2017). Tehran. Hentet 02.02 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Tehran
    Wooldridge, J.M. (2010). Econometric analysis of cross section and panel data. Cambridge, MA: MIT Press.
    Zamandaraeh, Z. (2017). Hvilke faktorer påvirker fiskeforbruk og intensjon i forbruk av fisk blant befolkningen i Teheran? Masteroppgave i ledelse, innovasjon og marked, UiT – Norges arktiske universitet.
    Zander, K. & Y. Feucht (2018). Consumers’ willingness to pay for sustainable seafood made in Europe. Journal of International Food & Agribusiness Marketing, 30:3, pp. 251–275.

  • Utvannet tørrfisk som middagsrett

    Forfattere: Cato Olsen Birkestrand1, Melissa Gotliebsen1 og Svein Ottar Olsen1


    1 Handelshøgskolen, UiT – Norges Arktiske Universitet, Breivang 23, 9010 Tromsø


    Sammendrag

    Utvannet tørrfisk er et relativt nytt produkt for norske forbrukere. Mens utvannet tørrfisk i økende grad serveres på restaurant, har omsetningen gjennom dagligvarehandelen gått saktere. Formålet med denne studien har vært å avdekke forbrukeres forventninger og erfaringer ved tilberedning av utvannet tørrfisk hjemme. 115 respondenter fikk utlevert et middagsprodukt av utvannet tørrfisk for tilberedning hjemme. Et elektronisk spørreskjema ble fylt ut både før og etter smakstesten. Resultatene viser at forbrukernes erfaringer av bekvemmelighetsegenskaper (raskt og lettvint) var mer positive enn forventningene de hadde før testen.

    Videre var erfaringene med sensoriske- og premium-attributter de viktigste egenskapene ved vurdering av tilfredshet og intensjoner til å kjøpe utvannet tørrfisk. Holdninger til fisk, helse, tradisjonsmat, nostalgi og innovasjonstilbøyelighet er de viktigste individuelle trekkene for å forklare hvilke forventninger forbrukeren danner seg. Det vil således være vesentlig for industrien å tilby utvannet tørrfisk i konsumentvennlig format, samt kommunisere ytre produktattributter ved produksjonsprosessen (håndlaget), modningsprosessen eller den utmerkede og unike kvaliteten – spesielt for målgrupper som har positive holdninger til fisk.

    Abstract

    Rehydrated stockfish is a relatively new product for Norwegian consumers. While rehydrated stockfish is increasingly being served at restaurants, are sales through retailing or supermarkets far less common. The purpose of this study has been to investigate consumers’ expectations and experiences in the preparation and consumption of rehydrated stockfish at home. 115 respondents received a dinner product of rehydrated dried fish for home preparation, cooking and consumption. An electronic questionnaire was filled out both before and after consuming and tasting the meal. Results show that consumer experiences of product convenience (fast and easy) were more positive than the expectations they had before preparing the meal. Furthermore, the experiences with sensory and premium attributes were the most important characteristics in their evaluation of satisfaction and future intention to consume rehydrated stockfish. Attitudes towards fish, health concern, involvement in traditional food, nostalgia and innovation are the most important individual traits or values in explaining consumers expectations toward the product. Thus, it will be essential for the industry to offer rehydrated stockfish in consumer-friendly formats, as well as communicate its unique attributes such as handmade, dry cued maturation process, and the excellent and unique quality – especially for target consumers that already have positive attitude towards fish.

    Innledning, bakgrunn og problemstillinger

    Til tross for tørrfiskens lange historiske betydning for Norge er det få norske forbrukere som har erfaring med tørrfiskprodukter. Produkter av tørrfisk er lite tilgjengelig, og finnes kun i et begrenset utvalg restauranter og butikker. Konsumet av utvannet tørrfisk er anslått til 50–70 tonn årlig på landsbasis (Norges sjømatråd, 2017). Tørrfisk kan anses å være et tradisjonsprodukt (Verbeke et al., 2016), ettersom råvaren har flere hundre års tradisjon som eksportvare. Men i dagens norske marked er det også et nytt produkt for svært mange forbrukere. Tradisjonsaspektet ved tørrfisk kan fremkalle nostalgiske følelser hos forbrukeren, noe som kan være med på å øke produktets verdi (Merchant et al., 2016). Et annet verdiskapende element ved produktet er dets produksjonsprosess, hvor håndarbeid og en omfattende modningsprosess inngår. Modning og håndarbeid er begge elementer som kan bidra til forbrukeres oppfatning av produktet som premium, luksus- og prestisjepreget (Vigneron & Johnson, 2004).

    Det kommer stadig nye hvitfiskprodukter i dagligvarehandelen. Gryteklare produkter av hvitfisk utvikles, og her finnes både klippfisk og lutefisk i porteføljen. Samtidig ser vi et økt fokus på trender (bærekraft, naturprodukt og tradisjonsmat) som tørrfisk scorer høyt på. Det finnes imidlertid ikke tradisjon for konsum av tørrfisk i Norge, slik det gjør i blant annet det italienske markedet, noe som indikerer at tørrfisk er et produkt med uforløst potensiale i det norske markedet. Det kan derfor være i sjømatnæringens interesse å utvikle tørrfisk som et etablert produkt i dagligvarehandelen. Gjennom å øke forståelsen for forbrukeres forventninger og erfaringer med utvannet tørrfisk ønsker vi å avdekke praktiske barrierer og utfordringer til nytte for fiskerinæringen og dagligvareleddet. I denne studien tester vi forbrukernes erfaringer med et utvannet filétprodukt av tørrfisk uten skinn og bein, produsert av skrei fra Lofoten av høy kvalitet.

    Forventninger er noe alle mennesker danner seg, og mye av det vi gjør og våre handlinger baseres på forventninger (Fishbein & Ajzen, 2010). Vårt perspektiv i denne studien vil følgelig være at forventninger påvirker våre beslutninger og erfaringer. I forlengelsen av dette kan vi si at vi baserer våre kjøp i butikk på forventninger. Disse forventningene kan følgelig også skape barrierer for kjøp. Konkrete erfaringer med et produkt gir forbrukere et langt større grunnlag for sine holdninger til produktet, og negative erfaringer vil således også representere mulige kjøpsbarrierer. Det er derfor ønskelig å forstå både forbrukernes forventninger og erfaringer.

    Med dette som utgangspunkt blir vår første problemstilling som følgende:
    1. Hvilke forventinger og erfaringer har forbrukerne til konkrete produktegenskaper ved utvannet tørrfisk som middagsrett?
    Som en del av kartleggingen av forbrukernes forventninger og erfaringer, vil vi undersøke deres vurderinger av konkrete produkt- og kvalitetsattributter ved tørrfisk slik som smak, lukt, tekstur, sunnhet og bekvemmelighet – for å nevne noen. Individuelle trekk ved forbrukere, som for eksempel deres bekvemmelighetsorientering, kunnskap og helseorientering kan utgjøre en sentral rolle i forbrukeres forventninger og beslutninger rundt kjøp av matvarer (Shepherd & Sparks, 1994). Derfor vil vi også undersøke hvordan ulike individuelle trekk blant respondentene som kan påvirke forventninger og vurdering av ulike produktegenskaper.

    Dette leder oss til vår andre problemstilling:
    2. Hvilke individuelle trekk påvirker forbrukernes forventninger til utvannet tørrfisk som middagsrett?
    Tilfredshet kan forklares som en kombinasjon av forbrukerens forventinger og opplevelser av ulike egenskaper med varer og tjenester (Oliver, 2010). Konsumentenes tilfredshet danner så utgangspunkt for deres kjøpsintensjoner, gjenkjøp eller andre former for lojalitet. Ettersom målet med studien er å identifisere mulige kjøpsbarrierer og konkurransefortrinn, ønsker vi å se på hvordan erfaringer med ulike produktegenskaper påvirker den generelle tilfredsheten og intensjonen om fremtidige kjøp av produktet.

    Den tredje problemstillingen blir dermed:
    3. I hvilken grad påvirker erfaringer med produktegenskaper forbrukerens tilfredshet og intensjonslojalitet med utvannet tørrfisk?
    I neste kapittel presenteres vår faglige tilnærming for å studere disse problemstillingene. Deretter beskrives den metodiske tilnærmingen, før resultatene presenteres og diskuteres. Til slutt foreslås praktiske implikasjoner.

    Faglig tilnærming

    Sentrale begreper i denne artikkelen er forventninger til, og erfaringer med, valgte tørrfiskprodukt. Basert på etablert teori og produktets beskaffenhet har vi valgt å fokusere på sensoriske egenskaper ved mat (Shepherd, 1989; Carlucci et al., 2015), at dette er et premium eller eksklusivt produkt (Vigernon & Johnson, 2004), at produktet kan oppleves som bekvemmelig (Candel, 2001; Olsen et al., 2007) og at produktet befinner seg i skjæringspunktet mellom innovasjon og tradisjon (Merchant et al., 2016). Vi har innledningsvis beskrevet tørrfisk som et nytt produkt i norsk dagligvare. Vi argumenterer her også for at tørrfisk kan kjennetegnes som et tradisjonsprodukt, som blant annet innebefatter at produktet er “utviklet på en spesiell måte i tråd med lokal matkultur” og “naturlig bearbeidet” (Verbeke et al., 2016).

    Vi ønsker også å kartlegge forbrukernes generelle forventninger (Oliver & Winer, 1987). Videre har vi til hensikt å sammenligne forbrukernes forventninger med deres spesifikke kvalitetsopplevelser (Golder et al., 2012) og generelle tilfredshet (Oliver, 2010) med produktet. Dette kan gi i innsikt forventninger, barrierer/fortrinn og erfaringer (Brakus et al., 2009) som ligger til grunn for å velge/ikke velge det aktuelle produktet.

    Vi vil også inkludere et utvalg individuelle trekk i vårt faglige rammeverk. Disse forventer vi vil påvirke forbrukeres forventninger direkte, og dessuten påvirke erfaringer indirekte; tilfredshet og intensjonslojalitet (Oliver, 1999). De individuelle trekkene er holdning til fisk og helse (Ajzen, 2011), kunnskap om mat og matlaging (Golder et al., 2012), bekvemmelighetsorientering (Candel, 2001), nostalgi og holdning til tradisjonsmat (Holbrook, 1993), tilbøyelighet til å prøve nye matprodukter (Goldsmith & Hofacker, 1991) og tendensen til å unngå dem (Pliner & Hobden, 1992), behov for unikhet (Tian et al., 2001) og mat-hedonisme (Hartmann et al., 2017).

    Til slutt vil vi kartlegge hvorvidt forbrukeropplevelsene (her forstått som opplevd kvalitet og tilfredshet) fører til intensjonslojalitet (Oliver, 2010). I vår studie består intensjonslojalitet av de tre dimensjonene kjøpsintensjon, vareprat og betalingsvilje (Homburg et al., 2005). Vår begrepsmodell integrerer generell forventningsverditeori (Fishbein & Ajzen, 2010) med Olivers hierarkiske teori om forbrukertilfredshet og lojalitet (Oliver, 1999; 2010), samt Golder et al. (2012) sin prosess-teori om forventninger, erfaringer og evalueringer av kvalitet. Begrepsmodellen som vi vil benytte i denne studien er presentert i Figur 1. Denne vil vi gå nærmere inn på i det følgende.

    Opplevelsesbegrepet er ofte brukt i forbrukeranalyse (Zeithaml, 1988; Golder et al., 2012), og hjelper oss å forstå hvordan konsumenter erfarer et produkt. Begrepet benyttes også i studier om mat (Grunert, 2002). Litteraturen om forbrukeropplevelser er svært omfattende, og vi finner det hensiktsmessig å redegjøre for innholdet i vårt opplevelsesbegrep for denne studien. Opplevelser strekker seg utover selve konsumet av produktet (Grunert et al., 2004), og kan blant annet inneholde sensoriske, affektive og kognitive elementer (Brakus et al., 2009). Vi vil i vår studie orientere oss etter en mer helhetlig (holistisk) forståelse av forbrukeropplevelsen ved at vi inkluderer både forventninger til og erfaringer med opplevelsen. Denne tilnærmingen er blant annet basert på kvalitetsmodeller av Golder et al. (2012), Zeithaml (1988) og Grunert (2002). Forventningsbegrepet vil også i vårt tilfelle brukes for å kartlegge i hvilken grad individuelle forskjeller som for eksempel holdninger til tradisjonsmat og ønske om å prøve nye produkter påvirker forventningene til utvannet tørrfisk. Dette mener vi er en realistisk situasjon for mange som vil kjøpe et nytt produktet i butikk eller på restaurant.

    Sentrale egenskaper ved forventninger og opplevelser

    Et utvannet tørrfiskprodukt vil være avhengig av å formidle både indre, ytre og troverdighets-karakteristikker til forbruker (Sheperd & Sparks, 1994). I vår studie har vi lagt vekt på å kartlegge forbrukerens vurdering av produktattributter som kan relateres til sensoriske egenskaper, bekvemmelighet, innovasjons- og tradisjonsegenskaper, samt premiumegenskaper. I tillegg ønsker vi å se på generelle forventninger til tilfredshet med produktet.

    Sensoriske egenskaper og preferanser kan defineres som en kombinasjon av konsumentens affektive og kognitive assosiasjoner og vurderinger til et matprodukt i en gitt situasjon (Raats et al., 1995). Med utgangspunkt i tidligere forskning på forbrukeropplevelser av sjømat (Carlucci et al., 2015) vil vi i denne studien fokusere på sentrale sensoriske egenskaper som utseende/farge, smak, lukt og tekstur, samt spesielle inntrykk som spennende, appetittlig, sunn og naturlig.

    Bekvemmelighet er en særlig viktig egenskap ved evaluering av mat generelt (Candel, 2001) og sjømat spesielt (Olsen et al., 2007). Vi skiller i vår studie mellom bekvemmelighetsegenskaper og forbrukerens bekvemmelighetsorientering (Olsen et al., 2007). Bekvemmelighetsegenskaper refererer til attributter ved produktet som for eksempel at det er lett å lage. Bekvemmelighetsorientering refererer til et individuelt trekk ved forbrukeren som for eksempel at en vurderer seg selv som en “lat” person. Tørrfisk er tradisjonelt et komplisert produkt med lang utvanningstid som setter store krav til kunnskap hos forbrukeren. Det gryteklare produktet i vår undersøkelse er skinn- og beinfritt, vakuumpakket og klart for tilbereding i ovn eller stekepanne. Selv om produktet skal være lett anvendelig er det ikke nødvendigvis sikkert forbrukeren opplever det slik. I denne sammenheng finner vi det hensiktsmessig å undersøke hvordan forbrukeren oppfatter tidsbruk og vanskelighetsgrad ved tilbereding av produktet.

    Tørrfisk er et produkt som kan gi assosiasjoner til mange tradisjonelle aspekter som for eksempel norsk historie og kystkultur. Tradisjonsrike trekk ved produktet kan appellere til sterke følelser (Cui, 2015) og nostalgi (Merchant et al., 2016), noe som har vist seg å kunne ha positive innvirkninger på forbrukerens kjøpsbeslutninger. På den annen side kan utvannet tørrfisk vurderes som et nytt produkt for norske forbrukere. Tidligere forskning viser at det eksisterer en motforestilling om å prøve nye produkter blant enkelte forbrukere (Barrena & Sanchez, 2013). En karakterisering av produktet som på nytt kan gi indikasjoner om økt informasjonsbehov til forbruker, samt legge føringer for hvordan produktet bør markedsføres.

    Etter som utvannet tørrfisk for mange kan oppleves som eksklusivt, håndlaget og spesielt vil vi også kartlegge forbrukerens vurdering av tørrfisk som et premiumprodukt med mulige assosiasjoner til luksus og prestisje. Luksusbegrepet innebærer at forbrukeren får noe ut av produktet utover den funksjonelle nytten (Vigneron & Johnson, 2004). Hvorvidt et produkt oppfattes som et luksusprodukt kan være avhengig av både situasjon, type produkt og individuelle trekk og verdier til forbrukeren selv. I vår undersøkelse legger vi vekt på at tørrfisk gjennomgår omfattende modningsprosesser og håndarbeid over lang tid før produktet er klart for konsum.

    Tilfredshet og intensjonslojalitet

    Forbrukerens tilfredshet er blant de mest sentrale evalueringsbegrepene innenfor markedsføring. Tilfredshet kan anses som målet som oppnås ved forbruk og erfaring av en vare eller tjeneste (Oliver, 2010). Årsaken til tilfredshetens popularitet ligger i antakelsen om at tilfredshet er den viktigste drivkraft for varig kundelojalitet og lønnsomhet (Homburg et al., 2005). Det er derfor åpenbart at bedrifter ønsker tilfredse kunder.

    Det eksisterer ikke en universell definisjon av tilfredshet. Ettersom vår studie vil kartlegge tilfredshet ved én enkelt brukssituasjon vil vi anvende begrepet “transaksjonsspesifikk tilfredshet”. Dette kan sidestilles med det som Oliver (2010) beskriver som tilfredshet ved en unik eller situasjonsbestemt forbrukeropplevelse i motsetning til akkumulert tilfredshet som vurderer tilfredsheten av en rekke forbrukeropplevelser. Vi søker å måle konsumentens generelle affektive og kognitive tilfredshetsvurdering basert på den ene registrerte opplevelsen med å anvende utvannet tørrfisk som middagsrett.

    Lojalitet kan defineres som graden av trofasthet en forbruker har overfor et produkt, tjeneste eller en merkevare (Oliver, 2010). Da vi i vår studie ikke har muligheten til å kartlegge egen initiert kjøps- eller forbruksatferd i ettertid av konsumeropplevelsen, vil vi benytte intensjonslojalitet som indikator på mulig kjøpslojalitet. Oliver (1999) beskriver intensjonslojalitet som en forpliktelse overfor seg selv til å kjøpe noe i fremtiden. Intensjonslojalitet kartlegges i vår undersøkelse ved hjelp av begreper som kjøpsintensjon, vareprat og betalingsvilje (Oliver, 2010). I vår undersøkelse vil vi se om det er sammenheng mellom tilfredshet og intensjonslojalitet på tvers av våre tre valgte dimensjoner av intensjonslojalitet. Betalingsvilje (willingness to pay – WTP) definerer vi som “den høyeste pris en kjøper er villig til å betale for en ekstra enhet av et gode” (Voelckner, 2006).

    Individuelle trekk

    Vår undersøkelse vil videre avdekke hvorvidt utvalgte individuelle trekk som personlighet, verdisett og “selvet” (Fishbein & Ajzen, 2010; Shepherd & Sparks, 1994) kan forklare variasjon i vurdering av forventninger til produktet. Med utgangspunkt i tidligere forskning (Carlucci et al., 2015) og egenskaper med vårt testprodukt har vi valgt å fokusere på individuelle trekk som holdning til fisk og helse, kunnskap om mat og matlaging, bekvemmelighetsorientering, nostalgi og holdning til tradisjonsmat, innovasjonstilbøyelighet og neofobi, behov for unikhet, og mat-hedonisme.

    Holdninger som begrep kan defineres som en varig og generell evaluering av mennesker, objekter, handlinger eller situasjoner (Fishbein & Ajzen, 2010). Holdningen utøves mot det som betegnes som et holdningsobjekt. Dette objektet kan også inkludere ulike verdi- eller kvalitetsegenskaper. For eksempel kan vi definere objektet til å være generelle holdninger til å spise fisk som middagsmat, mens spesifikke holdninger kan være holdninger knyttet til smak, tekstur og lukt til fisk som middagsmat i en gitt sammenheng eller situasjon.

    I tillegg til holdninger til fisk og til å konsumere fisk benytter denne studien holdninger som grunnlag for å kartlegge individers helseorientering eller interesse for å spise sunt (Grunert, 2002). Fisk og sjømat er ansett å være sunne råvarer fulle av viktige næringsstoffer. I vår studie finner vi det mest relevant å relatere helsebegrepet til hvorvidt respondentene er opptatt av egen helse, ønsket om å spise sunt; spise mat som er naturlig eller spise mat uten tilsetningsstoffer.

    Forbrukerens kunnskapsnivå og evner er også faktorer som spiller inn på hvorvidt et produkt som utvannet tørrfisk blir valgt i dagligvarehandelen (Hartmann et al., 2017). Sobal et al. (2006) karakteriserer kunnskap og evner som immaterielle menneskelige ressurser forbrukeren har tilgjengelig, og som også påvirker deres valg av mat. Ettersom vi i studien vår søker å forstå forventningene til opplevelsen, hvor respondentene skal tilberede produktet selv, finner vi det relevant å kartlegge forbrukernes kunnskapsnivå og matlagningsevner. Kartlegging av kunnskap om mat og matlaging er i vår studie rettet mot eksempelvis hvorvidt forbrukeren kan tilberede fisk som middagsmat, eller i hvilken grad han/hun oppfatter seg som en ekspert på fisk (Hartman et al., 2013).

    Gofton (1995) hevder at mangel på tid, kunnskap og evner til å lage mat påvirker holdning til mat og valg av mat i retning av mer bekvemmelige produkter. Bekvemmelighetsorientering kan forklares som konsumentens generelle ønsker eller preferanse for bekvemmelige produkter og løsninger; om å spare tid og energi på kjøp, klargjøring, forbruk og etterbruk. Dette kan utledes av deres opplevelse av kontroll over bruk og behandling av produkter, samt den forespeilede tidsbruken som inngår i bruk (Olsen et al., 2007). Her anser vi det mest relevant å kartlegge bekvemmelighet ved å se forbrukerens grad av tilbøyelighet til å spare mer tid og energi (kognitivt og fysisk) i forbindelse med tilbereding av mat (Candel, 2001; Sobal et al., 2006).

    Konsum av mat åpner raskt veien for nostalgi gjennom å spille på hvordan våre sanser kan gi assosiasjoner til tradisjon, historie og minner om fortiden. Særlig lukt og smak lagres som sterke minner og assosiasjoner, og skaper dermed en sterk relasjon mellom mat og nostalgi (Vignolles & Pichon, 2014). Nostalgibegrepet har mange beskrivelser, men forstås her som en lengsel etter gårdagen/forhenværende tider, og utgjør en emosjonell reaksjon (Cui, 2015). Positiv nostalgi kan også være avgjørende i forbrukerens matvalg (Merchant et al., 2016). Nostalgi kan også gi utslag i minner om en tid konsumenten selv ikke har opplevd, men som fremkaller en lengsel for gamle tradisjoner og verdier.

    At konsumenter adopterer nye matprodukter som lanseres i markedet er strategisk viktig i et markedsperspektiv. Et sentralt aspekt ved kartlegging av forventninger og erfaringer med et utvannet tørrfiskprodukt kan være at produktet er svært lite kjent i det norske markedet. Kartlegging av forbrukerens forhold til nye produkter kan gjøres ved å se på innovasjonstilbøyeligheten individet utviser overfor nye produkter (Goldsmith & Hofacker, 1991). I vår studie definerer vi tilbøyelighet til å prøve nye matprodukter som individers tendens til å adoptere innovasjoner innenfor matsektoren og nivå av motvilje til å prøve nye matvarer – neofobi (Pliner & Hobdens,1992).

    I vestlige land har det skjedd en utvikling i motiver for luksuskonsum gjennom hedonisme, selvrealisering, kvalitet og luksuriøse følelser av å konsumere unike produkter og tjenester. Det å forstå forbrukerens behov for unikhet og følelse av luksus kan gi en bedre forståelse av hvilken rolle konsum spiller i forbrukerens uttrykk for sin identitet (Vigneron & Johnson, 2004). En måte å imøtekomme behov for unikhet er ved å kjøpe produkter som er sjeldne, nye, av ekte håndverk eller skreddersydd (Tian et al., 2001). Dette kan for eksempel manifestere seg gjennom valg av unike middagsretter ute på restaurant eller i selskap. Tørrfisk har allerede blitt trukket fram som et produkt med flere produktegenskaper som kan appellere til et behov for unikhet. Det er et nytt produkt som har en særegen og unik produksjon preget av ekte håndverk. Produktet har også en begrenset tilgjengelighet i markedet.

    Nytelse og hedonistiske følelser og atferd fokuserer mer på selvstimulerende verdier (Vigneron & Johnson, 2004). Vi forstår mat-hedonisme som nytelsen som oppleves ved å spise mat, samt hvor mye respondenten vektlegger dette fremfor andre elementer ved maten. Hedonisme knyttes her opp mot en emosjonell respons der hedonistisk evaluering har forrang over opplevd funksjonalitet og kognitiv opplevelse (Kapferer & Bastien, 2009).

    Metode

    Design, utvalg og datainnsamling

    Forbrukerne fikk undersøkelsen tilsendt på e-post gjennom Questback, og besvarte et spørreskjema som kartla deres forventninger og individuelle trekk. Dette ble besvart før de testet og tilberedte et utvannet tørrfiskprodukt til middag hjemme. Etter testingen besvarte respondentene spørreskjema nummer to, som kartla deres erfaringer, tilfredshet og intensjonslojalitet, samt demografi. Spørreskjemaene og produktene ble pre-testet mot et lite utvalg personer. For tilberedning av testproduktet leverte vi ut en standardoppskrift som enkelt forklarte fremgangsmåten for tilbereding av måltidet.

    Studien er gjennomført med et selvseleksjonsutvalg (self-selection sample). Vi valgte å rekruttere voksne respondenter med høyere utdanning og som er i arbeid. Utvalget ble rekruttert på ulike steder. Det ene utvalget ble rekruttert gjennom bedrifter vi besøkte. Dernest besøkte vi et utvalg dagligvarebutikker og rekrutterte kunder som handlet inn til middag. Selvseleksjonsutvalg er et ikke-sannsynlighetsutvalg (Saunders et al., 2012), og vi kan dermed ikke generalisere funnene på populasjonsnivå.

    Totalt 99 respondenter av 115 rekrutterte besvarte det første spørreskjema om blant annet forventninger til produktet. Av disse var det 85 respondenter som fullførte både spørreskjema 1, produkttesten og spørreskjema 2 om erfaringer med produktet. Av respondentene som ble rekruttert var det altså 74 % som fullførte hele undersøkelsen.

    Det var vår intensjon å koble sammen skjema 1og 2 på individnivå, men grunnet utfordringer med tekniske løsninger og Questback-hjelpedisk har det ikke latt seg gjøre. Utvalget vi benytter i analysen vil til enhver tid være antall respondenter som har besvart de to ulike delene av undersøkelsen. Det var derfor heller ikke mulig for oss å måle forskjeller i både forventninger og erfaringer på individnivå – kun gjennomsnittvurderinger.

    Kjønnsfordelingen blant respondentene som besvarte spørsmålet og fullførte hele studien er jevnt fordelt mellom 43 kvinner og 41 menn. Majoriteten (52,9 %) av respondentene er innenfor studiens øvre alderssjikt, 50–69 år, mens bare 18,8 % tilhører aldersgruppen 20–39 år. Dette kan skyldes at vi har rekruttert respondenter fra bedrifter som består av en stab med ansatte som har betydelig erfaringsbakgrunn og utdanningsnivå. I tillegg har vi rekruttert i dagligvarebutikker som appellerer til konsumenter som kan være mer opptatt av bredt utvalg, enn lav pris, og på tidspunkter der et voksent segment handler middag. Husholdningen består hovedsakelig av 1–2 voksne over 20 år (84,7 %), uten barn eller med 1–2 barn/unge voksne under 20 år (96,5 %). Dette er ikke en uvanlig sammensetning for norske husholdninger (SSB, 2016).

    Til studien ble det spesialprodusert 400 porsjonspakninger med utvannet tørrfiskfilét á 150 gram. Produktene var vakuumpakket i gjennomsiktig emballasje slik at respondentene i størst grad ville danne seg inntrykk og opplevelse av produktet basert på selve produktattributtene. Produktene ble delt ut til respondentene som lot seg rekruttere, sammen med et skriv med informasjon om studien. Oppskriften ble utviklet i samarbeid med bedriften som produserte tørrfiskproduktet. Det ble laget med tanke på å skulle framheve smaken på produktet, være enkelt å lage og ikke kreve mange ingredienser.


    De rekrutterte respondentene registrerte sin e-postadresse som vi benyttet for å sende ut vårt informasjonsskriv og spørreskjema. I tillegg ble e-postadressene benyttet i trekning av tre pengepremier på henholdsvis 1000 kroner og to ganger 500 kroner. Utover dette var respondentene anonyme i undersøkelsen.

    58 % har nøytral til svært dårlig kjennskap til produktet, mens hele 42 % av respondentene svarer at de har litt til svært god kjennskap til tørrfisk som middagsrett. Det er 43 % av respondentene som aldri har spist tørrfisk hjemme, kontra 12 % som ikke har prøvd tørrfisk som middagsrett hos andre/på restaurant. I tillegg er det en mindre gruppe med “tørrfiskelskere” som har spist tørrfisk over 20 ganger hjemme og/eller ute/på restaurant.

    Operasjonalisering og måling av begreper og variable

    Vi har operasjonalisert begrepene med utgangspunkt i tidligere litteratur gjengitt i vår teori-gjennomgang i forrige kapittel. Noen spørsmål har blitt oversatt, mens andre har blitt ytterligere tilpasset vår kontekst. Måleskalaene som ble benyttet var kombinert med 7-punkts Likertskala og sannsynlighetsskala (Ringdal, 2013). Spørsmålene ble målt fra “Helt uenig” (1) til “Helt enig” (7), “Svært dårlig (1) til “Svært god” (7), samt “svært usannsynlig” (1) til “Svært sannsynlig” (7). I tillegg ble enkelte spørsmål målt som 7 punkts semantisk differensial skala som for eksempel dårlig utseende (1) til utmerket utseende (7). Vi inkluderte også noen demografiske data samt noen åpne spørsmål tilknyttet respondentenes betalingsvilje, det ideelle produktet og eventuelle tilbakemeldinger som ikke ellers ble dekket av spørreskjemaet. En fullstendig redegjørelse for spørreskjemaene finnes i Birkestrand & Gotliebsen (2017).

    Reliabiliteten viser til i hvor stor grad målingene gjort i en studie er konsistente mål av de fenomen og konsepter som søkes målt. Studiens interne reliabilitet er testet gjennom faktoranalyser, hvor høye interne faktorladninger og lave/fraværende kryssladninger indikerer god intern reliabilitet (Bryman & Bell, 2003). Også cronbachs alpha gir indikasjoner på om indikatorene i en variabel måler samme begrep. Spørreskjema ble også pre-testet. Dette ivaretar studiens reliabilitet, og kan redusere muligheten for systematiske feil (Saunders et al., 2012).

    Validitet beskriver hvorvidt en måling av et begrep virkelig måler det aktuelle begrepet (Bryman & Bell, 2003). Da vår studie er en tverrsnittstudie, og har et utvalg på i undertall av 100 personer valgt ut med selvseleksjonsutvalg, er det begrenset grunnlag for å påvise sterke kausale sammenhenger og generaliserbare resultater. Diskriminant validitet handler om hvorvidt indikatorer som er ment å måle forskjellige variabler, også faktisk måler forskjellige variabler (Bryman & Bell, 2003). Konvergent validitet kan sees på som en motsetning til diskriminant validitet, og vurderes som god dersom indikatorene som er ment å utgjøre en variabel også korrelerer og forklarer nettopp denne variabelen. I vår studie er den diskriminante og konvergente validiteten sikret gjennom faktor-, korrelasjons-, og reliabilitetsanalyser. Overflatevaliditeten ble vurdert fortløpende gjennom vårt arbeid med faktoranalysen.

    Analyse av data

    For å analysere dataen benyttet vi oss av SPSS (Statistical Package for the Social Sciences). Det er gjennom analysearbeidet utført deskriptiv statistikk, faktoranalyser med tilhørende reliabilitets-analyser, korrelasjonsanalyser (Pearsons) og regresjonsanalyser. Vi har gjennomgående i alt analysearbeid ekskludert casene parvis (exclude cases pairwise). Videre har vi valgt å inkludere signifikansnivåer på henholdsvis 0,10 (*), 0,05 (**) og 0,01 (***).

    Vi har benyttet en kombinasjon av eksplorerende og bekreftende faktoranalyser med Varimax-rotasjon. Som en tommelfingerregel har vi vurdert faktorverdier på over 0,6 som akseptable (Ringdal, 2013; Saunders et al., 2012). Indikatorer som lader på flere enn to faktorer og som ikke er godt faglig vurdert i tidligere studier er fjernet.

    Validering av begrepene

    Operasjonalisering av begrepene i vår studie er hovedsakelig basert på indikatorer fra tidligere studier og tilpasset vår kontekst for å øke sannsynligheten for valide og reliable mål i våre to spørreskjemaer. Flere av spørsmålene fra spørreskjemaene ble forkastet under faktoranalysen. Vi hadde til sammen 103 indikatorer med i innledende analyser. For noen av begrepene hadde vi lagt inn flere indikatorer fra ulike kilder for å avdekke hvilke som kom best ut og kunne benyttes videre i analysen. Her var det flere indikatorer som ble eliminert. Blant annet forsvant hele neofobi-begrepet fordi det hadde svake faktorladninger og kryssladet med indikatorer for innovasjonstilbøyelighet.

    Alle valgte begreper som er benyttet i våre analyser har faktorladninger mellom 0,64 og 0,95 og tilfredsstillende konvergent validitet – Cronbach Alpha. I store trekk landet både forventede og erfarte produktegenskaper på de dimensjoner av produktegenskaper vi forventet. Noe unntak kunne vi derimot registrere. For eksempel fant vi at sensoriske produktegenskaper på forventningsnivå og generelle forventninger til produktet hadde tilfredsstillende reliabilitet og konvergent validitet, men lav diskriminant validitet. Dette skyldes nok at sensoriske forventninger er svært viktige for dannelse av generelle forventninger, noe som tidligere er påvist i en rekke studier for forbrukeropplevelser av kvalitet og tilfredshet med mat generelt (Shepherd, 1989) og fisk spesielt (Carlucci et al., 2015). Individuelle trekk kom ut av analysen som de ni faktorer/begreper vi forventet.

    Faktoranalysen av tilfredshet gav ikke noe begrepsmessig skille mellom kognitive og emosjonelle opplevelser. Dette er ikke uvanlig etter som mange holdningsstudier ikke skiller mellom kognitiv og affektive holdninger (Ajzen, 2011) eller mellom kognitiv opplevelse av kvalitet og affektiv opplevelse av tilfredshet (Oliver, 2010). Det var også slik at kjøpsintensjon og vareprat (som sammen utgjorde variabelen intensjon) hadde tilfredsstillende reliabilitet og konvergent validitet, men korrelasjonen mellom disse to begrepene var svært høy (lav diskriminant validitet). Dette er heller ikke uvanlig i mange studier (de Matos & Rossi, 2008). Grunnen til manglende diskriminant validitet mellom noen av våre begreper kan nok skyldes at dette er et nytt produkt og en ny opplevelse for flere i vårt utvalg. Mangel på kunnskap og erfaringer gjør at respondenter kan gi generelle vurderinger, men ikke spesifikke vurderinger av objektet med samme pålitelighet. Dette fenomenet er blant annet kjent som “general impression halo” (Balzer & Sulsky, 1992).

    Resultat, diskusjon og implikasjoner

    Med utgangspunkt i vår faglige begrepsmodell ønsket vi å kartlegge forbrukernes forventninger så vel som erfaringer til spesifikke produktattributter samt sammenhengen mellom disse begrepene. Et av våre sentrale funn viser at erfart bekvemmelighet kommer betydelig mye bedre ut enn hva respondentene forventet før de tilberedte middagsrettene.

    Produktet oppleves som naturlig, sunt og av utmerket kvalitet

    Forbrukerne vurderte sine erfaringer med de sensoriske attributtene som svært gode. Figur 2 viser gjennomsnittsverdien for vurdering av de sensoriske erfaringene, samt enkelte indikatorer for generell tilfredshet. Her fremkommer det at gjennomsnittverdien for sensoriske egenskaper eller indikatorer sett under ett er 5,6. Kun indikatorene “Mild smak/kraftig smak”, “Tam smak/modnet smak”, “Dårlig lukt/god lukt” har gjennomsnittsverdier lavere enn 5. Produkt oppleves som sunt og naturlig, av høy kvalitet og med et godt utseende. Samtidig beskrives det som noe mildt/tamt på smak.

    I tillegg til å måle vurdering av de enkelte produktegenskaper, spurte vi også respondentene om deres generelle opplevelser av produktet. Disse generelle vurderingene (i rødt) er presentert først i Figur 2, mens egenskapsvurderingene er fremstilt nederst (i blått).

    I tillegg til å kjenne seg tilfreds etter produkttestingen, var også tilfredshet på forventningsnivå vurdert som høy. Indikatoren “Tilfreds/Utilfreds” har en marginalt lavere score på erfaringsnivå (5,75), enn forventningsnivå (6,1). På den annen side fant vi at cirka 60 % av respondentene på erfaringsnivå har vurdert produktet som bedre enn forventet.

    Smaken ble ansett som mildere og mer tam enn respondentene hadde forventet av et modnet fiskeprodukt som utvannet tørrfisk. Flere respondenter vurderte det ideelle produkt til å ha mer/kraftigere smak enn testproduktet. Den enkle oppskriften som ble anvendt kan påvirke de forventningene respondentene hadde før eksperimentet. Særlig de som tidligere har smakt retter av utvannet tørrfiskfilét på restauranter kunne bli litt skuffet. I det åpne kontrollspørsmålet respondentene fikk der de kunne gi tilbakemeldinger om produkttesten var det åtte respondenter som spesifikt påpekte at smaken i fisken ikke kom til sin rett gjennom oppskriften/tilberedningen.

    Lukt er en egenskap som ofte gir negative erfaringer for forbrukere, og som representerer en potensiell kjøpsbarriere (Olsen, 2004). I studien vår ble imidlertid lukt evaluert som god/behagelig, både på forventnings- og erfaringsnivå. Den positive evalueringen av lukt kan også ses i lys av at utvalget vårt generelt har svært positive holdninger til fisk (Shepherd & Sparks, 1994).

    Utvannet tørrfisk oppleves som mer bekvemmelig enn forventet

    Fiskeprodukter vurderes ofte som lite bekvemmelige og trekker ned forbrukernes intensjon om å spise fisk (Olsen et al., 2007). I vår studie evalueres produktets bekvemmelighet best blant alle egenskapene. Forbrukernes erfarte bekvemmelighet ble faktisk vurdert over deres positive forventninger til bekvemmelighetsegenskaper (se Figur 3). Dersom bekvemmelighet i form av enkelhet og tidsbruk kommuniseres tydeligere ovenfor forbrukerne kan dette medføre muligheter for økt etterspørsel for de konsumenter som har en misoppfatning av hvor enkelt og lettvint utvannet tørrfisk er som middagsmat i hjemmet.

    Utvannet tørrfisk oppleves verken som tradisjonelt eller innovativt

    I studien ønsket vi å forstå hvorvidt tørrfiskproduktet oppleves som tradisjonelt og/eller innovativt. Resultatene viste at utvannet tørrfisk i mindre grad vekket tanker om nostalgiske følelser. Fraværet av emballasje og annen produktinformasjon kan naturligvis ha redusert konsumentens mulighet til å knytte særlig sterke assosiasjoner til tradisjon (Grunert, 2002). Det kan altså se ut til at opplevelse av tradisjon i større grad må knyttes til ytre egenskaper, emballasje og kommunikasjon av produktet.

    Testproduktet ble heller ikke vurdert som et nyskapende produkt for en stor andel av våre respondenter. Mange hadde relativt god kjennskap til produktet noe som kan komme av økt tilgjengelighet i butikk og på restaurant i Tromsø de senere årene. Vi anser det som sannsynlig at testproduktet i større grad ville blitt oppfattet som nytt dersom utvalget var mer representativt på nasjonalt nivå eller at rekrutteringen av respondenter ikke var gjort ved selvseleksjon.

    I sammenligningen av forventninger og erfaringer vurderte vi fem ulike dimensjoner av produktegenskaper (Figur 4). Forventningene til assosiasjon av nostalgiske og tradisjonelle følelser var her høyere enn de faktiske erfaringene. Det forelå også en høyere forventning om at produktet var nyskapende enn hva de vurderte etter forbrukserfaring. Gapet mellom forventede nostalgiske følelser på forventnings- og erfaringsnivå viser at nostalgi i større grad er forventningsbasert. Kommunikasjon av nostalgi og historiske tradisjoner kan med andre ord være effektiv for å styrke disse forventningene.

    Tørrfiskproduktet ble oppfattet som håndlaget, modnet og av god kvalitet

    Tørrfiskproduktet ble oppfattet som et premium produkt. Indikatorene tilknyttet “modnet”, “håndlaget” og “ekstremt god kvalitet” scorer høyest. Påstanden som scorer lavest innenfor premium er “for de med god økonomi”. Premium er først og fremst forankret i produktets produksjonsmetoder, men også den sosiale påstanden “Et produkt jeg kan skryte av ovenfor mine venner” scorer relativt høyt.

    Forskjellen i vurderingene mellom forventnings- og erfaringsnivå for premiumegenskapene er små (se Figur 5). At forventningene til eksklusivitet og håndarbeid er litt lavere for erfaringsverdien kan ha rot i den noe enkle oppskriften respondentene ble oppfordret til å bruke. Konsumentenes vurdering av produktet som premium representerer et mulig konkurransefortrinn for utvannet tørrfisk. Ekstremt god kvalitet, håndlaget, modnet og eksklusivitet representerer kilder til merverdi og muligheter for økt betalingsvilje og omdømme (Vigneron & Johnson, 2004). Det vil være positivt å framheve og forsterke produktets eksklusivitet gjennom ytre produktattributter som emballasje.

    Individuelle trekk og forventninger til produktegenskaper

    Vår faktoranalyse avdekket ni ulike individuelle trekk. Korrelasjonsmatrisen (Tabell 1) viser at det er holdning til fisk som sterkest korrelerer med forventningene til de ulike produktegenskapene, generelle forventninger og tilfredshet. Holdning til fisk kom ut med de sterkeste relasjonene til alle produktattributter med unntak av bekvemmelighet. Dette er i tråd med tidligere forskning som viser at generelle holdninger til fisk i stor grad påvirker holdninger og forbruk av ulike typer og former for fisk (Olsen, 2004; Olsen et al., 2008).

    Med utgangspunkt i litteraturen gjorde vi også noen antakelser rundt hvordan de andre individuelle trekkene ville kunne påvirke produktegenskapene på forventningsnivå. Vi anslo at holdning til helse ville relateres til sunnhetsegenskaper ved produktet (Sun, 2008), noe vår analyse ikke kunne påvise. Dette kan skyldes at produktet forventes og oppleves som sunt av alle forbrukere, og det er liten variasjon i vurderingene mellom individer. Videre fikk vi bekreftet at bekvemmelighetsorientering er negativt (r = -0,19) relatert til bekvemmelighetsegenskaper og at matlagingskunnskaper er positivt relatert til bekvemmelighetsattributter (r = 0,21); høyere kunnskap om mat og matlaging vil vanligvis gi lavere terskel for å oppleve produktet som bekvemmelig (Olsen et al., 2007; Rørtveit & Olsen, 2009).

    Holdning til tradisjonsmat er positivt relatert til forbrukernes vurderinger av produktet som tradisjonelt (r = 0,28). Dette støtter våre forventninger om at positiv holdning til tradisjonsmat kan lede til at forbrukeren i større grad evaluerer produktet som tradisjonelt (Holbrook & Schindler, 1991). Også behov for unikhet korrelerer positivt til forventninger til tradisjonsopplevelser (r = 0,32). Den største korrelasjonen med forventet opplevelse av tradisjon finner vi med innovasjonstilbøyelighet (r = 0,33). Dette kan blant annet komme av at “eventyrsøkende” konsumenter har større forventninger til spesielle produktattributter. Som forventet var det positiv sammenheng (r = 0,26) mellom nostalgi og opplevelse av tradisjon (Merchant et al., 2016).

    Behov for unikhet har signifikante relasjoner til opplevelse av tradisjon (r = 0,32) og innovasjon (r = 0,22). Mat-hedonisme var som forventet positivt relatert til premiumattributter (r = 0,32) og sensoriske attributter (r = 0,20) (Hartmann et al., 2017). Til sist antok vi at innovasjonstilbøyelighet kunne gi høyere forventninger til produktet gitt at det ble oppfattet som nytt (Goldsmith & Hofacker, 1991). Dette er bekreftet i vår analyse (r = 0,24). Innovasjonstilbøyelighet er også korrelert med flere andre forventningsdimensjoner. Er du åpen for å prøve nye produkter vil ulike forventninger til de nye produktene bli stimulert (Barcellos et al., 2009).

    Hvilke individuelle trekk påvirker forventninger?

    For å forenkle de mange og kompliserte korrelasjonene mellom ulike individuelle trekk og ulike dimensjoner av forventinger, gjennomførte vi regresjonsanalyser mellom generelle forventninger (målt som negative/lave – positive/høye generelle forventinger til utvannet tørrfisk før tilberedning) og de mest sentrale individuelle faktorene (se Figur 6). Denne bekreftet funnene i korrelasjonsanalysen om at generelle positive holdninger til fisk førte til generelle positive forventninger til utvannet tørrfisk (β-verdi på 0,41; p = 0,001). I tillegg til generell holdning til fisk, var holdning til tradisjonsmat (β-verdi = 0,25; p = 0,02) signifikant relatert til generelle forventninger. Til sammen forklarte disse tre individuelle trekk om lag 26 % av variasjonen i de generelle forventningene. Dette samsvarer med funn til Olsen et al. (2008) om at generelle positive holdninger til fisk er en viktig forutsetning for adopsjon av nye fiskeprodukter. Vi kan med andre ord konkludere med at personer som har generelle positive holdninger til fisk og tradisjonsmat er målgruppen som lettest vil adoptere utvannet tørrfisk.

    Ettersom generelle holdninger til fisk var den individuelle faktor som forklarte den desidert største variasjonen i positiv forventningene til utvannet tørrfisk, testet vi også en alternativ modell hvor generelle holdninger til fisk ble definert som avhengig variabel og en mediator mellom de andre individuelle trekkene og generelle forventinger. Dette resulterte i at holdninger til helse (β-verdi = 0,19; p = 0,095) og innovasjonstilbøyelighet (β-verdi = 0,31; p = 0,005) kom frem som signifikante individuelle trekk som påvirker generelle holdninger til fisk. I en slik modell vi helse og innovasjonstilbøyelighet ha en indirekte effekt på forventninger til utvannet tørrfisk. Av den grunn er det naturlig å inkludere personer som vektlegger helse og som er innovative i målgruppen for utvannet tørrfisk til hjemmebruk.

    Hvilke produkterfaringer påvirker tilfredshet og intensjonslojalitet?

    Den tredje problemstillingen i vår studie er relatert til i hvilken grad erfaringer med produktegenskaper påvirker generell tilfredshet (erfaringsbasert) og intensjonslojalitet. Samvariasjonen mellom tilfredshet og kjøpsintensjon var over 0,9, noe som indikerer manglende diskriminant validitet mellom begrepene. Det er derfor ikke forsvarlig å skille mellom disse to begrepene i de påfølgende analyser. I Figur 7 har vi fremstill signifikante resultatene fra korrelasjonsanalysen mellom erfaringer, erfaringsbasert tilfredshet og betalingsvilje.

    Som det fremgår av korrelasjonsanalysen er det sensoriske erfaringer og premiumegenskaper som er sterkest korrelert både med tilfredshet og med betalingsvilje. Deretter følger tradisjonsopplevelser, sunnhet og bekvemmelighet. En bedre forklaringsmodell får vi ved å gjennomføre en regresjonsanalyse hvor vi forutsatte at betalingsvilje og intensjon til videre kjøp er en konsekvens av tilfredshet (se Figur 8).

    Regresjonsanalysene avdekket at erfaringene av sensoriske attributter (β-verdi = 0,69; p = 0,001) og opplevelsen av premiumattributtene (β-verdi = 0,38; p = 0,001) var variablene som hadde størst direkte effekter på graden av tilfredshet. Dermed kan vi konkludere med at de sensoriske kvalitetene som lukt, smak, farge og tekstur er blant de viktigste egenskapene ved vurderingen av et produkt, i tråd med etablert teori (Shepherd, 1989; Carlucci et al., 2015).

    Opplevelsen av premiumattributtene (håndlaget, modnet, unikt, eksklusivt) er også viktig for dannelsen av den totale tilfredsheten med utvannet tørrfisk. På tross av at respondentene ikke har tilgang til informasjon om modning, opphav eller håndverk ble råvaren vurdert som premium, noe som igjen ga klart positive signifikant utslag på den totale tilfredsheten (Vigneron & Johnson, 2004).

    I en egen regresjonsanalyse mellom produkterfaringer og en generell intensjonsfaktor (kjøpsintensjon og varepratintensjon) får vi i store trekk de samme resultatene som når vi bruker tilfredshet som avhengig variabel; sensoriske erfaringer og premiumegenskaper forklarer mest variasjon i kjøpsintensjon. I tillegg finner vi at opplevelse av tradisjonsfølelser også gir økt kjøpsintensjon og vareprat.

    I henhold til våre forventninger påviste vi at tilfredshet hadde en betydelig direkte effekt på betalingsvilje (β-verdi = 0,45; p = 0,001) og forklarte alene cirka 20 % av variasjonen i betalingsvilligheten. Omtrent 60 % av respondentene i vår studie har indikert at de forventer og er villig til å betale mindre enn hva produktet typisk selges for i dag. Med hensyn til dette argumenterer vi for at prisen kan representere en mulig kjøpsbarriere.

    Implikasjoner

    Vi avdekket at forbrukerne er mer positive til hvor raskt og lettvint det er å tilberede etter at de har prøvd råvaren og laget en egen middagsrett i en hjemmesituasjon. Dette kan være farget av at mange har en holdning om at fisk ikke er enkelt og raskt å tilberede (Olsen et al., 2007). Derfor kan utvannet tørrfisk i større grad kommuniseres som et enkelt produkt som er enkelt og raskt å lage. Det hjelper ikke bare å tilby et bekvemmelig produkt i butikkene, men leverandørene må også bruke kampanjer eller andre former for kommunikasjon for å overbevise forbrukerne og justere forventningene i henhold til realitetene.

    Studien har videre avdekket at det individuelle trekket som i størst grad påvirker forbrukernes forventninger til produktet er generelle holdning til fisk. Dette er i overensstemmelse med etablert teori (Fishbein & Ajzen, 2010; Shepherd & Sparks, 1994). Vi får dermed også bekreftet at fellesmarkedsføring som gjøres for å bedre forbrukernes holdninger til fisk er et viktig bidrag for å introdusere nye produktvarianter av fisk. Barrierene for å prøve utvannet tørrfisk er mindre for de som i utgangspunktet har positive holdninger til fisk.

    Det går frem av våre funn at det foreligger signifikante sammenhenger mellom samtlige av våre erfaringsvariabler og den generelle vurdering av tilfredshet med produktet. Sensoriske- og premiumattributter er viktigst. Produsenter av tørrfisk i alle ledd oppfordres dermed til å fortsette vektleggingen av råvarekvalitet for å sikre et produkt som i høyest mulig grad oppleves som naturlig, sunt og velsmakende. For å styrke forbrukerens opplevelse av produktet som premium burde produsenter og distributører styre produktets omdømme gjennom målrettet informasjon; som at produktet blir produsert på en unik måte gjennom håndverksmessig produksjon og modning. Dette bør også gjøres for å styrke kundens betalingsvilje som synes å være lavere enn hva produktet vanligvis prises til i dagligvarehandelen. At utvannet tørrfisk er naturlig fremstilt, sunt, enkelt og lite tidkrevende å lage, er også sentrale egenskaper som kan kommuniseres for å utvikle produktets forventningsverdi som “tradisjonsprodukt”.

    Begrensninger og forslag til videre forskning

    Undersøkelsen er utført ved hjelp av et ikke-sannsynlighetsutvalg med et begrenset utvalg respondenter i et begrenset geografisk område hvor kunder har et generelt positivt inntrykk av fisk. Det kunne være interessant å gjøre en lignende studie med et større antall respondenter fra hele landet og med et større utvalg forbrukere som har mindre kjennskap eller erfaringer med utvannet tørrfisk.

    I vår studie undersøkte vi hvordan individuelle trekk påvirket forventninger til produktet. Vi hadde til intensjon å også undersøke relasjonene mellom erfaringer og individuelle trekk, men fikk problemer med å koble sammen respondenter fra skjema 1 (før tilberedning) og skjema 2 (etter tilberedning). Det er mulig at sammenhengene mellom de individuelle trekkene og opplevelsene/erfaringene er forskjellig fra hva de forventet. Dette kan det være interessant å gjøre videre studier om.

    Videre har vi i vår studie tatt utgangspunkt i egenskaper ved råvaren uten emballasje og produktinformasjon. Blant annet førte dette til at respondentene hadde en forventning til opplevelse av tradisjon som ikke ble imøtekommet gjennom testing av produktet—bortsett fra en svakt direkte effekt på kjøpsintensjon. I framtidige studier hadde det vært interessant å forstå mer omkring hvordan produktene evalueres som et fullverdig dagligvareprodukt der også pakning, varemerke og produktinformasjon er inkludert. Dette kunne for eksempel vært gjort gjennom å manipulere konsumentforpakninger for samme produkt, informasjon om historie, tradisjon, opphav og fremstillingsform.

    Betalingsviljen var noe varierende og kan være en utfordring for etablering av tørrfiskkonsum i Norge. Det kan derfor være interessant å undersøke hvordan ulike verdiegenskaper kan påvirke betalingsviljen positivt. Blant annet hadde respondentene høyere forventning til smak enn opplevelsen de fikk gjennom testing av produktet. Smaken ble vurdert noe mer mild/tam (kontra kraftig/modnet) enn anslått. Samtidig ble modning trukket fram som et premiumattributt. Det kunne derfor vært spennende å koble smak og modning opp mot unikhet, premiumoppfattelse og betalingsvilje i framtidige studier.

    Vi må også påpeke at vår undersøkelse er en tverrsnittsundersøkelse. Selv om vi gjennom etablert teori har begrunnet sammenhenger (kausalitet) mellom ulike begreper, har vi i vårt design ikke forutsetning for å etterprøve om disse sammenhengene er riktige. Derfor bør en i fremtidige studier gjennomføre tidsrekkestudier eller eksperimenter. Våre ambisjoner om å teste den kausale sammenhengen mellom forventninger og erfaringer ble dessverre ikke gjennomført på grunn av uforutsette problemer under datainnsamlingen.

    Referanser

    Ajzen, I. (2011). The theory of planned behaviour: Reactions and reflections. Psychology & Health, 26:9, pp. 1113−1127.
    Balzer, W.K. & L.M. Sulsky (1992). Halo and performance appraisal research: A critical examination. Journal of Applied Psychology, 77:6, pp. 975−985.
    Barrena, R. & M. Sánchez (2013). Neophobia, personal consumer values and novel food acceptance. Food Quality and Preference, 27:1, pp. 72−84.
    Brakus, J.J., B.H. Schmitt & L. Zarantonello (2009). Brand experience: What is it? How is it measured? Does it affect loyalty? Journal of Marketing, 73:3, pp. 52−68.
    Bryman, A & E. Bell (2003). Business research methods. New York: Oxford University Press.
    Candel, M.J. (2001). Consumers’ convenience orientation towards meal preparation: conceptualization and measurement. Appetite, 36:1, pp 15−28.
    Carlucci, D., G. Nocella, B. De Devitiis, R. Viscecchia, F. Bimb & G. Nardone (2015). Consumer purchasing behaviour towards fish and seafood products. Patterns and insights from a sample of international studies. Appetite, 84, pp. 212−227.
    Cui, R. (2015). A Review of Nostalgic Marketing. Scientific Research Publishing, February, pp 125–131.
    De Matos, C.A. & C.A.V. Rossi (2008). Word-of-mouth communications in marketing: A meta-analytic review of the antecedents and moderators. Journal of the Academy of Marketing Science, 36:4, pp. 578−596.
    Fishbein, M. & I. Ajzen (2010). Predicting and changing behavior: The reasoned action approach. New York: Taylor & Francis.
    Gofton, L. (1995). Convenience and the moral status of consumer practices. I Food Choice and the Consumer. London, D.W. Marshall (Ed.). UK: Blackie Academic & Professional, pp. 152–181.
    Golder, P.N., D. Mitra & C. Moorman (2012). What is quality? An integrative framework of processes and states. Journal of Marketing, 76:4, pp. 1−23.
    Goldsmith R.E. & C.F. Hofacker (1991). Measuring consumer innovativeness. Journal of Academy Marketing Science, 19:3, pp. 209–222.
    Grunert, K.G. (2002). Current issues in the understanding of consumer food choice. Trends in Food Science & Technology, 13:8, pp. 275–285.
    Grunert, K.G., L. Bredahl & K. Brunsø (2004). Consumer perception of meat quality and implications for product development in the meat sector—a review. Meat Science, 66:2, pp. 259–272.
    Hartmann, L.H., S. Nitzko & A. Spiller (2017). Segmentation of German consumers based on perceived dimensions of luxury food. Journal of Food Products Marketing, 23:7, pp. 733–768.
    Homburg, C., N. Koschate & W.D. Hoyer (2005). Do satisfied customers really pay more? A study of the relationship between customer satisfaction and willingness to pay. Journal of Marketing, 69:2, pp. 84–96.
    Kapferer, J.N. & V. Bastien (2009). The specificity of luxury management: Turning marketing upside down. Journal of Brand Management, 16:5/6, pp. 311–322.
    Merchant, A., J.B. Ford, C. Dianoux & J.L. Herrmann (2016). Development and validation of an emic scale to measure ad-evoked nostalgia in France. International Journal of Advertising, 35:4, pp. 706–729.
    Norges sjømatråd (2017). Slår alarm om norsk sjømatkonsum [Internett]. Tilgjengelig fra <http://seafood.no/aktuelt/nyheter/slar-alarm-om-norsk-sjomatkonsum/>. [Lest 20. mai 2017].
    Oliver, R.L. & R.S. Winer (1987). A framework for the formation and structure of consumer expectations: Review and propositions. Journal of Economic Psychology, 8:4, pp 469–499.
    Oliver, R.L. (1999). Whence consumer loyalty? Journal of Marketing, 63, pp. 33–44.
    Oliver, R.L. (2010). Satisfaction: A Behavioral Perspective on the Consumer. ME Sharpe.
    Olsen, S.O. (2004). Antecedents of seafood consumption behavior: An overview. Journal of Aquatic Food Product Technology, 13:3, pp. 79–91.
    Olsen, S.O., J. Scholderer, K., Brunsø & W. Verbeke (2007). Exploring the relationship between convenience and fish consumption: A cross-cultural study. Appetite, 49:1, pp. 84–91.
    Pliner, P. & K. Hobden (1992). Development of a scale to measure the trait of food neophobia in humans. Appetite, 19:2, pp. 105–120.
    Raats, M., B. Daillant-Spinnler, R. Deliza & H. McFie (1995). Are sensory properties relevant to consumer food choice? I Food choice and the consumer, Marshall, D.W. (red.). Glasgow: Blackie Academic & Professional, an imprint of Chapman & Hall, pp. 239–263.
    Ringdal, K. (2013). Enhet og mangfold: Samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ metode. Fagbokforlaget.
    Rørtveit, A.W. & S.O. Olsen (2009). Combining the role of convenience and consideration set size in explaining fish consumption in Norway. Appetite, 52:2, pp. 313–317.
    Saunders, M., P. Lewis & A. Thornhill (2012). Research methods for business students (Vol. 6). London: Pearson Education.
    Shepherd, R. (1989). Handbook of the psychophysiology of human eating. Chichester: Wiley.
    Shepherd, R. & P. Sparks (1994). Modelling food choice. I Measurement of food preferences, MacFie, H.J.H. & Thomson, D.M.H. (red.). US:Springer, pp. 202–226.
    Sobal, J., C.A. Bisogni, C.M. Devine & M. Jastran (2006). A conceptual model of the food choice process over the life course. The Psychology of Food Choice, pp. 1–18
    Tian, K.T., W.O. Bearden & G.L. Hunter (2001). Consumers’ need for uniqueness: Scale development and validation. Journal of Consumer Research, 28:1, pp. 50–66.
    Verbeke, W., L. Guerrero, V.L. Almli, F. Vanhonacker & M. Hersleth (2016). European consumers’ definition and perception of traditional foods. I Traditional Foods. General and Consumer Aspects, Kristbergsson, K. & Oliveira, J. (red.). US:Springer, pp. 3–16.
    Vigneron, F. & L.W. Johnson (2004). Measuring perceptions of brand luxury. Journal of Brand Management, 11: 6, pp. 484–506.
    Vignolles, A. & P.E. Pichon (2014). A taste of nostalgia: Links between nostalgia and food consumption. Qualitative Market Research: An International Journal, 17:3, pp. 225–238.
    Virke (2015). Dagligvarehandelen 2015. Tilgjengelig fra: <https://www.virke.no/globalassets/analyse/bransjeanalyser/dagligvarehandelen_2015.pdf/> . [Lest 15. november 2016].
    Voelckner, F. (2006). An empirical comparison of methods for measuring consumers’ willingness to pay. Marketing Letters, 17:2, pp. 137–149.
    Zeithaml, V.A. (1988). Consumer perceptions of price, quality, and value: a means-end model and synthesis of evidence. The Journal of Marketing, pp. 2–22.

    Last ned pdf her

  • En økonomisk analyse av verdikjeden for fangstbasert akvakultur – med fokus på fangstleddet

    Forfatter: Øystein Hermansen1


    1 Nofima AS, Muninbakken 9-13, Postboks 6122 Langnes, N-9291 Tromsø


    Sammendrag

    Formålet med denne artikkelen er å redegjøre for en modell som beskriver kostnads- og inntektsforhold i fangstbasert havbruk (FBA) for torsk. Hensikten med modellen er dels å være et beslutningsstøtteverktøy for fartøy som står overfor valget mellom tradisjonell fangst og FBA. Modellen kan også benyttes til å forstå hvordan ulike offentlige reguleringer av FBA påvirker kostnader og inntekter i dette produksjonskonseptet.

    I tillegg vil modellen være et nyttig verktøy for å forstå ulike tekniske og biologiske utfordringer som må løses for å øke interessen for FBA av torsk (i).

    Abstract

    This paper presents a model describing costs and revenues associated with capture-based aquaculture of arctic cod. The purpose of the model is to act as a decision support tool for fishing vessels considering this catching option and to better understand how the authorities’ incentive system and practical implementation of quota accounting system influences profitability and thus the attractiveness. The model also gives insight into the technical and biological challenges that need attention to increase production from capture-based activity.

    Innledning

    Mange av de viktige norske fiskeriene preges av sesongvariasjoner. Disse har ofte opphav i biofysiske forhold; kvaliteten kan variere med næringstilgang og hvor fisken er i gytemodningssyklus, mengden som landes påvirkes av nærings- og gytevandringer og ikke minst klimatiske forhold. I flere markeder, og spesielt moderne verdikjeder for mat, er slike variasjoner problematiske og betyr ofte at prisene varierer. Den som kan tilby høykvalitetsprodukter utenom sesong vil gjerne kunne oppnå høyere salgspriser.
    Denne situasjonen finner vi i stor grad i markedet for fersk villfanget torsk i Europa. Landingene i Norge er svært sesongbetonte, og selv om tilbudet utjevnes noe gjennom leveranser fra andre land som Skottland, Danmark, Sverige og Island, reflekteres dette i prisene. I Figur 1 har vi illustrert hvordan eksporten og salgsprisene for fersk torsk varierer gjennom året. Flere næringsaktører har sett potensialet i å kunne tilby fisk utenom sesongen, og flere strategier er anvendt. I første rekke fiskes det i enkelte områder der tilgjengeligheten av fisk muliggjør dette og fangstøkonomien tilsier at dette er en god tilpasning. Dette gjelder ikke bare i Norge, men fiskere på Island velger til en viss grad et fangstmønster der man unngår den norske toppsesongen. På 2000-tallet satset mange bedrifter på oppdrett av torsk. Denne produksjonen ble i stor grad slaktet på høsten og tidlig vinter. Helt fra 1880-tallet drev enkelte fiskere med levendefangst der en del av fangsten ble holdt levende om bord i båten for å kunne slaktes ved leveranse i Grimsby. Siden ble dette konseptet utvidet til også å inkludere mellomlagring i ulike systemer utenom fiskefartøyet – fangstbasert akvakultur. Dette har utviklet seg til dagens teknologi- og kunnskapsintensive konsept, der man benytter svært moderne fiskefartøy med pumpesystemer og spesialtanker for hold av levende fisk om bord og spesialiserte merdsystemer for akklimatisering av fisken til en oppdrettssituasjon.
    Konseptet representerer nybrottsarbeid på både biologi, teknologi og markedsarbeid, og så langt har ikke lønnsomheten vært tilstrekkelig for å være selvbærende økonomisk. Med mange små aktører og en fragmentert verdikjede er det vanskelig for enkeltaktører å drive et slikt utviklingsarbeid. For å fremme dette har fiskerimyndighetene anvendt en incentiv¬ordning der slik fangst gis en rabatt i kvoteregnskapet. Hensikten er å fremme slik fangst og dermed bidra til at næringsaktørene får økt kunnskap om alle sider ved levendelagring av torsk, inkludert økt kunnskap om lønnsomhetsforhold og dessuten mulighet til tidkrevende markedsarbeid.

    Problemstilling

    Fangst, eventuell lagring og foredling av fisk inngår i en felles verdikjede. Utbyttet defineres dermed av verdien sluttmarkedet vil betale og kostnadene i kjeden. Fordelingen i kjeden er et forhandlings¬spørsmål, som i de senere år har favorisert fangstleddet. Lagring av levende fisk betyr økte kostnader til fangst, lagring og slakting. Dersom konseptet skal være levedyktig, må disse kostnadene kompenseres gjennom økt verdiskaping i sluttleddet, enten i form av høyere salgspris på produktene eller reduserte kostnader.
    En forenkling av aktørenes valgmuligheter er forsøkt fremstilt i Figur 2. Fartøyeier velger om det skal fiskes for levendelagring eller leveres tradisjonelt. Her vil kvotevirkemidlet kunne spille en vesentlig rolle. Lagringsanlegget kan velge om fisken skal kort- eller langtidslagres. I tilfelle langtidslagring kan man enten fôre fisken for vekst eller bare vedlikeholde vekten. Når fisken er slaktet, kan den anvendes til en rekke produkter.
    Økonomi er et viktig premiss for fartøyenes valg av fiske og hvordan råstoffet skal anvendes i den videre verdikjeden. Formålet med denne studien er å gi økt kunnskap om økonomien i de ulike alternativene for fiskeflåten. Dette vil øke forståelsen av hvorfor enkelte fiskere velger levendefangst og utvikle et beslutningsstøtteverktøy for fiskere som vurderer dette for å sette dem bedre i stand til å gjøre gode valg. Studien skal også undersøke flaskehalser og identifisere faktorer som har spesielt stor betydning for lønnsomheten. I tillegg vil analysene benyttes til en økonomisk evaluering av myndighetenes kvoteincentiver.

    Metode

    For å besvare problemstillingene, er det benyttet økonomiske modeller av de ulike alternativene. For fangstvurderingene er det utviklet en enkel bedriftsøkonomisk modell som estimerer differansen i verdiskaping mellom alternativene med og uten levendefangst. Her spiller ordningen med kvoteincentiver en sentral rolle. Modellen krever data om en rekke usikre forhold, eksempelvis fangstmengde per døgn, bifangst, drivstofforbruk per døgn med mer. Parametrisering av denne modellen gjøres med data fra flere kilder, blant annet fangststatistikk og informasjon fra intervju med næringsaktører.

    Figur 1 Eksportert mengde og pris for fersk torsk per måned i 2015 (Kilde: SSB)

    Figur 2 Beslutningstre for levendelagring av fisk

    De siste årene har det vært normalt at fisken er i fartøyets eie frem til slakting. Reglene for kvoteavregning har tillatt at denne gjøres med basis i vekt ved slakting. Dermed vil den biologiske utviklingen i lagringsanlegget være av betydning også for fartøyøkonomien. Til vurderingene er det derfor benyttet en forenklet modell som beskriver vektutvikling og overlevelse i lagringsfasen. I tråd med praksis de senere årene er det tatt utgangspunkt i alternativet der fisken lagres over relativt kort tid og med begrenset tilførsel av fôr. Modellen er basert på resultater fra forskningsprosjekter og data fra næringsaktører. Dersom det skal tilvekstfôres, vil det være kvotemessig uheldig å ikke omsette fisken før dette starter.

    Litt historikk

    Fangstbasert akvakultur av torsk har lange tradisjoner blant norske fiskere. Allerede på 1880-tallet drev norske og utenlandske seilfartøy levendefangst i Nordsjøen og mot slutten av turer ved Island. Den levende fisken ble oppbevart i brønner og landet i Grimsby i England. Herfra var det jernbane til de fleste byene og et stort marked for fersk fisk kunne nås. Ferskfisk kunne selges til svært mye høyere priser enn saltfisken de ellers hadde produsert om bord (Hovland, 1980). I 1884 ble eksempelvis levendetorsk solgt for 3,3 kr/stk og saltfisk 9,4 kr/tonn. Dette betyr at førstnevnte oppnådde om lag 100 ganger bedre pris. Det ble bygget svært mange slike fartøy – i hovedsak engelske, men også noen norske. Med introduksjonen av dampskip og trål ble fartøyenes fangsteffektivitet og mobilitet svært mye bedre, og tilførselen av levende og fersk iset fisk langt større, slik at prisene falt og attraktiviteten for fiskerne sank.
    Fra om lag 1900 ble ruser introdusert for fangst av levende torsk og ble mye benyttet på Skagerrakkysten. Fisken ble oppbevart i kister og kummer og fraktet til byene av fiskehandlere i fiskekvaser. Etter hvert bredte fangstmetoden seg nordover, spesielt gjennom fiskeforsøk med ruser i offentlig regi (Borgan, 1960). Nordvestlandet og Helgeland tok etter hvert over som dominerende områder. Her ble rike forekomster fjordtorsk utnyttet og transportert til markedet med brønnbåter. Spesielt på 30-tallet vokste det frem en betydelig lagringsaktivitet langs kysten. Hovedmarkedene hadde til nå vært Bergen og Trondheim. Den økte produksjonen førte til at man startet transport til Oslo, først med tankvogner på jernbanen, så med brønnbåt helt til Oslo. For fiskerne var dette fisket oftest ikke svært lønnsomt – fiskeprisene var relativt lave, delvis grunnet konkurranse fra dansk levendetorsk i Oslo, svinnet under lagring var relativt stort og det var svak koordinasjon mellom de ulike leddene i verdikjeden. Delvis som respons på lønnsomhetsproblemene ble salgslaget Norges levendefisklag etablert i 1939.
    Omsetningen av levende torsk var fra 1940 til 1960 om lag 2 000 til 2 800 tonn. På 60-tallet falt den jevnt og var i sesongen 71/72 falt til 825 tonn. Snurrevad ble introdusert i levendefisket om lag i 1987, da man startet lagring og fôring utenfor Alta. Flere slike anlegg og driftsmetoder ble etablert, og aktiviteten økte betydelig. Problemer med høy dødelighet, spesielt helt i starten av lagringsfasen, samt at torskekvoten økte betydelig på midten av 90-tallet førte til at disse anleggene ble lagt ned (Isaksen et al., 2004).
    Etter dette var aktiviteten på et lavt nivå, med tyngdepunkt i de tradisjonelle ruse- og teinefiskerier på Vestlandet. Rundt årtusenskiftet kom et nytt oppsving. Mottaksmerder som minimerte dødeligheten under lagring var utviklet. Større fartøy kom inn i fisket, og teknologien for snurrevadfangst av levende fisk ble videreutviklet. Sentralt var kunnskap om fiskens fysiologi og behovet for oppstrømstanker i fartøyene og akklimeringsmerder i en kort fase etter fangst. Under fangst blir fisken utmattet og svømmeblæren sprenger som oftest. Fisken får da behov for hvile og har en adferd der den søker mot bunnen. Akklimeringsmerden har en fast bunn som fisken fordeler seg utover og kan restituere og reparere svømmeblæren før den gjenopptar en mer pelagisk adferd (Isaksen et al., op cit).
    Satsing fra næringsaktører og disse teknologiske nyvinningene resulterte i en betydelig økt produksjon fra årtusenskiftet, fra svært liten til om lag 1 200 tonn i 2005. Deretter falt aktiviteten trolig som følge av økende torskekvoter. For å stimulere til økt produksjon valgte myndighetene å introdusere et kvotebasert virkemiddel fra år 2008 (Fiskeri- og kystdepartementet, 2007). Det ble satt av 200 tonn av totalkvoten til kvotebonus for levendefangst. På fartøynivå ble leveranser av levende torsk avregnet med 80 % mot fartøyets kvote, og differansen mot bonusavsetningen. Denne skulle i utgangspunktet være en prøveordning over tre år. Etter noen år med vekst i aktiviteten, falt denne igjen tilbake. Myndighetene anså fortsatt levendefangst som en mulig anvendelse som ville øke verdiskapingen i næringen, og incentivet ble økt fra år 2013 til 50 %, altså en betydelig styrking av den økonomiske attraktiviteten til virkemidlet. Avsetningen fra totalkvoten ble også økt til 4 000 tonn. Om fartøyet landet all torsken levende, kunne det i prinsippet fiskes dobbelt så mye som fartøykvoten tillot. I praksis er det imidlertid ikke mulig å lande all fangst levende, slik at den faktiske effekten er noe mindre.
    Mengden levende torsk satt i merd i perioden 2000 til 2017 er illustrert i Figur 3.

    Økonomiske modeller

    I dette kapitlet presenteres modellene som er benyttet for analysene av fiskefartøyets og oppdrettsanleggets økonomi i separate delkapitler. Som utgangspunkt for analysen legger vi til grunn at for de fleste valg næringsaktører foretar spiller økonomisk rasjonalitet en viktig rolle. Alt annet likt, vil de foretrekke alternativet som gir høyest økonomisk resultat.
    Maksimering av fiskefartøyets økonomiske resultat er en komplisert beslutning som bygger på en rekke usikre forhold. I kvotebelagte fiskeri er produksjonsmengden begrenset, og man kunne tenke at dette da gjøres ved å minimere fangstkostnadene. I tillegg kan fartøyet påvirke salgsinntektene gjennom kvalitet og tidspunkt for leveranse. Et slikt fokus på salgspris kan imidlertid ha stor betydning for fangstkostnader. I tillegg vil samfunnets incentivordning for levendefangst påvirke fartøyenes tilbøyelighet til levendefangst.

    Figur 3 Innsett av levende torsk i lageranlegg år 2000 – september 2017 (Kilde: Data fra Fiskeridirektoratet og Norges Råfisklag, 2017)

    Ytterligere kompleksitet tilføres ved at fiskefartøyene ofte deltar i ulike fiskeri som også må tas hensyn til i valget av aktiviteter. Denne artikkelen gjør ikke noe forsøk på å bestemme den optimale kombinasjonen av fangstalternativer for et fiskefartøy. I stedet gjøres en deterministisk tilnærming og estimerer konsekvensene av å sette av en gitt mengde kvote til levendefiske og sammenligner dette med tradisjonelt fiske. Det antas derfor at fisket ikke påvirker de andre fangstalternativene og dermed at fartøyet har ledig kapasitet til å fiske disse økonomisk optimalt. Denne forutsetningen diskuteres senere.
    Analysene gjøres også innenfor en kort tidshorisont. Det er stor variasjon i egnethet til denne typen fiskeri mellom fartøy og -grupper. Det antas at modellfartøyet er godt egnet i utgangspunktet og at det dermed kreves små investeringer for å sette fartøyet i stand til denne aktiviteten. For mange fartøy i den norske fiskeflåten vil det ha store kostnader å bygge om eksisterende fartøy.
    I all hovedsak er det relativt store fiskefartøy mellom 28 og 50 m som driver dette fiskeriet, og en slik type fartøy forutsettes også benyttet i analysen. Siden virkemidlet rettes inn mot avregningen av fangst mot kvote, kreves det en undermodell for dette. Denne kan ha sammenheng med den biologiske lagringsmodellen, hvor fiskefartøyet kan velge å eie fisken også under lagring. Tidligere var det vanlig at fisken ble solgt ved innsett i merd, mens de senere årene har fiskeren eid fisken langt inn i lagringsforløpet, gjerne helt frem til slakting. I analysen vil vi undersøke den økonomiske effekten av disse alternativene.
    Dette betyr at den biologiske komponenten av lagringsmodellen, som beskrives i følgende delkapittel, også vil være relevant for fiskefartøyets økonomi. I tillegg til undermodeller for kvoteavregning og lagring i merd inngår forutsetninger rundt kostnader og inntekter. En viktig kostnadsdriver er driftstid. I studien benyttes det data fra ulike fiskefartøys aktivitet for å estimere fangst per driftsdøgn og hvor stor andel av fangsten som kan benyttes til levendefangst samt bifangst av andre arter. Drivstofforbruk og andre kostnader budsjetteres også med basis i ulike kilder. Observerte salgspriser for de ulike produktene inngår sammen med fangsten i inntektsbudsjettet. Til sammen danner disse et resultatbudsjett som gir grunnlag for vurdering av den økonomiske effekten av alternativene.
    Forutsetninger om innsett av fisk, fiskens vektutvikling og dødelighet inngår i en biologisk modell over lagringsaktiviteten. Dødelighet i korttidslagring estimeres med basis i data fra lagringsanlegg. Salgsinntektene estimeres gjennom en deterministisk slakteplan for alternativene og salgspriser som varierer over tid. Solgt mengde defineres av den biologiske modellen, mens salgsprisene estimeres ut fra data fra faktiske salg av levendelagret og tradisjonelt solgt fisk. En konseptuell modell som illustrerer disse beskrevne sammenhengene er vist i Figur 4.

    Figur 4 Illustrasjon av den økonomiske modellen

    Resultater – fiskefartøyets økonomi

    Fangstrater og overlevelse fangst

    Fiskefartøyene som driver levendefangst i stor skala er i all hovedsak større snurrevadfartøy. Disse driver i hovedsak fangstaktiviteten som normalt, men med enkelte tilpasninger. Blant annet søker man å unngå stor innblanding av andre arter, for store hal og fiske i svært dårlig vær. I tillegg pumpes eller sekkes fisken opp på et bord der levedyktig fisk sorteres ut og overføres til fartøyets lasterom. Skadet fisk bløgges som i tradisjonelt fiske.
    Både fangstrater og kvoteavregning er viktige elementer i fartøyets økonomimodell. Både mengde fangst per driftsdøgn, artssammensetningen av fangsten og hvor stor andel av fisken som kan anvendes til levendelagring er relevante i denne sammenhengen. Siden det stilles krav om minimum en ukes lagringstid for at kvotebonus skal oppnås, blir også overlevelse i den første fasen i lagringsmerden relevant. De fleste fiskefartøyene har valgt å selge fisken når den slaktes ut av lagringsmerden. Siden praksis er å avregne mengden ved salgstidspunkt mot fartøyets kvote, vil også vektutvikling og overlevelse i lagringsfasen ha betydning.
    Det er ikke enkelt å komme frem til gode estimater på forventede fangstrater, og spesielt ikke differansen mellom alternativene levendefiske og tradisjonelt fiske. Det er få fartøy som driver denne aktiviteten, med få turer der det fiskes levende og det er betydelig variasjon i fangstene mellom turer. Samtidig varierer fangstrater betydelig over tid i fiskeriene (Eide et al., 2003) og påvirkes av en rekke både tilfeldige forhold og valg fra skipperen.
    Vi har undersøkt data fra fisket i 2016 for å skaffe noe mer innsikt om fangstene. Her har vi valgt ut turer med varighet på maksimalt 1 døgn og med leveranse av minimum 30 % levendetorsk. Gjennomsnittlige fangstrater, andel av torskefangsten som settes levende i merd og andel andre arter enn torsk i fangstene for ulike fartøy er vist i Tabell 1. Det er store variasjoner mellom fartøyene, både i fangstrate torsk, andre arter og overlevelse. I de videre beregningene legger vi gjennomsnittet for alle disse fartøyene til grunn, bortsett fra overlevelse som settes til 60 %. Dette på grunn av at det de senere årene har vært svært stor fisk i fangstene som har gitt lav overlevelse.

    Tabell 1 Fangstrater og overlevelse levendefangst 2016

    Tabell 2 Fangstrater torsk og andel bifangst under torskefiske for utvalgte større snurrevadfartøy 2015

    Fangstratene for de samme fartøyene ble også undersøkt for turer som ikke var levendefiske. Disse var langt flere, og det var også her stor variasjon mellom fartøyene i fangstrater og differanse i forhold til levendefisketurene. Fra intervju med rederne har vi klare tilbakemeldinger om at fangstkapasiteten ved levendefangst er betydelig redusert på grunn av lavere føringskapasitet. I våre modeller er dette innarbeidet ved at vi legger til grunn en halvering av fangstkapasiteten i levendealternativet.
    For sammenligning har vi undersøkt fangstratene til et sett større snurrevadfartøy i 2015 over hele deres torskefisksesong. Resultatene er vist i Tabell 2. Det er noe mindre variasjon i fangstraten for torsk, men også her stor variasjon i bifangstandelen. I gjennomsnitt ble det levert 23,2 tonn torsk per døgn. Dette er i rimelig samsvar med forutsetningen over for tradisjonelt fiske.

    Overlevelse akklimering

    Etter fangst holdes den levende fisken i lasterommet under resten av turen. Denne kan variere i tid, oftest 1–2 dager. Etter dette går vanligvis fiskefartøyet til et oppdrettsanlegg med akklimering¬merder. Fisken sorteres igjen ved overføring til merd, og skadet fisk bløgges. Vi har i modellen forutsatt at 55 % av fangsten blir overført til merd. Deretter går fiskefartøyet til et fiskebruk og leverer fisken som er bløgget og død. Enkelte av levendefiskfartøyene har egne sløye- og fryseanlegg om bord som tar hånd om den fisken som ikke er egnet til levendelagring.
    Siden svømmeblæren er punktert under fangst (Midling et al., 2012), og fisken er relativt utmattet, kreves det en viss periode der fisken ligger på bunnen av merden og restituerer. Dette tar generelt om lag et døgn (Ottolenghi et al., 2004). Under akklimering vil gjerne en del av fisken dø eller vise seg uegnet for videre lagring. Denne tas ut og slaktes. Avhengig av kvalitet kan denne benyttes til ulike produkter, fra topp kvalitets ferskfisk til ensilasje.
    Fisken har de senere årene vært i fiskerens eie under lagringsfasen. Dette betyr at fisk som røktes ut av merden skal meldes inn og føres mot fiskefartøyets kvote. Sluttsedlene vil da gi informasjon om tap under lagring. Norges Råfisklag har gjort tilgjengelig data over landingssedler og sluttsedler for fartøy som har levert fangst til identifiserte levendelagringsanlegg. Ut fra disse er det beregnet tap i første uke av lagringstiden. Resultatene er vist i Figur 5. Det er store variasjoner mellom enkeltlandinger, men også mellom anlegg. Spesielt i anlegg b har andelen utrøktet fisk variert mellom 0 og 37 % for enkeltlandinger. Andre anlegg, spesielt c, d og e har svært mange observasjoner der det ikke er rapportert om utrøktet fisk. For anlegg e er også den gjennomsnittlige dødeligheten svært lav, og dette gjelder også for de fleste anleggene vi har utelatt fra figuren. For mange av de øvrige ligger andelen noe over og under 5 %. En forklaring på de mange 0-observasjonene kan være manglende rapportering og røkting av anleggene. I den videre modellen benyttes 5 % dødelighet i akklimeringsfasen. Denne fisken gir ikke grunnlag for kvotebonus.

    Overlevelse i lagringsfasen

    Også i lagringsfasen etter akklimering vil det være fisk som bør røktes ut som svimere eller dødfisk. Dette er det vanskelig å bruke førstehåndsomsetningsdataene til, da det ikke skilles mellom fisk som er slaktet etter ønske og fisk som er røktet ut. En av oppdretterne ga imidlertid tilgang til bedriftens detaljerte røktejournaler. Selv om man ikke kan anta at disse er representative, gir de innsikt i produksjonsforløpet. Resultatene per fartøy og per lagringsmerd er vist i Tabell 3. Her er det fremstilt både den totale dødeligheten i lagringsfasen, det vil si etter at fisken er overført til lagringsmerder, tiden fisken sto i lager og den gjennomsnittlige dødeligheten dette tilsvarer per uke. Dette fordi lagringstiden i modellen vil være ulik. Det er betydelig variasjon mellom enkeltmerder og spesielt fartøy som skiller seg ut med spesielt høy dødelighet. Dette kan ha med mannskapets erfaring og forholdene under fangst å gjøre. I gjennomsnitt er dødeligheten 0,23 % per uke, altså vil om lag 2,3 % av fisken bli røktet ut i løpet av en 10 ukers lagringstid. Denne forutsetningen inngår videre i modellen.

    Figur 5 Box-plott over rapportert utrøktet andel i løpet av første uke etter innsett i merd for utvalgte lagringsanlegg

    Tabell 3 Dødelighet under lagringsforløpet for enkelte lagringsmerder fra ett lagringsanlegg

    Vektutvikling i lagringsfasen

    Etter fisken er restituert og har lettet fra bunnen av restitusjonsmerden kan den overføres til en ordinær merd uten flatbunn. Når dette faktisk gjennomføres, avhenger av når oppdretterne oppfatter dette som rasjonelt og har ressurser tilgjengelig. I lagringsfasen vil vektutviklingen avhenge både av tilfeldige forhold, fôring og ikke minst fiskens tilstand ved fangst.
    Først og fremst vil fiskens metabolisme medføre at vekten går ned (Sæther et al., 2012). Ageeva et al. (2017) målte vektendring hos fisk som ikke ble fôret ved 4, 8 og 12 ukers lagringstid. Lagring i 4, 8 og 12 uker ga her en reduksjon i rund vekt på gjennomsnittlig henholdsvis 3,3, 2,9 og 2,2 % per uke. Utbyttet fra levende til sløyd med hode var henholdsvis 0,81, 0,86 og 0,88 ved de samme prøveuttakene. Før sulting var tilsvarende 0,75. Basert på disse data er det estimert enkle annengradsfunksjoner for vektutvikling under sulting, både for rund vekt og sløyd med hode. I forsøket ble det ikke målt vekt uten hode. Det er derfor benyttet en fast omregningsfaktor fra sløyd vekt til sløyd uten hode på 0,782 basert på Akse et al. (2008). Resultatene er vist for en eksempelfisk på 1 kg i Figur 6. Vektreduksjonen er høy de første ukene for rund fisk, mens den er jevnere målt i sløyd vekt.
    Denne fisken var gytemoden fisk i god kondisjon som også gytte under lagringsperioden. Omregningsfaktoren mellom sløyd og rund fisk er anslått til 1,7. Det har også vært vanlig å sette inn såkalt «loddetorsk» som også har høy kondisjonsfaktor og fisk der denne er nærmere 1,5. Studien har ikke hatt tilgang på data som beskriver utviklingen for loddetorsk, men den beskrevne vektutviklingen anses å være rimelig representativ. Fra et forsøk gjennomført ved bedriften Sjøfisk AS i 2009 finnes det data om fisk som har moderat kondisjon. Her ble det samlet data bare ved start og slutt av forsøket, som varte i om lag 12 uker. Fisken ble her vekstfôret, men en del av fisken tok ikke til seg fôr. I gjennomsnitt falt rundvekten på fisk som ikke vokste med 0,89 % per uke. Det ble ikke samlet inn data om sløyd vekt, bare vekt av lever og mageinnhold. Det er derfor anslått at utbyttet til sløyd vekt med hode øker lineært i lagringsperioden fra 0,85 til 0,88 som er tilsvarende fisken etter 12 uker i Ageeva et al. (op.cit).
    Etter fire ukers lagring er det fra dyrevelferdsmyndighetene stilt krav om at fisken skal tilbys fôr. De senere årene har det ikke vært vanlig å vekstfôre fisken, men heller tilby en svært begrenset mengde fôr. Her forutsettes det en slik fôringsstrategi – kalt vedlikeholdsfôring. De første ukene av lagringstiden har man generelt ikke tilbydd fisken fôr, da fisken har blitt ansett som lite mottakelig for dette. Det er ikke gode data tilgjengelige over vektutviklingen under et slikt fôringsregime. Det er derfor subjektivt antatt at både rund og sløyd vekt hos fisken er konstant etter uke tre i lagringsfasen.
    En andel av fisken vil som regel likevel ikke ta til seg fôr, og vekten vil fortsette å gå ned. Basert på data fra Sæther (op cit), estimerte Hermansen og Eide (2014) andelen som ikke vil ta til seg fôr til 30, 20 og 10 % for ulike størrelsesgrupper. I denne studien antas det for enkelthet skyld at 75 % av fisken tar til seg mat.

    Kvoter, fangst og driftsdøgn

    Norske fiskefartøys torskefiskerier reguleres gjennom årlige fartøykvoter. Ved inngangen til fangståret planlegges fisket og det settes av kvoter til de ulike sesongene fartøyet ønsker å delta i. Fiskefartøyet antas her å sette av 200 tonn torskekvote til fiske de alternative sesongene. Vurderingene av alternativene kompliseres noe av at fangstperiodene kan være forskjellige, og at både fangstrater, salgspriser og steamingdistanser kan være ulike. For enkelthets skyld forutsettes det at fisket finner sted i samme område og tid.
    Med 200 tonn kvote og fangstrate på 25,8 tonn per dag vil det tradisjonelle alternativet kreve 9 døgns fiske. Hvor stor mengde som kan leveres avhenger av fiskens kondisjon og hvordan tilstand fisken selges. Torsk har i perioder betydelig høyere kondisjon enn den offisielle omregningsfaktoren tilsier og fisken kan selges enten rund eller sløyd. Dersom fisken selges rund, vil mengden ikke påvirkes. Dersom den selges sløyd, og faktisk omregningsfaktor er høy, kan den faktiske fangstmengden være større enn 200 tonn. I de videre beregningene antas det både omregningsfaktor 1,7 og 1,5. Disse kan være representative for fisk under gyting og ikke-gytemoden fisk som vist i Kristoffersen et al. (2017) Fangst- og solgt mengde for det tradisjonelle alternativet ved disse forutsetningene er vist i Tabell 4.

    Figur 6 Forutsetninger om vektutvikling for fisk med høy (venstre panel) og lav (høyre panel) kondisjonsfaktor (Vedlikeholdsfôret fisk vist i stiplede linjer)

    Tabell 4 Fangstmengde (tonn) ved tradisjonelt fiske og ulik kondisjonsfaktor

    For levendefangstalternativet er det noe mer komplekst å beregne fisketid og fangstmengde. Dette skyldes at kvotebonusen som oppnås er avhengig av dødelighet og vektreduksjon som igjen påvirkes av tidspunkt for slakting, tilstand fisken selges og eventuelt omregningsfaktor til rund vekt. Det er benyttet en iterativ prosess for å beregne fangstmengde. Først beregnes kvotetrekket ved fangst av 200 tonn torsk. Av dette settes 60 % inn i merd, hvorav en andel dør og fisken generelt går ned i vekt gjennom lagringsfasen. Dette beregnes i en biologisk submodell som estimerer hvor mye som selges og skal kvotebelastes fartøyet. Med kvotebonus og biomassereduksjon i merden vil kvotetrekket være lavere enn fangstmengden. Restkvotene som oppstår inngår så i neste runde av beregningene. I hovedsak har man de seneste årene solgt fisken samtidig som den slaktes ut av merden, men enkelte anlegg har overført eierskapet mens fisken har stått i merden.
    Med biologiske forutsetninger som beskrevet over blir fangstet og solgt mengde for levendefangst¬alternativet som vist i Tabell 5. Da det vil være økonomisk uheldig å selge fisk i rund vekt, når den reelle omregningsfaktoren er høyere enn den offisielle, antas det videre at all fisk selges som sløyd hodekappet.

    Fiskefartøyets driftskostnader

    Valget av levendefangst har flere implikasjoner for fiskefartøyets kostnader. Først og fremst gjelder dette driftskostnadene, men også faste kostnader påvirkes. Vi har ikke hatt data tilgjengelig som kan benyttes til å estimeres kostnadene under levendefangst, og vi har derfor forsøkt å estimere disse gjennom en budsjettmodell.
    Når det gjelder et fiskefartøys driftskostnader, er lott til mannskapet ofte den største kostnads¬posten. Sammen med omsetningsbaserte avgifter til myndighetene og salgsorganisasjon, vil disse være avhengige av verdien av fangsten. I tillegg vil det påløpe kostnader som i større grad er avhengige av driftstiden. Dette gjelder drivstoff og proviant og trolig andre kostnader. Som beskrevet over er fiskefartøyets effektive fangstrater betraktelig lavere. Dette betyr først og fremst at fartøyet får økt driftstid med levendefangst. Av faste kostnader er det først og fremst avskrivningene som påvirkes gjennom de investeringene som må gjennomføres.

    Lott og omsetningsbaserte avgifter

    Mannskapet på fiskefartøy betales som regel lott basert på delingsfangst og avtalte tariffer mellom eier- og mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag. Disse avhenger av antall mannskap og størrelsen på fartøyet og driftsform. Det antas her et snurrevadfartøy på 90–95 fot og med et mannskap på 7. Dette gjelder for både alternativet med levendefangst og tradisjonell fangst, slik at lottandelen er lik for begge alternativene. Lott beregnes ikke av totalomsetningen, men av delingsfangst, i dette tilfellet beregnet som omsetning fratrukket omsetningsbaserte avgifter, drivstoffkostnad og proviant. Det antas ikke at det betales hyre til noen av mannskapet.
    Det betales også flere avgifter basert på omsetningverdien. Da levendetorsk i all hovedsak selges i Norges Råfisklags område, benyttes deres satser for salgslagsavgift. Det svares også avgift til myndighetene for pensjon, produktavgift, forskning og kontroll. De omsetningsavhengige satsene er oppsummert i Tabell 6.

    Tabell 5 Fangstmengde (tonn) ved levendefiske og ulik kondisjonsfaktor, kvotebonus 50 %

    Tabell 6 Forutsetninger om omsetningsavhengige kostnader (Kilde: Norges Råfisklag (ii) og Norges Fiskarlag, 2016)

    Drivstoff

    Drivstoffkostnaden avgjøres av forbruk og pris. Forbruket er vanskelig å predikere ettersom det avhenger av en rekke faktorer som steamingavstand til fiskefeltet, fangsttid på fiskefelt og ikke minst antall fangstturer. Det antas for enkelthets skyld at fiskefeltet og fangsttiden er likt for begge alternativene. Ved levendefangst vil man bruke noe mer drivstoff til drift av pumpene som forsyner fisken i lasterommet med friskt sjøvann. I tillegg vil det kreve noe mer gangtid fra fiskefeltet ettersom levendefartøyet forutsettes å levere levendefisken først på akvakulturlokaliteten for deretter å gå til fiskebruket.
    Det finnes ikke tilgjengelige data over drivstofforbruk under levendefangst. For tradisjonell fangst er det samlet inn detaljerte data for en rekke fartøy gjennom prosjektene Energinettverk Fiskeflåte og Effekt. Resultater er publisert blant annet i Jenssen (2011) og på prosjektets nettside (iii). Bare ett av fartøyene som ble studert hadde ren snurrevaddrift. Dette var i tillegg relativt lite. Det er derfor benyttet data fra kystnotfartøyene som inngikk i studien og hadde hovedmotor over 1000 Hk. For disse fartøyene er det samlet inn data om drivstofforbruk per døgn for ulike aktiviteter. Her er det benyttet et gjennomsnitt av fartøyenes forbruk og omregnet dette til forbruk per time. Disse forbrukstallene danner basis for anslag på forbruket under aktivitetene for levendefiskfartøyet som vist i Tabell 7. Under levendefiske antas det at fartøyet vil bruke noe mer drivstoff per døgn, om lag 1 600 l, mot om lag 1 500 l for tradisjonell fangst. I tillegg vil det totale drivstofforbruket bli høyere, da levendefartøyet bruker flere driftsdøgn for samme fangst og med kvotebonus vil fiske mer torsk.

    Tabell 7 Antatt drivstofforbruk levendefangst og tradisjonell fangst

    Forsikring

    Forsikring er en betydelig kostnadspost for fiskefartøy. I lønnsomhetsundersøkelsen (op. cit) skilles det mellom «forsikring fartøy» og «andre forsikringer». Sistnevnte utgjøres i hovedsak av pakkeforsikring for mannskapet. I begge postene er driftstid av vesentlig betydning. For fartøyforsikringen gis det generelt 50 % rabatt i premien for hele måneder med landligge. Mannskapet forsikres for perioden de er om bord, slik at en betydelig del av de andre forsikringene vil være lineært avhengig av driftstiden. For enkelthets skyld beregnes begge postene som om driftsdøgn er kostnadsdriver, og ikke hele måneder. I lønnsomhetsundersøkelsen har fartøygruppen henholdsvis 464 og 167 000 kr i årlige kostnader. Basert på 212 driftsdøgn og 50 % rabatt for landligge blir døgnkostnaden for økt driftstid 1 094 kr og døgnkostnaden for andre forsikringer 788 kr.
    Fartøyeieren kan også velge å forsikre fisken mens den står i merd. Dette koster om lag 1,5 % av biomasseverdien. Vi har for enkelthets skyld antatt at dette ikke gjøres.

    Vedlikehold

    Under levendefangstalternativet brukes det mer tid i fiske. Dette betyr noe økt slitasje på alt utstyr, spesielt fartøyets motor, pumper og fiskeredskaper, men også generell slitasje på fartøyet. En betydelig del av vedlikeholdskostnadene er faste, eksempelvis klassing og årlig vedlikehold. Det er svært vanskelig å finne data for de variable komponentene, og det er rimelig å anta at disse utgjør en relativt liten andel av fangstverdien. Det er tatt utgangspunkt i data fra Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse for 2016 (Fiskeridirektoratet, 2016 ) for å anslå den variable komponenten av disse kostnadene. I gruppen «konvensjonelle kystfiskefartøy > 21 m» rapporteres det om vedlikeholdskostnader for fartøy og fiskeredskap på henholdsvis 1,66 og 0,88 millioner kr, samt 212 driftsdøgn. Subjektivt anslås 75 og 50 % av disse er faste. Dette gir en variabel vedlikeholdskostnad på 3 600 kr/døgn.

    Proviant

    Med lengre driftstid vil kostnadene til proviant øke. Disse kostnadene deles mellom rederi og mannskap gjennom delingsfangsten. Fartøygruppen som beskrevet over rapporterer om årlige proviantkostnader på 222 000 kr og en gjennomsnittlig besetning på 9,7 personer. Med 212 driftsdøgn tilsvarer dette en kostnad på 108 kr/døgn/person.

    Avskrivninger

    Utrusting av fiskefartøyet for levendefangst krever noe høyere investeringer enn tradisjonelt fiske. Dette knytter seg hovedsakelig til større pumpekapasitet og sorteringsanlegg på dekk. Det kan også installeres oksygeneringsanlegg og overvåkningsutstyr for oksygennivå og kamera i lasterommet. For fiskefartøy som ikke driver pelagiske fiskerier vil det også kreve tilpasninger i lasterommet, med sirkulasjonsanlegg som gir strøm opp fra bunnen. Her forutsettes det at fartøyet allerede har tilstrekkelig anlegg. Det er vanskelig å estimere hvor store disse tilleggsinvesteringene er ettersom de utgjør en relativt liten andel og bruken deles med annen aktivitet. Også levetiden er vanskelig å vurdere. Her antas disse henholdsvis å være 1,5 millioner kr som avskrives lineært over 10 år.

    Kapitalbinding

    Valget av levendefangst medfører at fartøyet øker kapitalbindingen noe. Primært gjennom investeringen i tilleggsutstyr, som gjelder hele året, men også i kraft av at driftsinntekter kommer senere og økte kostnader som må finansieres. Samtidig gir økt driftsresultat positiv effekt i den resterende perioden av året. Det er komplisert å budsjettere kostnadene forbundet med dette, og det er her gjort en forenklet tilnærming der bare investeringene er hensyntatt. Det er benyttet en rentesats på 5 % årlig.

    Salgspriser

    Levende torsk har over lang tid oppnådd høyere salgspriser enn tradisjonelt levert torsk. I tillegg til kvoteincentivet vil dette bidra til å øke attraktiviteten i levendefangst for fiskefartøyene. Reduksjonen i aktivitet etter 2008 tyder på at dette ikke har vært tilstrekkelig for fiskefartøyene, mens den kraftige oppgangen i aktivitet da 50 % kvotebonus ble innført tyder på at i alle fall et sett fartøy opplever dette som økonomisk interessant.
    Figur 3 illustrerte gjennomsnittlige salgspriser for levendetorsk og tradisjonelt levert torsk. Ettersom det er en avgrenset gruppe fartøy, primært større snurrevadfartøy, som driver dette fiskeriet, kan det være mer relevant å sammenligne med prisene disse oppnår for tradisjonelt levert torsk. Gjennomsnittsprisen i 2017 var 23,0 kr/kg målt i sløyd vekt. Med omregningsfaktor på 1,5 vil markedsprisen for rund vekt være 15,33 kr/kg. Om omregningsfaktoren var 1,7 er det rimelig å anta at kjøperen bare ville være villig til å betale noe mer enn 13,53 kr/kg, da slog er langt mindre verd enn fiskekjøtt. De tilsvarende observerte salgsprisene for levendetorsk var 26,7 kr/kg sløyd vekt. Omregnet til levende vekt med omregningsfaktor 1,5 og 1,7 tilsvarer dette henholdsvis 17,8 og 15,7 kr/kg. Disse størrelsene legges til grunn i de videre beregningene.

    Resultatbudsjett

    Forutsetningene som er beskrevet ovenfor danner grunnlaget for å sette opp et budsjett over forventede endringer i inntekter og kostnader ved de to alternative valgene av fangststrategi. Resultatene er vist i Tabell 8. Inntektene øker betydelig, primært som følge av at fangstmengden torsk øker, men også høyere pris på andelen som leveres levende. Det leveres noe mindre annen fisk, men inntektseffekten av dette er liten. Til sammen øker salgsinntektene med om lag 1,4 millioner kr, dette gjelder både for høy og normal kondisjonsfaktor. Kostnadene øker også, fra 1,4 til 2,35 millioner kr. Primært skyldes dette økt lott til mannskapet som står for om lag halvparten av kostnadsveksten. Kostnadene forbundet med ekstrainvesteringer bidrar med om lag ¼, mens salgsavgifter, drivstofforbruk, vedlikehold bidrar alle med i underkant av 10 %. Proviant og forsikring representerer bare små kostnadsøkninger.
    Det er relativt små forskjeller mellom fangst av torsk med høy og normal kondisjonsfaktor på de separate kostnads- og inntektspostene. Målt i differanse i driftsresultat i forhold til tradisjonelt fiske blir forskjellene noe større; henholdsvis en økning på 0,41 og 0,46 millioner kr. Antas det at torskekvote er den knappe faktor for fartøyet, tilsvarer valget av levendefiske en økt verdi per kg kvote på 2,1 og 2,3 kr for rederiet.

    Tabell 8 Resultatbudsjett for alternativene levende og tradisjonell fangst

    Verdien av myndighetenes kvotebonus

    Verdien av myndighetenes incentivordning er interessant å undersøke. I modellen settes da kvoteavregningssatsen til 100 %, det vil si at det ikke gjøres kvotemessig forskjell mellom slakting av levende torsk og tradisjonell levering. I et velfungerende marked er det rimelig å anta at noe av verdien av incentivordningen tilfaller lagringsanlegget i form av lavere priser på levendefisken. Ettersom konkurransen om levendefisken synes relativt sterk, og mottaksanleggenes kapasitet er betydelig høyere enn den faktiske produksjonen, antar vi denne effekten vil være liten og ser her bort fra dette.
    Tabell 9 viser differansen i verdi per knapp faktor torskekvote for ulike kvoteavregningssatser for levendelagret fisk. Dersom fartøyet velger å drive levendefiske uten noen kvoterabatt, vil resultatet forverres med om lag 1,1 kr/kg kvote som settes av til dette fisket. De tidligere beregningene, gjengitt her, viste at verdien med 50 % kvoteavregning økte med 2,1 kr/kg kvote. Dette betyr at myndighetenes kvoteincentiv øker verdien av levendefangst med om lag 3,2 kr/kg kvote. Dersom aktiviteten for fiskefartøyene skal bli lønnsom uten incentiv, kreves det at salgsprisen øker eller at fangst¬effektiviteten, primært i form av overlevelse og mengde, øker.

    Kvoteavregning basert på levende vekt i merd

    I perioden før kvoteincentivet ble innført var normalen at fisken ble omsatt når den ble overført fra fiskefartøyet til akklimeringsmerden. Da den faktiske omregningsfaktoren mellom rund og sløyd vekt ofte er høyere enn den offisielle, ble det oftest gjort en beregning som kompenserte for dette og likestilte leveranser av levende fisk med sløyd fisk kvotemessig. Ofte ble dette gjort med basis i sløying av den skadede fisken som ikke skulle settes i merd. Dette systemet ble kalt «dynamisk omregnings¬faktor».
    Dette medfører at den faktiske fangstmengden, målt i levende vekt, underestimeres. Dette gjelder også for tradisjonelle fangster som omsettes i sløyd vekt og faktisk omregningsfaktor er høyere enn den offisielle. Fiskeridirektoratet har foreslått at faktisk rund vekt som settes i merd skal benyttes for kvoteavregning for individuelle fartøy. Det er interessant å undersøke hvordan begge disse alternativene påvirker verdien av kvotevirkemidlet.
    Fartøyøkonomimodellens forutsetninger justeres for å analysere dette. Først undersøkes effekten av å omsette fisken ved innsett i merd og tillate bruk av dynamisk omregningsfaktor. Deretter tar vi for oss kvoteavregning med faktisk levende vekt. Resultatene er vist i Tabell 10. For enkelthets skyld er det antatt at fartøyet oppnår kvotebonus for all fisk som settes i merd. I praksis skal bare fisk som står lagret over en uke gi grunnlag for kvotebonus. Forskjellen vil være relativt liten, men redusere verdien av virkemidlet. Fra tidligere har vi at levendefangst med kvoteavregning i sløyd vekt ved slakting ga en verdi ut over tradisjonell fangst på 2,1 kr/kg kvote. Dersom kvoteavregning finner sted ved innsett i merd, men med bruk av dynamisk omregningsfaktor, reduseres verdien av virkemidlet til 1,3 kr/kg. Dette som følge av at den effektive bonussatsen reduseres fra 44 til 35 % og mengden torsk fra 327 til 306,5 tonn. Dersom fartøyet kvoteavregnes fisk målt i levende vekt ved innsett i merd, faller denne ytterligere til 28 % effektiv bonus og levendefiskalternativet gir en tilleggsverdi på 0,7 kr/kg kvote.

    Tabell 9 Tilleggsverdi per kg kvote ved ulike kvoteavregningssatser

    Tabell 10 Tilleggsverdi per kg kvote ved ulike kvoteavregningsregler

    Diskusjon

    Resultatene i studien er beregninger av inntekter og kostnader ved ulike driftsalternativer og bygger på modeller der et sett usikre forutsetninger inngår. Selve metoden med estimering av resultat¬budsjetter synes rimelig. Dette under forutsetning av at det tas utgangspunkt i et fartøy som krever relativt små investeringer for å tilpasses levendefangst. For fartøy som krever større investeringer, vil en nåverdibetraktning være mer relevant. I tillegg til de usikre forutsetningene om parametre i modellen, vil resultatene også påvirkes av andre alternativkostnader knyttet til tidsbruken enn de som er inkludert i modellen. Spesielt vil mulighetene til annen fangst være av betydning. Modellen forutsetter også at mannskap er tilgjengelig for den økte tidsbruken. I praksis vil det være trinnvise mengder arbeidskraft tilgjengelig. Disse faktorene vil belyses i dette kapitlet.

    Sensitivitetsanalyse

    Som nevnt er det usikkerhet knyttet til en rekke av parametrene og variablene i modellen. Dette kan påvirke det økonomiske utbyttet betydelig, og for å belyse dette er det gjort en sensitivitetsanalyse. I analysen studeres forutsetningene knyttet til vektutvikling, dødelighet under lagring, andelen som er egnet til lagring, fangstrate i levendefiske og salgspris for den levendelagrede fisken. Det som undersøkes er hvordan endringer i disse slår ut i verdien per kg kvote fartøyet allokerer til levendefangst.
    For alle elementene er analysen gjennomført ved å endre parameterverdien opp og ned med 10 %. For vektutvikling er den implisitte vekstraten per uke i vekstmodellen endret og denne er benyttet for å kalkulere ny vekt etter 10 uker lagring. Resultatene er vist i Figur 7. Som forventet er tilleggsverdien av levendefangstalternativet svært sensitiv for endringer i salgsprisen for den levendelagrede fisken. I utgangspunktet er salgsprisen om lag 16 % høyere enn tradisjonelt levert fisk. Dersom prisen på levendefisk øker med 10 %, øker differansen til 28 % og verdien av å fiske levende øker med om lag 34 %. Spesielt i 2017 ble prisforskjellen mellom levende og tradisjonelt levert fisk redusert.
    Andelen av fangsten som er i tilstrekkelig godt hold til å kunne settes i merd er også viktig for økonomien i levendefisket. Dersom denne øker med 10 % fra modellens forutsetning på 55 %, øker tilleggsverdien per kg kvote med 22 %, og tilsvarende negativt dersom andelen reduseres med 10 %. Dette skyldes at i modellen er fangstraten per døgn lik, slik at tilleggskostnadene som er knyttet til antall fangstdøgn blir like om man oppnår stor eller liten andel i merd. Samtidig blir verdien av leveransen betydelig større om en stor andel kan lagres i merd. De senere årene har fiskerne opplevd at mer av fangsten har fangstskader og må sorteres ut. Mens man tidligere ofte opplevde at 2/3 av fangsten kunne settes i merd, har man de siste årene gjerne oppnådd bare 50 %. Dette knytter de til at fisken de siste årene har vært svært stor. Med en forventet nedgang i gjennomsnittsstørrelsen på fisken i fangstene, er det rimelig å anta at denne andelen kan øke betydelig og gi bedre økonomi i levendefisket fremover.
    Vektreduksjonen i merd har også stor betydning. I modellen vil en fisk på 1,5 kg sløyd vekt falle til om lag 1,25 kg etter 10 uker. Dersom den modellerte sløydvekten etter 10 uker øker med 10 %, altså til 1,4 kg, øker også tilleggsverdien med om lag 22 %, og tilsvarende negativt om sløydvekten blir 10 % lavere.
    Verdien er relativt lite sensitiv for endringer i forutsetningene om dødelighet i merd og fangstrate levende. Førstnevnte fordi dødeligheten er forutsatt relativt lav, bare om lag 5 % i løpet av lagringsperioden. For denne kan det oppstå situasjoner der dødeligheten blir langt høyere enn forutsetningen, og med tilhørende større økonomiske implikasjoner, slik at man bør etterstrebe lav dødelighet under lagringsfasen.

    Figur 7 Sensitivitetsanalyse

    Alternativkostnader

    Mange fartøy har gjennom ulike kvotesammenslåingsordninger tilegnet seg betydelige større kvoter enn andre som bare har grunnkvote å fiske på. Flere fartøy har også fisketillatelser på andre arter enn torsk, gjerne i kombinasjon med strukturkvoter på en eller flere arter. Dette gjelder særlig for den mest aktuelle gruppen for levendefangst – kystfiskefartøy lengre enn 21 meter som er rigget for snurrevad og ringnot. Dette betyr at noen kan oppleve tid som en knapp faktor, og at den økte tidsbruken i levendefisket medfører at man går glipp av inntekter fra andre fiskerier. Dette medfører at tidsbruk får en alternativkostnad for disse fartøyene. Denne kan være betydelig, avhengig av hvilket fiskeri man går glipp av. I en undersøkelse (Hermansen, 2007) svarte 40 og 70 % av fartøy, som henholdsvis hadde og ikke hadde drevet levendefangst, at de hadde knapp tid. Dette var knyttet både til tapte inntekter fra konvensjonelle fiskeri, men også seinotfiske. Fisket etter sild og makrell har generelt lite overlapp i tid med de øvrige, slik at det er lite trolig at disse vil bli påvirket av økt tidsbruk. Samtidig er også dekningsbidraget høyt, slik at disse vil prioriteres først om fartøyet hadde knapp tid.
    Vi vil illustrere betydningen av tapt inntekt med et eksempel der vi antar fartøyet går glipp av hysefiske. For enkelthets skyld antar vi at fartøyet i dette fisket oppnår en fangst på 20 tonn hyse og 1 tonn torsk og sei. Vi legger videre til grunn de samme priser og kostnader som vi har beskrevet tidligere. Dette gir et driftsresultat per dag på om lag 89 000 kr. Differansen mellom bruk av torskekvoten til tradisjonelt fiske eller levendefangst var et driftsresultat på 414 000 kr. Dersom fartøyet går glipp av 5 fangstdøgn i hysefiske vil alternativkostnadene utligne hele gevinsten med levendefangsten, og det vil være mer lønnsomt å velge tradisjonelt fiske. Differansen i tidsbruk mellom de to alternativene for bruk av torskekvoten var 16 fangstdøgn, slik at fartøy med svært knapp tid kan oppleve alternativekostnadene som for høye. Den faktiske effekten vil være svært avhengig av individuelle forhold som kvoter og forventet fangst.

    Mannskap

    Knapp tid kan oppstå som følge av at rederiet har tilegnet seg et betydelig antall strukturkvoter, kvoter i andre fiskeri, har lav fangstkapasitet, opplever lave fangstrater eller kombinasjoner av disse. Dette kan medføre alternativkostnader som beskrevet over. Knapp tid kan også oppstå som følge av fartøyets mannskapssituasjon. I den mest aktuelle fartøygruppen er det vanlig å ha ett, 1,5 eller 2 sett mannskap. Med to mannskap kan fartøyet fiske tilnærmet året rundt. Med ett mannskap blir potensielt antall driftsdøgn betydelig redusert. Selv om kostnaden til mannskap er tilnærmet variabel gjennom lottsystemet, vil det være vanskelig å øke mannskapsstørrelsen uten å kompensere lottinntektene tilnærmet fullt ut. Dette kan da kreve økte investeringer i kvotebeholdning og arbeid med å rekruttere mannskap.

    Begrensninger og videre forskning

    Resultatene bygger på en rekke usikre forutsetninger og en modell som representerer en forenkling av virkeligheten. Dette gjør at resultatene må tolkes med en viss varsomhet. Vi har ikke full oversikt over kostnadsstrukturen til fiskefartøyet, hverken hvilke poster som påvirkes eller fordelingen mellom faste og variable kostnader. Det vil også være betydelige variasjoner mellom individuelle fartøy som denne modellen ikke fanger opp. Beregningene har tatt utgangspunkt i en lokalisering der fiskebruk og lager¬anlegg ligger relativt nær hverandre og det ikke er kapasitetsproblemer i mottaket av fisk. Dårlig vær kan også forhindre fartøy i å oppnå en fangst som beskrevet. Vektutvikling i merd baserer seg i betydelig grad på forskningsprosjekter og kan avvike i kommersiell drift.
    Videre forskning vil med fordel kunne belyse flere av usikkerhetsmomentene nevnt over; eksempelvis kunne man gjennom intervju og nærmere studier av fiskefartøyenes internregnskaper fått bedre kunnskap og modellering av kostnadsforholdene. Også nærmere studier av vektutviklingen i merd vil være svært relevante. Bedre studier av fangsteffektiviteten vil også redusere usikkerheten i resultatene. Eksempelvis kunne man tatt for seg fangst av sammenlignbare fartøy på samme fiskefelt til samme tid.

    Konklusjon

    Denne studien har utviklet en økonomisk modell som beskriver økonomien i fangst og korttidslagring av levende torsk. Modellen tar hensyn til og beregner den økonomiske verdien av myndighetenes incentivordning for denne type fangst. Med de beskrevne forutsetningene indikerer resultatene at levendefangst med incentivordning er lønnsomt, med en verdiøkning på om lag 2 kr/kg kvote avsatt. I all hovedsak skyldes tilleggsverdien myndighetenes incentivordning – uten denne ville verdien blitt om lag 1,1 kr/kg lavere enn tradisjonell fangst. Dagens praksis med kvoteavregning basert på vekten fisken har ved uttak av merden bidrar med betydelig verdi i forhold til om fisken skulle kvoteavregnes basert på levende vekt ved innsett.
    Resultatene er mest sensitive for salgspris og andelen levende fisk. Flere fartøyspesifikke forhold vil også være viktige for lønnsomheten og attraktiviteten av alternativet.

    Referanser

    Ageeva, T.N., M. Jobling, R L. Olsen & M. Esaiassen (2017). Gender-specific responses of mature Atlantic cod (Gadus morhua L.) to feed deprivation. Fisheries Research, 188, pp. 95–99.
    Akse, L., T. Tobiassen & F. Kristiansen (2008). Omregningsfaktorer for torsk og hyse: Fra usløyd og sløyd fisk med hodet på. Rapport 16/2008, Nofima, Tromsø.
    Borgan, B. (1960). Norges levendefisklag 1939–1959. Norges levendefisklag, Trondhjem.
    Eide, A., F. Skjold & O. Flaaten (2003). Harvest Functions: The Norwegian Bottom Trawl Cod Fisheries. Marine Resource Economics, 18:1, pp. 81–93.
    Fiskeri- og kystdepartementet (2007). Sats ferskt! Regjeringens ferskfiskstrategi. Fiskeri- og kystdepartementet, Oslo.
    Fiskeridirektoratet (2017). Lønnsomhetsundersøkelse for fiskeflåten 2016. Fiskeridirektoratet, Bergen.
    Hermansen, Ø. & A. Eide (2013). Bioeconomics of capture-based aquaculture of cod (Gadus morhua). Aquaculture Economics & Management, 17:1, pp. 31–50.
    Hermansen, Ø. (2007). Hvorfor ikke levendefangst? Analyse av vurderingskriterier og virkemidler. Økonomisk fiskeriforskning, 17, pp. 18–33.
    Hovland, K.S. (1980). Norske seilskuter på islandsfiske. Universitetsforlaget, Oslo.
    Isaksen, B., K. Midling, O-B. Humborstad & T. Kristiansen (2004). Fangstbasert havbruk – en utredning om fangst og hold av villtorsk og andre marine arter, velferd og risiko. Utredning for Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Havforskningsinstituttet og Fiskeriforskning.
    Jenssen, J.I. (2011). Resultater Energinettverk Fiskeflåte – kystflåten under 22 m. COWI.
    Kristoffersen, S., E. Henriksen, T. Ageeva & H. Nilsen (2017). Utprøving av pilotanlegg for mottak av fisk – fase II 2017. Faglig sluttrapport. Rapport 23/2017, Nofima, Tromsø.
    Midling, K.Ø., C. Koren, O-B. Humborstad & B-S. Sæther (2012). Swimbladder healing in Atlantic cod (Gadus morhua), after decompression and rupture in capture-based aquaculture. Marine Biological Resources, 8, pp. 373–379.
    Norges Fiskarlag (2016). Fiskerioverenskomst og oppgjørsavtaler. Norges Fiskarlag, Trondheim.
    Ottolenghi F., C. Silvestri, P. Giordano, A. Lovatelli & M.B. New (2004). Capture-based aquaculture The Fattening of Eels, Groupers, Tunas and Yellowtails, FAO, Rome, 308 p.
    Sæther, B.S., C. Noble, O.B. Humborstad, S. Martinsen, E. Veliyulin, E. Misimi & K.Ø. Midling (2012). Fangstbasert akvakultur. Mellomlagring, oppfôring og foredling av villfanget fisk. Rapport 14/2012, Nofima, Tromsø.

    Noter

  • Dårlig fiskekvalitet er sløsing

    Forfatter: Bent Dreyer1


    1 Nofima AS, Muninbakken 9-13, Breivika, Postboks 6122 Langnes, 9291 Tromsø


    Sammendrag

    I moderne fiskeriforvaltning er mye oppmerksomhet rettet mot miljømessig bærekraft. I land og regioner som har vektlagt dette, har antall overbeskattede bestander gått ned og lønnsomheten i fisket økt. Utviklingen i de norske fiskeriene er et eksempel på dette. Det er imidlertid fortsatt rom for forbedringer. Hensikten med denne artikkelen er å diskutere fenomenet dårlig fiskekvalitet, og hvorfor denne formen for økonomisk og ernæringsmessig sløsing oppstår i en fiskerinasjon som påstås å ha et av verdens beste fiskeriforvaltningsregimer.

    I artikkelen defineres kvalitetsmessig sløsing, det drøftes hvilke drivkrefter som gir slik sløsing og det analyseres hvilke muligheter som finnes for å redusere slik sløsing. Det påpekes at mange av drivkreftene er menneskeskapte og særlig vektlegges det at fangstadferd, i form av store hal og lang ståtid for faststående redskaper, er viktige årsaker til redusert fiskekvalitet. Også forvaltningsregimet og markedsplassene kan justeres for å dempe økonomiske insentiv for slik sløsing. Samtidig gir ny teknologi muligheter til å måle viktige kvalitetsdimensjoner effektivt ved omsetning av fisk. Det gir forvaltning, selgere og kjøpere god og rask tilgang på informasjon om kvalitetsstatus i den enkelte fangst. Ny teknologi er også tilgjengelig for effektiv og skånsom fangst og fangsthåndtering.

    Abstract

    In modern fisheries management, much attention is on environmental sustainability. In countries and regions that have emphasized this, the number of overfished stocks has declined and profitability in fisheries increased. The development in Norwegian fisheries is an example. However, there are room for improvements. The purpose of this article is to discuss the phenomenon of poor fish quality, why this form of economic and nutritional waste occurs in fisheries claiming to have one of the world’s best fisheries management regimes.
    Here the concept of quality waste is defined, driving forces for such waste are addressed and finally strategies for reducing such waste is discussed. It is pointed out that many of the driving forces are manmade, and it is particularly emphasized that fishing behavior is an important driver. The management regime and the organization of marketplaces can also be adjusted to mitigate the financial incentives for such waste. At the same time, new technology provides the opportunity to measure important quality dimensions efficiently when selling fish. It gives management, sellers and buyers good and quick access to information about quality status in the individual catch. New technology is also available for efficient and gentle catch and catch treatment.

    Kvoteregulering og fangstkontroll

    Siden forbedret fangstteknologi gjorde oss i stand til å utradere hele fiskebestander på kort tid, har fiskeriforvaltningen – både lokalt og globalt – vært opptatt av å unngå at bestandene overbeskattes (FAO, 1995). Virkemidlene som er tatt i bruk er flere. Først kartlegges biomassen grundig. Deretter bestemmes kvotestørrelsen. Når kvoten er bestemt, fordeles kvotene og til slutt kontrolleres det at fangsten samsvarer med de tildelte kvotene. Det sentrale målet for en vellykket fiskeriforvaltning er at den faktiske fangsten er lik – hverken mer eller mindre – de tildelte kvotene.

    I godt utviklede forvaltningsregimer nås ofte målet om bærekraftige bestander, og oppmerksomheten rettes derfor i stadig større grad mot andre, mer underordnede mål (Anderson et al., 2015). I Norge ser vi dette kanskje sterkest rundt fordelingsspørsmålet (Iversen et al., 2016). Ei større utfordring, før fordelingen bestemmes, er imidlertid om det råstoffet som landes har en kvalitet som bidrar til god ressursutnyttelse gjennom høy verdiskapning og lønnsomhet i flåteleddet og foredlingsindustrien på land. Dersom vi i vår forvaltning fordeler kvotene til aktører med en teknologi og et beskatningsmønster som forringer kvalitet, eller har utformet et reguleringsregime som gir insentiver til å vektlegge andre forhold på bekostning av kvalitet, har forvaltningsregimet et potensiale til forbedring. Selv om uttaket er innenfor de fastsatte kvotene, kan forvaltningsregimet mislykkes fordi det er skrudd sammen slik at det gir aktørene økonomiske motiv for å sløse med kvalitet (Heide & Henriksen, 2013).

    Kvalitetsmessig sløsing

    Kvalitet er både vanskelig å måle og anvende som et mål – også for fiskeriforvaltningen. Sløsing er innenfor økonomifaget knyttet til at det brukes for mye innsatsfaktorer til å produsere et produkt eller en mengde produkter. I denne artikkelen definerer jeg sløsing som i hvor stor grad et samfunn klarer å høste fra en fiskebestand slik at dens markedsmessige potensial blir godt utnyttet. I min forståelse av kvalitetsmessig sløsing legger jeg vekt på den klassisk økonomiske definisjonen.

    I tillegg vektlegger jeg at fisk i hovedsak anvendes som mat. Når vi snakker om mat, er ofte begrepet råvarekvalitet forbundet med ernæringsmessige forhold som næringsinnhold, utseende, lukt og smaksopplevelse. Jeg definerer derfor kvalitetsmessig sløsing på følgende måte:

    Økonomene vil ofte si at kvalitet kan måles i et velfungerende marked, hvor differanse i pris avspeiler kvalitetsforskjeller (Sogn-Grundvåg, 2017; Sogn-Grundvåg et al., 2014). Det kan for eksempel være iboende egenskaper ved fangsten – som fiskestørrelse og ferskhetsgrad. Disse egenskapene vektlegges ofte i forbindelse med omsetning av fisk, enten det er kontraktssalg, direkte avtaler eller auksjon (Norges Råfisklag, 2017a; Norges Sildesalgslag, 2017). Det kan også være andre egenskaper. For eksempel når og hvor fisken er fanget, eller hvilket redskap den er fanget med (Sogn-Grundvåg et al., 2012). I enkelte tilfeller kan kjøper knytte kvalitet til enkeltfartøy, og sågar den enkelte skipper (Pálsson & Durrenberger, 1982).

    Det fins også andre og mer sofistikerte objektive kvalitetsmål – som egenskaper i fiskemuskel og skader på eller under skinn. Filetspalting og blodmengde i fiskekjøttet er også noen eksempler på slike kvalitetsmål (Esaiassen et al., 2012). Temperatur i muskel fra fangst til salg er et annet (Østli et al., 2012). Slike sofistikerte objektive mål er imidlertid vanskelig å benytte i forbindelse med omsetning av fangsten. Det skyldes først og fremst at de er ressurskrevende å måle i en omsetning der mange enkeltfisker skal måles i et høyt tempo.

    Økonomene vil også hevde at dersom kostnadene ved å bringe frem kvalitet er høyere enn prisgevinsten som oppnås i markedet, har fiskerne ikke tilstrekkelige økonomiske insentiv til å prioritere kvalitet (Heide & Henriksen, 2013). I fiske vil for eksempel dette være situasjonen dersom et fartøy må redusere fangsteffektiviteten for å bringe på land god kvalitet. Det oppstår ofte når prisene varierer lite og merprisen som oppnås ikke klarer å dekke opp for de ekstra kostandene som fiskerne har med å sørge for høy kvalitet på fisken som landes. For aktive redskap, som ringnot, snurrevad og trål, blir dette dilemmaet åpenbart ved store hal eller kast som gjør det vanskelig å ta vare på kvaliteten. For faststående redskap, som garn og line, møter fiskerne dette når de skal velge redskapsmengde og hvor lang tid redskapen skal stå før bruket trekkes. Når garn og line står lenge i sjøen, vil en økende andel fisk være død når brukes trekkes, noe som reduserer kvaliteten. Store hal og lang ståtid er faktorer som vi vet påvirker råstoffkvaliteten negativt – men som samtidig reduserer fangstkostnadene, øker muligheten for fangst av andre arter og øker sannsynligheten for flere dager ferie (Olsen et al., 2014; Hermansen & Dreyer, 2010).

    Når fangsten foregår langt til havs, vil kostnadene knyttet til transport til og fra fangstfeltet øke. For å redusere drivstofforbruk og maksimere fisketid, velger ofte fartøyene å utnytte lastekapasiteten best mulig og redusere antall leveranser. Det gjøres gjennom konservering – for eksempel innfrysing om bord (Bendiksen & Dreyer, 2002). Konservering vil, i noen sammenhenger, innebære at kvaliteten forringes. Dette gjelder særlig dersom kvaliteten er dårlig før konservering. Samtidig blir kvaliteten bedre enn om fangsten skulle leveres fersk, noe som har sammenheng med lang gangtid og at kvaliteten på fersk fisk raskt svekkes.

    Et annet kompliserende element er at en fisk kan brukes til å lage mange ulike produkter med ulike krav til råvarekvalitet. Godt betalte produkter, som ferske filetprodukter, stiller de strengeste kravene til kvalitet. Andre varianter, som ulike fryste blokkprodukter og konvensjonelle produkter som ryggsei (salt/klippfisk) og saltfisk, stiller imidlertid noe lavere krav til råstoffets kvalitet. Noen produkter er faktisk også basert på råstoff av dårlig kvalitet, for eksempel «rødsei» som er laget av sei som ikke er bløgget. Det fins derfor et marked for produkter basert på ulik råstoffkvalitet. Det fins en rekke eksempler på at produkter som er lite krevende når det gjelder kvalitet, i perioder gir foredlingsbedrifter på land det beste lønnsomheten.

    Et svært viktig poeng er imidlertid at når råstoffet som landes har best kvalitet, har produsenten størst frihet til å velge sluttprodukt (Bendiksen, 2012). Når det i liten grad skjer en god kvalitetssortering i førstehånds-markedet, ligger forholdene dårlig til rette for kvalitetsgradering på produktnivå i sluttmarkedene.

    Sammenhengen mellom kvalitet og pris

    Prisvariasjonen er overraskende liten i det norske førstehåndsmarkedet for villfanget fisk, når vi har kontrollert for fiskestørrelse. Kjøpere har mulighet til å redusere prisen under fastsatt minstepris når kvaliteten er redusert. Reglene for hvordan dette skal skje varierer for ulike arter og i ulike salgslag. I Norges Råfisklags distrikt kan for eksempel prisen på arter som torsk, hyse og sei reduseres med inntil 40 prosent under den fastsatte minsteprisen dersom kvaliteten vurderes som dårlig. Det er imidlertid få fangster og lite volum hvor råstoffet er nedklassifisert på grunn av dårlig kvalitet (Dreyer, 2015). Flere forhold tyder på at kvalitetsmessig sløsing er et større problem enn hva som kan leses ut av prisbildet. Blant annet viser stikkprøver, hvor sofistikerte objektive mål på kvalitet benyttes, at det ikke er samsvar mellom faktisk kvalitet og pris (Joensen, 2017; Joensen et al., 2016). I tillegg er størrelsen på fangstene og intensiteten i ho-vedsesongen økende. Dessuten ser vi innenfor enkelte fiskerier tegn på at driftsformer og redskapsbruk som øker sannsynligheten for kvalitetsmessig sløsing vinner frem (Henriksen, 2015).

    Når økonomene uttaler seg om kvalitet, og hvilken effekt variasjon i kvalitet har for prissetting, forutsetter de som regel et perfekt marked (Hunt & Morgan, 1996). Det innebærer blant annet at kjøper og selger har god kunnskap om for eksempel kvalitetsegenska-per, og at slik kunnskap er korrekt og lett tilgjengelig. De forutsetter også at maktforhold i verdikjeden er likeverdig mellom kjøper og selger, uten noen dominerende aktører.

    Observasjoner av prisbildet, og måling av objektive kvalitetsmål, indikerer at førstehåndsmarkedet for fisk ikke er et perfekt marked. Flere forhold kan nevnes. Hva som selges i dette markedet er i stor grad tilbudsdrevet snarere enn markedsdrevet, fordi tilgang på fisk og fangstkostnadene varierer mye gjennom året (Hermansen & Dreyer, 2010; Dreyer, 2012). Markedet er institusjonalisert ved at tilbyder (fiskerne) er gitt mye makt gjennom et minsteprisinstitutt og at all omsetning skjer gjennom fiskereide salgslag (Schütz et al., 2016). Blant annet er reklamasjonsreglene svakere, sett fra kjøpersiden, enn for andre produkter. Dette er fordi selger er sårbar i dette markedet. Dels fordi det landes store mengder i korte hektiske perioder, og dels fordi mye av fisken leveres fersk og er lett bedervelig, noe som gjør at fisken må omsettes raskt (Christensen & Hallenstvedt, 2005; Holm et al., 2012).

    Kjøpersiden har altså en svak posisjon i dette markedet. De er lokalisert på én plass – og er dermed avhengig av at fisket foregår på fangstfelt nær dem. De har ikke lov å eie og drive fiskefartøy, og det er relativt lave etableringskostnader i foredlingsleddet. Det gjør at det er en iboende overkapasitet i dette leddet. Samtidig er bedriftene svært ulik med hensyn på kapasitet og produktportefølje (Dreyer & Bendiksen, 2002). De har imidlertid åpenbar markedsmakt ved at omsetningen må skje raskt i hektiske sesonger hvor fangsten landes fersk.

    Kvalitetsstatus i norske fiskerier

    Også fiskeriforvaltningen sliter med å få tilgang på den kvalitetsmessige statusen på norske fangster. Den er viktig for å vurdere om fiskerinasjonen når sine ambisjoner om å unngå kvalitetsmessig sløsing. Det er også viktig for å forstå hvordan for eksempel fangstreguleringene, fangstadferd og fordeling av fangstrettigheter bidrar til å nå dette målet. I dag er det opp til kjøper og selger å bli enige om pris og kvalitet på kaikanten. Det er få krav til registrering, rapportering og sortering etter kvalitetsstatus ved landing. I tråd med hovedmålet om bærekraftige bestander, prioriterer myndighetene naturlig nok volum og kvotekontroll.

    Salgslagene ble i 2014 gitt en særskilt rolle knyttet til kvalitetskontroll (Fiskesalgslagsloven, 2014). I den grad myndighetene og salgslag gjennomfører kvalitetskontroll, må det nødvendigvis være basert på stikkprøver. Det har selvsagt sammenheng med at det er svært mange og små landinger som landes på mange steder langs kysten i løpet av et år. Norges Råfisklag rapporterer at de i et par år har gjennomført en særskilt kvalitetskontroll for å svare på ambisjonene i den nye Fiskesalgslagsloven. Til tross for denne ekstraordinære innsatsen, ble bare 686 landinger kontrollert i perioden 2015–2017 (Råfisklaget, 2017b). I samme periode hadde laget om lag 450 000 landinger. Det illustrerer utfordringene med offentlig kvalitetskontroll.

    Utfordrende biologi og meteorologi

    Mange av årsakene til kvalitetsmessig sløsing er menneskeskapte. Det gir håp for å redusere denne sløsingen. Noen av årsakene er imidlertid helt utenfor menneskelig kontroll. Det gjør det nødvendig å tilpasse næringsaktivitet til slike faktorer for å unngå sløsing.

    Én slik driver er biologi. Vandringsmønsteret til den enkelte bestand er viktig for valg av fangstmønster. Det gjør det økonomisk rasjonelt å fange fisken i perioder med god tilgjengelighet i avgrensede områder med redskaper som gir høye fangstrater (Hermansen & Dreyer, 2012). Da oppstår ofte en kvalitetsmessig utfordring ved at det landes store mengder fisk på kort tid. Både fartøyene og anleggene på land får mer fisk enn de er i stand til å håndtere, noe som ofte bidrar til redusert kvalitet. I tillegg kan dette kvalitetstapet lett kompenseres økonomisk med økt volum takket være høye fangstrater og lave fangstkostnader (NRK, 2013; NRK, 2014).

    Særlig utfordrende for kvalitet blir det når god tilgjengelighet sammenfaller med næringsvandringer der fisken er inne i intensive beiteperioder, hvor for eksempel spalting og bløt fiskemuskel er et stort problem. En annen utfordring, knyttet til sesongbaserte uttak, er når det er stor innblanding av små fisk i fangstene (Isaksen et al., 2003). Små fisk er ofte dårligere betalt enn stor fisk.

    En annen faktor, som ligger utenfor menneskelig kontroll, er været. Selv om vi har fått svært gode og presise værmeldinger, foregår fisket i værutsatte områder, hvor bølger, vind og sterke havstrømmer i seg selv bidrar til at fangsten blir skadet i redskaper og under transport til land.

    Skrekkscenariet for kvaliteten er derfor at store deler av kvoten blir tatt i korte perioder på små områder med mye dårlig vær og sterke havstrømmer, hvor fangstene består av små fisk som er full av åte. Dette er en situasjon skapt av vær og biologi. Utfordringen for aktørene og myndighetene er å bruke all tilgjengelig kunnskap for å unngå et slikt fiske som nødvendigvis leder til dårlig kvalitet og en langt fra optimal utnyttelse av begrensede fiskeressurser.

    Menneskeskapt sløsing

    Biologi og vær er gode grunner for at det av og til oppstår uheldige situasjoner der fangsten blir kvalitetsmessig forringet. Det finnes dessverre også situasjoner der menneskelig adferd kombinert med institusjonelle rammer må bære hovedansvaret for kvalitetsmessig sløsing.

    Fangstreguleringer har som intensjon å hindre uønsket fangstadferd. For eksempel settes det en totalkvote for å hindre overfiske. Men det fins dessverre mange eksempler på fangstreguleringer som har bidratt sterkt til økonomiske insentiver som går på bekostning av kvalitet. For eksempel et «olympisk» fiske der alle aktører vet at fisket vil bli lukket i løpet av kort tid (Isaksen et al., 2003; Dreyer, 2012), og at det gjelder å fiske mest mulig på kortest mulig tid. I en slik situasjon har skånsomt fiske, som vektlegger god kvalitet, dårlige kår.

    Et annet eksempel er der det utdeles bonus for en verdifull art mot at det landes andre og mindre verdifulle arter (Fiskeribladet, 2016). Da har det en lei tendens til å bli kvalitetsbasert sløsing med de mindre verdifulle artene. Et tredje eksempel er dersom et fartøy er tildelt (eller strukturert) så store kvoter at tid blir en knapphetsfaktor. Dårlig tid er med andre ord en viktig driver for kvalitetsmessig sløsing. Store bruksmengder som står lenge og store hal er utbredte strategier når det er mye kvoter igjen, og sesongen eller kvoteåret går mot slutten. Særlig dårlig blir resultatet når slike reguleringstekniske insentiver oppstår i perioder hvor været er dårlig og mye småfisk som beiter intensivt er det som er lettest tilgjengelig.

    En annen driver for kvalitetsmessig sløsing – som også er menneskeskapt – er et marked for fisk som ikke er prisfølsomt for objektive kvalitetsdimensjoner (Schütz et al., 2016). Dersom ikke prispremien klarer å kompensere for merkostnadene i en kvalitetsmessig skånsom fangstadferd, vil ikke fiskerne ha sterke nok økonomiske insentiver til å prioritere kvalitet (Heide & Henriksen, 2013). Dersom volum på transaksjonene er viktig i dette markedet, blir sløsing med kvalitet lett kompensert med økt volum. Dersom sluttproduktene som produseres er lite følsom for råvarekvalitet, blir betalingsviljen for høy kvalitet liten i førstehåndsmarkedet. Kvalitetsmessig sløsing har altså gode kår i en situasjon med høye fangstrater, store kostnader med å trygge høy råvarekvalitet og produksjon av sluttprodukter som er lite følsomme for råvarekvaliteten. Dette blir selvsagt forsterket dersom markedsmakten er sterk i flåteleddet og det er mye ledig kapasitet hos industrien på land.

    Økt kunnskap gir adferdsendring

    Et moderne fiskeriforvaltningsregime bør ha et mål om å redusere kvalitetsmessig sløsing. Dette er forankret i våre internasjonale forpliktelser som er uttrykt gjennom FN som et av de sentrale målene ved bærekraftige fiskerier:

    “Promote the contribution of fisheries to food security and food quality (p. 2, FAO 1995)”

    Slike mål er også innarbeidet i nasjonale overordnede fiskeripolitiske mål. (Stortingsproposisjon nr. 1, 2017/18) om å utnytte knappe fiskeriressurser optimalt.

    En moderne fisker bør ha yrkesstolthet til å utvikle sin fangstadferd slik at den fisken som landes er av ypperste kvalitet. Det er et godt utgangspunkt at kunnskap om hva som gir god kvalitet er vel etablert både hos myndigheter og fiskere. Utfordringen er at kunnskapen ikke alltid blir tatt i bruk fordi det er lønnsomt å overse den.

    Det fins mange eksempler på at forvaltningen ikke har oversett denne kunnskapen. De har for eksempel etablert en kvalitetsforskrift som stiller krav til utforming og adferd om bord for å unngå kvalitetsmessig sløsing (Forskrift om kvalitet på fisk og fiskevarer, 2013). De har etablert forskrifter for utforming av prosesseringsanlegg både på sjø og på land. De har etablert regimer for stenging av felt med innblanding av undermålsfisk og krav til utforming av fiskeredskaper for å unngå fangst av yngel (se for eksempel Fiskeridirektoratet, 2017). De har gradvis utviklet fangstreguleringer som søker å unngå «olympisk» fiske gjennom eksklusive fartøykvoter og reduserte overreguleringer (se for eksempel Fiskeridirektoratet, 2011).

    Organiseringen av førstehåndsmarkedet har også gjennomgått store endringer i riktig retning. Etablering av en dynamisk minstepris har bidratt til å dempe konfliktnivået og balansere maktforholdet bedre mellom kjøper og selger. Dette er en viktig justering for å legge til rette for kvalitetsbasert prising i dette markedet (Schütz et al., 2016).

    Adferden til fiskerne er også endret. Stadig flere velger å la redskapene stå kortere tid og setter utenfor de tetteste konsentrasjonene for å unngå fulle trålposer og nøter. Mange har investert i moderne utstyr for å unngå for store fangster og for å kunne behandle fisken mest mulig skånsomt om bord. Noen lagrer sågar fisken levende, noe som gir svært gode muligheter til å oppnå god kvalitet. Myndighetene stimulerer til levendelagring ved å gi en tilleggskvote. Anleggene på land tar stadig i bruk nye prosesslinjer som sørger for lav temperatur, god sortering, skånsom behandling og rask produksjon.

    Målet er ikke nådd

    Til tross for dette, kan vi ikke si oss fornøyde. Fremdeles finner media eksempler på omfattende kvalitetsmessig sløsing (Fiskeribladet, 2016). Årlige stikkprøvebaserte kvalitetsmålinger på kaikanten forteller også om et stort forbedringspotensial (Joensen, 2016; Norges Råfisklag, 2017b). Når det gjelder årsakene, er ofte konklusjonen at kunnskapen er der og at det er skylddeling mellom forvaltning, menneskelig adferd og en uregjerlig natur.

    I jakten på forbedring er derfor ofte løsningen å forbedre forvaltningsregimet, endre adferd og tilpasse seg bedre en uregjerlig natur. Ofte dreier det seg om å lære av egne feil, utvikle nye måter å organisere seg på og å ta i bruk nye teknologiske løsninger. Viktige læremestre er ofte en fin balanse mellom pengeboka og politimesteren. For eksempel er det i henhold til kvalitetsforskriften ulovlig å lande ubløgget fisk. Dersom det skjer, må forvaltning oppdage det og politimesteren påtale det. Samtidig må kjøper gi beskjed om slike brudd, dersom det går under radaren til dem som skal kontrollere at fisken blir bløgget (Olsen et al., 2014). Her bør også pengeboka inn ved at den ubløggede fisken gis lav pris, kvoteavregnes og males opp. Til syvende og sist er imidlertid synderen den som ikke har bløgget fisken sin. Offentlig uthenging fra politimesteren og ei slakkere pengebok er ofte kraftige og effektive virkemidler for å unngå at det skjer igjen. Det aller viktigste virkemidlet er imidlertid yrkesstoltheten, men mye tyder på at den også innenfor fiskerinæringen er ujevnt fordelt (Sogn-Grundvåg & Henriksen, 2014).

    Her er imidlertid også en annen mulighet for å løse bløggeproblemet. Dersom påbudet sier at ubløgget fisk skal registreres og kvoteavregnes, kan ny teknologi integreres på prosesslinjene for å avdekke dette automatisk ved mottak. Slik teknologi kan også avdekke om bløggingen har skjedd for sent – for eksempel utenfor moloen når det er åpenbart at fangsten kommer til å bli kontrollert. Teknologien kan skreddersys for å måle ulike objektive kvalitetsattributter som er viktige i dette markedet. Slike attributter kan brukes for å måle kvalitetsstatus, sortere fangsten og for kvalitetsbasert prissetting. Teknologien kan gi nyttig og objektiv kunnskap om råstoffkvalitet ved omsetning (Skjelvareid et al., 2017). Dersom den ikke bidrar til å endre adferd, både når det gjelder prissetting og fangstadferd, er vi ikke kommet noe lengre. For eksempel kan et slikt system ha den uheldige bivirkningen at sjødø fisk aldri kommer i omsetning og til kvoteavregning, men blir dumpet på sjøen (Svorken & Hermansen, 2014; Dreyer, 2015).

    Det er også andre elementer enn kontroll og organisering av førstehåndsmarkedet som kan forbedres av forvaltningen. I eksempelet over kan en underliggende årsak til at fisk ikke bløgges, eller er sjødød, være fangstreguleringer som gjør det lønnsomt å bryte ut store mengder redskap som skal fange mest mulig fisk på kortest mulig tid (Isaksen & Dreyer, 2002). Fartøy kan ha det svært travelt, enten fordi de har større kvoter enn de kan håndtere på en god måte, eller at de kan være inne i et «olympisk» fiske som snart skal lukkes. De kan for eksempel være på jakt etter en kvotebonus som blir tilgjengelig ved fangst av en mindre verdifull art (Fiskeribladet, 2016). Økt kunnskap om fangstøkonomi blir viktig for å unngå at uheldig utforming av fangstreguleringer bidrar til å øke de økonomiske insentivene til kvalitetsmessig sløsing (Hermansen & Dreyer, 2010).

    Pengeboka og politimesteren er også viktige for innretning av teknologisk utvikling. Store kast og hal kan unngås gjennom mer kunnskap før bruket settes og mens bruket fisker. Og skulle uhellet være ute, kan nye systemer for fangstbegrensning bidra til at fisken kan slippes ut skånsomt. Teknologiske løsninger som retter oppmerksomheten mot å utvikle slike hjelpemidler, blir sentrale for å unngå fremtidig kvalitetsmessig sløsing (CRISP, 2016).

    Fremtidig forvaltning og teknologi er altså viktige premissgivere for å redusere kvalitetsmessig sløsing. Reduksjon av slik sløsing vil øke omdømmet og dermed den sosiale bærekraften til fiskerinæringen (Iversen et al., 2016). Dersom forvaltning og teknologi samtidig kan bidra til å styrke de økonomiske insentivene for å unngå slik sløsing, vil også den fremtidige økonomiske bærekraften i fiskerinæringen styrkes.

    Redusert sløsing med fiskekvalitet er et viktig mål for enhver fiskerinasjon. Kvalitetsstatus i norske fangster indikerer at det fremdeles er rom for forbedringer. En moderne fiskerinasjon må overvåke kvalitetsstatus i fangstene og gripe inn med sterke virkemiddel når de økonomiske motivene for sløsing med fiskekvalitet blir for sterke.

    Et særdeles sterkt virkemiddel vil være å bruke kunnskap om årsakene til slik sløsing når kvoter skal fordeles. Det vil være naivt å tro at pengeboka og politimesteren kan løse dette alene. Også i kvalitetsproblematikken ser vi ei utfordring med å balanser etikk og økonomi. Kanskje er det også nødvendig å skjele litt til hvordan yrkesstoltheten er fordelt når aktører gis eksklusiv rett til å høste fra verdifulle bestander.

    Referanser

    Anderson, J.L., C.M. Anderson, J. Chu, J. Meredith, F. Asche, G. Sylvia, M.D. Smith, D. Anggraeni, R. Arthur, A. Guttormsen, J.C. McCluney, T. Ward, W. Akpalu, H. Eggert, J. Flores, M.A. Freeman, D.S. Holland, G. Knapp, M. Kobayashi, S. Larkin, K. MacLauchlin, K. Schnier, M. Soboil, S. Tveteras, H. Uchida, D. Valderrama (2015). The Fishery Performance Indicators: A Management Tool for Triple Bottom Line Outcomes, PLOS, May.

    Bendiksen, B.I. & B. Dreyer (2002). Technological changes – the impact on the raw material flow and production. European Journal of Operational Research, 144, pp. 237–246.

    Bendiksen, B.I. (2012). Cheap shit is OK, it’s expensive shit that kill us, foredrag. Nofimas onsdagsseminar, Tromsø, 23.05.

    Christensen, P. & A. Hallenstvedt (2005). I kamp om havets verdier – Norges Fiskarlags historie, Norbok, Trondheim.

    CRISP (2016). Annual report, Institute of Marine Research, Bergen. (http://crisp.imr.no/ re-sources/images/prosjekter/crisp/CRISP-Annual-Report-2016.pdf)

    Dreyer, B. & B.I. Bendiksen (2003). Kapasitetstilpasning i hvitfiskindustrien. Rapport 9/2003, Fiskeriforskning, Tromsø.

    Dreyer, B. (2012). Sesongfiskets økonomiske logikk. Infoark Nofima, mai.

    Dreyer, B. (2015). Juks og fanteri i fiskeri (Fraud in fisheries). Økonomisk fiskeriforskning, 25:1. pp. 1–6. (http://okonomiskfiskeriforskning.no/wp-content/uploads/2015/03/BD-Juks-og-fanteri-i-fiskeriene3.pdf)

    Dreyer, B. (2015). Økonomisk organisering og førstehåndsmarkedet. Foredrag på miniseminar i NFD, 18.03.

    Esaiassen, M., L. Akse & S. Joensen (2012). Development of a Catch-damage-index to assess the quality of cod at landing. Food Control, 29. pp. 231–235.

    FAO (1995). Code of Conduct for Responsible Fisheries, Rome.

    FAO (2017). http://www.fao.org/docrep/005/v9878e/v9878e00.htm

    Fiskeribladet (2016). Stoppet hyse av elendig kvalitet. 29.08: (https://fiskeribladet.no/ nyhe-ter/?artikkel=48686)

    Fiskeridirektoratet (2011). Høringssvar – Landingsmønster torskefiskeriene, 12.09.

    Fiskeridirektoratet (2017). Aktsomhetsområder: (https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Regelverk-og-reguleringer/Stenging-og-aapning/Aktsomhetsomraader)

    Fiskesalgslagsloven (2014). Lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar (fiskesalslagslova).

    Forskrift om kvalitet på fisk og fiskevarer (2013) 01.09: (https://lovdata.no/dokument/ SF/forskrift/2013-06-28-844)

    Heide, M. & E. Henriksen (2013). Variabel kvalitet i verdikjeden. Hvordan påvirker kvalitet lønnsomhet? Rapport 3/2013, Nofima, Tromsø.

    Henriksen, E. (2015). Hvorfor dårlig kvalitet? Foredrag på Vesterålen skreifestival; Myre, 12.02.

    Hermansen, Ø. & B. Dreyer (2010). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – The experi-ences from rural community quotas in Norway. Marine Policy, 34, pp. 567–574.

    Hermansen, Ø., B. Dreyer & J. Isaksen (2012). Challenging spatial and seasonal distribution of fish landings – experience from vertically integrated trawlers and delivery obligations in Norway. Marine Policy 36:1, pp. 206–213.

    Hermansen, Ø. & B. Dreyer (2017). Capture based aquaculture of cod, Globe Fish (in press).

    Holm, P., B.P. Finstad & E. Henriksen (2012). Fra krise til krise – forventninger og svik i norsk fiskerinæring. Økonomisk fiskeriforskning, 22, pp. 33–54.

    Hunt. S.D. & R.M. Morgan (1996). The Resource-Advantage Theory of Competition: Dynamics, Path Dependencies, and Evolutionary Dimensions. Journal of Marketing, 60:4, pp. 107–114.

    Isaksen, J.R., B. Dreyer & S.A. Rånes (2003). Kappfiske etter loddetorsk – en dyd av nødvendighet eller ressursøding? Rapport 14/2003, Fiskeriforskning, Tromsø.

    Iversen, A. (red), Ø. Hermansen, E. Henriksen, J.R. Isaksen, P. Holm, B.I. Bendiksen, T. Nyrud, K.M. Karlsen, P.B. Sørdahl & B. Dreyer (2016). Fisken og Folket, Stamsund:Orkana.

    Joensen, S. (2017). Kvalitet på torsk – hvor er vi og hvor vil vi. Foredrag på Strategisk forum sjømat og eksport; Gardermoen, 11.05.

    Joensen, S., T. Tobiassen & B.I. Bendiksen (2016). Fangstskaderegistreringer i torskefangster 2014, 2015 og 2016, Foredrag for Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), Oslo, 20.04

    Norges Råfisklag (2017a). (http://www.rafisklaget.no/portal/page/ portal/NR/PrisogStatistikk/Minstepris).

    Norges Råfisklag (2017b). Rapport fra Norges Råfisklag, avdeling for ressurs og miljø, kvalitetstilsyn 2015–2017.

    Norges Sildesalgslag (2017). (https://www.sildelaget.no/no/kvoter-og-fangst/fangst/innmeldingsjournal/).

    NRK (2013) Mattilsynet slakter fiskebedrifter. (https://www.nrk.no/troms/feil-hos-ni-av-ti-fiskeprodusenter-1.11313862)

    NRK (2014). Dårlig hygiene på fiskemottak. (https://www.nrk.no/troms/darlig-hygiene-pa-fiskemottak-1.8333315)

    Olsen, S.H., S. Joensen, T. Tobiassen, K. Heia, L. Akse & H. Nilsen (2014). Quality consequences of bleeding fish after capture. Fisheries Research, 153, pp. 103–107.

    Pálsson, G. & P. Durrenberger (1982). To Dream of Fish: The Causes of Icelandic Skippers’ Fishing Success. Journal of Anthropological Research, 38:2, pp. 227–242.

    Schütz, S., B. Landsnes, R. Balsvik, B. Dreyer, K.T. Davidsson (2016). Forenklinger og forbedringer innen førstehåndsomsetningen av fisk. Rapport fra ekspertgruppe nedsatt av Nærings- og fiskeridepartementet.

    Skjelvareid, M.H., K. Heia, S.H. Olsen & S.K. Stormo (2017). Detection of blood in fish muscle by constrained spectral unmixing of hyperspectral images. Journal of Food Engineering, 212, pp. 252–261.

    Sogn-Grundvåg, G. & E. Henriksen (2011). Markedssvikt på første hånd. Økonomisk fiskeriforskning, 31, p. 60–69.

    Sogn-Grundvåg, G. & E. Henriksen (2014). The influence of human rationality and behaviour on fish quality. Ocean and Coastal Management, 87, pp. 68–74.

    Sogn-Grundvåg, G. (2017). Om sitroner og sjømatkvalitet. Blogg Fra fjord til Bord, 20.7.

    Sogn-Grundvåg, G., T.A. Larsen & J. Young (2012). Oppnår krokfanget fisk prispremie i detaljistmarkedet? Øko-nomisk fiskeriforskning, 22, pp. 1–10.

    Sogn-Grundvåg, G., T.A. Larsen & J.A. Young (2014). Product Differentiation with Credence Attributes and Private Labels: The Case of Whitefish in UK Supermarkets. Journal of Agricultural Economics, 65, pp. 368–382.

    Stortingsproposisjon 1 for budsjettåret 2018, tilråding fra Nærings- og fiskeridepartementet 29. september 2017, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg)

    Svorken, M. & Ø. Hermansen (2014). Urapportert fiske i torskefiskeriene – resultater fra spørreundersøkelse om juks. Rapport 26/2014, Nofima, Tromsø.

    Østli, J., M. Esaiassen, L. Garitta, B.H. Nøstvold & G. Hough (2012). How fresh is fresh? Perceptions and experi-ence when buying and consuming fresh cod fillets. Food Quality and Preference, 27, pp. 26–34.

  • Økonomisk analyse av klippfisknæringa

    Forfattere: Marianne T. Bjørndal1, Trond Bjørndal1,2 & Nils-Arne Ekerhovd1


    1 SNF, Samfunns- og næringslivsforskning AS, Helleveien 30, 5045 Bergen
    2 NTNU, Aalesund, Larsgårdsveien 2, 6009 Ålesund


    NB Sluttnoter er merket med romertall i parentes i teksten.

    Sammendrag

    Eksportverdien av klippfisk var i 2014 på cirka 3,6 milliarder kroner. Klippfiskindustrien på Nordvest-landet er tyngdepunktet for norsk klippfiskproduksjon og eksport og over 90 prosent av eksporten skjer frå Ålesund. Sjølv om produksjon er konsentrert på Nordvestlandet, kjem store delar av råstoffet frå Nord-Noreg.

    I 2014 er verdiskaping i verdikjeda for klippfisk estimert til over 4,4 milliarder kroner, av det 2,6 milliarder på fangstleddet og 1,8 milliarder innan foredling og eksport. Verdiskaping per årsverk i klippfisknæringa er større enn BNP per capita for Fastlands-Noreg. Samla sysselsetjing er over 5100 med 3100 innan fangst og 2000 innan foredling og eksport.

    Abstract

    In 2014, the export value of salted & dried cod was NOK 3.6 billion. If we include salted fish, the ex-port value represents NOK 4.6 billon or 6.6 percent of total fish exports in 2014 which were about NOK 68.7 billion or about 20 percent of fish exports excluding farmed fish. The cluster of manufac-turers and exporters of this industry in the Ålesund contributes considerably to total exports. Even if the production is concentrated in the North-Western region, a large part of the raw material comes from Northern Norway. In this article the value added in the domestic value chain is analysed for 2014. For this year total value added was estimated at more than NOK 4.4 billion, of which NOK 2.6 billion in harvesting and NOK 1.8 billion in processing and exports. Total employment in the value chain is estimated at more than 5 100.

    Takk

    Denne artikkelen er tufta på prosjekt Forskningsrådsprosjektet 233840 – Competion, cluster and market analyses for the salted cod and salted and dried cod industry. Forfattarane takkar ein anonym ekstern fagfellevurderar for gode inspel og kommentarar.

    Innleiing

    Den norske eksportverdien av klippfisk var i 2014 på cirka 3,6 milliarder kroner. Tek ein med saltfisk, aukar eksportverdien til cirka 4,6 milliarder kr. Samla utgjorde dermed eksporten av klippfisk og saltfisk cirka 6,6 prosent av total norsk fiskeeksport som i 2014 representerte omlag 68,7 milliarder og omlag 20 prosent av fiskeeksporten utanom oppdrettsfisk. Klippfiskindustrien på Nordvestlandet har over tid utvikla seg til å bli tyngdepunktet for norsk klippfiskproduksjon og eksport. Ei nyleg empirisk analyse av Bjørndal et al. (2017) demonstrerer at det er ei klynge av klippfiskprodusentar i Ålesundområdet der produsentar i denne klynga har større verdiskaping enn produsentar i andre delar av landet. Det er denne næringsklynga av produsentar og eksportørar som har de-sidert størst betydning for næringa.

    Næringa er viktig for verdiskaping og sysselsetjing. Sjølv om tyngdepunktet for produksjon er på Nordvestlandet, kjem store delar av råstoffet frå Nord-Noreg, slik at næringa er viktig for verdiskaping og sysselsetjing også der. Likevel er kunnskapen om kva verdiar denne næringa skaper avgrensa.

    Føremålet med denne artikkelen er å estimere verdiskaping i klippfisknæringa og verdikjeda for klippfisk for 2014. Artikkelen er ei oppdatering og vidareføring av Bjørndal et al. (2014) som analyserte verdiskaping for 2009-13. I tillegg vil ein prøve å gje estimat over sysselsetjinga og ringverknader som næringa gjev opphav til.

    Artikkelen er bygd opp som fylgjer. Del ein gjev ei kort oversikt over verdikjeda for klippfisk. I del to vert metoden for måling av verdiskaping presentert. Estimat av verdiskaping og sysselsetjing i næringa vert presentert i del tre. Det vert og gjeve anslag over ringverknader i form av bidrag til brutto nasjonalprodukt og sysselsetjing. I del fire vert det gjeve ei kort oppsummering, inkludert samanlikning av verdiskaping i verdikjeda for klippfisk med fiskeforedling generelt og Fastlands-Noreg under eitt.

    Verdikjede og næringsstruktur

    Klippfisk vert produsert i Noreg, men omtrent heile produksjonen vert eksportert. Fokus for denne analysen er den innanlandske verdiskapinga, slik at me ikkje ser på kva som skjer etter at ferdigprodukta vert eksportert.

    Tabell 4 viser den innanlandske verdikjeda for klippfisk. Det er tale om tre ledd. Fyrste ledd er fangst av råstoff, i hovudsak torsk og sei, men òg brosme og lange. Denne råvara vert levert som fersk eller frose produkt til foredlingsbedrifter, der fisken vert salta og turka til klippfisk. Ferdigprodukta vert deretter eksportert, noko som inneber sal og transport. Desse tre delane av verdikjeda kan verte utførte av ulike føretak, med kjøp og sal mellom dei ulike ledda. Alternativt kan to eller jamvel alle tre ledda utførast i same føretak som då er vertikalt integrerte.

    Ei alternativ verdikjede er representert ved saltfiskbedrifter. Deira produkt kan seljast til klippfiskprodusentar for vidare foredling eller verte eksportert som saltfisk. Dette produktet kan verte konsumert meir eller mindre direkte. Alternativt kan det verte turka til klippfisk i utlandet som til dømes er tilfellet i Portugal (Bjørndal et al., 2016). Til slutt skal nemnast at ei rekkje føretak produserer både saltfisk for vidaresal og som innsatsfaktor i eigen produk¬sjon av klippfisk. Det er difor mange “variantar” kring verdikjeda i Figur 1.

    Fangst og produksjon

    Noreg kontrollerar store og produktive havområde.

    Tabell 1 viser fangst av dei viktigaste fiskeslaga nytta i klippfiskproduksjonen (torsk, sei, brosme og lange) landa frå norske farty 2010–2014 (sjølv om hyse kan nyttast til klippfisk, viser statistikk at lite, om i det heile noko, hyse vert nyta av denne næringa). Torsk er det klart viktigaste fiskeslaget med sei som nummer to. I samanlikning er fangstane av brosme og lange rimeleg avgrensa.

    Tabell 2 gjev anslag over bruk av råstoff til foredling av klippfisk. Dette er gjort på grunnlag av eksportstatistikken med omrekning til rund vekt. Endring i lagerhald med vidare kan påverke faktisk bruk, men med tal for seks år, skulle tala gje ein rimeleg god indikasjon av situasjon.

    Årleg råstoffbruk varierer mellom 294 000–342 000 tonn. Sjølv om ein del av råstoffet kan vere importert, til dømes frå Russland, utgjer leveransar til klippfisknæringa ein stor del av samla fangstar av torsk, sei, brosme og lange. Særleg er dette tilfellet for sei, lange og brosme. Kategorien “Stillehavs- og Grønlandstorsk”, som varierer mellom 1 700 og 20 500 tonn, er truleg import. Det er vanskeleg å avgjere graden av utanlandsk fisk i norsk klippfiskproduksjon. Av torsk og torskearta fisk landa i Noreg vert om lag 15 prosent landa av utanlandske farty (kjelde: Fiskeridirektoratet). Vidare gjer bruk av eksportstatistikk at ein ikkje får med innanlandsk konsum av klippfisk. Desse to “feilkjeldene” verkar mot kvarandre. Å ikkje ta høgde for innanlandsk konsum reduserar estimert verdiskaping i høve til den faktiske, medan å gå ut frå at all fisk blir landa av norske farty fører til at estimat for verdiskaping vert for høg i høve til faktisk verdiskaping.

    Metode for måling av verdiskaping

    Produksjon skapar verdiar. Produksjonsverdi er verdien av innsatsvarer i produksjonen pluss den meirverdi som vert skapt. For å kome fram til meirverdi, eller verdiskaping, må ein difor ta omsyn til kostnader til varer og tenester som går inn i produksjonsprosessen. Enkelt sagt er verdiskaping produksjonsverdi inklusive alle avgifter minus vareinnsats og kapitalslit. Dette er det same prinsippet som vert brukt for å uttrykke verdiskaping som bidrag til brutto nasjonalprodukt (Henriksen et al., 2012; sjå og Dahl & Idsøe, 2016).

    Når ein ser på dette i tilknyting til Figur 1, veit ein at det vert skapt verdiar på kvart ledd i verdikjeda. For å finne netto verdiskaping i eit ledd, må ein difor korrigere for verdiskaping på tidlegare ledd. Samla verdiskaping i verdikjeda vil såleis vere summen av verdiskaping i dei ulike ledda.

    Når ein skal finne netto verdiskaping med utgangspunkt i rekneskapstal kan ein nytte følgjande samanheng:

    Netto verdiskaping = driftsresultat + lønskostnader

    Det kan visast at denne samanhengen er korrekt dersom avskrivingane er lik kapitalslitet.

    Dei skapte verdiane vert delt mellom dei tilsette som får løn, staten som får skattar og avgifter og kapitaleigarane (eigarane av føretaket og dei som har lånt føretaken kapital). Når eigarane har betalt finanskostnadane, bestemmer dei kor mykje dei vil ta ut i utbytte og kor mykje av overskotet som skal haldast tilbake i verksemda.

    Lat oss sjå nærare på kva verdiar dei ulike interessentane vert til del og korleis ein kan finne dei i føretaka sine rekneskap.

    Til dei tilsette

    Dei tilsette sin del av verdiskapinga er utbetalt løn etter skatt. For å finne utbetalt løn, må ein gjere føresetnader om skatt på løn som dei tilsette betalar og storleiken på arbeidsgjevaravgifta. Arbeidsgjevaravgifta kjem an på kva sone kommunen der føretaket er lokalisert tilhøyrer og varierar frå 0 til 14,1 prosent (sjå Bjørndal et al., 2014). Det meste av klippfiskproduksjonen går føre seg i Møre og Romsdal der vanleg arbeidsgjevaravgift er 14,1 prosent. Vidare går me ut frå ein gjennomsnit-tleg lønsskatt på 30 %. Med dette som utgang-spunkt kjem ein fram til følgjande samanheng (i) :

    Utbetalt løn = 0,614*Føretakets lønskostnad.

    Skulle derimot arbeidsgjevaravgifta vere 5,1 prosent med gjennomsnittleg lønsskatt på 30 prosent, får ein fylgande samanheng:

    Utbetalt løn = 0,666*Føretakets lønskostnad.

    Med 6,4 prosent arbeidsgjevaravgift:

    Utbetalt løn = 0,658*Føretakets lønskostnad.

    Og med 10,6 prosent arbeidsgjevaravgift:

    Utbetalt løn = 0,633*Føretakets lønskostnad.

    Dette inneber at med lågare arbeidsgjevaravgift går meir av føretaket sin lønskostnad til dei tilsette og mindre til staten.

    Det er netto løn etter skatt som dei tilsette har til disposisjon som skapar ringverknader lokalt.

    Til staten: Skattar og avgifter

    Etter som praktisk tala all klippfisk vert eksportert betalar ein ikkje meirverdiavgift. Me vil difor her sjå bort frå meirverdiavgift. Det offentlege tek dermed inn fylgjande i skattar og avgifter:

    I. Selskapskatt på 28 prosent av føretaket sitt overskot. Heile selskapsskatten går til staten.
    II. Arbeidsgjevaravgift. Staten får òg alt av denne.
    III. Skatt på lønsinntekt. Den såkalla kommuneskatten er på 28 prosent, men kommunen får berre 12,8 prosent, medan fylkeskommunen får 2,65 prosent og staten får 12,55 prosent.

    Samanhengen vist over mellom lønskostnaden k og netto utbetalt løn n er n = 0,614*k under føresetnad av at arbeidsgjevaravgifta er 14,1 prosent og lønsskatten er 30 prosent. Det betyr at det offentlege under desse føre-setnadene får (k – n) = 0,386*k i arbeidsgjevaravgift og lønsskatt. I tillegg får det offentlege selskapsskatt. Dermed vil det offentlege få (ii) :

    Alle skattar og avgifter = 0,386*lønskostnad + selskapsskatt

    Situasjonen er slik at med lågare arbeidsgjevaravgift går meir av føretaket sin lønskostnad til dei tilsette og mindre til staten.

    Det er netto løn etter skatt som dei tilsette har til disposisjon som skapar ringverknader lokalt.

    Til kapital

    Når ein her brukar omgrepet kapitaleigarar, meiner ein eigarane av verksemda pluss even-tuelle långjevarar. Dei får verdiar som fylgjer

    I. Utbytte. Det eigarane tek ut i utbytte.
    II. Tilbakehalde overskot. Det som eigarane let vere å hente ut i utbytte. Dette er kapi-tal som går inn i føretaket og bidreg til å styrke føretaket sin soliditet.
    III. Finanskostnader. Rentekostnader føretaket må betale långjevar.

    Etter denne prinsipielle drøftinga, kan me gå vidare og sjå på faktisk verdiskaping.

    Verdiskaping og sysselsetjing i verdikjeda for klippfisk

    Verdiskaping i fangstleddet

    Analysen av verdiskaping innan fangstleddet er tufta på data om leveransar av fisk til saltfisk- og klippfiskproduksjon og dei verdiane denne produksjonen gjev opphav til. Når det gjeld leveransar, andel klippfiskproduksjon og delinga mellom fartygruppene (hav- og kystfiskefarty) henta Bjørndal et al. (2014) inn data frå Noregs Råfisklag og Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag (SUROFI) (iii)  opp til 2012. Basert på dette har vi oppdatert delane klippfisk i produksjon i og mellom gruppene for 2013 og 2014.  Vidare gjev dei årlege lønsemdsun-dersøkingane til Fiskeridirektoratet informas-jon om talet på farty per fartygruppe, driftsresultat og abeidsgodtgjersle til mannskap per farty.

    Lønsemdsundersøkingane gjev òg samla fangstmengd av alle fiskeslag for gruppa. Til slutt, ligg Statistisk Sentralbyrå sin statistikk over eksport av klippfiskprodukt til grunn for våre anslag på råstofforbruk til klippfiskproduksjon (Tabell 2). Analysen av verdiskaping i fangstleddet vart så gjennomført ved å samanhalde desse kjeldene.

    I det fylgjande, har ein nytta informasjon frå Bjørndal et al. (2014).  I Tabell 3 viser ein aggregert informasjon om dei samla botnfiskeria i Noreg i form av tal på farty, sysselsetjing, samla fangst og verdiskaping, vidare informasjon på fartynivå (driftsresultat, arbeidsgodtgjersle og verdiskaping). I tillegg gjev tabellen informasjon om leveransar til klippfiskproduskjon i Noregs Råfisklag sitt distrikt til og med 2012, dessutan verdiskaping og fyrstehandsverdi av leveransar til klippfiskproduksjon under føresetnad av at det er proporsjonalt med fangstmegnd levert til dette føremålet.

    I perioden har samla fangstmengd variert mellom 643 000–762 000 tonn, medan leveransar til klippfiskproduksjon har variert mellom 208 000–335 000 tonn eller 32–45 prosent av samla fangstmengd. Sjølv med berre kvantum levert til klippfisk i Råfisklagets distrikt kan ein slå fast at klippfiskprodusentar er viktige kjøparar av fisk frå farty som fiskar botnfisk. Ettersom leveransane i Råfisklaget vert samanlikna med samla fangst på landsbasis, utgjer dette nedre grenser for desse leveransane.

    Samanliknar ein samla fangstmengd for alle fiskeslag i botnfiskeria (Tabell 3) med råstoffbruk til klippfiskproduksjon (Tabell 2), finn ein at klippfiskråstoff i åra 2009–2014 utgjer 44–51 prosent av samla fangstmengd i botnfiskeria på landsbasis.

    Verdiskaping i botnfiskeria av leveransar til klippfisk utgjorde vel 1,2 milliarder kroner i 2009 med ein auke til over 1,8 milliarder kroner i 2011, med ein nedgang til knapt 1,5 milliarder kroner i 2012 og så auke til 1,9 milliarder kroner i 2014.

    Basert på same prosentfordeling for verdiskaping som følgje av klippfiskleveransar, oppsummerar Tabell 3 også kva klippfisk utgjer i prosent av sysselsetjinga i botnfiskeria.  Dette utgjer 44–51 prosent av samla sysselsetjing.

    Verdiskaping innen foredling

    Det er henta inn rekneskapstal NHH/SNF sin rekneskapsdatabase (Berner et al., 2014) som gjev tilgjenge til rekneskap frå Brønnøysundregistera for føretak i klippfisknæringa. I 2014 var det 43 aktive føretak i klippfisknæringa, av det 10 reine eksportørar og 33 føretak som er produsentar, men kanskje og er eksportørar. Det er stor grad av vertikal integrasjon mellom produsentar og eksportørar. Difor er det berre få “reine” eksportørar.

    Metoden som lagt til grunn er som skissert i del 2. Frå føretaka sine rekneskap er det henta inn sum driftsresultat og lønskostnader som mål på verdiskaping. I tillegg vert utbetalingar til tilsette, staten og kapitaleigarar estimert, jamfør drøftinga i del 2. Ettersom denne summen er lik verdiskaping inneber dette òg ei kontrollrekning av resultatet.

    Ein del føresetnader for analysen skal presiserast:

    I. Fleire føretak produserer ikkje berre klippfisk, men og andre fiskeprodukt – i sær saltfisk. For dei aller fleste føretak sitt vedkomande er det ikkje mogeleg å fordele verdiskapinga på ulike produkt slik at analysane her vil omfatte samla verdiskaping for føretaka. I tilfelle der ein har produksjon av ulike produkt, føreset ein at verdiskaping er proporsjonal med produksjonsverd.
    II. Dersom føretaket driv både foredling og eksport, er det ikkje mogeleg å fordele verdiskaping på dei to ledda.
    III. I utrekningane tek ein utgangspunkt i arbeidsgjevaravgift i kommunen der føretaket har sitt forretningskontor. I tilfelle eit føretak er konsern med dotterselskap i andre kommunar med forskjellig arbeidsgjevaravgift, kan ein ikkje ta omsyn til det. Dette vil ha ein viss innverknad på fordeling av verdiskaping mellom tilsette og staten, men det vil ikkje ha innverknad på samla verdiskaping.

    I 2009 produserte 32 føretak klippfisk, men dette auka til 34 i 2010–11, medan 33 var aktive i 2012–2014 (Tabell 4). Produksjonsverdien (salsverdi) auka over perioden frå knapt 4,5 milliarder kroner i 2009 til vel 5,5 milliarder kroner i 2010, knapt 6,0 milliarder kroner i 2011 med ein reduksjon til 5,3 milliarder kroner i 2012 og til 4,9 milliarder i 2013, men med ein auke til knapt 6,1 milliarder kroner i 2014. Dette inneber at produksjonsverdi i Tabell 5 inkluderer annan produksjon enn klippfisk, noko me skal kome tilbake til seinare.

    Samla sysselsetjing i perioden varierer mellom 716–839.

    Verdiskapinga til desse føretaka utgjorde 511,4 millioner kroner i 2009 eller 11,4 prosent av produksjonsverdien. Dette auka til heile 768,9 millioner kroner eller 13,9 prosent av produksjonsverdien i 2010. Til trass for auken i produksjonsverdi, vart verdiskapinga i 2011 redusert til 712,1 millioner kroner eller 11,9 prosent av produksjonsverdien. Verdiskapinga vart vidare redusert til 359,2 millioner kroner eller 6,8 prosent av produksjonsverdien i 2012. I 2013 auka verdiskapinga til 511,5 millioner eller 10,3 prosent av produksjonsverdien og vidare til 911,5 millioner kroner eller 15 prosent av produksjonsverdien i 2014.

    Med omsyn til fordeling av verdiskapinga, gjekk 230 millioner kroner til dei tilsette i 2009 noko som auke til heile 362,3 millioner kroner i 2014. Ein merkar seg at den relative delen til dei tilsette er større når verdiskapinga er min-dre. I 2012 var verdiskapinga på sitt lågaste, ned i 359,2 millioner kroner og dei ansatte fekk då heile 82,1 prosent av verdiskapinga.

    Staten får store inntekter frå næringa både i absolutte verdiar og som del av ver-diskapinga. Skatteinntektene kjem an både på lønsinntektene og verdiskapinga, som gjev grunnlag for selskapsskatt.

    “Til kapital” varierer med verdiskaping, både i absolutte og relative vedia. Fordeling av “til kapital” er vist i Tabell 5. I to år, 2009 og 2012, er “til kapital” negativ. Dette inneber at kapitaleigarane tilfører midlar til føretaket. Eit noterer og at utbyte som regel er rimeleg lågt medan tilbakehalde overskott dei tre fyrste åra og i 2014 er svært stort. Dette innber at i gode år prioriterer bedriftseigarane å styrke soliditeten til føretaket eventuelt bruke midlar til finansiering av nyinvesteringar.

    I vedlegget viser ein den fylkesvise fordelinga av næringa. To føretak høyrer heime i Finnmark og to i Troms; alle andre i Møre og Romsdal. Det inneber at det alt vesentlege av verdiskapinga og sysselsetjing innan foredling skjer i Møre og Romsdal.

    Som vist i Tabell 6, er det svært stor variasjon mellom bedriftene. Medan gjennomsnittlig sysselsetjing er mellom 22–25, varierer dette mellom eit minimum på null og eit maksimum på 83. Eit produsentselskap og to eksportørar har ifylgje årsrekneskapen positiv produksjonsverdi og verdiskaping, men ingen tilsette. For nokre føretak vert det ikkje gjeve informasjon om tilsette. I enkelte tilfelle kan det vere slik at administrasjon m.v. for føretak i eit konsern kan verte utført av andre føretak i konsernet. Eigenkapitaldelen er i snitt 0,38–0,40, noko som må karakteriserast som høgt samanlikna med norsk næringsliv generelt. Ettersom produksjon av klippfisk er ei næring med store variasjonar i lønsemd over tid er det viktig med stor eigenkapital.

    Figur 2 gjev storleiksfordeling for produsentane. I alle åra har to-tre føretak omsetnad over 500 millioner kroner, og i 2014 hadde eit føretak omsetnad over 1 milliard kroner. I 2014 stod dei tre største føretaka for 47 prosent av omsetnaden. Talet på føretak med omsetnad under 100 millioner kroner er over tid redusert frå 20 til 16.

    Verdiskaping innan eksport

    Informasjon er tilgjengeleg for 10 eksportføretak (Tabell 7). Deira samla produksjonsverdi auka frå vel 1,4 milliarder kroner i 2009 til knapt 2,3 milliarder kroner i 2011 med ein reduksjon til 2 milliarder kroner i 2012 og omlag det same i 2014. Samla verdiskaping utgjorde i 2009 62,6 millioner kroner, som auka til 65,5 millioner kroner i 2010 og til heile 78,4 millioner kroner i 2011, men med ein reduksjon til 53,3 millioner kroner i 2012 og 52,6 millioner kroner i 2013, men auke til 81,8 millioner kroner i 2014. Relativt sett er verdiskapinga i høve til produksjonsverdi mykje lågare enn innan foredling, noko som er å vente. Alle dei 10 eksportføretaka høyrer heime i Møre og Romsdal. I 2013 og 2014 var samla sysselsetjing omlag 50 (iv).

    Eksportføretaka er små når det gjeld sysselsetjing med 3–5 arbeidstakarar per føretak. Eigenkapitaldelen på rundt 40 prosent er høg også for eksportføretak. Når det gjeld storleiksfordeling, stod dei to største føretaka i 2014 for 66 prosent av omsetnaden.

    Samla verdiskaping i verdikjeda for klippfisk

    Samla verdiskaping i verdkjeda har auka frå 1 786 millioner kroner i 2009 til 2 605 millioner kroner i 2011. Dette vart redusert til 1 910 millioner kroner i 2012, men med ein auke til 2 137 millioner kroner i 2013 og til 2 895 millioner kroner i 2014. I 2014 fordeler verdiskapinga seg med 1 902 millioner kroner på fangstleddet (Tabell 3) og 993,3 millioner kroner på foredling og eksport (høvesvis, Tabell 4 og Tabell 7).

    Samla syttelsetjing har minka frå 3 736 i 2012 og har i åra 2009–14 vore omlag 3 200 i gjennomsnitt. I 2014 fordelte det seg med 1 889 innan fangst (Tabell 3) og 887 innan foredling og eksport (høvesvis, Tabell 4 og Tabell 7).

    Ringverknader

    Verdikjeda for klippfisk skapar og ringverknader. Ifylgje Sandberg et al. (2014), er næringsgruppene som har størst ringverknader i form av bidrag til brutto nasjonalprodukt (BNP) for den fiskeribaserte verdikjeda varehandel, utvinning av råolje og naturgass (med rørtransport), finansiell tenesteyting og forsikringsverksemd, omsetnad og drift av fast eigedom, detaljhandel (utanom motorkøyrety), reparasjon og installasjon av maskinar og utstyr og land- og lufttransport. Tilsaman står desse næringsgruppene for over halvparten av ringverknadene til den fiskeribaserte verdikjeda. Sjølv om det vil kunne vere skilnader mellom ulike verdikjeder i fiskerinæringa, er det all grunn til å rekne med at desse næringsgruppene er viktige også for verdikjeda for klippfisk.

    I ein rapport frå SINTEF (Henriksen et al., 2012) vert ringverknader i den fangstbaserte verdikjeda estimert. Dei kjem fram til at for kvar krone i verdiskaping i kjerneaktivitetan er ringverknadene som fylgjer:

    Fangstleddet  0,30 kr
    Foredlingsleddet  0,80 kr
    Eksport-/handelsleddet 1,20 kr

    Det er med andre ord eksport-/handelsleddet som skapar dei største ringverknadene, og fangstleddet dei lågaste. Det er grunn til å understreke at det knyter seg uvisse til desse multiplikatorane og at dei kan variere frå år til år. Likevel vil dei kunne gje ein indikasjon på kor store ringverknadene er.

    Me vil leggje desse multiplikatorane til grunn for å estimere ringverknadene til verdikjeda for klippfisk. Dette er gjort for 2014, i Tabell 8. For 2014 er samla verdiskaping estimert til over 4,4 milliarder kroner, med 2,6 milliarder kroner innan fangst og over 1,8 milliarder kroner innan foredling og eksport.

    Ifylgje Sandberg et al. (2014) har truleg ringverknadene auka over tid. Ettersom det er større ringverknader innan eksport enn foredling, kan det og tyde på ei viss undervurdering av samla verdiskaping.

    Henriksen et al. (2012) ser og på ringverknader i form av sysselsetjing. Dei kjem fram til at for kvart årsverk i kjerneaktivitetan er ringverknadene som fylgjer:

    Fangstleddet  0,30 årsverk
    Foredlingsleddet  1,30 årsverk
    Eksport-/handelsleddet 0,90 årsverk

    Ein noterer seg at foredlingsleddet har særskilt stor ringverknad når det gjeld sysselsetjing. Igjen er det grunn til å peike på at det knyter seg uvisse til desse mulitiplikatorane som dessutan kan variere over tid.

    Me vil leggje desse multiplikatorane til grunn for å estimere ringverknadene til verdikjeda for klippfisk i form av sysselsetjing. Dette er gjort for 2014 i Tabell 9. For 2014 er samla sysselsetjing estimert til over 5 100, med 3 100 innan fangst og 2 000 innan foredling og eksport.

    Når det gjeld den geografisk fordelinga, skjer det alt vesentlege av verdiskaping og sysselsetjing innan foredling og eksport i Møre og Romsdal (sjå vedlegg). Når det gjeld ringverknader, er det og grunn til å rekne med at dei er konsentrert om dette fylket. Derimot når det gjeld fangstleddet, vil verdiskaping og sysselsetjing vere spreidd langs heile kysten utifrå kvar båtar og mannskap høyrer heime.

    Sluttmerknader

    Tabell 10 gjev verdiskaping per årsverk for foredling og eksport av klippfisk, fiskeforedling generelt og for Fastlands-Noreg samla. Ettersom mange føretak som produserer klippfisk også er eksportørar, er det rimeleg å sjå på foredling og eksport under eitt.

    Verdiskapinga per årsverk innan foredling og eksport av klippfisk har auka frå 764 000 kroner i 2009 til 1 006 000 kroner i 2011 noko som er monaleg større enn for fiskeforedling generelt. I 2010 og 2011 gav klippfisknæringa dessutan meir verdiskaping per årsverk enn gjennomsnittet i Fastlands-Noreg. Som vist ovanfor, vart verdiskapinga i næringa sterkt redusert i 2012, noko som slår ut i ein reduksjon i verdiskaping per årsverk til knapt 502 000 kroner.

    Verdiskapinga auka til vel 642 000 kroner i 2013, ein auke på 28 prosent. Det var vidare ein sterk auke til over 1,1 millioner kroner i 2014, som er over 18 prosent meir enn gjennomsnittleg BNP for Fastlands-Noreg.

    Som Sandberg et al. (2014) viser til, kan ein i tillegg estimere såkalla konsumverknader eller induserte verknader. Desse kan ha stor verknad for den lokale og regionale økonomien. Induserte verknader oppstår som fylgje av lønsinntekter som vert brukt til varer og tenester i hushaldningane. Som vist ovanfor, er det store inntekter som tilkjem dei tilsette noko som vil gje grunnlag for privatkonsum som vil kunne skape monalege ringverknader. Når det gjeld lokaløkonomien, må det og nemnast at sjølv om mesteparten av inntektene går til staten, går likevel ein del av skatteinntektene til kommunane. Desse inntektene vil medvirke til finansiering av kommunale tenester og utbygging av lokal infrastruktur.

    Når det gjeld inntekter til kapital, er det viktig å peike på at eigarinteressene i denne verdikjeda hovudsakleg er lokale eller regionale. Dermed vil kapitalinntekter også kunne kome lokaløkonomien til gode.

    Induserte verknader grunna lønsinntekter, skatteinngang og kapitalinntekter er ikkje inkludert her. Dei ville ha medført høgare anslag av ringverknadene totalt sett. Difor kan dei ringverknadene som er estimert her betraktast som ei form for “minimumsanslag”.

    Den fisken som vert foredla til klippfisk kunne alternativt vorte nytta til andre produkt, det vere seg saltfisk eller frosenfisk. Det er i prinsippet mogeleg å gjennomføre ei vurdering av kva verdiar dette råstoffet alternativt kunne gje opphav til. Ettersom det ville vere naudsynt med mange føresetnader både på produksjonssida og marknadssida for å gjere dette, vil me ikkje gå vidare inn på det.

    Resultata av analysen som er presentert i denne rapporten viser at klippfisknæringa gjev stor verdiskaping per årsverk samanlikna med andre næringar i Fastlands-Noreg. Den samla verdiskapinga til verdikjeda for klippfisk er stor, og verdikjeda har stor betydning for sysselsetjing. Vidare ser ein at dei økonomiske tilhøva i næringa varierer frå år til år.
    Dei store endringane i dei økonomiske ramevilkåra som kvoter og prisar både på råstoff og ferdigprodukt viser at det er viktig med stabile og gode ramevilkår for næringa. Som vist i Bjørndal et al. (2016), har Noreg mist marknadsdel både i Portugal og Brasil. Bjørndal & Ellingsen (2015) analyserer ramevilkåra i klippfisknæringa og samanliknar med tilhøva i faktiske konkurrentland som Portugal og Canada og potensielle som Polen. Norsk klippfisknæring er underlagt ei rekkje skattar og avgifter som ein ikkje har i konkurrentland som til dømes lags-, FHF- og eksportavgift. Vidare er det toll ved eksport til EU utover ei tollfri kvote, og dei fleste bedriftseigarane vert ilikna formuesskatt. I tillegg er lønsnivået monaleg høgare enn i konkurrentlanda. Støtteordningar til nyinvesteringar, FoU og eksportkreditt er monaleg betre i EU-land enn i Noreg. Sjølv om norske produsentar og har føremonar som god tilgjenge av ulike typar råstoff av ulike artar og svært stor kompetanse, er likevel konkurransesituasjonen vanskeleg. Det er derfor viktig for næringa i samarbeid med organisasjonane og styresmaktene å arbeide for ei betring av ramevilkåra.

    Referansar

    Berner, E., A. Mjøs & M. Olving (2014). Rekneskapsboka – dokumentasjon og kvalitetssikring av SNFs og NHHs database med rekneskaps- og føretaksinformasjon for norske bedrifter. SNF arbeidsnotat 9/14.

    Bjørndal, T., N.A. Ekerhovd & M. Bjørndal (2014). Verdiskaping i klippfisknæringa 2009-13. SNF arbeidsnotat 18/14.

    Bjørndal, T., A. Brasão, J. Ramos & A. Tusvik (2016). Fish Processing in Portugal: an Industry in Expansion. Marine Policy, 72:2016. pp. 94–106.

    Bjørndal, T. & C.A. Ellingsen (2015). Ramevilkår for klippfisknæringa. NTNU – Ålesund Working Paper No. 2/15.

    Bjørndal, T., E. Nesset & M. Pasquine (2017). “Does proximity add more value? Cluster analysis of the Norwegian salted and dried cod industry.” Arbeidsnotat, NTNU.

    Dahl, R. & J. Idsø (2016). Oppdrettsnæringa i Sogn og Fjordane – Utvikling, ressursgrunnlag, verdiskaping og ringvirkninger. Økonomisk Fiskeriforskning, 2016-1.

    Henriksen, K., M.G. Sandberg, T. Olafsen, H. Bull-Berg, U. Johansen & A. Stokka (2012). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring 2010 – en ringvirkningsanalyse. SINTEF Rapport A23089.

    Henriksen, K., M.G. Sandberg, T. Olafsen, H. Bull-Berg, U. Johansen & A. Stokka (2011). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring 2009 – en ringvirkningsanalyse. SINTEF Rapport A19673.

    Sandberg, M.G., K. Henriksen, S. Aspaas, H. Bull-Berg & U. Johansen (2014). Verdiskaping og sysselsetting i norsk sjømatnæring – en ringvirkningsanalyse med fokus på 2012. SINTEF Rapport A26088.

    Vedlegg

  • Mål, virkemiddel og effekt

    Innledning

    Dette særnummeret av økonomisk fiskeriforsking markerer slutten på rammeprogrammet: Økt lønnsomhet i torskesektoren. Programmet har pågått siden 2011. Målsettingen har vært å utvikle kunnskap om hvorfor torskesektoren over tid har hatt svak lønnsomhet. Intensjonen har vært å bruke slik kunnskap til å utvikle tiltak som kan bidra til å øke torskesektorens konkurransekraft og lønnsomhet.

    FHF, som har finansiert programmet, har understreket at midlene de bevilger skal rettes mot teknologiske fagområder, at prosjektene kommer direkte til nytte for næring og at leveransene har en populærvitenskapelig form. I dette programmet har de imidlertid gjort ett unntak. Her har det vært en uttalt målsetting om å utvikle et sterkt samfunnsvitenskapelig miljø med unik kompetanse om hvordan nasjonale offentlige reguleringer av fangst og produksjon fra ville bestander påvirker næringens internasjonale konkurransekraft, struktur og lønnsomhet.

    I dette særnummeret oppsummeres de vitenskapelige bidragene fra programmet i en spisset og faglig form. Alle bidragene er publisert etter en grundig fagfellevurdering. Særnummeret er gitt tittelen Mål, virkemiddel og effekt. I løpet av programmets femårige liv er det publisert en rekke faglige artikler med basis i problemstillinger og datamateriale fra programmet. Intensjonene med dette særnummeret er å samle disse fagbidragene og sette dem sammen på en strukturert måte. Vi har valgt å organisere utgivelsen på følgende måte. I første del, Mål og virkemiddel, diskuteres ulike offentlige virkemiddel og intensjonene med dem. Deretter har vi samlet alle publikasjonene som har vært opptatt av hvilken effekt virkemidlene har hatt i en del som er kalt Strategisk tilpasning. I den siste delen, Sporbarhet og Bærekraft, rettes oppmerksomheten mot ulike dimensjoner av bærekraft og metodikk knyttet til å måle bærekraft.

    Mange av artiklene er tidligere publisert i Økonomisk fiskeriforskning. Disse har vært uproblematisk å trykke på nytt i sin helhet. Mange av artiklene er imidlertid publisert i andre fagtidsskrift hvor vi ikke har hatt tillatelse til å trykke dem her. Vi har derfor kun trykket sammendraget og linken til den fulle teksten hvor de er publisert. Mange mastergradsstudenter har fått tilgang på datamateriale, økonomisk støtte til innsamling av data og veiledning takket være programmet. Vi har derfor valgt å trykke sammendraget og linken til disse oppgavene.

    Vi vil takke redaksjonen for oppdraget og redaksjonell hjelp til å sette sammen særnummeret. Vi vil takke Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) for økonomisk støtte og for å ha satset tungt på samfunnsvitenskapen. I hele programperioden har vi hatt utrolig stor nytte av å diskutere med næring og næringsorganisasjonene gjennom møter med styringsgruppe og referansegruppe. De har hele tiden sørget for at problemstillingene har hatt stor relevans for næring. Vi vil takke alle forfatterne for å ha bidratt til et særnummer som viser både omfang og faglig bredde i forskerteamet som på ulike måter har hatt kobling til programmet.

    God lesing.

    Tromsø, september 2016
    Bent Dreyer – Programleder

     

  • Supply Chain Management under uncertain supply

    Forfattere: John R. Isaksen1, Bent Dreyer1 og Kjell Grønhaug2


    1 Norwegian Institute of Food, Fisheries and Aquaculture, P.O. box 6122, N-9291 Tromsø, Norway
    2 Norwegian School of Economics and Business Administration, Helleveien 30, N-5045 Bergen, Norway


    Keywords: SCM ideals, supply uncertainty, performance

    (NB: ‘1’, ‘2’ an so on in the text refer to a note in the end of this article.)

    Abstract

    This paper examine whether supply chain management (SCM) literature prescriptions yield better performance as advocated. Companies try to benefit from theoretical knowledge to improve their performance and thus enhance their possibilities to survive and prosper. To follow theoretical knowledge is not easy, since it is general in nature and supposed to be valid in multiple (all) cases.

    To be useful, however, it has to be adjusted to the actual, context-specific situation. This paper focuses on SCM prescriptions in existing literature, and examines them empirically in two supply chains in the Norwegian seafood industry, where uncertainty is highly present. The two chains differ substantially regarding the transformation and flow of goods and information. One chain deviates substantially from literature prescriptions. Opposite to expectations, performance for this supply chain is better than for the other chain which to a much larger extent follow literature prescriptions. The findings are discussed, and implications for theory and management highlighted

    Sammendrag på norsk

    Det er vanskelig å etterleve teorier, siden de av natur er generelle og ansett å være gyldige i mange, eller alle, tilfeller. For å øke teoriers anvendbarhet må de justeres til den aktuelle, kontekstspesifikke situasjon. I denne artikkelen belyses hvorvidt sentrale anbefalinger fra litteratur om forsyningskjedeledelse (SCM) kaster av seg. I artikkelen undersøkes to forsyningskjeder i norsk sjømatnæring karakterisert av stor usikkerhet i omgivelsene. De to forsyningskjedene – henholdsvis filet og tørrfisk fra torsk – er svært forskjellige med tanke på prosessering, vare- og informasjonsflyt. Tørrfiskkjeden avviker vesentlig fra SCM-litteraturens anbefalinger. Det til tross, så scorer den bedre på sentrale prestasjonsmål enn filetkjeden, som i større grad er i overensstemmelse med anbefalingene. Avslutningsvis diskuterer vi funnene våre og mulige implikasjoner for teori og ledelse.

    Introduction

    This paper addresses whether prescriptions from the supply chain management (SCM) literature yield better performance and enhance competitive advantage, as advocated by its proponents (e.g., Araujo et al., 1999; Dyer & Singh, 1998; Lee, 2002). This is an important question because companies try to benefit from theoretical knowledge to improve their performance. We focus on established prescriptions for supply chain management (SCM) and examine whether these are applied in practice – and to what extent they improve performance. Two different supply chains operating in the same industry characterized by high levels of supply uncertainty is the empirical context for our study. In the next section, we review selected parts of the supply chain management literature of particular importance for our study. More specifically, we address how uncertainty is treated within SCM as well as within other management theories. We do so because SCM challenges are the greatest when supply uncertainty is substantial. We then present our research method and empirical setting, before a more detailed presentation of the two supply chains in question is given. Then we map how the two supply chains adhere to central SCM-criteria, and report findings. Finally, we summarize, conclude and discuss implications.

    Literature

    In this section we first address and try to clarify the concept of “supply chain management” (SCM). This is necessary, because the concept is ambiguous, and some common understanding is needed. We also review some central aspects of this literature as a basis for our perspective and arguments. Based on an extensive literature review, Mentzer et al. (2001) conclude that more than 100 different definitions of SCM exist. Inspection of the various definitions reveals that they vary significantly, in both content and scope, and cover a great variety of organizational activities. However, most scholars agree that SCM involves

    “…the integration of business processes from end users through original suppliers that provides products, services and information that add value to customers and stakeholders” (Lambert & Cooper, 2000: 66).

    This corresponds to the idea of the value system (Porter, 1985), where the traditional view of the company as a single entity is insufficient to explain competitive advantages. Rather, the focus should be on systems of companies conducting subsequent activities in order to fulfil consumers’ demands – a predominant downstream and market oriented view which has been criticised for neglecting the upstream facets of the chain (Erevelles & Stevenson, 2006). According to Kopczak & Johnson (2003), the fundamental business problem from the viewpoint of the entire supply chain is to supply products that meet demand in a complex and uncertain world. SCM has adopted an efficiency view, where the primary goal is to increase productivity and reduce costs (Chandra & Kumar, 2000). A central theme emphasized in the SCM literature is that if every link in the supply chain focuses on a set of corresponding and compatible goals, and openly shares information, redundant and duplicated efforts can be reduced (Spekman et al., 1998). Prescriptions emphasize the need to manage relationships, including information and material flows across companies, to cut costs and enhance the flow of goods (Hutt & Speh, 2004) in order to increase customer satisfaction. Within this holistic perspective, the entity is presumed to be larger than the sum of its parts.

    The lion’s share of empirical studies on SCM is conducted in environments where the supply situation is relatively stable. As uncertainty increases, challenges in managing the supply chain also increase, and coordinating tasks becomes more complex. Some tasks are, however, more important than others for supply chain performance, and therefore more prominent in theoretical discussions. Table 1 presents the fundamental characteristics of the ideally managed supply chain, according to Storey et al. (2006)’1′.

    All the portrayed “characteristics underpinning the ideally managed supply chain” (op. cit.: 760) in Table 1 focus on effectiveness and the need for mitigating uncertainties in the supply chain. Environmental fluctuations impose uncertainties on organizations, to which they try to adapt, and:

    “organizations will seek to buffer environmental influences surrounding their technical cores with input and output components. To maximize productivity of a manufacturing technology, the technical core ‘2’ must be able to operate as if the market will absorb the single kind of output at a continuous rate, and as if inputs flowed continuously, at a steady rate and with specified quality. Conceivably, both sets of conditions could occur; realistically they do not. But organizations reveal a variety of devices for approximating these ‘as if’ assumptions, with input and output components meeting fluctuating environments and converting them into steady conditions for the technical core.” (Thompson 1967: 20).

    Table 1 Idealised SCM characteristics. Source: Storey et al. (2006)

    The items in Table 1 represent ways to isolate the supply chain’s technical cores from environmental uncertainty. Under fully predictable supply and demand conditions, implementing such principles would be redundant, since production is levelled according to accurate forecasts.

    SCM has been criticized for its metaphoric nature and lack of guidelines for practical applications. This makes the correspondence between theoretical prescriptions and real-life approaches hard to capture, and proper operationalization of theoretical concepts is necessary. In the below sections, the challenges to SCM imposed by uncertainty are addressed. But first, some theoretical approaches to uncertainty in the management literature are presented. Emphasis is put on the organizational choice between market and hierarchy, between which supply chains reside (Ketchen & Giunipero, 2004).

    Uncertainty

    Uncertainty is the discrepancy between current and needed information in order to carry out necessary duties (Galbraith, 1973), and — according to Coase (1937) — without uncertainty, firms would probably not exist. Uncertainty refers to environmental disturbances of a stochastic nature, with which a firm is confronted throughout the life-span of a contract or a bilateral exchange relationship (Mahoney, 1992). Uncertainty can take many forms. Sutcliffe & Zaheer (1998) distinguish between primary uncertainty (arising from exogenous sources), competitive uncertainty (actions from actual or potential competitors) and supplier uncertainty (strategic action from exchange partner firm). In the face of uncertainty, organizations can either adapt to it or take proactive counteraction to reduce it.

    How uncertainty is treated in strategic management literature is dependent on perspective. Three prominent views will be briefly discussed here: transaction cost economics (TCE), industrial organization (IO) and the resource-based view of the firm (RBV). These are all influential in addressing vertical integration and contractual relationships, which, according to Ellram (1991: 14)’3′, are:

    “…the methods of competitively organising that come closest to the concept of supply chain management”.

    Hence, an equality sign between the two and SCM is drawn.

    Transaction costs are the costs of using the price mechanism (Coase, 1937), and transactions with business partners become hazardous when recurring exchanges involve transaction-specific investments and information is incomplete. The features influencing the level of transaction costs are

    “…asset specificity (especially) and information impactedness, opportunism and bounded rationality, uncertainty and small numbers bargaining, together with frequency” (Williamson, 1983).

    When transaction costs are high (i.e. when exchanges recur frequently, require specific investments, potential exchange partners are few, and/or outcomes are highly uncertain), they are best performed within a hierarchy (within the firm), as this means information transfer is eased, opportunism is discouraged and conflicts can be resolved by authority. Uncertainty in the transaction environment complicates contractual governance (i.e. market exchanges), because managers are boundedly rational. Hence, according to TCE, uncertainty should lead to higher levels of vertical integration, or SCM (Ellram, 1991).

    While TCE focuses on economic efficiency as a means to achieve competitive advantage (perform better and out survive those who do not act in accordance with TCE principles), the IO view is to

    “…to shield the firm, to the maximum extent legally possible, from competitive forces” (Teece 1984: 4).

    In IO, industry — not transactions — is the unit of analysis; industry characteristics determine the sources of profitability and the company’s position in the industry (i.e. the structure-conduct-performance paradigm). Porter (1980) turns this focus around, from what imperfect competitors should not do, to what the smart manager should do, in order to curtail competitive rivalry, by low cost, differentiation or market power advantage. According to Ellram (1991), vertical integration can be viewed as an alternative to SCM, as it attempts to manage channel efficiency. Within this stream of research, uncertainty influences the make-or-buy decision (or SCM level) in different ways, and recommendations are unambiguous. First, uncertainty can be used strategically by industry incumbents, to create entry barriers for potential entrants lacking established market knowledge (Sheperd, 1997). With input supply uncertainty regarding price and quality, upstream vertical integration can help the company forecast input prices and establish the best input mix. With uncertainty regarding demand, less vertical integration is preferable. Harrigan (1983) recommends low levels of vertical integration in the face of demand uncertainty or technological uncertainty.

    Finally, RBV literature accentuates resource heterogeneity and immobility (i.e. input market imperfections) as the sources of competitive advantages for firms, opposite to the IO perspective where these are accrued through product market imperfections (Barney, 1986; Wernerfelt, 1984). Some of the resources held by firms are either costly to duplicate or inelastic in supply. Exploiting and internalizing such resources can bring about economic rents above average. Vertical integration, or the way companies organize their supply chain, can be a way of creating valuable and rare resource combinations that are difficult to imitate. No rule of thumb exists for when to integrate vertically, but efficient company boundaries should follow a comparison of the relative strength of internal and external capabilities (Langlois, 1997). Where TCE explains the existence of the firm by analysing market failure and its influence on efficiency (and thereby also managerial hierarchy), RBV tries to answer why firms differ by underlining the smart response to market failure. Also, in this approach, uncertainty has no clear effect on vertical integration. Barney (2002) argues that when uncertainty is associated with unanticipated sources of opportunism in an exchange, vertical integration is an appropriate way to avoid it. If uncertainty is associated with the future value of an investment, flexibility becomes more important, and less hierarchical governance is preferable. Market uncertainty makes it difficult to decide which capabilities will lead to longterm success. Consequently, flexibility should be nurtured in order to enable quick responses in developing the necessary capabilities once uncertainty has been resolved.

    Management theory offers a large number of recommendations regarding the best strategic countermeasures companies have at their disposal in the presence of uncertainty in their surroundings. The nature of the uncertainty determines which countermeasure to employ, but even within the same perspective, advices seem to differ. Below, the treatment of uncertainty within SCM is briefly presented.

    SCM and uncertainty

    In the SCM literature, uncertainty is dealt with in different ways. At the core of logistics is the imperative that all supply chain processes (from raw material to the customer) should add value to the product. If added resources do not contribute to enhance the end product’s value, it is waste, and should be eliminated. In a “one sold, one made” perspective, inventories are the most obvious case of waste. When embedded in an uncertain environment, uncertainty will propagate through the entire supply chain system and complicate SCM (Davis, 1993). Uncertainties, occurring between stages in the chain, are most often assured against by using inventories, i.e. “protection against life in an uncertain world” (ibid., p. 38), or providing excess capacity (van der Vorst et al., 1998). Buffers, in time, capacity or inventory—to cope with uncertainty—lead to inefficient processing and non-value activities (van der Vorst & Beulens, 2002).

    One of the most influential approaches to uncertainty in the SCM literature comes from Fisher (1997). In his framework, the product type is crucial for the choice of supply chain, and the variation in level of uncertainty surrounding the demand for the product yields different supply chain design. He distinguishes between “functional” and “innovative” products: By “functional”, Fisher means products that satisfy basic needs, have long life cycles and enjoy a stable, predictable demand, while “innovative” products have short life cycles, exhibit great product variety, and meet unstable, unpredictable demand in their markets. According to Fisher, supply chains should focus on efficiency to minimize the costs of functional products. For innovative products, supply chains should be designed for responsiveness to avoid expensive market mismatches. Fisher’s emphasis on market respons¬iveness and physical efficiency is similar to Christopher’s (2000) distinction between the leanness and agility: where leanness suits high volumes, homogenous products with predictable demand like commodities, agility suits low volumes, differentiated products with high demand variability. Stable demand allows for a focus on efficiency and low cost. Volatility in demand for innovative products entails a greater risk on the part of producers in terms of shortage or excess supply. This risk is escalated by shorter product life cycles, which favour a market-responsive supply chain.

    Lee (2002) elaborates on Fisher’s discussion of uncertainty by also including disturbances on the supply side of the manufacturing process. He distinguishes between stable and evolving supply conditions:

    “A ‘stable’ supply process is one where the manufacturing process and the underlying technology are mature and the supply base is well established. An ‘evolving’ supply process is where the manufacturing process and the underlying technology are still under early development and are rapidly changing, and as a result the supply base may be limited in both size and experience.” (p. 107).

    Lee acknowledges that food products might have a stable demand but a highly variable supply side, as quantity and quality are dependent on weather conditions: a situation suitable for our setting. Based on product type (functional or innovative) and supply conditions (stable or evolving), he prescribes four distinct types of supply chain strategies for reducing uncertainties on the supply and/or demand side. One of these strategies is a risk hedging strategy, appropriate for functional products in evolving supply processes. Inventories are then pooled and resources shared among supply chain participants, which shields individual actors against the risks associated with supply disruptions by sharing safety stocks with other actors. Inventory pools decouple the supply chain effectively, and, for downstream companies, multiple supply bases safeguard backup supply.

    Mason-Jones et al. (2000) combine leanness and agility in the same supply chain, as an equivalent, yet opposite, approach. In their hybrid strategy, “leanness” is retained upstream of a determined decoupling point ‘4’ , while processes downstream of this point focus on flexibility (agility). This strategy is in their view better able to ensure best practice SCM when early supply chain stages are relatively stable, while end-markets are calling for increased attention.

    Supply chain managers are vulnerable to many different forms of uncertainty, and the need for SCM is related to the development of the competitive business landscape in the late 1980s and early 1990s (see e.g. Ellram, 1991; Hutt & Speh, 2004). Globalization, market deregulation and technological progress have created greater competitive pressure, both within and between nations. However, no general SCM prescriptions exist for how to diagnose and take action against contingencies, and managers’ perceptions of uncertainties might vary significantly. In the following section, we present some specific contingencies in our chosen setting, which create uncertainty and deserve managers’ attention when supply is virtually stochastic.

    Research method and industry-specific challenges

    This section describes how we examine our research question empirically, i.e. to which degree supply chains in our industry subscribe to SCM practices, and if they reap the prescribed benefits therefrom. The industry consists of approx. 500 companies in 11 different industry segments — defined by the main products they bring to the market. We focus on two distinct supply chains, the stock¬fish segment and the whitefish fillet segment. Common to both supply chains are substantial uncertainty related to input supply. The two different supply chains was chose for this study because they cope with supply uncertainty in different ways. Thus, we obtain variation on how these chains are managed at the same time as undesired variations in industry conditions is kept at a minimum. In this way, “industry effects” caused by cross-industry differences are unlikely to influence the results.

    The main data source is the annual profitability study of the fish processing industry (Bendiksen, 2010). For more than 40 years, the Norwegian fish processing industry have been mapped regarding its profitability, flow of input and products, structure and markets at our institute, which have brought about expert knowledge on this industry. In addition, we have carried out commissioned research for the industry, industry organizations and authorities in the same period. For this specific analysis, general managers in two companies in each supply chain were interviewed on issues regarding the production process – from inputs to markets. Methodically, we compare the two supply chains by contrasting them with the criteria for the ideal SCM practice, derived from the research literature (cf. Table 1). The outcome of this comparison is highlighted and explained. In addition, we report how the two supply chains score on performance indicators, in order to map how their SCM-adherence meets the main goal for SCM:

    “…to maximize profit through enhanced competitiveness in the final market” (Waters, 2007: 24),

    and whether SCs by their SCM practice achieves a competitive advantage.

    We have concentrated on the two supply chains to capture how companies make different adaptations in this industry environment. Both segments share the same supply base, and in many instances they are served by the same raw material vendors: fishing vessels of different sizes using different gears, from small coastal vessels fishing with hand lines to large ocean trawlers. Different vessels catch different types of fish, and different gears usually catch fish of different sizes. The quality of the catch varies with season, gear and onboard handling. Once quality losses occur, it cannot be recovered at later stages in the supply chain.

    The most important whitefish species are cod, haddock and saithe. The Northeast Arctic cod is the most important species, for fishermen as well as processors, both in terms of catch value and volume. Biological features, such as migration patterns, weather conditions and abundancy, create a seasonal supply with a high degree of variability. For cod, this presents itself in the seasonality of the two main fisheries. First, from their normal habitat in the Barents Sea, mature cod migrate to the coast of Northern Norway (mainly Lofoten) to spawn in the period between February and April. Second, younger year classes of cod — feeding on capelin — follow the capelin on its way to spawn along the coast of Finnmark in the period between March and May. These periods are the two main seasons for coastal vessels. Where vessels in the Lofoten fishery bring ashore large-sized cod of great quality and value, the landings from the Finnmark fishery bring cod that is smaller in size, with potential quality weaknesses. Larger vessels (like trawlers) are less dependent on weather in their operation, usually fish far off shore and catch fish of smaller size, with less seasonal variation.

    Fishing is a highly regulated activity, and authorities impose both input and output regulations on the fishing industry. Following advice from the International Council for the Exploration of the Sea (ICES) and bi- and multilateral negotiations, the Government allocates Norwegian quotas to fishermen. In addition, the value chain link between the fishing and fish processing industries in Norway is highly regulated. One example is that only registered fishermen are allowed to own and operate registered fishing vessels, leaving fish processing companies excluded from upstream vertical integration. However, some exemptions have been granted (Hermansen et al., 2012), and today, most cod trawlers are owned by whitefish filleting companies. Integration towards other parts of the fishing fleet is virtually non-existent. In addition, sales organizations collectively owned by fishermen, have legislative monopoly rights to attend all first-hand sales of fish. These sales organizations can also unilaterally determine minimum prices for fish, though in practice, prices are determined following negotiations with fish processing company associations. Furthermore, fish processing companies are prevented from purchasing the ‘most desirable’ parts of the catch from vessels, and must buy the whole catch from each vessel. Fish auctions are an exception, where fish frozen at sea is sold in homogeneous batches regarding species and fish sizes. Usually, fishermen also catch several bycatch species, even when targeting only one.

    The raw material vendors, providing the fish processing industry with its most important input, are subject to many and, in part, very stringent regulations, due to the restrictions imposed on actors. Catch quotas and fish stock composition fluctuate from year to year, and variations in weather conditions, abundance and availability lead to catch variations from month to month, week to week and day to day. The supply of fish is thus associated with great uncertainty, both with regard to landing volume, quality, and the species and size of fish supplied. Hence, Burt & Pinkerton’s (2003) definition of procurement as:

    “…the systematic process of deciding what, when, and how much to purchase; (…) and the process of ensuring that what is required is received on time in the quantity and quality specified”

    becomes an ideal, far from the reality perceived by managers of fish processing companies. Rather, in supply chains for fresh food, as in the present case, adequate supply is seldom provided by standalone companies, due to perishability and shelf life constraints (van der Vorst & Beulens, 2002).

    Perishability creates uncertainty in food supply chains (Georgiadis et al., 2005; Hobbs & Young, 2000; van der Vorst et al., 2001), and fish is a highly perishable asset. The species available in Norway, where the natural habitats of the fish entail sea temperatures well below 10°C, are even more perishable than agri-cultural products, because the natural bacterial flora of these fish is not curtailed by product cooling in the range of 2–6°C, which is the regular temperature in retailer display counters for fresh products. Suppliers counter this uncertainty by locating a buyer fast, as the fish cannot endure long breaks on its journey to the market. In many cases, warehousing products hoping for improved market possibilities is not an option for suppliers.

    Vorst et al. (1998) identify inherent uncertainty as especially present in food supply chains, and this uncertainty is related to natural variations in quality, seasonal patterns, weather and biology. In the industry addressed here, supply management becomes a critical task. The nature of the supply uncertainty faced by fish processing companies differs from the supply uncertainty typically described in SCM literature. Davis’ (1993) defines supply uncertainty as

    “…[relating] to the unpredictable nature of the quantity, quality and timing of supply, which can occur due to (1) various manufacturing or logistical problems, (2) unresponsiveness to change in volume or product specification and (3) opportunistic behaviour.”

    No doubt, managers of fish processing companies struggle against the quantity, quality and timing of supply on a daily basis. The problems are, however, neither due to manufacturing or logistical problems (in a narrow sense) nor the unresponsiveness or opportunistic behaviour of suppliers. Without rejecting these arguments as uncertainty sources, the major cause of uncertainty demanding manager attention in this industry is the harvesting and supply of a biological resource, where variations in weather, abundancy and composition makes timing, quality and quantity of supply virtually stochastic. These sources of uncertainty can only to a limited degree be remedied by strategic purchasing, long-term relationships, intercompany communication, cross-organizational teams and supplier integration (Paulraj & Chen, 2007). The only way to reduce this kind of uncertainty through SCM is to increase the exchange of information up- and downstream the chain, and by adopting safeguarding procedures.

    Seasonality, created by the biological nature of this raw material, imposes high levels of uncertainty in the factor market and reduces predictability in the whole supply chain. In some central fish markets, consumption is also seasonal. For instance, in Brazil, one of Norway’s most important markets for clipfish (i.e. salted and dried fish), roughly 80 percent is sold and consumed during the Christmas and Easter holidays. This underlines the severity of the bullwhip effect in this supply chain, where demand variability in end markets seems to have a self-reinforcing effect on inventories further up the supply chain. Taylor & Fearne (2006: 379) address this challenge facing food supply chains, caused, in part, by the mature and highly competitive food retail market, in the following manner:

    “…fragmentation and commodity culture invariably leaves primary producers at the end of a long bullwhip, struggling with the significant challenge of balancing inherent uncertainty in supply with growing uncertainty in demand.”

    Another feature of the Norwegian fisheries industry is its strong export orientation, where estimates of the export share is in the range of 9098 per cent. Most of the industry actors — from raw material vendors to exporters — are small- and medium-sized enterprises (SMEs), and limited cooperation between them exist. Hence, in facing international food producers or global retail chains with great purchasing and bargaining power, one can easily imagine the “terms of trade” being forced upon them, being ‘order takers’ instead of ‘order makers’ (Holter et al., 2008). The global market for whitefish is regarded as both highly competitive and uncertain (Haugland & Grønhaug, 1996), and Norwegian whitefish export is organized as a typical “middleman’s business”, similar to commodity markets, where

    “…transactions follow a repetitive pattern, with both exporters and importers having their regular trading partners” (Dulsrud & Grønhaug, 2007: 11).

    Since few quality standards exist for these products and product quality is dependent on mode of transport, the exporter usually has more information regarding product conditions than the importer, who often is unable to ascertain product quality until after delivery. In this context, trust between sellers and buyers is crucial; written documentation is scarce and few transactions follow formal contracts. Reneging is rare, but would have immense financial consequences for the seller, as would complaints and returns. Unlike the organization within the agri-food business in Norway (where farmers hold proprietary interests in the entire chain, products are sold almost exclusively on the domestic market only and prices are set unilaterally in cooperation with the government), fishermen and fish processors have — despite their mutual dependency — opposing interests when it comes to the price of the raw material: what is the sole source of income for fishermen is the highest cost component for fish processors, who compete in an international market place. Consequently, the strategic uncertainty is considerably higher in fish supply chains.

    Fish product supply chains are characterized as push, rather than pull, systems. Traditionally, the Norwegian fisheries industry is characterized as volume-oriented, where target figures are related to production yields, batch sizes, and inventories rather than balancing production with consumer demands. The development in food supply chains in recent decades has been one where power has shifted from manufacturers to groups of retailers. This has, in turn, rendered food products as “…functional products with volatile and unpredictable demand”, as “retailers set the prices and demand frequent and responsive deliveries on short notice” (van der Vorst et al., 2001: 74). In our analysis, the total supply chain is taken into account, but the emphasis is placed on the supply side — an environment shared by almost all aspects of the Norwegian fish processing industry. This is also the business area that deserves the most attention from managers in this industry (Ottesen & Grønhaug, 2002; 2003), where purchasing is not only an integral part of running the company (Gadde & Håkansson, 2001) but one of the most important ones.

    Fish supply chains have distinct features in common with other food supply chains, like the perishability of products, the seasonality of supply and, in some cases, the need for an uninterrupted chilling/freezing chain from harvest/processing to the retailer (asset specificity). However, in some respects, the seafood supply chain (based on wild fish, as opposed to aquaculture) differs considerably from other food supply chains — mainly due to the lack of control upstream in the chain. Harvesting is subject to great uncertainty created by nature — particularly weather conditions and biological factors. But where the farmer can sow his cultivated soil in the spring and, with a relatively high degree of certainty, plan his harvest in the summer/autumn, the fisherman has no influence on the harvest in the season to come, other than to keep his gear and vessel in good condition and being ready to put in the effort necessary when possibilities turn up. If measured from spawning to catch, production cycles are much longer in fisheries than in agriculture. Furthermore, it is out of harvesters’ control, which makes it difficult to implement health and safety, traceability and animal welfare standards. Also, the fluctuations experienced in fisheries are higher than those seen in agriculture ‘5’. Both chains deal with regional and seasonal variations in supply, but there is a greater level of uncertainty regarding the fish harvest, because abundancy and availability plays a greater role. In fact, typically 25 percent of the cod is landed in March alone, and 50–60 percent is landed in in the period between February and April every year, greatly affecting the industry’s capacity utilization.

    Above, we have argued that the setting under scrutiny is one where considerable uncertainty is present. In the next section, we will address the challenges this creates for supply chain management in this business environment, and how two different supply chains perform – using different strategies in order to survive and prosper.

    Findings

    The two selected supply chains in the Norwegian fish processing industry are the stockfish and the whitefish fillet supply chains. Our predominant focus on the up-stream part of the supply chain contributes to level the prevailing down-stream orientation in SCM literature (Erevelles & Stevenson, 2006). Common to both supply chains are the supply challenges noted above, and they represent different approaches to the uncertainty in the supply environment. Both chains are defined by the main product they bring to market, as recommended by New (1997). In the view of central SCM practices, they are dissimilar in many respects, as will be made clear from the discussion to follow. First, however, the two seafood supply chains are briefly described with respect to the main transformation and logistic processes ‘6’ that take place from raw material to consumable products.

    The stockfish supply chain

    Within the fish processing industry, we find 26 companies who mainly produce stockfish, all located in Lofoten, with a total turnover of NOK 651 million and an employment of approx. 194 man-years in 2009. Drying is the oldest kind of fish preservation in Norway, with traditions going back as far as the Viking era, and stockfish is probably the oldest Norwegian export product. The largest market for stockfish is Italy, who receives the best, most valuable stockfish, made from cod. Stockfish is also exported to other nations, especially Nigeria and Croatia. Here, the stockfish supply channel is described for export to Italy, the single most important market, which takes about 85 percent of the Lofoten-dried cod.

    The fish is caught outside Lofoten, mainly with size-selective gears (e.g. gillnets), in March. The fish is normally stored onboard no longer than 6–10 hours before it is landed (headed and gutted) to processors. There, the fish is rinsed, the fish is tied together in pairs by the tails, and then hung on drying racks, where it is left to dry from early March until mid-June, when it is taken inside for subsequent drying. From August, professional graders sort the fish into 17 different qualities, before it is pressed together in batches of 25–50 kilos and sewn into gunnysacks, ready for export. Most of the production is sold during the autumn. Some is also sold in the spring, but the end-product can be stored for up to a year. When exporting the stockfish, most producers use agents as middlemen, but some export on their own and represent themselves in meetings with importers ‘7’. Stockfish is a very expensive product and possible deterioration is often not discovered until the product reaches the “soaker”. There, the fish is soaked in water for approx. 10 days, until it reaches about the same weight as before drying. After this, it is sent to retailers or restaurants. Italy is actually comprised of five different regional markets, with regional variations in how stockfish is preferred and prepared.

    The whitefish filleting supply chain

    In 2009, there were 9 active whitefish filleting processors in Norway, all but one located in Northern Norway. They had a turnover of NOK 1,537 million and an employment equivalent to 720 man-years. In 1999, the number of companies was 19, turnover NOK 2,038 million and employment at 1,530 man-years. This industry segment has played an immense role as the main employer, and/or sole recipient of fish, in many coastal communities. Due to their importance as local employers and their need for raw material input, these companies have often been granted permission to own large freshfish trawlers that could ensure a continuous supply. Even though many of these companies have a trawler fleet serving them with much of their needed input, they also purchase fish from other, smaller vessels.

    We concentrate our discussion on the most important product from this supply chain: the 400-gram box of frozen cod fillets, exported all over Europe. Today, the 400-gram box contains loin-free fillets, tails and bellies ‘8’ , which have completed the manufacturing process no more than two days after landing. Fresh fish trawlers land their catch after maximum five days at sea, and after the unloading process, which takes 4-5 hours, the fish is sorted according to size and freshness (time elapsed since catch). After mechanically filleting and skinning the fish, the remaining blood, innards, skin and bone are manually removed. The fish is then packed and frozen in boxes of 10 in a couple of hours, and stored locally. Sale is normally prearranged. After a couple of days in local warehouses, refrigerated transport takes the fish to the intermediate warehouses of large food retail chains (domestic or foreign), after which it finds its way to retailers.

    Technology and structural changes in the fishing industry have, however, produced an alternative supply chain structure for this industry. Trawlers with onboard freezing equipment, make six weeks fishing trips and land cod, frozen at sea, directly to processors or to freezing storage plants. From storage plants, batches of fish, sorted by species and size, are auctioned off to the best-paying customers. With this new supply chain actor, the first-hand market for fish has gone global. Landed frozen fish is thawed and manufactured defrosted, a production process lasting only one day longer than what is the case for fresh fish.

    In summary, processing companies in both supply chains use multiple sourcing. However, as both supply chains are push-oriented, the choice of suppliers is not restricted to price, quality and supplier service criteria. Processing firms are said to prefer volume over quality when “selecting” suppliers, in order to reduce transaction costs due to a substantial overcapacity in the industry and floor prices set by the Fishermen’s Sales Organization. In most cases, however, it is the supplier who chooses whom to sell to, and not vice versa. Landing place choices are based on the prices and the service offered by the buyer, and mobility restrictions of the vessel and the condition of the catch (preservation issues) are also taken into account.

    Comparison

    When examining whether different supply chains in the Norwegian fish processing industry operate in accordance with characteristics central to SCM, two challenges emerge: The most severe is an operational one: To which degree are the supply chains in question managed according to SCM best practice principles, and how can this be determined? The second challenge arises from our addressing a collection of firms belonging to the same supply chain (as level of analysis), rather than individual firms. In most empirical SCM-studies, individual companies are studied (Vallet-Bellmunt et al., 2011).

    In addition, we need to translate the “wise words” of SCM into activities and practices observed in the supply chains in question. We do so by following Storey et al.’s (2006) “ideals”. In Table 2, each SCM “ideal” is listed (see Table 1), with scores for the two supply chains (stockfish and whitefish fillets, respectively). The scores are based on our experience-based knowledge of each chain for each “ideal”. An inspection of Table 2 reveals how the stockfish and whitefish fillet supply chains score against the ideally managed supply chain, noted earlier.

    Table 2 Agreement with “ideal” SCM: Stockfish and whitefish fillet

    In Table 2, the two supply chains have been mapped, and scores have been assigned according to how well they suit the “ideals” of supply chain management (cf. Storey et al., 2006). Below, a more detailed reasoning for the scores is given, corresponding to the numerical order of arguments in Table 2:

    A seamless flow of goods can be interpreted as the smallest possible number of stops the product makes on its way from raw material to consumer (raw material warehousing, work in progress, stock of finished goods, etc.) and that the stops products necessarily have to make have the shortest possible duration. Obviously, from the descriptions of the whitefish fillet and stockfish supply chains, we see that the first is closer to a seamless flow than the latter, merely by looking at the production process and the lead time from raw material to finished product.

    None of the chains is strictly pull-oriented, as production is not initiated by individual customer orders. Rather, both chains are supply—or push—oriented. However, the white-fish filleting supply chain is better configured (flexible, with respect to time constraints) to attend to customer demands. This is partly because companies in this chain are vertically integrated towards the suppliers. However, the ability of pulling through demand entirely in this chain is only possible to a limited degree: Despite having ownership in large trawlers, it is not possible for processors to entirely hedge against uncertainties regarding time of delivery, the size and quality of the fish and the composition of the catch. The manufacturing link of the chain has emerged as a good candidate for a decoupling point (cf. Lee, 2002; Mason-Jones et al., 2000); upstream of this, an efficient physical flow is impeded, or even impossible.

    3/4 Information sharing and collaboration throughout the supply chain is better supported in the whitefish filleting supply chain than in the stockfish chain. This is not only because companies in this chain are relatively big and many of them are under joint ownership (as opposed to the small, stand-alone stockfish companies), but also because the level of vertical integration—both up- and downstream the value chain—is high. Upstream vertical integration, towards the fishing fleet, represents a potential for the manufacturer to obtain the raw materials he needs on a timelier basis. It also enables greater information sharing by way of a closer collaboration throughout the chain.

    The whitefish fillet supply chain also makes more use of modern information technology than the stockfish chain. Suppliers (trawlers) and manufacturers collaborate in order to provide raw material for production, in a timely manner and—to some degree—the species and sizes needed for production. Automation of the production and distribution systems relies heavily on IT-enabled systems, tracking weight and temperature from vessel to retailers. IT has been implemented in the stock fish companies too, but to a lesser degree throughout the chain than between supply chain members and outside service providers (customs, sales organizations, etc.).

    “Batch to sale” configuration of products and production is much higher in the whitefish filleting companies than the stockfish companies. The 400-gram fillet box found in supermarkets is identical to what is sent out from the filleting company. When purchasing stockfish in Italy for home cooking, it is rarely found in supermarkets and, if it is, it is hardly ever displayed on a shelf together with other staple products. Consequently, while product design and packing is essential for filleting companies, it is almost absent in the stockfish chain.

    The organization of the whitefish filleting chain is much more customer responsive than that of the stockfish supply chain. Vertical (and horizontal) integration supports collaboration and information sharing in the fillet chain, where information on changes in enddemand is propagated backwards down the flow of goods. This enables a more customer-responsive effort from chain members.

    When addressing whether the supply chain type is lean or agile (or a combination) the adequate point of departure is the type of good brought forward to the market. In our chosen setting, both products are mature products with limited elements of product innovation. Fillets are commodity-like: sold in high volumes, with modest profit margins and forwarded by a chain focusing on efficiency. In contrast, the stockfish supply chain mainly addresses niche-markets, where demand is relatively stable and profit margins largely depend on total quantity supplied and end-product quality (which is unobservable up front). The total production volume is endeavoured balanced with final demand. The main difference between the two products is perhaps the complexity of the end product. Fillets are relatively simple, and inherent product characteristics can in many instances be handled by technology instead of craftsmanship. The labour intensity involved in production has led to production relocation to sites in low-cost countries and a global division of labour. Stockfish, on the other hand, represents a more complex product. Even though the production technology is fairly simple, the outcome is both geographically determined (site specificity) and processes depend on tacit knowledge. The end product is affected by the climate during the lengthy processing period, and must satisfy different preferences in different regional markets, where product quality is finally established. There, products are customized, close to the retail outlets and the consumer. For fillets, similar products are offered to most markets, where product attributes are equal to all customers in multinational markets, except from the packaging, which is differentiated based on the language of the customers. In this respect, we deem the fillet supply chain to be relevant for leanness and efficient production, as described by Fisher (1997). Even though supply conditions are uncertain, companies in this segment have tried to overcome these problems by integrating towards the raw material source, but without the decoupling of chain participants, as recommended by Lee (2002). The stockfish supply chain cannot be characterized by either leanness or agility.

    9/10 The stockfish supply chain scores better than the whitefish filleting chain on mass customization and market segmentation, partly because of product complexity and demand variability. The nature (and trade history) of this product has ensured that further processing takes place in proximity to the end customers, to ensure their demands are met. This is not necessarily done in order to be flexible and responsive to demand changes, but as a safe-guarding precaution, providing consumers with what they want, when they want it. The grading of the end product often directs it to distinct geographical Italian markets where the various qualities are most preferred by customers. The products are thus not, in fact, customized, but the market is segmented.

    Additionally, in order to ensure pipeline efficiency, a seamless flow is preferably supported by a batch-to-sale configuration of goods, information sharing and collaboration among supply chain participants. If the flow of goods throughout the chain is coupled with state-of-the-art information systems “…the transportation system becomes the warehouse” (Tan et al., 1998: 4), and “seamlessness” is more easily attained. From our presentation of the supply chains, it is obvious that the flow of goods to the market from the whitefish fillet chain is closer to fulfilling these ideal SCM requirements than that from the stockfish supply chain. The average company size in the whitefish filleting chain further contributes to fulfilling the ideal SCM requirements, and the fact that several of them belong to one manufacturing concern, eases an overall supply chain strategy and the use of tools to enable better information, coordination, control and organization throughout the supply chain (Cigolini et al., 2004). Company size also ensures an ability to successfully implement complex logistical tools within the whitefish-filleting segment (like JIT, TQM and R&D-efforts with respect to optimal packaging and batch configuration), which, for small companies in the stockfish branch, might be deemed superfluous or redundant utilization of managerial resources (Arend & Wisner, 2005; Bates & Slack, 1998).

    All in all, inspection of Table 2 reveals that the whitefish filleting branch is the one most in accordance with concurrent SCM principles – however, not a ‘perfect match’. Our mapping shows that the whitefish filleting supply chain corresponds better with the “ideal” SCM characteristics in items 1 to 7 in Table 2, than does the stockfish chain. One reason might be the atypical industrialization process this segment has undergone, partly due to its political legitimacy, where the utilization of modern technology has been central. Also, of the two supply chains addressed here, whitefish filleting has suffered the most from increased competitive pressure in recent decades.

    SCM and performance

    The motivations for implementing SCM are many. Short-term objectives include increased productivity and reduced inventories and lead times. On a longer term, improved customer satisfaction, competitive advantage, and increased profitability (for all chain members) are the objectives (Li et al., 2006; Tan et al., 1998). Therefore, one promising departure for measuring the success of SCM implementation and adherence to SCM principles is looking at the organizational performance of chain members. Despite the great focus on performance effects from SCM, few studies have examined performance effects empirically, especially when it comes to the impact of SCM on company profitability. One reason for this dearth is that no consensus exists for how to measure and monitor supply chain performance. Otto & Kotzab (2003) suggested two possibilities: Either measure whether the company profits from organizing its operations in accordance with SCM principles, or measure performance against a specifically defined goal for which SCM is assumed to be a useful measure (like increasing supply security). We address profitability of SCM outcomes in line with Li et al., (2006), who found that SCM practices positively influence both the level of competitive advantage and organizational performance. Vickery et al. (1999) found that volume flexibility positively correlated with financial performance (ROI and ROS) in the highly cyclical furniture industry. Finally, Tan et al. (1998) applied performance indicators (market share, return on assets, etc.) of individual manufacturing companies as dependent variables explained by the company’s customer relations and sourcing practices, and found a strong correlation with corporate performance.

    Average profitability in the fishing industry (i.e. the fishing fleet) has exceeded that of the fish processing industry since 1996. This is not surprising, as fishing involves the harvesting of a renewable resource, which, if managed properly, should achieve economic rent. Parallel to the multiple sourcing of fish processing companies, fishing vessels have multiple buyers for their catch, depending on price, species caught, catch area and season. Hence, the supplier base of a processing company can consist of numerous vessels, just as the circle of customers. It is natural to measure supply chain profitability at the processing stage, as this is where the main transformation process takes place, “sandwiched” as it is between suppliers and customers.

    The two different segments of the processing industry exhibit different levels of profitability. In Figure 1, the annually weighted average of return on investments and profit margin (ROI and PM) is displayed for whitefish filleting and stockfish processors from 1995 to 2009. While profit margins illustrate how much of the sales end up as profit to owners (and tax), return on investment allows for a measuring of profit against total productive capital employed.

    Figure 1 shows that the stockfish processors have enjoyed better profitability than the whitefish filleting industry, both in terms of ROI and PM, in the period. Large inter-year variations take place, but stockfish companies have clearly, on average, generated better results than whitefish filleting companies. As can also be seen, the financial crisis in 2008/2009 hit this industry hard. Together with exchange rate unrest, it hit the stockfish supply chain the hardest, because the main export country (Italy) belongs to the group of EU-countries struggling the most in the wake of the financial crisis. Still, the finding is surprising, as it, from an SCM perspective, contradicts conventional recommendations.

    We demonstrated above that the organization of the stockfish supply chain is inferior to that of whitefish filleting, as measured against the “ideals” from SCM. Here, we find the supply chain best in accordance with SCM principles also to perform the worst. Below, we shed some light on the paradox of SCM principle adherence and the lack of profitability effects therefrom.


    Figure 1 Return on investments (left) and profit margin (right) for whitefish filleting and stockfish firms in the period 1995–2009. Source: Bendiksen (2010)

    Discussion

    Our results shows that prevailing SCM principles are more commonly implemented in the whitefish filleting supply chain than in the stockfish chain. Contradictory to literature prescriptions, our findings indicate that the stockfish supply chain displays greater long-term financial performance (i.e. competitive advantage) than the whitefish filleting supply chain, despite the fact that it to a much lesser degree conforms with prescriptions of “ideal” SCM. To our knowledge, the only SCM research undertaken in a similar setting, is Hameri & Pálsson’s (2003) study from the Icelandic fisheries industry ‘9’ . They take a wider approach, where they map the situation of the Icelandic seafood supply chain and point to its single largest challenge, which is to absorb raw material flow variations upstream, as — after all — the demand for fresh, salted and frozen fish is relatively stable.

    According to Chen et al. (2004), supply management contributes to enhanced financial performance for the buying company, but is also important in fostering supply management capabilities, which may generate durable strategic advantages. In our setting, the reasons why SCM compliance does not coincide with durable top-class financial performance can be many. One is that gaining and sustaining competitive advantages require more than a well-designed and well-managed supply chain. Company size might also play a role. Here, we find the largest companies, both in terms of turnover and the number of employees, within the whitefish-filleting branch. According to Li et al. (2006), large organizations require more effective management of their supply chains, as their supply chain networks are more complex than those of their smaller competitors. For a supply chain designed for scale economies (hence, low unit costs), it might be unfair to be measured against a flexible chain with seasonal production, serving a niche market, even though the supply side challenges are similar. Small companies in this uncertain supply side environment might have benefitted from capabilities emphasising flexibility, which have been harder to implement in larger organizations with higher capacities (minimum efficient scale) and corresponding cost penalties (Dreyer & Grønhaug, 2004; Vickery et al., 1999). Consequently, larger companies with specialized equipment and a strategy to serve the market in a continuous manner are heavily penalized if supplies fail to appear, and production is temporarily shut down, because their fixed costs are relatively high. The crucial issue here is the supply side uncertainty, and, as noted by Ottesen & Grønhaug (2003), managers in the Norwegian fish processing industry devote most of their attention towards one specific part of the business environment—the input market. Hence, the uncertainty created by nature and/or the strategic acts of the processing companies’ counterpart in the raw material market, is the single most resourcedemanding feature for managers in this industry.

    Product characteristics and consumer demand also shed light on performance differences. Globalization, competitive pressure and market fragmentation have affected whitefish filleting companies much more severely than the stockfish supply chain. With its commodity-like product exposed to competition from other species and from other nations, the whitefish filleting branch is ‘stuck in the middle’ with falling margins, due to increased competitive pressure in both input and output markets. Onboard freezing and subsequent warehousing opened up the raw material market, which eroded localization advantages. Due to this, Norwegian whitefish fillet producers found themselves in competition with Chinese companies ’10’ , producing the “same” product at lower labour costs, but also with less valuable species like Alaska pollock, hake, pangasius, tilapia and blue whiting. Structural changes in the supply chain, with increased bargaining leverage at the retailer stage, have also altered the business landscape considerably. The dynamic and rapid changes in the competitive environment led to eroding advantages for whitefish fillet processors (Bendiksen & Dreyer, 2003; Sogn-Grundvåg et al., 2007). Even though conditions were in place for near ideal SCM in this segment, the possibilities for profitability levels above average became limited as time passed.

    Norwegian stockfish has one major market (Italy); few substitutes exist, and processors are to a large degree insulated from the competitive pressure affecting whitefish filleting companies. Instead of trying to control the uncertain supply environment in which fish processing companies are embedded, history and tradition have taught stockfish producers to adapt to the inherent uncertainty, and enabled them to respond in a flexible manner to supply uncertainty, since demand conditions have appeared to be relatively stable. For stockfish producers, weather and climate unpredictability also exacerbates uncertainty within the manufacturing process. In fact, this SC’s adherence to market segmentation and mass customization principles is by and large dictated by biology and weather conditions. Segmentation is mainly geographical, based on consumer preferences. Processors, however, have very little influence on the end product. Once the fish is on the rack, weather does its trick and the grader later determines quality according to his best ability. Similarly, the element of mass customization follows the same pattern. This supply chain has also kept their localization advantage despite vast structural changes in the fishing fleet, due to their demand for large sized cod, which is more or less guaranteed as long as the fish continues to migrate to Lofoten to spawn. Furthermore, the demand side for stockfish is stable and Norwegian processors are, by and large, shielded from foreign competitors for this functional product. The product characteristics (with respect to shelf life and transport requirements) enables warehousing practically anywhere downstream the supply chain, which should favour SCM practices among chain participants. Such practices are, however, not implemented. One reason for this is that countering uncertainty (i.e. implementing SCM) is demanding on both time and resources, and might produce a great deal of hassle (Mason-Jones & Towill, 2000) — a cost small-scale stockfish producers are unwilling to bear all the while demand uncertainty is handled satisfactorily.

    Supply side conditions are the largest obstacle to implementation of effective SCM practices in our setting, but in literature, this side of the coin is often neglected as a problem for the supply chain. For instance, Mason-Jones & Towill (2000: 45) ascertain that “… the supply side and manufacturing process segments are essentially under the direct control of the business and may be tackled using principles such as lean thinking”. Furthermore, Childerhouse & Towill (2004: 586) assert that “… supplier interface uncertainty results from non-compliance with our orders”. In the fish processing industry, this is clearly not the case. Orders for fish are only exceptionally placed, and the supplier interface is either near faceless, as in the case with frozen fish or pelagic fish auctions, or highly relational, as in the traditional long-term relationship between colocalized vessel owners and processors.

    If SCM literature is to address the challenges occurring in supply chains like these, it is important to emphasize the supply of fish as a “push” system, rather than to assume it is a demand-driven “pull” system. Hence, theory prescriptions are only to a limited degree able to address the SCM challenges in our setting, because the demand-driven paradigm is off-set by the potential limitation that upstream supplies can be unavailable when down-stream demand arises. Taylor & Fearne’s (2006) study from agri-food chains ascertains that even though seasonality and unpredictable events such as weather changes impact end-user demand for fresh food products, promotional policies was the most common reason for the variability in weekly consumer demand. In the supply chains visited here, we would argue that the up-stream supply variability exceeds that of the demand side, at least for the stockfish chain. Hull (2005) gives several examples of supply chains in which the flow of goods and services is triggered by the supplier of the product, not by customer demands or demand forecasts. One of these examples is a supply chains like ours, with perishable products and variable supply. In such supply chains, Hull acknowledges that:

    “…customers’ needs, while always important, are subordinated to the decisions and needs of the supply source” (p. 219).

    This corresponds with Ottesen & Grønhaug’s (2003) findings from the Norwegian fish processing industry, where the greatest attention of managers was directed towards the supply source.

    Hull’s (2005) treatment of supply-driven chains are categorized in four major themes, which all suit our cases. First, supply initiates the product flow, and operation interruptions must be resolved quickly to avoid significant delay penalties. Second, ‘resilience’ is needed to ensure the flow of supply. Alternative markets should be available if one fails, or price adjustments should be made to encourage (or discourage) demand. Third, products are like commodities, because they are sold on price, typically in multiple markets, geared towards the most profitable. Finally, customer services are mainly guided by price. In supply-driven chains, the bullwhip effect is reversed, based as it is on the fear of demand limitations, whereas in demand-driven chains it is based on the fear of supply limitations. In demand-driven supply chains, information sharing between chain participants is assumed to reduce the bullwhip effect. In supply-driven chains, however, information sharing might increase the bullwhip effect, because customers might demand price reductions if they gain knowledge of supply increases, reduced primary prices or operational efficiencies.

    This situation could occur in our setting if, for instance, quotas or landings increase, exvessel prices fall or technological advantages take place in the manufacturing process. This situation occurred during the international financial crisis in 2008/2009, where a severe depreciation of the Icelandic currency, among other things, worsened terms of trade for Norwegian fish processors. As a consequence, Norwegian ex-vessel prices for cod fell by 30 percent during the first half of 2009, while stockfish prices (to Italy) fell by 40 percent from December 2008 to December 2009. Export prices for frozen cod fillets, which were more robust in terms of the number of available markets, fell by 20 percent during that year. As a consequence, the profitability in the whitefish filleting supply chain was less affected than the stockfish supply chains in 2008/2009, as shown in Figure 1. For stockfish, industrial experience-based knowledge dictates that if production and supply to the Italian market exceed approximately 3,000 tonnes annually, prices will fall, leaving everyone worse off. With more accessible information, for instance by web-based solutions on ex-vessel prices and quantities, Italian importers are equipped with much better arguments in haggling over contractual terms and conditions.

    As underlined by van der Vorst et al. (1998), the inherent uncertainty facing managers in this industry can only marginally be remedied by SCM. Hence, textbook ideals on SCM implementation must be adapted to the actual business environment by taking the contextual embeddedness into consideration. In our setting, uncertainty favours SCM, but SCM alone is inadequate to create and defend competitive advantages. Ellram (1991) claims that vertical integration can be seen as an alternative to SCM, and Kouvelis & Milner (2002) assert that greater supply uncertainty increases the need for vertical integration. Here, the whitefish filleting sector has undertaken upstream vertical integration. However, this strategic measure does not fully insulate the companies from the unpredictability of nature (Hermansen et al., 2012). Instead, due to the seasonality of fisheries, fish processing companies invest in production capacities to be able to handle landing peaks. Despite efforts to forward fish to areas with less supply, or to sell the fish unprocessed, the result is nevertheless a substantial overcapacity in fish processing, leading to excess catch demand and ex-vessel price press.

    Figure 2 shows the monthly catch volumes of cod in the northernmost Norwegian sales organization (handling 85 percent of total Norwegian cod sales), together with ex-vessel cod prices (left axis) and export prices for stockfish and frozen cod fillets (right axis) for the period January 2008 to December 2011.

    Figure 2 Monthly landings (bars) and ex-vessel prices (blue line) for cod (left axis: in thousand tonnes and NOK) and export prices (dotted lines on right axis) for stockfish (green) and frozen fillets (purple). January 2008–December 2011. Source: Norwegian Fishermen’s Sales Organization and Norway Seafood Council.

    Figure 2 shows the vast seasonal volume differences in cod landings, to which processors must adapt. Stockfish producers purchase fish during the peak months (February-March), whereas whitefish filleting companies might face serious obstacles when trying to utilize production capacity during the summer months. Fillet export prices correspond more to the trend of the ex-vessel price than what is the case for stockfish export prices. Price levels for the two also reflect the ratio between round/live weight and product weight, which on average is 3.25 and 6.53 for fillet and stockfish from cod, respectively. The reduction in stockfish export prices is more severe compared to ex-vessel prices after November 2008. What makes this dramatic for stockfish producers is the time lag between purchase and sale, and the work-in-process inventory. Since fish is purchased in the winter, processed throughout the spring and summer and then sold in the autumn, the 2009 season was quite challenging for stockfish producers, who had purchased fish at prices that were hard to redeem in the market later that year. Stockfish export prices appear to have largely recovered in 2010. For whitefish filleting companies, operating under much shorter lead times, break-even prices seemed much more feasible, with greater flexibility to exploit the margins between input and output prices. It should be noted that behind the average prices and profit measures we operate with here, a vast variation exist, implying that we find firms – in both supply chains – that are better off than others.

    Conclusion

    Recommending a single, unique and blissful SCM strategy for the Norwegian fish processing industry would likely leave more companies worse than better off. Each individual company is probably the best to judge how it should satisfy its customers — within the confines of the environment it operates. Blissful strategies, created and followed by Toyota, Dell, Wall-Mart and other powerful companies, are not necessarily easy transformed into feasible, successful strategies for SMEs. Nevertheless, lessons that can help the company make well-informed decisions can be learnt from logistics, management, economics and sociology — without trying to force a scheme upon the company. There is, however, no doubt that a proper focus on managing every step of the supply chain can turn out to be more effective than the strategy hitherto most often adopted in this industry, namely upstream vertical integration (Isaksen et al., 2004). Two main challenges remain: to balance the needs of customers with the varying flow of inputs from suppliers, and to align the conflicting goals of the supplier and processor regarding fish prices. This strategic window can be favourably exploited by focusing on the core competencies companies possess, mainly related to processing know-how and detailed product market knowledge. This is valid for producers of both stockfish and whitefish fillets, and a promising point of departure could be an active supplyside partitioning (Erevelles & Stevenson, 2006) and strategic supplier segmentation (Pressey et al., 2009), where the company differentiate between its ‘arms-length’ suppliers and ‘partners’ (Dyer et al., 1998).

    Profitability variations can be explained by many different factors. The competitive power and position of companies are often linked to either a good cost position and/or a superior value position. A company’s competitive advantage, relative to its competitors, can be the result of the company’s ability to enjoy a collection of resources that enables it to market products that are either perceived by customers to be of higher value and/or produced at lower costs (Hunt & Morgan, 1995). In our context, stockfish producers have obviously enjoyed a greater competitive advantage than filleting companies, but SCM can only to a limited degree explain this difference. The advantage of the stockfish supply chain seems to stem from their unique product with relative few competitors — a unique regional brand feature similar to those of Cognac, Parmesan cheese or Iberian ham: The Lofoten stockfish.

    In this study, we have not tried to explain the significant profitability variations among stockfish companies. An important finding, however, is that the implementation of SCM in our setting has to be adapted to the distinctive characteristics that this industry is faced with in their specific context. An indepth examination of how the stockfish companies individually handle SCM tasks would therefore be an interesting continuation of this study. The level of analysis should be changed, from industry to company (or rather single supply chain), because SCM in its nature is an activity undertaken by (groups of) companies, not industries. Similarly, in the whitefish filleting supply chain, a study could be carried out in order to isolate the effect of whether a varying degree of SCM implementation among companies can explain the variations in profitability. In this perspective, a more thorough analysis of individual successful companies’ implementation of SCM strategies could prove fruitful, to point to profitable effects therefrom.

    By adopting the idea that SCM must be adapted to the challenges producers are facing, changes in the context and business climate can alter the value and significance of SCM. A technological development in the stockfish chain, enabling a cost-effective and quality-enhancing artificial drying of cod (even frozen at sea), could potentially render the advantage of Lofoten producers redundant and erode profitability in this chain. Such a scenario will probably make SCM much more important than under today’s processing technology.

    For policy makers, any step to improve information sharing in the chain, enabling the potential for traceability and, thus, increased customer satisfaction, would support the chain’s competitive power and improve SCM. Further, to keep and protect Norwegian seafood producers’ competitiveness on the global marketplace it is essential that authorities manage waters and fish stocks in a sustainable manner, so that products can be marketed as healthy, and “originating from cold, clear Norwegian waters”.

    The practical implication from this study is that company managers in this industry need to develop contextual knowledge and take into account the distinct characteristics in the industry as well as the products they produce and offer, when implementing SCM. Success will depend upon a best possible utilization of and adaptation to the resources deployable for the supply chain.

    References

    Araujo, L., A. Dubois & L.-E. Gadde (1999). Managing interfaces with suppliers. Industrial Marketing Management, 28:5, pp. 497–506.
    Arend, R.J. & J.D. Wisner (2005). Small business and supply chain management: Is there a fit. Journal of Business Venturing, 20:3, pp. 403–436.
    Barney, J.B. (1986). Strategic factor markets: expectations, luck and business strategy. Management Science, 32:10, pp. 1231–1241.
    Barney, J.B. (2002). Gaining and Sustaining Competitive Advantages. 2 edn., Upper Saddle River, NJ: Prentice Hall International).
    Bates, H. & N. Slack (1998). What happens when the supply chain manages you? A knowledge based response. European Journal of Purchasing & Supply Management, 4:1, pp. 63–72.
    Bendiksen, B.I. (2010). Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien 2009. [Annual profitability study for the fish processing industry] (in Norwegian). Report No. 45, Nofima, Tromsø, Norway.
    Bendiksen, B.I. & B. Dreyer (2003). Technological changes – the impact on the raw material flow and production. European Journal of Operational Research, 144:2, pp. 237–246.
    Berge, G. (1996). Tørrfisk [Stockfish] (in Norwegian). Stamsund: Orkana Forlag.
    Burgess, G.H., C. Cuttings, J. Lovern & J.J. Waterman (1967). Fish handling & processing. New York: Chemical Publ. Co.
    Burt, D.N. & R.L. Pinkerton (2003). A Purchasing Manager’s Guide to Strategic, Proactive Procurement. New York: AMACOM Books.
    Chandra, C. & S. Kumar (2000). Supply chain management in theory and practice: a passing fad or a fundamental change? Industrial Management & Data Systems, 100:3, pp. 100–114.
    Chen, I.J., A. Paulraj & A.A. Lado (2004). Strategic purchasing, supply management, and firm performance. Journal of Operations Management. 22:5, pp. 505–523.
    Childerhouse, P. & D.R. Towill (2004). Reducing uncertainty in European supply chains. Journal of Manufacturing Technology Management, 15:7, pp. 585–598.
    Christopher, M. (2000). The agile supply chain. Competing in volatile markets. Industrial Marketing Management, 29:1, pp. 37–44.
    Christopher, M. (2005). Logistics and Supply Chain Management. 3rd edn., Harlow: Prentice Hall.
    Cigolini, R., M. Cozzi & M. Perona (2004). A new framework for supply chain management: Conceptual model and empirical test. International Journal of Operations & Production Management, 24:1, pp. 7–41.
    Coase, R.H. (1937). The nature of the firm, Economica, 4: 6, pp. 386–405.
    Coyle, J.J., E.J. Bardi & C.J Langley Jr. (2003). The Management of Business Logistics. A Supply Chain Perspective. 7th edn., Mason: South-Western.
    Davis, T. (1993). Effective supply chain management. Sloan Management Review, 34:4, pp. 35–46.
    Dreyer, B. & K. Grønhaug (2004). Uncertainty, flexibility, and sustained competitive advantages. Journal of Business Research, 57:5, pp. 484–494.
    Dulsrud, A. & K. Grønhaug (2007). Is friendship consistent whith competitive market exchange? A microsociological analysis of the fish exportimport business. Acta Sociologica, 50:1, pp. 7-19.
    Dyer, J.H. & H. Singh (1998). The relational view: Cooperative strategy and sources of interorganizational competitive advantage. Academy of Management Review, 23:4, pp. 660–679.
    Dyer, J.H., D.S. Cho & W. Chu (1998). Strategic supplier segmentation: The next “best practice” in supply chain management. California Management Review, 40:2, pp. 57–77.
    Ellram, L.M. (1991). Supply chain management. The industrial organisation perspective, International Journal of Physical Distribution & Logistics Management, 21:1, pp. 13–22.
    Erevelles, S. & T.H. Stevenson (2006). Enhancing the business-to-business supply chain: Insights from partitioning the supply-side. Industrial Marketing Management, 35:4, pp. 481–492.
    Fisher, M.L. (1997). What is the right supply chain for your product? Harvard Business Review, 75:2, pp. 105–16.
    Gadde, L.-E. & H. Håkansson [2001]. Supply Network Strategies. Chichester: Wiley.
    Galbraith, J.R. (1973). Designing complex organizations. Reading, Mass.: Addison-Wesley.
    Georgiadis, P., D. Vlachos & E. Iakovou (2005). A system dynamics modeling framework for the strategic supply chain management of food chains. Journal of Food Engineering, 70:2, pp. 351–64.
    Hameri, A.-P. & J. Pálsson (2003). Supply chain management in the fishing industry: The case of Iceland’, International Journal of Logistics: Research and Applications, 6:3, pp. 137–49.
    Harrigan, K.R (1983). A framework for looking at vertical integration. Journal of Business Strategy, 3:3, pp. 30–37.
    Haugland, S.A. & K. Grønhaug (1996). Cooperative relationships in competitive markets. Journal of Socio-Economics, 25:3, pp. 359–71.
    Hermansen, Ø., J.R. Isaksen & B. Dreyer (2012). Challenging spatial and seasonal distributions of fish landings. Experiences from vertically integrated trawlers and delivery obligations in Norway. Marine Policy, 36:1, pp. 206–213.
    Hobbs, J.E. & L.M. Young (2000). Closer vertical coordination in agri-food supply chains: a conceptual framework and some preliminary evidence. Supply Chain Management: An International Journal, 5:3, pp. 131–143.
    Holter, A.R., D.B. Grant, J. Ritchie & N. Shaw (2008). A framework for purchasing transport services in small and medium size enterprises, International Journal of Physical Distribution & Logistics Management, 38:1, pp. 21–38.
    Hull, B.Z. (2005). Are supply (driven) chains forgotten? The International Journal of Logistics Management, 16:2, pp. 218–236.
    Hunt, S.D. & R.M. Morgan (1995). The comparative advantage theory of competition. Journal of Marketing, 59:2, pp. 1–15.
    Hutt, M.D. & T.W. Speh (2004). Business Marketing Management: Strategic View of Industrial and Organizational Markets. 8th edn.; Mason, Ohio: South-Western.
    Isaksen, J.R., B. Dreyer & K. Grønhaug (2004). How to secure critical supply? Market exchange or vertical integration.In Challenging Boundaries with Logistics – Proceedings H. Aronsson (ed.), Linköping: University of Linköping, pp. 307–322.
    Ketchen Jr., D.J. & L.C. Giunipero (2004). The intersection of strategic management and supply chain management. Industrial Marketing Management, 33:1, pp. 51–56.
    Kopczak, L.R. & M.E. Johnson (2003). The supply-chain management effect. Sloan Management Review, 44:3, pp. 27–34.
    Kouvelis, P. & J.M. Milner (2002). Supply chain capacity and outsourcing decisions: The dynamic interplay of demand and supply uncertainty. IIE Transactions, 34:8, pp. 717–728.
    Lambert, D.M. & M. Cooper (2000). Issues in supply chain management. Industrial Marketing Management, 29:1, pp. 65–83.
    Langlois, R.N. (1997). Transactioncost economics in real time. In Resources, firms and strategies, Nicolai J. Foss (ed.), Oxford: Oxford University PRess, pp. 286–305.
    Lee, H.L. (2002). Aligning supply chain strategies with product uncertainties. California Management Review, 4:3, pp. 105–119.
    Li, S., Ragu-Nathan, T.S. Ragu-Nathan & S. Subba Rao et al. (2006). The impact of supply chain management practices on competitive advantage and organizational performance, Omega, 34:2, pp. 107–124.
    Lynum, L. (2005). Videreforedling av fisk [Fish Processing] (in Norwegian). Trondheim: Tapir.
    Mahoney, J.T. (1992). The choice of organizational form: Vertical financial ownership versus other methods of vertical integration. Strategic Management Journal, 13:8, pp. 559–584.
    Mason-Jones, R. & D.R. Towill (2000). Coping with uncertainty: Reducing “bullwhip” behaviour in global supply chains. Supply Chain Forum: An International Journal, 1:1, pp. 40–45.
    Mason-Jones, R., B. Naylor & D.R. Towill (2000). Engineering the leagile supply chain. International Journal of Agile Management Systems, 2:1, pp. 54–61.
    Mentzer, J.T., W. DeWitt, J.S. Keebler, S. Min, N.W. Nix, C.D. Smith & Z.G. Zacharia et al. (2001). Defining supply chain management. Journal of Business Logistics, 22:2, pp. 1–25.
    New, S.J. (1997). The scope of supply chain management research. Supply Chain Management, 2:1, pp. 15–22.
    Olhager, J., E. Selldin & J. Wikner (2006). Decoupling the value chain. International Journal of Value Chain Management, 1:1, pp. 19–32.
    Ottesen, G.G. & K. Grønhaug (2002). Market orientation and uncertain supply in upstream markets: an exploratory study. European Journal of Purchasing & Supply Management, 8:4, pp. 209–219.
    Ottesen, G.G. & K. Grønhaug (2003). Primary uncertainty in the seafood industry: an exploratory study of how processing firms cope. Marine Resource Economics, 18:4, pp. 363–71.
    Otto, A. & H. Kotzab (2003). Does supply chain management really pay? Six perspectives to measure the performance of managing a supply chain. European Journal of Operational Research, 144:2, pp. 306–320.
    Paulraj, A. & I.J. Chen (2007). Environmental uncertainty and strategic supply management: A resource dependence perspective and performance implications. The Journal of Supply Chain Management: A Global Review of Purchasing and Supply. 43:3, pp. 29–42.
    Pedersen, T. (1989). Prosesser og produkter i norsk fiskeindustri [Products and processes in the Norwegian fish processing industry] (in Norwegian), 1&2; Oslo: Universitetsforlaget.
    Petersen, K.J., R.B. Handfield & G.L. Ragatz (2005). Supplier integration into new product development: coordinating product, process and supply chain design. Journal of Operations Management, 23:3–4, pp. 371–388.
    Porter, M.E. (1980). Competitive Strategy: Techniques for Analyzing Industries and Competitors. New York: Free Press.
    Porter, M.E. (1985). Competitive Advantage. Creating and Sustaining Superior Performance. New York: The Free Press.
    Pressey, A.D., H.M. Winklhofer & N.X. Tzokas (2009). Purchasing practices in small- to medium-sized enterprises: An examination of strategic purchasing adoption, supplier evaluation and supplier capabilities. Journal of Purchasing and Supply Management, 15:4, pp. 214–226.
    Rajola, F. (2003). Customer relationship management. Organizational and technological perspectives. Berlin: Springer-Verlag.
    Sheperd, W.G. (1997). The Economics of Industrial Organization (4 edn.). Prospect Heights, Illinois: Waveland Press.
    Sogn-Grundvåg, G., K. Grønhaug, L.T. Lorentzen, B.-I. Bendiksen & A. Gilmore (2007). Responding to eroding competitive advantages: observations from the Norwegian seafood industry. The Marketing Review, 7:3, pp. 235–46.
    Spekman, R., J.W. Kamauff Jr. & N. Myhr (1998). An empirical investigation into supply chain management: a perspective on partnerships. Supply Chain Management, 3:2, pp. 53–67.
    Storey, J., C. Emberson, J. Godsell & A. Harrison (2006). Supply chain management: Theory, practice and future challenges. International Journal of Operations & Production Management, 26:7, pp. 754–74.
    Sutcliffe, K.M. & A. Zaheer (1998). Uncertainty in the transaction environment: an empirical test. Strategic Management Journal, 19:1, pp. 1–23.
    Tan, K.C, V.R.Kannan & R.B. Handfield (1998). Supply chain management: Supplier performance and firm performance. International Journal of Purchasing and Materials Management, 34:3, pp. 2–9.
    Taylor, D.H. & A. Fearne (2006). Towards av framework for improvement in the management of demand in agri-food supply chains. Supply Chain Management: An International Journal, 11:5, pp. 379–384.
    Teece, D.J. (1984). Economic analysis and strategic management. California Management Review, 26:3, pp. 87–110.
    Thompson, J.D. (1967). Organizations in action. New York: McGraw-Hill.
    Vallet-Bellmunt, T., M.T. Martínez-Fernández & J. Capó-Vicedo (2011). Supply chain management: A multidisciplinary content analysis of vertical relations between companies, 1997–2006, Industrial Marketing Management, 40:8, pp. 1347–1367.
    Van der Vorst, J.G.A.J., A.J.M. Beulens, W. de Wit & P. van Beek (1998). Supply chain management in food chains: improving performance by reducing uncertainty. International Transactions in Operational Research, 5:6, pp. 487–499.
    Van der Vorst, J.G.A.J. & A.J.M. Beulens (2002). Identifying sources of uncertainty to generate supply chain redesign strategies. International Journal of Physical Distribution & Logistics Management, 32: 6, pp. 409–430.
    Van der Vorst, J.G.A.J., S.J. van Dijk & A.J.M. Beulens (2001). Supply chain design in the food industry. International Journal of Logistics Management, 12:2, pp. 73–85.
    Vickery, S., R. Calantone & C. Dröge (1999). Supply chain flexibility: An empirical study. The Journal of Supply Chain Management: A Global Review of Purchasing and Supply, 35:3, pp. 16–24.
    Waters, D. (2007). Global Logistics. New Directions in Supply Chain Management (5th edn.). London: Kogan Page.
    Wernerfelt, B. (1984). A resource-based view of the firm. Strategic Management Journal, 5:2, pp. 171–180.
    Williamson, O.E. (1983). Organizational innovation: The transaction-cost approach. In Entrepeneurship, J. Ronen (ed.), Lexington, Mass.: Lexington Books, pp. 101–133.

    Notes

    1. The ideals presented are collected from Storey et al. (2006) but correspond to other treatments of SCM (best) practice. See for instance Christopher’s (2005: 288-92)“7 critical business transformations”; from supplier to customer centric; from push to pull; from inventory to information; from transactions to relationships; from “trucks-to-shed” to “end-to-end” pipeline management; from functions to processes; and from stand-alone competition to network rivalry. Also Coyle et al.’s (2003: 22-25) “SCM Characteristics” are parallel to these (i.e. inventory visibility, pull systems, landed costs (at the end of the pipeline), real-time infor-mation, customer service and supply chain collaboration).
    2. Rajola (2003: 9) defines the technical core of an organization as: “the company’s ‘engine room’, i.e., the area where product/service production takes place. Such an area needs to be protected and preserved from external influences because it produces efficiency and therefore needs stability.”
    3. Ellram (1991) also claims that vertical integration can be seen as an alternative to SCM, while Kouvelis and Milner (2002) assert that greater supply uncertainty increases the need for vertical integration. On the other hand, Christopher (2005) argues that SCM is not the same as vertical integration; it was once thought to be a desirable strategy but with increased focus on ‘core business’, other activities are ‘outsourced’ and procured outside.
    4. Following Olhager et al.’s (2006: 19) definition:”A decoupling point divides the value chain into two distinct parts; one upstream with certain characteristics and one downstream with distinctly different characteristics.”
    5. In the 1990’s, annual Norwegian cod quotas (and catch) varied between 113,000 and 399,000 tons. Even in the period 1999–2011, where a specific quota stabilization rule was included in the management plan, the standard deviation on annual cod quotas was 18 percent. For annual slaughter weight of cattle, sheep and pork in Norway in the same period, the standard deviation was 4, 4 and 8 percent respectively.
    6. Similar, and more thorough, descriptions of different production processes can be found in textbooks for seafood production (see for instance Lynum, 2005; Pedersen, 1989; Berge, 1996: Burgess et al., 1967)
    7. In 2004, six dominating stockfish producers established a mutual export company, serving as a price guarantor for processors and to “speak with one voice” towards Italian importers. The cooperation was suspended in 2009, since members did not stick to agreed minimum prices; the curse of the cartel.
    8. In later years, the industry’s emphasis has been on fresh, rather than frozen, fillets. Earlier, the whole fillet went to the 400 grams box. Today, however, this product is so price strained, due to foreign and offshore competition, that every measure is taken to direct the raw material to its best paid option. Now, the fillet is split into three products: loins, tails and belly flaps. The loin (the prime cut) is most important and best paid. Cod loins, from fish no older than four days, is marketed fresh, while older loins go to wet-pack or vacuum packed frozen products. Hence, the 400 grams box of frozen fillets is now a by-product (Sogn-Grundvåg et al. 2007).
    9. Otherwise, the closest to the fishing industry one comes in SCM literature, is the following analogy, given by a manager who explains how he manages his business relationship with suppliers (in Petersen et al. 2005: 372): “Suppliers are like fish in the ocean. We (the buyers) are the fishermen. (…) There are several problems associated with fishing: How do we know we are using the right bait? How do we know the right kinds of fish are in the water? Most importantly; when we catch a fish, how do we know whether it is the right fish, and whether we should keep it or throw it back in the water? Finally, how do we know the fish will follow through with its commitments if we decide to keep it?” Needless to say; this is a metaphor, far from the reality that Norwegian fish processing companies operate in.
    10. The erection of cold storage plants and auctions was a blessing not only for the fishing fleet. Some branches grasped the opportunity of the detachment of catch areas and landing location on, and processing localization. Hence, cold storage plants and has constituted an effective decoupling point for some industry participants.